Perlensomsprengteskjellet
NadiaHashimi Perlensom sprengteskjellet
OversattavJohnErikBøeLindgren
NadiaHashimi
Originalenstittel: ThePearlthatbrokeitsShell OversattavJohnErikBøeLindgren
Copyright©2014byNadiaHashimi
Norskutgave:©CAPPELENDAMMAS,2015
ISBN978-82-02-42001-7
1.utgave,1.opplag2015 Sats:Type-it,TrondheimAS Trykkoginnbinding:UABPRINT-IT,Litauen,2015 Satti10/12pkt.Sabonogtryktpå70gEnsoLuxCream1,8.
Materialetidennepublikasjoneneromfattetavåndsverklovensbestemmelser. UtensærskiltavtalemedCappelenDammASerenhvereksemplarfremstilling ogtilgjengeliggjøringbaretillattidenutstrekningdeterhjemletilovellertillatt gjennomavtalemedKopinor,interesseorganforrettighetshaveretilåndsverk.
Utnyttelseistridmedlovelleravtalekanmedføreerstatningsansvarog inndragning,ogkanstraffesmedbøterellerfengsel.
www.cappelendamm.no
Tilmindyrebaredatter,Zayla.Tilvåredyrebaredøtre.
Sjøvannettryglerperlen omåsprengeskjellet –Fradetekstatiskediktet«Noenkyssvilviha», avJalalad-DinMohammadRumi, persiskpoetfra1200-tallet
Kapittel1
Rahima
Shahlastoutenforinngangsdørenvår.Detlysegrønne metalletvarrustentikantene.Hunstraktehals.Parwinog jegrundethjørnetogsålettelseniøynenehennes.Vimåtte ikkekommeforsentigjen.
Parwinsendtemegetblikkogvisatteoppfarten.Åløpe villetiltrekkesegformyeuønsketoppmerksomhet,såvi gjordesågodtvikunne.Gummisåleneslomotgatenog sendteoppskyeravstøveterøyk.Faldenpåskjørtenevåre pisketrundtanklene.Hodetørkleetmittklistretsegtilsvetteperleneipannen.JegantokatdetsammegjaldtParwin, sidendetikkehaddeblåstbort.
Sørentadem.Detvarderesfeil!Guttenemedsineskamløseflirogfilletebukser!Detvarikkeførstegangdehadde sørgetforatvikomforsent.
Viløpforbidørene–blå,lilla,burgunder.Flekkerav fargepåetlerretavleire.
Shahlavinketpåoss.
«Skynddere!»hvestehunopphisset.
Vifulgteandpustneetterhenneinndøren.Metalldundretmotdørkarmen.
«Parwin!Hvorforgjordedudet?»
«Unnskyld,unnskyld!Jegtroddeikkedetskullebråkeså mye.»
Shahlahimletmedøynene,akkuratsomjeg.Parwin slamretalltidmeddøren.
«Hvorforbruktederesålangtid?Tokdereikkeveien bakbakeriet?»
«Detkunneviikke,Shahla!Detvarderhansto!»
Vihaddetattdenlangeveienommarkedsplassenforå
unngåbakerietderguttenesto,medluteskuldreogøyne somsaumfartekakijungelensomvarlandsbyenvår.
Vedsidenavspontanefotballkamperigatenevardette hovedbeskjeftigelsenforgutteriskolealder–åsepå jenter. Destoogventetpåatviskullekommeutavklasserommene.Såfortenjentevarutenforskolensområde,kunneen guttsmettemellombilerogfotgjengereforåfølgeetterden uvitendejentasomhaddefangetoppmerksomhetenhans. Vedåfølgeetterhenneskremtehanbortandre. Detteer jentami,fortaltedetomverdenen, ogdeterbareplasstilén skygge.IdagvardetShahla,mintolvårgamlesøster,som haddetiltrukketseguønsketoppmerksomhet.
Guttenementedetsomsmiger.Mendetskremtejentene, sidenfolkmerenngjerneantokatdehaddebedtomoppmerksomhetenselv.Detfantesganskeenkeltikkemange måterguttenekunneunderholdesegselvpå.
