Metallica - Hele historien i tekst og bilder av Martin Popoff

INNHOLD FORORD 6 1. PÅ MED LYSET

2. SLIPP HELVETE LØS 24

3. KLOKKENE RINGER

180

FORFATTERENS INTERVJUER 186

ØVRIGE KILDER

152

10. LAGE PLATE SAMMEN 170

DISKOGRAFI

114

8. LITT AV ET MONSTER 130

9. APOCALYPTICA

74

6. SVART GULL 94

7. EN ENESTE DIGER SUPPE

40

4. TUNG TID 56

5. RETTFERDIGHET FOR NOEN

10

186

OM FORFATTEREN 187

ANDRE SOM HAR BIDRATT

188

REGISTER 190 TAKK!

192

KLOKKENE RINGER

.

43

Denne siden + nederst på forrige side: Aardschock-festivalen, Zwolle, Nederland, 11. februar 1984. © Pete Cronin/Redferns/Getty Images

«Kill ‘Em All var som én eneste lang låt, hvor alt gikk i samme tempo som ‘Metal Militia’, mens Ride the Lightning er mer nyansert. Det gikk opp for oss at man ikke må kjøre full speed for å låte kraftfullt og heavy.»

44

– Lars Ulrich, 1984 John T. Comerfords samling © Frank White Photo Agency

I

over tjue år har Metallica vært blant verdens mestselgende artister. Men det fantes en tid da ingenting føltes kulere – og mer utfordrende – enn å gå med jakkemerket deres på ryggen av dongerivesten. Ride the Lightning understreker hvorfor. Albumet bar bud om noe helt nytt. Det var like sofistikert som det var brutalt, og gjorde det klinkende klart at ingen kunne avskrive dette bandet.

Albumet sparkes bedragersk i gang med elegant, ring­ lende akustisk gitarspill i dur. Men 41 sekunder ut i «Fight Fire with Fire» kastes man ut på brådypt vann. Metallica skyter panisk hardnakket fra hofta, og forteller deg alt du trenger å vite om speed metal anno 1984 – fra hakkete fuzzgitarer og en haglskur av doble basstrommer til teksten om kjernefysisk krig.

Tittellåten har et antidødsstraff-budskap og starter med streit midtempo-riffing som hørtes revolusjonerende tøft da plata kom, takket være Hetfields myndige plukketeknikk. Og selv om låten ikke er prog, er den så melodisk sofistikert og tar så mange uventede retninger at den distanserer Metallica fra Venom – én gang for alle. Midtveis har låten av Daniel et lengre instrumentalparti hvor Kirk Hammett briljerer med en usannsynlig lyrisk, Uli Rothaktig gitarsolo som bare går og går.

Spor nummer tre, «For Whom the Bell Tolls», er et helstøpt anthem som også tar Metallica langt inn i en verden som de fleste av deres speed metal-brødre aldri skulle utforske. Etter et drøyt minutts kromatisk fuzzfingerøvelse, glir låten over i noe mer atmosfærisk, emosjonelt og umiskjennelig klassisk, noe som er så monumentalt at en Metallica-konsert uten denne låten virker utenkelig.

Albumutgivelsene Den siste låten på side én, «Fade to Black», var kontroversiell da den kom ut. Med sin selvmordtematikk var den mer ambisiøs enn noe annet de hadde utgitt, og låten bar bud om at bandet hadde et kunstnerisk instinkt å følge, om det så innebar at de tidvis risikerte å bli latterliggjort eller bli beskyldt for å være noen blautfisker. Men her hadde de lite å frykte: «Fade» skaffet dem deres egen «Stairway to Heaven» og lot dem så smått begynne å snike seg nærmere rockens mainstream.

På side to tar Ride the Lightning færre sjanser, og er derfor ikke den samme åpenbaringen. Låtene er ikke dårlige, men sammenliknet med førstesiden føles «Trapped Under Ice» og «Escape» noe forglemmelige og gjennomsnittlige.

Heldigvis klarer Metallica å hente seg inn igjen, og vel så det, med «Creeping Death». Selv om denne låten kan virke litt utdatert, så mye kjappere og tyngre metal som siden er utgitt, gjør den noe med deg, du får lyst til å løpe ut med en slegge og knuse frontruta i den første parkerte bilen du møter.

Til slutt: Den instrumentale Bukszpan «The Call of Ktule» har ingen grunn til å holde på i nesten ni minutter, på tross av noen deilige riff. Den gang som nå burde Metallica ha lært at det holder å repetere et riff fire ganger, i stedet for seksten.

Ride the Lightning er et temposterkt, brutalt og saftig tungt album som kan skremme livskiten ut av foreldrene dine, klassekameratene og kjæresten din. Og et mer asosialt statement fantes ikke på vinyl. Samtidig blir det stående som speed metal-æraens eneste klassiker som ikke bare dunker løs, men også har en viss sjel, dybde og skjønnhet.

RIDE THE LIGHTNING

KLOKKENE RINGER

.

