Milan Kundera En fest for ubetydeligheten

En fest for ubetydeligheten

milan kundera

En fest for ubetydeligheten Oversatt av Thomas Lundbo

Milan Kundera Originalens tittel: La fête de l'insignifiance Oversatt av Thomas Lundbo Copyright © 2013, Milan Kundera All rights reserved Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2017 ISBN 978-82-02-48599-3 1. utgave, 1. opplag 2017 Cover design by Milan Kundera Cover design copyright © 2012, Milan Kundera Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2017 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

første del

Personene presenteres

Alains betraktninger om navlen Det var juni måned, morgensolen steg frem mellom skyene, og Alain gikk langsomt bortover en parisisk gate. Han observerte ungjentene som alle sammen viste frem sin bare navle mellom bukser som var svært lave i livet og T-skjorter som var svært korte. Han var bergtatt; bergtatt og endog rystet: som om tiltrekningskraften ikke lenger var konsentrert i lårene, eller rumpa, eller i brystene, men i dette lille runde hullet midt på kroppen.

Dette avstedkom følgende refleksjon: Hvis en mann (eller en epoke) ser lårene som sentrum for den kvinnelige tiltrekningskraft, hvordan kan det spesifikke ved denne erotiske tilbøyeligheten beskrives og bestemmes? Han improviserte et svar: Lårenes lengde er det metafo7

riske bildet på den lange, fascinerende veien (det er derfor lårene må være lange) som fører frem til den erotiske fullbyrdelsen; selv midt under samleiet, tenkte Alain, forlener lårenes lengde kvinnen med det utilgjengeliges romantiske magi.

Hvis en mann (eller en epoke) ser rumpa som sentrum for den kvinnelige tiltrekningskraft, hvordan kan det spesifikke ved denne erotiske tilbøyeligheten beskrives og bestemmes? Han improviserte et svar: brutalitet; freidighet, den korteste veien til målet, et mål som virker desto mer opphissende ettersom det er dobbelt.

Hvis en mann (eller en epoke) ser brystene som sentrum for den kvinnelige tiltrekningskraft, hvordan kan det spesifikke ved denne erotiske tilbøyeligheten beskrives og bestemmes? Han improviserte et svar: helliggjørelsen av kvinnen; Jomfru Maria som ammer Jesusbarnet; hannkjønnet på kne foran hunnkjønnets edle kall.

Men hva skal man si om det erotiske hos en mann (eller i en epoke) som anser at den 8

kvinnelige tiltrekningskraften er konsentrert i midten av kroppen, i navlen?

Ramon spaserer i Luxembourg-hagen Omtrent på samme tid som Alain var opptatt med sine betraktninger om den kvinnelige tiltrekningskraftens ulike kilder, sto Ramon utenfor museet ved Luxembourg-hagen, der det i en måned allerede hadde pågått en Chagall-utstilling. Han ville gjerne se maleriene, men han visste på forhånd at han ikke kom til å ha krefter til å la seg forvandle frivillig til en del av den endeløse køen som slepte seg langsomt mot kassa; han kikket på menneskene, på ansiktene som var lammet av kjedsomhet, han så for seg utstillingssalene der de med sine kropper og sitt skvalder skulle sperre for maleriene, og etter knapt et minutt snudde han og tok en sti som gikk gjennom parken.

Her var det en mer behagelig atmosfære; menneskeheten virket mindre tallrik, mer fri: Noen løp, ikke fordi de hadde dårlig tid, men 9

fordi de likte å løpe; noen spaserte og spiste is; på plenen sto noen utøvere av en asiatisk disiplin og utførte merkelige, langsomme bevegelser; lenger borte, i en diger sirkel, sto de store hvite statuene av dronninger og andre franske adelsdamer, og enda litt lenger borte fant man i alle parkens retninger skulpturer av poeter, kunstnere, vitenskapsmenn; han stanset foran en forførerisk solbrun unggutt, naken under den korte shortsen, som tilbød ham masker av ansiktene til Balzac, Berlioz, Hugo, Dumas. Ramon klarte ikke å holde tilbake et smil og flanerte videre i denne parken fylt av genier som på sitt beskjedne vis, omgitt av de spaserendes vennlige likegyldighet, måtte føle seg behagelig frie der de sto; ingen stanset for å studere ansiktene deres eller lese inskripsjonene på soklene. Ramon åndet inn denne likegyldigheten som en lindrende ro. Litt etter litt kom et bredt, nesten lykkelig smil til syne på ansiktet hans.

10

Det blir ingen kreft Omtrent på samme tid som Ramon oppga forsettet om å se Chagall-utstillingen for heller å flanere i parken, gikk D’Ardelo opp trappen til kontoret til legen sin. Det var denne dagen bare tre uker til D’Ardelos fødselsdag.

Det var allerede blitt flere år siden han hadde begynt å hate disse fødselsdagene. På grunn av tallene som heftet ved dem. Han klarte imidlertid ikke å heve seg over dem, for lykken over å bli feiret overskygget skammen over å eldes. Dessuten ville legebesøket gi fødselsdagsfesten en ekstra piff. For det var i dag han skulle få vite resultatene av undersøkelsene som ville fortelle om symptomene som var oppdaget skyldtes kreft eller ikke. Han gikk inn på venterommet og gjentok i sitt indre, med skjelvende stemme, at om tre uker skulle han feire både sin fødsel som var så fjern, og sin død som var så nær; festen ville bli en dobbeltfeiring.