«HvorerRohila,Shahla?»hvisketjeg.Hjertetmitthamretmensvilistetossrundttilbaksidenavhuset.
«Hunhargåtttilnaboenmedlittmat.Madar-jan lagde littauberginetildem.Jegtrornoenerdød.»
Død?Detknyttetsegimagenminogjegkonsentrerte megomåfølgeetterShahlaigjen.
«HvorerMadar-jan ?»saParwinmedengstelighviskestemme.
«Hunleggerbabyen,»saShahlaogsnuddesegmotoss. «Sådeterbestdereikkelagerformyelyd,ellersskjønner hunatderekomhjemførstnå.»
Parwinogjegstivnettil.Shahlamåptemotdeoppspilte øynenevåre.HunkastetsegrundtogsåatMadar-jan sto rettbakhenne.Hunvarkommetutbakdørenogstopåden lillebrolagtebakgårdenbakhuset.
«Morendereserfullstendigklarovernøyaktignårdere jenterkomhjem,oghunerogsåfullstendigklarover hvaslagsforbildestoresøsterendereser.»Armenevarlike strengtkorslagtesomstemmen.
Shahlahangmedhodetavskam.Parwinogjegprøvdeå unngåMadar-jans blikk.
«Hvorharderevært?»
Hvorgjernejegskullefortalthennesannheten!
Enguttsomvarheldignoktilåhasykkelhaddefulgt etterShahla.Hankjørteforbiogsirkletrundtoss.Shahla lotsegikkemerkemednoe.Dajeghvisketathansåpå henne,hysjethunpåmeg,somomdetåsidetgjordedet sant.Dentredjegangenhanpasserteoss,komhanfornær. Hangjordeenstorsvingogkomtilbakemotoss.Han sustenedoverveienogsakketfartenetterhvertsomhan nærmetseg.Shahlasloblikketnedogprøvdeåsesintut.
«Parwin,passopp!»
Førjegrakkådyttehenneutavveien,rulletforfølgerensforhjuloverenmetallbokssomlåpåveien,slikathan begynteåslingrefrahøyretilvenstre,førhangjordeenbrå svingforåunngåenløshund.Sykkelenkomrettmotoss. Guttenhaddehevetøyenbryneneogmunnenvaråpenmens hanstrevdeforågjenvinnebalansen.HansneietParwinfør hanveltetovertrappenutenforenbutikkmedtørrvarer.
«Å,Gud,»utbrøtParwinfortumletmedhøystemme.«Se påham!Hangikkoverende!»
«Trorduhanerskadet?»saShahla.Hunholdthånden overmunnen,somomhunaldrihaddesettnoesåtragisk.
«Parwin,skjørtetditt!»Blikketmitthaddeflyttetsegfra ShahlasbekymredeansikttildenopprevnefaldenpåParwinsskjørt.DentakketewirensomholdteikenepåsykkelhjuletsammenhadderevetoppParwinskjole.
Detvardennyeskoleuniformenhennes,ogParwin begynteågråtemeddetsamme.VivissteatdersomMadarjan fortaltedettilfarenvår,villehanholdeosshjemmefra skolen.Dethaddeskjeddfør.
«Hvorforblirdereheltstillenårjegspørdereomnoe? Hardereikkenoeåsi?Derekommerforsenthjemogser utsomomdereharjagdhundergatelangs!»
Shahlahaddesnakketpåvårevegnemangegangerfør,og virketutslitt.Parwinvaralltidennervebuntogklarteikke annetennåviseuro.Jeghørtestemmenminførjegvisste hvajegsa.
«Detvarikkevårfeil,Madar-jan !Detvarenguttpåsykkel,ogvilotsomomviikkesåham,menhankomtilbake heletidenogjegbrøltetilhamtilogmed.Jegsahanvaren idiothvishanikkefantveienhjem.»
Parwinfnisteufrivillig.Madar-jan sendtehenneetblikk. «Komhannærdere?»spurtehunogsnuddesegmot Shahla.
«Nei,Madar-jan.Hanvaretparmeterbakoss.Hansa ikkenoe.»
