Mord av klasse av John le Carré

Mord av klasse

John le Carré

Mord av klasse Oversatt av Eldor Martin Breckan

John le Carré Originalens tittel: A murder of Quality Oversatt av Eldor Martin Breckan Opprinnelig utgave: © 1962 by le Carré Productions Norsk utgave: © J.W. Cappelens Forlag AS, 1967, 1992 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2011 ISBN 978-82-02-34610-2 1. utgave, 1. opplag 2011 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: iStockphoto Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2011 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Forord

Det finnes, antagelig et dusin store skoler som man med god grunn kan si ligner Carne.

Men den som leter i møtesalene der for å finne D’Arcys, Fielding og Hechts, leter forgjeves. john le carré

1 SVARTE LYS

C

arne Skoles storhet tilskrives vanligvis Edward VI, og hans glødende interesse for lærdom blir av historien tilskrevet hertugen av Somerset. Men Carne foretrekker monarkens aktverdighet fremfor den tvilsomme politikken til hans rådgiver, idet man henter styrke fra overbevisningen om at gode skoler, som tudor-konger, har sitt utspring i himmelen.

Og storheten er da også nesten mirakuløs. Grunnlagt av ukjente munker, betenkt med gaver fra en svakelig barnekonge, trukket ut av glemselen av en viktoriansk tyrann, hadde Carne rettet på snippen, vasket grove hender og ansikt og fremstilt seg blank og fin for hoffene i det 20. århundre. Og på et øyeblikk var bondetampen fra Dorset blitt Londons yndling: Dick Whittington var kommet. Carne hadde pergamenter på latin, vokssegl, og Lammas Land bak klosterkirken.

Carne hadde eiendom, søyleganger og veggmidd, en pryleblokk og en linje i Dommedagsboken – hva mer trengte den så for å oppdra rikfolks sønner?

Og de kom. Hver Half kom de (for semester var ikke fint nok), slik at en hel ettermiddag slapp togene triste flokker av svartkledde gutter ut på perrongen. De kom i store biler som skinte i sørgmodig renhet. De kom for 7

å begrave stakkars kong Edward, de trakk håndkjerrer over brolegningen eller bar på treskrin som lignet små likkister. Noen hadde kapper og lignet kråker når de gikk, eller svarte engler som hadde innfunnet seg til begravelsen. Noen kom etter alene, som graverens medhjelpere, og man hørte traskingen fra støvlene deres.

De var alltid kledd i sorg ved Carne – de små guttene fordi de måtte bli der, de store guttene fordi de måtte dra sin vei, og lærerne fordi aktverdighet var underbetalt. Og nå, da Fastehalfen (som påskesemesteret ble kalt) nærmet seg slutten, ruget den mørke skyen like tung som noen sinne over de grå tårnene på Carne.

Mørke og kulde. Kulden var tørr og skarp som flint.

Den skar i ansiktene på guttene da de langsomt fjernet seg fra de øde lekeplassene etter skolekampen. Den trengte igjennom de svarte frakkene og gjorde de stive, spisse snippene til rimete ringer rundt halsen på dem.

Frysende trasket de fra plassen bort mot den lange, innhegnede veien som førte til hovedbutikken og landsbyen. Rekken delte seg gradvis opp i grupper, og gruppene ble etter hvert til par. To gutter som lot til å fryse mer enn de andre, krysset veien og satte kursen langs en smal sti i retning av en annen butikk. Den lå lenger borte, men var mindre besøkt.

«Jeg tror jeg kommer til å dø hvis jeg blir nødt til å se på en av disse forferdelige rugby-kampene igjen.

Larmen er fantastisk,» sa den ene. Han var høy, hadde lyst hår, og navnet hans var Caley.

«Folk hyler bare fordi lærerne sitter på plattformen og betrakter spillet,» kom det fra den andre. «Det er derfor hvert hus må stå sammen. Slik at husforstanderne kan skryte av hvor høyt deres hus roper.»

