Markedets fremtid av Ole Jacob Madsen by Cappelen Damm AS

Ole Jacob Madsen og Simen Andersen Øyen (red.)

Markedets fremtid. Kapitalismen i krise?

© CAPPELEN DAMM AS, 2010 ISBN 978-82-02-32151-2 1. utgave, 1. opplag 2010 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med CAPPELEN DAMM AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Omslagsdesign: Graham Mansfield, Zoot AS Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: AIT e-dit AS www.cappelenakademisk.no e-post: cafinfo@cappelendamm.no

Denne utgivelsen har mottatt støtte fra Fritt Ord.

Innhold Forord Kapittel 1

Innledning av Ole Jacob Madsen og Simen Andersen Øyen

Kapittel 2

Opportunistisk keynesianisme – om bankstere og økonomisk politikk av Ingrid Hjertaker og Bent Sofus Tranøy

Kapittel 3

Multiple demokratier – en kritisk tilnærming til det kapitalistiske demokratiet 55

av Simen Andersen Øyen Kapittel 4

Passivisert stat og politisert marked: utviklingstrekk i marked og styring av Thor Øivind Jensen

Kapittel 5

Kunnskapsproletarene – sliterne i framtidas arbeidsmarked av Karl-Fredrik Tangen

115

Kapittel 6

Marked fremad! Betraktninger fra kaviarvenstre av Erlend Hammer

153

Markedets fremtid

Kapittel 7

Finanskrisen som meningskrise av Ole Jacob Madsen

179

Kapittel 8

Finanskrisen som slutten på «historiens slutt»? av Anders M. Gullestad

207

Kapittel 9

Aksen USA/Kina og ubalanser i verdensøkonomien av Rune Skarstein

231

Kapittel 10

Epilog: Markedets fremtid. Kapitalismen i krise? Av Ole Jacob Madsen og Simen Andersen Øyen

Forfatteromtale 289

265

Forord

Redaktørene for denne antologien, Ole Jacob Madsen og Simen Andersen Øyen, har fra høsten 2008 til vinteren 2010 jobbet med prosjektet Markedets fremtid – noe som til sist resulterte i denne boken. Den 18. og 19. august 2009 arrangerte vi en konferanse i Bergen hvor ni bidragsytere på ulike måter belyste spørsmål knyttet til marked og finanskrise, og kapitalisme og demokrati. På bakgrunn av innleggene og debattene på konferansen har vi utarbeidet den foreliggende antologien. Denne boken er ment å skulle sette i relieff sentrale aspekter ved markedsøkonomi og kapitalisme som synes å ha fått en fornyet aktualitet. Interessen for økonomisk-politiske spørsmål og en kritisk tilnærming til dem, især finansøkonomien, er spesielt etter finanskrisen voksende – noe som illustreres ved at Karl Marx’ Kapitalen var inne på bestselgerlistene i Tyskland høsten 2008. Vi håper derfor at boken kan stimulere til en videre opptatthet av slike spørsmål også utover akademiske miljøer. I arbeidet med både konferansen og antologien har vi fått uvurderlig hjelp fra en rekke personer og institusjoner. Først og fremst vil vi rette en takk til Charlotte Bik Bandlien, Anders M. Gullestad, Atle Kittang, Torjus Midtgarden, Rasmus Slaattelid, Karl-Fredrik Tangen, Bent Sofus Tranøy og Arne Johan Vetlesen, som har lest og kommentert enkelte av bidragene. Vi er også svært takknemlige overfor Ragnar Fjelland og Thor Øivind Jensen, som sa ja til å stille som konferansierer under konferansen, og til Judith Larsen, Tone Lund-Olsen, Signe Solberg, Roger Strand og Line Nævdal ved Senter for vitenskapsteori, som alle bidro til avviklingen av prosjektet. Vi vil også takke L. Meltzers Høyskolefond, som ga oss penger til

Markedets fremtid

å starte opp prosjektet og gjorde det mulig å invitere noen av de dyktigste fagfolkene i Norge til Bergen. Vi vil også takke Institusjonen Fritt Ord, som har delfinansiert denne publikasjonen. Sist, men ikke minst, vil vi takke Katia Stieglitz i Cappelen Akademisk Forlag for den interessen hun har vist dette prosjektet. Eventuelle feil og mangler ved denne antologien må vi selv stå ansvarlige for. Bergen og Shanghai, februar 2010 Ole Jacob Madsen og Simen Andersen Øyen

Kapittel 1

Innledning av Ole Jacob Madsen og Simen Andersen Øyen

Finanskrisen 2007–2010 blir regnet som den mest alvorlige økonomiske verdenskrisen siden børskrakket på New York-børsen i 1929. Krisen toppet seg høsten 2008, da Lehman Brothers, en av verdens viktigste investeringsbanker, gikk konkurs uten at den amerikanske staten rykket inn og reddet den. Dette utløste enorme ringvirkninger. Statlige krisepakker ble iverksatt verden over. Krisen fikk store konsekvenser for millioner av mennesker og bedrifter, og i skrivende stund er det fortsatt usikkert om den virkelig er over. På NHOs årskonferanse i januar 2010 benyttet eksempelvis statsminister Jens Stoltenberg anledningen til å advare mot å tro at krisen var over. Kriser fører også til selvransakelse. Regjeringen har nedsatt et eget finanskriseutvalg som skal granske reguleringen av det norske finansmarkedet med utgangspunkt i de bakenforliggende årsakene til finanskrisen. Vi mener at finanskrisen også bør benyttes til å ta en mer grunnleggende debatt om posisjonen økonomien har fått i samfunnet. Finanskrisen har således gjort det legitimt og nødvendig å ta opp igjen den gamle ideologiske debatten om kapitalisme1 og markedsliberalismens fremtid, uavhengig

Kapitalismen er et økonomisk system som har vært dominerende i Vesten siden føydalismens oppbrudd. Produksjonsmidlene er privateide (de kan også være eid av staten (statskapitalisme)), og produksjon og inntekter blir forvaltet og regulert gjennom markeder. Betegnelsen kapitalisme slik den blir brukt i dag, ble først tatt i bruk i siste del av 1800-tallet og er særlig forbundet med marxistisk ideologi, til tross for at den tyske filosofen Karl Marx selv sjelden brukte uttrykket. Det hersker stor uenighet om hva kapitalisme innebærer – uttrykket har derfor blitt gitt

