Muligheten av en øy
Michel Houellebecq på norsk: De grunnleggende bestanddeler (2000) Plattform (2002) Utvidelse av kampsonen (2004)
Michel Houellebecq
Muligheten av en øy
Oversatt av Thomas Lundbo
MichelHouellebecq
Originalenstittel: Lapossibilitéd'uneîle
OversattavThomasLundbo
Opprinneligutgave«LAPOSSIBILITED’UNEILE»deMichelHouellebecq ©LIBRAIRIEARTHÈMEFAYARD,2005
Norskutgave©2006J.W.CappelensForlagAS
Denneutgave:©CAPPELENDAMMAS,2015
Sitatetpåside396eretutsnittavBuddhasveiledningeri oppmerksomhetstrening,hentetfra Buddhassamtaler:Delangetekstene (DighaNikaya),Bind2,Detstorebindet(Mahavagga), oversattavKåreA.Lie, SolumForlag,Oslo2005
Sitatenepåside428–429fraPlatons Symposion erhentetfra DrikkegildetiAthen, oversattavEgilA.Wyller,Dreyer,Oslo1988. Sitatetpåside86–87erhentetfraBlaisePascal, Tanker, oversattavpaterLutz, Vidarforlaget,Oslo1994.
Sitatetpåside132erhentetfraAgathaChristie, Teppetfaller, oversattav ThorChr.Borch,Aschehoug,Oslo1996. UtdragetfraCharlesBaudelaire-diktetpåside367ersitertfra Detvondesblomar, gjendiktetavHaakonDahlen,BokvennenForlag,Oslo2001.
ISBN978-82-02-50198-3
1.utgave,1.opplag2015
Omslag:ElisabethVoldBjone Sats:Type-itas Trykkoginnbinding:UABPRINT-IT,Litauen2015
Materialetidennepublikasjoneneromfattetavåndsverklovensbestemmelser. UtensærskiltavtalemedCappelenDammASerenhvereksemplarfremstilling ogtilgjengeliggjøringbaretillattidenutstrekningdeterhjemletiloveller tillattgjennomavtalemedKopinor,interesseorganforrettighetshaveretil åndsverk.
Utnyttelseistridmedlovelleravtalekanmedføreerstatningsansvarog inndragning,ogkanstraffesmedbøterellerfengsel.
www.cappelendamm.no
Til mine gode venner Antonio Muños Ballesta og hans kone Nico. Uten deres omsorg og hjertevarme kunne jeg ikke ha skrevet denne boka.
Velkommen til det evige liv, kjære venner.
Denne boka ble til takket være Harriet Wolff, en tysk journalist jeg møtte i Berlin for noen år siden. Før hun begynte intervjuet, ville Harriet fortelle meg en liten fabel. Hun mente denne fabelen ga en symbolsk framstilling av min egen posisjon som forfatter.
Jeg befinner meg i en telefonkiosk etter verdens undergang. Jeg kan ringe så mye jeg bare vil, uten begrensninger. Det er umulig å vite om det finnes noen andre overlevende jeg snakker med, eller om alt jeg sier egentlig bare er en monolog fra en forstyrret person. Noen ganger er samtalen kort, som om samtalepartneren min la på før jeg var ferdig; noen ganger varer den lenger, som om vedkommende lyttet med skamløs nysgjerrighet. Det er verken natt eller dag; det er ingen ende på denne situasjonen.
Velkommen til det evige liv, Harriet.
Hvem av dere fortjener evig liv?
Min nåværende inkarnasjon har begynt å degenerere; jeg tror ikke den kommer til å holde så mye lenger. I min neste inkarnasjon vet jeg at jeg kommer til å møte igjen Fox, den lille hunden min.
