ERNA SOLBERG Skrevet i samarbeid med Odd Isungset
Mennesker, ikke milliarder
© CAPPELEN DAMM AS 2011 ISBN 978-82-02-33780-3 1. utgave, 1. opplag 2011 Omslagsdesign: Bente C. Bergan Omslagsfoto: Fredrik Arff Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2011 Satt i 10,5/13,5 pkt. Sabon og trykt på 80 g Munken Print Classic 1,5. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Innhold
Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
7
1. Ellevte september . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 2. 630 mongoler . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 3. Eksempelet Krekar . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 4. Ali og Are . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 5. Våre nyeste landsmenn . . . . . . . . . . . . . . . . 6. Null i fransk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 7. En bedre skole . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 8. Utenforskapet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 9. Norge på oljedop . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 10. «Jern-Erna» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 11. Demokratiutfordringer . . . . . . . . . . . . . . . . 12. Helserekorden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 13. Valgfrihet og verdighet . . . . . . . . . . . . . . . . 14. Angsten for det private . . . . . . . . . . . . . . . . 15. Bremseklossene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 16. Oppturer og nedturer . . . . . . . . . . . . . . . . . 17. Mennesker, ikke milliarder . . . . . . . . . . . . .
13 28 41 53 77 85 95 115 129 148 163 177 189 200 209 217 228
Noter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 232
Forord Norge er et godt land å bo i. Med en gang vi drar utenfor landets grenser, ser vi hvor bra vi egentlig har det. Jeg skulle gjerne kunne forsikre mine barn og alle andre som vokser opp i Norge, om at vi fortsatt kom til å ha det slik. Men jeg vet bare så utmerket godt at ingen kan gi den type lovnader. Det er ingen naturlov som sier at det norske eventyret vil fortsette. For en politiker er det viktig å jobbe for at fremtidige generasjoner fortsatt skal kunne skryte av å bo i et av de beste landene i verden. For noen år siden definerte vi i Høyre at vår visjon for Norge var et samfunn med muligheter for alle. Etter min mening er det en viktig og riktig visjon for et moderne liberalkonservativt parti. Når mulighetsrommet for det enkelte mennesket er stort, gavner det også samfunnet. Skoleeleven, sykepleieren og bedriftslederen må få muligheter til å utvikle seg. Det å kunne påvirke sitt arbeidssted og sin livssituasjon er en ambisjon vi må ha for hele Norge. Det kan skape en vekst som gir et felles løft og dynamikk for hele samfunnet. Samtidig er det viktig at mulighetsrommet er der for alle. Vi må sørge for at det finnes et godt sikkerhetsnett som gjør at man tør å ta en sjanse, og at man får en ny start hvis det går galt. Det er enkeltindividets kraft og sam7
funnets evnet til å utvikle en slik kraft hos alle som gir oss den robustheten vi trenger for å takle en verden i endring. Oljen har gitt oss en eventyrlig velstandsøkning. Men har vi egentlig tatt inn over oss det faktum at den kommer til å ta slutt en dag? Og har vi tenkt på hvilke dramatiske følger det kan få, hvis vi ikke innretter oss etter dette? Måten vi har forvaltet oljeformuen på, har sikret oss for noen år fremover. Oljeeventyret har betydd mye for vår teknologiske utvikling. Vi har bygget på den skaperkraften som fantes, og vi har blitt verdensledende på mange områder. Så langt har norske politikere klart å ha et langsiktig perspektiv på forvaltningen av oljeinntektene. De største utfordringene står likevel foran oss. De enorme oljeinntektene kan føre til at vi utsetter nødvendige omstillinger. Vi står i fare for å venne oss til et langt høyere nivå på de offentlige utgiftene enn vi kan forvente av inntekter i fremtiden. Prognosene viser at vi allerede i 2020 vil få en situasjon der de offentlige utgiftene blir større enn inntektene, hvis vi ikke endrer kurs nå.1 Derfor er det så viktig å være fremtidsrettet, og sørge for å modernisere offentlig sektor samtidig som vi sikrer oss inntekter og et levedyktig næringsliv også når oljen tar slutt. Norge har fostret mange dyktige mennesker. Vi har god grunn til å være stolte av det vi har skapt, men jeg mener vi først kan være virkelig stolte dersom vi klarer å skape et samfunn som også i fremtiden preges av kreativitet og skapertrang. På mange områder er vi verdensmestere i pengebruk, men vi innehar ikke like mange mestertitler når det gjelder resultater. Derfor må vi være utrettelig på jakt etter forbedringer, være sikre på at vi 8