Markedets fremtid

av om man mener at disse har fått oss opp i krisen eller representerer løsningen på den. Lenge før finanskrisen kom til å dominere mediebildet høsten 2008, var det åpenbart at økonomiens status og posisjon i det senmoderne samfunnet var altoverskyggende. Overgangen til den moderne sivilisasjon beskrives av den kanadiske filosofen Charles Taylor (2004) som en gradvis prosess hvor økonomien erstatter Guds plan eller Kongens vilje som den drivende kraft i samfunnet. I forlengelsen av Taylors tankerekke er det naturlig å spørre om ikke også kategorien «samfunnet» nå egentlig er blitt erstattet av «økonomien» som det bindende senter for alt sivilt liv. Den markedsdrevne økonomien blir kort og godt en del av den moderne selvforståelsen, og markedet er blitt en selvfølgelig del av menneskets forestillingsevne og handlingsrom. Økonomien oppfattes som en kraft utenfor vår kontroll, hvor de grunnleggende markedsøkonomiske rammene vi er underlagt, synes så sementerte at de nærmest oppfattes som naturfenomener. Dette gjør det vanskelig å diskutere reelle alternative politiske ideologier. Men selv om markedsøkonomien historisk sett utgjorde en ny samfunnsstruktur, kan man ikke videre slutte at denne utviklingen er naturlig, nødvendig eller ønskelig. Det kunne vært annerledes. Og dermed er det også mulig og påkrevd å diskutere økonomien på samme måte som man i politikken diskuterer hva som er de beste prinsippene og idealene å styre samfunnet etter. Globale kriser som finanskrisen er noe som vi i det første tiåret av 2000-tallet dessverre er blitt altfor godt vant med. En konsekvens av vår tids vitenskapelige og teknologiske fremskritt er at vi

mindre oppmerksomhet i økonomiske analyser og desto mer blitt brukt i politiske sammenhenger (kilder: Encyclopædia Britannica; Store norske leksikon; Wikipedia). Begrepet senkapitalismen, som vi også bruker i innledningen, beskriver kapitalismens utvikling fra rundt 1950 og fremover. Her bruker vi senkapitalismen i tråd med den amerikanske kulturteoretikeren Fredric Jamesons teori om senkapitalismen som et stadium av kapitalismens utvikling der den utvikler seg fra å være et primært økonomisk system til å bli et kulturelt system (media, kunst, populærkultur etc.) av globalt omfang (Jameson 1984).

Innledning

i langt større grad enn før direkte forvalter makten til å tilintetgjøre kloden vi bebor. Risiko og usikkerhet er noe som har kommet til å kjennetegne moderniteten. For å kunne imøtegå denne risikoen kreves det refleksivitet og selvkritikk. Denne refleksiviteten må i mange tilfeller komme fra de ulike profesjonene og vitenskapsgrenene selv, ettersom samfunnet er blitt så komplisert at kun få spesialister innehar nok innsikt til å evne å stille de rette spørsmålene. «Å tillate selvkritikk i alle dens former er ikke skadelig, men sannsynligvis den eneste måten å unngå feiltak som før eller siden kan ødelegge jordkloden,» skriver den tyske sosiologen Ulrich Beck (Beck 1992:234) [vår oversettelse]. Mye tyder på at kritisk selvrefleksjon ikke blir godt nok ivaretatt i mange profesjoner og enkeltvitenskaper. Økonomifaget er ikke noe unntak i så måte. Økonomifaget har i forbindelse med finanskrisen mottatt mye kritikk for ikke å ha kunnet forutse den. Vårt anliggende med denne antologien er imidlertid ikke å kaste oss på bølgen av beskyldninger. Som alle andre vitenskaper vil også dette faget være preget av usikkerhet i sine prediksjoner. Etter finanskrisen er det også blitt påpekt at samfunnsøkonomien ikke i tilstrekkelig grad har maktet å formidle et kritisk bilde av verken sitt eget fag eller den økonomiske utviklingen slik at velgere og folkevalgte har kunnet danne seg et realistisk bilde av finanssektorens utvikling og de farene den medfører (Dybvig 2009). Anliggendet vårt med den foreliggende antologien er derfor å komplettere den mangelfulle debatten om økonomiens og kapitalismens status i samfunnet og vise at den i høyeste grad berører viktige samfunnsspørsmål av allmenn interesse. Dette er det heftet en del vansker med. Blant annet har økonomien, og i særdeleshet den finansielle delen av den, som alle andre vitenskaper gjennomgått differensierende prosesser – noe som innebærer at faget forvaltes av en fagekspertise og i liten grad tillater vanlige folk innsyn i hvilke avgjørelser som blir tatt i denne delen av samfunnssfæren. Dette representerer en demokratisk utfordring. Dersom det er blitt slik at det er økonomien som bestemmer over politikken, og ikke lenger politikken som bestemmer over økonomien, er det alvorlig. Vi merker oss at det synes å eksistere et stort gap i offentligheten hva gjelder en grunnleggende debatt om markedsliberalisme

Markedets fremtid

og kapitalisme. Økonomien og særlig spørsmål om finans har riktignok rukket å få en mye større plass i offentligheten enn før, men denne omgangen med økonomien (eksempelvis økonominyhetene) legger i liten grad opp til en problematisering av grunnleggende spørsmål rundt dens samfunnsrolle og -ansvar. Her mener vi forskere fra andre fagdisipliner enn økonomi kan spille en viktig rolle. Den franske filosofen Jean-Paul Sartre sa en gang at definisjonen av en intellektuell var en person som uttalte seg om forhold han ikke hadde noe med. Antologien Markedets fremtid tar derfor Sartres utfordring på alvor og har invitert til en undersøkelse av det senkapitalistiske systemet og forbrukerkulturen ut fra forskjellige perspektiver og noen ganger med utradisjonelle vinklinger på kapitalisme og vestlig markedsøkonomi. Vi har primært bedt forskere innenfor humaniora og samfunnsvitenskapene belyse de mer vidtrekkende konsekvensene av senkapitalismen, kulturelt, sosialt og politisk sett. Med det ønsker vi å understreke relevansen av andre faglige perspektiver utover de rent økonomiske og sosialøkonomiske tilnærminger til markedsøkonomiske spørsmål. Dette skyldes rett og slett at kapitalismens og markedsliberalismens implikasjoner strekker seg langt utover økonomiens avgrensede område. Bidragene i denne antologien er derfor ment som teoretiske og empiriske supplement til debatten etter finanskrisen, og ønsker på ulike måter å utforske de komplekse problemer og motsetninger som kjennetegner markedet og markedsøkonomien i dag. Noen av analysene er utpreget kritiske til kapitalismen og markedskreftene, andre bidrag er igjen kritiske til kritikken. Eventuelle politiske implikasjoner av de ulike enkeltbidragene overlater vi til leseren å trekke ut. I kapittel 2, «Opportunistisk keynesianisme – om bankstere og økonomisk teori», belyser statsviterne Ingrid Hjertaker og Bent Sofus Tranøy finanssektorens fremskutte posisjon i dagens samfunnsliv. De to hevder at samfunnet i dag er finansialisert, og mener med det at finanssektoren er større og mektigere nå enn på noe annet punkt i kapitalismens historie. Resultatet er en ubalanse mellom finanssektoren og økonomien og den øvrige politikken, der førstnevnte potensielt kan ødelegge sistnevnte, mens omgivelsene ikke kan tillate seg å tilintetgjøre finanssektoren. Ifølge forfatterne

