Issuu

Så du ikke går deg bort

Patrick Modiano

Så du ikke går deg bort Oversatt av Tom Lotherington

Patrick Modiano Originalens tittel: Pour que tu ne te perdes pas dans le quartier Oversatt av Tom Lotherington, MNO © Editions Gallimard, Paris, 2014 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2015 ISBN 978-82-02-48078-3 1. utgave, 1. opplag 2015 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Jessica Jenney / Arcangel Images Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2015 Satt i Sabon 10,3/12,3 og trykt på 70 g Enso Lux Cream 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Jeg kan ikke gjengi de virkelige hendelsene, jeg kan bare vise frem skyggen av dem. stendhal

esten ingenting. Som et insektstikk du i første omgang tar for å være ubetydelig. Det er i hvert fall det du sier lavt til deg selv for å trøste deg. Telefonen hadde ringt ved firetiden på ettermiddagen hjemme hos Jean Daragane, på det rommet han kalte «kontoret». Han hadde slumret på sofaen innerst i rommet der solen ikke skinte inn. Og denne ringelyden som det var lenge siden han hadde vært vant til å høre, den holdt ikke opp. Hvorfor ga den seg ikke? I den andre enden av linjen hadde noen kanskje glemt å legge på. Til slutt sto han opp og gikk bort til den siden av rommet som var nærmere vinduene der solen sto rett på. – Kunne jeg få snakke med Jean Daragane? En myk og truende stemme. Det var førsteinntrykket. – Daragane? Hører De meg? Daragane hadde lyst til å legge på. Men hva skulle det tjene til? Ringingen ville bare komme igjen, uten å gi seg. Og med mindre han kappet telefonledningen en gang for alle … – Ja, det er meg. – Det gjelder denne adresseboken Deres. Han hadde mistet den en gang i forrige måned på toget til Côte d’Azur. Ja, det kunne ikke ha skjedd noe annet sted enn på det toget. Den hadde sikkert falt ut av jakke7

lommen idet han tok opp billetten for å vise den til konduktøren. – Jeg har funnet en adressebok med Deres navn på. På det grå omslaget sto det skrevet: denne bok bes returnert til. Og der hadde Daragane en gang mekanisk ført inn navnet sitt, med adresse og telefonnummer. – Jeg kommer hjem til Dem med den. Den dag og tid De måtte ønske. Ja, det var helt klart en myk og truende stemme. Og til og med, tenkte Daragane, med en tone som en pengeutpresser. – Jeg ser helst at vi møtes ute. Han hadde tatt seg sammen for å overvinne ubehaget. Men stemmen, som han prøvde å gjøre likeglad, forekom ham plutselig tonløs. – Som De ønsker. Det ble stille. – Det er beklagelig. Jeg er like i nærheten. Jeg hadde lyst til å overrekke den egenhendig. Daragane lurte på om ikke mannen sto nede på gaten og om han ikke kom til å bli stående der og holde øye med utgangsdøren. Han måtte fortest mulig bli kvitt ham. – Kan vi møtes i morgen ettermiddag, sa han til slutt. – Hvis De vil. Men i så fall ikke for langt fra arbeidet mitt. Borte ved Gare Saint-Lazare. Han var på nippet til å legge på, men holdt hodet kaldt. – Kjenner De Rue de l’Arcade? spurte mannen. – Vi kunne møtes på en kafé. Rue de l’Arcade 42. Daragane noterte adressen. Han trakk pusten og sa: – Utmerket. I Rue de l’Arcade 42, i morgen klokken fem. Så la han på uten å vente på svar. Han angret straks på å ha opptrådt så brutalt, men han skyldte på hetebølgen som hadde ligget over Paris i flere dager, en uvanlig hete for september måned. Den forsterket ensomheten hans. Den tvang ham til å holde seg innestengt i dette rommet 8

