Mord i oppgangen av Jon Øystein Flink

J.Ø. Flink

Mord i oppgangen roman

© CAPPELEN DAMM AS 2014 ISBN 978-82-02-43986-6 1. utgave, 1. opplag 2014 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2014 Satt i 11,4/14 pkt. Sabon og trykt på Munken Print, 80/1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

forspill

Siden vi var på fest hjemme hos Jon, i leiligheten hans i Møllergata, og ikke skulle noen ting neste dag, gjaldt det å holde ut så lenge som mulig. Jon er nemlig en god og gammel venn av meg som jeg liker godt. Kjæresten min liker ham også, og hverken kjæresten min eller jeg liker å være sånne folk som går tidlig hjem fra fest.

Jeg hadde ikke sett mye til Jon den siste tiden, så jeg gikk rundt med en litt euforisk følelse av reunion mesteparten av kvelden. Siden det nettopp var Jon som hadde festen, var mange av mine gode gamle venner til stede, og mange av dem hadde jeg ikke sett på årevis. Jeg ble småfull og vel så det. Nei, det var ingen grunn til å dra ennå, det var ingen som ville at jeg skulle dra, og kjæresten min er jo et utpreget festmenneske, så vi åpnet enda en flaske vin.

Vi holdt det rett og slett gående, som man sier, mens festen snek seg videre inn i natten, noen sang, noen danset, noen vrøvlet uforståelig.

5

Før jeg visste ordet av det, ble det virkelig ulovlig sent, og nå begynte det å bli klart at det likevel var på tide å dra hjem. Det holdt med en kikk på klokken, så skjønte man at festen var over. Vi hadde drukket nok. Jeg forsto det nå. Jeg hadde forstått det minst en time allerede, det alle mennesker til alle tider forstår rett som det er, nemlig at nå, ja akkurat nå, er det på høy tid å komme seg hjem. Uret hadde gått dit uret alltid går til slutt, uvegerlig inn mot de tidsbeskrivelser som et anstendig mennesket unnlater å ta i sin munn – vi snakker post festum über alles, vi snakker om noe mer enn den berømmelige 25. timen. Og ja, uret har slike tidspunkt, hemmelige tidspunkt som får oss til å erkjenne med glassklar presisjon der og da, og som fikk meg til å bestemme meg der og da for at nå, jepp – akkurat nå – var det de facto på tide å komme seg hjem.

– Det er nok på tide å gå hjem nå, sa jeg.

Jeg sa det til Jon, som ga meg en klem. Han var ikke edru. Og Jon forsto. Jon forstår så mye. Han har tross alt utdannelse i filosofi, med en hovedoppgave om «utviklingen av perfektum i gammelgresk (i perioden 500 til 1 f.Kr)», i en slags tverrfaglig satsing hvor filosofi smelter sammen med språkforskning (hvor lite revolusjonerende det enn måtte lyde), som han til og med fikk en god karakter for, hvilket igjen førte ham videre mot stillingen han besitter i dag, som redaktør for et filosofisk tidsskrift som blir lest av sånn cirka tjuefem mennesker (jeg er ikke ett av dem), men som har over 500 personer på abonnementslisten (jeg er en av dem), og som dermed mottar tidsskriftstøtte, som igjen finansierer lønn til re6

daktøren, og som sørger for at Jon har råd til å spise sin mat og drikke sitt øl.

Da jeg endelig fant kjæresten min og informerte henne om at nå er det på tide å gå hjem, forsto hun nøyaktig hva jeg mente, og dermed, etter å ha takket for oss enda en gang (det var for sent til å ta runden, og vi var faktisk blant de siste som gikk), gikk vi endelig.

Det var kun én fornuftig vei å vende nesen nå, og det var hjemover. Veien hjem begynte i Bernt Ankers gate, og nå gjaldt det å gå ned til Storgata, for der er det alltid mulig å praie en taxi. Det var virkelig på tide å komme seg inn i en taxi nå. Vi var begge fulle og trøtte.