Innledning

kan konsekvensen av denne skjevheten ses i de statlige redningspakkene som ble iverksatt under finanskrisen. I krisetider synes politikken å forvaltes etter John Maynard Keynes’ økonomiske politikk, der markedet krever støttetiltak og intervensjoner. Mens i oppgangstider skal markedet være mest mulig selvstyrt. Statlige intervensjoner, i tråd med nyklassisk økonomisk teori, oppfattes da bare som «å forstyrre» markedets naturlige likevekt og som en risiko for bedrifts- og samfunnsøkonomisk lønnsomhet. Ifølge Hjertaker og Tranøy opprettholdes dermed status quo i økonomien, til tross for den største finansielle krisen i nyere tid. Dette er betenkelig, da noe av forløpet til krisen var en finanssektor og et bankvesen ute av kontroll, der man i økende grad tok risikoer over lånte penger og imaginære verdier for å få størst mulig utbytte. Samtidig opptrådte sentrale institusjoner og aktører – fra Wall Streets lobbyister til Finansnæringens Hovedorganisasjon til økonomifagets dominerende teorier og utdannelse – beskyttende og understøttende for denne utviklingen. Hjertakers og Tranøys tese om det finansialiserte samfunnet setter fingeren på en betenkelig utvikling, nemlig hvordan finanskrisen kunne skje som følge av institusjoners og enkeltaktørers stadig større vilje til risiko i jakten på stadig større, skjevere fordelt og raskere profitt. Dette er en urovekkende utvikling som bare vil fortsette i fremtiden om ikke denne maktubalansen utjevnes og finanssektoren blir gjenstand for større politisk innsyn og kontroll. Filosof Simen Øyen problematiserer i kapittel 3, «Multiple demokratier – en kritisk tilnærming til det kapitalistiske demokratiet», forholdet mellom demokrati og kapitalisme. Øyens hovedsynspunkt er at kapitalistiske strukturer virker underminerende for demokratiske idealer, samtidig som disse strukturene betinger en bestemt oppfatning av det politiske systemet. Kapitlet må også forstås som en kritikk av det synet som litt forenklet består i en tro på at kapitalismen er en nødvendig betingelse for å utvikle og opprettholde demokratiet. Her skjuler det seg en oppfatning av normativ karakter som hevder at demokratiutvikling bør være forutsatt av markedsliberalistiske strukturer hvor den økonomiske sfæres logikk og dynamikk gis forrang på bekostning av demokratiske verdier og læringsprosesser. Dette reiser videre spørsmål om hvor-

Markedets fremtid

vidt en slik oppfatning om at demokratisering er uløselig forbundet med det kapitalistiske systemet, er for snever og reduksjonistisk, og hvorvidt prinsipper for legitimering av politisk makt må inneholde et mangfold av utviklingstendenser. Kapittelforfatteren hevder at prinsipper for legitimering av politisk makt og en demokratisk styreform i utgangspunktet kan organiseres på en rekke ulike måter. Denne variasjonen angår ikke bare ulikheter i valgordninger og representative institusjoner, men kan angå ulike bestemte kulturelle retninger og oppfatninger om hva som skal utgjøre en legitim rettsstat, hva som kan fungere som representasjonskanaler, osv. Med dette som utgangspunkt utgjør det liberale, konstitusjonelle demokratiet, med sine nære forbindelser til kapitalisme slik det har hatt opprinnelse og spesiell utberedelse i Vesten, en bestemt og særegen utviklingsretning innenfor politiske systemer. Den utgjør dermed ikke en hegemonisk forståelse av demokratisk organisering av et gitt samfunn, og med det som utgangspunkt skulle man tro at alternativer til denne formen for demokrati skulle kunne tillates den samme utviklingen – også i de tilfeller hvor demokratiutvikling ikke nødvendigvis er betinget av markedsøkonomiske strukturer. I kapittel 4, «Passivisert stat og politisert marked: Utviklingstrekk i marked og styring», analyserer administrasjons- og organisasjonsviter Thor Øivind Jensen sentrale utviklingstrekk som har endret forholdet mellom stat og marked, og hvordan dette har gitt nye politiske styringsmekanismer og nye borgerroller som supplerer og endrer de klassiske. Jensen skisserer en utvikling hvor tidligere styringsstrukturer, og ikke minst teoriene om styring, vektla en opphøyet fellesinteresse og detaljstyring som et gode. Denne modellen er problematisk og har oversett sosiale bevegelser og levemåter som ikke passer i nasjonalstatskonstruksjonen, og ser for eksempel bevegelser som miljø- og kvinnebevegelsen som demokratiske problemer heller enn fremskritt. Den har også neglisjert markedet som en selvstendig styringsfaktor. Samtidig styrkes krav om selvstendighet og rettigheter for samfunnsborgerne, spesielt står demokratiske idealer sterkt. I løpet av dereguleringen og markedsgjøringen blir forbrukerne mer politiske, og markedet blir mer politisert. Samtidig anskueliggjør denne utviklingen at markedet kan styres gjennom både undertrykking og frigjøring via tenkemåter

Innledning

og kultur – noe Jensen betegner som en tankekontrollens dobbelthet. Borgerne kan nå i større grad styres på avstand gjennom tenkemåter og på måter som mobiliserer deres evner og kunnskaper. Her blir borgerne mobilisert, de former seg selv og fremstår som ansvarliggjorte og deltakende aktører. Disse nye politiske styringsformene som er preget av uklare grenser mellom stat, marked og politikk, gjør forbrukerrollen mer sentral og har et syn på forbruk som potensielt verdirealiserende. Konkluderende vil Jensen si at forbrukervalg, produsentpluralisme og prosessen med at stadig flere sider av livet trekkes inn i markedsliknende ordninger og politiseres, fortsatt vil styrkes. Samtidig vil institusjonelle politiske normer og praksiser regulere markedet, men også denne styringsformen vil være markedslojal. I kapittel 5, «Kunnskapsproletarene – sliterne i framtidas arbeidsmarked», blir oppmerksomheten rettet mot den nye formen for arbeidsliv, og det samfunnsgeografen Karl-Fredrik Tangen betegner som kunnskapsproletariatet. Dette er en gruppe i arbeidsmarkedet som er spesielt utsatt for et nytt og såkalt kunnskapsintensivt arbeidsliv, hvor utbyttingen ikke lenger er av ren økonomisk karakter, men blant annet angår maktspørsmål og spørsmålet om råderett over egen arbeidsvirksomhet. Tangen trekker spesielt frem media og akademia som eksempler på områder hvor kunnskapsproletariatet er overrepresentert. Dette nye arbeidsmarkedet har sider som virker undertrykkende og autoritære. Selv om arbeidslivet er i stor endring, reproduseres privilegier gjennom både utdanning og prosesser i arbeidsmarkedet. Disse er vanskelige å oppdage bak et språk om meritokrati og likhet. Denne nye utviklingen eksemplifiserer Tangen gjennom utdannelsessystemet og Handelshøyskolen BI. Ifølge Tangen er BI å betrakte som en disiplineringsinstitusjon, samtidig som den fremstiller en verden uten alternativer til markedsløsninger og gir falske løfter om en kunnskapsøkonomi hvor arbeideren er fri. Dette må ses i lys av at utdanningssystemet har reproduksjon som en utilsiktet virkning og funksjon. Skolesystemet bidrar til at samfunnsposisjonene opprettholdes, selv om samfunnet forandrer seg. Avslutningsvis skisserer Tangen tiltak som kan motvirke disse tendensene. Her er illusjonsavdekking sentralt, hvor de skjulte, men effektive, hierarkiske forskjellene i for eksem-