Madar-jan sukketoglahendenemottinningene.
«Greit.Gåinnogkomigangmedleksene.Laosssehva farenderessiertildette.»
«Skaldufortellehamdet?»roptejeg.
«Selvfølgeligskaljegfortellehamdet,»svartehunogdaskettilbakendenminidetjeggikkforbihenneoginnihuset. «Viharikkeforvaneåholdetinghemmeligforfarenderes!»
VihvisketomhvaPadar-jan villesinårhankomhjem mensvipressetblyantspissenenedikladdebøkene.Parwin haddenoenforslag.
«JegsynesviskalfortellePadaratlærernevetomgutteneogatdealleredeharfåttkjeft,sådekommerikketilå plageossmer,»foresloParwinivrig.
«Detkommerikketilågå,Parwin.Hvaskaldusinår MadarspørKhanumBehduriomdet?»Shahla,fornuftens stemme.
«Vel,dakanvijosiatguttenbaomunnskyldningog lovtealdriåplageossmer.Elleratvitarenannenveitil skolen.»
«Greit,Parwin.Sidetdu.Jegeruansettleiavalltidå måttesnakkefordere.»
«Parwinkommerikketilåsinoesomhelst.Hunsnakkerbarenåringenhørerpå,»sajeg.
«Veldigmorsomt,Rahima.Duerjosåmodig,ikkesant? VifårsehvormodigduernårPadar-jan kommerhjem,» snøftetParwin.
Fulltreffer.Jegvarikkeensærligmodigniåringnårjeg stoforanPadar-jan.Jegholdttankeneforsegletbaksam-
menklemtelepper,noesomikkegikkubemerkethen.Til sluttbestemtePadar-jan segforåtaossutavskolenigjen.
VitrygletogbaPadar-jan omåfåfortsette.EnavParwinslærere,enbarndomsvennavMadar-jan,komtilog medhjemtilossogprøvdeåsnakkeforeldrenevåretilfornuft.Padar-jan haddegittettertidligere,mendennegangen vardetannerledes.Hanvilleatviskullegåpåskolen,men strevdemedhvordanhankunnefådettilinnenfortrygge rammer.Hvordantokdetsegutatdøtrenehansblejaget avnaboguttenesåallekunnesedet?Forferdelig.
«Haddejeghattensønnvilledettealdriskjedd!Forbannetogså!Hvorforharvihusetfulltavjenter!Ikkeén,ikke to–menfem!»roptehan.Madar-jan konsentrertesegom husarbeidet,menshunkjentevektenavskuffelsenpåskuldrene.
Hanvaridårlighumøromdagen.Madar-jan baossvære stilleogviserespekt.HunsaatPadar-jan haddeopplevd formyevondt,ogatdethaddegjorthamtilensintmann. Hunsaathvisvialleoppførteosspent,villehansnartbli sittgamlejegigjen.Mendetblestadigvanskeligereåhuske entiddaPadar-jan ikkevarsintoghøyrøstet.
Ettersomvivarhjemme,fikkjegekstraoppgavenmedå hentedagligvareneibutikken.Deeldresøstreneminefikk karantene,sidendevareldreogmeriøynefallende.Sålangt varjegusynligforgutteneogingenrisiko.
AnnenhverdagstakkjegnoensedlerfraMadar-jan i lommenhunhaddesyddinnikjolenmin,slikatjegikke haddenoenunnskyldningforåmistedem.Jegsnoddemeg gjennomdesmalegateneienhalvtimeforåkommeframtil markedetjegelsket.Butikkeneitravelaktivitet.Kvinnene såannerledesutnåenndehaddegjortfornoenårsiden. Noengikkmedlange,blåtsjadorerogandregikkmed langeskjørtogbeskjednehodetørklær.Allemennenegikk kleddsomfarenmin,ilangetunikaerogsvulmendepantalonger–likefargeløsesomlandskapetomkring.Smågutter gikkmedluerpyntetmedsmårundespeilogkrusedullerav gulltråd.Innenjegkomfram,varskoenemineblittstøvete
igjen,ogjegmåttebrukehodetørkleetsomfiltermotskyene avskittikjølvannetavhundrevisavbiler.Detvarsomom detkakifargedelandskapetløstesegoppilandsbyluften.
