Grethe Bøe
Mayday
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2021 ISBN 978-82-02-69279-7 1. utgave, 2. opplag 2021 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: www.stock.adobe.com Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen, 2021 Satt i 9,9/14,4 pkt. Sabon og trykt på 70 g Enso creamy 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
I krig er sannheten det første offeret. – Aiskhylos
PROLOG
Stillheten dirret over ørkenen av tettpakket is. Gnistrende snøkrystaller danset lett omkring kvinnen som lå der, alene midt i isødet. Pusten pep forpint og var knapt merkbar. Hun kjempet for å holde seg ved bevissthet. Slik hun som barn pleide å ligge stille i vinternatten og lytte, lyttet hun nå. Er det mulig å høre snøen falle? Stivt løftet hun hånden for å se på klokken. Glasset var knust, viserne sto stille og markerte øyeblikket da alt eksploderte. Men kompasset hadde overlevd, utrolig nok, og nå peilet kompassnålen seg inn mot nord. Ylva gløttet opp, hun skulle nordvestover, hun måtte komme seg hjem til Norge. Kulden skar seg inn i ryggraden, hun hadde for lengst mistet all følelse i fingre og tær og skalv ukontrollert. Ansiktshuden var dekket av små frostsår. De klødde intenst til å begynne med, men nå merket hun dem knapt, ansiktet kjentes numment, som om det var i ferd med å forsvinne. Ylva lukket øynene, lodne filler smeltet mot øyenlokkene, det lindret litt. Søvnen hun hadde kjempet mot så altfor lenge, overmannet henne gradvis. Den var som et mykt pledd og en kopp kakao foran peisen, som nakne, 7
solvarme kropper, dovent omslynget på lune svaberg. Saltvann i håret, svetteperler på pannen, lukten av solkrem og smaken av salt sjø. Ylva smilte, solvarm hud, hun kunne kjenne den, varmen, den strålte innenfra og ut, den fylte alt. Skulle hun gi etter? Bare gi seg hen til dette deliriske, glødende, drømmende? Hvis hun ga slipp nå, ville smerten opphøre og marerittet være over. Om hun ble borte nå, var marerittet over og hun fikk fred. Pusten avtok gradvis, varmen løste seg opp i henne, og hun ble liggende livløs ute på isen. Så ble alt tyst. – Våkn opp! En skarp stemme skar gjennom det kalde mørket. Ylva slo opp øynene og stirret ut mot frostlandskapet, men det var ingen der. Ingen. Hun var alene. – Sovner du nå, våkner du aldri! Der var den igjen, stemmen. Det var ham, det var farens stemme, var det ikke? Umulig, han var borte, hun så ham dø, han var død, var han ikke? Ylva så seg om, kun snøhvite sletter fylte den tause horisonten. Med sammenbitte tenner kjempet hun seg opp i knestående, det prikket for øynene, og hun svaiet idet hun kjente den jernaktige smaken av blod, hennes blod. Herregud, hun maktet ikke mer. Øynene fyltes med tårer, og det trøstesløse landskapet løste seg opp i blå akvareller. Tårene brente seg inn i den tynne huden rundt øynene, og den stikkende svien drev henne til vanvidd. Hun strøk hånden over ansiktet og tvang seg selv til å holde øynene åpne lenge nok til å se det dampende blodet bli sugd opp av ørsmå iskrystaller på bakken. Det var vakkert. Hun kjente hun ble 8
kvalm, den forlokkende tomheten kom henne i møte igjen, den omga henne, som en favn å drukne i. Ikke gi etter nå, jeg må komme meg over grensen, formante hun seg selv. Med sine siste krefter kom hun seg opp og krøp gjennom isødet. En meter, to meter, det var milevis igjen til grensen, tre meter … Kroppen skalv, og beina ga etter, hun kjente knapt den skarpe kulden mot kinnet idet hodet slo mot den ru skaren. Hun frøs ikke lenger og visste hva det betydde. Smerte var det sikreste tegn på liv og Ylvas smerter var i ferd med å dø ut. Tørre frostnåler drev bortetter tundraen og bredte et fint teppe av kalde fjon over henne. I korte glimt så hun faren der han lå på kjellergolvet. Han strakte seg etter henne, armene var som kraftløse tentakler, og han hev etter pusten i grunne, desperate støt. Hun så leppene hans bevege