PEDER SAMDAL
N E N R EN E M
U B L B K
Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond og Fritt Ord © CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2022 ISBN 978-82-02-76110-3 Dette er ikke et offisielt lisensprodukt. 1. utgave, 1. opplag 2022 Omslagsdesign og sats: deTuria Design | Gisle Vagstein Omslagsfoto: PA Photos / AFP / Reuters / iStockphoto Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia, 2022 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
INNHOLD 6 Forord 8 Liverpool FC 32 Vålerenga Fotball 50 FC Red Bull Salzburg 66 Olympique Lyonnais Féminin 82 Borussia Dortmund 100 Club Atlético Boca Juniors 116 Odds ballklubb 132 Paris Saint-Germain FC 148 Celtic FC 166 Al-Ahly SC 186 FC Barcelona 204 takk 205 sitathenvisninger 208 kilder og litteratur
FORORD Få dager etter at de første ukrainske flyktningene ankom Oslo i mars 2022, inviterte Vålerenga Fotball barna til å være med på fotballtrening. Vålerenga ville bidra til å gjøre hverdagen så normal som mulig for ukrainerne som hadde rømt etter den russiske invasjonen av landet. På fotballbaner over hele verden var det støttemarkeringer for Ukraina. Klubbene viste at de brydde seg om det som skjedde utenfor banen, fotballen ville være en positiv kraft i samfunnet. I en tid der mye handler om penger i toppklubbene, var det flott å se at fotballfamilien kom sammen. Mer enn en klubb er slagordet til FC Barcelona, en av de elleve klubbene du kan lese mer om i denne boka. Hva betyr det å være mer enn en klubb? Hvorfor har Barcelona det som slagord? Er det først og fremst for å selge flere drakter, eller ligger det noe mer bak? Fotball er ikke bare fotball i den katalanske hovedstaden, fotball er også blodig historie og urettferdighet. Men det er ikke bare Barcelona som er mer enn en klubb. Felles for alle klubbene i denne boka er at de betyr noe utenfor banen. Spillerne er ikke på banen kun for seg selv, de spiller alltid for flere. For supporterne eller for eierne. For en spesiell sak eller for byen klubben 10
kommer fra. Når du spiller for norske Odd, spiller du for miljøet. Når du spiller for franske Lyon, spiller du for likestilling. Hvis du spiller for Paris Saint-Germain, spiller du for Qatar. Når du spiller for argentinske Boca Juniors, spiller du ikke bare for dine lidenskapelige supportere, du spiller også litt for mafiaen. Og hvis du spiller for Liverpool, spiller du for Hillsborough-ofrene. Det er ikke sikkert at alle spillere og supportere tenker på det, men en klubb er alltid noe mer enn bare en klubb.
NÅR DU SPILLER FOR
liverpool SPILLER DU for
hillsboroughofrene 12
O O P L R E F V C I L Liverpool, England. 1989. Jon-Paul, ti år gammel og Liverpool-supporter, kunne ikke tro hvor heldig han var. Onklene Brian og John hadde fått tak i en ekstra billett til kampen mellom Liverpool og Nottingham Forest. Det var semifinale i FA-cupen. De skulle hente ham utenfor svømmehallen etter lørdagstreningen og så kjøre direkte til Sheffield, der kampen skulle spilles. Moren pleide å si at Jon-Paul var sportsgal, og han kranglet ikke på den beskrivelsen. Han elsket Liverpool FC og svømming. Selv om han bare var ti år, hadde han vært på Anfield, Liverpools hjemmebane, flere ganger. Stemningen på kampene der var helt spesiell. Alle lydene. Banningen. Ropingen. Syngingen. Gåsehuden når hele stadionet sang «You’ll Never Walk Alone». Jon-Paul følte seg mer voksen når han gikk på fotballkamp. Eller var det de voksne som ble mer som barn? De ropte og skrek, i hvert fall, akkurat som i skolegården. På tribunene på Anfield var det alltid mange kjente fjes. Foreldrene til kamerater, lærere, naboer, melkemenn og postmenn. På hjemmekamper følte han seg helt trygg. Men det kunne være annerledes på bortekamper, der han ikke kjente folkene eller gatene. Han visste at det fantes noen som ble kalt hooligans, de som gikk på kamp for å slåss med motstandernes supportere. 13
Heldigvis hadde det aldri hendt noe med Jon-Paul. Nå skulle han til Sheffield og se favorittlaget spille.