alltid gjør vårt beste for å skape nye løsninger, og at vi trykker på de knappene som er viktigst for å få dette til. Høyre har blitt kalt et kalkulatorparti fordi vi ofte har kommet med økonomiske og teoretiske løsninger på utfordringer i samfunnet. Litt av mitt interne mantra i Høyre de senere årene har vært at vi må snakke om virkelige løsninger på virkelige problemer for virkelige mennesker. Det er ikke bare en talemåte, eller som folk gjerne vil kalle det, en kommunikasjonsstrategi. For meg er dette det viktigste i konservatismen; troen på enkeltindividet og tilliten til enkeltmennesket. Da Sjur Lindebrække var partileder på 1960-tallet, definerte han Høyres politikk som en tillitspolitikk. Med litt mer tillit til mennesker og lokalsamfunn fra politikere og myndigheter får vi gjort så mye mer. Høyre har vært preget av det jeg vil kalle en rasjonalitetskultur hvor økonomiske modeller og analyser har vært svaret på det meste. De rasjonelle og ofte sosialøkonomiske analysene har isolert sett vært korrekte, men de har skapt en avstand. Vi har vært fornuftige og flinke, men oppi det hele har vi kanskje glemt menneskene og bare tenkt på milliardene. Jeg ble litt forundret da jeg ble klar over at mange oppfattet mitt parti på denne måten. For det er jo ikke et slikt bilde jeg får når jeg treffer høyrefolk rundt omkring i vårt langstrakte land. De tillitsvalgte som bruker mye av sin fritid på å arbeide for et parti og for en politikk de tror på, er ikke følelseskalde. De er tett på menneskene og tett på det som setter rammer for deres hverdag. Men vi må ta inn over oss at mange har oppfattet Høyre som et kalkulatorparti. Det ligger ikke i min natur å ha en kalkulator-tilnærming til verden omkring meg. Jeg tror det er en forutsetning for å være en god 9
politiker i dag at man møter mennesker, og at man har følelser og kan reagere på urettferdighet og overtramp. Politikk handler om å skape en best mulig hverdag og fremtid for de menneskene som gir oss tillit. Utviklingen av Norge dreier seg derfor ikke først og fremst om modeller eller virkemidler, men om å gi vekstgrunnlag for mennesker til å skape kreative og gode løsninger. Det handler ikke om å velge mellom det som er offentlig og det som er privat. Vi må bruke det beste fra begge systemer, og vi må ikke være firkantet og ideologisk opphengt i systemene. Det sentrale er mangfold og valgfrihet. Vi lever i en globalisert tid, på godt og på vondt. Utfordringene er store. Konkurransen på verdensmarkedet hardner til, ambisjonene til landene rundt oss er enorme. Land som for få år siden var svært fattige, har en enorm økonomisk vekst, og de utdanner stadig flere mennesker med en teknologikompetanse som gir dem stor konkurransekraft. Innbyggerne har opplevd en enorm velferdsutvikling på få år, og de har videre vekst som motivasjon og drivkraft. Globaliseringen har definert og vil definere mye av vår politikk de neste 10–20 årene. Vi får økt konkurranse og nye markeder, og også helt nye utfordringer. I vår globaliserte tid sprer mange lokale små konflikter seg til resten av verden. De får internasjonal betydning og gir oss en rekke nye utenriks- og sikkerhetspolitiske utfordringer. Om vi ikke trekkes direkte inn i konfliktene slik vi ser det i Afghanistan, finner vi dem igjen i det norske samfunnet i form av nye fiendebilder, religiøse konflikter og problemer når det gjelder innvandring og integrering. I løpet av mine over 20 år som heltidspolitiker har 10
jeg møtt mange mennesker. Noen av dem har fortalt sine suksesshistorier, andre har fortalt om det motsatte. Ofte har de knyttet dette til en kritikk av vårt samfunn og pekt på hva som fungerer dårlig, hva de mener er bra, eller hva de mener bør forbedres. I denne boken forteller jeg om noen av disse møtene. Jeg trekker trådene fra det de har fortalt og det jeg selv har opplevd, og spinner videre. Det finnes ingen fasit. Politikk er å lytte, forstå, analysere og komme med løsningsorienterte tanker og tiltak. Politikk er også polemikk, men hvis de politiske angrepene på andre blir mer dominerende enn partienes egne ideologisk baserte løsninger, blir det lite konstruktivt. Jeg er mer opptatt av å forme og kommunisere vår egen politikk enn å rakke ned på andres, men i vår tabloidiserte mediehverdag er det sjelden rom for annet enn polemikken. Derfor har jeg skrevet ned mine tanker om hva som er de liberalkonservative svarene på noen av vårt tids utfordringer.
