Milan Kundera Latterlige kjærlighetshistorier

Latterlige kjærlighetshistorier

Milan Kundera

Latterlige kjærlighetshistorier Oversatt av Ådne Goplen

Milan Kundera Originalens tittel: Smesne Làsky Oversatt av Ådne Goplen Copyright © 1968, 1994, Milan Kundera All rights reserved Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2017 ISBN 978-82-02-54277-1 1. utgave, 1. opplag 2017 Denne boken ble først utgitt i 1984 på norsk av Aventura Forlag.

Cover design by Milan Kundera Cover design copyright © 2012, Milan Kundera Trykk og innbinding: ScandBook UAB, 2017, <by/land> Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Innhold Ingen vil le 7 Den evige attrås gylne eple 43 Haiking som spill 65 Symposion 87 De gamle døde må vike for de unge døde 127 Dr. Havel tyve år etter 149 Edvard og Gud 183

Ingen vil le

1 «Skjenk i et glass til, er du snill,» sa Klára, og jeg sa henne ikke imot. Vårt påskudd for å åpne en flaske slivovits hadde på ingen måte vært eksepsjonelt, men det klarte seg: nettopp i dag hadde jeg fått et ganske pent honorar for siste del av en større artikkel i et kunstnerisk fagtidsskrift.

Bare det at artikkelen var blitt trykt, var ikke noe selvsagt. Det jeg hadde skrevet var lutter torner og ren og skjær polemikk. Derfor ble jeg da også refusert i tidsskriftet Den plastiske idé, der redaksjonen var heller forgubbet og påpasselig, og først deretter ble den offentliggjort i et mindre, konkurrerende tidsskrift med yngre og dristigere redaktører.

Postbudet kom til meg på fakultetet med postanvisningen, og med den fulgte også et slags brev. Det var en temmelig intetsigende epistel, og i min nyvunne apoteose kastet jeg bare et kort blikk på den om formiddagen. Men nå da jeg atter var hjemme og klokken gikk mot midnatt og overflatespeilet i flasken nærmet seg bunnen, hentet jeg brevet borte på skrivebordet for at det skulle tjene oss til morskap. «Ærede kamerat – og hvis jeg kan få lov til å bruke uttrykket – kjære kollega!» leste jeg opp for Klára. «Jeg ber Dem om å tilgi at jeg, et menneske De aldri før har 7

snakket med, skriver dette til Dem. Jeg henvender meg til Dem for å be om at De er så vennlig å lese gjennom vedlagte artikkel. Riktignok kjenner jeg Dem ikke personlig, men jeg setter Dem meget høyt, idet jeg kan se at De er en mann hvis vurderinger, betraktninger og konklusjoner i forbløffende grad stemmer overens med resultatene av min egen forskning. Jeg ble helt forferdet. Således vil jeg f.eks. – selv om jeg har den største respekt for Deres vurderinger og sammenlignende analyse, der De saktens er min overmann – likevel sterkt understreke at jeg allerede før jeg leste Deres avhandling hadde gitt uttrykk for tanken om at tsjekkisk kunst alltid har stått folket nær. Det vil jeg også lett kunne påvise, og til og med føre vitner på.

Men dette bare en passant, for Deres avhandling . . .» Og derpå fulgte flere vakre ord om min fortreffelighet, samt en bønn: kunne jeg være så vennlig å skrive en anmeldelse av hans artikkel, det vil si en slags konsulentuttalelse til tidsskriftet Den plastiske idé, der de nå i over et halvt år hadde avvist essayet og sagt at det ikke inneholdt noe av verdi. De hadde uttalt at min oppfatning ville bli utslagsgivende, så jeg var nå forfatterens eneste håp, det eneste lille lys i hans stummende mørke.

Klára og jeg hadde mye moro av denne herr Záturecký, hvis fornemme navn fascinerte oss. Men det var likevel en lystighet som var fullstendig blottet for ondsinnethet og helt godt ment, for all rosen hadde fått meg til å mykne betraktelig, især nå da jeg hadde en flaske utmerket slivovits for hånden. Den hadde gjort meg i den grad myk at jeg i dette uforglemmelige øyeblikk elsket hele verden.