You’ll Never Walk Alone Liverpool FC ble stiftet i 1892 og er et av de mestvinnende lagene i engelsk fotball. Klubben har supportere verden over, ikke minst i Norge. I 2021 hadde den norske supporterklubben over 50 000 medlemmer. Det er flere medlemmer enn i Arbeiderpartiet, som er det politiske partiet med flest medlemmer i Norge. Alle kjenner en Liverpool-supporter. De kan kanskje være litt irriterende når de stadig trekker fram klubbens stolte historie og sier at ingen kan måle seg med den. Men Liverpool-supporterne har et poeng. Historien er lang og innholdsrik, og klubben har hatt noen av verdens fremste spillere.
L FC WOMEN O O P R E LIV Den samme måneden som Liverpools herrelag vant Premier League i 2020, rykket kvinnelaget ned fra toppdivisjonen. Skuffelsen var stor, men Liverpool-jentene slo tilbake. To sesonger etter var de tilbake i det gode selskap. Klubben ble stiftet i 1989, under navnet Newton LFC og ble en del av Liverpool FC i 1994. Liverpools amerikanske eiere viser økende interesse for kvinnelaget, og man håper at klubben kan kjempe i toppen om få år. Et navn å merke seg er Missy Bo Kearns. Hun er født i Liverpool og fikk kapteinsbindet da hun bare var 20 år gammel.
14
I gamle dager var det Kenny Dalglish, Kevin Keegan og Ian Rush. I nyere tid er det Steven Gerrard, Mohamed Salah, Virgil van Dijk og Lucy Bronze. Alle har selvfølgelig også hørt «You’ll Never Walk Alone», klubbsangen framfor noen, som blir sunget på Anfield på kampdag. Den nederlandske (og katalanske) fotball-legenden Johan Cruyff sa en gang: «Det finnes ikke en klubb i Europa med en sang som «You’ll Never Walk Alone». Det finnes ikke en klubb i verden som er så sammensveiset med supporterne sine. På grunn av det beundrer jeg Liverpool mer enn noe annet.» Men klubben har ikke bare opplevd medgang. Liverpool FC har også gått på mange sure tap, men det er én mørk dag som fortsatt preger Liverpool, både byen og laget.
15. april 1989 Onklene hentet Jon-Paul rett etter svømmetreningen. Fortsatt våt i håret satte han seg inn i baksetet. Kjøreturen til Sheffield, i fylket Yorkshire, ville ta over to timer. Stadionet het Hillsborough og var til vanlig Sheffield Wednesdays hjemmebane. Landskapet endret seg mens de kjørte innover i landet. Liverpool ligger ved Irskesjøen og var kjent for sine havner og skipsindustri, mens Sheffield ligger i innlandet og har vært mest kjent for stålindustrien. I Liverpool er det rimelig flatt, og mursteinshusene står tett i tett. I Yorkshire er det grønne åser, sauer som beiter, steingjerder og svingete veier man lett kan bli kvalm av å kjøre på. Heldigvis skinte sola, og sikten var klar. Hvis Liverpool vant kampen denne vårdagen i 1989, ville de være klare for finalen på Wembley stadion i London. Kanskje klarte onklene å skaffe billetter også til den kampen? Det var lov å drømme når man hadde kommet helt til semifinalen. Og med Kenny Dalglish på 15
trenerbenken var alt mulig. Liverpool hadde gode muligheter for å ta «The Double» denne sesongen. Det ville si: både vinne serien og FA-cupen. I bilene som kjørte forbi dem, hang det Liverpool-skjerf og vimpler i vinduene. Køen med Liverpool-supportere på vei til kampen var lang. Trafikken gikk saktere jo nærmere Jon-Paul og onklene kom Hillsborough. I stedet for å kjøre helt inntil stadionet og ikke finne parkeringsplass stanset de et stykke unna. De kunne heller gå den siste strekningen. Gatene var fulle av optimistiske Liverpool-supportere. Ingen hadde bedre supportere enn Liverpool, mente Jon-Paul. Derfor var det viktig å være på plass i god tid før kampen begynte, for å gi spillerne den siste støtten som de trengte. I en så avgjørende kamp som denne måtte spillerne virkelig merke at de hadde