Men veien til Storgata er brolagt med elendighet og fornedrelse, og om den ikke er noen Via Dolorosa, så er det like fullt temmelig lugubert der nede i det triste strøket omkring Bernt Ankers gate. Sånn har det alltid vært, og gud vet om det vil forbli sånn for alltid. Uansett, dette tidspunktet, dette ufine og unevnelige klokkeslettet tatt i betraktning, var det vel ikke annet å vente enn at vi kom til å støte på en eller annen form for hindring.

Selvfølgelig måtte livets faktisitet stå der med trynet sitt og glo nettopp på oss, på kjæresten min og meg. Alltid skal det dukke opp hindringer her i livet.

Ta Peer Gynt, arme mann. Han skulle bare hjem, men så står Bøygen der, svær og ubegripelig, med velartikulert språk og dypt tonefall som bare de aldrende og litt tykkfalne skuespillerne fremfører med troverdighet: – Gå udenom, Peer! Den er stor nok, hejen.

7

I vårt tilfelle var det litt mindre mystisk, men ikke mindre skremmende. På hjørnet ved Calmeyers gate sto en raner lent inntil en vegg.

Jeg tror han tenkte noe à la: Det der er faen meg for drøyt.

De to der, de rett og slett ber om det.

Dette tenkte han. Å tømme lommebøkene deres er som borgerplikt å regne.

Det tror jeg også han tenkte. Han ble nødt til å gi oss en lærepenge, så vi skulle forstå at man ikke går gjennom skumle strøk som dette på denne tiden av døgnet.

En raner har også en jobb å gjøre.

Det tror jeg han tenkte.

Han hadde et poeng, selvfølgelig. Jeg er ikke den som dømmer folk, og jeg har mer respekt for de kriminelle enn folk flest har. Jeg er vant til at tyver, knarkere og alskens subb og rubb reker rundt i Oslos tussmørke, alltid i gang med de evinnelige og tjuvaktige prosjektene sine. Jeg har alltid tenkt at det fins en avtale oss imellom: Jeg bryr meg ikke om dem, og de bryr seg ikke om meg. Det er den samme pakten flere og flere gjør med Gud, qui es in caelis, og det er en helt grei deal. Jeg nekter å la meg skremme, jeg vil ikke ha direkte berøring, og samtidig snur jeg meg og ser en annen vei hvis jeg snubler over noe kriminelt en kveld.

Raneren plukket seg i nesen med den ene hånda.

Med den andre tok han springkniven langsomt opp av lomma på skinnjakka si.

Så sto han der foran oss.

8

Kjæresten min stivnet av frykt. Hånden hennes klemte rundt min med all tenkelig styrke. Bare synet av den kriminelle typen var nok, der han sto med den truende, åpenbart veltrente kroppen sin. Redselen var total. Og da han kunngjorde, med den autoritære stemmen sin, at han ville ha «penga våre», samtidig som han viste fram springkniven sin, kunne hun dødd på stedet, så redd var hun.

Springkniver har alltid gjort slikt et inntrykk på kvinner. Det er noe tidløst med disse knivene. De passer like godt inn i femtitallskomedier som i moderne splatterfilmer.

Kanskje var det all vinen. Kanskje var det tiden på døgnet. Kanskje var det fordi det var fødselsdagen til dronning Sonja. Ikke vet jeg. Jeg er ikke en atletisk type, og jeg liker ikke å bli utsatt for livsfare.

Jeg er vel heller en sånn fyr som redder seg unna ved hjelp av snakketøyet. Men til tross for dette så forholder det seg likevel slik at noen av de skitneste triksene jeg brukte i barnehagen, de sitter fortsatt igjen som en liten refleks i kroppen. De er liksom lagret i musklene mine på en eller annen måte.

