Matt Haig Gutten som ble julenissen

Gutten som ble julenissen_materie_r1 kopi.indd 1

08.09.16 10.02

Gutten som ble julenissen_materie_r1 kopi.indd 2

08.09.16 10.02

illustrert av CHRIS MOULD oversatt av CARINA WESTBERG

Gutten som ble julenissen_materie_r1 kopi.indd 3

08.09.16 10.02

Til Lucas og Pearl Matt Haig Originalens tittel: A boy called Christmas Oversatt av Carina Westberg Copyright © Matt Haig, 2016 Illustrations © Chris Mould, 2016 Published by arrangement with Canongate Books Ltd, 14 High Street, Edinburgh EH1 1TE. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2016 ISBN 978-82-02-50901-9 1. utgave, 1. opplag 2016 Illustrasjoner: Chris Mould Omslagsdesign: Rafaela Romaya Sats: Torill Gaarder/Cappelen Damm Trykk og innbinding: Livonia Print, Litauen 2016 Satt i Bembo 13,25 pkt og trykt på 100 g Munken Premium cream 1,3.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesse­ organ for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Gutten som ble julenissen_materie_r1 kopi 2.indd 4

13.09.16 08.19

Umulig.

- Et gammelt skjellsord på nissespråk

Gutten som ble julenissen_materie_r1 kopi.indd 5

08.09.16 10.02

Gutten som ble julenissen_materie_r1 kopi.indd 6

08.09.16 10.02

En vanlig gutt u er i ferd med å lese den sanne historien om Fader Jul. Ja. Fader Jul. Du lurer kanskje på hvordan jeg kjenner den sanne historien om Fader Jul, men da svarer jeg at man egentlig ikke bør stille spørsmål ved den slags. Ikke helt i begynnelsen av boka. Det er i bunn og grunn litt frekt. Du må bare ta for gitt at jeg faktisk kjenner historien om Fader Jul. Hvorfor skulle jeg ellers fortelle den?

Kanskje kaller du ham ikke Fader Jul. Kanskje kaller du ham noe annet.

Julenissen eller Nissefar eller Sankt Nick eller Santa Claus eller Sinterklaas eller Kris Kringle eller Pelznickel eller Papa Noël eller Snål mann med stor mage som snakker med reinsdyr og kommer med gaver. Eller kanskje du har diktet opp et navn selv bare for moro skyld. Men hvis du hadde vært nisse, ville du uten tvil ha kalt ham Fader Jul. Det var alvene som begynte å kalle ham julenissen og spredte

7

Gutten som ble julenissen_materie_r1 kopi.indd 7

08.09.16 10.02

det bare for å skape forvirring. Alver er nemlig noen ordentlig skøyere.

Hva du nå enn måtte kalle ham, vet du hvem han er, og det er det som teller.

Er det ikke rart av han en gang var helt ukjent? At han bare var en vanlig gutt som het Nikolas, som bodde midt i ingen­steds, med andre ord midt i Finland? Magi var noe han trodde på, men aldri hadde opplevd. Han visste nesten ingenting om verden, bortsett fra hvordan soppsuppe smakte, hvordan norda­ vinden kjentes, og han kunne de historiene han var blitt fortalt. Dessuten hadde han ingen­ ting annet enn en turnipsdukke å leke med.

Men så skulle livet endres for Nikolas, og det på en måte han aldri kunne ha forestilt seg. For noe skulle snart hende ham.

Noe bra.

Noe dårlig.

Noe umulig.

Men hvis du er av dem som mener at noe er umulig, bør du straks legge fra deg denne boka. Da er den helt klart ikke noe for deg.

Denne boka er nemlig full av det umulige.

8

Gutten som ble julenissen_materie_r1 kopi.indd 8

08.09.16 10.02

Gutten som ble julenissen_materie_r1 kopi.indd 9

08.09.16 10.02

Gutten som ble julenissen_materie_r1 kopi.indd 10

08.09.16 10.02

Leser du fortsatt?

Bra. (Nissene ville ha vært stolte av deg.)

Da kan vi begynne …

Gutten som ble julenissen_materie_r1 kopi.indd 11

08.09.16 10.02

En tømmerhoggers sønn ikolas var i det minste en lykkelig gutt. Eller, nei, egentlig ikke.

Dersom noen hadde spurt, ville han nok ha sagt at han var lykkelig, og han prøvde utvilsomt å være lykkelig, men iblant var det nokså vrient. Det jeg vil fram til, er at Nikolas var en gutt som trodde på lykken på samme måte som han trodde på nisser og troll og alver. Men han hadde aldri opplevd å møte en nisse eller et troll eller en alv, og han hadde heller ikke opplevd ekte lykke. I hvert fall ikke på lenge. Han hadde det nemlig ikke så lett. Særlig ikke i julen.

