Til verdens beste rideskolehest, Dansa, du vil alltid ha en plass i hjertet mitt.
67841 Mira og Månen: Et hjerte av gull – s. 5
17.11.2025 07:27
Du er alt jeg noen gang har ønsket Du er alt jeg noen gang har drømt Du er den som får meg til å huske Alle drømmene jeg har glemt Og du er den som gir meg håp Du er den som får meg til å smile All min kjærlighet vil du bære Hele livet mitt vil jeg gi
67841 Mira og Månen: Et hjerte av gull – s. 6
17.11.2025 07:27
Kapittel 1
Mira titter ut av det skitne bilvinduet idet Johanna svinger inn på en stor parkeringsplass, full av hestebusser og tilhengere. Solen har nettopp stått opp, og himmelen er skyfri. Det myldrer av folk i mørke ridejakker og hvite ridebukser. De fleste av dem holder en hest med opprullede fletter. Mira kan ikke ta øynene fra de vakre knoppene som går fra nakken og ned til manken. Det vil hun også lære å lage. Hestene glinser i vårsolen. Mira har aldri vært på en ekte konkurranse med så mange vakre hester på samme sted før, hun har bare sett verdenseliten på TV. – Se der, ja, sier Johanna og vrir på hodet slik at det rødbrune håret flagrer. – Dette gikk over all forventning. Mira kan nesten ikke tro at hun sitter her ved siden av Smedslättens rideskoles beste sprangrytter. Johanna er også ridelærer, men satser mye på 7
67841 Mira og Månen: Et hjerte av gull – s. 7
17.11.2025 07:27
å være med i konkurranser. Hestene bak dem i bussen er synlige på en liten svarthvitt-skjerm. Bildet skurrer av og til. Mira er plaget av det, men har ikke sagt noe til Johanna. Hun vil ikke være til bry. Tusse har oppført seg bra hele veien, takket være Månen, som holder ham med selskap på bussen. Begge tygger på halmen sin. Den ene er stor og brun med svart man og en hvit flekk på mulen, som visstnok kalles bliss. Den andre er skimlete med svart mule. De er så søte sammen. – Du skulle sett hvordan Tusse står og stamper med det ene frambeinet når han er alene, sier Johanna, og vinker til funksjonæren i gul vest gjennom vinduet, som viser hvor det er ledig plass på den overfylte parkeringsplassen. Månen ser opp og rister på hodet. Mira elsker ham mer enn noe annet. Eller etter mamma, i hvert fall. Hvor høyt kan man elske en hest som tilhører noen andre? Veldig, bestemmer hun. – Se, de prøver å kysse. Johanna peker på skjermen. Men det er snarere Tusse som prøver å nå mulen til Månen. Hun forstår ham, den er så myk og glatt. Mira kan ikke la være å lure på om hun kommer til å få et kyss 8
67841 Mira og Månen: Et hjerte av gull – s. 8
17.11.2025 07:27
en gang, av noen som ikke har fire bein. Hun tror ikke det. Hvem skulle ville det? Og så hater hun når andre kommer borti henne, så det er nok best å la være. Tusse knegger og begynner å stampe med det ene frambeinet. Kanskje han forstår at de har kommet frem og blir ivrig. – Han synes jeg er treg, ler Johanna og løsner sikkerhetsbeltet. – Nå som vi står stille, vil han ut. – Er du nervøs? spør Mira. – Ikke så veldig, mest spent. Johanna spenner den ene bicepsen med en selvtillit som Mira bare kan drømme om. Så ler Johanna og åpner døren. Hvis Mira bare hadde hatt halvparten av den selvtilliten, ville hun vært lykkelig. Hun hopper av bussen på ustø bein. Det er langt ned til bakken, mye lenger enn hun trodde, og hun tar tak i døren for å ikke falle. For en start det ville ha vært. Hun er her for å hjelpe Johanna, ikke omvendt. Mira må ikke dumme seg ut, for da vil kanskje ikke Johanna be henne om å bli med igjen. Solen varmer ansiktet hennes, selv om det bare er mars, og den kjølige vinden minner Mira om at det ikke er sommer ennå. Hun drar opp glidelåsen på den tynne jakken. Så klyper hun seg i armen, så hardt at det gjør vondt. Hun kan ikke 9