Jeg så det hele utenfra, det hele tok form av at raneren med springkniv ble som en av bøllene fra barnehagen, og jeg skjønte det jeg skjønte da jeg var et lite barn, at her holdt det ikke å støtte seg til snakketøyet.

Kjæresten min begynte å lete desperat i veska si.

Endelig fant hun lommeboka. Hun tok ut de sedlene hun hadde. To tohundrelapper og en femtilapp. Jeg forholdt meg foreløpig i ro. Han strakte ut hånda for å ta imot sedlene.

9

Visst så han tøff ut. Han var mye større, mer muskuløs og mer skjeggete enn meg. Han hadde dyp stemme også. Jeg ville aldri klart å ta ham i bokseringen, det er helt sikkert. Og det faktum at han hadde en springkniv, gjorde ikke sjansene mine større.

Men han måtte ha en svakhet. Det skal koste litt å gestalte selveste faktisiteten.

Og der så jeg det. Et øyeblikk gikk det liksom litt i sort for ham.

Kanskje han egentlig var trøtt? Kanskje han hadde tømt for mange lommebøker i natt? Uansett, et kort lite øyeblikk virket han distrahert, sliten og uoppmerksom.

Dette øyeblikket benyttet jeg til å sende den høyre knyttneven min inn i mellomgulvet hans så hardt som overhodet mulig, et svingslag med en kraft jeg så å si hentet opp fra bakken. Den eneste sammenligningen jeg kommer på, er det slaget George McFly plasserer i trynet på slemmingen Biff i Tilbake til fremtiden, et slikkelig kraftslag!

Jeg har ikke sett et mer overrumplet fjes i hele mitt liv.

Det vil si: Jeg har aldri sett to så overrumplede fjes, for det ansiktsuttrykket som kjæresten min satte opp, var kanskje enda mer interessant enn ranerens bitre, hatefulle variant. Men det var nå en gang ham jeg måtte konsentrere meg om.

Dette var ennå ikke over.

Det så ikke ut til at han engang hadde vurdert muligheten for at noe slikt skulle kunne skje. Han sank rett og slett sammen, det gjorde han, som en strand10

stol som svikter i hektene og plutselig bare klapper sammen. Han så fornærmet på meg. Hvis blikk kunne drepe …

Det kan de ikke. Jeg smelte til ham en gang til, denne gangen rett i fleisen. Der han nettopp regelrett hadde hengt mot meg og okket seg over magevondten, sprang han nå ut i en merkelig givakt, stiv og rank på asfalten, som en siste og vindskjev kjegle på bowlingbanen. Et siste slag, en uppercut, var alt som behøvdes for å legge hele spetakkelet i bakken.

Han falt så lang han var.

Kjæresten min sto fortsatt og holdt sedlene fram foran seg, som en tjener med et kanapébrett bød hun dem fram: Værsågod!

Jeg bøyde meg og tok springkniven ut av hendene hans, klappet den sammen og la den i lomma. Den kunne alltids bli en pen suvenir. Så gikk vi. Kjæresten min holdt fortsatt veldig hardt i hånden min. Jeg gikk stødig. Jeg har aldri følt meg så edru i hele mitt liv. Endelig fant vi en taxi. Endelig kom vi oss hjem, og endelig lå vi i sengen og sov. * Etter denne episoden med raneren ble jeg forvandlet til noe nytt i min kjærestes øyne. Som ved et trylleslag kunne min personlighet besmykke seg med en av de edleste av alle dyder. Der jeg før var en normal person, var jeg nå transformert til en helt.

En helt, ja. Kjæresten min kunne ikke å få den ualminnelige ransepisoden ut av hodet. Da hun våknet dagen etter, måtte hun spørre seg selv om hva som virkelig hadde skjedd, og da det gikk opp for henne 11

at episoden med raneren ikke hadde vært en drøm, kunne hun knapt tro det. Hun ville så gjerne fortelle om den, til venner, til familien sin, til kollegene sine. Hun ville skrive om det på Facebook.