supporterne i ryggen. Liverpool-supporterne hadde fått tildelt plass på den tribunen som het Leppings Lane, oppkalt etter gata som lå rett utenfor. Jon-Paul skulle stå på den nedre delen, rett bak målet, sammen med noen venner av familien, mens onklene skulle se kampen fra den øvre delen av tribunen, der det var sitteplasser. De var egentlig ute i god tid til kampstart kl. 15, men utenfor inngangen var det full stopp. Det vrimlet av supportere som ikke slapp inn. Et eller annet sted var det en kork i systemet. Jon-Paul ble bekymret. Tenk om de ikke rakk avspark? Hadde de reist helt til Sheffield for å se en fotballkamp, for så å gå glipp av de første minuttene? Jon-Paul var ikke den eneste som var utålmodig. Flere kom til og presset på mot inngangen. Onklene sa at de snart ville slippe inn, uten å si hvorfor de trodde det. Det var vanskelig å flytte på seg, men Jon-Paul klarte delvis å snu seg rundt. Han så at det kom flere poli16
timenn til, Liverpool-supporterne ropte til dem. De ba politiet om å få ræva i gir. «Slipp oss inn!» ropte stadig flere. Klokken var 14.45, og aldri i verden om så mange mennesker ville rekke å komme inn tidsnok, ikke med så mange foran i køen. Det vil si, det var ikke engang en organisert kø. Alt var bare kaos. Jon-Paul så politimenn som sto på taket av biler og snakket i walkie-talkie. Han fikk også et glimt av en ung gutt som ble løftet bort. Gutten fløt på toppen av menneskehavet, på hendene til de voksne som sørget for å få ham i sikkerhet. Varmen begynte å bli ubehagelig. Det var tyngre å puste. Men så hørte Jon-Paul et jubelbrøl lenger framme. Plutselig lettet trykket. Politiet hadde åpnet en ny inngang, og nå stormet supporterne inn gjennom de åpne gjerdene. Jon-Paul fulgte med i strømmen. Onklene fortsatte mot den øvre delen av tribunen, mens Jon-Paul og familievennene gikk gjennom en mørk tunnel som ledet dem inn på den nedre delen. Der var det helt fullt, men det var umulig å snu. Tunnelen var den eneste veien ut, og inn gjennom den kom det enda flere supportere. Jon-Paul hadde ikke lenger kontroll over sin egen kropp, han ble presset framover. Han skjønte at kampen var i gang, men kunne ikke se noe. Det var så trangt. Man sto ofte tett sammen på tribunen, men ikke som det her. Noen steder var det supportere som sang. Han hørte «You’ll Never Walk Alone». Andre steder var det folk som ropte etter hjelp. «Det er for mange her inne.» «Vi får ikke puste.» «Bruce, hjelp oss.» Det siste ropet var rettet mot Liverpools keeper, Bruce Grobbelaar. Da Grobbelaar gikk ut før kampstart, la han merke til at det var stappfullt bak målet. Han så på supporterne. De som sto helt nederst, ble presset mot gitteret som hindret supporterne fra å gå ut på banen. Disse supporterne kunne ikke røre på seg. Grobbelaar visste ikke at kamparrangøren og politiet diskuterte om kampen skulle ut17
settes inntil alle supporterne hadde kommet inn. Kampen begynte som planlagt, men det var vanskelig for Grobbelaar å konsentrere seg om spillet. Ropene bak ham ble stadig mer desperate. Hvorfor kunne de ikke stanse kampen? Noen kunne bli skadet. Grobbelaar fikk blikk-kontakt med en politimann som sto bak mål. Han pekte på supporterne som sto helt fastklemt, men politimannen ristet bare på hodet, han var ikke interessert i å gjøre noe. Samtidig fortsatte spillet på banen. Etter fire minutter sendte Peter Beardsley i vei et skudd som traff tverrliggeren til Nottingham Forest. Det gikk en bølge gjennom Liverpool-svingen, for det var flere som trodde at skuddet gikk inn, og begynte feiringen. På ståtribunen var det satt opp metallstolper som skulle hindre at presset bakfra ble for stort, men trykket var nå så sterkt at flere stolper ble bøyd eller knakk.
