Når himmelen faller ned av Carole Matthews

Carole Matthews

Når himmelen faller ned

© 2013 CAPPELEN DAMM AS (norsk utgave) © Carole Matthews 2012 ISBN 978-82-02-42768-9 1. opplag 2013 Originalens tittel: With love at Christmas Published by agreement with Leonhardt & Høier Literary Agency A/S, Copenhagen Oversettelse: Bente Eilertsen Omslagsdesign: Camilla Iren Nygård Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen, 2013 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Kapittel 1

Det er lett å se at julen er like om hjørnet. Merry Christmas everybody med Slade larmer ut gjennom høyttalerne i den travle matvarebutikken og fyller butikkradene med julestemning. Den låten har garantert sikret pensjonsalderen til en eller annen, og jeg klarer aldri å la være å nynne med. Hva hadde vel julen vært uten Noddy Holders lystige toner?

Jeg elsker denne tiden av året, selv noe så trivielt som det ukentlige matinnkjøpet forvandles til en magisk opplevelse. Jeg står ved brødhyllen og klemmer på brødene for å sjekke hvor ferske de er, mens glade julenisser svever over hodet mitt og sølvfarget glitter og fargekoordinerte kuler henger i spiraler fra taket. Det hadde vært fint om butikken var like feststemt resten av året også. Et eller annet menneske ved hovedkontoret har nok brukt mye tid på planlegging. Kanskje jeg kan stjele noen ideer og oppdatere min egen julepynt i år? Da ville mannen min, Rick, få anfall, han er atskillig kjøligere innstilt til julen enn jeg er – rene Ebenezer Scrooge. Hvert år får han nesten hjerteinfarkt ved tanken på hva alt koster, hvert år lover jeg å bruke mindre penger og hvert år bryter jeg løftet. For husfredens skyld burde 5

jeg kanskje finne frem den gamle, gode julepynten i år også.

Bare så det er sagt, er jeg glad for at jeg er min manns rake motsetning. Jeg heter Juliet Joyce, er førtifem år gammel og har et nydelig barnebarn, to plagsomme barn som egentlig burde ha vært voksne nå, en irriterende mor, en homofil far, en sur mann og en temmelig illeluktende hund.

Dessuten er jeg juloman av rang og ikke det minste interessert i å følge et tolvtrinns program for å bli kvitt avhengigheten.

Slade glir over i Wizzard med I wish it could be Christmas every day – skulle ønske det var jul hver dag. Helt enig! Alle trenger vel å gjøre hverdagen litt festligere? Jesus valgte et fortreffelig tidspunkt å bli født på, et lyspunkt i de lange vintermånedene. Det ville rett og slett ikke ha vært det samme om han var født i juli, for eksempel.

Jeg går med lette skritt langs radene med julevarer og legger en julepudding i handlevognen, raskt etterfulgt av et par fruktterter og en julekake, som av en eller annen grunn er blitt obligatorisk. Ingen i familien er spesielt glad i julekake, men det er som med rosenkål – det blir ikke jul uten. Jeg rasker med meg enda en eske med fruktterter, for sikkerhets skyld. En kan vel aldri ha for mange fruktterter i huset? Det er viktig å ha et par på lur i tilfelle noen stikker innom. Det er nok lurt å kjøpe noen dadler også, og nøtter.

Jeg skulle ønske at jeg kunne skryte av å lage julepudding, julekake og sånt selv fra grunnen av – men det kan jeg ikke. For tiden jobber jeg heltid hos en travel eiendomsmegler og familien krever sitt, derfor har jeg knapt tid til å puste, og i hvert fall ikke til å gjøre andre ting.

Drømmen er å stelle i stand en ordentlig, hjemmelaget jul, 6

en drøm som virker mer og mer uoppnåelig for hvert år som går. Jeg elsker tanken på å skape en overdådig feiring à la Nigella Lawson med innslag av Kirstie Allsopp, men i denne takten må det vente – muligens til jeg går av med pensjon. Selv en moderat feiring med utgangspunkt i det matvarebutikken har å tilby, må planlegges i god tid. Det er nøkkelen. Jeg var veldig flink og kjøpte julekort allerede under salget i januar – hvorfor betale full pris når du kan få det for halv? I sommer kjøpte jeg et par supre presanger på brukskunstmesser. Det er flott å finne den perfekte gaven, ikke sant? Og det gjør du selvfølgelig aldri når du anstrenger deg for mye med å lete. Perfekte gaver kommer bare snikende, akkurat som midtlivsårene. De lekre serviettene kjøpte jeg i august, de salte kjeksene også. Nå gjenstår det bare å finne et trygt sted å legge alt sammen.