Og over alt i verden da selvfølgelig Klára, om ikke annet så fordi hun satt rett overfor meg, mens resten av verden var skjult for mitt blikk av veggene i mitt mansardrom i Vršovice. Og ettersom jeg akkurat da ikke hadde noe å gi hele verden, forsøkte jeg å forære Klára noe. I det minste løfter.

Klára var tyve år gammel og en pike av god familie. Av 8

god familie? Nei, av utmerket familie! Faren hadde vært bankdirektør før 1948, og som representant for storborgerskapet var han rundt 1950 blitt flyttet ut til Čelákovice, en landsby et godt stykke fra Praha. På grunn av faren hadde datteren dårlig rulleblad og hadde måttet ta arbeid som syerske i et svært verksted som tilhørte en konfeksjonsbedrift i Praha. Jeg satt altså tvers overfor henne, og nå forsøkte jeg å høyne hennes interesse for min ringe person ved lettsindig skryt om alle fordelene ved den stilling jeg hadde lovet å skaffe henne ved venners hjelp. Jeg hevdet at det var helt utenkelig at en så yndig pike skulle kaste bort sin skjønnhet ved en symaskin. Jeg bestemte at hun måtte bli mannekeng.

Klára protesterte ikke, og vi tilbrakte natten i lykkelig samforstand.

II Mennesket går gjennom nåtiden med bind for øynene. Vi kan i høyden gjette oss til hva vi egentlig opplever. Først senere blir bindet tatt bort og vi ser tilbake på fortiden og konstaterer hva vi har vært med på og hvilken mening det hadde.

Denne kvelden innbilte jeg meg at jeg utbrakte en skål for min suksess, og jeg visste ikke noe om at det egentlig var mitt endelikts høytidelige vernissage.

Og fordi jeg overhodet ikke ante uråd, våknet jeg i godt humør til en ny dag, og mens Klára ennå hvilte lykkelig ut ved min side, hentet jeg den artikkelen som var vedlagt herr Zátureckýs brev bort til meg i sengen og gav meg fornøyd likegyldig til å lese den.

Den hadde tittelen «Mikuláš Aleš, den tsjekkiske tegnekunsts mester», og den var faktisk ikke engang verd den halvtimes uoppmerksomhet jeg viet den. Det var en ansamling selvfølgeligheter, hopet opp uten den minste 9

sans for indre sammenheng og uten den fjerneste ambisjon om å supplere tiradene med en og annen selvstendig tanke.

Det var åpenbart at det bare var sprøyt. Det bekreftet for øvrig dr. Kalousek, redaktør i Den plastiske idé og dessuten en usedvanlig usympatisk person, samme dag pr. telefon. Han ringte til meg på fakultetet: «Hør her, har du fått den traktaten fra Záturecký? . . .

Vel, så skriv en anmeldelse. Fem konsulenter har allerede laget hakkemat av opuset hans, og nå har han fått det for seg at du er den eneste virkelige autoritet på området.

Skriv noen få linjer om at det er vrøvl, det kan du, du kan være ganske giftig hvis du vil, og så får vi alle fred.»

Men det var noe i meg som gjorde opprør. Hvorfor skulle nettopp jeg være herr Zátureckýs bøddel? Fikk kanskje jeg noen redaktørgasje for å gjøre den jobben?

Dessuten hadde jeg absolutt ikke glemt at Den plastiske idé hadde refusert min egen artikkel, mens jeg følte en sterk tilknytning mellom herr Záturecký på den ene side og tanken på Klára, slivovits og en deilig aften på den annen. Og endelig – jeg skal ikke benekte det, for det er helt menneskelig – kunne jeg telle på en eneste finger de av mine medmennesker som anså meg som en «virkelig autoritet»; hvorfor skulle jeg da sørge for å miste denne ene beundreren?

Jeg avsluttet telefonsamtalen med Kalousek med en eller annen åndfull og vag bemerkning, som han kunne oppfatte som et tilsagn og jeg selv som et avslag, og jeg la på røret – fast bestemt på at jeg aldri ville skrive noen konsulentuttalelse om tilfellet Záturecký.