Flere Liverpool-supportere som sto på den nedre delen av Leppings Lane, ble løftet opp i sikkerhet. Foto: Mary Evans/Allstar/Steward Kendall
18
Situasjonen var kritisk. Da Grobbelaar snudde seg, kunne han se at det var fullt av supportere som satt på gresset, rett utenfor banen. De hadde klart å komme seg over gitteret, og enda flere forsøkte på det samme. Lenger bak på tribunen så han at supporterne på den øvre delen strakte hendene ned og dro opp dem de klarte å få over. Kampen fortsatte i to minutter til før den ble stanset, i sjette minutt, etter at en politimann innså alvoret og løp ut på banen for å be dommeren om å blåse av.
King Kenny På sidelinjen sto Liverpools manager Kenny Dalglish. Han så bekymret bort mot Leppings Lane. Den 12 år gamle sønnen hans, Paul, sto sammen med Liverpool-supporterne. Var han i god behold? Eller var han blant de skadede? Dalglish kunne verken ringe eller sende en melding, for ennå var det ingen som hadde mobiltelefoner. Han fikk beskjed om at spillerne skulle ned i garderoben, i påvente av at kampen kunne begynne igjen. Mens spillerne gikk ned tunnelen, så han bekymring i blikket deres. Dalglish holdt seg på sidelinjen. Det siste han så før han fulgte etter spillerne sine, var supportere som hjalp hverandre. Folk i klubben gikk inn og ut av garderoben, med nyheter om hvordan det gikk der ute. Etter en halvtime fikk Dalglish beskjed om at sønnen var uskadet. Han kunne puste lettet ut. Men situasjonen var alvorlig. Det ble sagt at flere hadde mistet livet. Kampen kunne ikke spilles, og lagene fikk beskjed om å dusje og pakke sammen sakene sine. Alvoret begynte å synke inn i spillergruppa. Samtidig pågikk en kamp på liv og død ute på banen.
19
Y DALGLISH N N E K R SI Dalglish ble født i Glasgow i 1951. Først spilte han for Celtic, før Liverpool signerte ham i 1977. Skotten ble en av de største spillerne i klubben gjennom tidene, med nummer 7 på ryggen. Dalglish var ikke bare en stor spiller, han viste seg også som en glimrende manager. I 1985 ble han spillende trener for Liverpool, og han ledet klubben fram til 1991. Med Dalglish som spiller og manager vant Liverpool serien ni ganger. I 1994–95 ledet han Blackburn Rovers til gull i Premier League. Etter mange år utenfor fotballen overtok Dalglish igjen managerjobben i Liverpool i 2011. Den ene langsiden på Anfield er oppkalt etter den populære skotten.