Det betyr at Rick må en tur opp på loftet, og det kommer han ikke til å like.

Helt siden den første uken i september har jeg stablet diverse julemat innerst i skapet, men nå er det begynnelsen av desember og på tide å starte julematinnkjøpene for alvor. Jeg har kjøpt inn en del til faren min og livspartneren hans, Samuel, også, for jeg vet hvor travelt de har det.

I kassakøen lukker jeg øynene og hører på tonene fra Do they know it’s Christmas? Foran meg står en sliten kvinne og kjefter på en liten jente som maser om godterier.

«Jeg har pokker ikke penger til godterier, Beyoncé.»

Stemmen er høy og skingrende og hun rister litt for hardt i jentas arm. «Hvis du ikke tar deg sammen nå, kommer ikke julenissen i år. Han kommer til å kaste Wii-en din ut av sleden, så den går i tusen knas. Hva gjør du da?»

Den lille jenta hyler. Det ville jeg også ha gjort. Jeg burde gripe inn og minne dem begge på julens egentlige bud7

skap, men før jeg får summet meg, har damen gått forbi kassen. Nå drar hun Beyoncé etter seg ut, mens jenta skriker, fremdeles uten godterier.

Ville de ha sett på meg som gal hvis jeg fortalte at jeg, på Beyoncés alder, fikk en av pappas gamle ullsokker – forhåpentligvis nyvasket – til jul, fylt med nøtter og en appelsin?

Det var det hele, mer fikk vi ikke under gaveutdelingen.

Nøttene kunne ikke spises, for mor fant aldri den eldgamle nøtteknekkeren jeg trengte for å knekke dem, og appelsinen ble lagt rett tilbake i fruktskålen den kom fra. Jeg kunne ikke kjøpe julegaver selv, fordi jeg aldri fikk lommepenger. Men jeg fikk papir, glitter og lim, som jeg laget julekort med.

Det var andre tider, vi hadde så lite. Julefeiringene hjemme hos oss var alltid magre og ikke særlig lystige. Det kom aldri noen på besøk. Mor hadde bare det møllspiste treet fremme i noen få dager, så kort tid som mulig. Av og til ble det ikke satt opp før på julaften, sent på ettermiddagen når jeg nesten hadde lengtet meg syk, og først etter en masse sukking og stønning. Det var som oftest borte igjen innen andre juledag. Faren min gjorde så godt han kunne for å skape litt liv og røre, lo altfor høyt av juleprogrammene på tv, men mamma var aldri interessert i julen. For henne var julen en pest og en plage hvert år, og det fikk vi alle lide for. Det er kanskje derfor jeg er blitt så glad i julen nå. Jeg liker å fylle huset med latter, kjærlighet og en overflod av gaver og mat. Hvis du ikke kan slå ut håret i julen, når kan du det egentlig?

«147 pund og 32 pence,» sier kassadamen da hun har slått inn alle varene. Selv jeg må blunke idet jeg rekker henne pengene – enda en regning som jeg må gjemme for Rick.

Utenfor er himmelen hvit og tung, og noen snøfnugg 8

daler ned mot parkeringsplassen, vinterens første. Jeg smiler inni meg. Jeg elsker nemlig snø også, selv om jeg innser at jeg tilhører mindretallet – alle andre klager over hvor vanskelig det er å komme seg rundt. Og når sant skal sies, bråstopper alt her i landet så fort et lett dryss legger seg på bakken. Selv skulle jeg gladelig ha latt meg sperre inne av snø som ligger meterhøy oppover husveggen. Jeg strekker ut hendene og lar snøfnuggene falle ned i håndflaten.

De er så skjøre og finurlige, lander på håndflatene mine som intrikate sommerfugler før de smelter i løpet av et øyeblikk. Jeg rister snøen ut av det brune håret mitt som er klippet i en kort bob, og tenker at jeg må huske å ta på meg en lue. Det ville ha vært flott å få hvit jul i år. Litt snø får alt til å se så mye finere ut, toppen av kransekaken.

En eller annen tuter aggressivt med bilhornet, og jeg løfter blikket fra den fine snøen jeg har i hendene. Parkeringsplassen er proppfull nå, og det er visst noen som krangler om en ledig plass. Den ene bilføreren ruller ned vinduet. En julesang spilles på full guffe i bilen: Fred på jorden og blant menneskene.