Den store fordelen med å ha hund er at det er mulig å gjøre den lykkelig. Den ber bare om små ting; hundens ego er veldig lite. Det er ikke utenkelig at kvinnene i en tidligere epoke befant seg i en tilsvarende situasjon – at de hadde det omtrent som husdyr. Bare det å være med i fellesskapet ga sikkert en form for huslig lykke som vi ikke lenger er i stand til å forstå; det ga sikkert en slags nytelse å være en funksjonell, veltilpasset organisme med en serie ukompliserte oppgaver å utføre –gjentagelsen av disse oppgavene fylte de like ukompliserte dagene. Alt dette er borte, også oppgavene; det finnes ikke noen mål som kan settes for oss; menneskenes gleder er utilgjengelige for oss, og deres sorger kan heller ikke ramme oss. Våre netter dirrer verken av skrekk eller ekstase, men vi lever, vi gjennomgår livet, uten gleder og uten mysterier; vi synes tiden virker kort.
Jeg møtte Marie22 første gang på en utdatert spansk server; overføringshastigheten var fryktelig lav.
Trettheten som ble skapt
Av den gamle, døde hollenderen
Er ikke noe som vil vise seg
Før mesterens gjenkomst.
2711, 325104, 13375317, 452626. På adressen hun oppga fikk jeg et glimt av musa hennes – hakkete, pikselert, men merkelig virkelig. Var hun en levende, en død eller et mellomstadieindivid? Antagelig et mellomstadieindivid, tror jeg; men det er noe det egentlig ikke er tillatt å snakke om.
Det er noe med kvinner som minner oss om evigheten. Kanskje det er fitta, som er koblet direkte til de store mysteriene –som om det var en tunnel inn til verdens dypeste mening, selv om det bare er et dverghull som er gått ut av bruk. Når kvinnene likevel kan gi et slikt inntrykk, er det bare bra for dem; det jeg sier er fylt av medfølelse.
Den ubevegelige nåden,
Som kjennes så knusende,
Stammer fra undergangen,
Men ender ikke i døden.
Vi skulle ha holdt opp. Holdt opp med alt, mellomstadiene, kontakten; men det var for sent. 258, 129, 3727313, 11324410.
Den første sekvensen var filmet ovenfra, og viste sletter som var dekket av svære, grå plastpresenninger; det var i nordre Almeria. Frukten og grønnsakene som vokste i drivhusene ble tidligere høstet inn av landarbeidere – oftest av marokkansk opprinnelse. Etter at alt var blitt automatisert, hadde de spredd seg i sierraene omkring.
I tillegg til de vanlige apparatene – el-sentral til det strømførende gjerdet, satellittstasjoner og mottagere – var enheten Proyecciones XXI,13 utstyrt med mineralgenerator og hadde sin egen drikkevannskilde. Den lå langt unna de sentrale kommunikasjonsveiene, og sto ikke på de nyeste kartene –den var bygd etter de siste oppmålingene. Etter at all lufttrafikk var blitt forbudt og det var satt opp støysendere som konstant forstyrret alle kanaler for satellittoverføring, var det i praksis blitt umulig å lokalisere eiendommen.
Den neste sekvensen kunne vært en drøm. En mann med mitt ansikt spiste en yoghurt i en stålfabrikk; bruksanvisningen til verktøymaskinene var skrevet på tyrkisk; det var lite sannsynlig at produksjonen ville gjenopptas. 12, 12, 533, 8467.
Den andre beskjeden fra Marie22 var som følger:
Jeg sitter alene i dette hølet, Alene med fittehølet mitt.
245535, 43, 3. Jeg lyver når jeg sier «jeg». La oss sammenligne det sansende jeget, nøytralt og klart, med mellomstadiejeget. Selve kroppen tilhører meg, eller snarere, jeg tilhører kroppen. Hva kan vi observere? Fravær av kontakt. Frykt mine ord.
Jeg ønsker ikke å holde dere utenfor denne boka; dere er alle, levende som døde, lesere.
Det skjer utenfor meg; og jeg vil at det skal skje – slik, i stillhet.