helt til solnedgang. Og telefonen hadde ikke ringt på flere måneder. Og mobilen på skrivebordet lurte han på når han sist hadde brukt. Han visste nesten ikke hvordan han skulle betjene den og gjorde ofte feil når han trykket på tastene. Hadde ikke den ukjente mannen ringt, ville han for alltid ha glemt at han hadde mistet denne adresseboken. Han forsøkte å komme på hvilke navn det sto i den. En gang i forrige uke hadde han til og med tenkt å gjenopprette den og begynt å føre opp en liste på et blankt ark. Etter en liten stund hadde han revet i stykker arket. Ingen av navnene hørte til blant dem som hadde betydd noe i livet hans og som han aldri hadde hatt behov for å notere adresse og telefonnummer til. Dem kunne han utenat. I denne boken sto det bare forbindelser av den typen man gjerne sier er «av profesjonell art», enkelte såkalt nyttige adresser, ikke mer enn noen og tredve navn. Og blant dem var det flere han skulle ha strøket, fordi de ikke var gyldige lenger. Det eneste han hadde vært bekymret for etter å ha mistet boken, var at hans eget navn sto der, med adresse. Selvfølgelig kunne han la være å følge opp og la denne mannen sitte og vente forgjeves i Rue de l’Arcade 42. Men da ville det alltid henge igjen noe uoppgjort, en trussel. Han hadde ofte sittet i ensomme, ørkesløse stunder og drømt om at telefonen skulle ringe og en mild stemme ville avtale å treffe ham. Han kom til å tenke på tittelen på en roman han hadde lest: En tid for å møtes. Kanskje den tiden ennå ikke var over for hans del. Men stemmen han nettopp hadde hørt, var ikke tillitvekkende. Både myk og truende på samme tid var denne stemmen. Ja. * Han ba taxisjåføren slippe ham av ved Madeleinekirken. Det var ikke så varmt som de siste dagene og det gikk an å 9

gå, på betingelse av å velge fortauet på skyggesiden. Han gikk oppover Rue de l’Arcade, som lå øde og stille i solsteken. Han hadde ikke vært på disse kanter på en evighet. Han husket at moren hans spilte på et teater i nærheten og at faren hans hadde kontor helt i enden av gaten, til venstre, i Boulevard Haussmann 73. Det forbauset ham at han ennå hadde nummer 73 i hodet. Men hele denne fortiden var blitt så gjennomskinnelig med tiden … et dugg som svant for solen. Kafeen lå på hjørnet av gaten og Boulevard Haussmann. Et tomt lokale, en lang bardisk med hyller over, som i en kafeteria eller i en gammeldags Wimpy-bar. Daragane satte seg ved et av bordene innerst. Kom den ukjente mannen til å møte opp? De to dørene sto åpne, den ene mot gaten og den andre mot boulevarden, på grunn av varmen. På den andre siden av gaten lå den store gården i nummer 73 … Han lurte på om ikke et av vinduene på farens kontor vendte ut mot den siden. I hvilken etasje? Men disse minnene vek unna etter hvert, som såpebobler eller som fliker av en drøm som svinner under oppvåkningen. Hukommelsen hans ville ha vært skarpere i kafeen på Rue des Mathurins, overfor teatret, der hvor han satt og ventet på moren, eller rundt Gare SaintLazare, et strøk han hadde vært mye omkring i før i tiden. Men nei, forresten. Helt sikkert ikke. Det var ikke den samme byen lenger. – Jean Daragane? Han kjente igjen stemmen. En mann i førtiårsalderen sto foran ham, sammen med en jente som var yngre enn ham. – Gilles Ottolini. Det var den samme stemmen, myk og truende. Han pekte på jenta: – En venninne … Chantal Grippay. Daragane ble sittende på sofabenken uten å røre seg, 10