«Hei, drittsekk,» roper han til den andre mannen. «Jeg var her først.»

Den andre bilføreren, som har et klistremerke pålydende Julenissen gjør det med reinsdyr i bakruten, er tydeligvis ikke enig og roper tilbake: «Dra til helvete. Denne plassen er min.»

Jeg skyver den fullastede handlevognen som trekker hardt i motsatt retning, bort til min trofaste, lille Opel Corsa. Med en kraftanstrengelse får jeg løftet bæreposene ut av handlevognen og inn i bagasjerommet på bilen.

Begge sjåførene hopper ut av bilene og hytter med ne9

vene mot hverandre. Den ene bilen har antennepynt med stjerne og glitter, som den andre sjåføren røsker av og tråkker ned i det tynne snølaget.

Jeg sukker for meg selv. Det er visst ikke alle som er like glad i julen som meg.

10

Kapittel 2

Jeg svinger inn i oppkjørselen foran Chadwick Close nummer ti og slår av motoren. Det jeg trenger nå, er en styrkende kopp te og kanskje julens første fruktterte. Fruktterter er yndlingsjulematen min. Jeg er klar over at butikkene begynner å selge dem allerede i juli, men jeg pleier å vente så lenge som mulig for virkelig å nyte opplevelsen, og i år har jeg overgått meg selv. Forhåpentligvis betyr det at jeg ikke behøver å slanke meg like lenge som jeg pleier når julen er over.

Familien og jeg bor i et nydelig strøk av Stony Stratford, en hyggelig, liten småby i hjertet av Buckinghamshire, bare et steinkast fra den stadig voksende byen Milton Keynes.

Her har vi bodd i mange år, og de to barna våre har vokst opp her i dette solide 1970-tallshuset. Jeg regner med at vi blir boende her livet ut.

Rick står i stigen, travelt opptatt med å pynte forsiden av huset med julelys. Det er bra, jeg liker å få dem på plass tidlig for å ha glede av dem så lenge som mulig. Min manns avsky mot julen forsvinner når – og bare når – han får lov til å pynte huset med lys, det er en jobb han liker.

Hvert år pleier Rick å stase opp huset til det ligner julenissens hus. Det er den ene gangen i året han ikke har noe 11

imot å gå opp på loftet. Han har det med å forsvinne i timevis mens han leter og sorterer, og etterpå kommer han ned med lysene i hånden som om de var kostelige skatter.

Nå dingler LED-lysranker som ser ut som blinkende istapper, fra takrennene. En streng med fargede lyspærer henger langs garasjen og blinker med jevne mellomrom, og på forsiden av huset henger en slede med reinsdyr i hvitt over trammen. Det store kirsebærtreet i hagen foran huset har fått sin egen ranke med små lykter, og på plenen står et reinsdyr av ståltråd som er dekket med bitte små lys.

De andre naboene gidder ikke å gjøre noe særlig, bortsett fra de som bor i nummer to, som omtrent annethvert år kaster et lysnett over dvergmispelbusken. Vi er det eneste huset i nabolaget som prøver å skape julestemning. Jeg vet ikke helt når eller hvorfor det begynte, men jeg er glad for at Rick i det minste viser interesse for julen på akkurat dette lille området.

Jeg stiger ut av bilen, og Rick kommer ned fra stigen.

Mannen min er en slik mann som er blitt kjekkere med alderen – i hvert fall i mine øyne, og det er vel det viktigste.

Kroppen hans er lang og slank, lange bein og armer – slik har han alltid vært. Vi får så lite kvalitetstid sammen nå for tiden, og av en eller annen grunn virker det enda vanskeligere å finne tid nå som julestria er over oss. Hvert år lover jeg meg selv at i år skal det bli annerledes, og hvert år blir det akkurat som før. Jeg smiler idet han kommer gående mot meg, men det virker som han har dårlig tid, og han er rød i ansiktet.

«Har du sett det?» raser han uten innledning. Han peker anklagende mot huset på den andre siden av gaten.

Chadwick Close er et veldig rolig og stille strøk. Det skjer aldri noe spennende, det er derfor vi trives her. Alle 12

skandaler som nå og da har inntruffet, har stort sett oppstått hjemme hos oss selv.

«Se,» gjentar han.

Jeg ser.

