Men hvordan skal jeg gråte når det blomstrer så voldsomt langs veiene?

Materie_MenHvordanSkal JegGråte_4k.indd 4

13.08.2021 12:47

Men hvordan skal jeg gråte når det blomstrer så voldsomt langs veiene?

Materie_MenHvordanSkal JegGråte_4k.indd 1

13.08.2021 12:47

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2021 ISBN 978-82-02-70999-0 1. utgave, 1. opplag 2021 Omslagsdesign: Pati Passero Omslagsillustrasjon: Pati Passero, basert på tegninger av Thea Vogt Sats: Elisabeth Vold Bjone Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2021 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Materie_MenHvordanSkal JegGråte_4k.indd 2

13.08.2021 12:47

Stina Vogt

Men hvordan skal jeg gråte når det blomstrer så voldsomt langs veiene?

Materie_MenHvordanSkal JegGråte_4k.indd 3

13.08.2021 12:47

Jeg logger på. Plantene lastes inn, mørklilla gladioler og flammende turbanliljer skyter opp i blomsteråkeren, og pottene lastes inn, den våte jorda og de stripete bønnebelgene, de siste bevegelsene, saksen, de selvlysende blå tordivlene og tordivlenes bein lastes inn, spillet bygger seg selv opp på nytt, nå lastes vannet, bregnene og mosen, nå lastes nattehimmelen, øynene har pupiller som utvider seg i mørket og lyset fra skjermen er strålende. Det er ingenting å gjøre mens spillet laster, jeg sitter stille og foroverlent og ser prosentene stige: 81 prosent, nå lastes frøene inn. Jeg kan kjenne et kaldt drag fra hagen, vinduet står på klem, nå lastes stiene inn, snart åpnes alt, og en frodig muzak skal spille, spillet som husker seg selv, som kontinuerlig sletter, og lagrer. Å, koboltgrønne spirer. Å, salige morgen som rinner, ansiktet mitt mot skjermen, jeg bruker fire av ti fingre, jeg har en tann som verker.

5

Materie_MenHvordanSkal JegGråte_4k.indd 5

13.08.2021 12:47

Det jeg holder i hendene, glipper mellom fingrene mine, eller jeg åpner munnen; lyd jeg ikke visste jeg hadde i meg.

Det veller ut.

I plantespillet blomstrer rosene, blå, saftige, genmodifiserte.

6

Materie_MenHvordanSkal JegGråte_4k.indd 6

13.08.2021 12:47

Det er natt. Jeg hører mammas stemme. Jeg følger en pikslete lilla sti, inn i plantespillets skog, der inne vokser selvlysende sopp, jeg strør øyeblikkspulver over dem, små pollenskyer løser seg opp over hattene som strekker seg langs stien. De lyser stien opp.

Jeg går dypere inn i skogen, og foran meg står en hul, sølvfarget eik.

Jeg legger øret mot stammen, kan ikke skjelne ordene, men jeg hører klangen helt dyp, nesten brummende der inne. Trekronen brer seg over meg. Sølvbladene skjelver.

Syrinfarget månelys. Jeg sitter helt ubevegelig i stuen. Det som tikker er ikke en klokke, det er minnet.

7

Materie_MenHvordanSkal JegGråte_4k.indd 7

13.08.2021 12:47

Mormor slår vinduet opp, duene letter fra taket. Hun setter hendene for munnen som en trakt og roper på mamma. Først en gang, så en gang til, og det er altfor høyt, for mamma og jeg står like under takmønet, halvt i sol halvt i skygge, og mamma klipper buksa mi til shorts, den er blitt kort i beina, jeg har et strykemerke på låret av en huskyhund. Helt grønne øyne. Mamma tar det på øyemål, klipper fort, bestemt som en ekte skredder, jeg dreier rundt og rundt, nå kan vi høre det tromler i trappa, mormor er på vei, vi skråler, her er jeg roper mamma, her er jeg roper jeg, vi bor i to etasjer, døren er blå, snart er det juli, gresset bør klippes, det er løvetann overalt.

