Meg Rosoff Det jeg vet om deg

Det jeg vet om deg

Meg Rosoff

Det jeg vet om deg Oversatt av Heidi Sævareid

Meg Rosoff Originalens tittel: Picture me gone Oversatt av Heidi Sævareid First published by Penguin Books, 2013 Text copyright © Meg Rosoff, 2013 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2017 ISBN 978-82-02-53105-8 1. utgave, 1. opplag 2017 Omslagsdesign: Cappelen Damm AS, Sofie Nordengen Omslagsfoto: iStockphoto/caracterdesign og Shutterstock/vectorEps Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2017 Satt i 10/14 pkt. Sabon og trykt på 80 g Ensolux cream 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Brenda

1

Den første Mila var en hund. En bedlingtonterrier. Det hjelper hvis du vet om disse tingene. Jeg har absolutt ikke noe imot å være oppkalt etter en hund. Faktisk kan jeg se for meg akkurat hvordan det må ha foregått. Mila, må faren min ha sagt, det er et fint navn. Uten å huske hvor han hadde hørt det. Og så må moren min ha kommet til å tenke på hunden, og spurt om han var helt sikker, og når han ikke svarte, må hun ha sagt OK, da.

Mila. Og så må hun ha sett på meg og tenkt: Mila, min Mila.

Jeg tror ikke på reinkarnasjon. Det virker usannsynlig at jeg skal ha arvet sjelen til min bestefars hund, som døde for lenge siden. Men det er enkelte trekk som får meg til å lure. Var det helt tilfeldig at Mila dukket opp i hodet til faren min den morgenen jeg ble født? Han så på sin ett minutt gamle datter og tenkte først på hunden, Mila. Hvorfor?

Faren min og jeg forbereder oss til å reise til New York for å besøke hans eldste kamerat. Men i går forandret ting seg. Kona til kameraten hans ringte og sa han hadde dratt hjemmefra.

Dratt hjemmefra? spør Gil. Hva i all verden mener du?

Forsvunnet, sier hun. Ingen lapp. Ingenting.

Gil ser forvirret ut. Ingenting?

Kommer dere likevel? spør kona hans.

7

Og da Gil tier en stund og tenker igjennom saken, sier hun: Vær så snill.

Ja, selvfølgelig, sier Gil, og langsomt legger han på røret.

Han kommer tilbake, sier Gil til Marieka. Han har bare dratt sin vei for å få litt tid til å tenke. Du vet hvordan han er.

Men hvorfor nå? Moren min stusser. Når han visste at dere skulle komme? Timingen er … underlig.

Gil trekker på skuldrene. I morgen på denne tiden er han tilbake. Det er jeg sikker på.

Marieka høres tvilende ut, men jeg kan ikke se ansiktet hennes her jeg sitter. Hva med Mila? spør hun.

Her er et par ting som jeg vet: Det er påskeferie, og jeg har fri fra skolen. Moren min jobber hele uken i Nederland, og jeg kan ikke være hjemme alene. Faren min lever inni hodet sitt, og det er bedre for ham å ha selskap når han reiser, så han ikke mister retningen. Billettene ble kjøpt for to måneder siden.

Vi kommer likevel til å dra, begge to.

Jeg trives sammen med pappa, og vi er et bra team.

Akkurat som min navnesøster, hunden Mila, har jeg alltid oversikt over hvor jeg er, og hva jeg gjør til enhver tid. Jeg har ikke hang til å drømme meg bort, og jeg har noe av den samme besluttsomheten som en terrier. Hvis det er noe å legge merke til, er det jeg som legger merke til det først.

Jeg er god til å løse gåter.

Jeg er nesten ferdig med å pakke da Marieka kommer for å si at hun og Gil har blitt enige om at jeg fortsatt bør bli med. Inni meg har jeg allerede begynt å organisere spor og ledetråder, og tenker igjennom alle mulighetene. Jeg leter etter en teori.

8

Jeg møtte kameraten til faren min en gang i en fjern fortid, men jeg husker ham ikke. Han er en helt i familien vår, for en gang reddet han livet til Gil. Uten Matthew ville ikke jeg vært her. Dette har jeg lyst til å takke ham for, men jeg har aldri fått sjansen.

Det virker så lenge siden vi forlot London. Den gangen var jeg et barn.

Teknisk sett er jeg fortsatt et barn.

2

Jeg vet veldig lite om hunden Mila. Hun tilhørte bestefaren min da han var gutt og vokste opp i Lancashire, og da hunder som Mila ble holdt som rottefangere, ikke som kjæledyr. Jeg fant et støvete gammelt bilde av henne i et album som faren min hadde beholdt fra da han var liten. De fleste bildene er av mennesker jeg ikke kjenner.