Marerittet som ble virkelig Supporterne sto for mesteparten av redningsarbeidet, kun et fåtall politibetjenter hjalp til. Resten av politistyrken oppholdt seg på en rekke midt på banen. Politiet fryktet at supporterne skulle angripe hverandre, sa de i ettertid, de hadde ikke forstått alvoret i situasjonen. Ambulanser og brannvesenet, som kunne kutte opp gjerdene, ble tilkalt, men de strevde med å komme fram på grunn av trafikken. Derfor var det supporterne som hjalp hverandre, de hadde ingen andre. De brukte reklameskilt som bårer og løftet skadede ut på banen. På tv så man flere som utførte munn-til-munn-metoden. Flere Liverpool-supportere lå livløse, med en jakke over ansiktet. På Leppings Lane var det fullstendig kaos. Klær og sko lå strødd omkring. Liverpool-skjerf og flagg. Helt nederst, ved gjerdet, lå enda flere urørlige kropper. Ennå hadde man ikke oversikt over antall døde, men de som 20
var på stadionet, kunne se at det var snakk om titalls personer. Bussturen hjem til Liverpool var forferdelig for spillerne. Noen drakk øl og sprit for å døyve smerten, for å prøve å glemme det de akkurat hadde vært vitne til. Flere av spillerne hadde sett folk bli klemt i hjel. Men det spillerne syntes var verst, var å se på bilene som kom i motsatt retning. Bilene kom fra Liverpool, på vei til Sheffield, med fedre og mødre som ikke hadde fått tak i sine kjære, og som ikke så noen annen utvei enn å dra dit for å lete etter dem selv. Liverpool-spillerne satt i stillhet og skygget for øynene når lyset fra billyktene traff dem. På Hillsborough ble familiene møtt av politiet, som verken viste medfølelse eller sorg. Familiene kunne melde sine kjære savnet og beSkadede Liverpool-supportere får hjelp på Hillsborough. Foto: AP
21
skrive utseendet deres og hva slags klær de hadde på. Hundrevis var skadet og hadde havnet på sykehus, mens de omkomne lå i en gymsal utenfor stadionet. Utover natta ble det satt opp lister med navn på de døde. Politiet oppførte seg merkelig og kalte representanter fra familiene inn til avhør. Der stilte politiet spørsmål som de etterlatte ikke kunne forstå. De hadde nettopp fått beskjed om at sønnen, datteren, moren eller faren deres var blant de døde, og det politiet lurte på, var hvor mye øl de pleide å drikke før kampene, og om de røykte. I ettertid fant man ut at politiet hadde tatt blodprøver av alle de døde, også dem under 18 år. Hvorfor i all verden gjorde de det? Noen dager etter skulle de forstå hvorfor, men først måtte natt bli til dag og nyheten om at totalt 94 Liverpool-supportere hadde mistet livet på Hillsborough, offentliggjøres. Siden skulle tallet øke til 97. Fotball-England var i sjokk, og hele Liverpool i sorg. En av familiene som fikk den tragiske beskjeden om at en av deres var blant de omkomne, var familien Gerrard. Jon-Paul døde på Hillsborough, ti år gammel. Han var det yngste av ofrene, han skulle bare se favorittlaget sitt spille en fotballkamp.
Løgnene om Hillsborough Hvordan kunne dette skje? Hvem hadde ansvaret? For Liverpool-supporterne som var på Hillsborough 15. april 1989, fantes det ingen tvil. Politiet og de andre med ansvaret for sikkerheten på kampdagen hadde null kontroll. Kaoset utenfor Leppings Lane, der portene ble åpnet for sent, var et bevis på det. Og hvorfor hadde ikke supporterne blitt ledet inn på tribunedelene der det var ledige plasser? På tv-bildene ser man nemlig at det er masse plass på begge yttersidene av den nedre tribunen. Den ansvarlige for politiet i South Yorkshire denne forferdelige dagen var David Duckenfield. Han var 22
ny i jobben og ikke vant til å håndtere fotballsupportere og fotballkamper. I ettertid har mye av skylda blitt lagt på Duckenfield fordi han ikke klarte å få supporterne inn på en trygg måte. Men politiet i South Yorkshire var ikke villige til å ta på seg noe av ansvaret. I stedet la de skylda på Liverpool-supporterne og sa at det var mange uten billett som hadde presset seg inn. De påsto også at mange av Liverpool-supporterne var fulle og ikke hørte på politiet. Det var derfor politiet spurte de etterlatte om hvor mye alkohol de avdøde supporterne pleide å drikke før kamp. Politiet ville skape et inntrykk av at supporterne var fulle pøbler, og med det slippe unna selv. Feilaktig informasjon ble også formidlet til avisene. Fire dager etter tragedien trykket sladderavisen The Sun en lang artikkel om saken. På forsiden sto det «THE TRUTH». Avisen mente å sitte på sannheten om det som hadde hendt på Hillsborough. De skrev at Liverpool-supportere stjal fra de døde som lå på gresset, at supportere pisset på politifolk som deltok i redningsarbeidet, og at supportere hadde gått til angrep på politi som utførte hjerte-lunge-redning på døende. Inne i avisen var det bilder av døde og døende mennesker. Som om det ikke var nok at Liverpool hadde mistet nesten hundre menneskeliv og over 700 var blitt skadet, så skulle de også tåle dette. Hvorfor skrev The Sun noe sånt, når det åpenbart var en løgn? Var det for å selge flere aviser? Eller hadde de noe imot Liverpool og menneskene som kom derfra? Reaksjonene i Liverpool var sterke. Avisen ble brent i gatene, og folk sluttet naturligvis å kjøpe den. Redaktøren for The Sun på denne tiden, Kelvin MacKenzie, ringte litt senere til manager Kenny Dalglish for å spørre hvordan de kunne 23