Men jeg fikk avverget det. Jeg ba henne strengt, men tydelig om ikke å snakke om det til noen. Jeg gjorde det veldig klart.

– Det her er vår hemmelighet, sa jeg.

Hun forsto ikke hvorfor det måtte være hemmelig. Dette var jo en fantastisk historie, som hun sa, en heltehistorie. Men jeg fortsatte å insistere. Hun måtte ikke plapre om dette, jeg ville ikke ha noen oppmerksomhet om det. Hva om han raneren finner ut hvem vi er og hvor vi bor?

– Det som skjer om natten, blir igjen i natten, sa jeg.

Et par uker senere hører jeg henne likevel. Hun vet ikke at jeg hører det, men jeg hører henne godt der hun forteller hele historien om hvordan jeg hamlet opp med raneren. Hun har et par venninner på besøk, fortrolige venninner. Hun tror jeg sitter og jobber på kontoret på loftet, men i virkeligheten står jeg i gangen i annen etasje og hører hvordan venninnene fniser og måper. Jeg ser for meg hvordan de gaper av begeistring.

– Det hadde ikke mannen min turt, sier den ene.

– Han hadde bare lagt seg paddeflat.

– Du er heldig, sier den andre.

– Han er min helt, sier hun, kjæresten min.

Jeg hører hvor stolt hun er.

Sånn begynner denne historien.

1 Kjæresten min og jeg er egentlig en ganske usannsynlig match. Hun kommer fra en rik familie. Familien hennes utgjør et stort og varmt nettverk av vennligsinnede, fredelige og intelligente mennesker.

Foreldrene hennes, onklene hennes, søskenbarna, ja så å si alle sammen, er blide og vennligsinnede vesener, sånn er det bare i den familien. Noen av dem er ekstremt milde og omsorgsfulle. Et par av dem er til og med uvanlig intelligente og vellykkede. Kjæresten min hører hjemme i nettopp disse siste kategoriene. En kan ikke si det på noen annen måte enn at hun er født på solsiden.

Det har også gått veldig bra med henne i arbeidslivet. Hun jobber på kontor, men ikke et hvilket som helst kontor. Stillingen hennes bærer betegnelsen researcher, og hun er ansatt i Telenor, hvor hun jobber i et kreativt team og rapporterer direkte til en av de mer betydningsfulle sjefene i denne jo ikke helt uvesentlige bedriften. Kjæresten min går helt uforstyrret rett gjennom det fancy åpne kontorlandskapet, hvor de «vanlige» ansatte jobber, og helt inn til de eksklusive kontorene som disponeres av den be13

tydningsfulle sjefen på dette forgylte kontoret ute på Fornebu. Det er i området der inne kjæresten min utfører sitt daglige virke, i samarbeid med et høyst profesjonelt sammensatt medarbeiderteam. Hun er velsignet med en stab av kolleger som hun liker godt, og som liker henne tilbake. Hun er både flittig og dyktig i arbeidet, hun elsker jobben sin og sitter trygt i posisjonen som fast ansatt. Hun kler seg alltid i stilige kontorklær, drakter, kjoler og sko med høye hæler. Hun tjener selvfølgelig skikkelig mye penger.

Hver morgen når kjæresten min gjør seg i stand til å gå på jobben, slår det meg hvor fantastisk hun er, der hun står foran speilet og vurderer hvilke øredobber som passer best til dagens kjole, og hvor heldig jeg er som har fått henne. For det ligger en ubesudlet aura av glamour omkring henne der hun tripper avgårde i sine Donna Più-sko. Gid jeg var som henne – suksessrik! Gid jeg var på hennes nivå.

Men det er jeg ikke. Med meg er alt annerledes.

Jeg tilhører en helt annen slekt av menneskene.

Jeg er kriminalforfatter.