8

«Hva med Rode?» spurte Caley. «Hvorfor står da han sammen med oss og får oss til å rope? Han er ingen hus-forstander, bare en fordømt hjelpelærer.»

«Han smisker for husforstanderne hele tiden. I frikvarterene kretser han rundt de store karene. Alle de nye lærerne gjør det.» Caleys ledsager var en kynisk, rødhåret gutt som het Perkins. Han var tillitsmann ved Fielding-huset.

«Jeg har vært til te hos Rode,» sa Caley.

«Rode er en pest. Han bruker brune sko. Hvordan var teen?»

«Tynn. Merkelig hvordan teen røber dem. Men Mrs. Rode er ganske hyggelig – hverdagslig på en plump måte: nips og porselensfugler. Maten var god: Husmorskolen, uten tvil.»

«Rode skal ha Korpset neste Half. Dermed er det gjort. Han er så geskjeftig, farer rundt hele tiden. Man kan merke at han ikke er noen gentleman. Vet du hvor han gikk på skole?»

«Nei.» «Branxome Grammar. Fielding fortalte det til mamma da hun kom hjem fra Singapore siste Half.»

«Herregud. Hvor er Branxome?»

«Ved kysten. I nærheten av Bournemouth. Jeg har ikke vært til té hos andre enn Fielding.» Perkins føyde til etter en kort pause: «Man får ristede valnøtter og småkaker. Og man får aldri lov å takke ham, vet du.

Han sier at følsomhet bare er til for de lavere klasser.

Det er typisk Fielding. Han ligner slett ikke en lærer.

Jeg tror gutter kjeder ham. Hele huset er til té hos ham en gang hver Half, han ber oss etter tur, fire om gangen, og det er omtrent den eneste gangen han snakker med de fleste av karene.»

9

De gikk videre i taushet, til Perkins sa: «Fielding har et nytt middagsselskap i kveld.»

«Han riktig viser seg nå om dagen,» svarte Caley misbilligende. «Jeg antar at maten i huset ditt er verre enn noen sinne?»

«Det er hans siste Half før han trekker seg tilbake.

Han gir selskaper for hver lærer og konene deres separat ved slutten av Halfen. Svarte lys hver kveld. Tegn på sorg. Jævlig overdrevent.»

«Ja. Det er vel en slags gestus, antar jeg.»

«Faren min sier han er homo.»

De gikk over veien og forsvant inn i butikken. Der fortsatte de å diskutere de vektige affærene til Terence Fielding, men etter en stund måtte Perkins motvillig skille lag. Han var dårlig i matematikk, og måtte dessverre ta ekstraundervisning i faget.

Middagsselskapet som Perkins hadde hentydet til den ettermiddagen, nærmet seg nå slutten. Terence Fielding, senior husforstander ved Carne, skjenket seg litt mer portvin og skjøv trett karaffelen mot venstre. Det var hans portvin, den beste han hadde. Det var nok av den for resten av Halfen – og siden ga han pokker. Han følte seg litt sliten etter å ha sett på kampen, og litt beruset, og litt lei av selskapet med Shane Hecht og mannen hennes. Shane var avskyelig. Svær og overveldende, som en falmet valkyrie. Alt det svarte håret. Han burde invitert noen annen. Snows, for eksempel, men han var for smart av seg. Eller Felix D’Arcy, men D’Arcy avbrøt en. Nå vel, om en stund ville han begynne å erte Charles Hecht, og Hecht ville bli irritert og bryte opp tidlig.

Hecht var rastløs, han ville gjerne tenne pipen, men Fielding skulle pinedød ikke ha noe av det. Hecht kunne 10

få en sigar hvis han ville røke. Men pipen kunne ligge i smokinglommen, der den hørte hjemme, og den atletiske profilen hans kunne fortsatt være uten noen utstaffering.