Dette er en liste over hver eneste gave Nikolas hadde fått til jul. I hele sitt liv.

1. En treslede.

2. En dukke skåret ut av en turnips.

Det var det.

Faktisk var det ganske tøft å være Nikolas.

Men han gjorde det beste ut av det.

12

Gutten som ble julenissen_materie_r1 kopi.indd 12

08.09.16 10.02

Han hadde ingen søsken å leke med, og den nærmeste landsbyen – Kristiinankaupunki (Kris-ti-nan-kao-punki) – lå et godt stykke unna. Det tok enda lengre tid å dra dit enn å uttale navnet. Dessuten var det ikke stort å finne på i landsbyen, bortsett fra å gå i kirken eller titte i lekebutikkens utstillingsvindu.

«Pappa! Se! Et reinsdyr av tre!» gispet Nikolas gjerne mens han trykket nesen mot ruta.

Eller: «Se! En nissedukke!»

Eller: «Se! En kosebamse som forestiller kongen!» Én gang spurte han til og med: «Kan jeg få en?»

Han så opp på farens ansikt. Det var et langt og magert ansikt med buskete øyebryn og hud ruere enn gamle sko i regnvær.

«Vet du hva den koster?» sa faren hans, Jo. «Nei», sa Nikolas.

Da holdt faren opp venstre hånd, med fingrene utstrakt. Han hadde bare fire og en halv finger på venstre hånd etter en ulykke med øks. En fæl ulykke. Blodet fløt. Antagelig bør vi ikke dvele for lenge ved den ulykken, i og med at dette er en julefortelling.

«Fire og en halv rubel?»

13

Gutten som ble julenissen_materie_r1 kopi.indd 13

08.09.16 10.02

Gutten som ble julenissen_materie_r1 kopi.indd 14

08.09.16 10.02

Gutten som ble julenissen_materie_r1 kopi.indd 15

08.09.16 10.02

Faren så sint ut. «Nei. Nei. Fem. Fem rubler.

Og fem rubler for en nissedukke er altfor dyrt.

Man får et lite hus for den prisen.»

«Jeg trodde et hus kostet hundre rubler, pappa?»

«Ikke vær nesevis, Nikolas.»

«Men du har jo sagt at jeg skal prøve å være vis.»

«Ikke på den måten. Og hva skal du egentlig med en nissedukke når du har den turnipsdukken moren din lagde? Kan du ikke leke at turnipsen er en nisse, da?»

«Jo, pappa, klart det», sa Nikolas, for han ville ikke at faren skulle bli lei seg.

«Ikke tenk mer på det, gutt. Jeg skal jobbe så hardt at jeg en vakker dag blir rik og kan kjøpe alle lekene du har lyst på, og vi kan skaffe en ekte hest og en egen vogn og kjøre inn til landsbyen som konge og prins!»

«Ikke jobb så mye, pappa», sa Nikolas. «Du må også få leke litt iblant. Og jeg er fornøyd med turnipsdukken min.»

Men faren måtte jobbe mye og hogge ved hele dagen, hver bidige dag. Han begynte straks det ble lyst, og fortsatte til det ble mørkt.

«Problemet er at vi bor i Finland», forklarte faren den dagen fortellingen vår begynner.

16

Gutten som ble julenissen_materie_r1 kopi.indd 16

08.09.16 10.02

«Bor ikke alle i Finland?» spurte Nikolas.

Det var morgen. De var på vei ut i skogen og passerte den gamle steinbrønnen de bestandig unngikk å se på. Bakken var dekket av et tynt lag snø. Jo bar en øks på ryggen, og bladet glimtet i den kalde morgensola.

Gutten som ble julenissen_materie_r1 kopi.indd 17

08.09.16 10.02

«Nei», sa Jo. «Noen bor i Sverige. Og det bor omtrent sju mennesker i Norge. Kanskje til og med åtte. Verden er stor.»

«Hva er problemet med å bo i Finland, da, pappa?»

«Trærne.»

«Trærne? Jeg trodde du likte trær. At det er derfor du hogger dem ned.»

«Men det vokser trær overalt. Derfor er det ingen som betaler stort for …» Jo stanset.

Snudde seg.

«Hva er det, pappa?»

«Jeg syntes jeg hørte noe.» De så ikke annet enn bjerketrær, nåletrær, urtebusker, røsslyng og en bitte liten rødbrystet fugl som satt på en kvist.