uten engang å strekke ut hånden. Begge satte seg, overfor ham. – Unnskyld oss … Vi ble litt forsinket … Han hadde anlagt en ironisk tone, sikkert for å manne seg opp litt. Ja, det var den samme stemmen, med en svak, nesten umerkelig aksent fra Midi som Daragane ikke hadde lagt merke til på telefonen dagen før. Elfenbensfarget hud, svarte øyne, krum nese. Ansiktet var smalt, like skarpt forfra som i profil. – Her har vi hittegodset, sa han til Daragane, i den samme ironiske tonen som antagelig skjulte en viss forlegenhet. Og opp av jakkelommen tok han adresseboken. Han la den på bordet og dekket den med håndflaten, med sprikende fingre. Det så ut som om han ville hindre Daragane i å ta den. Jenta satt litt lenger tilbake, som om hun ikke ville tiltrekke seg oppmerksomhet, en mørk, noen og tretti år gammel kvinne med halvlangt hår. Hun gikk i svart bluse og bukse. Hun kastet et urolig blikk på Daragane. På grunn av kinnbena og de skjeve øynene lurte han på om hun ikke var opprinnelig vietnamesisk – eller kinesisk. – Og hvor fant De denne boken? – På gulvet, under en benk på jernbanerestauranten på Gare de Lyon. Han rakte ham adresseboken. Daragane stappet den i lommen. Han husket ganske riktig at han var kommet for tidlig til stasjonen den dagen han skulle reise til Côte d’Azur, og at han hadde satt seg i restauranten i annen etasje. – Skal det være noe å drikke? spurte mannen som kalte seg Gilles Ottolini. Daragane hadde lyst til å stikke fra dem. Men han tok seg i det. – En tonic. 11

– Forsøk å finne noen som kan ta bestillingen. En kaffe til meg, sa Ottolini henvendt til jenta. Hun reiste seg straks. Hun var åpenbart vant til å adlyde ham. – Det må ha vært kjedelig å ha mistet denne boken … Han smilte et merkelig smil som Daragane syntes virket frekt. Men det var kanskje bare klossethet eller sjenanse fra hans side. – Nei, De skjønner, sa Daragane, jeg telefonerer praktisk talt aldri mer. Mannen så forbauset på ham. Jenta kom tilbake til bordet og satte seg igjen. – De har avsluttet serveringen. De skal stenge. Det var første gang Daragane hørte stemmen hennes, en hes stemme som ikke hadde noe av den lette Midiaksenten som sidemannen. Det var snarere en pariseraksent, hvis det ordet ennå gir mening. – Arbeider De her i nærheten? spurte Daragane. – I et reklamebyrå, i Rue Pasquier. Byrået heter Sweerts. – Og De også? Han vendte seg mot jenta. – Nei, sa Ottolini uten å gi henne tid til å svare selv. – Hun gjør ingenting for tiden. Og på ny denne tvungne latteren. Jenta antydet også et smil. Daragane ville skynde seg av gårde. Om han ikke gikk med det samme, ville han da noensinne bli kvitt dem? – Jeg skal være ærlig med Dem … Han lente seg over mot Daragane, og stemmen var plutselig blitt skarpere. Daragane kjente den samme følelsen som dagen før, i telefonen. Ja, denne mannen var pågående som et insekt. – Jeg tillot meg å bla litt i adresseboken Deres … bare av nysgjerrighet … Jenta vendte seg bort, som om hun lot som hun ikke hørte. 12

– De er vel ikke sint for det? Daragane så ham rett inn i øynene. Mannen møtte blikket hans. – Hvorfor skulle jeg være det? En pause. Mannen hadde til slutt slått blikket ned. Så sa han, med den samme metalliske stemmen: – Det var noen jeg fant navnet til i adresseboken Deres. Jeg vil gjerne at De gir meg noen opplysninger om ham … Tonen var blitt mer ydmyk. – Unnskyld at jeg er så påtrengende … – Hvem gjelder det? spurte Daragane motvillig. Han kjente plutselig trang til å reise seg og gå med raske skritt bort til døren som sto åpen ut mot Boulevard Haussmann. Og trekke pusten i friluft. – En viss Guy Torstel. Han hadde uttalt hver stavelse tydelig i fornavn og etternavn, liksom for å vekke liv i samtalepartnerens slumrende hukommelse. – Hva sa De? – Guy Torstel. Daragane tok opp adresseboken sin og åpnet den på bokstaven T. Han leste navnet, helt øverst på siden, men denne Guy Torstel sa ham ingenting. – Jeg skjønner ikke hvem det kan være. – Er det sant? Mannen virket skuffet. – Det står et telefonnummer med syv siffer her, sa Daragane. – Det må minst være tretti år gammelt … Han bladde i boken. Alle de andre telefonnummerne var som i dag. Med ti siffer. Og denne adresseboken hadde han bare brukt de fem siste årene. – Dette navnet sier Dem ingenting? – Nei. For bare noen få år siden ville han ha vist seg fra den elskverdige siden som alle kjente ham fra. Han ville ha 13