«En sigar, Hecht?»

«Nei takk, Fielding. Si meg, har du noe imot at jeg …»

«Jeg kan anbefale sigarene. Unge Havelake sendte dem fra Havana. Hans far er ambassadør der, vet du.»

«Ja, kjære,» sa Shane overbærende. «Vivian Havelake var i Charles’ tropp da Charles var kommandant for Kadettene.»

«Havelake er en bra kar,» bemerket Hecht og presset leppene sammen for å vise at han var en streng dommer.

«Det er merkelig hvordan tingene har forandret seg.»

Shane Hecht sa dette fort og med et stivt smil, som om det i grunnen ikke var morsomt. «Så grå som verden er blitt nå.»

«Jeg husker før krigen, da Charles inspiserte Korpset på en hvit hest. Slikt gjør vi ikke nå lenger, gjør vi vel? Jeg har ingenting imot Mr. Iredale som kommandant, slett ikke. Hvilket regiment kommer han fra, vet du det, Terence? Jeg er sikker på han gjør tingene bra, uansett hva de foretar seg i Korpset – han står på god fot med guttene, ikke sant? Han er jo så søt … Jeg lurer på hvorfor de aldri får beholde tjenerne. Jeg hører at Rode skal ta seg av Korpset neste Half.»

«Stakkars lille Rode,» sa Fielding langsomt. «Oppfører seg som en sprellemann, prøver å vinne sine sporer. Han anstrenger seg så – har dere sett hvordan han bærer seg på skolekampene? Han hadde aldri sett en rugby-kamp før han kom hit. De spiller ikke rugby på 11

latinskolene – bare fotball. Husker du da han kom hit, Charles? Det var forunderlig. Han var svært beskjeden til å begynne med, suget alt til seg: idretten, vokabularet, manérene. Så en dag var det som om han hadde fått talens bruk, og han snakket vårt språk. Det var fantastisk, som plastisk kirurgi. Det var Felix D’Arcy’s fortjeneste, selvfølgelig – jeg har aldri sett noe lignende.»

«Den gode Mrs. Rode,» sa Shane Hecht med den vagt antydende stemmen hun brukte til sine mest giftige bemerkninger: «Så søt … og så enkel en smak, synes ikke dere også det? Jeg mener, hvem annen kunne drømme om å sette de porselensfuglene opp på veggen?

Store foran og små bak? Sjarmerende, ikke sant? Som i en av disse té-forretningene. Jeg undres hvor hun har kjøpt dem. Det må jeg spørre henne om. Jeg har hørt at hennes far bor i nærheten av Bournemouth. Det må være stusslig for ham, tror ikke dere også det? Så simpelt et sted, ingen å snakke med.»

Fielding lenet seg tilbake og betraktet sitt eget bord.

Dekketøyet var fint. Det beste i Carne, hadde han hørt sagt, og han var tilbøyelig til å være enig. Denne Halfen brukte han ikke annet enn svarte lys. Det var sånne ting folk husket når man var borte: «Gode gamle Terence – en ypperlig vert. Han ga middag for alle medlemmene av staben i løpet av sin siste Half, konene deres også.

Svarte lys, nokså rørende. Det gikk fryktelig inn på ham at han måtte forlate huset.» Men han måtte ergre Charles Hecht. Shane kom til å like det. Shane kom til å egge ham opp, for hun hatet Charles, og innenfor det store stygge hylsteret var hun listig som en slange.

Fielding så på Hecht og deretter på Hechts kone, og hun smilte tilbake, det langsomme, råtne smilet til en hore. Fielding så et øyeblikk Hecht for seg mens han 12

beitet i det tykke legemet: det var en scene som minnet om Lautrec … ja, nettopp! Charles, pompøs og med flosshatt, stivt sittende på en plysjtrukket divan. Hun, svær, pløset og plaget. Synet moret ham: det virket så forskrudd å overføre den tosken Hecht fra den spartanske rensligheten ved Carne til bordellene i det 19. århundres Paris …

Fielding begynte å snakke, eller snarere å belære, med en mine av vennlig objektivitet som han visste at Hecht ikke kunne fordra.

