Michael Ende Den uendelige historie Del 1

Den uendelige historie Del I

Michael Ende

Den uendelige historie Del I

Oversatt av Erik Johannes Krogstad

Opprinnelig utgave: Michael Ende, DIE UNENDLICHE GESCHICHTE © 1979, 2014 by Thienemann in Thienemann-Esslinger Verlag, Stuttgart Initial Letters illustrations by Roswitha Quadfleg Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2017 © N.W. Damm & Søn AS 1993 Oversatt av Erik Johannes Krogstad ISBN 978-82-02-52474-6 1. utgave, 1. opplag 2017 Omslagsillustrasjon: Asbjørn Tønnesen Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2017 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Denne innskriften sto på glassdøra til en liten forretning, men slik så den naturligvis bare ut når man sto inne i det halvmørke rommet og kikket gjennom ruta ut på gata.

Ute var det en gråkald novembermorgen, og det regnet i bøttevis.

Dråpene rant nedover glasset og over de snirklete bokstavene. Det eneste man kunne se gjennom ruta, var en flekkete og vasstrukken mur på den andre siden av gata.

Plutselig ble døra revet så voldsomt opp at en liten klase av små messingbjeller som hang oppe på dørkarmen, begynte å ringe helt vilt, uten å falle til ro igjen før etter en lang stund. Årsaken til hele dette spetaklet var en liten, tykk gutt på en ti–elleve år. Det mørkebrune håret hans hang vått ned i ansiktet, jakka var gjennombløt av regn, og skoleveska hans hang i en rem over skulderen. Han så litt blek ut og var andpusten, men selv om han tydeligvis nettopp hadde hatt det travelt, ble han nå stående som fastnaglet i den åpne døra.

Foran ham åpnet det seg et langt, smalt rom, som ble oppslukt av mørket lengst inne. Veggene var dekket av reoler fra gulv til tak, og de var proppfulle av bøker i alle mulige fasonger og størrelser. Store, tykke bøker var stablet opp på gulvet, og på bordet reiste det seg hele fjell av mindre, lærinnbundne bøker med skinnende, gullkantete sider.

Bak en mannshøy mur av bøker i den motsatte enden av rommet kunne en se lysskjæret fra en lampe. I dette lysskjæret steg det nå og da opp en røykring, som bredte seg ut, for til slutt å oppløses og for-

5

svinne høyere oppe i mørket. Det lignet slike røyksignaler som indianerne bruker når de sender nyheter fra fjell til fjell.

Det satt tydeligvis noen der, og nå hørte gutten faktisk også en stemme bak muren av bøker. Den lød temmelig brysk: «Det er opp til Dem om De vil fortsette funderingene innenfor eller utenfor, men se å få lukket døra. Det trekker.»

Gutten adlød og lukket døra stille. Så nærmet han seg bokveggen og kikket forsiktig rundt hjørnet. Der, i en høy ørelappstol med slitt lærtrekk, satt en kraftig, undersetsig mann. Han hadde på seg en krøllete, svart dress som virket både loslitt og nokså støvete. Den tykke magen ble holdt på plass av en blomstret vest. Mannen hadde måne; bare over ørene strittet en dott hvite hår til værs. Ansiktet var rødt og minnet om en bulldogg, og på den underlige potetnesen satt et par små briller med gullinnfatning. Rett som det var pattet han på en krumpipe, som hang tungt i den ene munnviken så hele munnen ble skjev. På knærne holdt han en bok som han åpenbart hadde sittet og lest i, for den kraftige venstre pekefingeren var stukket inn i den, som bokmerke så å si.

Nå tok han brillene av med høyre hånd og mønstret den lille, tykke gutten som sto foran ham og dryppet. Han knep øynene sammen, noe som fikk ham til å se enda bryskere ut, og så mumlet han bare: «Jaså, en guttevalp.» Og dermed slo han boka opp og begynte å lese videre.