bedre forholdet til Liverpool. Han likte ikke at avisen tapte så mye penger der. Dalglish svarte at de kunne trykke en ny forside der det sto «WE LIED» i stedet for «THE TRUTH», men det ville ikke MacKenzie gjøre. «Da kan jeg ikke hjelpe deg,» svarte Dalglish. Siden har det kommet fram at det var medlemmer av South Yorkshire-politiet som spredde de falske ryktene til avisen. Politiet fryktet at de ville komme dårlig ut av etterforskningen av tragedien og ville legge skylda på Liverpool-supporterne. Men selv om folk i Liverpool visste at det som The Sun skrev, ikke var sant, så var det mange rundt omkring i England som trodde på avisen. Skaden hadde allerede skjedd. Det ble skapt et inntrykk av at Liverpool-supporterne var ville dyr. Det hjalp heller ikke at sentrale politikere omtalte supporterne i negative ordelag. En av dem som tidligere hadde vært kritisk til byen Liverpool, var statsministeren, Margaret Thatcher.
«Legg ned Liverpool» 1980-årene var et vanskelig tiår i England, og spesielt for byene nord i landet. Fabrikker og gruver ble nedlagt. Det var langvarige streiker og høy arbeidsledighet. En av byene som ble hardest rammet, var Liverpool. Historisk sett hadde Liverpool vært en av verdens største og viktigste havnebyer. Liverpool var ofte siste stopp før Amerika-båtene satte kursen over Atlanterhavet. I havnene der ble det lastet over varer som skulle transporteres ut av landet, og varer som skulle inn i landet. En stor andel av Liverpools befolkning hadde arbeidsplassen sin i tilknytning til havnene, og da nedgangstidene kom, forsvant mange av disse jobbene. Norske sjømenn besøkte ofte byen, og Norge hadde en sjømannskirke i Liverpool fra 1920 til 1992, da den ble solgt til den svenske sjø24
mannskirken. Under krigen besøkte mange norske krigsseilere kirken. Folk fra Liverpool-området kalles ofte for scousers. Dette navnet er hentet fra den norske matretten lapskaus, som de norske sjømennene spiste og introduserte for lokalbefolkningen. Liverpool-befolkningen kan med andre ord takke en norsk matrett bestående av noen kjøttbiter, potet og brun saus for kallenavnet sitt. I Liverpool fantes det dessuten en sterk følelse av å være annerledes enn resten av England. Dette skyldtes de nære båndene innbyggerne i Liverpool hadde til Irland, som lå en kort ferjetur unna. Mange i byen kom enten fra Irland eller hadde familie der. Irer og engelskmenn har historisk sett hatt et anspent og til tider fiendtlig forhold til hverandre. Fram til 1921 var Irland mot sin vilje en del av Storbritannia. Og da Irland fikk sin selvstendighet i 1921, beholdt Storbritannia seks fylker i nord som i dag kalles Nord-Irland. Regjeringen gjorde lite for å investere i Liverpool, og i ettertid har det kommet fram at sentrale personer i Thatcher-regjeringen ønsket å legge ned hele byen. Det vil si at de ikke ville gjøre noe for å redde arbeidsplassene der, men i stedet ville la folk reise til andre steder i landet for å finne jobb. Så da Margaret Thatcher besøkte Hillsborough dagen etter tragedien, for å se ulykkesstedet med egne øyne, gjorde det ikke noe spesielt inntrykk på Liverpool-supporterne. Thatcher var heller ikke kjent for å være en fotballvennlig statsminister. I 1980-årene var det mye uro på engelske tribuner, og det var ofte såkalte hooligans som sto bak. Thatcher ønsket at de som laget trøbbel, skulle straffes med lange fengselsopphold. Alle disse tingene har vært med på å skape en særegen Liverpool-identitet. Det merker man blant annet når den britiske nasjonalsangen spilles under cupfinaler. Når Liverpool spiller i finalen, er det mange 25
av supporterne som buer. De føler seg verken som en del av England eller Storbritannia. Byens fotballklubber, Everton FC og Liverpool FC, er viktige deler av byens identitet. Selv om det er sterk rivalisering mellom klubbene, er den i all hovedsak vennskapelig. I en Liverpool-familie er det vanlig at man finner tilhengere av begge lag, og når de spiller mot hverandre, er det ikke sjelden at supporterne sitter ved siden av hverandre, noe som er utenkelig i andre by-derbyer. Samholdet mellom de to klubbene skulle bli svært viktig i ukene som fulgte etter 15. april 1989. Allerede én uke etterpå kom en rørende markering. Supportere fra begge lag bandt sammen skjerfene sine og laget et bånd som strakte seg fra Anfield og til Goodison Park, Evertons hjemmebane. Skjerfet var 1,6 kilometer langt. Liverpool FC følte seg kanskje alene i England, men hjembyen var samlet.
