Når kongen dør

Når kongen dør

Elina Backman

Når kongen dør Oversatt av Morten Abildsnes

Elina Backman Originalens tittel: Kun kuningas kuolee Oversatt av Morten Abildsnes Copyright © Elina Backman, 2020 Original edition published by Otava, 2020 Norwegian edition published by agreement with Elina Backman and Elina Ahlback Literary Agency, Helsinki, Finland. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2022 ISBN 978-82-02-69168-4 1. utgave, 1. opplag 2022 Omslag: Elisa Konttinen Forsidebilde: Unsplash Sats: Type-it AS, Trondheim 2022 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen, 2022 Satt i 9,4/12 pkt. Sabon og trykt på 60 g Enso creamy 2,0 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

«Så vakkert et land, en himmel så høy. Klinger av fuglesang en blomstrende bakke. Og skyggefulle vann, så skyggefulle vann.» melodi og tekst: kari rydman [originaltittel: niin kaunis on maa, overs. komm.]

5

«I could never climb those mountains, I could never be sleeping safely under the same stars as Timothy Into the wilderness, away from the loneliness You walked with the foxes dancing ‘round your feet they followed you to the last sleep You walked with the foxes dancing ‘round your feet they followed you into your dreams and they followed you … Into the wilderness, away from the loneliness» burning hearts «into the wilderness» tekst: jessika neuman, melodi: henry neuman

«Et stumt troll skremmer oss mer enn et som skriker og ståker.» aleksis kivi

FOSSEDØTRENE Hartola, 1989

De er Fossedøtrene. De lister seg til fossen i de små timer, når svarttrostene kurrer. Når bakken er fuktig og jorden porøs. Det ligger en tett dis over det mørke vannet og får alt til å se trolsk ut. De får gåsehud. De tar av seg klærne, vader til midt ut i elva og står stille, slik at vannet skal ta dem til seg. Først vannet, så disen. De drikker trylledrikk av neveresker, alltid på den samme steinen, alltid den samme mengden. Så gir de noe i gave til fossen. Fossen krever sitt. Noe den kan trekke ned i sitt dyp. Sjelene deres, renheten deres, de fortidde hemmelighetene deres. Når offeret er gitt, danser de og venter. De venter på at fosseduren skal vokse, på kraftigere virvler. De venter på at disen skal liste kjølighet inn på huden, på skjønnheten som ikke kan ses med øynene eller høres med ørene, bare føles. De drikker av fosseduren, hører på naturens klanger, puster dypere enn noen gang på det tørre land. De føler at de blir renset. De fniser, for dette er deres hemmelighet. De venter, selv om ventingen er nytteløs. De håper, for et håp er aldri nytteløst. De drar først når natten ugjenkallelig er over, når grålysningen går over i en klar morgen. Da drar de og føler seg fylt. De er Fossedøtrene.

HARTOLA September 1989

Harri Valkama var den første kunden i butikken. Vant hentet han et rugbrød i brødhyllen, en helmelk i melkeskapet og et par hekto skorpeskinke i kjøttdisken. Alt gikk etter den vanlige rutinen. Nisten til fisketuren, den tidlige morgenen og stemningen av forventning. Harri kastet endatil et blikk på de ferske overskriftene i dagsavisene, før han forflyttet seg til kassen og begynte å legge varene på båndet. – Skal det fiskes? spurte kassadamen. – Ja visst skal det fiskes, svarte Harri og pakket varene rett i termobagen med vante bevegelser. – Skal du ha kvittering? spurte kassadamen. – Bare hvis telefonnummeret til frøkna står der, svarte Harri og blunket. Å vitse med kassadamen var en inngrodd vane som ga dagen en lysende ramme. I butikken ble Harri liksom umerkelig en trivelig artigkar. Klokka var 07:10 da Harri Valkama startet bilen og satte kursen mot elva Tainionvirta. Det lysnet av morgen, det var mildt, det ble kanskje til og med en varm dag. Harri Valkama satte fra seg bilen ved veien og gikk til fots det siste stykket til elveleiet. Han hadde niste og stol i den ene hånden, fiskestang og utstyrskasse i den andre. På det vante stedet stanset han og trakk pusten dypt. Han satte opp teltstolen, plasserte termobagen ved siden av seg og åpnet utstyrskassen. I sin egen rolige stil valgte han en av sine favorittsluker og rettet umiddelbart urimelig fiskerike forventninger mot den. Klokka viste halv åtte da sluken plumpet i vannet for første gang. Det klare lyset av tidlig 10

høst blafret allerede bak trærne. Ifølge fiskekalenderen skulle dagen være svært gunstig for fangst. Luften duftet av jord og slutten av vekstsesongen. Nattergalene, som hadde blitt yre på forsommeren, hadde stilnet for lenge siden, og selv om det ville bli en sommervarm dag, var brisen fra nord allerede høstlig. Harri Valkama nøt morgener, at naturen våknet til en ny dag sammen med ham. At han fikk være ordentlig alene. Mot forventning bet fisken likevel ikke. Harri speidet tankefullt mot strømmene i fossen da blikket traff noe som skilte seg ut fra det vanlige. Det var noe som fløt lenger unna, det hadde satt seg fast i drivved ved bredden. Var det skrotten av et rådyr eller av et annet stort dyr? Harri Valkama ble mer og mer nysgjerrig mens han speidet mot vannet. Han satte fiskestangen opp mot en bjørk og gikk bedagelig bortetter bredden for å ta en nærmere titt. Da han hadde kommet nærmere, stanset han. Nå så han tydeligere hva det var som hadde fanget oppmerksomheten. Han stirret forskrekket på bylten som hadde lokket ham til seg. Hvite armer og bein, en svart kjole med tynne falder som dekket vannskorpen. Et menneske. Da hjernen omsider registrerte hva det var som lå ved bredden, sank han ned på knærne. Foran ham i vannet lå det et hvitt, dødsstivt lik. Det hadde haket seg fast i en rot innved land, og strømmen hadde ikke klart å frakte det videre. Det stille strømmende vannet vugget den døde kroppen lett, der den lå og fløt. En ung jente. På magen i vannet, med ansiktet mot det mørke vannet. Harri så heldigvis ikke ansiktet. Ufrivillig registrerte øynene detaljer. De svartlakkerte neglene, metallbeltet, den svarte kjolen, de bare tærne. Håret minnet om et bølgende algeflak. Livet er urettferdig, var det første som slo ham. Han lukket øynene, men synet hadde alt brent seg fast på netthinnen. Harri Valkama hadde latt årene riste banneordene av tungen, men nå kom de tilbake som illsinte veps. Så urettferdig at et ungt liv nettopp hadde tatt slutt midt i alt. Faen i helvete også, for et syn. Da han hadde betalt kommunen for fiskekortet, hadde han virkelig ikke tenkt at han skulle fiske et lik i fossen. Plutselig følte han det som om naturen hadde sviktet ham. 11

Tanken nådde etter hvert bevisstheten. Plutselig så han at den tidlige høstens skjønnhet som omga ham, bare hadde vært bløff og bedrageri. Mot sin vilje sto han nå midt i et stygt, unaturlig skuespill. Et skuespill der kulissene overraskende hadde falt sammen og avslørt ondskapen, den strenge døden. Han snublet seg opp fra bakken og var allerede andpusten da han la på sprang mot bilen. Han måtte komme seg et sted og få ringt. Så fort som mulig.

Del I

Onsdag 12. juni 2019, Helsinki

Da Saana åpner øynene for første gang, svaier rommet og går rundt. Med ett lukker hun dem igjen og faller raskt i en urolig, skjør søvn. To timer senere våkner hun og er svett. Klokka viser nå halv elleve. Hun reiser seg straks, drikker et glass appelsinjus og går på do, men bestemmer seg likevel for å gå tilbake til senga og sove litt til. Da hun omsider våkner skikkelig, er klokka alt tre. Rommet går ikke lenger like mye rundt som om morgenen. Magen knurrer av sult. Det er 13 timer siden hun spiste sist, og da var det bare salte nøtter servert i en bar. Akkurat nå betyr ikke tid noe for Saana. Det er ingen som venter på henne noen steder. Det er heller ingen som trenger henne til noe. Men sulten betyr noe. Og så, den første dagen på tomgang, bestiller hun seg en pizza med Wolt-appen. Pizzaen ankommer, og møysommelig, skamfull over sin egen fornedrelse, kledd i en krøllete T-skjorte, åpner Saana døra for et bud med mørke trekk. Kvikt får hun stukket i neven 1,5 liter cola og en pizzaeske som ennå er varm i bunnen. Resten av dagen flakker blikket til Saana mellom pizzaesken og skjermen på en bærbar datamaskin. Hun sluker programmer og trøstende margherita. Over skjermen ruller The Killing. S02E03. Fengslende og god, men litt dyster. Hun ser episode etter episode av den andre sesongen. Hun er glad for at hun har funnet fram til serien først nå. Nå venter det henne nesten to sesonger av den perfekte krimserien. Linden og Holder. Lindens ullgensere, hennes skarpe forstand og et regnfullt Seattle. Saana har alltid elsket politiserier, selv om de får henne til å skvette. De beriker fantasien for mye. Hun er også hektet på true crimepodcaster, selv om de av og til gjør henne mismodig. Derfor er hennes faste favoritt, mordprogrammenes trygge havn, en let15