1.
Ellevte september Bløtkakene sto på bordet. Vi smilte og gratulerte hverandre idet vi gikk inn i utenrikskomiteens møterom på Stortinget. Høyre hadde gjort et brakvalg. Vi fikk en oppslutning på 21,2 prosent i det første valget i det nye årtusenet, og hadde booket komitérommet for å feire og tenke fremover. Alt tydet på at flere av oss i løpet av en måneds tid skulle skifte beite, fra å være i opposisjon til å innta regjeringskontorene. Jeg hadde tilbrakt natt til 11. september 2001 sammen med gode partivenner i Bergen på Høyres valgvake på den irske puben Scruffy Murphys. Idet jeg forlot lokalet, lå det an til at Hordaland Høyre skulle få hele fire mandater inn på Stortinget, dobbelt så mange som vi hadde i siste periode. Med 38 mandater på landsbasis var vi klare for regjeringsforhandlinger, og de fleste av oss trodde at vår partileder Jan Petersen kom til å bli statsminister. Jeg hadde bare tatt et par biter av bløtkaken da stemningen brått forandret seg. Ryktene om at noe alvorlig hadde skjedd, spredte seg fort, og fjernsynsapparatet ble slått på. Bildene vi så, var uvirkelige; først styrtet ett fly i det ene tårnet på World Trade Center, deretter ett til. Senere ble selveste Pentagon rammet av et tredje fly, mens et fjerde var meldt savnet. 13
Gårsdagens valg var med ett glemt. Debatten om hvilke konstellasjoner som var best egnet når vi skulle ta over regjeringskontorene etter Jens Stoltenberg, forstummet. Verden var plutselig totalt forandret. Et NATO-land var angrepet, men vi skjønte ikke helt rekkevidden. Ingen av oss kunne der og da forestille seg at denne dagen blant annet skulle føre oss inn i en væpnet konflikt der flere unge norske soldater skulle miste livet. Aviser, radio og TV var de neste dagene kun opptatt av denne ene saken. Men etter hvert kom også regjeringsspekulasjonene, og reportasjene fra Sem Gjestegård i Asker der Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre forhandlet om en felles regjeringsplattform. Det var spennende dager. 19. oktober var det klart for maktskifte i Norge. Jeg hadde sittet på Stortinget i 12 år, og skulle nå inn i regjering som kommunalminister. Jeg visste at det kom til å bli en krevende og spennende jobb, blant annet fordi jeg i en omskiftelig tid kom til å få ansvaret for hele innvandringspolitikken. Verdenssituasjonen var helt annerledes enn den var dagen før valget. Idet vi tok over makten, hadde bombeangrepene på Kabul vart i to uker. USA påberopte seg støtte i henhold til NATOs artikkel 5, der et angrep på ett av landene i alliansen ble sett på som et angrep på alle. Den norske regjeringen hadde imøtekommet USAs ønske om støtte til krigføringen i Afghanistan. Det var vårt ansvar å videreføre det norske engasjementet. Jeg visste fra første dag at konflikten også ville påvirke alt som hadde med flyktning- og asylpolitikk å gjøre, og at den kom til å gi oss en rekke nye utfordringer i integreringspolitikken. Men først og fremst handlet det om å gjøre det som krevdes av oss for å styrke verdens sikkerhet. Det var 14
ikke bare vår moralske plikt, men også klart i vår egeninteresse. Vi har lange tradisjoner for å bidra med penger og humanitær innsats, men noen ganger er det også nødvendig å bidra med militære midler. I Afghanistan var og er alternativet til vestlig militær tilstedeværelse borgerkrig og kaos eller et brutalt Taliban-styre. Det var en helt spesiell følelse å gi mandat til å sende soldater til den første væpnede konflikten Norge hadde deltatt i etter den annen verdenskrig. De andre operasjonene vi hadde bidratt i tidligere, slik som i Kosovo, var fredsbevarende operasjoner. Nå sto vi overfor noe helt annet. Vi sendte norske soldater i krig og måtte være realistiske med hensyn til hva det innebar. Det var vårt ansvar å sørge for at de fikk skikkelig trening, og å gi dem det utstyret og den støtten de trengte for å løse oppdraget vi hadde gitt dem. Det var også vår jobb å forsikre oss om at de fikk god oppfølging når de kom hjem. Da vi tok på oss denne forpliktelsen, ante vi naturligvis ingenting om