Gutten visste ikke riktig hva han skulle gjøre, derfor ble han ganske enkelt stående og stirre på mannen med store øyne. Til slutt klappet denne boka igjen – men stadig med fingeren som bokmerke – og knurret: «Hør her, gutten min, jeg liker ikke unger. I dag er det riktignok på moten å gjøre et stort nummer ut av dere, men det gjør ikke jeg! Jeg er rett og slett ingen barnevenn. For meg er unger ikke noe annet enn tåpelige skrikhalser, plageånder som ødelegger alt, som smører syltetøy i bøkene og river i stykker sidene. Og at voksne kanskje også har sine sorger og bekymringer, gir de en god dag i. Jeg sier deg bare dette, så du vet hva du har å holde deg til. Dessuten finnes det ikke barnebøker i denne forretningen, og andre bøker får du ikke kjøpt av meg. Så, da håper jeg vi forstår hverandre.»

Hele tiden mens han snakket, satt pipa som plantet i munnviken hans. Nå åpnet han boka igjen og ga seg til å lese videre.

6

Gutten nikket stumt og snudde seg for å gå, men på en eller annen måte følte han at han ikke kunne la disse ordene stå uimotsagt, derfor vendte han seg mot mannen igjen og sa lavt: «Men alle er nå ikke slik.»

Mannen hevet blikket langsomt og tok på ny av seg brillene. «Er du her fremdeles? Hvordan i all verden skal man egentlig bli kvitt en slik en som deg, kan du fortelle meg det? Hva er det du har på hjertet, da, som er så forferdelig viktig?»

«Det er ikke noe viktig,» svarte gutten, enda lavere enn før. «Jeg ville bare – det er ikke alle barn som er slik De sier.»

«Jaså!» Med tilgjort forbauselse trakk mannen øyenbrynene i været.

«Da er vel du selv det store unntaket, antagelig, hva?»

Den tykke gutten kunne ikke finne noe svar. Han trakk bare litt på skuldrene og snudde seg igjen for å gå.

«Og folkeskikk,» lød den brummende stemmen bak ham, «folkeskikk har du ikke for fem øre, ellers hadde du i det minste presentert deg først.»

«Jeg heter Bastian,» sa gutten. «Bastian Balthasar Bux.» «Nokså merkverdig navn,» knurret mannen, «med disse tre B-ene.

Nå ja, det kan jo ikke du noe for, du har jo ikke valgt det selv, vel? Jeg heter Karl Konrad Koreander.»

«Det er tre K-er,» sa gutten alvorlig.

«Hm,» brummet den gamle, «det har du rett i.» Han blåste ut noen røykskyer. «Nå ja, det kan forresten være det samme hva vi heter, vi kommer ikke til å treffes igjen likevel. Det er bare én ting jeg gjerne skulle vite. Du kom jo styrtende inn her i sted med et rabalder, så en skulle tro at noen var etter deg. Stemmer det?»

Bastian nikket. Det runde ansiktet hans virket plutselig enda blekere enn før, og øynene enda litt større.

«Du har vel nasket noe i en forretning,» gjettet herr Koreander, «eller slått ned en gammel dame, eller hva det nå er dere lømler driver med nå til dags. Er politiet etter deg, gutt?»

Bastian ristet på hodet.

«Ut med språket,» sa herr Koreander. «Hvem har du stukket av fra?»

«Fra de andre.»

7

«Fra hvilke andre?»

«Guttene i klassen min.»

«Hvorfor det?»

«De . . . jeg får aldri være i fred.»

«Hva gjør de, da?»

«De lurer på meg utenfor skolen.»

«Og så?»

«Så roper de alt mulig etter meg og dytter meg og ler av meg.»

«Og det finner du deg bare i?»

Herr Koreander kikket misbilligende på gutten en stund, og så spurte han: «Hvorfor tar du ikke ganske enkelt og gir dem noen kilevinker?»