tere klassiker, Hercule Poirot. En serie som sender henne inn i sin helt egne verden. Tenk hvor koselig det er å fortape seg i det gamle England og følge den uvirksomme klassen som gjør seg i stand til middager og tilbringer tiden med middager på hoteller og herregårder, på jakt eller vandrende rundt i en hage. Poirot-stemningen er det lyseste Saana klarer. Det skjer ofte mord, men Poirot løser dem alle. Seeren kan bare nyte landskapet og herregårdsstemningen og prøve etter beste evne å plukke opp vinkene som serveres om hvem som kan være morderen denne gangen. Dessverre har Saana sett alle Poirot-episodene mange ganger. Hun gjetter eller husker allerede hvem som er morderen, hver gang. Hun blir mye mer hektet på The Killing. Det er noe nytt og på et helt annet nivå. Saana setter programmet på pause for å gå på do. På veien kaster hun et stjålent blikk ut gjennom gardinene i stua. Ute ser det ut til å være fint vær og sol. Bjørkene som kan ses fra vinduet, er allerede helt grønne med blader. Den frodiggrønne sommeren som har sneket seg inn overalt, har overrasket henne også i år. Hele våren har hun sittet i redaksjonen og travelt tastet inn underholdende nettnyheter på datamaskinen. I årenes løp har skjermen hennes vært fylt av så vel David Bowies død, zikavirus som utallige små og ubetydelige sladderhistorier. Fem øvelser som gjør at du fremdeles kan komme i form til sommeren. Sjeldne perler: 10 undervurderte reisemål i Europa. Reporteren tok planken tre minutter om dagen i en uke, se de forbløffende resultatene! Tarmen er den andre hjernen – 5 fakta om mage- og tarmsystemet. Få en lettere familiehverdag – lag mat på 15 minutter – her kan du plukke med deg oppskrifter for hele uken. Saana må le. Hun utarbeidet enkle matoppskrifter hele våren, men etter fotograferingen laget hun ikke en eneste av rettene. Hun sluttet også å ta planken etter den ene aktive testuken. Faktisk hadde hun ikke gjort noe annet hele våren enn å jobbe. Hun hadde telt antall tegn og ord, stresset for å holde frister, sittet ved datamaskinen, og noen ganger blitt værende på jobben til og med til langt på natt. Etter jobben hadde hun 16

vært så utslått at hun ikke hadde orket å gjøre noe annet enn å ligge på senga og se på Netflix eller HBO Nordic. De små oppgavene hjemme, som betaling av regninger, støvsuging og matlaging, hadde føltes overveldende etter arbeidsdagene. Grå støvdotter sniker seg langs gulvplankene, og med jevne mellomrom dumper det ned betalingsvarsler i postkassen. Er dette normalt? funderer Saana mens hun stapper mer pizza i munnen. Det virker jo som om alle Saana kjenner, har det sånn: Alle har mye å gjøre på jobben og har alltid hastverk. Hvor skal de og hvorfor har de det så travelt? Det virker som om også vennene løfter fram travelheten som om den er noe spesielt flott. Alle utfører jobben sin for mer enn full maskin og orker likevel å gå på helsestudio. Ingen har sagt at de er nedtrykt eller utslitt. Av og til om kvelden, når det var lys bare på noen få kontorer, hadde Saana på sin stille kontorplass googlet symptomene på utbrenthet og nikket gjenkjennende til alle sammen. Sterk tretthet, kynisme og en nedadgående selvfølelse rundt jobben. Hele våren hadde Saana sittet med blikket festet på skjermen og ikke engang registrert alt naturen hadde gjort i mellomtiden med tanke på sommeren. Først er det bare sanden som kommer fram under snøen, et par enslige trekkfugler og krokuser. Så skjer alt på en gang – det er forsommer. Grønne bjørker, nattergaler og folk som går i T-skjorte. Lyset. Da hun kommer fra do, går hun bort til vinduet igjen. Hvilken dag er det i dag? Onsdag. Hun hadde altså virkelig vært ute til stengetid på tirsdag. En avskjedsfest med bare et par mennesker, men med desto mer å drikke. Den sterke sangen fra en svarttrost kommer inn i rommet fra et tre utenfor. Saana må lukke vinduet så ikke den glade fuglesangen skal ødelegge den innestengte og grå bakrusstemningen. The Killing, et regnfullt Seattle, pizza, tretthet og kvalme. Hennes trivselsområde. Det er egentlig galskap å være fyllesyk og se på et opprivende program fullt av mordere og lik. Men hun har ikke noe valg. Saana elsker The Killing. Programmet får henne til å føle seg hjemme. Når hun ser på det, er hun ikke alene. Hennes egne vagt melankolske tanker begraves behagelig under den fengslende intrigen. Hun tar enda en jafs av pizzaen. Det siste stykket. Hun har 17

trolig spist over 1500 kalorier allerede. Den feite pizzaen gjør henne tørst, men rommet går ikke lenger rundt for øynene. Mens hun ligger på sofaen med magen full av pizza, tenker hun at hun likevel har det ganske bra. Til tross for at utmattelsen om våren først gikk over i rykter om nedskjæringer og til slutt i dårlige nyheter, er ikke livet så verst. Alt ordner seg nok. Saana kaster et blikk på bagasjen hun har pakket ferdig, og som står i entreen; resten av kvelden skal hun ligge rett ut. I morgen skal hun dra fra byen og være borte hele sommeren. Ikke mer fyllesyke, men idrett og meditasjon. Friluftsliv og grønne smoothier. Alt det som folk gjør på helt vanlige dager. Men i dag: ingenting. Under fleeceteppet hun tok med seg fra en bar en gang, og med hodet på en pute, lar hun fornøyd Netflix sette i gang enda en ny episode på datamaskinen. Først i morgen begynner en ny episode også i hennes eget liv. Neste morgen er det bare den lille skjelvingen i hendene og halsbrannen etter å ha spist en hel pizza, som viser at Saana har hatt tømmermenn. Det tar vanligvis fra én til to dager å komme seg. Dag én: å få reparert søvnunderskuddet, å få alkoholforgiftningen ut av organismen og erstatte giften med pizza og søtsaker. Dag to: å få fettet, saltet og overdosen av sukker ut av organismen, å være oppblåst og å ha forbigående synkende humør. Anger. En utsovet bakrusdag som hevner seg på søvnrytmen. Syner og mareritt. Til slutt sinne: aldri mer sånn fyllesyke. Og så: Dag tre: Alt er glemt, alt er tilgitt. Et nytt liv, nye løfter, ydmykhet og det å komme seg. En vrangforestilling om at hun ikke lenger vil være interessert i vin. Dag sju: tørst. Saana står på kjøkkenet med en kaffekopp i hånden og ser ut. I dag tåler hun igjen sollys og fuglesang. Hun slår på iPaden, som ligger på kjøkkenbordet, googler Hartola og klikker seg fram til sidene til Hartola kommune. Hartola – Finlands eneste kongerike, står det på en side. Hun må le, men budskapet er ikke en vits. Hartola kaller seg kongerike, og på YouTube finnes det en reklamevideo for «Kongeriket Hartola». Saana trykker på ‘play’. Videosnutten er gjennomført i kommunemarkedsføringens karakteristiske, tørre stil og legger ut om fordelene med å bo i Hartola. På videoen forteller en lykkelig ny Hartola-kvinne 18

at hun i sin tid, i forbindelse med flyttingen, lurte på om det var hvit geitost å få kjøpt i butikkene i Hartola. Det får man visst? Det forteller videoen ingenting om. Saana kan ikke nekte for at hun selv har lurt på mulighetene til å få tak i ruccola eller pecorino i løpet av sommeren. Til slutt søker hun i Google Maps for å få vite den nøyaktige avstanden. Raskeste rute Vallila–Hartola er 179 kilometer. Så langt bort vil hun komme unna sine egne fastkjørte rutiner. Så langt bort vil hun komme fra den stressende våren, utbrentheten og uvissheten. Hun skal gjøre sitt beste for ikke å tenke på høsten. Hun vil flykte 179 kilometer fra seg selv og innrette seg i en forbigående mellomtilstand. Slutten på den tidsbegrensede avtalen skal få henne til å slappe av på et sted der hun alltid har hatt det bra. Saana slår av iPaden og smetter den ned i innerlommen i ryggen på ryggsekken. Friheten begynner nå. Hun slår av lysene i leiligheten, sjekker at kaffetrakteren er slått av, at kranen til vaskemaskinen er igjen, vinduene er lukket, kjøleskapet er tomt, og at alt er klart for et fravær på to måneder. De grønne plantene har gått til grunne av seg selv, pint i hjel med for lite vanning. Saana kan ikke skylde på noen andre, for hun bor alene. Hun sleper bagasjen ut i trappeoppgangen og stenger døra til leiligheten. I oppgangen lukter det en blanding av livet til fremmede mennesker. Akkurat nå avslører lukten at noen i naboleiligheten steker kjøttdeig til lunsj. Saana presser den plasskrevende, upraktiske bagasjen inn i den lille heisen og følger utålmodig med på at etasjene skifter. Snart er heisen i første og får henne til å rykke til, og med et vant grep rykker hun det stive og knirkende gitteret til side for å kunne åpne heisdøra. Klokka er bare ti på halv tolv. Hun vil fint rekke bussen som går klokka tolv. Rutebilsjåføren snakker bedagelig med dyp stemme og ønsker passasjerene velkommen til ekspressavgangen til Jyväskylä via Lahti og Heinola. Saana har alltid likt å reise med buss. Det at hun ikke trenger å kjøre selv. Hun kan bare sove, lese eller se på det skiftende landskapet, være alene med tankene sine. Farvel, Helsinki, jeg kommer ikke til å savne deg. I Lahti tar hun et lite notathefte opp av ryggsekken og begynner å skrive en liste til seg selv. 19