hvor lenge det ville vare. Nå har vi snart vært der i ti år, og oppdraget har blitt langt mer risikofylt enn det var i starten. Ni unge norske menn har så langt mistet livet. Jeg mener det er helt avgjørende at norske myndigheter erkjenner at vi deltar i en væpnet konflikt. Når norske kvinner og menn er villige til å ofre livet for et oppdrag som vi som samfunn har gitt dem, krever det vår respekt. Det er ingen tradisjon i Norge for å uttrykke støtte til våre militære styrker. I andre land med en annen historie og militærkultur er det helt annerledes. I USA er det nærmest et mantra å si «support our troops». Nåde den amerikanske politiker som ikke står bak et slikt slagord. Jeg mener ikke at vi ukritisk skal støtte ethvert uten15
landsengasjement, og heller ikke at vi skal kvele debatten om norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk av lojalitet til soldatene. Men politiske beslutninger forplikter: Når vi som politikere sender unge mennesker ut i militære operasjoner, for i verste fall å drepe eller bli drept, da har vi også plikt til å sørge for dem på alle måter; politisk, moralsk og materielt. Til tross for den tverrpolitiske enigheten om engasjementet i Afghanistan er det noe halvhjertet over den politiske støtten. Norske politikere vil helst snakke om samfunnsbyggingen og bistanden, samt om kvinnene som med vår hjelp kan kaste burkaen og skaffe seg utdanning, i stedet for å diskutere de militære sidene av operasjonen. Den rød-grønne regjeringen har i lang tid underkommunisert hva vi faktisk er med på i Afghanistan. Debatten om vårt engasjement er preget av at mange i det norske samfunnet ikke har forstått at alternativet til bruk av militær makt ikke alltid er fred. Væpnet maktbruk er dessverre ofte nødvendig i dagens kriseområder. Noen hevder at operasjonene kunne vært gjennomført med større styrker, hurtigere innsats og raskere tilbaketrekking. Men ville det virkelig garantere for stabilitet? Vi kan ikke trekke oss raskt ut og etterlate oss en slagmark. Hvis vi først engasjerer oss militært i en slik konflikt, må vi være utholdende og være sikre på at vi trekker oss ut av et land som er i stand til å styre seg selv. Etter mange års engasjement i Afghanistan er det blitt fokus på alt det som ikke fungerer. Da må vi spørre hva som hadde skjedd dersom vi ikke hadde valgt å delta. Hva ville skjedd hvis vi ikke aktivt hadde forsøkt å stanse al Qaida og Taliban? Jeg er overbevist om at det ville vært et fortsatt undertrykkende regime i Afghani16
stan og mer terror i verden. Det er viktig å huske at vi tross en del håpløshetsbeskrivelser har oppnådd relativt mye med vårt engasjement i Afghanistan. Levestandarden er forbedret. Frem til tørken rammet i 2008 var det blitt en høyere grad av selvforsyning, antall kvinner som får anledning til å ta utdanning, har steget fra 0 til tre millioner. På min netthinne sitter det fortsatt bilder fra mitt møte med afghanere. Jeg ledet en delegasjon fra Stortingets utenrikskomité på en tur til Afghanistan i 2007. Innimellom møtene med utenrikspolitikere i det afghanske parlamentet, ministre og andre i sentrale maktposisjoner besøkte vi også et krisesenter for jenter. Der fikk jeg høre historien til en sør-afghansk jente på ni år som ble tvangsgiftet allerede da hun var seks år med en gutt som ikke var kjønnsmoden. Hun måtte flytte inn hos svigerfamilien mot sin vilje, og ble utnyttet. Ingen av de to unge var for ekteskapet, og etter to år rømte den unge jenta. Resultatet ble et sterkt fiendskap mellom de to familiene, flere personer i hennes familie ble drept fordi jenta hadde vanæret familien. Det lokale landsbyrådet hadde behandlet saken. Deres konklusjon var at hun måtte flytte tilbake til svigerfamilien for å unngå bråk og familiestridigheter. Men hun greide å rømme igjen og bodde nå på krisesenteret. Der fikk hun skolegang og mulighet til å lære å lese og skrive. Jeg tror ikke vi på kort sikt greier å skape så grunnleggende endringer i det afghanske samfunnet at alle jenter som henne får et bedre liv. Det vil ta tid før dette samfunnet bryter helt med de kjønnsdiskriminerende og kvinnefiendtlige normene som råder i landet. Meningsmålinger viser at det norske folk er delt omtrent på midten mellom de som helhjertet støtter opp 17