I stedet tok jeg opp et ark brevpapir fra skrivebordsskuffen og forfattet et brev til herr Záturecký. Jeg unngikk omhyggelig å komme med noen form for vurdering av hans arbeid og unnskyldte meg med at mine tanker om 1800-tallets malerkunst var alminnelig ansett som skakkjørte og eksentriske, særlig i redaksjonen for tids10

skriftet Den plastiske idé. Følgelig kunne en uttalelse fra meg snarere komme til å skade enn å gagne saken. Samtidig omfattet jeg herr Záturecký med en ordrik vennlighet, som han bare kunne oppfatte som et uttrykk for min sympati.

Straks jeg hadde sluppet brevet i postkassen, glemte jeg herr Záturecký fullstendig. Men herr Záturecký glemte ikke meg.

III En dag da jeg nettopp hadde avsluttet min forelesning – jeg underviser på høyskolen i malerkunstens historie – banket sekretæren, fru Marie, på døren til klasserommet. Fru Marie er en elskverdig eldre dame, som av og til koker kaffe til meg og sier til uønskede kvinnestemmer i telefonen at jeg ikke er til stede. Nå stakk hun hodet inn gjennom dørsprekken og meddelte at en herre ventet på meg.

Herrer er jeg ikke redd for, så jeg sa på gjensyn til studentene og gikk med lyst sinn ut på gangen. Der ble jeg hilst med et dypt bukk av en liten mannsling i en velbrukt mørk dress og hvit skjorte. Meget høflig fortalte han at han het Záturecký.

Jeg førte min gjest inn i et ledig rom, bad ham om å ta plass i en lenestol og begynte å prate jovialt med ham om alt mulig, om det dårlige sommerværet og om utstillingene i Praha. Herr Záturecký sa seg høflig enig i alle mine utgytelser, men forsøkte snart å lede samtalen over på artikkelen om Mikuláš Aleš, som plutselig lå der mellom oss i sin usynlige substans som en uimotståelig magnet.

«Jeg skulle meget gjerne skrive en anmeldelse av Deres arbeid,» sa jeg endelig, «men jeg forklarte Dem i brevet at ingen regner meg som noen ekspert på tsjekkisk malerkunst i det forrige århundre og at jeg dessuten er kommet 11

litt på kant med redaksjonen i Den plastiske idé, der de betrakter meg som en uforbederlig modernist, slik at selv en positiv anmeldelse bare kan være Dem til skade.» «Å, De er altfor beskjeden,» sa herr Záturecký. «Hvordan kan en kjenner som Dem se så svart på sine muligheter! I redaksjonen sa de at alt ville avhenge av Deres vurdering. Hvis De går god for min artikkel, kommer de til å trykke den. De er mitt eneste håp. Dette arbeidet er et resultat av tre års studier. Alt ligger nå i Deres hender.»

Hvor lettsindig og skrøpelig bygger vi ikke opp våre unnskyldninger! Jeg visste faktisk ikke hva jeg skulle svare herr Záturecký. Jeg hevet mekanisk blikket for å se ham inn i øynene, og la merke til et par små, gammeldagse og uskyldige briller, men også en kraftig og dyp loddrett fure i hans panne. I et kort, klarsynt øyeblikk gikk det kaldt nedover ryggen på meg. Denne konsentrerte og envise furen gjenspeilet ikke bare den intellektuelle kval eiermannen hadde opplevd i sitt arbeid med Mikuláš Aleš' tegninger, men også en usedvanlig viljestyrke. Jeg mistet fatningen fullstendig og klarte ikke å finne noe smart påskudd til å si nei. Jeg visste at jeg ikke ville skrive anmeldelsen, men jeg visste også at jeg ikke hadde styrke til å si det rett ut til den bønnfallende puslingen.

Så følgelig begynte jeg å smile og komme med vage løfter. Herr Záturecký takket meg og sa at han snart ville oppsøke meg igjen for å forhøre seg om hvordan det gikk.