I motsetning til hva man tror
Er det ikke ordet som skaper verden;
Mennesket snakker slik hunden bjeffer
For å uttrykke sinne, eller frykt.
Nytelsen er taus,
Akkurat som lykksaligheten.
Jeget er en syntese av våre nederlag; men det er en ufullstendig syntese. Frykt mine ord.
Denne boka er ment å opplyse de Framtidige. Så kan de tenke at mennesket altså klarte å produsere noe slikt. Det er ikke lite; det er ikke så mye heller; det er et mellomstadieprodukt.
Marie22, hvis hun overhodet eksisterer, er kvinne i samme grad som jeg er mann; i begrenset omfang, ikke beviselig.
Også jeg nærmer meg slutten på livsløpet mitt.
Ingen vil få oppleve Åndens fødsel, bortsett fra de Framtidige; men de Framtidige er ikke levende vesener i vanlig forstand. Frykt mine ord.
Første del DANIEL24s KOMMENTAR
DANIEL1,1
«Og hva gjør så en rotte som er på vakt? Den snuser.»
Jean-Didier – biolog
Hvor levende husker jeg vel ikke starten på min komikerkarriere! Jeg var sytten år, og var på en månedslang ferie på et ganske begredelig «all inclusive»-sted i Tyrkia – det var forresten siste gang jeg var på ferie med foreldrene mine. Den dustete søsteren min var tretten år og hadde begynt å gjøre alle gutter kåte. Det skjedde under frokosten; som vanlig hadde det begynt å bli kø ved eggerøren, som feriegjestene tydeligvis var spesielt glad i. Ved siden av meg sto et uttørket gammelt engelsk skinn (en ondskapsfull dame av den typen som flår rever for å pynte i stua), som allerede hadde forsynt seg grovt av eggerøren, og nå rasket hun med seg de tre siste pølsene som lå på metallfatet. Klokka var fem på elleve, det var like før frokostserveringen tok slutt, og det virket helt usannsynlig at kelneren skulle komme med flere pølser. Tyskeren som sto bak henne i køen stivnet til; gaffelen som allerede var på vei mot en pølse stanset halvveis i bevegelsen, ansiktet hans ble sprutrødt av sinne. Tyskeren var enorm, han var over to meter og veide minst hundre og femti kilo. Et lite øyeblikk trodde jeg han skulle kjøre gaffelen rett i synet på det gamle skinnet, eller ta kvelertak på henne og knuse skallen hennes mot stabelen med varme tallerkener. Hun var
egoistisk slik gamle mennesker pleier å bli det, helt ubevisst, senilt, og trippet tilbake til bordet sitt som om ingenting hadde hendt. Tyskeren måtte ta seg sammen, han måtte virkelig slite for å beherske seg, men etter hvert senket roen seg over ansiktet hans igjen, og han gikk slukøret tilbake til selskapet sitt, uten pølser.
Jeg bestemte meg for å lage en sketsj basert på denne episoden. Den handlet om et blodig opprør på et charterhotell, som ble utløst av noen bagatellmessige mangler i «all inclusive»-konseptet: Det ble tomt for pølser under frokosten, og senere på dagen ble det krevd ekstrabetaling for minigolfen. Jeg framførte sketsjen samme dag på Talentaftenen (en gang i uka var det feriegjestene selv og ikke profesjonelle som sto for underholdningen); jeg spilte alle rollene selv, og slik begynte jeg allerede her å utvikle det som skulle bli min store spesialitet gjennom nesten hele karrieren, one man-showet. Så godt som alle kom for å se på underholdningen, for det var ingenting annet å finne på før diskoteket åpnet, slik at jeg faktisk hadde så mange som 800 tilskuere. Innslaget mitt var en stor suksess; jeg fikk masse applaus, og mange lo så de fikk tårer i øynene. Samme kveld på diskoteket kom det en pen brunette som het Sylvie bort til meg og sa at hun hadde ledd mye, og at hun likte gutter som hadde humor. Kjære Sylvie. Det var den kvelden jeg mistet jomfrudommen, og yrkesvalget mitt ble avgjort.