På bildet står hunden og huker seg sammen, som om hun har mest lyst til å sette av sted. Jeg er utrolig interessert i personen på den andre siden av kameraet. Kanskje det er bestefaren min, en gutt som var tilstrekkelig stolt av rottefangerhunden sin til å ta et bilde av henne. Mange tar bilde av hundene sine i dag, men gjorde de det den gang?

Hunden stirrer rett frem. Hvis dette var hans hund, ville den ikke ha snudd seg og sett på ham?

Bildet fyller meg med en dyp lengsel. Saudade, ville Gil ha sagt. Det er portugisisk. Lengselen for noe man har elsket og mistet, noe som er tapt eller uoppnåelig.

Jeg kan ikke forklare følelsen av tristhet som jeg får når jeg ser på dette bildet. Hunden Mila har vært død i åtti år.

Alle kaller faren min for Gil. Gils barndomsvenn har forlatt huset han delte med kona og babyen. Ingen vet hvor han dro eller hvorfor. Kona til Matthew ringte Gil i tilfelle han ønsket å endre planene. I tilfelle han hadde hørt noe.

10

Det hadde han ikke. Ikke da.

Vi skal ta toget til flyplassen, og det er viktig å huske passene. Marieka sier at jeg skal passe på meg selv, og kysser meg. Hun smiler og spør om det kommer til å gå bra med meg, og jeg nikker, for det kommer til å gå bra.

Hun kaster et blikk på Gil og sier: Ta vare på faren din.

Hun vet at jeg kommer til å ta vare på ham så godt jeg kan. Alder er ikke alltid det som er best egnet til å si noe om kompetanse.

Togdørene lukkes, og vi vinker farvel. Jeg lener meg inntil faren min og puster inn lukten av jakken hans.

Han lukter bøker, blekk, ull, gammel kaffe som har blitt stående innerst på skrivebordet, pluss et anstrøk av parfymen Marieka pleide å kjøpe til ham – og som han ikke har brukt på årevis. Lukten av huden hans er altfor kjent til å kunne beskrives. Jeg ble overrasket da jeg oppdaget at ikke alle kan identifisere folk ved hjelp av lukten deres. Marieka sier at dette betyr at jeg er halvt hund – minst.

Jeg har sett hvordan hunder lukter på mennesker og andre hunder på gaten, eller når de kommer tilbake fra et annet sted. De vil sette sammen et bilde basert på spor: Hvor har du vært? Var det katter der? Spiste du kjøtt? Ja vel. Et bål. Søle. Sitroner.

Hvis jeg var en hund og kjente lukten av bøker, kaffe og blekk i en litt tweedaktig ulljakke, så vet jeg ikke om jeg hadde tenkt: Denne mannen oversetter bøker. Men det er det han gjør.

Jeg har alltid lurt på hvorfor mennesker utviklet så mange språk. Det gjør alt mer komplisert. Det gjør alt mer interessant, sier Gil. I dag skal vi til Amerika, hvor vi ikke kommer til å trenge noen ekstra språk. Gil rufser meg i håret, men han 11

merker egentlig ikke at jeg sitter ved siden av ham. Han er fordypet i en bok som en kollega av ham har oversatt.

Innimellom nikker han.

Moren min spiller fiolin i et orkester. Gnikk, gnikk, gnikk, sier hun når det er tid for å øve, og så lukker hun døren. I morgen reiser hun til Nederland.

Jeg gjør øynene smale og fokuserer på et punkt i det fjerne. Jeg er diskret, rask og lojal. Jeg ville ha vært en god rottefanger.

Saudade. Jeg lurer på om Gil føler det nå, for kameraten som er borte. Hvis han gjør det, viser han ikke noe tegn til det.

3

Marieka er fra Sverige. Moren til Gil var fransk-portugisisk. Jeg trenger diagrammer for å holde styr på alle nasjonalitetene i familien min, men det gjør ikke noe.

Blandingshunder er smarte og sunne og lider ikke av hoftedysplasi eller prematur galskap.

Foreldrene mine var over førti da de fikk meg, men jeg tenker ikke på dem som gamle, ikke noe mer enn de tenker på meg som ung. Vi er bare oss.

Det at kameraten til Gil dro hjemmefra rett før vi skulle komme på besøk, er vanskelig å forstå. Politiet tror ikke han har blitt myrdet eller kidnappet. Jeg kan se for meg at Gil kunne ha vandret ut av døren og glemt å komme tilbake på en stund, men båndet til Marieka og meg ville trukket ham hjem. Kanskje Matthews bånd er løsere.

Selv om de er bestevenner, har ikke Gil og Matthew sett hverandre på åtte år. Det gjør timingen til forsvinningen ganske underlig. Uhøflig, i det minste.