Markedets fremtid

pel utdanningssystemets reproduksjon blir avdekket. Videre trengs det en strukturforståelse som kan motvirke vår tids tendens til at samfunnsproblemer i utstrakt grad psykologiseres og individualiseres. Denne individualiseringen motvirker identifiseringen av problemenes samfunnsmessige eller strukturelle opprinnelse, noe som kan foregå gjennom fagorganisering og klassebevissthet. Her retter Tangen også en kritikk mot flere av samtidens norske intellektuelle, blant andre Bent Sofus Tranøy, for deres tendens til å vektlegge hvordan folk blir forledet til forbruk, men hvor strukturforståelsen mangler i omtalen av den enkelte arbeiders praksis. I kapittel 6, «Marked fremad! Betraktninger fra kaviarvenstre», foretar kunsthistoriker og kurator Erlend Hammer en erfaringsnær og fortrolig undersøkelse av markedet som et symbolsk tegnsystem som skaper sosial identitet, distinksjoner og mening. Hammers tekst lar leseren bli kjent med en rekke merkevarer som Hendricks Gin, Cristal og Starbucks, og den diskuterer synet på virkelighetsproduksjonen i nyere tv-serier og filmer som Dollhouse, Wag the Dog og The Girlfriend Experience, som alle kan sies å være ulike markører i den nye økonomien som produserer mer eller mindre genuine erfaringer og opplevelser. Hammer stiller slik sett gjennom denne merkevaresurfingen et grunnleggende spørsmål ved den tradisjonelle kapitalismekritikkens fiendtlighet til markedet som meningsproduksjon. Hammers tese er at kapitalismekritikken springer ut av en tradisjonell vesterlandsk metafysikk som han illustrerer ved å vise til forskjellene i synet på nattverden i protestantismen og katolisismen. Der man i protestantismen har diskutert hvorvidt de ulike elementene i eukaristien faktisk blir Kristi blod og legeme, eller om den kun symboliserer det gjennom en parallell eksistens, har katolisismen en mer pragmatisk holdning der konsekvensene er det sentrale, ikke spørsmålet om hvorvidt dette er sant eller ikke. Hammer hevder at vi bør innta en liknende holdning til markedet: Det vesentlige spørsmålet burde ikke være om noe er naturlig eller unaturlig, men snarere burde man spørre hvordan markedet best mulig kan brukes i det godes sak. Her etterlyser kapittelforfatteren en ny forståelse av markedet fra venstresiden. Markedets fremtid handler dermed ikke om å bli av med det, men om å finne andre måter å benytte det på for å gjøre verden mer rettferdig.

Innledning

I kapittel 7, «Finanskrisen som meningskrise», undersøker psykolog og filosof Ole Jacob Madsen venstresidens meningskrise og dens besynderlige resesjon i etterkant av finanskrisen. Madsen forklarer den innledende berusende optimismen med hensyn til et mulig systemskifte da finanskrisen var et faktum, og den påfølgende bakrusen venstresiden har befunnet seg i siden, med sentrale trekk ved senkapitalismens og nyliberalismens metafysikk. Det som tidligere ble betraktet som rene retoriske påstander av typen «Markedet er en del av menneskenaturen», er i ferd med å bli en realitet, hevder han. Når kapitalismen og nyliberalismen utgjør en sentral bestanddel av postmodernitetens ontologi, er den mest rasjonelle løsningen å lukke øynene, liste seg stille rundt og håpe at det kapitalistiske systemet forholder seg mest mulig i ro. Alternativet vil bli for dramatisk og lammende for hele samfunnslivet, kollektivt som individuelt. Derfor skjer det tilsynelatende ingenting nytt. Diagnosen meningskrise betyr ikke å erklære alle fremtidige kamper om politiske systemskifter for fåfengte og umulige, men å se i øynene det eksempelvis alle fra marxisten Fredric Jameson til markedsliberalisten Margaret Thatcher på ulikt vis hevder, nemlig at det i dag ikke er noen alternativer til kapitalismen. Håpet er imidlertid at finanskrisen vil representere en ubehagelig oppvåkning og et nytt nullpunkt for venstresiden som vil revitalisere alternative ideologier. I kapittel 8, «Finanskrisen som slutten på ’historiens slutt’?», vender litteraturviter Anders M. Gullestad tilbake til Francis Fukuyamas berømte tese om «historiens slutt» fra 1989 i lys av finanskrisen. For Fukuyama innvarslet den kalde krigens slutt en ny historisk epoke kjennetegnet av at den ideologiske maktkampen var over, en gang for alle. Med utgangspunkt i manifestet Coming of Age at the End of History, der franskmannen Camille de Toledo beskriver den tilnærmede kollektive politiske lammelsen som kjennetegner den generasjonen som har vokst opp etter Berlinmurens fall og utopienes død, peker Gullestad her på noen av de problematiske aspektene ved dagens situasjon, hvor vår nåværende politiske situasjon i stadig større grad fremstår som noe i nærheten av en uunngåelig skjebne. Stikk i strid med Fukuyama, argumenterer han for at dette ikke er et resultat av en nødvendig utvikling, men

Markedets fremtid

derimot av en åpen, politisk prosess. Dermed er det heller ikke slik at utopiene og de politiske alternativene må være døde for alltid, men dersom de igjen skal bli en del av den politiske virkelighetsforståelsen, må vi klare å bekjempe de mentale sperrene som forteller oss at det ikke nytter å tenke annerledes. Spørsmålet Gullestad stiller, er om finanskrisen kan fungere som et slikt veiskille, hvor den omveltningssituasjonen vi har gjennomgått, kan åpne opp for at troen på markedsliberalismen som historiens kulminasjon og ideologienes endelige død kan utfordres. Som han påpeker, har krisen blant annet bidratt til at spørsmålet om kapitalisme igjen er satt på dagsordenen. Spørsmålet om hvordan finanskrisen skal fortolkes, blir dermed også et spørsmål om hvordan vi velger å forholde oss til den muligheten for nytenkning som ligger implisitt i en slik situasjon, hvor de aksepterte sannhetene plutselig viser seg utilstrekkelige – holder vi fast i den, eller aksepterer vi en tilbakevending til det vante? Økonomen Rune Skarstein tar i kapittel 9, «Aksen USA/Kina og ubalanser i verdensøkonomien», for seg noen aktuelle utviklingstrekk med spesielt henblikk på økonomiske ubalanser og nye maktforhold i verdensøkonomien i de siste årene. Disse utviklingstrekkene er for det første preget av en særegen form for etterspørselsvekst i USA knyttet til aktivaboom, kredittekspansjon, rask vekst i finanssektoren, føderale underskudd og sterk vekst i landets utenlandsgjeld. For det andre er de preget av den raske kapitalistiske utviklingen i Kina og voksende overskudd i handelen med USA, som har ført til et økonomisk skjebnefellesskap mellom de to landene. Den kinesiske utviklingen er basert på en enorm reservearmé av billig arbeidskraft som vandrer fra landsbygden inn til byene, der de blir diskriminert gjennom dårlige bosteder og utelukket fra en rekke sosiale tjenester. Lave lønninger og stagnasjon i hjemmemarkedet for forbruksvarer har sitt motstykke i en sterk eksportvekst, først og fremst eksport til USA. Mens USA og Kina er blitt gjensidig avhengige av hverandre i handel og finansrelasjoner, ser det ut til at forholdet mellom dem er i ferd med å tilspisse seg i spørsmålet om råvareforsyning og spesielt olje. Avslutningsvis stiller Skarstein spørsmålet – sett i lys av at USAs økonomiske suverenitet eller herredømme nærmer seg slutten – om hvor lenge denne