Sommer i Hartola, hovedpunkter: – Nyte – Fred og ro – Ikke sigaretter (eventuelt en liten blås etter et glass vin eller øl) – Ikke øl (unyttig drikk, får magen til å svulme opp) – Slutte med neglebiting – Sykle og løpe – Et strå med markjordbær og blåbær (minst én gang) – Beundre små detaljer (sånn som man vanligvis bare gjør i utlandet) – Gjenoppdage ungdommens begeistring (jeg er jo fremdeles helvetes ung, men leter etter iveren fra da jeg var 20 år) – Sløve i hagegynge og ta middagslurer ute – Bla i blader og kriminalromaner – Hvile og ro, frihet fra stress – Lage parfyme etter barndommens oppskrifter (syrinblomster eller kronblader av roser i et syltetøyglass) – Høre på gamle slagere – Skrive Det siste er Saanas store drøm. Hun har lyst til å skrive noe eget, for eksempel en vellykket kriminalroman. Når vennene leser sladrebladet Seiska, har hennes fortidde last lenge vært krimbladet Alibi. Da bussen drar videre fra rutebilstasjonen i Heinola, ser Saana raskt gjennom listen enda en gang. Der står det ikke «ny kjærlighet» eller «menn». «Sommeren uten menn» høres avslappende ut, og virker litt kjent. Hun kommer på at hun leste en bok ved samme navn, Siri Hustvedts roman, for noen år siden. Bussen freser idet den stanser på stasjonen. Rutebilstasjonen i Hartola er bare et lite hus litt på siden av hovedveien. Saana stiger av og blir stående og vente på at sjåføren skal åpne dørene til bagasjerommene. Hun smiler, takker for skyssen, tar bagasjen og begynner å lete etter en kjent skikkelse med blikket. En kvinne i sommerkjole og en lang, lys ullkåpe som når helt i bakken, vinker ivrig til Saana fra sin plass ved veggen på 20

stasjonsbygningen. Det er Inkeri, tanten til Saana. Det beste av alle mennesker. Saana vinker tilbake. – Du er akkurat som moren din, ler tanten da hun ser Saana drasse på den enorme børen. – Det går ikke an å dra noe sted uten å ha med seg halve hjemmet. Saana kjenner et forbigående savn, men tanken glir raskt bort. Er hun virkelig akkurat som moren i visse ting? En liten del av moren vil alltid være i henne, selv om sammenlikningsgrunnlaget ikke lenger finnes. Med et kjapt grep slenger tanten bagasjen i baksetet på den gamle bobla og dirigerer Saana til å sette seg i passasjersetet foran. Saana har ikke engang rukket å advare om at bagasjen inneholder en bærbar datamaskin, en iPad og annet som kan gå i stykker. Kanskje det likevel ville være det beste om alle apparatene gikk i stykker. Da kunne hun få sikret seg fullstendig ro. Bobla durer på den sandstrødde landeveien, og det føles som om Helsinki allerede er langt unna. Barndommens kjente bygninger og åkerreiner glimter forbi. Saana ruller ned bilvinduet og stikker hodet ut av åpningen. Hun får straks en støvete vind i fjeset. Luften lukter sommer og gjødslede jorder. De store steinene i veien skramler mot bunnen av bilen, og småstein spretter fra dekkene og ut i veikanten. Saana trekker hodet inn i bilen igjen. Vel framme i Hartola virker en sommer hos Inkeri som en like god idé som da Saana var hjemme, om ikke til og med bedre. Kald hvitvin på uthustrappen, gamle dameblader, sladder med tanten og tantens vidunderlige retter. Allerede i bilen er det som om hun kjenner lukten av røyken fra oppvarmingen av den vedfyrte saunaen. Det vil være lettere å være hjemmefra. I Hartola vil arbeidsløsheten føles som ferie, som frigjøring. Hos Inkeri vil det ikke bli nytteløse krav om sysselsetting, som å gjennomrote klesskapet og plukke ut klær som kan sendes til bruktbutikkene, rydde i kjellerboden, sortere i krydderhyllen, søke jobber og være motvillig, tørke dørhåndtak eller banke puter og tepper. I Hartola skal Saana bare slappe av. Hun skal sove bort alt stresset og all travelheten som arbeidsplassen tvangsfôret henne med hele våren. Deretter, litt etter litt, skal hun bygge seg opp på nytt.

Onsdag 26. juni, Helsinki

Jenna går langs gaten Neitsytpolku og kaster stjålne blikk på mobilen. Hun er ikke sikker på om beslutningen var fornuftig. I dag var det meningen å trene, men nå er hun på vei til en fest, rett fra jobben. Hun ser på klokka, den er bare kvart på fire. Hun passerer vakre mursteinshus, og etter hvert ser hun blått hav. «Kom gjerne med en gang, det kommer også andre», hadde Elias sagt. Og Jenna hadde bestemt seg for å være med. Det tar ikke lang tid før hun hører dempet latter foran seg. Latteren kommer fra kjente munner: På uterestauranten Mattolaituri sitter firmaets medeiere. Og Elias, streberen som har tenkt å bli medeier, den eneste Jenna kjenner i hele byrået. Hun stanser litt før hun når fram til bordet, og setter opp et strålende smil. Mennene slutter ikke å prate idet Jenna ankommer. Bare Lars snur seg, og Jenna merker hvordan blikket hans gransker hele kroppen hennes fra topp til tå. Under blikket føles blusen altfor tynn og skjørtet altfor kort, men hun er likevel fornøyd med at hun tok på seg partyklær. Direktøren burde ikke ha noen grunn til å klage på utseendet hennes. Sommerkvelder er uberegnelige, så hun har både treningsklær og partytopper med seg på jobben. – Vent litt, frøken, sier Elias og går bort til bordet ved siden av for å hente en stol til Jenna. Hun ser hvordan direktøren tømmer glasset sitt. – Her trengs det påfyll, ler Lars og fyller straks alles glass på nytt. – Hvordan går det her? spør Elias og setter seg. Han viser også Jenna at hun skal sette seg. Hun lurer på hva hun skal gjøre. Rundt bordet er det bare menn. I motsetning til hva Elias 22

hadde latt henne forstå, er det ingen «andre» der. Det er bare Jenna og mennene. – Bedre og bedre! flirer Lars. Elias nikker og slenger en fyrstikkeske på bordet. «Fire – ideer som tenner» står det på esken. Jenna tar en slurk sjampanje og smugtitter på hvordan Lars forsikrer seg om at det er kola i esken. Jo da. Også denne gangen er fyrstikkene hevet ut og erstattet med hvit oppkvikker. Lars hever glasset og nikker. Elias svarer umerkelig på nikket, som seg hør og bør. Leveransen utført, leveransen mottatt. Jenna skifter stilling i stolen. Hun får lyst til å vri seg, hun føler seg utenfor. Hvor i helvete er de andre fra byrået? Mennene kvitterer for andre kvartals salgsprognose med et par setninger og går så over til viktigere temaer. De skal spise middag på Klippan, på det vante stedet. Vakkert havmiljø og stygge festtaler som handler om tidligere fylleslag. Etter den tredje sjampanjeflasken og en og annen øl går praten til mennene allerede halvt over i rop. Men den kraftige pålandsvinden som peser rundt dem, feier bort den verste skarpheten i praten. Jenna ser seg rundt. Den varme ettermiddagssola har lokket mange ut, og på stranden går det vanlige, edru hundeluftere. Hun ser på bordet igjen. Hun får lyst til å le. Lars er ildrød i pannen. Lars Sundin har passert middagshøyden; fjeset er solbrent, og han har det utrolige surfehåret til en ung mann. Jenna tømmer det første glasset. Bordene rundt henne fylles opp litt etter litt, men med deres fart er det nesten umulig å holde følge med dem. Mattolaituri er bygget ved havet og har rykte som et sted der folk viser seg fram. Når hundelufterne og joggerne som bor på Eira, passerer, kaster de stjålne blikk på dem som sitter på uteserveringen. Er det kjente å se? Mennene hilser nå og da på forbipasserende. Det er akkurat som om Jenna sitter ved et VIPbord. Mennene klapper hverandre på skulderen og later som ingenting. De er vant til at folk legger merke til bordet deres. På godt og vondt. En og annen seilbåt glir stille forbi i bakgrunnen til den sprudlende uteserveringen. Jenna ser på båtene. Den beste seilesesongen kommer først senere. Da hun fremdeles bodde hjemme, pleide hun å tilbringe mye tid på vannet sam23