På motsatt side av gaten, rett overfor huset vårt, ser jeg det som har fornærmet ham sånn. Vår gode venninne, Stacey Lovejoy, bodde i nummer fem, men flyttet ut i fjor sommer. Nå lever hun livet på Gran Canaria sammen med Ricks gamle sjef, Hal, og ifølge oppdateringene hun sender på e-post av og til, storkoser de seg. De nye eierne var ikke her i julen i fjor, derfor er Rick helt uforberedt på dette.

De nye naboene liker visst også å pynte huset med julelys. Hagen er tom, men det er tydelig at Neil Harrison, i likhet med Rick, har vært veldig opptatt i morges. Juledekorasjonene deres er mye finere enn våre.

«Så fint,» sier jeg. «Det er vakkert.»

«Vakkert?» Nå har Rick blitt fiolett i fjeset.

«Hva er i veien?»

«Det er vårt hus som har julelys,» påpeker han.

Jeg trekker på skuldrene. «Nå er vi ett av husene som har julelys. Jeg synes det er pent.»

«Typisk damesvar,» fnyser Rick, drar hånden gjennom håret og legger det i den vanlige Halvan-sveisen. Han har aldri klart å få noe greie på håret sitt, og nå stritter det til alle kanter. Jeg er klar over at dette er moten for gutter i syttenårsalderen, men på en herremann i langt fremskreden alder ser det bare sprøtt ut.

«Det er sikkert ingen som prøver å ta fra deg førsteplassen, vet du.» Rick forestiller seg tydeligvis at Neil står og banker seg på brystet og brøler ham opp i ansiktet. «Kanskje Neil rett og slett liker julelys.»

13

Mer fnysing fra Rick. «Jeg må skaffe noe mer,» mumler han. «Huset vårt skal være det beste.» Han kaster et misunnelig blikk bort på den gigantiske, oppblåsbare julenissen, komplett med egen skorstein, som er festet til Neils tak.

«Vårt ser flott ut, Rick, særlig med snø på. Veldig fint, jeg kjenner at jeg kommer i julestemning allerede.»

Mannen min snøfter. Jeg er skuffet over at denne machooppvisningen har lagt en demper på humøret hans.

«Kom igjen,» sier jeg. «Hjelp meg inn med varene, så skal jeg lage en kopp te til deg, og du kan få fruktterte til.»

Med et overdrevent sukk legger Rick fra seg skrutrekkeren. Jeg åpner bagasjerommet.

«Trøste og bære!» Han rykker forskrekket bakover. «Hva i alle dager har du her inne? Du skal ikke mette fem tusen, vet du.»

«Det er jul,» sier jeg. «Da må vi ha litt ekstra på lur. I tilfelle.»

«I tilfelle hva da?» Rick ser forvirret ut. «Det er nok mat her til at hele familien kan overleve et atomangrep. Butikkene stenger jo bare i ti minutter om gangen nå for tiden.

Vi kan alltids stikke ut og få tak i brød, hvis det blir tomt.» «Å, Rick,» skjenner jeg. «Du vet at du liker det når alt kommer til alt.»

«Du vet at jeg helst vil reise til Bahamas, bare vi to, og ignorere hele den fordømte greia.» Han løfter to bæreposer ut av bagasjerommet og lager et stort nummer ut av hvor tunge de er. «I stedet må vi bli hjemme, lide oss gjennom moren din og Dronningens tale, spise altfor mye og drikke altfor lite til å døyve lidelsene.»

«Så ille er det vel ikke.»

Han kaster enda et mørkt blikk på naboens dekorasjo14

ner. «Å henge opp lysene var det eneste jeg gledet meg til,» klager han. «Nå har jeg mistet det også.»

«Du kan jo dra ned på byggvarebutikken og kjøpe flere lys, hvis du vil,» foreslår jeg. «De har mye fint.»

Rick gnir seg på haken. «Jeg trenger noe som gjør mer inntrykk,» sier han lavmælt. «Mye mer inntrykk.»

Med ett er han atskillig lysere til sinns.

15

Kapittel 3

Moren min, Rita Britten, sitter på kjøkkenet da Rick og jeg baler med å få varene i hus. Hun har på seg en tynn strikkejakke som er kneppet feil, og det ser ut som hun ikke har gredd håret etter at hun sto opp.

«Sett over kjelen, Rita, er du snill,» sier Rick.

Hun ser forbauset på ham. «Hvorfor det?»

«Vi tar en kopp te, alle sammen, mamma.» «Å.»