Innledning

stormakten kan bære de kredittfinansierte kostnadene ved sitt militære hegemoni. Han konkluderer med at finanskrisen i 2008–09 ser ut til å representere begynnelsen på slutten for USAs rolle som lokomotiv i verdensøkonomien. Og han påpeker at det ikke er noe som tyder på at Kinas eksportorienterte vekstmodell er i ferd med å bli modifisert. I overskuelig fremtid vil derfor den amerikanske økonomiens tidligere suverene posisjon i verdensøkonomien neppe bli erstattet av et tilsvarende kinesisk hegemoni. Dette kan innebære en langvarig periode med økonomisk stagnasjon og kriser. Til slutt, i kapittel 10, oppsummerer redaktørene kapitalismens og kapitalismekritikkens samtidshistorie, der de gjennom de ulike enkeltbidragene i antologien peker på noen sentrale stridsspørsmål som klasseproblematikk, markedet som undertrykker eller frigjører og forholdet mellom demokrati og kapitalisme. Dessuten skisseres forsiktig opp noen konturer av fremtiden – både ideologisk og geopolitisk. Her rettes oppmerksomheten særlig mot utviklingstrekk i Kina, der kapitalismen har antatt en autoritær form. Utviklingen i Kina er både unik og lik tidligere faser av økonomi- og samfunnsutviklingen i Vesten. Spørsmålet «hvor går Kina?» er uansett av global karakter, siden landets miljøproblemer har begynt å melde seg for alvor. Dersom det er slik at kapitalismens utvikling avhenger av vekst som igjen forutsetter økt forbruk, er ikke problemene rundt bærekraftig utvikling til å komme utenom. Således kan det bli avgjørende å finne alternativ til en global ekspansiv kapitalisme før det er for sent. Den franske statsministeren Georges Clemenceau (1841–1929) skal en gang ha sagt at krigen er altfor viktig til å bli overlatt til generalene. Denne boken springer ut av en liknende erkjennelse: Økonomien er altfor viktig til å bli overlatt til økonomene. Om ikke annet så har finanskrisen 2007–2010 vært en ubehagelig påminnelse om dette og således gitt inspirasjon og anledning til sårt tiltrengt refleksivitet om hvor det hele er på vei.

Markedets fremtid

Referanser Beck, Ulrich. 1992. Risk Society: Towards a New Modernity. London: Sage. Dybvig, Dagfinn D. 2009. «Farlige forbindelser? En refleksjon over forholdet mellom teori, praksis og moralsk ansvarlighet i økonomifaget». Etikk i praksis 3(2):29–52. Jameson, Fredric. 1984. «Postmodernism, or, the cultural logic of late capitalism». New Left Review I/146 (juli–august):53–92. Taylor, Charles. 2004. Modern Social Imaginaries. Durham: Duke University Press.

Kapittel 2

Opportunistisk keynesianisme – om bankstere og økonomisk politikk av Ingrid Hjertaker og Bent Sofus Tranøy Innledning Den store finanskrisen som rammet verdensøkonomien med tiltakende styrke gjennom 2007 og 2008, har gitt støtet til mange endringsprofetier. Kommentatorer fra ganske langt til høyre, via postkeynesianske sosialliberalere til marxister er enige om at kausalt betraktet har finanssektoren ansvaret for uføret vi nå står oppe i. Financial Times, en opplyst, men ikke utpreget radikal avis, kjørte våren 2009 en lengre artikkelserie under overskriften «The future of capitalism». Det underliggende spørsmålet for mange av disse diskusjonene synes å være at siden beslutninger tatt i finanssektoren, utgjør årsaken til at verdensøkonomien gikk inn i den største krisen siden mellomkrigstiden, må betingelsene slike beslutninger tas under, endres, og det gjerne radikalt: Finanssektoren må reguleres ned slik at den blir mindre, kjedeligere og tryggere. Det må legges mer vekt på produksjon, miljø og velferd: endringer av strukturell art som folk fra det postkeynesianske sentrum og helt ut til marxistene kan enes om vil representere fremskritt. Dette bidraget adresserer denne agendaen, med utgangspunkt i et bestemt premiss. Premisset er at den senkapitalistiske samfunnsformasjonen vi lever med i dag, med hell kan begrepsfestes som finansialisert. Dette begrepet er ment å fange en tilstand hvor finanssektoren er større og mektigere (kulturelt, institusjonelt, økonomisk og politisk) enn i tidligere faser av kapitalismen. Det over-

Markedets fremtid

ordnede spørsmålet vi stiller, er om krisen som har herjet først verdens finansmarkeder og deretter den globale realøkonomien, vil kunne reversere denne utviklingen eller endre den nåværende samfunnsformasjonen på en slik måte at det er rimelig å snakke om at finansialiseringens epoke er over. Vi spør med andre ord om krisen vil sette varige spor i de strukturer og maktforhold som preger vår kapitalistiske økonomi, eller om den om noen år vil oppfattes som enda en episode i kapitalismens ustabile og sykliske utvikling. I motsetning til endringsprofetiene går vårt svar mer i retning av å tro at den seneste krisen vil bli oppfattet som et syklisk fenomen. Argumentet hviler på en tredelt analyse av finanssektorens makt, som grovt sett korresponderer med den britiske sosiologen Steven Lukes’ (1974/2005) distinksjon mellom maktens tre ansikter. Vi skiller da mellom finanssektorens idémakt (tredje ansikt), dens agendamakt (andre ansikt) og dens bytteog tvangsmakt (første ansikt). Til tross for tegn på at finanssektoren er svekket med hensyn til idémakt og kanskje også agendamakt, har vi fått en ubehagelig påminnelse om sektorens tvangsmakt i form av at det har åpnet seg det vi vil kalle et «doomsday gap»: Finanssektoren kan de facto true med å tilintetgjøre sine omgivelser, men omgivelsene kan ikke tillate seg å tilintetgjøre finanssektoren.1 Vår konklusjon er at den permanente ustabilitet den finansialiserte kapitalismen fører med seg, peker fremover mot et regime vi vil karakterisere ved begrepet opportunistisk keynesianisme:2 I

Begrepet har vi lånt fra Stanley Kubricks klassiske film Dr. Strangelove. Or How I Learned To Stop Worrying And Love The Bomb (1963). I filmen har russerne utviklet en dommedagsmaskin som kan utslette alt liv på jorden, fordi de trodde amerikanerne hadde gjort det samme, og at de da stod overfor et «doomsday gap» når det gjaldt relativ utslettingskapasitet. 2 Keynesianisme er makroøkonomisk teori og lære som bygger på den britiske økonomen John Maynard Keynes’ storverk The General Theory of Employment, Interest and Money (1936). Keynes skrev dette under inntrykk av den store depresjonen som hjemsøkte verdensøkonomien i siste halvdel av mellomkrigstiden. Nøkkelinnsikten er at markedsøkonomien kan gå inn i selvforsterkende spiraler. Gjør den det, er det statens oppgave å bidra til å snu utviklingen. Ved kraftige nedturer som den de fleste land i verden stod overfor høsten 2008, er det statens jobb