men med faren og moren. I et par flyktige sekunder føler hun et ubestemmelig vemod, en lengsel mot havet. Tre oppstasede damer ved nabobordet klinker med glassene. Jenna kjenner igjen én av dem. En kjent blogger. Et øyeblikk ønsker Jenna at hun selv kunne være like ubekymret. Pen og populær. Lars trekker seg ut til siden for å ta en røyk. Også han må leve et ganske ubekymret liv. Jenna kjenner ikke mange som har alt like lett tilgjengelig. Hun minnes navn. Alle hun vet om som har datet Lars de siste årene. Blant dem er det også oppegående damer. Lars sjarmerer i alle fall ikke med utseendet, men kanskje han er flink til å prate? Fyren er i hvert fall helvetes rik. Jenna lar Elias fylle glasset hennes på nytt og ser hvordan Lars stirrer ut på havet. I et bitte lite øyeblikk ser hun Lars på en måte som et mer ekte og mindre menneske enn tidligere. Også han har vært barn en gang, tenker hun og slurper lattermildt i seg av det boblende hun har i glasset. – Vi drar videre, slår Lars fast da han kommer tilbake til bordet etter røyken. Hele bordet tier. Det er visst ingen som pleier å utfordre Lars. Kvelden er planlagt ned til minste minutt. Først boblende på Mattolaituri, så mat på Klippan, og resten av kvelden på en privat fest i VIP-losjen på Teatteri. Lars har visst mange navn på listen; også Jenna får bli med, det har Elias lovet. Mennene ankommer båtbryggen til Klippan i sekstiden, i brautende byks. Jenna tripper etter på høye hæler. Drikken har gått til hodet på henne. Hun føler seg uovervinnelig, men underlig skjør. Et av Siljas skip har nettopp lagt fra kai. På et øyeblikk har den massive, hvite silhuetten forsvunnet fra havnen. Lars trekker opp en trepinne i enden av en stolpe som tegn på at de trenger båtskyss. En båtfører ved bryggen på øya legger merke til bestillingen og setter seg straks i bevegelse som tegn på avreisen. Mennene står og venter i land. Jenna får lyst på en røyk. Akkurat da ringer mobilen til Elias. – Ok, vi er her allerede, sier Elias og legger på. Bare fem minutter senere kommer det en drosje til bryggen, og to jenter slutter seg til herrefølget. En rødhåret og en brunette. Elias tar ridderlig imot jentene og presenterer dem deretter for Lars. 24

Lars omfavner begge lenge og byr dem på en dram fra en lommelerke han har tatt opp av innerlommen. Jentene hever øyenbrynene, men griper så ivrig den flate flasken. For en gangs skyld er medeierne stille en liten stund. Mennene ser på hvordan de to smekre jentene forskrekket og fnisende svelger den altfor sterke spriten rett fra flasken. Jenna stirrer på den overraskende vendingen med åpen munn og har vett til å svelge den første kommentaren hun kommer på. Jentene er unge, men ikke mindreårige. Da båten ankommer, viser Lars damene først om bord i båten. Nølende tar Jenna de nye fjesene i øyesyn. Jentene er pene og sterkt sminket. Luften fylles av en forsiktig fnising idet jentene stiger famlende ned i båten en for en. Miniskjørtene og de høye hælene gjør prosessen vanskelig. Jenna følger jentene, også hun snubler på høye hæler og tar imot støtten fra Lars’ utstrakte hånd. Lars styrer jentene til å sette seg ved siden av ham og spør høflig om deres ubetydelige siste nytt. Jenna setter seg ned og ser sultne manneblikk. Hun kan ikke la være å tenke på sin egen rolle. Hvorfor er hun med? Hun jobber jo tross alt i byrået. Jenna ser spørrende på Elias: Hva f***?, og Elias gestikulerer nesten rasende tilbake: Ikke spør. Da de går opp trappen til restauranten, lar Jenna blikket sveipe over strandlinjen og den vakre himmelen. Helsinki. Da de andre alt har gått inn, legger Jenna merke til at Elias blir igjen ute sammen med Lars. Mennene står med ryggen mot trevillaen. Jenna åpner ytterdøra og blir stående på trappeavsatsen og lytte. – Vi har en av våre praktikanter med oss. Hva i helvete skal det bety? spør Lars og ser strengt på Elias. – Det oppsto problemer, det var en som avlyste, mumler Elias. – Dette ordner saken. Om vi har avtalt tre, vet du at jeg ordner tre, sier Elias, og Jenna kan liksom høre usikkerhet i stemmen hans. Lars godtar svaret med et svakt nikk. Jenna trekker fort inn. Er hun regnet med i underholdningskvoten av unge damer? Hele bildet føles ganske bedritent. Sant nok har kvelden vært riktig morsom til nå. Hun skal nok klare å holde på sin rett hvis det blir behov for det. 25

Tre timer senere sitter Jenna og Lars ved bordet og prater om de nåværende kunderelasjonene. Om hvordan den største hindringen for kreativt designarbeid, sett fra byråets synsvinkel, er kundene selv. Det er ikke lenger noen som kan eller våger å kjøpe skikkelig markedsføring. Folk ønsker riktignok sprek markedsføring som skiller seg ut, de faller for de dristigste ideene, men til slutt blir alt omarbeidet og rettet til en kjedelig reklamemasse. – Det er ingen som vinner priser med kjedelige arbeider. Og alle vil ha priser. Både markedsføringssjefer og byråer, sier Lars, og Jenna ser hvordan han samtidig gløtter ned i den utringede halslinningen hennes. – Der tar du faktisk feil, sier Jenna og ser utfordrende på Lars. – Nå for tiden vil kundene helst ha dokumenterbare resultater. Det holder ikke lenger å slenge hva som helst kreativt på bordet. De vil ha ROI, gjentar Jenna og merker at hun trenger noe oppkvikkende. Kanskje en strek. – La oss slutte med drøvtyggingen nå og koble av, slår Lars fast, akkurat som om han kan se hva Jenna tenker. Hun følger med på hva han driver med, idet han frekt plasserer et fint hvitt pulver på restaurantens bordduk. Da han ser hvordan hun nøler, må han le. – Ingen fare. Vi er de eneste kundene her. Jenna løfter blikket og bøyer seg ned mot bordet. Da hun reiser seg og lener seg litt tilbake for å nyte, føler hun blikket til Lars på kroppen. – Du virker eldre enn du er, sier Lars, og Jenna trekker på smilebåndet. Kanskje er hun det også. I hvert fall er hun mer målbevisst enn de andre jentene. – Se på dem, sier Lars og peker på Elias og den rødhårede, som dukker opp og kommer sammen inn i restauranten igjen. – Hvis du ser nøye etter, oppdager du at Elias ikke lenger har skjorten i buksene, og da han gikk for å røyke, var skillen på den andre siden. Lars rister på hodet for seg selv. – Beherskelsen. Hvor faen er beherskelsen? De unge som sjekker på Tinder, ser ikke lenger verdien i god gammeldags oppvartning. I diskré jakt. Jenna smiler. Hun har bestemt seg for at hun ikke lenger skal jakte på noe annet enn flere streker. Så kan hun forsvinne. 26

Rundt midnatt vender de tilbake til fastlandet. En svart minibuss står allerede og venter på en parkeringsplass i nærheten av bryggen. Lars står og svaier og stirrer ut mot havet. Pålandsvinden pisker håret i fjeset på Jenna. En halv time senere stiger følget beruset og ytterst tørst inn på Teatteri. En svartkledd kroppsbygger nikker nesten umerkelig til Lars og åpner tauet foran VIP-trappen. – Velkommen. Lars nikker, trykker en glatt, oransje seddel i hånden på mannen og viser følget til en passe stor bordgruppe på uteserveringen. Uten et ord lar Lars de andre sette seg og går selv til disken for å bestille. Da han kommer tilbake til bordet med et brett med tranebærvodka og et par flasker med bobler, merker Jenna at hun har begynt å trives. Dessuten virker ikke Lars lenger som en så dårlig fyr. – Dette er vel ekte sjampanje og ikke hva som helst musserende? Jenna griper flasken og myser mot etiketten, hun er god og full allerede. Lars nikker og får følget til å mumle fornøyd. Det er beviselig ingen som noen gang har sett Lars Sundin kjøpe noe annet på Teatteri enn ekte sjampanje fra Champagne-området.

Torsdag 27. juni, Helsinki

Jenna ligger på magen på en seng og gløtter på øynene. Rommet rundt henne virker fremmed. Hvor er hun? Lydløst, uten å flytte på seg, gransker hun rommet med blikket. Det er et åpent og lyst rom med mørkt parkettgulv. Hun ligger lavt, så det er kanskje en futon hun har under seg. Lysstråler utenfra lyser opp en del av gulvet og den lyse veggen. På sin side av senga ser hun en lang rekke med vinduer og gjennom dem en klar, blå himmel. Det er ingen gardiner å se noe sted. På gulvet er det en stabel interiørblader med en dagslyslampe oppå. Lampens røde, lysende tall stråler 04:39. Det er altså bare grytidlig morgen, og hun har havnet hjemme hos noen. I det samme hører hun et stille klikk ved siden av seg. Hun stivner til et øyeblikk og innser at hun er naken. Hun famler etter dynen. Alt er uklart. Øynene svir. Hvor kom klikkelyden fra? Enda en gang har hun drukket for mye og snust inn streker som har fått henne til å føle seg uovervinnelig for en liten stund. Nå føler hun seg fullstendig forsvarsløs. Hvor lenge har hun ligget her? Hun stryker seg over den flate, tomme magen og ser først deretter med skrekkblandede følelser mot sin venstre side. Hvem er det egentlig som sitter ved siden av henne? Fy faen. Direktøren. Jenna trekker dynen opp til ørene og presser igjen øynene. Hun er slett ikke sikker på hva som har skjedd i løpet av de siste timene. På hva de har gjort og ikke gjort. Hun husker ikke engang hvordan de kom til Lars Sundins leilighet. Antakelig med drosje. Hun kan ikke si når. Dessuten er hun fremdeles full. Av en eller annen grunn kommer hun til å tenke på en båt. Tanken på nattens siste timer er usammenhengende. Elias og hans forespørsler. Teatteri. Streker og boblende drikke. Et bilde av en kvinnelig bartender som bøyer seg 28