«Når jeg ser tilbake på tretti år ved Carne, er jeg klar over at jeg har utrettet mindre enn en gatefeier.» De betraktet ham nå. – «Jeg pleide å anse en gatefeier som en person som sto under meg. Men nå tviler jeg på det.

Noe er skittent, han gjør det rent, og verdens tilstand er forbedret. Men jeg – hva har jeg gjort? Jeg har bygd forskansninger rundt en herskende klasse som ikke utmerker seg ved hverken talent, kultur eller kløkt; holdt i live for enda en generasjon kjennetegnene på en død tidsalder.»

Charles Hecht hadde aldri behersket den kunst ikke å høre på Fielding. Nå ble han rød og flyttet seg urolig ved andre enden av bordet.

«Oppdrar vi dem ikke, Fielding? Hva med suksessene våre, stipendiatene våre?»

«Jeg har aldri oppdradd en gutt i mitt liv, Charles.

Vanligvis har ikke gutten vært flink nok, nå og da har ikke jeg vært det. Hos de fleste gutter dør oppfattelsesevnen med puberteten. Hos noen få varer den, enda vi her ved Carne gjør vårt beste for å drepe den der vi finner den. Hvis den overlever våre anstrengelser, får gutten et stipendium … Bær over med meg, Shane. Det er min siste Half.»

13

«Siste Half eller ikke, du snakker tøv, Fielding,» sa Hecht sint.

«Det er tradisjon ved Carne. Disse suksessene, som du kaller dem, er feilgrepene, de sjeldne guttene som ikke har lært Carne-leksene. De har ignorert middelmådighetens kultus. Vi kan ikke gjøre noe for dem. Men for de andre, for de tvilrådige små skriverne og de blinde små soldatene, for dem er Carnes sannhet skrevet på veggen, og de hater oss.»

Hecht lo temmelig tvungent.

«Hvorfor kommer da så mange tilbake, hvis de hater oss slik? Hvorfor husker de oss og kommer og besøker oss?»

«Fordi vi, kjære Charles, er skriften på veggen! Den eneste av Carne-leksene de aldri glemmer. De kommer tilbake for å lese oss, skjønner du ikke det? Det var av oss de lærte hemmeligheten ved livet: at vi blir eldre uten å bli vise. De innså at ingenting skjedde da vi vokste opp: intet blendende lys på veien til Damaskus, ingen plutselig følelse av modenhet.» Fielding la hodet bakover og betraktet det klumpete viktorianske ornamentet i taket, og støv-glorien rundt lyset ble større.

«Vi ble bare litt eldre. Vi sa de samme vitsene, tenkte de samme tankene, ønsket oss de samme tingene. År inn, år ut, Hecht, var vi de samme menneskene, ikke klokere, ikke bedre. Vi har ikke næret en original tanke de siste femti årene av vårt liv. De så hvilket knep det hele var, Carne og oss: vår akademiske klesdrakt, klasseromsvitsene, våre små kloke tilbud om veiledning. Og derfor kommer de tilbake år etter år av sitt tvilrådige karrige liv for å glane fascinert på deg og meg, Hecht, som barn ved en grav, på leting etter hemmeligheten ved liv og død. Åjo, det har de lært av oss.»

14

Hecht så taus på Fielding en stund.

«Karaffelen, Hecht?» sa Fielding i en litt forsonlig tone, men Hecht holdt fremdeles øynene festet på ham.

«Hvis det der skal være en spøk …» begynte han, og hans kone la med tilfredshet merke til at han virkelig var sint.