om det norske engasjementet og de som er usikre eller ønsker å trekke norske soldater ut. Vi har med andre ord fortsatt et forklaringsproblem. Vi kan likevel notere oss sterkere støtte på meningsmålingene sammenliknet med de fleste andre land som har soldater i Afghanistan. Jeg kjenner selv flere foreldre som har sine sønner og døtre i Afghanistan, og jeg har venner som har tjenestegjort i landet. Jeg forstår foreldrenes frykt og engstelse når barna deres velger å tjenestegjøre i slike operasjoner. Men jeg er glad for at det er såpass mange som ønsker å gjøre en innsats, og for at en så stor andel av de som står soldatene nær her hjemme, støtter dem. Ingen andre enn de som selv har vært der, kan forstå hvor intenst det er å stå i en væpnet konflikt. Jeg har forståelse for veteraner, militære og pårørende som etterspør større åpenhet om de faktiske forhold og en mer realistisk tilnærming fra det politiske Norge. I de fleste land fronter statsledelsen samlet sine beslutninger, ikke minst i sikkerhets- og forsvarspolitiske spørsmål. Men her hjemme ser vi ofte at regjeringspartiene dobbeltkommuniserer, og tilslører det som i realiteten er en betydelig uenighet. Sosialistisk Venstreparti (SV) uttaler at norske styrker gjør en strålende jobb, men har vedtatt at de skal sendes hjem. Partiet mener Norges nærmeste allierte, som Danmark, Canada, Storbritannia og Nederland, driver «angrepskrig» i Sør-Afghanistan, og Norge har nektet å stille med spesialstyrker i dette området, hvor de er sterkt ønsket av NATO. Det har tatt år å gi norske soldater rettmessig anerkjennelse, igjen fordi Sosialistisk Venstreparti er motstander av «rigging av store medaljearrangementer». Signalene er bevisst tvetydige, noe våre egne soldater, våre allierte og 18
Taliban alle merker seg. Én ting er å være imot norsk militær deltakelse i opposisjon. Det er noe annet at et av landets regjeringspartier så godt som hver gang de uttaler seg om saken, sår tvil om de står bak soldatene de har sendt ut. «Krig er for alvorlig til å overlates til generalene», heter det. Det er sant, men det stiller samtidig meget høye krav til oss som politiske ledere. I september 2009 leste jeg et intervju med 22 år gamle Tone under tittelen «Hun drepte på oppdrag fra Stortinget» (Aftenposten og Fædrelandsvennen 05.09.09). Hun hadde tjenestegjort i de norske styrkene i Afghanistan, og hadde som skytter på en CV-90 stormpanservogn vært i flere harde trefninger med Taliban. Hun regnet med at 20–25 opprørere ble drept da hun trykket på avtrekkeren i november 2007. Det var nesten uvirkelig for meg å lese at en 22 år gammel norsk kvinne hadde vært med på noe slikt. Men det er en korrekt virkelighetsbeskrivelse: Fordi vi som sitter på Stortinget, har fattet et vedtak om at vi skal delta med militære styrker i Afghanistan, må unge norske kvinner og menn i verste fall ta liv eller miste sitt eget. Tone ga krigføringen et nytt ansikt. Tittelen på oppslaget var helt riktig: Hun gjorde sin plikt på vegne av Norge, og på oppdrag fra Stortinget. Det betyr samtidig at vi som stortingspolitikere og nasjonale ledere må ta ansvar, vise engasjement og anerkjenne den innsatsen våre soldater gjør og forstå den virkeligheten de møter. Vår deltakelse i Afghanistan er et eksempel på hvor dramatiske beslutninger norske politikere må være med på også i årene fremover. Det er ingen grunn til å tro at det ikke vil dukke opp nye konfliktområder som krever like mye av oss som det som er tilfellet i Afghanistan. 19