mot henne, og en vennlig oppfordring om å bytte selskap til jevnaldrende. Jenna som får mot av rusmidlene og kommenterer med Beyoncé-holdning: Mind your own business. Hun kan faktisk ikke skylde på andre enn seg selv. Jenna merker at direktøren reiser seg. Hun kaster et forsiktig blikk på ham og venter på at ryggen hans skal forsvinne inn i et annet rom, før hun setter seg opp. Hva nå? funderer hun og reiser seg med dynen viklet rundt seg. Det er altfor tidlig, det er vanskelig å komme seg hjem klokka fem om morgenen. Og først må hun i hvert fall komme seg på do. Hun famler seg fram og kjefter på seg selv. Lars Sundin. Han må være hennes eldste ligg noensinne. Fires direktør, rik og overlegen. Hver gang han gikk forbi hennes midlertidige kontorplass i byrået, sendte hun ham et lite blikk. Men bare et lite, og bare av høflighet. Da Elias overraskende ringte henne onsdag ettermiddag og spurte om det kunne smake med sjampanje, hadde hun sagt ja uten å nøle. For man vet aldri hvilken kontakt som kan være den nyttigste senere hen. Men nå hadde hun av vanvare ligget med den gamle reklamesjefen, og er ikke engang sikker på hva de har gjort. Hun føler seg billig og mislykket. Hun finner et toalett bak den tredje døra hun åpner. Hun går og tisser og tørker hendene på et luksuriøst, praktfullt og mykt håndkle. Akkurat som på et hotell. Håndkleet dufter svakt av etterbarberingsvann. Hun retter på håret, som har floker på grunn av hårlakken, og ruller det opp i en knute. Hun ser seg i speilet på toalettet. Hun kunne ha sett litt mer striglet ut, men under disse omstendighetene ute i felten uten sminkefjerningsmidler og sminke må hun klare seg med det gamle, rotete utseendet. Etter å ha stirret en stund på sitt eget speilbilde åpner hun speilskapet og studerer innholdet. Noen medisinglass, Armanis herreparfyme og deodoranter. På kanten av vasken ligger det en enslig Braun elektrisk tannbørste. Ingen ekstra barberblader, kosmetikk eller bomullsdotter. Vannkranen og vasken glinser av renhet, Lars har sikkert rengjøringshjelp. Det bor nok ikke andre i den store leiligheten enn Lars selv. Ingen kone. Ingen kjæreste. Ifølge ryktene mange skiftende damer. Før Jenna går ut av badet, sjekker hun hva det står på medisinglassene. Hva slags medisiner tar egentlig herr stor29

herre? Ingenting mot noe som er smittsomt, ikke aids-medisiner. Det første glasset er melatonin, det andre er mot migrene og utstyrt med varseltrekant. Men den tredje medisinen, et nesten tomt pillebrett, er potensstyrkende Viagra. Jenna blir kvalm. Lars må være enda eldre enn han ser ut til. Hun lukker medisinskapet og stirrer så ut i tomheten. Den foregående kvelden sniker seg innpå henne og trykker henne ned i en dvaleliknende tilstand. Den spirende kvalmen som ledsager bakrusen, begynner å gi de første tegnene på sin tilstedeværelse, og Jenna tvinger seg i bevegelse. Da hun kommer ut av toalettet, hører hun svakt at noen prater et sted i leiligheten. Hun våkner opp av sløvheten og er like ved å få panikk. Fuck. Hun er fremdeles i leiligheten til Lars, det er grytidlig om morgenen, og hun vet ikke hva hun skal si til ham når de snart ser hverandre. Og hvem i helvete er det Lars snakker med? Snakkingen kommer fra et sted langt unna, i den andre enden av leiligheten. – Hva vil du? hører hun stemmen til Lars lenger unna i leiligheten. Hun går samme vei tilbake til senga. Hun presser dynen tettere om seg og ser mismodig på klærne sine, som ligger i en bylt på gulvet. Den nødtørftige svarte partytoppen og paljettskjørtet føles altfor billige og shabby med tanke på den klare morgenen og turen hjem. Det er ikke gardiner foran de høye vinduene til Lars, og hun føler seg som i et akvarium. Det skarpe junilyset skinner allerede inn. Hun går bort til et vindu og ser en stund på det rolige landskapet. Lenger unna mellom husene glitrer havet. Den dempede praten har stilnet. Kanskje Lars hadde snakket i telefonen. Jenna dveler ved vinduet og samler mot til å møte ham. I nærheten er det et og annet hus og et og annet grønt tre. Hun graver fram mobilen fra håndvesken under klesbylten og går tilbake til vinduet for å ta en elendig selfie. Note to self: ikke mer av dem. I bakgrunnen vinduet, gårdsplassen og sommermorgenlyset. Hun gliser flaut mot mobilkameraet. Dette bildet skal hun ikke dele på sosiale medier. Så kikker hun på gårdsplassen igjen. Noe beveger seg ved foten av et stort tre. Det er akkurat som om det står en mørk skikkelse under treet, skikkelsen lener seg mot stammen og ser rett mot huset. Hun 30

myser for å se skarpere. Det lave morgenlyset treffer henne rett i øynene. De sammenklistrede løsvippene formørker synsfeltet, og nede er de grønne greinene i veien. Da beveger skyggen seg igjen. Jenna skvetter til. Det er ikke noe hun har innbilt seg, det er virkelig noen som står der nede. Hun trekker seg raskt bort fra vinduet. I praksis er hun jo fortsatt naken. Forhåpentligvis har ikke skikkelsen utenfor rukket å se noe. Jenna drar på seg klærne, men i det samme føler hun seg dårlig igjen, og det kjennes ikke bra å stå. Hun setter seg på futonen. Et flashback noen timer bakover: et par streker og et tungekyss. Du virker smartere enn andre på din alder. Sånn i dagslys virker Lars’ høfligheter trangsynte og uttenkte. Jenna føler hvordan rommet går rundt, og kvalmen tvinger henne til å legge seg nedpå igjen. Da hører hun et knepp langt bortefra. Var det ytterdøra? Av en eller annen grunn har hun ikke krefter til å reagere på noe som helst. Det fyllesyke hjertet dunker på høygir selv på stedet hvil. Hun har ikke krefter til å bevege seg. Hun ser på klokka. Hun vil i hvert fall ikke bli i stand til å dra på jobben. Hun taster en rask e-post til sjefen: «Jeg har spysyken, jeg kommer ikke på jobben i dag», og krøller seg sammen under dynen i fosterstilling. Hun sovner nesten med det samme. Jenna våkner opp av en urolig bakrussøvn og merker at hun har sovet i fem timer. Pokker! Hun har sovet altfor lenge. Hun plukker håndvesken og skoene opp fra gulvet, strekker på de sparsomme klærne hun har på seg, og legger så litt usikkert av gårde mot døra. På tide å møte Lars. Hun passerer toalettet og fortsetter langs gangen inn i et åpent, loftaktig rom. Det står en tom espressokopp alene på kjøkkenøyas marmorbord. – Ho-ho? sier Jenna. Stemmen er sprukken, munnen føles tørr og innestengt. Overalt er det musestille. Kjøleskapet durer svakt. Hvis hun kunne få velge, ville hun aldri se Lars igjen. Hun skulle bare dra og håpe at de usammenhengende minnebildene av de gamle hendene hans på huden hennes ville dunste bort så fort som mulig. Hun vet allerede hvordan hun skal oppføre seg. Vær kald og avmålt, som om ingenting har skjedd. Ikke lag noe oppstyr, ikke spre rykter i byrået. Hvis du gjør det, vil de bare slå tilbake mot deg selv. Det ville likevel være bra å 31