67841 Mira og Månen: Et hjerte av gull – s. 9
17.11.2025 07:27
helt forstå at Johanna valgte henne som hestepasser i dag. I hvert fall for Månen. Alle jentene i stallen drømte om det. Og så spurte Johanna henne, selv om hun ikke er en av de beste. Mira møter de brungrønne øynene sine i bakspeilet og smiler forsiktig. Så setter hun opp det gyllenbrune håret i en knute. – Vi har god tid, jeg starter ikke før om to timer, sier Johanna mens hun går rundt bussen og bort til Mira. Det er bra, for hun orker ikke stress. Tusse sparker og knegger. – Så så, jeg kommer, sier Johanna. Mira fikk nesten ikke blund på øynene i natt fordi hun var så nervøs. Klokken var bare fem da vekkerklokken ringte. Et kvarter senere sto mamma klar med en matpakke til henne. Varm sjokolade, to brødskiver med ost og agurk og en sjokoladebit. Og gulrøtter til hestene, selvfølgelig. Det viktigste av alt. Nå er det opp til Mira å klare seg bra i dag. Det ville være et mareritt hvis noe gikk galt. Det må bare ikke skje.
67841 Mira og Månen: Et hjerte av gull – s. 10
17.11.2025 07:27
Kapittel 2
Johanna spør om Mira vil bli med og gå banen. Det er klart hun vil det. Først må hun bare hilse på Månen. Hun går rundt på baksiden og åpner døren til hestene. Så tar hun et langt skritt inn i bussen. – Hei, vennen, sier hun og stryker Månen over den svarte mulen. Tusse strekker seg misunnelig mot henne, og hun klapper ham også. Da han er i ferd med å nafse, er hun rask til å trekke fingrene unna. Klok av skade. – Det virker som du har det bra, sier Mira. – Vi kommer snart. Hold ut. Så går hun og Johanna mot ridehuset. Bak dem hører de Tusses utålmodige spark. Hadde han stått alene, kunne han kanskje ha veltet bussen. Det er mange mennesker overalt, og en rockelåt braker ut av høyttalerne. Mira liker egent11
67841 Mira og Månen: Et hjerte av gull – s. 11
17.11.2025 07:27
lig musikk, men den skarpe lyden går rett inn i hjernen hennes, og hun må trekke pusten dypt for å holde fokus. Idet de kommer inn på arenaens sandunderlag forsvinner musikken, og alt hun ser er de enorme hindrene. De er både høye og brede. Hun ville aldri i verden våget å ri i full galopp mot noen av dem, og aller minst mot den grønne og hvite trippelbommen et stykke unna. Eller kombinasjonen med den røde, brede okseren i enden. Det står til og med blomster midt på hinderet. Det ville vært skummelt om hesten skulle oppdage det i spranget og bli livredd. Mira får et ubehagelig bilde av en rytter som flyr rett opp i luften og lander midt på hinderet. – Dette er en perfekt bane for Tusse, sier Johanna fornøyd idet de forlater ridehuset. – Men jeg tror ikke han kommer til å like fremridningen. Det er altfor trangt. De passerer en paddock der flere ekvipasjer prøver å få plass. Mira kan ikke forstå hvordan de kan ri så fort, og hoppe, uten å kollidere. Hvordan vet de i det hele tatt hvilken kant de skal nærme seg hinderet fra? Hun får nesten ikke puste mens hun ser dem galoppere på kryss og tvers. 12
67841 Mira og Månen: Et hjerte av gull – s. 12
17.11.2025 07:27