Men straks han så legens smilende ansikt, forsto han at døden hadde meldt avbud. Legen 11

tok ham kameratslig i hånden. D’Ardelo hadde tårer i øynene og fikk ikke frem et eneste ord.

Legekontoret lå i Avenue de l’Observatoire, et par hundre meter fra Luxembourg-hagen.

Siden D’Ardelo bodde i en liten gate på den andre siden av parken, satte han seg fore å gå gjennom den. Han var i godt humør allerede da han gikk inn i parken, og ble nesten yr av spaserturen gjennom grønnsværet, særlig da han gikk rundt sirkelen med statuer av Frankrikes gamle dronninger. Alle var meislet ut i hvit marmor, i helfigur, i høytidelige positurer han syntes var morsomme, om ikke lystige, som om disse damene ønsket å gi uttrykk for sin jubel over den gode nyheten han hadde fått. Han kunne ikke dy seg, og et par-tre ganger hilste han til dem med hevet hånd, og brøt ut i latter.

12

En alvorlig sykdoms hemmelige sjarm Det var der et sted, i nærheten av disse store damer i marmor, at Ramon møtte D’Ardelo, som året før ennå hadde vært hans kollega på en institusjon hvis navn vi ikke trenger å bry oss med. De stanset og ble stående ansikt til ansikt, og etter de sedvanlige hilsenene begynte D’Ardelo å fortelle, med merkelig opphisset stemme: «Du kjenner Madame Franck, ikke sant?

Hennes elskede døde for to dager siden.»

Han tok en pause, og ansiktet til en vakker, berømt kvinne Ramon bare kjente fra bilder, dukket opp i hukommelsen hans.

«Det var et svært smertefullt dødsleie,» fortsatte D’Ardelo. «Hun har opplevd alt med ham. Åh, så vondt hun har hatt det!»

Ramon stirret fascinert på det glade ansiktet som fortalte ham denne dystre historien.

«Tenk at hun om kvelden samme dag som hun hadde holdt ham døende i sine armer om morgenen, spiste middag med noen venner og 13

meg, og du vil ikke tro det, hun virket nesten munter! Jeg måtte beundre henne! Så sterk!

Så livsglad! Hun lo mens øynene fortsatt var røde av tårer! Og samtidig visste vi hvor høyt hun hadde elsket ham! Hvor vondt hun måtte ha hatt det! For en sterk kvinne!»

Akkurat som et kvarter tidligere hos legen, funklet tårer i D’Ardelos øyne. For når han snakket om Madame Francks psykiske styrke, tenkte han på seg selv. Hadde ikke også han levd med døden tett innpå seg i en hel måned?

Var ikke også hans karakterstyrke blitt satt på harde prøver? Selv når den var redusert til et minne, hadde han kreften fortsatt med seg, liksom lyset fra en liten pære som øvde en mystisk fascinasjon på ham. Men han klarte å beherske seg og la an en mer prosaisk tone: «Og forresten, om jeg ikke tar feil, så kjenner du noen som kan arrangere et cocktailselskap, som kan ta hånd om maten og alt sammen.»

«Det stemmer,» sa Ramon.

Og D’Ardelo: «Jeg skal ha en liten bursdagsfest.»

Etter den følelsesladde ordvekslingen om 14

den berømte Madame Franck var tonen nå lettere, og Ramon kunne tillate seg å smile: «Jeg forstår at livet smiler til deg om dagen.»

Det var besynderlig; D’Ardelo likte ikke formuleringen. Som om den altfor lette tonen spolerte den merkelige, magiske skjønnheten som omga det godet humøret hans, preget som det var av den dødens patos han ennå hadde et tydelig minne om: «Ja,» sa han, «det går bra, ja,» og så, etter en pause, la han til: «… men …»

Han tok enda en pause, og så: «Du vet, jeg har akkurat vært hos legen.»

Han likte forlegenheten som viste seg i samtalepartnerens ansikt; han lot stillheten vare, så lenge at Ramon ikke kunne unnlate å spørre: «Ja? Er det noe galt?»

«Det er noe galt.»

Igjen tidde D’Ardelo, og igjen kunne ikke Ramon unnlate å spørre: «Hva sa legen, da?»

Dette var øyeblikket da D’Ardelo i Ramons øyne så sitt eget ansikt som i et speil: Det var ansiktet til en mann som var blitt gammel, men som fortsatt var vakker, preget av 15

en tristhet som gjorde ham enda mer tiltrekkende; han sa til seg selv at denne vakre, triste mannen snart skulle feire fødselsdagen sin, og tanken han hadde lekt med før legebesøket, dukket opp i bevisstheten hans igjen, den fortryllende tanken på en dobbeltfest, for å feire både fødselen og døden. Han fortsatte å studere seg selv i Ramons øyne, og etter en stund sa han, med en svært rolig og svært mild stemme: «Kreft …»

Ramon stotret frem noe, og la hånden klossete og kameratslig på D’Ardelos arm: «Det kan jo behandles …»

«Det er dessverre for sent. Men glem det jeg sa nå, ikke fortell det til noen; tenk heller på cocktailselskapet mitt. Man må jo leve!» sa D’Ardelo, og før han gikk videre, hevet han hånden til farvel, og denne diskré, nesten blyge gesten hadde en uventet sjarm som gjorde Ramon rørt.

16