Bastian stirret storøyd på ham. «Nei – det liker jeg ikke. Og dessuten – jeg er ikke noe flink til å bokse.»

«Hva med bryting, da?» ville herr Koreander vite. «Løp, svømming, fotball, turn? Er det ikke noe av det du kan?»

Gutten ristet på hodet.

«Du er med andre ord litt av en svekling, da, er det slik å forstå?» sa herr Koreander.

Bastian trakk på skuldrene.

«Men snakke for deg kan du da i hvert fall,» mente herr Koreander.

«Hvorfor svarer du ikke med samme mynt når de erter deg?»

«Jeg prøvde det en gang . . .»

«Nå, og hva skjedde?»

«De puttet meg i en søppelkasse og bandt fast lokket. I to timer skrek jeg etter hjelp før noen hørte meg.»

«Hm,» brummet herr Koreander, «og nå tør du ikke mer?»

Bastian ristet på hodet.

«Så er du altså en reddhare på toppen av det hele,» slo herr Koreander fast.

Bastian så ned i gulvet.

«Du er antagelig litt av en streber, hva? Klassens dydsmønster med seksere i alle fag, alle læreres yndling, ikke sant?»

«Nei,» sa Bastian uten å se opp. «I fjor dumpet jeg.»

«Du gode Gud!» utbrøt herr Koreander, «altså et null på alle områder.»

8

Bastian sa ingenting. Han sto liksom bom fast. Armene hang rett ned langs siden, og det dryppet av klærne hans.

«Hva sier de, da, når de erter deg?» ville herr Koreander vite. «Å, alt mulig.»

«Som for eksempel?»

«Tjukken tjukken satt på bukken, bukken knakk og buksa sprakk.»

«Ikke spesielt vittig,» mente herr Koreander. «Hva annet sier de?»

Bastian nølte litt, før han begynte å regne opp: «Dikter, idiot, skrythals, svindler . . .»

«Dikter? Hvorfor det?»

«Jeg snakker med meg selv, rett som det er.»

«Om hva da, for eksempel?»

«Jeg finner på historier og dikter opp navn og ord som ikke eksisterer, og sånt.»

«Og slikt går du altså og forteller deg selv. Hvorfor det, da?»

«Jo, for det er ingen andre som interesserer seg for slikt noe.»

Herr Koreander satt en stund tankefull uten å si noe. «Hva synes foreldrene dine om dette?»

Bastian svarte ikke med det samme. Først etter en god stund mumlet han: «Far sier ingenting. Han sier aldri noe. Alt er helt likegyldig for ham.»

«Og moren din?»

«Hun – er ikke hos oss lenger.»

«Er foreldrene dine skilt?»

«Nei,» sa Bastian, «hun er død.»

I det samme ringte telefonen. Herr Koreander halte seg med et visst besvær opp av lenestolen og tøflet inn i et lite avlukke bak butikken.

Han tok av røret, og Bastian hørte så vidt at herr Koreander nevnte navnet sitt. Så gled døra igjen, og det var ikke annet å høre enn en fjern mumling.

Bastian sto der og kunne ikke riktig begripe hva som hadde gått av ham, og hvorfor han hadde sagt og innrømmet så mye. Han hatet jo å bli utfrittet på denne måten.

Til sin forferdelse oppdaget han plutselig at han hadde glemt skolen.

Nå måtte han skynde seg for ikke å komme altfor sent, ja han måtte

9

stormfly – men han ble stående på samme flekken, uten krefter til å rive seg løs. Noe holdt ham tilbake, han visste ikke hva.

Den dumpe stemmen lød fremdeles inne fra avlukket. Det var en lang telefonsamtale.

Med ett gikk det opp for Bastian at han sto og stirret som fortryllet på herr Koreanders bok, den han hadde holdt i hendene i sted. Nå lå den på stolsetet, og han kunne ganske enkelt ikke få øynene fra den.