Opportunistisk keynesianisme – om bankstere og økonomisk politikk

nedgangstider vil politikken informeres av et ideal der det underliggende bildet av markedet stammer fra keynesianske forestillinger om markeder som preget av dynamisk ulikevekt, noe som krever intervensjon i form av støtte og regulering – i den rekkefølgen, og det er avgjørende her. Mens i oppgangstider vil våre eliter lene seg mot en helt annen visjon av markedet, som selvregulert og preget av en naturlig likevektsmekanisme som medfører at all statlig intervensjon i markedet må veies opp mot de kostnader og velferdstap dette medfører, i henhold til nyklassisk teori, den dominerende retningen innenfor økonomifaget. Dette kapitlet begynner med å gjøre rede for finansialiseringsprosessen som kjennetegn på det senkapitalistiske samfunnet, gjennom å vise til et knippe av de økonomiske, politiske og kulturelle uttrykk denne prosessen får. Deretter introduserer vi Lukes’ analyseskjema som et utgangspunkt for vår analyse av finanssektorens makt. Med en slik tilnærming til de maktstrukturer som gir finanssektoren den samfunnsposisjonen den per i dag har, blir det vanskeligere å feste lit til de mange endringsprofetiene denne krisen har avstedkommet. Denne krisen representerer ikke et brudd med det finansialiserte samfunn, men er derimot enda en syklus, hvis integrering i senkapitalismens utvikling er muliggjort gjennom den diskursive og politiske snuoperasjonen vi betegner som «opportunistisk keynesianisme».

Finansialisering I sitt slagord definerer avisen Financial Times også sin samtid: We live in Financial Times. Gerald Epstein forstår finansialisering som

å stimulere og delvis erstatte den etterspørselen panikkslagne private aktører har trukket tilbake. Dette kan staten gjøre ved å senke renten og å bruke mer penger over statsbudsjettet. Nyklassisk teori er et begrep det er vanskelig å definere presist, men de fleste som bruker det, er enige om at kjernen er et optimistisk syn på markeders evne til å finne stabile og gode utfall («likevekter») av seg selv. Slik blir det i en verden der rasjonelle aktører raskt og effektivt tilpasser seg de priser som dannes i møte mellom tilbud og etterspørsel.

Markedets fremtid

en prosess hvor man ser en «økt betydning av finansmarkeder, finansielle formål, finansinstitusjoner og finanseliter i økonomiens virkemåte og dens styrende instanser, både på nasjonalt og internasjonalt nivå» (Epstein, sitert i Palley 2007, vår oversettelse). Gjennom å begrepsfeste det senkapitalistiske samfunn som finansialisert vil vi rette oppmerksomheten mot en tilstand hvor finanssektoren har fått større innflytelse over resten av økonomien og samfunnet for øvrig. Om man skal tidfeste starten på finansialiseringsepoken, kan man begynne med overgangen til flytende valutakurser tidlig på 1970-tallet og de omfattende liberaliseringene av kredittmarkeder som fulgte deretter, med USA og Storbritannia som foregangsland. Markedsvennlige politiske reguleringer gjorde at fremskritt innenfor informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) kunne brukes til å skape et stadig mer globalt og innoverende finansmarked. Utvikling av derivater og verdipapirisering er to viktige utviklingstrekk i denne sammenheng. Derivater er verdipapirer basert på underliggende aktiva (for eksempel aksjer, valuta eller råvarer). Disse avtalene om fremtidig kjøp/salg/bytte av valuta/aksjer/råvarer/rentestrømmer m.m. til en pris avtalt i dag, ble svært populære som sikring mot ugunstige prisendringer. Verdipapirisering innebærer at det som tidligere var et personlig lån eller et personlig eierskap – en avtale mellom en bank og en kunde (eller mellom eierne i en bedrift) – gjøres om til et omsettelig verdipapir. I kredittmarkedet gjør verdipapirisering det mulig for den lånutstedende banken å videreselge pakker av lån til investeringsbanker og institusjonelle investorer (dvs. pensjonsfond og andre typer investeringsfond). Denne utviklingen får to følger som er sentrale i finansialiseringsprosessen: For det første kan bankene låne ut mer i og med at de kan flytte utlånsrisikoen over til andre aktører. For det andre bidrar verdipapirisering til en integrasjon av ulike finansmarkeder. Når amerikanske boligeiere misligholder sine lån, får dette følger også for de norske kommunene som har investert i spareprodukter bestående bl.a. av amerikanske boliglån. Det mest åpenbare økonomiske uttrykket for finansialisering er at finanssektoren vokser og utgjør en større del av et lands økonomi. I perioden fra 1970-tallet og fremover har sektoren (definert som

Opportunistisk keynesianisme – om bankstere og økonomisk politikk

finans, forsikring og eiendom) vokst kraftig langs flere målestokker i de fleste industrialiserte land. Tabell 2.1 viser et lite utvalg land for å skissere denne utviklingen med henhold til sektorens omsetning som andel av BNP. Ser man i stedet på sektorens profitt, er veksten enda mer dramatisk enn hva omsetnings- og ansettelsestall for sektoren gir uttrykk for (Krippner 2005:180–181). Islands finanssektor utgjorde om lag en tredjedel av økonomien, men da de tre største islandske bankene kollapset høsten 2008, hadde de balanser som samlet tilsvarte ti ganger landets BNP. Finansaktører har i denne perioden gjennomgående blitt styrket som økonomiske og politiske maktspillere i OECD-land. Tabell 2.1 Omsetning i sektoren som del av BNP, prosent 1970

1980

1990

1995

2000

2005

2007

Norge

13,2

13,9

17,4

17,5

17,9

Storbritannia

15,9

17,7

21,6

23,7

27,0

30,4

31,9

USA

17,5

19,7

24,8

26,3

31,6

32,5

Tyskland

13,4

17,7

23,0

26,9

27,5

29,4

29,2

Frankrike

20,1

23,1

27,1

28,2

30,7

32,2

33,3

16,5

16,7

16,3

20,0

26,2

Island

Tall fra OECD Factbook 2009

Finansialiseringsprosessen kan spores i andre økonomiske sektorer, utover det at disse sektorenes relative posisjon i økonomien minker vis-à-vis finanssektorens. Grensene mellom finansielle og ikkefinansielle selskaper blir mindre tydelige i tråd med at ikke-finansielle selskaper har et tettere forhold til finansmarkedene. Først og fremst er det endringer i prinsipper for selskapsstyring som har ført til en tettere kobling mellom den daglige virksomheten til andre typer selskaper og finansmarkeder. Den nye selskapsstyringsideologien kan betegnes som maksimering av aksjonærverdi og går ut på at ledelsens hovedansvar er overfor aksjonærene. Kursutviklingen på børs blir dermed hovedindikatoren på hvor godt et selskap dri-