Jeg ser frem til å møte kona hans og begynne å forstå hva det er som har skjedd. Kanskje det var derfor Gil bestemte seg for å ta meg med. Har jeg nevnt at jeg er god til å løse gåter?

Jeg trenger ikke dobbeltsjekke passene – de ligger trygt i den innerste glidelåslommen i bagen min, klare til å bli fremvist ved innsjekking. Gil har lagt fra seg boken og stirrer på noe han har inni hodet.

13

Hvor tror du Matthew dro? spør jeg ham.

Det tar ham noen sekunder å vende tilbake til meg.

Han sukker og legger hånden på kneet mitt. Jeg vet ikke, vennen min.

Tror du vi kommer til å finne ham?

Han ser tankefull ut og sier: Matthew var en vandrer, selv som barn.

Jeg venter på hva mer han skal si om vennen sin, men han sier ingenting. Inni hodet sitt snakker han fremdeles. Hele setninger flimrer over øynene hans. Jeg kan ikke lese dem.

Hva? sier jeg.

Hva? Hva? Men han smiler.

Hva tenker du på?

Ikke noe viktig. Barndommen min. Jeg kjente Matthew like godt som jeg kjente meg selv. Når jeg tenker på ham, ser han fortsatt ut som en gutt, selv om han er ganske gammel.

Han er like gammel som deg, sier jeg, litt surt.

Ja. Han ler og trekker meg inntil seg.

Her er en historie fra fortiden til Gil: Han og Matthew er tjueto, og de haiker til Frankrike på lasteplanet til en trailer, nesten uten penger. Så krysser de Frankrike og kommer til Sveits, hvor de skal bestige Lauteraarhorn. Det er Matthew som er den seriøse klatreren av de to. Alt går etter planen, helt til dag to, da temperaturen begynner å stige. Snøskredvær. De ser snøen og isen tordne ned på alle kanter. Utpå kvelden begynner tåken å senke seg, og pakker inn fjellet som en kappe. De graver seg ned og håper at været skal endre seg. Rundt midnatt øker vinden i styrke, og regnet blir til snø.

Jeg har prøvd å se det for meg hundrevis av ganger.

14

Første problem: det røffe været; det andre: høyden. Utpå morgensiden, i mørket og kulden og snøen, legger Matthew merke til de første tegnene på at kameraten hans er syk, og insisterer på at de klatrer ned. Gil nekter. Tiden går. Hodet dundrer, han er svimmel og irrasjonell, og Gil roper og dytter Matthew unna. Da han omsider siger sammen, utmattet av slitet og den tynne luften, ønsker han bare å sette seg ned og sove i snøen. Å dø.

Matthew bruker de neste elleve timene på å slepe og leie og snakke og overtale ham ned fra fjellet. Om og om igjen sier han til Gil at man ikke legger seg ned i snøen.

Man fortsetter – uansett.

De kommer seg i sikkerhet, og Gil sverger på at han aldri mer skal klatre.

Og Matthew?

Han var altfor glad i det, sier Gil. Han reddet livet ditt.

Gil nikker.

Vi blir stille begge to, og jeg tenker: og likevel.

Og likevel. Gil hadde jo ikke trengt å bli reddet hvis det ikke hadde vært for Matthew.

Risikotageren og den han risikerte.

Når jeg tenker på hvordan denne turen har blitt, så lurer jeg på om vi har blitt tilkalt for å skape en eller annen form for kosmisk balanse, for at vi denne gangen skal hjelpe Matthew – han som aldri før har trengt å bli reddet.

Kanskje vi har blitt tilkalt for å skape balanse i energiflyten i universet.

Vi kommer frem til flyplassen. Gil tar kofferten min og sin egen, og så går vi av toget. Idet rulletrappen bærer oss oppover, plinger det inn en tekstmelding på telefonen hans.

15

Faren min er ikke noe god på meldinger, så han gir telefonen til meg, og jeg viser ham: Fortsatt ingenting, står det, undertegnet Suzanne. Matthews kone.

Vi ser på hverandre.

Kom, sier han og lemper koffertene våre oppå en tralle, og så trasker vi av sted til terminalen. Det kjennes som flere kilometer. Ved innsjekkingen ber jeg om vindusplass. Gil bryr seg ikke om hvor han sitter. Vi svarer på spørsmålene om bomber og skarpe gjenstander, roter gjennom håndbagasjen på jakt etter væsker, tar boardingpassene og slutter oss til den lange buktende køen som går mot de internasjonale avgangene. Jeg får tiden til å gå ved å se på mennesker og gjette på hvor de kommer fra og hvilke forhold de har til hverandre. Amerikanske ansikter ser åpne og avslappede ut, merker jeg meg.

Gjør det dem mer eller mindre tilnærmelige? Jeg vet ikke ennå.