Etter gymnaset begynte jeg på en teaterskole; etter dette fulgte en lite ærerik periode i livet mitt. Jeg ble slemmere og slemmere, og samtidig også beskere og beskere i humoren min; og til slutt kom da også suksessen – og den ble mye større enn jeg hadde drømt om. Jeg hadde begynt med små sketsjer om ekteskap nummer to og tre og Le Monde-journalister, om middelklassens middelmådighet i sin alminnelighet – jeg var særlig flink på de incestuøse framstøtene til akade-
mikere på toppen av karrieren overfor døtre og stedøtre med bar mage og G-strengen synlig over buksekanten. Kort sagt var jeg en bitende samtidskommentator; jeg ble ofte sammenlignet med Pierre Desproges. Samtidig som jeg fortsatte å rendyrke one man show-et, hendte det at jeg takket ja til å delta på TV-programmer, helst de dummeste med høyest seertall. Jeg klarte alltid å spille på denne dumheten, men på en subtil måte: Programlederen skulle føle seg litt truet, men ikke for mye. Jeg var faglig dyktig; jeg var bare litt oppskrytt. Men det var jeg ikke alene om.
Jeg vil ikke si at sketsjene mine ikke var morsomme, for morsomme var de. Jeg var faktisk en bitende samtidskommentator; jeg syntes bare det virket så lettvint, at det var så lite å observere og kommentere i samtiden; vi hadde skåret alt inn til beinet, gjort det enkelt; vi hadde brutt så mange grenser og mistet så mange tabuer, falske forhåpninger og naive lengsler; egentlig var det veldig lite igjen. På det sosiale området hadde man de rike og de fattige, og noen få muligheter til sosial mobilitet – klassereisen, som det var helt uproblematisk å ironisere over; og den mer alvorlige muligheten for å bli ruinert. På det seksuelle området hadde man noen som var tiltrekkende, og noen som overhodet ikke var det; det var et nokså fastlåst system, med noen få kompliserende faktorer (homoseksualitet etc.), som uansett lett lot seg redusere til størrelser som forfengelighet og narsissistisk konkurranse, som de franske moralistene allerede hadde beskrevet grundig tre hundre år tidligere. I tillegg fantes det selvfølgelig også helt vanlige folk, de som arbeidet og besørget den faktiske produksjonen av livsnødvendigheter, og de som – på en nokså komisk, eller rørende måte (men jeg var først og fremst komiker) – ofret seg for barna sine; de som verken var pene i sin ungdom eller særlig ambisiøse senere og som aldri ble rike, men som likevel av hele sitt hjerte trodde – fullt og fast,
og mer oppriktig enn noen andre – på de rådende verdiene:
skjønnhet, ungdom, rikdom, ambisjoner og sex, altså de som holdt samfunnet sammen. De kunne ikke, dessverre må jeg si, være tema for noen av sketsjene mine. Jeg hadde av og til med noen slike karakterer for variasjonens skyld, som en slags virkelighetseffekt; jeg begynte uansett å gå ordentlig lei. Det verste var at jeg ble betraktet som en humanist; en litt motstrøms humanist riktignok, men like fullt en humanist. Her er, som illustrasjon, en av vitsene jeg krydret forestillingene mine med:
«Vet du hva man kaller fettet rundt vagina?
–Nei.
En kvinne.»