Det var som om den utstrålte en slags magnetisk kraft som trakk ham ubønnhørlig til seg.

Han nærmet seg stolen, strakte hånden langsomt ut, berørte boka så vidt – og med det samme var det som om det sa «klikk» inne i ham, som når en felle klapper sammen. Bastian hadde en uklar følelse av at ved denne berøringen var noe ugjenkallelig begynt, noe som nå bare måtte gå sin gang.

Han løftet opp boka og betraktet den fra alle sider. Innbindingen var av kobberfarget silke som skimret når han snudde og vendte på den.

Så bladde han flyktig igjennom og oppdaget at skriften var trykt i to forskjellige farger. Bilder fantes visst ikke, men det var store og vakkert utsmykte forbokstaver ved begynnelsen av hvert kapittel. Da han nok en gang tok utsiden av boka i nærmere øyesyn, oppdaget han to slanger, en lys og en mørk. De bet hverandre i halen og dannet til sammen en oval. Og inne i denne ovalen sto tittelen med eiendommelig snodde bokstaver:

Den uendelige historie Menneskenes lidenskaper er vanskelige å fatte, og det går ikke annerledes med barna enn med de voksne. De som gripes av dem, kan ikke forklare dem, og de som ikke har opplevd noe lignende selv, kan ikke sette seg inn i det. Det finnes mennesker som setter livet på spill for å beseire en fjelltopp. Ingen, ikke engang de selv, kan egentlig forklare hvorfor. Andre ødelegger livet sitt i forsøket på å vinne en bestemt persons kjærlighet, selv om denne er aldri så avvisende. Atter andre går

10

til grunne fordi de ikke kan motstå bordets – eller flaskens – gleder.

Mange satser alt de eier og har for å vinne i spill, eller de ofrer hele livet på en fiks idé som aldri kan virkeliggjøres. Noen tror at lykken finnes alle andre steder enn der de er, og reiser hvileløst verden rundt til sine dagers ende. Og enkelte får ikke ro på seg før de har makt over andre.

Kort sagt, lidenskaper finnes det like mange av som det er mennesker.

For Bastian Balthasar Bux var det bøkene.

Den som aldri har sittet og hengt over en bok ettermiddag etter ettermiddag, med rødglødende ører og håret rett til værs, og bare lest og lest så verden forsvant og de ikke merket verken sult eller tørst lenger …

Den som aldri har ligget og smuglest med lommelykt under dyna, etter at far eller mor eller en annen omsorgsfull sjel har slukket lyset og sagt at nå må du sove, for i morgen er det atter en dag, og du skal tidlig opp …

Den som aldri, åpent eller i smug, har grått bitre tårer når en vidunderlig historie gikk mot slutten og en måtte ta avskjed med skikkelser en hadde opplevd så mange eventyr sammen med, som en hadde elsket og beundret, som en hadde delt både redsler og håp med og som det var umulig å ta farvel med uten at livet fortonte seg tomt og meningsløst …

Den som ikke selv har opplevd noe av dette på kroppen … nåvel, den vil sannsynligvis ikke kunne begripe det Bastian nå gjorde.

Han stirret på boktittelen og følte seg vekselvis varm og kald. Dette, akkurat dette, var det han stadig hadde drømt om, og ønsket seg, helt fra første øyeblikk denne lidenskapen grep ham: En historie som aldri tok slutt! Boka over alle bøker!

Han måtte ha denne boka, koste hva det koste ville.

Koste hva det koste ville? Det var lett å si! Selv om han hadde hatt mer å rutte med enn de fire kronene som var igjen av den siste ukelønna, så hadde jo denne uvennlige herr Koreander bare gjort det så altfor klart at han ikke ville selge ham en eneste bok. Og gi den bort – det ville han nok enda mindre. Det hele var håpløst.