Det fins folk som anser min posisjon som misunnelsesverdig, som innbiller seg at livet som kriminalforfatter har et såpass eksotisk preg at enhver kriminalforfatter står i en særstilling høyt hevet over alminnelige mennesker. Men jeg må dessverre meddele at tilværelsen som kriminalforfatter først og fremst preges av ensomhet, tristesse og en god del hodepine. Jeg skulle gjerne viet livet mitt til noe helt annet, for å si det sånn. Slik ble det dessverre ikke.

Det var kriminallitteraturen som fanget meg i de 14

årene da unge menn og kvinner velger blant yrkeskarrierer, og det forholdt seg dessverre slik med meg at jeg aldri brydde meg om å gjøre annet enn å spise, drikke, drite og skrive kriminalromaner. Derfor står jeg den dag i dag nettopp i denne posisjonen som kriminalforfatter.

I årene siden jeg debuterte som kriminalforfatter – jeg var 26 da min første bok utkom, det var forresten på et prestisjeløst imprintforlag – har jeg konsentrert meg om dette ene talentet jeg har, å skrive kriminalromaner. I dag publiseres jeg på et stort og sentralt forlag. Flere av bøkene mine har solgt bedre enn forventet, og i perioder har jeg tjent overraskende godt, mye mer penger enn jeg på forhånd hadde forventet. Problemet mitt er bare at jeg bruker opp pengene ganske raskt. Men det er en annen historie. Den skal vi nok komme tilbake til.

Jeg gjør aldri research til mine romaner. Flere av kollegene mine (som jeg nesten aldri omgås) jobber hardt i lange perioder med å lese historiske dokumenter, rettsrapporter og fagbøker om politietterforskning. Er det rart bøkene deres blir tykke? Uansett, sånt noe holder ikke jeg på med.

Jeg skriver et par timer hver dag. Det er det. Det har jeg gjort siden jeg debuterte som 26-åring, og sånn har jeg sett for meg at det skal fortsette til dagen jeg dør.

Mesteparten av dagene mine går da i realiteten ut på å gjøre svært lite, så lite som overhodet mulig. Å gjøre ingenting er min minste kunst. Skal jeg være ærlig, trives jeg godt med det. Men det er ikke uproblematisk. Man tjener for eksempel svært dårlig 15

med penger på å gjøre ingenting. Der kom det igjen: pengeproblemet.

Hver gang fullmånen står i en bestemt posisjon, og den helstekte kyllingen på ICA ligger med nebbet mot sør, ser jeg meg nødt til å skrive en anmeldelse i en eller annen avis eller i et litterært tidsskrift. Jeg gjør det uvillig og kun for å tjene penger, men ja, jeg gjør det, for det koster meg tross alt ikke så veldig mange krefter. Og jeg må jo ha penger.

Og hver gang Sirius B står i en formørkelsesposisjon mot Sirius A, tar jeg på meg noen lange, kjedelige og litt for dårlig betalte korrekturlesningsjobber for forlaget. Igjen, jeg gjør det for å tjene penger.

Norge er et dyrt land å bo i. En halvliter koster en formue. En pakke sigaretter koster to formuer! Hva skal en fattiglus gjøre?

Jeg vet jeg burde holdt meg til kriminalromanene mine, og det gjør jeg da også, jeg skriver hver dag, som sagt; men i lange perioder får jeg ikke til noe, inspirasjonen svikter meg i måneder av gangen, og manussider går hele tiden i søpla. Det kan gå år mellom hver utgivelse.

Min forrige bok kom ut for to og et halvt år siden.

Det var en slags thriller som fikk den elendige tittelen Døperen. Førsteopplaget på fem tusen eksemplarer ble faktisk kjapt utsolgt. En kritiker beskrev boken som mitt endelige gjennombrudd.

Jeg gikk ut og drakk meg full for å feire gjennombruddet.

Men andreopplaget solgte ikke like raskt som det første. Plutselig sto nemlig pocketutgaven i hylla.

16