Toukeretteratvibletattutavskolen,haddebutikkeiernebegyntåhuskemeg.Detvarikkemangeniårgamle jentersomgikkmedbestemtminefrabutikktilbutikk.
Ogsidenjeghaddesettforeldrenemineprutepåprisene, troddejegatjegkunnegjøredetsamme.Jegkrangletmed bakerendahanprøvdeåkrevedobbelprissammenlignet meddetjeghaddesetthamforlangeavmorenmin.Jeg kjekletmedbutikkmannendahanprøvdeåfortellemegat meletvarimportertogdermedgjenstandforentilleggsavgift.Jegpåpekteatjeglikegjernekunnekjøpedetsamme fancymeletavAghaMirwaisborteigataogfnysteavprisenhanoppga.Hanbettennenesammenoglameletiposen sammenmeddeandrevarene,menshanmumletordsom varupassendeforbarn.
Madar-jan vargladforåfåhjelpmedturenetilmarkedet.HunvartraveltnokopptattmedSitara,somakkurat variferdmedåtasineførsteskritt.Madar-jan fikkParwintilåpasseSitaramenshunogShahlatoksegavhusarbeidsomåtørkestøv,kosteoggjøreistandkveldsmat.Om ettermiddagenefikkMadar-jan osstilåsetteossnedmed bøkerogskrivehefteroggjøreferdigleksenehungaoss.
ForShahlavardagenelangeogvanskelige.Hunsavnet venneneoglærernesine.Shahlassterkesidervarintuisjonenogintelligensenhennes.Hunvarikkeflinkestiklassen,menhunsjarmertesomregellærerneakkuratnoktil åkommeinnpålistenoverstjerneelever.Hunvargjennomsnittligpen,mengjordesegekstraumakemedutseendet.Hunbrukteminstfemminutterhverkveldpååbørste håret,sidennoenhaddefortalthenneatdetvillefådettil åvokse.Shahlasansiktvardetfolkvillekallealminnelig, ikkevakkertellerminneverdig.Menpersonlighetenhennes fikkhennetilågløde.Nårfolksåpåhenne,kunnedeikke annetennåsmile.Hunvarhøfligogordentlig,enyndlingselev.Hunhaddeenmåteåsepådegpåsomfikkdegtilå
føledegviktig.ShahlagjordeMadar-jan stoltoverforslekt ogvenner,ettersomhunsnakketvoksentogspurteetteralle medlemmeravfamilien.
«HvordanstårdettilmedFarzana-jan ?Detersålenge sidenjegharsetthenne!Fortellhenneatjegspurteetter henne,»kunnehunsi.Bestemødrenikketfornøyd,lovpristeMadar-jan foråoppdraensårespektabelpike.
MedParwinvardetenannenhistorie.Hunvarblendende.Øynenehenneshaddeikkesammegjørmebrunefarge somhosossandre.Henneshaddeenhasselbrunlødsom fikkdegtilåglemmedetduskullesi.Hårethangrundt ansiktetibølgendelokkermednaturligglans.Hunvaruten tvildenpenestejentaihelestorfamilien.
Menhunvarheltutensosialeevner.HvisMadar-jans venninnerstakkinnom,forsvantParwiniethjørneogsysselsattesegselvmedåbrettedensammedukenomigjen ogomigjen.Hvishunklarteåstikkesegunnaførselskapetkominnirommet,vardetendabedre.Ingentingvaren størrelettelseennåunngådentradisjonelletre-kyss-hilsenen.Hunsvartekort,menshunheletidensåetternærmeste fluktmulighet.
«Parwin,værsåsnill!KhalaLailomaspørdegomnoe. Kanduværesåsnillåsnudeg?Deplantenemåikkevannesakkuratnå!»