Jeg sa farvel mens jeg smilte fra øre til øre.

Han kom ganske riktig tilbake etter noen dager. Jeg unngikk behendig å treffe ham, men påfølgende dag jaktet han igjen på meg på fakultetet. Jeg forstod at dette bar galt av sted. Jeg oppsøkte straks fru Marie for å ta de nødvendige skritt.

«Hør her, fru Marie, hvis den herren skulle komme tilbake, må De si til ham at jeg har reist på en studiereise til Tyskland og at jeg først kommer tilbake om en måned.

Og for at De skal være orientert: som De vet har jeg alle 12

mine forelesninger på tirsdager og onsdager. Jeg flytter dem fra nå av i all stillhet til torsdag og fredag. Bare studentene vil kjenne til det, ikke fortell det til noen, og rett for Guds skyld ikke på timeplanene på oppslagstavlen.

Jeg må gå i dekning.»

IV Kort tid etter kom herr Záturecký ganske riktig og spurte etter meg på høyskolen, og han var helt ute av seg da sekretæren meddelte at jeg plutselig hadde måttet reise til Tyskland.

«Men det er da ikke mulig! Herr Klima skulle skrive en anmeldelse om min artikkel! Hvordan kunne han bare reise sin vei uten videre?»

«Det vet jeg ikke noe om,» sa fru Marie, «men han kommer tilbake om en måned.»

«En måned til . . .» sa herr Záturecký klagende. «Og De vet ikke adressen hans i Tyskland?»

«Nei, dessverre,» svarte fru Marie.

Og så fikk jeg en måneds respitt.

Men denne måneden gikk raskere enn jeg ville trodd var mulig, og herr Záturecký dukket atter opp på fakultetssekretariatet.

«Nei, han er ikke kommet tilbake ennå,» sa fru Marie, og da hun neste gang traff meg, appellerte hun bønnfallende: «Den mannen har vært her igjen. Hva i Herrens navn skal jeg si til ham?»

«Si til ham, kjæreste fru Marie, at jeg har fått gulsott i Tyskland og at jeg ligger på sykehus i Jena.»

«På sykehus!» skrek herr Záturecký, da fru Marie fortalte ham den dårlige nyheten noen dager senere. «Det kan da ikke være mulig! Assistenten skulle jo skrive en anmeldelse om meg!»

«Herr Záturecký,» sa sekretæren bebreidende. «Herr 13

assistenten er alvorlig syk i utlandet, og så tenker De bare på Deres anmeldelse!»

Herr Záturecký bøyde hodet og gikk sin vei, men fjorten dager senere stod han der igjen: «Jeg sendte et rekommandert brev til herr Klima c/o sykehuset i Jena. Og nå har jeg fått brevet i retur!»

«Jeg blir gal av Deres herr Záturecký,» sa fru Marie neste dag. «Ikke vær sint på meg, men hva skulle jeg si til ham? Jeg sa at De var kommet tilbake. De må ta Dem av ham selv!»

Jeg bebreidet ikke fru Marie. Hun hadde gjort det hun kunne. Og dessuten følte jeg meg på ingen måte slått. Jeg visste at jeg var umulig å få tak i. Jeg levde nå fullstendig under jorden. Jeg holdt hemmelige forelesninger torsdager og fredager og i hemmelighet gikk jeg hver tirsdag og onsdag inn i portrommet i en bygning tvers overfor høyskolen og moret meg med å iaktta herr Záturecký, som lusket rundt utenfor skolen og ventet på at jeg skulle komme ut. Jeg hadde lyst til å iføre meg parykk og løsskjegg. Jeg følte meg som Sherlock Holmes, som Jack the Ripper, som Den usynlige som skrider usett gjennom byen, jeg følte meg som en guttunge igjen.

Men en dag gikk herr Záturecký trett av all spaningen og slo hardt til mot fru Marie.

«Men når holder kamerat assistenten egentlig sine forelesninger?»

«Der er timeplanen,» sa fru Marie og pekte på veggen, der alle forelesningene var oppført på en stor, rutet tavle med eksemplarisk oversiktlighet.