«Jeg skulle ønske jeg visste det, Charles,» svarte Fielding, tilsynelatende oppriktig. «Jeg skulle virkelig ønske jeg visste det. Før mente jeg det var lurt å blande sammen komedie og tragedie. Nå ønsker jeg at jeg kunne skille dem fra hverandre.» Det likte han.

De drakk kaffe i salongen, og der gikk Fielding over til rykter og folkesnakk, men Hecht lot seg ikke avlede.

Fielding ønsket nesten at han hadde latt ham få tenne pipen. Men så gjenkalte han i tankene synet av Hecht i Paris, og det hjalp. Han hadde vært nokså god i kveld.

Det var øyeblikk da han hadde overbevist seg selv.

Mens Shane hentet pelsen sin, sto de to mennene sammen i hallen, men ingen av dem sa noe. Shane kom tilbake, om de store nakne skuldrene hadde hun en hermelinsstola som var gul av elde. Hun skakket hodet mot høyre, smilte og holdt hånden frem mot Fielding, fingrene sprikte nedover.

«Terence, kjære,» sa hun da Fielding kysset de feite knokene. «Så snilt av deg. Og i din siste Half. Du må spise middag hos oss før du reiser. Det er så sørgelig.

Så få av oss igjen.» Hun smilte enda en gang, lukket øynene halvt for å tilkjennegi sine følelser, så fulgte hun etter mannen ut på gaten. Det var fremdeles isnende kaldt, og det var snø i luften.

Fielding lukket og låste døren omhyggelig etter dem – kanskje en tanke raskere enn høfligheten tilsa – og gikk tilbake til spisestuen. Hechts portvinsglass var fremde15

les halvfullt. Fielding tok det og helte forsiktig innholdet tilbake på karaffelen. Han håpet Hecht ikke var blitt for oppbragt, han kunne ikke fordra at folk mislikte ham.

Han slukket de svarte lysene og fuktet vekene mellom tommel- og pekefinger. Så tente han lyset og fant frem en 6-penny notisbok som han åpnet. Den inneholdt en liste over middagsgjester for resten av Halfen. Med fyllepennen satte han en liten prikk ved navnet Hecht. De var besørget. Onsdag ville han be Rodes. Mannen var bra nok, men hun var selvfølgelig et skarn … Det var ikke alltid slik med gifte par. Som regel var kvinnene så mye mer sympatiske.

Han åpnet skapet og tok frem en flaske konjakk og et glass. Med begge deler i samme hånd slentret han tilbake til salongen, den andre hånden førte han langs veggen mens han gikk. Herregud! Han følte seg gammel, plutselig – den tynne stripen av smerte over brystet, tyngselen i legger og føtter. Det var så anstrengende å være sammen med folk – på scenen hele tiden. Han hatet å være alene, men mennesker kjedet ham. Å være alene var som å være trett og ikke få sove. En eller annen tysk poet hadde sagt det, han hadde engang sitert det. «Du kan sove, men jeg må danse.» Noe sånt.

«Slik er jeg,» tenkte Fielding. «Slik er Carne også, en gammel satyr som danser etter musikken.» Musikken ble raskere og kroppene deres ble eldre, men de måtte fortsette dansen – unge menn ventet i fløyene. Engang hadde det vært morsomt å danse de gamle dansene i en ny verden. Han helte noe konjakk i glasset. Han skulle være glad når han kunne reise, selv om han måtte fortsette å undervise et annet sted.

Men det hadde sin skjønnhet, Carne … Abbey Close 16

om våren … guttenes flamingoskikkelser når de ventet på at andakten skulle begynne … ebbe og flo av barn, som de forskjellige årstider, og de gamle mennene som døde blant dem. Han skulle ønske han kunne male.

Han ville malt det historiske opptog ved Carne i høstens brune farver … Så synd, tenkte Fielding, at et sinn så mottagelig for skjønnhet ikke hadde skapende talent.

Han så på klokken. Et kvarter på tolv. Nesten tid å gå ut … å danse, og ikke sove.