Under den kalde krigen var den viktigste funksjonen for vårt forsvar og våre alliertes militære styrker å være så avskrekkende at de aldri kom i bruk. Den gangen var krigsbildet preget av tanken om regulær krig mellom nasjonalstater. Skrekkscenariet var en mulig atomkrig. I dag er konfliktbildet et helt annet. Fra 1990 til 1992 var jeg medlem av regjeringens forsvarskommisjon, som var ledet av Kåre Willoch. Vi hadde som mandat å se på endringer i forsvarsstruktur og sikkerhetsbilde etter Berlinmurens fall. Ville det dukke opp nye konfliktlinjer? Og hva ville de i så fall være? Hvilken betydning hadde det for hvordan det norske forsvaret skulle organiseres? Det som gjentatte ganger kom opp, var det som ble kalt en «asymmetrisk krigføring». De nye konfliktene ville ikke være preget av nasjonalstater som sto mot hverandre, men av at grupper innenfor nasjonalstatene ville løsrive seg gjennom kupp eller borgerkrigsliknende handlinger. Omverdenen ville bli involvert gjennom terrorhandlinger og begrensete angrep. Det er der vi står i dag. Spørsmålene er fortsatt de samme: Hva gjør vi når stater ikke lenger fungerer, eller når de huser terrororganisasjoner som kan angripe vårt land eller våre allierte? Alt som skjer i verden, påvirker oss, vi er ingen isolert øy, men må ta hensyn til det som skjer andre steder. Konfliktene i andre verdensdeler påvirker oss og vår økonomi. Så snart en konflikt blusser opp, virker det inn på strømmen av flyktninger og handelen. Skjøre stater eller samfunn i oppløsning skaper grobunn for kriminalitet. Piratvirksomheten utenfor Somaliakysten er ett eksempel som viser hvordan verdenshandelen rammes av lokale uroligheter. Vi har sett hvor enorme ringvirkninger et terroranslag kan ha. Det finnes mange regimer i verden som bygger 20
mye av sin nasjonalfølelse og identitet på å være imot andre land, og på å være imot vestlig levesett. Lederne satser på at de kan beholde sin egen makt ved å skape bilder av en sterk ytre fiende på et militært, religiøst eller ideologisk plan. Vi ser dette i Iran, Nord-Korea og Venezuela, og vi ser hvordan tenkningen også preger opprørsbevegelser i en rekke land. De postulerer et hat mot andre for å styrke et indre samhold. Ofte skapes hatet ved hjelp av bevisst feilaktige bilder av at den ytre fienden angriper deres tro, moral og levesett. Derfor er det viktig at vi engasjerer oss i verdens konfliktområder. Noen steder med bistand, andre steder med militære styrker. Når vi først har involvert oss, kan vi ikke trekke oss ut før oppdraget er fullført. Det er en utholdenhetsprøve, og prøven blir naturligvis ekstra vanskelig dersom norske menneskeliv går tapt, slik det har skjedd i Afghanistan. Men vi kan se gradvise fremskritt i landet. Når vi har bygget en nasjonal hær som er i stand til å bekjempe de mest ekstreme delene av Taliban, og en lovlig valgt regjering blir styringsdyktig, da kan vi trappe ned det internasjonale engasjementet. Vi vet at tilsvarende operasjoner har lyktes andre steder i verden, men at det har krevd tid og tålmodighet. Taliban-lederne er naturligvis veldig klar over dette, og uttrykker og utnytter det ved å si: «Dere har klokkene, men vi har tiden». I debattene om Afghanistan synes jeg ofte venstresiden slipper for lett unna. Ved å legge skylden på amerikansk utenrikspolitikk eller på Israel forsøker de å minimere den utfordringen vi faktisk står overfor fra ekstreme fundamentalistiske islamister i verden. De ekstreme kreftene har som mål å endre verden, de går til angrep på de verdier som vi har forsøkt å bygge den så21
kalte FN-ledede verdensorden på. De bryr seg lite om menneskerettigheter, ytringsfrihet, eller tanker om likeverd uavhengig av rase, religion eller kjønn. Etter Berlinmurens fall i 1989 opplevde vi en spennende oppblomstring av nye demokratier i øst. Fokuset på menneskerettighetene ble tydeligere. Vi gikk inn i 1990-årene med en sterk tro på en bedre verden. Europakartet ble totalt forandret, og vi fulgte spent med på det som skjedde: Samlingen av Tyskland, det første fellestyske valget, de nye statene i Baltikum, fløyelsrevolusjonen i Tsjekkia. Det meste skjedde uten bruk av militær makt. Men andre steder i verden blusset konfliktene opp. I Rwanda ble det borgerkrig, med en brutal nedslakting av sivile. På ny måtte vi diskutere hva som var verdenssamfunnets ansvar. Kunne verden sitte rolig og se på? Hvilket ansvar hadde