prøve å komme seg ut av situasjonen med æren i behold, møte Lars, og først deretter forsvinne hjem for å velte seg i selvmedlidenhet. – Lars …? prøver hun igjen, men ingen svarer. Hun får lyst på kaffe, men hun vet ikke hvordan hun skal bruke espressomaskinen, som ser komplisert ut. Hun klatrer opp på en barkrakk. Stolens metalldeler føles kalde mot de bare lårene. Hun legger beina i kors og blir sittende og vente. Til tross for bakrusen tror hun at hun ser bra ut. Ung, i det minste. Hun slår ut håret og begynner å greie ut flokene med fingrene mens hun venter på at Lars skal dukke opp på kjøkkenet igjen. Hun skulle gjerne visst hva de gjorde om natten, men hun vil nok ikke få seg til å spørre om den slags. Hun tar fram mobilen. Hun kunne ringe til Lars. Få fart på prosessen. Hun finner nummeret til Lars på sidene til Fire. Firmaets nettsted gir henne en uklar skjelving. Da Elias tilbød praksisplass i det ettertraktede reklamebyrået, var hun begeistret, men hun skjønner ikke hvorfor hun ikke sa nei i går til invitasjonen til kveldssammenkomsten. Var det fordi fetteren hadde sagt at den ville hjelpe henne til å få en fot innenfor? Først hadde hun tenkt at hun var høyere oppe enn de andre to jentene, at hun ikke var her som selskapsdame til et ego, men som en som skapte kontakter, men så hadde de fått servert de første strekene. Mens den skarpe stimulansen hadde trukket inn i slimhinnene, hadde Jenna bestemt seg for å vurdere situasjonen på nytt. Og så hadde hun jo begynt å trives. Nå husker hun. Det var sånn det skjedde. Hun skvetter til. Mobilen til Lars dirrer et sted i nærheten. Den ligger tydeligvis og hopper mot bordplaten av marmor. Hun avbryter anropet. Hvor i alle dager kan han være når han ikke har med seg mobilen engang? Hun hoier på Lars enda en stund, og da det ikke kommer noe svar, lister hun seg bort til mobilen. Hennes eget nummer vises på skjermen som et nylig ankommet anrop. Det ser ikke ut til at Lars bruker sikkerhetskode på iPhonen, tydeligvis fordi han er så gammel. Hun kaster et blikk på meldingsikonene. Burde hun? Hun bestemmer seg for å lese meldingene litt som for å hevne seg. Det er bare noen få meldinger. Hun ser seg mistenksomt rundt i leiligheten. Lars er fortsatt borte, og hun våger å bla enda litt til. Lars 32

har 26.6.2019 18:06 fått en bildemelding fra et ukjent nummer. Hun ser på bildet, men hun skjønner ikke hva det egentlig forestiller. Knokler? En krone? Hun lukker meldingene og åpner bildene. Da skvetter hun til. De første bildene viser henne selv liggende naken og slapp på senga. Faen, for en type. Hun får lyst til å kaste opp. Alt hun har drukket siden i går kveld – sjampanjen, tranebærvodkaen, GT-ene og mojitoene, begynner å svulme i magen. Minnebildene kommer som enkeltstående glimt. Lars’ rynkete hender og øyenbryn, det halvtomme Viagra-glasset i medisinskapet. Nakenbildene av henne som var tatt uten at hun visste det. Hun legger mobilen på bordet, løper til vasken og forsøker å kaste opp. Det kommer ikke noe. Hun harker bare opp seigt spytt, langt, klart slim. Hun ville ha følt seg bedre hvis hun fikk kastet opp, men hun har aldri klart å stikke fingrene i halsen. Hun burde ta seg sammen. Hun går bort til mobilen til Lars igjen for å sjekke om bildene er blitt sendt noe sted. Det er de ikke. Fort sletter hun alle sammen og føler hvordan sinnet stiger side om side med kvalmen. – Drittsekk, sier Jenna til den tomme leiligheten. Kanskje forsvinningen er Lars’ måte å sette henne på plass på. Null. I Lars’ øyne er hun billig, et fullstendig null. Ingen avskjedsord. – Fuck you, Lars Sundin, sier hun og går av sted mot ytterdøra. Da Jenna kommer ut av oppgangen, skjønner hun at hun er på Suomenlinna. Hun taster fram Google Maps og ser hva som er korteste vei til ferjeleiet. Det kommer opp bare ett forslag til rute. Hun sjangler ustøtt av sted. Fotsålene verker, og partyskoene gnager vondt også mot hælen på den venstre foten. Sandveien knaser utrivelig under de høye hælene. Snart kommer det til og med brostein. Luften er varm, selv om det blåser. Hun bestemmer seg for å ta skoene i hånden og gå barbeint til ferja. Hun snur seg enda en gang for å se bakover, mot huset til Lars, som hun har kommet fra. Nå er også gaten øde. Hvor det nå enn var blitt av Lars, så hadde han neppe dratt til byrået uten mobilen. Hun grøsser av å tenke på ham og på kroppen hans 33

inntil hennes. På toppen av alt kommer nakenbildene han tok av henne i smug, de gjør alt slimete, skittent og skremmende. Hun håper at følelsen forsvinner med tiden. Sinnet får henne nesten til å skjelve. Kunne hun hevne seg på ham på en eller annen måte? Om han bare forsvant for godt. Og der hun sjangler fyllesyk mot ferjeleiet, kan hun ikke ane at ønsket hennes snart vil gå i oppfyllelse. Hun skal aldri møte Lars Sundin igjen.

Torsdag 20. juni, Hartola

Saana ligger på senga og bare er til. Hun orker ikke å gjøre noe som helst, og det irriterer henne. På bordet står det en kopp lunken kaffe. Av en eller annen grunn har hun ikke fått seg til å drikke den, heller. Hun slår på mobilen og går inn på Twitter. Bare sånn i full fart, selv om hun har pause fra sosiale medier. For moro skyld har hun fulgt politiet på Twitter helt siden våren. I tillegg til journalistjobben og jakten på historier har hun hatt et stille mål om å finne noe interessant til seg selv. Noe å ta tak i, noe som vekker fantasien. Men foreløpig er det ingenting som har fått hjertet til å banke fortere. Innerst inne vet hun at hun ennå ikke har kommet skikkelig i gang med å lete. PolitietsMeldinger @PolitiMelding 20.6.2019 Karosseri sammenkrøllet i Keski-Suomi

Karosseri sammenkrøllet? Ganske friskt språk fra politiet, tenker Saana forundret og tar omsider en slurk av kaffen. Æsj. Kaffen er helt kald. Iherdig drikker hun likevel enda en slurk. Slik får et vanlig menneske vite om andres kollisjoner, tenker hun og setter fra seg kaffekoppen på bordet. På en uke er det blitt klart at Hartola ikke egentlig byr på noe å gjøre. Og det var jo som det skulle – hun hadde ønsket seg et sted der hun kunne slappe av og bare konsentrere seg om å hvile, være til og tenke. Men nå når hun virkelig bare kan eksistere og tenke, føler hun seg elendig, lat og skuffet. Hun legger seg ned på den 80 centimeter brede senga på gjestekammerset til tanten og stirrer i taket. Litt etter litt, som av vanvare, faller hun i rolig søvn. 35

– Våkn opp, Saana, hvisker tante Inkeri og rister henne bestemt så hun våkner. – Nå har du sovet ut bakrusen og alt annet også i altfor mange dager. I en uke, for å være nøyaktig. I dag tar vi syklene ut av uthuset og sykler en sånn offisiell rundtur i Hartola, sier tanten, og ler da hun ser et skimt av irritasjon i ansiktet til Saana. Klokka er tre om ettermiddagen. Tanten synes det er på tide at Saana tar stedet i besittelse. Minnes somrene i barndommen. Kommer seg litt rundt og iblant gjør noe fysisk. Hvem som helst kan bli deprimert hvis de ikke rører på seg. Tanten sier at hun er sikker på at Saana innerst inne savner noe å holde på med, selv om hun ikke vil innrømme det selv. Inkeri tar styringen og tvinger Saana i gang. Det er galskap å ligge inne når det er sommer ute. – La oss først sitte litt, her i hagegyngen, for eksempel, prater tanten, og Saana begynner etter hvert å kvikne til. – Skal vi ta litt sommervin? Tanten legger en hånd på skulderen til Saana. – Ja takk, smiler Saana, og tanten går inn for å hente glass til dem. Hun vet virkelig hvilke snorer hun skal trekke i. Mens hun heller opp vin i to glass med grønn stett fra Saara Hopea, stryker hun Saana over kinnet. – Så fint at du kom hit, sier tanten. – Det var fint å komme, svarer Saana. Tantehånden mot kinnet føles beroligende og kjølig. – Hvordan går det med deg? spør tanten. – Bare bra, vel, svarer Saana. – Det kom som en overraskelse at jeg ikke fikk fortsette i jobben, men kanskje er det bra at det gikk sånn. Jeg får til å stanse. De siste par årene har jeg bare jobbet som en gal. Og fritiden har jeg brukt – vel, til å gå ut, tilstår Saana og tar en slurk av hvitvinen Inkeri byr på. Den er akkurat passelig kald, passelig tørr. – Har du noen nå for tiden? spør tanten nysgjerrig og skotter bort på Saana. – Nei, sier Saana. – Jeg er et brysomt tilfelle, på alle måter, ler hun og skåler for sin egen brysomhet. – Vel, man kan jo også tenke at det krever større mot å være alene enn å være sammen med noen bare for å være sammen med noen, sier Inkeri og fyller litt mer i glassene. – Men i løpet av livet har jeg lært at når det dukker opp en som passer akku36