Merkelig nok kunne jeg ha med den typen vitser og likevel få gode kritikker i Elle og Télérama; etter at det hadde dukket opp annen generasjons arabiske innvandrere på scenen, var det blitt mulig å skeie ut med sexistiske vitser. Og jeg skeiet ut på en konkret og elegant måte: Jeg slapp festet, tok meg inn igjen, helt kontrollert. Når det kommer til stykket, er den store fordelen med komikeryrket, og generelt sett med en humoristisk innstilling til livet i sin alminnelighet, at man ustraffet kan oppføre seg som en drittsekk, og til og med få godt betalt for sin sjofelhet, både på det seksuelle og det økonomiske plan, samtidig som alle synes det er helt greit. Min antatte humanisme hvilte egentlig på et svært spinkelt grunnlag: En vag brodd mot byråkrater og en hentydning til likene av illegale svarte innvandrere som ble skylt opp på spanskekysten hadde vært nok til å gi meg et rykte som en venstreradikaler og en forsvarer av menneskerettighetene. Skulle jeg være en venstreradikaler? I sketsjene mine hendte det nå og da at jeg tok med noen ganske unge ATTAC-aktivister
uten å la dem framstå som direkte usympatiske; det hendte også at jeg lot meg rive med av en viss type politisk agitering; som sagt var jeg faglig dyktig. Dessuten så jeg litt arabisk ut, og det gjorde det lettere å bli godtatt; antirasismen var vel omtrent det eneste konkrete innholdet som var igjen i venstreradikalismen. Jeg har forresten aldri skjønt hvordan jeg har fått det arabiske utseendet mitt, som ble mer og mer framtredende etter som årene gikk: Moren min var av spansk opprinnelse, og faren min hadde så vidt jeg vet bretonske aner. Den lille drittsøsteren min var helt klart av middelhavstypen, men hun var ikke halvparten så mørk i huden som meg, og hun hadde glatt hår. Man kunne virkelig begynne å lure på hvor trofast moren min egentlig hadde vært. Var det en eller annen Mustafa som var opphavet mitt? Eller – det var en annen mulighet – en jøde? Fuck with that: Det kom masser av arabere på showene mine, jøder også, forresten, om enn kanskje ikke fullt så mange, og alle sammen betalte billetten sin til full pris. Man er alltid opptatt av hvordan man kommer til å dø, men det er ikke like sikkert at man vil vite hvordan man er født.
Når det gjelder menneskerettighetene, var det selvfølgelig noe jeg ga totalt blaffen i; det var bare så vidt jeg gadd å interessere meg for rettighetene til pikken min.
På det feltet fikk jeg også videre utover i karrieren bekreftet det jeg hadde lært den første kvelden på sydenturen. Kvinner har stort sett ikke humor, og derfor regner de humor som en typisk maskulin egenskap; gjennom hele karrieren har jeg således hatt rikelig anledning til å plassere organet mitt i egnede hulrom. Egentlig var det aldri noe spesielt fantastisk med disse samleiene: De kvinnene som er interessert i komikere er vanligvis litt opp i årene, rundt førti, og har allerede begynt å skjønne at det går nedenom med alt sammen. Noen
av dem har digre rumper, andre har hengepupper, noen har begge deler. De er altså stort sett ikke noe å få ståpikk av, og når ereksjonen blir svakere, svekkes gjerne interessen også. På en måte var de ikke gamle nok heller; jeg visste at de som nærmet seg femti, begynte å lete etter noe kunstig, lettvint og enkelt igjen – for øvrig uten å finne det. I perioden imellom gikk det rett og slett nedover med dem som seksuelt tiltrekkende vesener, og det klarte jeg heller aldri å legge skjul på –dessverre, må jeg si, for det er alltid ganske ubehagelig; jeg kunne ikke annet enn å bekrefte deres egne mistanker, mot min vilje fikk jeg dem til å se enda mørkere på livet: Nei, de var ikke i ferd med å bli modne kvinner, de var bare i ferd med å bli gamle; det var ikke en ny vår som ventet dem, men en masse frustrasjoner og smerter som først ville fortone seg bagatellmessige, men så ganske raskt uutholdelige; det er ikke noen sunn livsinnstilling, ikke i det hele tatt. Det stemmer at livet begynner ved femti, det er bare det at det slutter ved førti.