vi for å beskytte enkeltmennesker i en annen del av verden? Hvis en stat ikke er i stand til å forsvare sine innbyggere, har det internasjonale samfunnet rett til å gripe inn. Men det er mange avveiinger, blant annet i forholdet mellom individuelle menneskerettigheter og folkeretten. Nasjonalstatens suverenitet setter grenser for verdenssamfunnets inngripen. Derfor var det ingen som grep inn for å beskytte innbyggerne i Rwanda. Etterpå fikk vi en omfattende debatt om verdenssamfunnets ansvar: «Responsibility to protect». Det ble slått fast at det var legalt å gripe inn i land hvor bruddene på menneskerettighetene var så store og der staten ikke var i stand til å beskytte egne innbyggere, og i land der staten selv sto i spissen for grove overgrep på landets befolkning. Forholdet til de stormaktene i verden som ikke er villige til å ta noe ansvar, slik som Kina og Russland, er 22
problematisk. Kina, verdens mest folkerike stat, og den nasjon i verden som har raskest økonomisk vekst, er svært tilbakeholden. Kinesiske myndigheter står hardt på et prinsipp om at de ikke skal blande seg inn i indre anliggender i andre land. De deltar ikke i internasjonale fredsoperasjoner, og er ikke interessert i å lytte til kritikk mot menneskerettighetsbrudd i sitt eget land. Men hvis vi mener at det er viktig at verdenssamfunnet reagerer på menneskerettighetsbrudd, må den samme vurderingen gjelde alle land og stater. Hvis vi skal løse de globale sikkerhetsutfordringene, må vi være konsekvente. Hvilke krav skal vi stille? Hvordan skal vi agere, og hvilke sanksjoner er vi villig til å bruke? Det var enklere før, da mange av de landene som brøt menneskerettighetene, var fattige versting-regimer. Men hvordan forholder vi oss til de overgrep mot sivilbefolkningen som begås av de nye økonomiske stormaktene? Vi ser nå en fremvekst av nye allianser mellom land som ikke ønsker fokus på egen menneskerettighetspraksis, som Kina, Russland og Vietnam. De slår seg sammen med andre autoritære, totalitære regimer. De økonomiske tyngdepunktene flytter seg raskt. Det er utfordrende å stake ut en god utenrikspolitisk kurs i en sånn situasjon. Det er krevende, fordi vi både skal ivareta norske næringsinteresser og forsvare våre grunnleggende verdier. Menneskerettighetene har en lei tendens til å tape for næringsinteressene. Det ser vi tydelig både når det gjelder nasjoners og firmaers forhold til menneskerettighetsbruddene i Kina. Men hvis vi bare er opptatt av å sikre norske næringsinteresser, og ikke stiller tydelige krav til våre handelspartnere på dette området, gjør vi alvorlige feilsteg. Vi må ha noen faste holdepunkter i utenrikspolitik23
ken. Selv om verden har forandret seg mye, er det åpenbart at et lite land som Norge fortsatt bør ha tette tilknytninger og allianser med andre land. I en verden som har blitt mer uoversiktlig, er det behov for et mer internasjonalt forpliktende samarbeid. Og i en verden hvor FN hemmes av flere land som aktivt bremser verdensorganisasjonens fokus på menneskerettigheter, er det viktig at vi benytter oss av den stemmen vi har i NATO til å prege forsvars- og sikkerhetssamarbeidet. Jeg mener også det er viktig at vi hele tiden jobber aktivt for Europas sterke stemme i verdenssamfunnet, nemlig EU. Det er sårt for meg at vi ikke er medlem av det store europeiske fellesskapet, fordi EU består av de landene som ligger oss politisk, sosialt, verdimessig og styringsmessig nærmest. Min foreldregenerasjon vokste opp med den annen verdenskrig. Min generasjon vokste opp med en berlinmur som delte Europa i to. Den kalde krigen har preget min politiske oppvekst og bevisstgjøring, men den er nå historie. Derfor er det viktig for politikere i min generasjon å huske at de unge vernepliktige som nå er inne til tjeneste, er født etter murens fall. De er født inn i en verden hvor forsvars- og sikkerhetsspørsmål er mer kaotiske. Det krever at vi har en offentlig diskusjon som er mer tydelig. Hvorfor trenger vi et forsvar? Hvilke forpliktelser har vi? Da jeg var ung, var muren en begrunnelse i seg selv. Den er ikke der lenger. Nå må vi skape en annen forståelse. Det internasjonale samfunnet har nå vært i Afghanistan i snart ti år; som alle vet, er det fortsatt langt frem. En av de store utfordringene er byrdefordelingen. Hvor store kostnader er hvert enkelt land villig til å ta på seg for å gjennomføre et slikt engasjement? Tendensen til 24