DetParwinmangletavsosialeferdigheter,tokhunigjen medkunstnerisktalent.Hunvarsuverenmedpapirog blyant.Ihendenehennesblegrafitttilvisuellenergi.Rynkedeansikter,enskadethund,ethussomvarforødelagt tilåkunnerepareres.Hunhaddeenbegavelse,enevnetil åvisedegdetduikkeså,selvomblikketdittvandretover detsammesynetsomhennes.Hunkunnelageenskissetil etmesterverkpånoenminutter,menåvaskeoppkunneta timer.
«Parwinerfraenannenverden,»pleideMadar-jan åsi. «Hunerenannerledesjente.»
«Hvilkennyttevilhunhaavdet?Hunernødttilåoverleveogkommesegframidenneverden,»svartePadar-jan,
menhanelskettegningenehennesoghaddeenbunkeav demvedsengensomhanfratidtilannenbladdegjennom.
DetandreproblemetmedParwinvarathunblefødtmed dårlighofte.NoenhaddesagttilMadar-jan athunmåtte haliggetformyepåsidenmenshunvargravid.Heltfra Parwinbegynteåkrabbe,vardettydeligatnoevargalt. Dettokhennelangtidålæreågå,oghunhaltetfremdeles.Padar-jan haddetatthennemedtillegendahunvari fem–seksårsalderen,mendesadetvarforsent.
Såvardetmeg.Jeghaddeikkelikemyeimotutestengningensomsøstrenemine.Detvarvelfordidengameg mulighetentilådristemegutpåegenhånd,utendetoeldre søstrenetilåpassepåellerinsisterepåatjegholdtdemi håndennårvikryssetgaten.Ogsåfikkjegfrihet–tilog medstørreenndensøstreneminehadde!
Madar-jan trengtehjelptilærender,ogidetsistehadde ikkePadar-jan værtåregnemedtilnoesomhelst.Hun kunnebehamtamedsegnoentingframarkedetpåvei hjem,noehankonstantglemte,forderetteråskjellehenne utnårspiskammeretvartomt.Menhvishundrotilbasarenselv,blehanendamerrasende.AvogtilbaMadar-jan naboeneomåkjøpeetpartingforhenne,menhunprøvde åikkebeomdetforofte,velvitendeomatdealleredehvisketomdenmerkeligevanenPadar-jan haddemedågåfram ogtilbakeidenlillegatenvåroggestikulerevoldsomtmens hanforklarteetellerannettilfuglene.Søstrenemineogjeg stussetogsåoverdenneoppførselen,menMadar-jan saat farenvårmåttetaentypemedisinsomgjordeathannoen gangeroppførtesegrart.
Hjemmeklartejegikkeålaværeåsnakkeomeventyrene mineiverdenutenfor.DetplagdeShahlamerennParwin, somvartilfredsmedblyantenogpapiretsitt.
«Imorgentrorjegatjegskalkjøpenoenristedekikerter påmarkedet.Jegharnoenmynter.Jegkantamednoentil deg,Shahla,hvisduvil.»
ShahlasukketogflyttetSitarafradenenehoftentilden andre.Hunsåutsomenung,oppbraktmor.
«Glemdet.Jegvilikkeha.Baregåoggjørærendenedine, Rahima.Jegtenkernokdusomlerderute.Ingenhastmed åkommehjem,kanjegtenkemeg.»
«Jeg somler ikke.JeggjørærendeneMadar-jan bermeg om.Sammedet.Seessenere.»
Detvarikkesåmyedetatjegvillegjøresøstrenemine misunnelige.Detvarmerdetatjegønsketåfrydemegover minenyeprivilegiertilåkommeoggåogvandregjennom butikkeneutenåbliovervåketavsøstre.Haddejeghatt littmerfinfølelse,villejegfunnetenannenmåteåuttrykke megpå.MenjegtrordetvardenstorekjeftenminsomfangetKhalaShaimasoppmerksomhet.Kanskjeufølsomheten minhaddeenhøyeremening.