sagt: Gi meg litt tid til å oppklare dette mysteriet … Men ordene kom ikke. – Det er på grunn av en kriminalsak som jeg har samlet ganske godt med dokumentasjon om, fortsatte mannen. Dette navnet er nevnt der. Sånn er det … Han virket plutselig på defensiven. – Hva slags kriminalsak? Daragane stilte spørsmålet rent mekanisk, som om han hadde fått igjen sine gamle høflighetsreflekser. – En meget gammel sak … Jeg hadde lyst til å skrive en artikkel om det … I begynnelsen drev jeg med journalistikk, skjønner De … Men Daraganes oppmerksomhet dabbet av. Han ble virkelig nødt til å komme seg unna så snart som mulig, ellers kom denne mannen til å fortelle hele livshistorien sin. – Jeg beklager, sa han. – Jeg har glemt denne Torstel … I min alder kan vi få sånne hull i hukommelsen … Jeg må dessverre forlate dere … Han reiste seg og tok dem begge i hånden. Ottolini så hardt på ham, som om Daragane hadde fornærmet ham og han var klar til å gi gjensvar på voldelig vis. Jenta hadde slått blikket ned. Han gikk bort til glassdøren som sto på vidt gap ut mot Boulevard Haussmann og håpet at mannen ikke ville sperre veien for ham. Ute trakk han pusten i dype drag. For et påfunn, å avtale møte med en fremmed mann, han som ikke hadde sett et menneske på tre måneder, og som ikke hadde savnet det … Tvert imot. Han hadde aldri følt seg så lett som i denne ensomheten, med noen underlig opprømte stunder på morgenen eller kvelden, som om alt ennå var mulig og eventyret lå rundt neste hjørne, som det het i en gammel film … Aldri før, ikke engang om sommeren i ungdommen, hadde livet forekommet ham å være så fritt for tyngde som fra begynnelsen av denne sommeren. Men om sommeren er alt på vent – en «metafysisk» årstid som hans filosofilærer, Maurice Caveing, i sin tid sa. Det 14

er pussig, han kunne huske navnet «Caveing», men visste ikke lenger hvem denne Torstel var. Solen skinte ennå, og en svak bris lettet litt på varmen. På denne tiden lå Boulevard Haussmann øde. De siste femti årene hadde han ofte vært forbi her, og også i barndommen, da moren tok ham med seg til stormagasinet Printemps litt høyere oppe. Men nå i kveld virket denne byen fremmed. Han hadde gjort seg fri av alt som ennå kunne binde ham til den, eller så var det byen som hadde forkastet ham. Han satte seg på en benk og tok adresseboken opp av lommen. Han skulle til å rive den i stykker og strø småbitene i den grønne papirkurven av plast ved siden av benken. Men han nølte. Nei, han ville gjøre det senere, hjemme, i ro og mak. Han bladde åndsfraværende gjennom boken. Blant alle disse telefonnumrene var det ikke et eneste han hadde lyst til å ringe opp. Og ellers, de to–tre numrene som manglet, de som hadde betydd noe for ham og som han ennå kunne utenat, de ville ikke lenger ha svart.