Markedets fremtid

ves, et prinsipp som speiles tydelig ved at lederlønninger og opsjonssystem knyttes til kursutvikling fremfor andre suksesskriterier.3 I tillegg deltar også ikke-finansielle selskaper mer aktivt i finansmarkedene. Den amerikanske sosiologen Greta Krippner (2005) viser at porteføljeinntektene til ikke-finansielle selskaper øker relativt til inntektene fra produksjonsaktiviteter i perioden fra 1970-tallet og utover, etter å ha vært stabile de første etterkrigstiårene. Hun finner også en markant økning fra midten av 1980-tallet (Krippner 2005:184–187). Også enkeltindividers økonomiske situasjon blir i større grad knyttet til finansmarkedene i finansialiserte samfunn. Langt flere deltar som enkeltinvestorer i aksje- og valutamarkeder. Fremskritt innenfor IKT har bidratt til at vi har fått globaliserte finansmarkeder. På mikronivå har den samme teknologien senket transaksjonskostnadene den enkelte småinvestor står overfor, slik at det er blitt lettere og vanligere å delta i nasjonale (og globale) finansmarkeder gjennom direktehandel over Internett. Likevel er det fortsatt slik at de fleste av oss bare deltar indirekte. Dette gjør vi som institusjonelle investorer gjennom våre pensjonsordninger og annen fondssparing. Slike fond er i dag blant de største deltakerne i globale finansmarkeder. Disse fondenes søk etter stadig høyere avkastning bidrar paradoksalt nok til en systemisk ustabilitet som kan få negative realøkonomiske konsekvenser (for eksempel arbeidsledighet) for nettopp deres investorer. Finanskrisen har også tydeliggjort at det kan være vanskelig fullt ut å forene fondsforvalternes egeninteresse med interessen til småsparerne de representerer: Mange forvaltere blir lønnet på en måte som premierer hyppige transaksjoner (noe som gir gebyrinntekter) og stort volum (et incentiv til å ta imot mer penger enn det finnes gode plasseringer for), samtidig som det fantes en tilskyndelse til å undervurdere langsiktig risiko veid opp mot kortsiktig inntjening – noe mange forvaltere gjorde da

Se blant andre Lazonick og O’Sullivan (2000) og Glyn (2006) for en gjennomgang av denne utviklingen.

Opportunistisk keynesianisme – om bankstere og økonomisk politikk

de valgte å investere pensjonsspareres penger i subprime-relaterte produkter.4 Finansialiseringsprosessen medfører altså økt risiko for enkeltindivider gjennom at deres velferd blir nærere knyttet til – og dermed sårbar overfor – utviklingen i finansmarkeder. En generell trend i industrialiserte land er økende fondering av pensjonssparing. Når vår velferd sikres gjennom sparing i bolig og i fond, beveger vi oss bort fra tradisjonelle velferdsordninger hvor det fantes en visshet i utbetaling, og i stedet mot et system hvor man avtalefester størrelse og hyppighet på innbetalinger, men hvor verdien av den endelige utbetalingen avhenger av markedsutviklingen, porteføljesammensetningen og timing.5 Endelig er det etter hvert blitt klart at vi risikerer mer også som skattebetalere, når vi finansierer redningstiltak for sektoren i krisetider. Kredittekspansjon betyr også at gjeldsgraden i husholdninger øker. Gjeldsandelen i boligkjøp øker, og samtidig har husholdninger mer av andre typer gjeld. Den britiske sosiologen Johnna Montgomerie (2008) er blant dem som mer inngående studerer disse endrede gjeldsmønstrene. Hennes analyse av kredittkortindustrien i USA viser en markant økning i bruk av denne gjeldsformen. Av tabell 2.2 ser vi at den gjennomsnittlige kredittkortgjelden i denne perioden øker for alle samfunnsgrupper, men at økningen er størst for de grupper som midlertidig eller permanent står utenfor arbeidslivet. Blant amerikanske arbeidsledige ser vi en nær firedobling i kredittkortgjeld. Bruken av kredittkort spres til stadig flere mennesker, men marginaliserte grupper som står utenfor arbeidslivet, tenderer til å øke kredittkortgjelden i større grad enn mer ressurs-

Det amerikanske subprimemarkedet for boliglån utgjorde episenteret for finanskrisen som startet i 2007. Begrepet «subprime» refererer til de grupper av låntakere som havner i nederste kategori (< 620 poeng) etter den amerikanske FICOmålestokken for kredittverdighet. 5 I den engelske litteraturen skiller man disse systemene med begrepene «defined benefit» og «defined contribution».

Markedets fremtid

sterke samfunnsgrupper. Kredittkortindustrien står foreløpig ikke like sterkt andre steder (med et mulig unntak av i Storbritannia), men i perioden før krisen økte bruken av kredittkort også i andre land.

Tabell 2.2 Gjennomsnitt kredittkortgjeld i USA, fordelt på arbeidslivsstatus Gjennomsnittlig

Gjennomsnittlig

kredittkortgjeld

1989

2004

Arbeidsledige

$1,678

$6,328

277,1 %

Studenter

$1,206

$2,637

118,7 %

Pensjonister

$1,499

$4,370

191,5 %

I arbeid

$3,055

$5,455

78,6 %

Økning

Tilpasset fra Montgomerie 2008, i 2004-dollar.

Finansialiseringsprosessen får kulturelle uttrykk som kanskje er like interessante som de rent økonomiske eller politiske. Fra å være en svært upopulær samfunnsgruppe i tiårene etter børskrakket i 1929 og den påfølgende økonomiske depresjonen, nøt finanssektoren en langt høyere status i samfunnet, og beundring erstattet langt på vei skepsis i tiårene frem til den seneste finanskrisen. I tråd med denne beundringen, men også som et resultat av en bredere deltakelse i finansmarkeder, ble det rapportert hyppig og detaljert om børsbevegelser i massemedia. Hvor en tidligere måtte søke seg til spesialiserte, bransjerettede medier, kan en nå følge med på utviklingen i finansmarkedene i rikspressen. Også før krisen ble børsbevegelser fulgt og kommentert daglig i NRK, og forsidene til VG og Dagbladet prydes av aksjekursgrafikk med tilhørende ekspertråd om hvor og når man bør investere. Hedgefondforvaltere og andre finanstitaner har figurert hyppig i portrettintervjuer i britiske og amerikanske aviser på linje med politikere og kulturpersonligheter. Alt indikerer en bred beundring og interesse for disse som etter Tom

Opportunistisk keynesianisme – om bankstere og økonomisk politikk

Wolfes berømte 1980-tallsroman Bonfire of the Vanities ofte blir kalt «masters of the universe».

Finanssektorens makt – en tredelt analyse Kjernen i finansialiseringsbegrepet er finanssektorens makt. Om en skal vurdere den sterke samfunnsposisjonen som finanssektoren har fått i de siste fire tiårene, og hvorvidt denne har endret seg i særlig grad etter den seneste finanskrisen, må en se på de ulike mekanismer som finanssektoren øver innflytelse gjennom. Et fruktbart grep i denne sammenhengen kan være et analytisk skille mellom tre dimensjoner: finanssektorens idémakt, dens agendamakt og dens bytteog tvangsmakt. Lukes (1974/2005) argumenterer for at et én- eller todimensjonalt perspektiv på makt er utilstrekkelig for å fange de ulike mekanismene for påvirkning og innflytelse. Makt er noe mer enn det som er direkte observerbart av konflikt rundt en avgjørelsesprosess. En studie av makt må i tillegg undersøke de skjulte eller latente konfliktene, ikke-beslutningene (spørsmål som er unndratt dagsordenen), samt innføre et skille mellom subjektive og faktiske interesser. Med faglig idémakt forstår vi de påvirkningene fra nyklassisk økonomisk teori, og særlig finansteori, som får konsekvenser ikke bare for hvordan finansmarkeder i praksis fungerer, men også for hvordan nasjonale og internasjonale reguleringsmyndigheter forstår markeder, hva som er politikkens rolle, og hvilke reguleringsmål og virkemidler som anses for å være rimelige. Agendamakten til finanssektoren er den påvirkningen som sektorens interesseorganisasjoner utøver på politiske myndigheter i form av å styre hvilke regulatoriske spørsmål som vies oppmerksomhet utover de føringer som legges av økonomiteoretiske ideer og idealer alene. Bytteog tvangsmakten fortoner seg noe annerledes, og kommer gjerne mest til syne nettopp i krisetider. Her vil finanssektoren kunne kreve redningstiltak av dimensjoner ingen andre sektorer kan drømme om. Slik er det fordi finanssektorens helse er helt avgjørende for tilstanden til resten av økonomien. Dermed blir det å la store enkeltinstitusjoner eller systemet som helhet gå under ikke et realistisk alternativ. Vilkårene for maktutøvelse langs disse dimensjonene for-