seg, men ikke en lyd kom ut av ham. Den høyre munnviken hang i en skjev, sykelig grimase mens han hvesende hvisket. Noe. Ylva klarte aldri å tyde hva. Hva var det du ville si, pappa? Ylva så utover det gnistrende ødelandet, det var som å være i snøkulen faren ga henne den siste julen. Som en naken og forsvarsløs nyfødt lå hun nå inne i den tynne glassboblen, like før den skulle ristes. Liggende slik, krøket sammen i fosterstilling, apatisk stirrende ut i luften foran seg, ble Ylva var en mørk skygge som for over henne. Hun vendte blikket opp mot himmelen, og der, taust glidende i stadig lavere sirkler, med det årvåkne blikket naglet fast i henne, så hun en mektig kongeørn. Rovfuglen var skremmende vakker, med lyse flekker i de brune 9
vingene og en hvit stjert med svart stripe ytterst. Ylva smilte. Vingene dekket for himmelen og kastet en tung skygge over henne, og hun lukket øynene. Akkurat da stupte kongeørnen ned, og med sine fem centimeter lange klør perforerte den pilotdressen, genseren og huden hennes. I en rask bevegelse festet den klørne dypt inne i Ylvas rygg. Hun kjente det skrape mot ribbeina og veltet seg over på magen for å komme unna. Ørnen endret vinkel på vingene for å fly opp igjen med byttet i klørne. Trykket fra de kraftige vingeslagene slo mot henne, men hun var for tung. Rovfuglen slapp ikke taket, den var sulten og måtte spise. Med vingene spent ut i en to meter bred vifte, stirret den ned på henne. Ylva maktet ikke å forme munnen til et skrik, ansiktet og leppene var frosset til en hvit maske. Hun så opp og møtte ørnens ravgule blikk. Ylva hadde hørt om ørner som fløy av sted med reinkalver, og hun hadde sett hvordan det krumme, skarpe ørnenebbet rev saftige kjøttstykker løs fra sine sprellende bytter ute på vidda. Nå kjente hun klørne synke stadig dypere inn i ryggen. Rovdyrøynene stirret ned på henne, hun stønnet i smerte. Så hugg den til.
KAPITTEL 1
En uke tidligere Ironisk nok var det helt vindstille da den arktiske stormen slo til. Med sine 60 000 soldater feide Exercise Arctic Blizzard, NATOs største vinterøvelse noensinne, over Norges nordligste landsdel med et massivt trykk. Selv om soldatene var spredt på ulike baser utover landsdelen under selve øvelsen, hadde mange av dem tatt turen til Bodø for å overvære selve oppstarten, og den lille byen yret nå av liv. På Bodø militære hovedflystasjon skulle NATOs kamppiloter briefes før øvelsen brakte løs neste dag, og Ylva Nordahl hadde oppmøte klokken 17:00 i den største hangaren på hovedflystasjonen. Hun gledet seg som en unge. Alt idet hun nærmet seg hangaren, hørte hun latter gjalle mellom betongveggene, gjensynsgleden var tydeligvis stor der inne. Hun ble stående i døren og se på de vel trettisju kamppilotene fra ENJJP, ved Sheppard Air Force i Texas. Det kjentes underlig å se alle pilotene samlet inne i den samme hangaren som hun hadde løpt rundt i da hun var en liten røverunge. Det var i det hele tatt underlig å være tilbake i Bodø. 11
For første gang siden hun fikk vingen, var hun tilbake der alt startet. Alt og ingenting var som før. Hangaren virket mindre nå, og tiden hadde satt sine spor. Her inne hadde Ylvas far og de andre kamppilotene sittet og diskutert verdens stadige omveltninger, mens TV-en oppe på veggen flimret i bakgrunnen. Hun visste at faren hadde fulgt med på nyhetene sammen med kollegaene torsdag den 9. november 1989, da Berlinmuren falt og Ylva ble født. Denne dagen var om ikke historiens slutt så i alle fall et enormt vendepunkt både for ham og verden. Fra denne dagen av trengte ikke lederne på begge sider av jernteppet lenger å sikre sin legitimitet ved å forene folket sitt mot en felles ytre fiende. De var alle på samme side nå. Demokratiet og det frie markedets usynlige hånd hadde endelig seiret. Skjønt kun den som aldri har vært en ung kvinne på nachspiel, kan tro at usynlige hender er en bra ting. Den grå hangaren var blitt