– På tide at Tusse kommer seg ut og varmer opp, sier Johanna da de ankommer hestebussen. Mira forsøker å åpne den store sidedøren for hestene, slik at de kan felle ned rampen. Men det går ikke særlig bra. Det går ikke i det hele tatt. Johanna må vise henne hvordan hun skal få løs sperren. Mira holder på å klemme fingeren, men trekker den unna i siste sekund. Lukten av høy og svett pels slår mot henne. Og hestebæsj. Månen knegger da han ser Mira, og hjertet hennes fylles av varme. Den fineste kjærlighetserklæringen man kan få. Johanna bisler Tusse først og prøver å få ham ut, men han rører seg ikke. – For en tullebukk, sier Johanna. – Nå vil han ikke ut, ellers pleier han å nekte å gå inn. Det er bare fordi han har det fint med Månen. Mira forstår ham. Hun vil gjerne stå ved siden av favorittponnien sin en hel tur. Johanna smekker med tungen, og til slutt blir Tusse motvillig med ut på rampen og ned på bakken. – Hva med Månen? Hva gjør vi med ham? Plutselig blir han alene. Mira kjenner en klump i magen. Hun vet nøyaktig hvordan det føles. Først virket det supert for Månen at han fikk bli med i dag, men nå føles det ikke like bra. 13
67841 Mira og Månen: Et hjerte av gull – s. 13
17.11.2025 07:27
– Han får bli her inntil videre, sier Johanna. – Men du kan vel holde et øye med ham? Mira ser for seg at hun holder det ene øyet i hånden og retter det mot Månen. Hun sier det selvfølgelig ikke høyt, men hun fniser. Folk bruker så rare uttrykk av og til. – Altså passe på at han har det bra, presiserer Johanna da Mira venter med å svare. – Ja, det skal jeg ordne. Så klart. – Nei, Tusse, slutt, kjefter Johanna mens han prøver å spise jakkelommen hennes. – Skal jeg hjelpe til med noe? spør Mira, klar til å gjøre alt Johanna ber om. – Kan du hente salen og den hvite sjabraken? Salen henger høyt oppe i lastebilen. Ikke at Mira er lav til å være tretten år, men det er likevel så vidt hun får den ned. Det er som om den sitter fastklemt på holderen. Hun drar så hardt hun kan. – Går det bra? spør Johanna. – Ja, svarer Mira, men det gjør det ikke. Til slutt klarer hun å få salen av holderen, men er ikke forberedt på at den er så tung at hun nesten faller i bakken. Hun vakler, men holder seg på beina. Det er ikke snakk om å slippe den dyre, brune salen. Mira var ikke klar over at en sadel 14
67841 Mira og Månen: Et hjerte av gull – s. 14
17.11.2025 07:27
kan koste femti tusen kroner. Det er helt vanvittig. Så griper hun etter den hvite sjabraken og gir alt sammen til Johanna. Mira holder Tusse mens Johanna legger på salen. Vallakens ører peker rett frem, og når han strekker seg virker halsen nesten like lang som på en sjiraff. – Flink gutt, roser Mira og føler seg som en maur ved siden av ham. – Det var sant, hjelmen, sier Johanna og tar over tøylene. – Kan du hente den? Mira går tilbake til lagerrommet bakerst i bussen. En splitter ny Kask med gulldetaljer står lengst bak på hyllen. Mira tør nesten ikke røre den. Til slutt løfter hun hjelmen forsiktig ned og hopper ut av bussen. – Wow, så fin den er, sier hun og gir den til Johanna. – Takk! Jeg fikk den til bursdagen, svarer hun og fester spennen. – Av hvem da? – Meg selv, ler Johanna. Mira har aldri kjøpt en bursdagspresang til seg selv, og har hundre andre spørsmål. Men før hun rekker å stille dem, setter Johanna seg opp og setter kursen mot fremridningen. Mira følger etter 15
67841 Mira og Månen: Et hjerte av gull – s. 15
17.11.2025 07:27
og stopper ved gjerdet for å se på. Selv om det er trangt og mange som hopper, kolliderer ikke Johanna med noen. Alle ser ut til å vite nøyaktig hvordan de skal ri for å unngå ulykker. Johanna galopperer forbi akkurat der Mira står og vinker til henne. Etter å ha ridd noen runder, bremser hun ned og ser på Mira. – Ta gjerne med Månen ut på en runde, så han kan strekke på beina. Du har tid før jeg starter. Ikke glem hjelmen. – Skal bli, svarer Mira alvorlig.
67841 Mira og Månen: Et hjerte av gull – s. 16
17.11.2025 07:27