KhalaShaimavarmorssøster–henneseldresøster. Madar-jan stohennenærmereennnoenannenifamilien, ogvisåhenneofte.Haddeviikkevokstoppmedhenne inærheten,villevitroligblittskremtavutseendethennes. KhalaShaimavarfødtmeddeformertryggrad,somgjorde atryggenhennesbuktetsegsomenslange.Selvombesteforeldrenevårehaddehåpetåfinneenfriertilhennefør fasongenhennesblefortydelig,blehunforbigåttgangpå gang.FamilierkomogspurteettermorellerKhalaZeba, denyngstesøsteren,meningenvillehaKhalaShaimamed pukkelryggogskjevskulder.
Hunskjøntetidligilivetathunikkekomtilåfange noensblikkogbestemtesegforikkeåbrysegomutseendet sittoverhodet.Hunlotøyenbrynenevokse,lotdefåskjeggstubbeneværeoggikkidesammetraurigeklærnedagut ogdaginn.
Hunrettetistedetoppmerksomhetenmotnieseneog nevøenesineogdetåtasegavbesteforeldreneminepåderes eldredager.KhalaShaimaovervåketalt–passetpåatvi gjordedetgreitpåskolen,atvihaddeskikkeligevinterklær ogatdetikkesamletseglusihåretvårt.Hunvaretsikkerhetsnettforaltforeldreneikkeklarteågjørefoross,oghun varblantdefåsomorketåværeinærhetenavPadar-jan. MenmanmåttekjenneKhalaShaimaforå forstå henne.
Jegmenervirkelig forstå henne.Hvismanikkevissteat hunhaddedebesteintensjoner,kunnemanblisattutavde manglendehyggeligeordenehennes,avdenskarpekritikkenogmistenksomheteniblikketmenshunhørtepådetdu sa.Menhvismanvisstehvordanhunvarblittsnakkettili helesittliv,avkjenteogukjente,villemanikkeblioverrasket.
Hunvargodmotossjenteneogkomalltidmedlommene fulleavgodsaker.Padar-jan kunnespydigbemerkeatlommenevardetenestesøtevedKhalaShaima.Søstrenemine ogjegspiltetålmodigemensviventetpåraslingenavsjokoladepapir.Dahunkom,varjegnettopptilbakeframarkedet,igodtidtilåfåminandelavgodsakene.
«Shaima,herregudsomduskjemmerbortjentene!Hvor fårdusjokoladesomdettefraidissedager!Detkanikke værebillig!»
«Ikkestanseteselsomikketilhørerdeg,»smeltehuntilbake.DetvarenannensidevedKhalaShaima.Allebrukte degamleafghanskeordtakene,ogKhalaShaimakunne knaptsnakkeutendem.Detgjordesamtalenemedhenne likesnirkletesomryggradenhennes.«Holddegunnaogla jentenefortsettemedleksene!»
«Vierferdigmedleksene,KhalaShaima-jan,»saShahla. «Viharholdtpåiheleformiddag.»
«Heleformiddag?Vardereikkepåskolenidag?»Shaimasøyenbrynrynketseg.
«Nei,KhalaShaima.Vigårikkepåskolenlenger,»sa Shahlaogsåbort,velvitendeomathunkastetMadar-jan iflammene.
«Hvaskaldetbety?Raisa!Hvorforerikkejentenepå skolen?»
Madar-jan løftetmotvillighodetfratekannen.
«Vimåttetademutigjen.»
«Godegud,hvilkenidiotiskunnskyldningfantderepå dennegangenforåholdedembortefrastudiene?Vardet enhundsombjeffetmotdempågaten?»
«Nei,Shaima.Trorduikkejeghelstvillelattdemgåpå
skolen?Deterbaredetatdehavneribråkpåskoleveien. Duvethvordangutterkanvære.Og,vel,farenderesliker rettogslettikkeåsendedemutforatnabolagetsgutter skallekesegmeddem.Jegklandrerhamvirkeligikke.Vet du,deterbaredetsisteåretatjenteneharkunnetferdesi gatene.Kanskjedetganskeenkelterfortidlig.»
«Fortidlig?Hvamedforsent!Deskullegåttpåskolen heletiden,mendethardeikke.Tenkhvorlangtetterdeligger,ognåsomdeharsjansentilåtaigjendeandre,holder dudemhjemmeforåskuregulv?Detkommeralltidtilå finnesidioterigatenesomsieraltmuligrartogsenderalle slagsblikk.Detkandutro.Hvisduholderjentenehjemme avdengrunn,erduikkenoebedreennTalibansomstengte skolene.»