Gledestårer på Wembley At livet skulle gå videre, og at det skulle spilles flere fotballkamper etter tragedien på Hillsborough, var tungt å tenke på. Det opplevdes som meningsløst, både for de etterlatte og for spillerne. Men i klubben steg det fram en sterk følelse av at de måtte vinne for de døde. Alle sammen var ihuga Liverpool-supportere, og ingenting ville ha gledet dem mer enn at laget deres vant. Omkampen mot Nottingham Forest gikk på Old Trafford, Manchester Uniteds hjemmebane. Liverpool vant 3–1, og var klare for finalen. Hvem skulle de møte der? Everton. Den blå klubben som delte Liverpools sorg. På finaledagen var det lite folk i gatene i Liverpool. Over 80 000 scousers hadde reist ned til Wembley i London. Alle spillerne bar sørge26
bånd. Liverpool-bandet Gerry & the Pacemakers framførte «You’ll Never Walk Alone», og supporterne sang med. Finalen ble nervepirrende. Liverpool tok ledelsen etter bare fire minutter med et velplassert skudd fra iren John Aldridge og holdt ledelsen helt til kampens siste minutt. Da presset Everton og Stuart McCall fram utligningen, etter at Liverpool ikke greide å klarere i forsvar. Og da tok kampen virkelig fyr. Liverpool hadde byttet inn målsniken fra Wales, Ian Rush, som siden skulle bli tidenes mestscorende Liverpool-spiller. Fem minutter ut i første ekstraomgang headet han Liverpool tilbake i ledelsen. Men Everton ga seg ikke, og i 102. minutt sendte McCall i vei et flott langskudd, som Bruce Grobbelaar ikke klarte å få hånden på. Stillingen var 2–2, og de fleste regnet med at det ville stå seg fram til andre ekstraomgang. Men første ekstraomgang bød på enda en scoring. Stadionklokka på Wembley viste 104 minutter, og Ian Rush hadde nok av krefter. Han fant en åpning i Evertons forsvar og skjøt Liverpool i ledelsen, for tredje gang i finalen. Dette skulle også vise seg å bli det avgjørende målet, Everton klarte ikke å utligne i andre ekstraomgang, og Liverpool FC var mestere. Bare fem uker etter tragedien på Hillsborough, som hadde krevd 97 menneskeliv og satt sitt preg på en hel by. Etter kampen sa Kenny Dalglish, en av de mestvinnende spillerne og trenerne i klubbens historie: «Denne seieren betyr mer enn noe trofé jeg har vunnet.» Alle forsto hvorfor.
Rapporter og rettssaker I etterkant av Hillsborough kom det en rapport som i høy grad skulle påvirke framtiden til engelsk fotball. Bak sto den respekterte advokaten Charles Taylor, som beskrev det som skjedde 15. april, og hvorfor det skjedde. Han kom også med en rekke forslag til hvordan en kunne bedre sikkerheten på engelske stadioner. Det som var viktigst for Liverpool-supporterne, var at Taylor avfeide påstandene om at det 27