forsømt etter den kalde krigens slutt, så hun, men det materielle forfallet til tross; atmosfæren, lukten og de stødige grå veggene var de samme som da Ylva nærmest vokste opp der. Det ble umiddelbart stille idet major V. «Ajax» Armour entret hangaren. Som USAs første kvinnelige, fargede kamppilot satte hun en høy standard, og Armours forelesninger på Sheppard Air Force Base var populære. Majoren tok seg god tid og lot alle falle til ro, hun likte å gjøre en grand entrance. – Piloter, velkommen til Bodø og Exercise Arctic Blizzard. Stemmen hennes fylte rommet, og pilotene så opp på henne. 12
– Flere av dere har tjent deres vinger på ENJJPT nå i høst, og dere kjenner hverandre godt. Men nå, nå er dere ute i den virkelige verden, og her vet dere ingen verdens ting! Forventningen, alvoret og spenningen steg blant pilotene. – Alle får tildelt sin FWIT-godkjente instruktør, og dere skal fly minst to sorties per dag. Et tilfreds sus gikk gjennom rommet, alle ville de opp på vingene. Alle ville de fly. Alt klokken 17:43 var Ylva på vei tilbake mot hovedbygget hvor hun skulle treffe sin instruktør under øvelsen. Hun visste godt hvem han var, alle visste hvem major John «Stone» Evans var, og å få nettopp ham som mentor var enhver pilots største drøm og verste mareritt. Han var en av NATOs mest legendariske kamppiloter og var i aller høyeste grad beundret. Men alle visste også at han var en misantropisk jævel, som helst holdt seg for seg selv. På vei forbi rullebanen passerte Ylva en samling F-35-fly. Lenger borte sto det flere F-16-fly, Eurofighters og AWACS. Hun hadde lyst til å fly alle og følte seg som en unge i en lekebutikk der hun gikk. Og det var eksklusive leker hun kunne boltre seg med. De 52 nye F-35-flyene Norge hadde kjøpt fra USA, kostet vel over 70 milliarder kroner, hvilket var et spøtt i havet sammenlignet med de vel 1,6 trillioner dollarene verden brukte på militærutgifter hvert år. Ylva hadde problemer med å forestille seg hvor mye summen egentlig utgjorde. En kalkyle hun hadde gjort, sånn for 13
moro skyld en sommernatt i Texas, viste at menneskeheten lett kunne utryddet all fattigdom, samt de fleste dødelige sykdommer, for omtrent den samme summen som ett års militært forbruk. Ett år! Idet Ylva kom inn i vestibylen, sto han og ventet på henne. Egentlig ble hun skuffet. Legenden John Evans så ut som en helt alminnelig, middelaldrende fyr. Kortklipt, omtrent 185 cm høy, senete kroppsbygning og ikledd en standard flight suit. Hun visste ikke helt hva hun hadde ventet, men hun ble faktisk irritert over at han ikke var større. Det eneste hun bet seg merke i, som kunne antyde at gammel’n hadde noe å fare med, var kjevemusklene. I det smale, skarpe ansiktet bulte de ut som spente knokler under den glattbarberte, brunbarkede huden. Ved nærmere ettersyn minte han mest om et reptil, en komodovaran. Steinansikt, alle kalte ham det, og nå så hun hvorfor. Med sine iskalde blå øyne levde han opp til kallenavnet. At hun skulle klare å vinne hans respekt, var heller usannsynlig, målet var å få hans aksept. Skjønt det var uklart om selv det var mulig. Han hilste kort. – Jeg er major John Evans og skal være din mentor under øvelsen. Vi møtes her i morgen klokken 06:00. Det var alt. Nok snakk. Ylva observerte blikket hans oppmerksomt da han presenterte seg. Var han en av machomennene som mente at hun vannet ut respekten for det hellige brorskapet blant alfahannene i luftforsvaret? Var det derfor han knapt gadd se på henne idet han overleverte sine to instruktive setninger? Det var umulig å si, han var umulig å lese. Men, hvem brydde seg? Ylva var fint lite interessert i major Evans’ sjelsliv. Å fly med en av U.S. Air Forces beste 14
kamppiloter veide uansett opp for hans sjarmtekniske tilkortkommenhet. Det var kunnskapen hans hun ville ha, eventuell respekt måtte hun gjøre seg fortjent til. Såpass skjønte hun. Hun var tross alt sin fars datter.