ed nitiden på morgenen ringte telefonen. Han hadde nettopp våknet. – Jean Daragane? Det er Gilles Ottolini. Stemmen virket mindre aggressiv enn dagen før. – Jeg er lei for det i går … jeg har inntrykk av at jeg plaget Dem … Tonen var høflig, nærmest ærbødig. Ikke noe av den insektlignende pågåenheten som Daragane hadde irritert seg så over. – I går … holdt jeg på å løpe etter Dem på gaten … De forsvant så brått … En stillhet. Men den var ikke truende. – De skjønner det, jeg har lest noen av bøkene Deres. Og særlig Sommerens mørke … Sommerens mørke. Det tok noen sekunder før det gikk opp for ham at det faktisk var en roman han hadde skrevet, i sin tid. Den første boken. Det var så lenge siden … – Jeg likte godt Sommerens mørke. Dette navnet som står i adresseboken Deres, som vi snakket om … Torstel … det brukte De i Sommerens mørke. Daragane kunne ikke huske det. Like lite som resten av boken, forøvrig. – Er De sikker? – De bare nevner navnet … 16

– Jeg måtte nesten lese Sommerens mørke om igjen. Men jeg har ikke et eneste eksemplar igjen. – De kunne få låne mitt. Daragane syntes det var noe tørt, nesten frekt ved måten han sa det på. Han tok sikkert feil. Som en følge av å ha levd altfor lenge alene – han hadde ikke snakket med noen siden tidlig på sommeren – blir man mistenksom og nærtagende overfor sine medmennsker og risikerer å feilbedømme dem. Nei, folk er ikke så slemme som man tror. – Vi fikk ikke tid til å gå i detalj i går … Men hva er det egentlig De vil med denne Torstel? Daragane hadde funnet tilbake til det belevne stemmeleiet sitt. Det var bare å komme i snakk med noen. Det var litt som å myke opp musklene med gymnastiske øvelser. – Han har tydeligvis vært innblandet i en gammel sak … Neste gang vi ses, skal jeg vise Dem alle dokumentene … Jeg fortalte vel at jeg skrev på en artikkel om saken … Så denne mannen hadde et ønske om å se ham igjen. Hvorfor ikke? I lange tider nå hadde han kjent en viss motvilje mot tanken på at det kunne komme nye mennesker inn i livet hans. Men andre ganger var han fortsatt åpen for det. Det kom an på. Han endte med å si: – Så hva kan jeg gjøre for Dem? – Jeg er nødt til å være borte et par dager på grunn av jobben. Jeg ringer når jeg kommer tilbake. Da avtaler vi et møte. – Som De vil. Han var ikke i samme stemning som i går. Han hadde sikkert vært urettferdig mot denne Gilles Ottolini og sett ham i et uheldig lys. Det kom av oppringningen forleden ettermiddag som hadde revet ham brutalt ut av den slumrende tilværelsen … En ringelyd som hadde vært så sjelden å høre de siste månedene at han var blitt skremt av 17

den og følt det like truende som om noen var kommet og hamret på døren i grålysningen. Han hadde ikke lyst til å lese Sommerens mørke igjen, om det enn ville gi ham følelsen av at den var skrevet av en annen. Han ville bare ganske enkelt be Gilles Ottolini ta kopi av de sidene der det var snakk om Torstel. Ville det være nok til å gjenkalle noe for ham? Han åpnet adresseboken sin på bokstaven T, streket under «Guy Torstel 423 40 55» med blå kulepenn og føyde til et spørsmålstegn ved siden av navnet. Han hadde ført inn alle disse oppføringene etter en gammel telefonbok og utelatt alle som var gått bort eller hadde ugyldige nummer. Og denne Guy Torstel måtte ha sneket seg inn øverst på siden på grunn av et øyeblikks uoppmerksomhet fra hans side. Han ble nesten nødt til å finne frem den gamle telefonboken, som sikkert var over tretti år gammel, og kanskje ville hukommelsen vende tilbake når han fikk se dette navnet sammen med andre navn fra fortiden. Men han orket ikke gå og lete gjennom skuffer og skap i dag. Og enda mindre lese Sommerens mørke igjen. Forresten hadde all hans lesing i det siste vært redusert til én forfatter: Buffon. I den glassklare stilen hans fant han stor fortrøstning, og han var lei for at han ikke hadde latt seg påvirke av ham. Tenk å skrive romaner der romanpersonene kunne være dyr, og til og med trær eller blomster … Hvis noen hadde spurt ham i dag om hvilken forfatter han kunne ha drømt om å være, ville han uten å nøle ha svart: en trærnes og blomstenes Buffon.