«Her, du har kneppet i hytt og vær.» Jeg går bort til henne, og hun ser stygt på meg mens jeg knepper strikkejakken på nytt.

«Du er så nøye på det, Juliet.»

Rick himler med øynene mot meg, og jeg trekker på skuldrene. Mor er ikke seg selv lenger. Jeg skylder på turen til Australia, hun har ikke vært den samme etterpå. Da hun fylte sytti år, dumpet hun den trofaste faren min, som tappert har stått ved hennes side selv om hun var en temmelig vanskelig og krevende kone. Hun flyttet inn hos Rick og meg, ubedt. Mannen min likte det ikke noe særlig, men hva kunne jeg gjøre? Et sted måtte hun bo, og uansett hvor mye vi prøvde å overtale henne, nektet hun å dra hjem til pappa. På toppen av det hele fant hun seg 16

en pensjonist å leke med, Arnold. I ukevis måtte vi leve med lydene mens de hadde seg på det ene soverommet, som datteren vår hadde vært nødt til å flytte ut av for å gjøre plass til henne. Det var grusomt. Den eneste måten å få sove på, var å trykke en pute over hodet. De hadde bare vært sammen i fem minutter da Arnold bestemte at de skulle ut og se verden. I en alder av sytti år, altså. Før jeg rakk å si hofteoperasjon, gikk de ut og bestilte to billetter til Australia, leide seg en campingbil og dro på ekspedisjon i den australske villmarken.

Jeg var livredd. Mor hadde aldri vært i utlandet før, og nå skulle hun dra til Australia med en mann hun knapt kjente. Og jeg som trodde det var barna som skulle skape problemer for foreldrene! Er det ikke sånn det pleier å være?

Rick var kjempefornøyd og regnet med at hun var borte for alltid. Han var sikker på at hun ville bli utsatt for en ulykke i Australia, kontinentet med flest giftige og farlige dyr. Så heldig var han ikke. Mor er seig, det hadde han ikke tenkt på. Etter seks måneder var hun tilbake, solbrun og blakk, mens stakkars Arnold forsvant i villmarken og ble aldri funnet igjen. Det plager meg at en eldre og relativt kjekk herremann som Arnold er savnet i et fremmed land, men det bekymrer visst ikke mor noe særlig. Rick tror at den ulykksalige Arnold sannsynligvis kastet seg inn i en flokk med villhunder i et forsøk på å unnslippe mor. Han har et poeng. Hvem som helst ville føle det på samme måte etter seks måneder i en glorifisert campingvogn sammen med henne.

Rick roter gjennom handleposene. «Julekake?» sier han.

«Hva er det?»

«Litt kake, litt brød. Litt begge deler. Du har spist det før.»

17

«Sier du det? Det husker jeg ikke.»

«Alle liker det,» forsikrer jeg.

«Ikke jeg,» tilføyer mor for å hjelpe.

«Pappa liker det.»

«Faren din har forandret seg,» parerer hun.

Noe som faktisk er delvis sant. Før mor forlot ham, var Frank Britten verdens mest uspennende fyr, med en komfortsone innenfor en halvmeters radius fra godstolen.

Faren min, som inntil han fylte syttito år, hadde ment at alt annet enn øl var for femier, besluttet at han hadde vært homofil hele tiden. Så traff han Samuel, en sjarmerende bokhandler som er yngre enn både meg og Rick, og som gjorde livet hans uendelig mye mer fargerikt. Ingen ble mer overrasket enn meg da de flyttet sammen – kanskje bortsett fra mor, da. Jeg er fremdeles ikke helt sikker på at hun forstår hva slags forhold de egentlig har. Men nå som pappa, takket være Samuel, er blitt et fullverdig og entusiastisk medlem av femi-klubben, har smaken hans blitt atskillig mer vågal – og ikke bare sånn sett. Han elsker utenlandsk mat og utenlandsreiser, koser seg med god vin, snakker flere språk gebrokkent, spiller sjakk, disker opp med retter fra kokebøkene til Jamie Oliver og Nigel Slater og er generelt veldig hyggelig å være sammen med.

Det har tatt ham lang tid å finne lykken i hjemmet, men jeg er så glad på hans vegne.

«Faren din ringte og sa at han og Samuel kommer litt senere,» sier Rick. «Å, så fint. Det ligger noen saker til dem i en av de andre bæreposene. De kan ta det med seg hjem.»

«Jeg trodde de skulle komme hit i julen.»

«De skal det.»