Og likevel visste Bastian at han ikke kunne gå derfra uten boka. Med ett sto det klart for ham at det ene og alene skyldtes boka at han var kommet inn i denne forretningen. Den hadde ropt på ham på mystisk

11

vis, fordi den ville til ham, fordi den egentlig hadde tilhørt ham alltid.

Bastian lyttet til mumlingen som stadig lød inne fra bakværelset.

Før han visste ordet av det, hadde han lynraskt stukket boka innenfor jakka, og nå presset han den inntil seg med begge armene. Uten en lyd listet han seg baklengs mot butikkdøra, mens han hele tiden engstelig holdt øye med den andre døra, den til bakværelset. Forsiktig trykte han ned klinken. Han ville unngå at messingbjellene larmet, derfor åpnet han glassdøra bare på klem, så han akkurat så vidt kunne smyge seg igjennom. Stille og forsiktig lukket han døra på utsiden.

Først nå begynte han å løpe.

Skriveheftene, skolebøkene og pennalet hoppet og klapret i takt med skrittene hans. Han fikk hold, men sprintet videre.

Regnet strømmet nedover ansiktet hans og innunder skjortekragen.

Jakka ble gjennomvåt og kald, men Bastian merket ingenting. Han var mer enn varm nok, men ikke først og fremst fordi han løp.

Samvittigheten hans, som ikke hadde mukket det spor inne i forretningen, hadde nå plutselig våknet til live. Alle de overbevisende grunnene virket med ett ikke så overbevisende lenger, de smeltet vekk som snømenn foran en ildsprutende drage.

Han hadde stjålet. Han var en tyv!

Det han hadde gjort, var til og med verre enn vanlig tyveri. Denne boka var utvilsomt enestående og uerstattelig. Og herr Koreander hadde sikkert regnet den blant sine mest dyrebare skatter. Det var jo noe ganske annet å stjele en kostelig fiolin fra en fiolinvirtuos eller kronen fra en konge, enn å naske noen kroner fra en pengepung eller fra et kassaapparat.

Og mens han løp, presset han boka inntil seg under jakka. Han ville ikke miste den, uansett hvor dyrekjøpt den kunne vise seg å bli for ham. Den var jo alt han eide og hadde i denne verden.

For han kunne naturligvis ikke komme hjem igjen etter dette.

Han forsøkte å forestille seg faren der han satt og arbeidet i det store rommet som var innredet som laboratorium. Omkring ham lå dusinvis av gipsavstøpninger til gebiss, for faren hans var tanntekniker. Bastian hadde aldri før tenkt over om faren egentlig likte dette arbeidet. Denne

12

tanken slo ham nå for aller første gang, men han ville aldri kunne få noe svar på spørsmålet.

Hvis han gikk hjem nå, ville faren komme ut fra laboratoriet i sin hvite kittel og spørre: «Tilbake allerede?» «Ja,» ville Bastian si. «Fikk dere fri i dag?» Han så for seg farens stille, sørgmodige ansikt, og visste at han aldri ville kunne lyve for ham.

Men sannheten kunne han nå slett ikke si. Nei, det eneste han kunne gjøre, var å stikke av, samme hvor hen, bare langt, langt bort. Faren skulle få slippe å høre at sønnen var blitt tyv. Og kanskje ville han ikke engang legge merke til at Bastian ikke var der lenger. På en eller annen måte syntes Bastian at det var litt trøst å hente i denne tanken.

Bastian hadde holdt opp å løpe. Nå gikk han langsomt og så mot skolebygningen som tronet i enden av gata. Uten å tenke over det hadde han løpt den vanlige skoleveien sin. Gatene virket helt folketomme, selv om det jo var enkelte ute og gikk her og der. Men for den som kommer altfor sent, virker det alltid som om verden rundt skolen ligger helt utdødd. Og for hvert skritt følte Bastian hvordan redselen vokste i ham.