krigsutmattelse er til stede i mange europeiske land. Når jeg møter parlamentarikere fra andre NATO-land, merker jeg at finanskrise og budsjettkutt på toppen av langvarige engasjement i land som Afghanistan og Kosovo har bidratt til krigstrettheten. Mange europeiske land har kuttet mye og modernisert lite i sitt forsvar, derfor fremstår USA i enda større grad enn tidligere som hovedaktøren i internasjonale militære operasjoner. Men også amerikanerne er nå i ferd med å bli slitne. Oppgavene på utenlandsfeltet er større enn det vi har planlagt for. Norge må derfor ruste opp; vi må styrke hæren og sørge for at vi faktisk kan ta i bruk de marinefartøyene vi har investert i. Vi trenger et sterkt norsk forsvar som bidrar både hjemme og ute. Vår alliansetilknytning er bærebjelken i forsvarspolitikken. Vi trenger militære styrker som gjennom utenlandsoppdrag bidrar til at trusselen mot Norge blir mindre. I budsjettsammenheng blir Forsvaret altfor ofte en salderingspost. Våre soldater trener for lite, og vi er ikke alltid på topp når det gjelder utstyr. Vi har for lite tyngde og dybde i forsvaret vårt. På samme tid utsetter vi dem som tjenestegjør i Afghanistan for et veldig hardt press, med for korte hvilepauser mellom oppdragene. Vi må huske at våre soldater får enormt gode skussmål, for sine handlinger, for sin etikk, modenhet, kunnskap og moral. Enkelte medier vil naturligvis tidvis fange opp uheldige utsagn og noen tvilsomme hendelser. Men debatten om bruk av vikinghjelmer og fokuset på andre episoder har liten betydning i det lange løp. Mitt inntrykk er at norske soldater gjør en god og viktig jobb i Afghanistan. Jeg havnet i regjering akkurat da Norge måtte ta stilling til om vi skulle sende soldater til et væpnet kon25
fliktområde langt hjemmefra. Jeg har ikke vært et sekund i tvil om at det var en riktig beslutning, selv om det dessverre har medført at norske liv har gått tapt, og selv om det har medført at nordmenn har tatt liv. Det er en uunngåelig konsekvens av vårt ønske om å skape en bedre verden ved hjelp av militær makt. Vi har vært i Afghanistan i nær ti år. Vi har sett en del fremskritt, men det har også vært mange nederlag. Vi må derfor stadig diskutere hva vi oppnår med vårt nærvær, og hvor lenge vi skal være der. NATO har antydet at styrkene bør kunne trekkes ut av Afghanistan i 2014, eller som den politisk korrekte betegnelsen er i NATO: Overføring av ansvaret til afghanske myndigheter og hæren. Det er viktig at tidspunktet blir nøye vurdert i forhold til de resultatene vi ønsker å oppnå. Det er mulig at den afghanske hæren ikke er godt nok oppbygget til å kunne håndtere den innenrikspolitiske situasjonen til det antydede uttrekkingstidspunktet, i så fall må de internasjonale styrkene være der lenger. Det som er helt sikkert, er at det afghanske samfunnet ikke kommer til å være et modent demokrati i 2014. Afghanistan vil uansett trenge mye hjelp i årene fremover til å utvikle sine sivile institusjoner. Vi må håpe at den afghanske regjeringen greier å skaffe seg en bredere base for demokratiet, og at de blir i stand til å trekke noen av de opprørsgruppene som eksisterer i landet, inn i styre og stell. Dersom de skal lykkes med det, må de blant annet sørge for at makten i Afghanistan blir mer desentralisert. Minnene fra mitt besøk i landet og møtet med den unge jenta på krisesenteret er fremdeles sterke og levende. Det er slike møter som overbeviser meg om vik26
tigheten av å fullføre oppdraget. Jeg vet at hun og mange andre har grunn til å føle seg sveket dersom vi trekker oss ut av Afghanistan før vi har bidratt til at afghanerne får et samfunn der de grunnleggende menneskerettighetene er et sentralt fundament.