«Det vet jeg,» sa herr Záturecký og lot seg ikke vippe av pinnen. «Det er bare det at kamerat Klima aldri foreleser her, verken tirsdag eller onsdag. Har han sykepermisjon?»

«Nei,» sa fru Marie brydd.

Og så overøste fyren fru Marie med bebreidelser. Han anklaget henne for ikke å ha ajourført timeplanen. Han spurte ironisk hvordan det kunne ha seg at hun ikke visste 14

når lærerne hadde sine forelesninger. Han erklærte at han skulle klage på henne. Han raste. Han forsikret at han også ville klage på kamerat assistenten, som ikke oppfylte sin undervisningsplikt. Han spurte om rektor var til stede.

Dessverre var rektor til stede.

Herr Záturecký banket på døren til hans kontor og gikk inn. Ti minutter senere kom han tilbake til fru Marie og bad strengt om min privatadresse.

«Skalnikova 20 i Litomyšl,» sa fru Marie.

«Hva skal det bety, i Litomyšl?»

«Herr assistenten har bare et krypinn i Praha og vil ikke at jeg skal oppgi den adressen til noen . . .»

«Jeg forlanger å få vite hvor kamerat assistenten holder til i Praha,» skrek mannslingen med dirrende stemme.

Fru Marie mistet fullstendig besinnelsen. Hun gav ham adressen til min hybel, til mitt arme tilfluktssted, til mitt lune hi hvor jeg skulle bli fanget.

V Ja, jeg har mitt faste bosted i Litomyšl. Der har jeg mor, mine venner og minnene om min far; så sant det er mulig, reiser jeg fra Praha og studerer og skriver hjemme, i mors lille leilighet. Slik har det seg at jeg hadde beholdt mors adresse som offisiell bopel. Men i Praha hadde jeg ikke engang klart å få tak i en skikkelig hybelleilighet, slik det ville vært rimelig og riktig. Jeg bodde ute i Vršovice som losjerende, på et helt adskilt mansardrom oppe under loftet, som jeg så godt det lot seg gjøre holdt ukjent for all verden, om ikke annet så for å unngå et møte mellom uønskede gjester og mine forskjellige midlertidige samboende og flyktigere venninner.

Jeg kan ikke benekte at jeg nettopp av denne grunn ikke hadde det beste rykte i huset. Av og til, når jeg var 15

hjemme i Litomyšl, lånte jeg også rommet ut til venner, som bare moret seg så altfor godt der og ikke lot noen i huset få blund på øynene. Alt dette hadde gjort en del av leieboerne skikkelig forarget, så det ble ført en dempet kampanje mot meg. Den kom fra tid til annen til uttrykk i uttalelser om min person fra gatekomiteen og ved en anledning til og med en klage til boligkontoret.

På det tidspunkt jeg snakker om hadde Klára allerede begynt å synes at det var brysomt å måtte reise hver dag fra Čelakovice til arbeidet i Praha, så hun hadde fått for vane å overnatte hos meg. Ja, først selvfølgelig bare blygt og unntaksvis, men så lot hun en kjole henge igjen hos meg og snart flere kjoler, og etter en tid var mine to dresser klemt opp i et hjørne i skapet og mitt rom forvandlet til en dames lille salong.

Jeg var glad i Klára, hun var pen, jeg var smigret over at folk snudde seg etter oss når vi gikk ut sammen; hun var faktisk tretten år yngre enn jeg, noe som høynet min prestisje blant studentene. Kort sagt hadde jeg en masse gode grunner til å holde på henne. Men jeg ville ikke at noen skulle vite at hun bodde hos meg. Jeg var redd for mitt rykte og for hva folk ville si; jeg var også redd for at man skulle begynne å gå til angrep på den hyggelige husverten min, som for det meste oppholdt seg utenbys, en eldre, diskret herre, som ikke brydde seg om hva jeg foretok meg: jeg fryktet at han en vakker dag skulle komme med ulyst og tungt hjerte for å be meg om å sette min venninne på porten av hensyn til hans gode navn og rykte.