rat, trenger man ikke å trekke lodd eller gruble. Da er alt på en måte underlig klart, sier tanten. De sitter i gyngen og ser på det frodige tunet. – Kanskje du bare ikke har truffet den rette ennå. Saana liker tanken og sparker fra så gyngen går litt fortere. Trollnyperosene blomstrer allerede. Rosa pimpinellifolia. Hun kunne bare sitte i gyngen og se på trollnyperosene hele resten av dagen. – Har du noen gang hatt en sånn, en som var underlig klar? spør Saana og ser lurt på tanten. Tanten lar blikket kretse over tunet til det igjen fester seg på vinglasset hun har i hånden. Så, til Saanas overraskelse, svarer tante Inkeri på spørsmålet. – Det har vært et par stykker, men når alt kom til alt, ble det ikke noe mer med dem. I kveldingen sykler tanten og Saana i florlett beruselse på sandveiene i Hartola. Under seg har Saana Inkeris flere årtier gamle sykkel og Inkeri en ny Crescent. Saana kjenner Hartola fra somrene i barndommen, men nå synes tanten at tiden er inne til å slå rot på stedet på nytt. Til å se alt med øynene til en voksen og plassere seg i barndomslandskapet på nytt. – Den likte du å se på da du var barn! hoier tanten og peker på den røde vindmøllen som ruver foran dem litt lenger unna. – Og der er Maila Talvios salong, Hartolas offisielle severdighet, smiler hun. Saana ser seg rundt. Som voksen har hun vært et par ganger i Hartola, men da hadde hun hatt det så travelt at hun egentlig ikke hadde sett noe som helst. Hun hadde bare sovet bort stress og sorger på gjesterommet ovenpå i tantens hus. Tenkt at det ikke var noe å se i Hartola. Og da hadde det også stemt. – Der borte tar vi av og kjører nedover. Vi prøver å komme inn på tunet på herregården, det er neppe noen der på denne tiden! roper tanten og setter farten opp. Saana fniser av tantens eventyrlyst og begynner også selv å tråkke hardere. Akkurat nå er det bare sykkelturen, tråkkingen på Hartolas sommerlige landeveier. Den gamle vindmøllen av tre, det vakre herregårdsmiljøet og duften av en nyklippet plen. 37

De leier syklene over herregårdstunet. Der vokser det vakre, høye graner. Saana har aldri sett så høye graner før. Gresset er klippet, og stedet virker velholdt. – Dette er Koskipää herregård. Du husker den sikkert fra da du var barn, sier tanten, og Saana ser seg nysgjerrig rundt. Overalt er det noe kjent, men samtidig er landskapet fremmed. Kanskje hun var der sammen med moren da hun var liten. – Den grønne hovedbygningen der borte ble bygget alt på 1820-tallet, da Tandefelt-slekten eide herregårdsområdet. På 1850-tallet ble herregården overtatt av slekten von Gerdten, forteller tanten videre. Saana ser på den vakre, grønne herregårdsbygningen, de massive søylene og de røde sidebygningene rundt tunet. De frodige bregnene, epletrærne og huset til museumsbestyreren. Døra der den grønne malingen flasser av. Saana har alltid likt gamle dører. – På 70-tallet flyttet en mann som ble kalt Baronen, inn i bygningen som heter Gamle Koskipää, sier tanten og peker på en gul herregårdsbygning litt nærmere elva. – Den siste av slekten von Reichmann. «Herregårdsinteriørene i hovedbygningen forteller om hvordan adelen levde i herregårdssamfunnet i ItäHäme på 1800-tallet», fortsetter tanten. – Det der var rett fra hjemmesidene til Itä-Häme museum. Jeg kunne vært en ganske bra omviser, eller hva? fniser hun, og Saana nikker oppmuntrende. Tanten er omviser så god som noen. – Her holdes det faktisk riktig gode omvisninger med guide, sier tanten. – Du burde absolutt gå, omvisningen er slett ikke verst. Saana ser seg nysgjerrig rundt. Gamle herregårder og tun bringer alltid med seg en uforklarlig frihetslengsel. Hvor flott ville det ikke være om hun en gang kunne tilbringe sommeren på en vakker herregård og gå sorgløst rundt på tunet med en stor solhatt. Kanskje hun i denne bortgjemte bygda kunne finne igjen den gløden som hun forbandt med Hartola da hun var barn. De setter igjen syklene på herregårdstunet og går ned til fossen som strømmer dovent av sted nedenfor. Sølvpiler bøyer seg over vannet, og langs bredden er det bygget hytter og brygger. 38

Saana legger merke til en hengebro litt lenger unna. Har hun kanskje en gang løpt over den til den andre siden? Nøkkeroser og vannplanter har erobret bredden. De bestemmer seg for å gå til broen. Broen starter mellom to steinsøyler, og den knirker og knaker etter hvert som Saana skritter over den. – Hør, sier tanten, og de stanser et øyeblikk midt på broen. De står helt stille, uten å røre seg. Overalt er det stille. Litt etter litt hører de anelser av lyder i stillheten. En gjøk som galer et sted langt unna. Den lette sildringen av rennende vann. En svarttrost som kurrer. En mygg som surrer rett ved øret. Biler som passerer tilfeldig på veien som går til sentrum. Saana lener seg mot rekkverket og ser mot herregården som vises mellom trærne. Himmelen er blitt mørkere, men bare en anelse. En kjølig dis ligger over vannflaten, og luften lukter av fuktig gress og vått treverk. Det er vakkert. De står tause. Nøkkerosene blomstrer i vannskorpen her og der. Litt lenger unna i det nedre elveløpet lyser en enslig hvit blomst. – Ser du den? spør Saana og peker på blomsten. Den er vakkert synlig midt i alt det mørke. – Er også det en nøkkerose, det som vokser der borte? – Det er en kala, sier tanten stille. – De vokser ikke her. Saana ser spørrende på tanten. – Hvorfor er den der da? – Av og til bare dukker det opp en kala ved fossen. – Dukker opp? spør Saana og stirrer på den hvite blomsten. – Jeg går ut fra at der den er, er den rettet mot en fortapt sjel, fortsetter tanten. Nå ser også Saana at blomsten ikke sitter fast noe sted. Den bare lener seg tandert mot en stein på bredden. – Den er sikkert til Helena, sier tanten og ser på den livlige, mørke vannflaten. – Til Helena? Saana blir årvåken og ser interessert på tanten. – Ja. Til henne som i sin tid ble funnet død nettopp i denne fossen. Som avslutning på Hartola-runden bestemmer Saana og tanten seg for å gå og ta et glass på nærpuben, selv om det er torsdagen før sankthans og lite folk. 39

– For en fryktelig bule, er Saanas første kommentar da de kommer inn. – Det er som det skal være, svarer bartenderen, og Saana blir flau. Kommentaren var rettet til Inkeri, som går foran henne. Ikke til andre. De kjøper hver sin longdrink med isbiter og lister seg innerst inn i lokalet, til en skinnsofa som er så gammel at den holder på å falle sammen. – En longdrink er den beste sommerdrikken, sier Saana, og de løfter glassene. – Det funker, ler tanten og tar en slurk. Isbitene klirrer mot hverandre i glasset. Saana tegner en strek med fingeren i duggen som har dannet seg på utsiden av glasset. I løpet av kvelden har de diskutert lammelsen som oppstår når man har fått sparken, og det stressende arbeidslivet. Hvordan mediebransjen nappet til seg alt fra Saana: hennes egne tanker, krefter og kreativitet. – Av og til føler jeg at jeg egentlig ikke vet hva jeg skal gjøre. Livet foregår bare rundt meg. Folk studerer, treffer noen, gifter seg, får barn, gode jobber, samler opp bonuser og konkurranseutsetter lån og forsikringer, sier Saana. – Men hva gjør du da? – Alt er liksom så åpent fremdeles. Jeg bare jobber grusomt mye, stresser for den minste ting, spiser pizza eller drømmer om å spise pizza, ler Saana. – Alle trenger ikke nødvendigvis å leve på samme måte, etter et bestemt mønster. Selv har jeg levd akkurat slik jeg har villet. Men følelsen av kontroll er viktig. Opplever du at du holder styr på ditt eget liv? spør tanten og dreier på longdrinkglasset i hånden. – Hmm, mumler Saana og merker at tankene flakker hit og dit. Hun er som en viljeløs amøbe. – Hvis du unngår ansvar, kan det hende du bare går og driver og opplever at du ikke engang klarer å påvirke din egen lykke, sier tanten og stirrer foran seg. – Du kan ikke gi bort ansvaret for livet ditt. Takk, da, Inkeri. Nå føler jeg meg på toppen av alt fullstendig uansvarlig, funderer Saana. 40

– Er du lykkelig? spør hun og ser på tanten. Hun har tenkt mye på tantens selvstendige liv. Ingen barn, ingen mann, mye kunst, hagestell, bøker og reising. – Selvfølgelig er jeg lykkelig, svarer tanten. – Jeg lever akkurat det livet jeg har valgt. Jeg kan være takknemlig for hver eneste dag, sier hun, og Saana ser litt mistroisk på henne. Kunne det være så enkelt? Å kunne si sånn uten videre at man er lykkelig. – Problemet mitt er sikkert at jeg ikke vet hva jeg har lyst til å oppnå. Det fins så mange alternativer at jeg blir lammet, og så velger jeg ingenting, sier Saana, og morer seg samtidig med å følge med et sideblikk to lokale gamle damer som gløtter nysgjerrig i deres retning. – Det finner du nok ut av, sier tanten og løfter glasset. – Hei, vi skåler for denne sommeren. Det beste var å få søsterdatteren min hjem til meg for en hel lang sommer. Saana nikker og ser varmt på tanten. Om ikke annet, så kan hun i det minste være takknemlig hver dag for at tanten er til. – Hva var det der med «den døde jenta i fossen»? spør Saana, da de har sittet tause en stund, begge i sine egne tanker. – Det er virkelig en sørgelig historie, sier tanten. – Du var så liten den gangen, det er altså virkelig lenge siden. – Hva var det som skjedde? – Vent litt, jeg går og henter litt mer å drikke til oss, og så fortsetter jeg, sier tanten og går for å hente påfyll. – Det er rundt 30 år siden. Helena ble funnet død i elva, i Tainionvirta, litt lenger unna den hengebroen, sier tanten etter å ha kommet tilbake til bordet med to fulle longdrinkglass. – Hva hadde skjedd med henne? spør Saana, og tanten bare trekker på skuldrene og tar en slurk longdrink. – Og kalaen. Noen tar med seg blomsten til fossen en gang iblant, slår Saana fast. – En vakker gest, sier hun tankefullt og tar mange slurker på rad. – En sånn hendelse er jo noe alle i Hartola husker, sier tanten og blunker aggressivt til de gamle damene som sitter i et hjørne 41