Egentlig var han alltid redd for skolen, hvor det bare var nye nederlag å hente, hver eneste dag. Han var redd for lærerne, som enten prøvde å gi ham dårlig samvittighet eller lot sin vrede gå ut over ham. Redd var han også for de andre ungene, som lo av ham, og som ikke lot noen sjanse gå fra seg til å demonstrere hvor klossete og hjelpeløs han var.

For Bastian hadde skolen aldri artet seg som noe annet enn et fengsel hvor han skulle være til han ble voksen. Og denne lange straffen måtte han bare finne seg i å sone ferdig, tålmodig og uten protester.

Men da han var på vei gjennom de rungende korridorene, med lukten av bonevoks og vått yttertøy, da den lurende stillheten i bygningen plutselig tettet igjen ørene hans som bomullsdotter, og da han til slutt sto foran sin egen klasseromsdør, som var malt i den samme spinataktige grønnfargen som veggene rundt – da sto det med ett klart for ham at han ikke hadde noe her på skolen å gjøre lenger. Han måtte jo bort likevel. Da kunne han like gjerne forsvinne med det samme.

Men hvor?

I bøkene sine hadde Bastian lest om gutter som tok hyre på en båt og dro ut i den store verden for å søke lykken. Mange ble pirater eller

13

helter, andre vendte hjem igjen mange år senere som rike menn, uten at noen kunne gjette seg til hvem de var.

Men noe slikt torde ikke Bastian gi seg i kast med. Han tvilte også på om han i det hele tatt kunne godtas som mannskap om bord på en båt. Dessuten hadde han ikke den fjerneste anelse om hvordan han skulle komme seg til en havneby, hvor det fantes båter som egnet seg for slike dristige foretagender.

Men hvor skulle han gjøre av seg da?

Plutselig kom han på det riktige stedet, det eneste gjemmestedet hvor de ikke ville lete etter ham, og ikke finne ham – i hvert fall ikke foreløpig.

Loftsrommet var stort og mørkt. Det luktet av støv og møllkuler. Ikke en lyd var å høre, bortsett fra den lave trommingen av regnet mot kobberplatene oppe på det enorme taket. Kraftige bjelker, gråsvarte av elde, raget opp fra plankegulvet med jevne mellomrom. Høyere oppe forente de seg med andre bjelker i takkonstruksjonen, før de ble usynlige oppe i mørket. Her og der hang spindelvev så store som hengekøyer og svaiet lydløst og spøkelsesaktig fram og tilbake i trekken. Høyt oppe fra en takluke trengte en melkehvit strime av dagslys ned.

Det eneste levende i disse omgivelsene, hvor tiden så ut til å stå stille, var en liten mus som pilte bortetter plankegulvet og etterlot seg bitte små spor i støvet. Der hvor halen hadde slept ned i gulvet, avtegnet det seg en tynn strek mellom poteavtrykkene. Plutselig strakte den hodet i været og lyttet. Og så forsvant den – svisj! – i et hull mellom plankene.

Nå hørtes rasling av en nøkkel i en stor lås. Langsomt og knirkende gikk loftsdøra opp, og et langt lysstreif falt inn i rommet. Bastian smøg seg inn; så svingte døra knirkende igjen og slo mot karmen. Han stakk en diger nøkkel inn i låsen fra innsiden og vred om. For sikkerhets skyld skjøv han også den kraftige slåen for, og så trakk han et lettelsens sukk. Nå var det så godt som umulig å finne ham. Ingen ville komme på å lete etter ham her. Det var bare ytterst sjelden at noen kom hit opp, det visste han temmelig sikkert, og selv om noen tilfeldigvis skulle ha et ærend på loftet i dag eller i morgen, så ville vedkommende finne døra stengt. Og nøkkelen var borte. Og om de likevel skulle prøve å

14

få opp døra på en eller annen måte, ville Bastian få nok tid på seg til å stikke seg vekk i alt skrotet her oppe.