47

48

James Hetfield og Panteras Dimebag Darrell jammer i sistnevntes soverom hjemme hos mamma – i Arlington, Texas, september 1985. © Frank White Photo Agency

John T. Comerfords samling © Frank White Photo Agency

«Vi hadde signet Flotsam og debutalbumet deres gjorde det skikkelig bra, så skjedde det forferdelige med Cliff,» forteller Brian Slagel – som nok en gang sørget for å supplere Metallica med en ny bassist. «Lars ringte meg et par uker etter ulykken og sa han trengte en ny mann på bass. Jeg sa: ‘Jeg hater å gjøre dette mot meg selv, men den fyren dere trenger, spiller i det nye bandet vårt, Flotsam And Jetsam. Han heter Jason Newsted, spiller strålende bass, er en bra kar og vil passe perfekt for dere. ‘Fint,’ sa Lars, og ba meg sende ham en tape.»

Da den britiske musikkavisa Sounds spurte Ulrich om Metallicas framtid etter tragedien, svarte han: «Ingen som vet hva dette bandet virkelig står for, ville tro det var aktuelt for oss å pakke sammen. Spørsmålet vi stilte oss var ikke om, men når vi kunne få bandet på beina igjen. Jeg tror Cliff ville ha vært den første til å bli arg hvis vi bare ble sittende og grine. Det som hadde skjedd, hadde skjedd.

Det var ingenting vi kunne gjøre med det. Gjennom fem år hadde Metallica handlet om å slåss mot all dritten som lå og var i veien for oss. Det dukker stadig opp ting – og vi bare kjører på. Rent følelsesmessig var Cliff den sterkeste av oss alle, og hvis han hadde sett oss sitte og synes synd på oss selv, et helt år, på en benk i San Francisco, hadde www.WycoVintage.com

han blitt forbanna. Han hadde sparket oss i ræva og sendt oss tilbake på veien. Det vet jeg.»

Ifølge Ulrich hadde Hetfield, Hammett og han tatt et møte med bandets management allerede kvelden før begravelsen – og blitt enige om å fortsette så raskt det lot seg gjøre. «Derfor valgte vi å ikke kansellere konsertene i Japan kort tid senere, for å presse oss selv til å få fart på sakene.»

«Cliff hadde sparket oss i ræva og sendt oss tilbake på veien.

Det vet jeg.»

70

– Lars Ulrich, 1987

«Garage Days skulle være ei punkplate.

‘Not-so-produced

by Metallica,’ det var mentaliteten.»

– Jason Newsted

Coveret til The $5.98 EP: Garage Days Re-Revisited

TUNG TID

.

ycoVinta

ge.com

71

www.W

RETTFERDIGHET FOR NOEN

.

79

Monsters of Rock, Cotton Bowl, Dallas, Texas, 3. juli 1988. © Frank White Photo Agency

80 Irvine Meadows Amphitheatre, Irvine, California, 22. september 1989. © Kevin Estrada/www.kevinestrada.com

96 Forfatterens samling

Denne og neste side: Nassau Coliseum, Uniondale, New York, 19. desember 1991.

Alle foto © Bob Leafe

Den catchy forhåndssingelen «Enter Sandman» vitnet om at bandet ikke lenger ønsket å komplisere tingene. Fans som elsket gamle headbanger-groovere som «Escape» og «Seek & Destroy», ble umiddelbart hekta på denne merkelig anthemiske nye sangen – med visse ubehagelige barnerim-aktige tekstlinjer. Fans av de enda mørkere «For Whom the Bell Tolls» og «The Thing That Should Not Be», fant dyster lindring i «Sad But True» og «Don’t Tread on Me».

«Enter Sandman» var ikke enkel å få til, røper Jason Newsted. «Da vi følte at vi begynte å finne en retning på låten, insisterte Bob på at jeg måtte basse superenkelt, jeg hadde vel en idé om å spille mer melodisk à la Geezer i Sabbath … Jeg lærte utrolig mye i løpet av disse sessionene, mer enn jeg har gjort noen gang før eller siden, begynte å få innsikt i hvordan ting fungerer, hva som faktisk skjer når lyd skal inn i ørene til folk. Enkelheten var det som forbløffet meg mest. Effekten av å tune ned strenger så man får en deilig Spector-bass som har feit lyd og føles god å ha i fingrene. Perfekte hodetelefoner

som gir deg følelsen av at du kan få til hva det måtte være, der du groover med hele kroppen. Jeg likte alltid å ha en subwoofer under høyrefoten min, så vibrasjonene forplantet seg oppover bootsa og gjennom hele kroppen. Den trengte ikke å være skrudd spesielt høyt i rommet, bare kjenne på kroppen de dype frekvensene som man knapt kan høre.»

Idet Metallica kom ut 12. august 1991, hadde tre av de fire foregående albumene deres oppnådd platinasalg.

Det var legioner av headbangere som møtte opp i butikkene denne dagen, og ble møtt av et tilnærmet helsvart CD-cover uten noen synlig logo eller tittel. Fem albumtitler hadde vært til vurdering, men å kalle plata opp etter seg selv føltes riktig når credoet var å gjøre ting enkelt. forklarte Ulrich til media. «Vi ønsket å distansere oss fra alle de dumme tegneserie- og monstertegningene. Alle disse banda og maskotene deres. Jeg har ikke lyst til å bli

.

assosiert med et eller annet symbol resten av karrieren.»

SVART GULL

«Det er en svart Metallica-logo på en svart bakgrunn,»

97

Forfatterens sa Feijenoord Stadion, Rotterdam, Nederland, 12. juni 1993. © Paul Bergen/Redferns/Getty Images

mling

SVART GULL

.

101

Forfatterens samling Woodstock ‘94, Saugerties, New York, 13. august 1994. © Mick Hutson/Redferns/Getty Images