Klára hadde derfor fått streng beskjed om ikke å åpne for noen.

Denne dagen var hun alene hjemme. Det var praktfullt solskinn og i rommet var det nesten kvelende varmt. Hun lå derfor naken på min divan og tilbrakte tiden med å stirre i taket.

Men plutselig begynte det å hamre på døren.

Det var i og for seg ikke noe å bli urolig over, for det 16

var ingen ringeklokke utenfor, så eventuelle besøkende måtte nødvendigvis banke på. Klára lot seg derfor ikke forstyrre av spetakkelet og aktet på ingen måte å avbryte sitt studium av taket. Men bankingen gav seg ikke; den fortsatte tvert imot med rolig og ufattelig utholdenhet.

Klára ble etter hvert nervøs; hun begynte å forestille seg at det utenfor stod en mann som langsomt og betydningsfullt ville vise henne politiskiltet på baksiden av jakkeslaget, og som så brutalt ville spørre henne hvorfor hun ikke hadde åpnet før. Hun tok blikket bort fra taket og så raskt etter hvor hun hadde lagt fra seg klærne. Men hamringen på døren var så iherdig at hun i farten ikke fant noe annet enn min støvfrakk, som hang på en knagg i entreen. Hun tok den på seg og åpnet døren.

Men ute på trappeavsatsen så hun ikke noe ondskapsfullt etterforskerfjes, bare en liten herremann, som bukket høflig.

«Er herr assistenten hjemme?»

«Nei, han er gått ut.»

«Det var synd,» sa den lille mannen og bad om forlatelse for at han hadde forstyrret. «Herr assistenten skulle nemlig skrive en anmeldelse av en artikkel jeg har skrevet. Det har han lovet meg, og det haster nå meget. Hvis De ikke har noe imot det, vil jeg gjerne få legge igjen en beskjed.»

Klára gav ham et ark papir og en blyant, og samme kveld kunne jeg lese at hans Aleš-artikkels skjebne nå lå i mine hender, og at herr Záturecký i dyp ærbødighet ventet på min anmeldelse og ville på ny forsøke å få fatt i meg på høyskolen.

VI Neste dag fortalte fru Marie hvordan herr Záturecký hadde truet henne, skjelt henne ut og gått for å klage på henne. Hun skalv i røsten og var på gråten, og nå ble jeg 17

forbannet. Jeg forstod meget godt at fru Marie, som hittil bare hadde ledd av denne gjemsellekingen min (selv om jeg er temmelig overbevist om at hun spilte med snarere av elskverdighet overfor meg enn fordi det moret henne så veldig), nå følte seg forulempet og oppfattet meg som opphav til alle ubehagelighetene. Og når jeg dertil tenkte på at fru Marie hadde måttet oppgi adressen til mitt loftskammer, at Záturecký hadde stått og dundret på min dør i ti minutter og skremt opp Klára, økte mitt sinne til raseri.

Og mens jeg altså gikk frem og tilbake inne på kontoret hos fru Marie, bet meg i leppen, kokte i rettferdig harme og pønsket på hevn, gikk døren opp og herr Záturecký kom til syne.

Da han fikk se meg, lyste han opp av glede. Han bukket og hilste på meg.

Han kom litt for snart, han kom før jeg hadde fått tid til å tenke ut en passende hevn.

Han spurte om jeg hadde fått hans beskjed.

Jeg svarte ikke.

Han gjentok spørsmålet.

«Ja,» sa jeg.

«Og De vil skrive den, den anmeldelsen?»

Jeg så ham der han stod fremfor meg: sykelig, sta, bønnfallende; jeg så den dype furen i pannen hans og jeg forstod at det var en rett linje mellom to punkter: hans artikkel og min anmeldelse; at bortsett fra denne maniske linjen fantes det ikke noe annet i hans liv enn en nesten helgenaktig askese. Og da kom jeg på en reddende, ondskapsfull idé.

«Jeg går ut fra at De forstår at jeg ikke vil ha noe mer å gjøre med Dem etter det som skjedde i går,» sa jeg.