8

Materie_MenHvordanSkal JegGråte_4k.indd 8

13.08.2021 12:47

Fra stuen til plantespillet skriver jeg et postkort til meg selv, postkortet er et bilde av en platanlønn, jeg skriver: GAME OVER jeg skriver, dette kommer nok frem når jeg våkner, jeg vet at jeg ikke kan stole på håndskriften min, eller tingene som ligger strødd rundt meg. Steinene mamma plukket på stranden har jeg lagt i et syltetøyglass med vann, det skal salt i, men jeg kan ikke gråte, også det kjennes innøvd, ingen ser meg.

Og det der med game over er et valg, for det er ikke de samme reglene i spillet, ingenting opphører, ikke kroppen, det er en flimrende stakkato, det er noe blålig i solen, vannet er uten oppdrift, der jeg styrer tiden selv.

9

Materie_MenHvordanSkal JegGråte_4k.indd 9

13.08.2021 12:47

Ansiktet mitt lyses opp av plantespillet, en sykelig oransje himmel, fluoriserende grønt, en hakkende vind i bladene, hjertet banker, jeg spiser vingummiflaggermus, jeg har ikke vært ute av huset, en blodrørsopp vokser ved sølveika, kjøttet blånende, så helt eggegult, i munnen har jeg små sukkerblemmer.

Nye nivåer gir mer dyrkbar jord, jeg logger meg inn og ut for å manipulere tiden, så gror det i rosebedene og jeg får nye poser med rosa frø, mirakellupin og tidløs.

Det er høylys dag i plantespillet, en syk måne henger allikevel halvt gjennomskinnelig ved siden av solen. Jeg setter langstilkede roser til salgs, jeg beveger meg rundt blant vasene.

10

Materie_MenHvordanSkal JegGråte_4k.indd 10

13.08.2021 12:47

Det regner et stille regn.

Et solregn, nei, et infrarødt regn, en atomskur, i plantespillet, slik jeg sitter, med det blå lyset i det mørke rommet.

Jeg har plantet en stor keisersjasmin i en potte, den er vill, skrikrosa og skinnende.

Støvet i stuen ligger på karmer og rammer og flater, og alt jeg skulle har jeg glemt, alt jeg ville, jeg har glemt det, i spillet drar plantene til seg det giftige regnet, jeg ser de utvider seg, krøller seg ut, og skyter nye skudd ved det knitrende vannet i neonbekken.

Mamma. Det har gått en time, det har gått en vår, jeg sitter bare her, det har gått flere vintre nå, mamma, pust og hoste, mamma, blårødt og blodrødt og jeg er ennå innovervendt.

11

Materie_MenHvordanSkal JegGråte_4k.indd 11

13.08.2021 12:47

Mamma snakker hakkende, og det er noe som ikke stemmer med ordene hennes, et mørkt trykk, det lukter innestengt og hun er redd.

Det må være sånn at jeg løper, over tunet, opp trappen, jeg kan høre jeg skriker, helt lydløst, står i stuen, mens det snør over hagen og i plantespillet òg, striper av lilla som om pc-skjermen er våt, jeg vet at jeg står med ingenting i hendene eller er det en fugl av blått glass, rødt bryst.

Mamma kjenner noe som trykker i hodet, jeg trykker og trykker på tastene, jeg ringer legevakten, så er de på vei.

Og mens de kjører gjennom byen strekker valmuene seg i spillet, en timelapse, solen går ned og månen opp, valmueåkeren er rasende.

Når ambulansen kommer er det hjertet mitt de sjekker, jeg har en gammel sorg, den slår, jeg vet jeg sto med noe i hendene, kanskje en blå fugl, det er bare meg her, en opphopning av tid og ting, brystet kobles til maskinen, små påklisterbare trykknapper, grafene er tilsynelatende normale, pusten går.

12

Materie_MenHvordanSkal JegGråte_4k.indd 12

13.08.2021 12:47