Litt etter litt vente øynene hans seg til halvmørket. Han var kjent her fra før. For et halvt år siden hadde vaktmesteren kommandert ham til å være med og bære en stor vaskekurv full av gamle skjemaer og papirer opp på loftet. Den gangen hadde han også merket seg hvor nøkkelen til loftsdøra var oppbevart: i et lite veggskap som hang oppe på den øverste trappeavsatsen. Etterpå hadde han ikke tenkt mer over det, men nå hadde det dukket opp i hukommelsen hans igjen.

Bastian merket at han frøs; jakka var jo gjennomvåt, og det var ganske kaldt her oppe. Nå måtte han se å finne seg en plass hvor han kunne innrette seg litt behagelig. Når alt kom til alt, måtte han regne med å være temmelig lenge her oppe. Hvor lenge – det hadde han ikke riktig tenkt over ennå, heller ikke at han ganske snart ville bli både sulten og tørst.

Han gikk litt og så seg om.

Alt slags gammelt skrammel var stuet rundt omkring. Det var reoler fulle av gamle ringpermer og papirer som var blitt overflødige for lenge siden. Skolepulter med lokkene fulle av blekklatter var stablet oppå hverandre, og på et stativ hang et dusin fillete og utrangerte kartruller. Noen veggtavler sto og slapp malingen i store flak, mens de lente seg mot et par rustne kakkelovner fra gamle dager. Og det var kasserte gymnastikkapparater, som for eksempel en bukk hvor lærtrekket var så slitt at polstringen stakk ut, istykkerrevne medisinballer og en stabel gamle, flekkete turnmatter. Videre fantes en del utstoppete dyr som var halvveis oppspist av møll, deriblant en stor ugle, en kongeørn og en rev. Og ellers var det alle mulige rariteter, som sprukne kolber og glass fra kjemisalen, en dynamo, et menneskeskjelett som hang på en slags stumtjener, og flere kister og esker fulle av gamle papirer og skolebøker. Etter å ha fundert litt fram og tilbake bestemte Bastian seg for å slå seg ned på stabelen av turnmatter. Når han strakte seg ut på dem, var det nesten som å ligge på en sofa. Han slepte dem bort under takvinduet, hvor det var mest lys. Der lå det også stuet sammen noen grå militærtepper. De var helt nedstøvete og fillete, men fullt brukbare.

Bastian trakk dem bort til seg. Nå tok han av seg den våte jakka og

15

hengte den opp ved siden av beinranglet på stumtjeneren. Knokkelmannen svingte litt fram og tilbake, men Bastian var ikke redd for ham.

Kanskje var det fordi han var vant med slike ting hjemmefra. De gjennombløte støvlene trakk han også av seg, og i bare strømpelesten satte han seg ned på mattene med beina over kors og med et par grå tepper over skuldrene som en indianer. Ved siden av ham lå skoleveska – og den kobberfargete boka.

Han tenkte på at de andre satt og hadde time akkurat nå, nede i klasserommet. Kanskje de måtte skrive stil om et eller annet dødskjedelig emne.

Bastian kikket på boka.

«Jeg skulle gjerne ha visst,» sa han til seg selv, «hva som egentlig foregår i en bok når den er lukket. Det er naturligvis bare bokstaver der inne, som er trykt på papir, men likevel – et eller annet må jo foregå, for når jeg slår den opp, så kommer det jo plutselig til syne en hel historie. Det er personer der inne som jeg ikke kjenner ennå, og det er eventyr og heltedåder og kamper – og rett som det er blåser det opp fryktelige stormer ute på havet, eller en kommer til fremmede land og byer. Alt dette er jo på en eller annen måte inne i boka. En må lese det for å oppleve det, det er klart. Men der inne finnes det jo allerede fra før av. Jeg skulle gjerne ha visst hvordan?»

Og plutselig ble han nesten høytidsstemt.

Han grep boka, satte seg godt til rette, slo opp på første side og begynte å lese:

Den uendelige historie

I

Fantásia i nød