av puben og titter nysgjerrig på dem. – Niese! roper tanten og peker på Saana. Damene snur seg fort bort og oppfører seg som om de ikke engang er til stede. – Det er umulig å glemme en som dør så ung og så overraskende, fortsetter tanten. – Hva var det som skjedde, da? spør Saana. Istedenfor en longdrink tørster hun nå etter en interessant historie. – Jeg vet ikke, politiet fant vel ikke noe spesielt. Det var visst ikke nok bevis på en forbrytelse. Helena ble funnet død i fossen, og ifølge politiet var det en ulykke eller et selvmord. Annet snakk var bare tisking på bygda, sier tanten. – Annet snakk? Saana er nysgjerrig og tar seg i å gjenta alt tanten sier. – Ja. Det gikk rykter om at Helena ikke kunne ha tatt livet av seg, for det var ingenting som tydet på at hun hadde vært desperat. Etter alles mening hadde Helena alltid vært svært lykkelig. Og en ulykke. Det var det underligste av alt. Saana ser på tanten med store øyne. – Men du må huske at på et så lite sted er det alltid noen som tisker, hvisker tanten og nikker mot de nysgjerrige gamle damene ved bordet like ved. – Også de der borte. Det er alltid noen som følger med på hva andre gjør når det ikke skjer noe i deres eget liv. Men det er jo ingen grunn til å legge skylden på dem. Det er jo så stille her. Hartola er et stille sted. Eller ikke et sted, men et kongerike, som det nå kalles etter initiativ fra kommunestyret, sier tanten med ettertrykk. Saana blir sittende og smake på hvert ord. Neste morgen, sankthansaften, våkner Saana mye tidligere enn hun har gjort om morgenen i Hartola til nå. Hun kan ikke la være å tenke på den døde jenta. Til tross for søvnløsheten går Saana opplagt inn på kjøkkenet og finner tanten ved bordet, der hun drikker te og leser avisen. – Vet du, jeg begynte å tenke på om jeg ikke for moro skyld kunne undersøke saken med den døde jenta litt, sier Saana og åpner skap for å finne kaffe og kaffefilter. Tanten ser opp fra avisen og smiler. Hun er åpenbart lettet over at Saana våkner til live. 42

– Holder du Helsingin Sanomat ? spør Saana overrasket da hun ser den kjente fonten i fanget på tanten. – Jeg må jo vite hva som skjer på det store kirkestedet, ler tanten. – Kaffen er i det skapet der, andre dør fra høyre. Saana lener seg mot kjøkkenskapet over kaffetrakteren og stirrer på kaffen som drypper. Duften av nylaget kaffe begynner etter hvert å spre seg i rommet. – Det var på slutten av sommeren den gangen for tretti år siden, sier tanten og blar om en side. Saana snur seg mot tanten. Hun har plutselig en uforklarlig følelse av at alt er i ferd med å begynne. Kunne en annens død få liv i henne? – Det var på slutten av sommeren da Helena ble funnet. Jeg husker at jeg da allerede hadde plukket alle bærene på buskene. Og moren din hadde akkurat fått deg et par år tidligere. Saana venter på at kaffetrakteren skal dryppe også de siste dråpene ned i kannen, og samtidig blir tanken sterkere hele tiden. Dette er en klar begynnelse. Noe å gripe fatt i. Midt i ingenting. En ung jentes uforklarlige død.

Jeg

Jeg ser hvordan det oransjeglødende jernet synker ned i mykt, dirrende kjøtt. Den svake fresingen etter inngrepet minner om lyden fra en fyrstikk når den holdes under en vannkran etter at den nettopp er blitt blåst ut. Da heten har gjort det den skal, ser jeg mannen inn i øynene en siste gang, jeg prøver å finne noe. Ydmykhet eller anger. Tigging, engstelse, bønner om tilgivelse. Men jeg møter bare matthet. Motløshet. Oppgitthet. Er mannen virkelig så skarpsynt? Har han virkelig allerede hatt en anelse om at nåden aldri mer vil inntreffe for hans del? At det omsider har kommet noen som får ham til å svare for sine gjerninger? Som stiller ham ansikt til ansikt med døden? Og likevel, mattheten og motløsheten er en liten skuffelse. Så lett alt har gått. Jeg skulle ønsket motstand, kryping og vantro. Altfor håpefull strebing og forsøk på overtalelse. Men det var ikke noe slikt å høre. Det er bare en stille, oppgitt venting. Akkurat som om mannen vet at han skal stilles for retten. Kanskje han i sitt innerste hadde ønsket å få en dom. Og la den nå falle på ham. Jeg trykker mannens hode under vann og ser hvordan sprellingen begynner. Jeg ser, og samtidig forhører jeg meg selv. Hvordan føler jeg det nå? Hvordan føles det å arrangere død? Hvordan føles det å følge de siste åndedragene før det siste sukket, å avbryte et liv? Hvordan føles det å avsi en dom på sikkert grunnlag og opphøye seg selv til gud? Sprellingen blir sterkere, og så stanser den. – Ingenting og riktig. Det føler jeg nå.

Torsdag 27. juni, Suomenlinna

Det blåser som alltid, men i motsetning til for en uke siden ligger den lenge forventede varmen i luften. Trærne svaier i den kraftige vinden da Aino sleper seg ut sammen med hunden sin. Pålandsvinden blåser håret inn i øynene, og hun feier det til side med en vant bevegelse. Hver morgen til samme tid går hun omtrent den samme runden. Først brostein, så sandvei og berg, gressplen, sand og så brostein igjen. Hun lar Kramer snuse og merke reviret sitt i fred og ro. Som de pleier går de mot Kuninkaanportti, kongeporten, mot den stille enden av øya. En mur er plassert mellom øya og havet, som for å beskytte beboerne mot vind, snødrev og inntrengere. I dag føles riktignok øyas historie ganske fjern. Aino rykker Kramer nærmere til seg, og de stanser til slutt ved en åpning i steinmuren. Vinduet fungerer også som dør, gjennom vinduet er det mulig å nå ut til klippene, til enden av øya, bort fra ruten turistene som oftest går. Hun titter ut av åpningen. Vinden blåser salt luft i ansiktet, og hun føler seg mer avslappet. Hun er virkelig glad i tidlige morgener, når det ikke er noen andre å se, og det føles som om øya er bare deres. Hun liker vaner, rutiner som hun kan gjenta uten å tenke. Rutinene sparer hjernen for overdrevne beslutningsprosesser. De passerer en stengt pizzeria. Litt før Kongeporten begynner Kramer plutselig å bjeffe og rykke i båndet. Halvt motstrebende går Aino etter hunden mot porten. Hun er Kramers motkraft. Når Kramer trekker henne forover, rykker hun bakover. Rykkingen får pusten til Kramer til å hyle når båndet strammer om halsen. Hva var det egentlig som gikk av hunden? Kramer stanser i portåpningen og begynner å røre urolig på seg. Beina skjelver av spenning. Da Aino har kommet nærmere 45

og trukket inn båndet så det er helt kort, merker hun fort at alt ikke er som det pleier. Den vakre stranden, det grønnskimrende gresset, minnesmerket av stein, jernkjettingene, trappen, det bølgende vannet, den piskende vinden. Midt i det hele har det likevel dukket opp noe som trekker Kramer og nå også henne voldsomt til seg. Hun ser ned trappen og holder den rykkende og skjelvende hunden på stedet hvil. Nede på steinflaten er det en bylt med noe, noen. Akkurat som et dødt menneske. Hun kan ikke si hvordan hun straks vet at personen er død. Kanskje det er stillingen, på en måte unaturlig, som et stilleben. Burde hun likevel gå ned trappen for å sjekke pulsen? Hun er ikke sikker. Hun setter seg på huk for å klø Kramer og roper til bylten: – Hallo, er alt i orden?, og føler seg tåpelig. Hun vet at hun ikke vil få noe svar. Personen i trappen er død som en stein. Kramer uler, og Aino blir overmannet av vantro, gru, skrekk og sorg; hun vet ikke hva hun skal gjøre. – Hjelp! roper hun til slutt, men stemmen forsvinner umiddelbart i vinden. Ved Kongeporten går det sjelden folk tidlig om morgenen. Hun famler etter mobilen hun har i jakkelommen, og ser seg usikkert rundt. Klokka nærmer seg sju. – Hjelp! Hun roper igjen og merker at stemmen svikter. Hun føler seg som en svak, skjelvende småjente. Ikke engang stemmen får hun til å høres skikkelig. Med skjelvende hender tar hun mobilen opp av lommen og taster 112. Mens hun holder pusten, venter hun på at noen plutselig skal ta fra henne ansvaret for alt dette forferdelige.