«Det var vel ingenting», sa Jo usikkert.

Jo kikket opp på en svær furu og la hånden mot den ru barken. «Denne er det.» Han tok fatt på hoggingen, og Nikolas begynte å lete etter sopp og bær.

Nikolas hadde bare en eneste sopp i kurven da han oppdaget et dyr i det fjerne. Nikolas var veldig glad i dyr, men fikk som regel ikke se annet enn fugler, mus og harer. Iblant elg.

Men dette var noe mye større og sterkere.

18

Gutten som ble julenissen_materie_r1 kopi.indd 18

08.09.16 10.02

En bjørn. En kjempemessig, brun bjørn, kanskje tre ganger så stor som Nikolas, sto på bakbeina og skuffet bær inn i munnen med enorme labber. Nikolas’ hjerte slo en tromme­ virvel av iver. Han bestemte seg for å se nær­mere på bjørnen.

Han gikk raskt framover. Nå var han nokså nær.

Jeg kjenner igjen den bjørnen!

Akkurat idet han gjenkjente bjørnen og ble vettskremt, tråkket han på en grein som brast.

Bjørnen snudde seg og stirret rett på ham.

Nikolas kjente et hardt grep om armen. Han snudde på hodet og så at faren sto og stirret sint ned på ham.

«Hva driver du med?» hveste han. «Du risikerer å bli drept.»

Farens grep var så stramt at det gjorde vondt, men så slapp han taket.

«Vær skogen», hvisket Jo. Det var noe han alltid sa når det var fare på ferde. Nikolas skjønte ikke riktig hva det skulle bety. Han ble bare stående helt stille. Men det var for sent.

Nikolas husket da han var seks år og gikk ute sammen med moren – den blide, syngende moren med rosenrøde kinn. De hadde gått for å hente vann i brønnen da de støtte på nøyaktig

19

Gutten som ble julenissen_materie_r1 kopi.indd 19

08.09.16 10.02

Gutten som ble julenissen_materie_r1 kopi.indd 20

08.09.16 10.02

den samme bjørnen. Moren hadde bedt Nikolas løpe hjem igjen, og Nikolas hadde løpt. Men det hadde ikke hun gjort.

Nikolas så faren stramme grepet om øksa, men la også merke til at hendene hans skalv.

Han dro Nikolas bakover og stilte seg foran ham, i tilfelle bjørnen skulle angripe.

«Løp!» sa faren.

«Nei. Jeg blir her hos deg.»

Det var uvisst om bjørnen kom til å jage dem. Antagelig ville den ikke det. Antagelig var den for gammel og sliten. Men brøle gjorde den.

Så, i nøyaktig riktig øyeblikk, lød en vislelyd.

Nikolas kjente noe stryke mot øret, som en fjær i flukt. Straks etter ble treet ved siden av bjørnens hode gjennomboret av en pil med grå fjær. Bjørnen slapp seg ned på alle fire og trasket sin vei.

Nikolas og Jo kikket bak seg for å finne ut hvem som hadde skutt pilen, men det var bare furutrær å se.

«Det må være jegeren», sa Jo. En uke tidligere hadde de funnet en såret elg, og i dyrets kropp hadde det sittet en maken pil med grå fjær. Nikolas hadde fått faren til å hjelpe den stakkars elgen. Han hadde sett på

21

Gutten som ble julenissen_materie_r1 kopi.indd 21

08.09.16 10.02

mens faren hentet snø som han presset rundt såret før han dro ut pilen.

De ble stående og speide mellom trærne.

En grein brast, men de så ingenting. «Ålreit, Jul, da går vi», sa faren hans.

Det var lenge siden Nikolas var blitt kalt det.

Før i tiden likte faren å spøke og le. Han delte ut kallenavn til alle. Nikolas’ mor ble til «Søtnos», enda hun het Lilja, og Nikolas ble kalt «Jul» fordi han var blitt født første juledag (den dagen de feiret jul der omkring). Faren hadde til og med inngravert kallenavnet på tresleden hans.

«Se på ham, Søtnos, den vesle julegutten vår, lille Jul.» Nå var det veldig sjelden faren brukte kalle­ navnet.

«Du må aldri gå og speide etter bjørn. Greit?

Da kan du bli drept. Hold deg i nærheten av meg. Du er tydeligvis bare en guttunge ennå.»

Litt senere, etter at Jo hadde hogd trær i en time, satte han seg på en stubbe.

«Jeg kunne fint ha hjulpet deg», tilbød Nikolas.