«Jeg forstår ikke hva De mener.»

«Ikke skap Dem. Hun har fortalt det hele. De behøver bare ikke å nekte.»

«Jeg forstår ikke hva De mener,» gjentok mannslingen, men nå mer bestemt.

Jeg anla en jovial og nesten vennlig tone: 18

«Hør nå her, herr Záturecký, jeg skal ikke bebreide Dem. Også jeg er en jentefut og jeg forstår Dem. Også jeg ville i Deres sted ha lagt an på en så pen dame, hvis jeg var alene med henne i en leilighet og hun bare hadde en støvfrakk på seg.»

Den lille mannen bleknet: «Dette er en fornærmelse!»

«Nei, det er sannheten, herr Záturecký.»

«Er det damen som har fortalt Dem dette?»

«Hun har ingen hemmeligheter for meg.»

«Kamerat assistent, det er en fornærmelse. Jeg er en gift mann! Jeg har kone og barn!»

Han tok et skritt fram, så jeg ble nødt til å rygge bakover.

«Så meget desto verre, herr Záturecký.»

«Hva mener De med det?»

«Jeg mener at hvis De er gift, er dette en skjerpende omstendighet når De flyr etter jentene.»

«Ta tilbake de ordene!» sa herr Záturecký truende.

«Javel, da,» sa jeg forsonlig. «Ekteskap behøver ikke alltid å være en skjerpende omstendighet for en casanova.

Det kan til og med tvert imot være at ekteskapet unnskylder en hel del. Men det er ikke det som spiller noen rolle.

Jeg har sagt at jeg ikke bebreider Dem og at jeg forstår Dem utmerket. Det er bare én ting jeg ikke begriper, og det er at De på toppen av det hele forlanger en anmeldelse av en mann som De forsøker å sette horn på.»

«Kamerat assistent! Det er dr. Kalosek, sjefredaktør for Den plastiske idé, Vitenskapsakademiets tidsskrift, som har bedt Dem om denne anmeldelsen! Og De må skrive den!»

«Anmeldelsen eller min venninne. De kan ikke kreve å få både i pose og i sekk.»

«Hvordan er det De oppfører Dem, kamerat!» skrek herr Záturecký i fortvilt sinne.

Det var underlig, men plutselig fikk jeg en følelse av 19

at herr Záturecký virkelig hadde villet forføre Klára. Jeg kokte over og også jeg gav meg til å brøle: «Våger De å irettesette meg? De, som burde be meg ydmykt om unnskyldning her i vår sekretærs nærvær?»

Jeg vendte ryggen til herr Záturecký og han vaklet ut, helt ute av seg.

«Gudskjelov!» pustet jeg lettet ut etter den harde, men seierrike dysten, og så sa jeg til fru Marie: «Nå kommer han nok til å la meg i fred med den anmeldelsen.»

Fru Marie smilte, og etter en stund spurte hun usikkert: «Og hvorfor vil De egentlig ikke skrive den?»

«Fordi den artikkelen han har skrevet er noe forferdelig pølsevev, kjære fru Marie.»

«Og hvorfor skriver De da ikke i anmeldelsen at det er noe pølsevev?»

«Hvorfor skulle akkurat jeg skrive det? Hvorfor skal jeg legge meg ut med folk?» Men jeg hadde knapt sagt det, før jeg innså at jeg allerede hadde lagt meg ut med herr Záturecký og at min kamp for å unngå å måtte skrive anmeldelsen hadde vært unødig og absurd. Men uheldigvis var det en kamp som jeg nå dessverre verken kunne stanse eller få ut av verden.

Fru Marie så på meg med et overbærende smil, slik kvinner ser på en manns håpløse guttestreker, og i samme øyeblikk gikk døren igjen opp og herr Záturecký kom til syne med utstrakt arm: «Vi skal få se hvem som må be om unnskyldning!»

Han ropte det med harmdirrende stemme og forsvant for godt.

VII Jeg husker ikke nøyaktig om det var allerede samme dag eller noen dager senere. I hvert fall fant vi et brev i postkas20