«Hvorfor har du kjøpt julemat til dem da?»

18

«Julen varer ikke bare i én dag, Rick.»

«Nei,» mumler han. «Den begynner pokker meg i august.» Han tramper ut for å hente resten av bæreposene.

«Skal vi drikke te, eller hva?» spør mamma.

Nå er mamma tilbake for godt og har forskanset seg på rommet til Chloe igjen – til Chloes forskrekkelse. Chloe hadde flyttet ut da hun ved et uhell ble gravid med lille Jaden mens hun var samboer med kjæresten Mitch – babyens far, som hun egentlig ikke kjente særlig godt. Forholdet tok, ikke overraskende, slutt, og hun flyttet hjem med Jaden på slep. Men jeg kan ikke vifte med pekefingeren mot henne, for Rick og jeg måtte gifte oss i all hast da jeg ble gravid med Tom for mange år siden.

Chloe liker ikke å snakke om hva som gikk galt mellom dem. Sånn blir det vel når du får barn med en mann du ikke vet noe særlig om, verken hva han liker å drikke, hva slags filmer han liker, eller hvor han drømmer om å reise. De hadde et enormt press på seg, og helt fra starten av kom hun hjem annenhver uke fordi de hadde kranglet. Rick ville tvinge henne til å dra tilbake og ordne opp, men jeg klarte det ikke – det er nemlig nettopp det mor ville ha gjort mot meg, og jeg orket ikke å se på at Chloe hadde det vondt. Jeg vet det var vanskelig for henne at Mitch jobbet lange dager, og at hun, i stedet for å være ute på fest, måtte sitte hjemme hver kveld med en baby.

For en måneds tid siden kom hun hjem, tilsynelatende for godt, uten noen god forklaring. Hver kveld i to uker dukket Mitch opp på trappen og tryglet henne om å komme tilbake til ham, men hun nektet å høre.

Det hadde vært vanskelig for henne å venne seg til å bli et ansvarsfullt, voksent menneske med et lite barn å ta seg av. At hun hadde blitt kastet ut i det i stedet for å velge 19

det selv, var sikkert også en faktor – for mye, for tidlig.

Chloe har alltid vært egoistisk og har fremdeles en tendens til å tenke mest på seg selv. Mitch, derimot, virker som den reneste helgen. Jeg vet det er vanskelig å bo sammen med noen – du ser alle deres feil og svakheter – men jeg vet ikke hva mer hun kan ønske seg i en mann. Men det er opp til Chloe. Jeg kan bare være her for henne, hjelpe henne og håpe at hun en vakker dag innser hva hun har å tape, og da blir hun voksen – jo før, jo heller.

Chloe vagger inn, som om hun har lest tankene mine.

«Hva har vi å spise?»

Det verste er at hun er gravid på nytt. Enda et lite uhell.

Faren er i det minste den samme, så noe har jeg vel å være takknemlig for. Kanskje den nær forestående fødselen fikk henne til å flykte hjem, ikke vet jeg. Jeg aner ikke hvordan vi skal klare enda en smårolling i huset. Jaden er en nydelig gutt, men litt av en håndfull. Jeg kan ikke huske at Tom laget så mye støy da han var på den alderen. Det er nok noe de putter i maten nå for tiden – alle disse E-numrene.

Den nye babyen kommer i midten av januar, og Chloe er diger allerede – det er tydelig at hun tar denne spise for to-greia på alvor.

«Hvordan går det med deg?» spør mor.

«Ikke vær teit, bestemor,» sier Chloe. «Ta på deg brillene.» Hun klasker ned i en stol ved siden av bestemoren.

«Hei, Buster, lille venn,» kurrer hun til hunden. «Har ingen gitt deg sjokoladebiten fra adventskalenderen din i dag?»

Hunden bjeffer for å bekrefte at ingen har gjort det.

Chloe gjør ingenting for å rette opp situasjonen, trass i den bekymrede minen. Derfor reiser jeg meg, åpner Simpsonskalenderen og stikker den lille Bart-figuren av sjokolade inn i munnen til Buster.

20

«Hva har egentlig Simpsons med julen å gjøre?» spør Rick mens han bærer inn to tunge poser til. «Skal ikke adventskalendere ha et kristent tema?»

«Skjerp deg, pappa,» sier Chloe. «Julen er moro og presanger. Hva har Gud med det å gjøre?»

Av og til lurer jeg på om de overdådige julefeiringene mine har sendt ut feil budskap.

21