Gil kjøper en avis og en flaske whisky fra taxfree-en på veien til gaten. Da vi går om bord i flyet, tenker jeg fortsatt på kvelden på fjellet. Hva kreves det halvt å slepe, halvt bære en desorientert mann på størrelse med Gil, gjennom iskaldt snøvær og mørke?

Han kan ha andre feil, denne kameraten til Gil, men han mangler ikke besluttsomhet.

4

Suzanne møter oss i ankomsthallen for internasjonale flygninger. Vi er slitne og rufsete. Hun får øye på Gil mens han prøver å få telefonen sin til å virke, og jeg dulter borti ham og peker. Hun er ikke gammel, men hun ser anspent og stram ut, som om noen har glemt å vanne henne. Ved siden av seg har hun en sportsvogn, der et lite barn sover til tross for alt ståket. Han har på seg en tykk drakt som får armene til å stikke rett ut, og på hodet har han en blåstripete lue.

Gil kysser henne på kinnet og sier at det er for lenge siden sist. Han kikker ned på barnet. Hallo, sier han.

Dette er Gabriel, sier Suzanne.

Hallo, Gabriel, sier Gil. Gabriel kniper øynene sammen, men våkner ikke.

Og Mila, sier Suzanne. Du har forandret deg sånn.

Hun mener at jeg har forandret meg siden jeg var fire år, sist gang vi var her. Det var da jeg møtte storebroren til Gabriel, Owen. Han var syv år, og jeg husker ikke stort om ham, selv om vi holder hverandre i hendene på det ene bildet Gil har av oss.

Jeg legger fingeren lett mot Gabriels neve, og han åpner den og griper fatt i meg, fortsatt i søvne. Han er sterk i klypa.

Jeg er lei for at det ble sånn som dette, sier hun og ris17

ter på hodet. Ikke særlig gøy for deg. Hun snur seg mot Gil. Kom. Vi kan snakke i bilen.

Bilen er bråkete, og de snakker så lavt at jeg ikke får med meg stort av det de sier. Gabriel sover tungt i bilsetet sitt ved siden av meg. Innimellom åpner han øynene eller strekker ut en hånd eller sparker med føttene, men han våkner ikke. Jeg får ham til å gripe meg om fingeren igjen, og jeg hører Suzanne si: Vel, jeg håper du har fattet riktig beslutning. Hun sier det på en måte som antyder at han ikke har fattet riktig beslutning i det hele tatt, og jeg er sikker på at hun snakker om det at han har tatt meg med.

Det har begynt å regne.

Jeg sovner i bilen til den rytmiske svisjingen fra vindusviskerne og det lave stemmesurret fra Gil og Suzanne.

Vanligvis ville jeg ha forsøkt å høre hva de sa, men jeg er for trøtt til å bry meg. Gabriel holder fortsatt fast i fingeren min.

Da jeg våkner, er det mørkt. Veien er smal og stille, nesten øde, og det har sluttet å regne. Jeg sier ingenting, bare ser ut av vinduet på skogen og håper å få øye på et rådyr eller en bjørn som kikker på meg. Gil og Suzanne har sluttet å snakke, og bilen er full av private tanker. Suzannes tanker er overraskende klare, mens Gils er dempede og myke. Gil tenker nok på Matthew.

Det er en gåte i hodet hans, og i Suzannes og mitt.

Hvor har Matthew dratt? Og hvorfor?

Suzannes tanker høres ut som en hakkete CD. Pokker pokker pokker pokker pokker.

Det jeg allerede vet, er at Matthew og Suzanne begge to underviser ved byens universitet. Matthew forsvant for fem dager siden, åtte måneder inne i skoleåret, fjorten måneder etter at Gabriel ble født. Han tok ikke noe 18

med seg, verken klesskift eller pass eller penger. Han bare dro om morgenen for å gå på jobb, sa ha det som vanlig, og dukket aldri opp til timen.

Det at han stakk av, synes jeg ikke er så rart i seg selv.

De fleste av oss blir holdt på plass av en slags sentrifugalkraft. Hvis den kraften av en eller annen grunn stanset, ville vi kanskje ha fløyet av sted i ulike retninger.

Men det å ikke komme tilbake? Å holde seg borte er skremmende og smertefullt. Og hvem ville vel finne på å dra fra en baby? Selv for meg virker dette ekstremt, det er som å mislykkes i å elske.

Jeg tenker meg grundig om. Hva kunne få dette til å føles som den eneste løsningen?

Her er det jeg er kommet frem til: (A) Desperasjon (over hva?)

(B) Frykt (for hva?)

(C) Sinne (hvorfor?)

Jeg vet nesten ingenting om Matthew og Suzanne. Jeg skal prøve å finne ut av det når vi kommer frem. Det finnes alltid svar. Noen ganger viser det rette svaret seg å være (D) Alt det ovennevnte.