ShahlaogParwinveksletblikk.
«Såhvaskaljeggjøre?ArifsfetterHaseebfortalteham at–»
«Haseeb?Dentoskensomerstørreikjeftenogdummere ennenrussiskstridsvogn?Tardubeslutningerforbarna dinebasertpånoeHaseebharsagt?Jegtroddebedreom deg,søster.»
Madar-jan hufsetfrustrertpåsegoggnedsegitinningene.
«DablirduhertilArifkommerhjem,ogsåfortellerdu hamhvadusynesviskalgjøre!»
«Sajegatjegskullegå?»saKhalaShaimakjølig.Hun stakkenputebakdenujevneryggenoglentesegmotveggen.Vistålsatteoss.Padar-jan avskyddeåmåttehåndtere KhalaShaimasinnblanding,oghanvarakkuratlikebrysk somhenne.
«Duerdumhvisdutrorjenteneharbedreavåråtne hjemmeennavålærenoepåskolen.»
«Duharaldrigåttpåskolen,ogsehvorbradetgikkmed deg,»saPadar-jan kvikt.
«Jegharmyemervettenndeg, ingeniør-sahib.»Etslag underbeltestedet.Padar-jan haddeønsketåbliingeniørda
hanvarferdigpågymnaset,menhanhaddeikkegodenok karakterer.Istedettokhannoengenerellekursetsemester, førhanbegynteåjobbe.Nådrevhanetverkstedderhan reparertegammelelektronikk,ogselvomhanvarganske flink,varhanfremdelesbitteroverathanikkebleingeniør, envelansetttittelblantafghanere.
«Pokkertadeg,Shaima!Komdegutavhusetmitt!Det erminedøtre,ogjegtrengerikkeåblifortaltavenkrøplinghvordanjegskalhåndteredem!»
«Vel,dennekrøplingenherharenidésomkanskjeløser problemetditt–lardegbeholdedendyrebarestolthetendin samtidigsomjentenekanvendetilbaketilskolen.»
«Glemdet.Barekomdegutsåjegslipperåseansiktet ditt.Raisa!Hvorihelveteermatenmin?»
«Hvaerideendin,Shaima?»Madar-jan kastetseginn, ivrigetteråhørehvahunhaddeåsi.Hunhadderespektfor søsterensin,tilsyvendeogsist.Shaimahaddesomoftest rett.Hunskyndtesegågjøreistandentallerkenmatsom hungikkborttilPadar-jan med.Hansattogstirrettomtut gjennomvinduet.
«Huskerduikkehistorienbestemorpleideåfortelle, Raisa?HuskerduBibiShekiba?»
«Å,hun!Jo,menhvordanskaldethjelpejentene?»
«Hunbledetfamilientrengte.Hunbledetkongen trengte.»
«Kongen,»fnystePadar-jan.«Historienedineblir sprøereforhvergangduåpnerdenstyggemunnendin.»
KhalaShaimaoverhørtekommentaren.Hunhaddehørt langtverre.
«Trorduvirkeligdetkanfungereforossogså?»
«Jentenetrengerenbror.»
Madar-jan sukketskuffetogsåenannenvei.Detathun ikkehaddeklartåbæreframensønn,haddeværtetømt punktheltsidenShahlablefødt.Hunhaddeikkeventetat detskulleblitrukketframigjenikveld.HununngikkblikkettilPadar-jan.
«Erdetdetteduerkommetforåfortellemeg!Atvitren-
gerensønn?Trorduikkejegvetdet?Haddesøsterendin værtenbedrekone,villevikanskjehatten!»
«Sluttåbableoglamegfullføre.»
Menhunfullførteikke.Hunbegyntebare.Denkvelden begynteKhalaShaimapåenhistorieommintippoldemor, Shekiba,enhistoriejegogsøstreneminealdrihaddehørt før.Enhistoriesomforvandletmeg.