Faren holdt opp venstre hånd. «Når elleve­ åringer bruker øks, går det sånn.»

22

Gutten som ble julenissen_materie_r1 kopi.indd 22

08.09.16 10.02

Dermed fortsatte Nikolas å gå med blikket rettet mot bakken og lete etter sopp mens han lurte på om det noensinne ville bli gøy å være elleve år.

Gutten som ble julenissen_materie_r1 kopi.indd 23

08.09.16 10.02

Huset og musa uset Nikolas og Jo bodde i, var det nest minste i hele Finland.

Det var bare ett rom i huset.

Dermed var soverommet også kjøkken og stue og bad. Faktisk fantes det heller ikke noe bad. Det fantes ikke engang en do. Doen var rett og slett et veldig dypt hull i bakken utenfor. I huset var det to senger med madrasser stappet fulle av halm og fjær. Sleden sto bestandig utenfor, men Nikolas oppbevarte turnipsdukken ved siden av sengen, som et minne etter moren.

Nikolas tenkte ikke noe særlig over at det var sånn. For en med livlig fantasi spilte det egentlig ingen rolle hvor lite huset var. Og Nikolas var glad i å dagdrømme og forestille seg sånt som var magisk, som alver og nisser.

Derfor likte Nikolas seg aller best ved sengetid. Da fortalte faren nemlig bestandig en historie. En liten, brun mus, som Nikolas hadde døpt Miika, pleide også å snike seg inn i det varme huset og høre på.

Det vil si, Nikolas likte tanken på at Miika

24

Gutten som ble julenissen_materie_r1 kopi.indd 24

08.09.16 10.02

hørte etter, men egentlig fantaserte musa bare om ost. Noe som krevde ganske sterk forestil­ lingsevne, for Miika var en skogmus, og det var ingen kuer eller geiter i skogen. Musa hadde dermed aldri sett eller luktet ost, og slett ikke smakt det.

Men Miika, som alle mus, trodde på at det fantes ost, og han var sikker på at det ville smake veldig, veldig godt hvis han noen gang skulle få fatt i det.

Uansett, Nikolas pleide å ligge fornøyd under teppet og kose seg mens han lyttet oppmerksomt til farens fortellinger. Jo så bestandig sliten ut. Han hadde ringer under øynene, og det virket som om han fikk én ny for hvert år. Som et tre får årringer.

25

Gutten som ble julenissen_materie_r1 kopi.indd 25

08.09.16 10.02

«Skal vi se», sa faren den kvelden. «Hvilken historie vil du høre i dag, da?»

«Jeg vil gjerne høre om nissene.»

«Nå igjen? Jeg har jo fortalt om nissene hver kveld siden du var tre år gammel.»

«Vær så snill, pappa! Jeg vil gjerne høre om dem.»

Dermed fortalte Jo en historie om nissene i Det fjerne nord, som bodde på den andre siden av det eneste fjellet i Finland, et hemmelig fjell som enkelte tviler på at finnes. Nissene bodde på et magisk sted, i en nedsnødd landsby kalt Nissebo, som var omgitt av skogrike åser.

«Finnes de på ordentlig, pappa?» spurte Nikolas.

«Ja», sa faren alvorlig. «Jeg har aldri sett dem, men jeg tror at de gjør det.

Og iblant er det å tro like bra som å vite.»

Det var Nikolas enig i, men det var ikke musa Miika. I hvert fall ville han ikke ha vært enig

26

Gutten som ble julenissen_materie_r1 kopi.indd 26

08.09.16 10.02

hvis han hadde forstått hva de sa. Da ville han ha sagt: «Jeg vil heller smake ost i virkeligheten enn bare å tro på den.»

Men for Nikolas var det nok. «Ja, pappa. Jeg vet at det er like bra å tro som å vite. Jeg tror at nissene er vennlige. Tror du?»

«Ja», sa Jo. «Og de går med fargerike klær.»

«Du går også med fargerike klær, pappa!»

Det var sant, men Jos klær var lagd av filler som han fikk gratis av landsbyens skredder. Han hadde sydd seg en mangefarget lappebukse, en grønn genser og – best av alt – en svær, myk, rød lue med hvit, lodden brem og bomullsdusk. «Å ja, det gjør jeg, men mine klær begynner å bli gamle og slaskete. Nissenes klær ser flunkende nye ut, og …»

Han stanset brått.

Det kom en lyd utenfra.

Straks etter banket det hardt på døra, tre ganger.

Gutten som ble julenissen_materie_r1 kopi.indd 27

08.09.16 10.02