Markedets fremtid

mes derimot også av sentrale kjennetegn ved finansregulering som politikkfelt. Disse kjennetegnene er knyttet til interesse- og organisasjonsstrukturen og kunnskapsregimet som definerer spørsmål omkring regulering av og oversyn med finanssektoren.

Kjennetegn ved feltet: kompleks kausalitet og asymmetriske interesser Finansregulering er et politikkområde preget av teknisk kompleksitet og en asymmetrisk interesse- og organisasjonsstruktur, hvor det siste kjennetegnet delvis følger av det første. Den tekniske kompleksiteten svekker elektoratets engasjement i saker som angår hvordan finanssektoren reguleres. Spørsmål som for eksempel dreier seg om hvor høy kapitaldekningsgraden bør være for banker, fenger ikke velgere i like stor grad som spørsmål om skolepolitikk, helsereformer og skattenivå. En konsekvens av at det er lav offentlig interesse for spørsmål angående regulering av finanssektoren, er at det blir ekstra god plass for faglig ekspertise og velorganiserte særinteresser når man sammenligner med andre politikkfelt. Spørsmål om finansregulering er i utgangspunktet vanskelige, tekniske problemstillinger. Den modelleringen av årsaks- og virkningsforhold som ligger til grunn for avgjørelser omkring regulering, kan være vanskelig å få grep om for utenforstående og ikkeøkonomer. Men denne avstanden forsterkes også av måten problemstillingene formidles på. Problemstillingene defineres ofte som fellesanliggender, og ikke som politisk interessekamp. Fordelingsaspektene ved støtte- og reguleringsordninger – med andre ord hvilke grupper som vinner og taper på de ulike alternativene – blir systematisk underkommunisert når disse temaene formidles. I stedet presenteres reguleringens motiv i all hovedsak som et optimeringsproblem. Det som gjelder i denne optimeringsprosessen, er stadig å forbedre de tekniske verktøyene som er til rådighet for å oppnå det ideelle reguleringsregimet som sikrer systemisk stabilitet og en effektiv finanssektor. Kritikken av denne tenkemåten må likevel ikke overdrives. Det er åpenbart riktig at vi som samfunn og økonomi har en felles interesse av en velfungerende og stabil finanssektor. Samtidig vil de

Opportunistisk keynesianisme – om bankstere og økonomisk politikk

enkelte reguleringsgrep (eller mangel på sådanne) alltid ha betydning for hvordan gevinster og tap, muligheter og risiko fordeles. Problemet oppstår når bare det ene aspektet betones i den offisielle diskursen. Fremstillingen av politikkfeltet som fellesanliggende har også konsekvenser for hvordan interessegruppene på dette feltet er organisert. I spørsmål om strengere eller mer liberal regulering er finanssektorens objektive motpart alle de som taper på en stor og spekulativ finanssektor som hyppig havner i krise. Denne gruppen inkluderer de fleste av oss, som småsparere og borgere, men fremfor alt de skattebetalerne som finansierer de statlige redningstiltakene i krisesituasjoner. Denne store gruppen mobiliserer aldri i lobbygrupper. Finanssektoren, som utgjør en liten gruppe med konsentrerte og velartikulerte preferanser, får dermed dominere den politiske interessekampen.

Faglig idémakt – maktens tredje ansikt De ekspertdominerte offentlige organene hvis oppgave er tilsyn med og regulering av finanssektoren, nyter stor autonomi fra politisk påvirkning. I tilfellet Norge utgjør Norges Bank, Finansdepartementet og Finanstilsynet slike faglige ekspertorganer preget av homogen kompetanse i form av nyklassiske økonomer og stor formell (Norges Bank) eller de facto (Finansdepartementet) uavhengighet av den valgte politiske ledelsen. Dette bildet stemmer langt på vei også for andre industrialiserte land, og nyklassiske økonomer dominerer også de internasjonale organisasjonene på dette feltet. For å forstå de teoretiske bidragene som informerte diskusjonene rundt støtte- og reguleringsordninger i perioden frem til krisen, kan vi skille mellom tre nivåer i den økonomifaglige diskursen: en generell nyklassisk tilnærming til markeder, samt to teorier som adresserer finansmarkeder mer direkte: teorien om effisiente markeder og teorien om opsjonsprising. Det sentrale bidraget fra nyklassisk teori er forestillingen om markeder som systemer kjennetegnet av likevekt. Med likevekt menes at økonomien er grunnleggende stabil og selvregulerende i den forstand at pris blir til i møtet mellom tilbud og etterspørsel, og at det

Markedets fremtid

skjer raske tilpasninger til eventuelle eksterne sjokk. Denne prismekanismen antas også å fungere for stort sett alle typer varer og tjenester. Det finnes unntak fra denne forestillingen om markedet i form av at det forekommer tilfeller av markedssvikt. Her, men bare her, rettferdiggjøres statlig intervensjon i markeder. Etterkrigstidens finansteori bygget videre på dette nyklassiske fundamentet. Finansmarkeder tilfører analysen av økonomiske beslutninger en tidsdimensjon. Det gjør det mulig å utsette eller fremskynde forbruk eller investering i forhold til hva vår inntekt og formue på et gitt tidspunkt tillater. Hypotesen om effisiente finansmarkeder (på engelsk forkortet EMH), utviklet tidlig på 1950-tallet, skulle bli en av grunnpilarene i den nyklassiske retningen innenfor finansteori. I korte trekk sier EMH at prisen på en aksje eller obligasjon er riktig fordi den til enhver tid inkorporerer all relevant informasjon som er tilgjengelig på det tidspunktet. Med et slikt utgangspunkt blir bobler i priser på formuesobjekter, for eksempel boliger, definert ut som fenomen. Denne forutsetningen ble utviklet videre frem til store teoretiske gjennombrudd tidlig på 1970-tallet, da teorien om opsjonsprising kom på banen. De avanserte modellene for opsjonsprising hadde som utgangspunkt en definisjon av risiko som varians i (forventet) avkastning (MacKenzie 2006:51). Denne forståelsen av risiko som en kvantifiserbar størrelse skulle få stor betydning for måten både markedsaktører og regulatorer forholdt seg til risiko på i tiårene som fulgte. Disse teoretiske bidragene kom til å endre finansmarkedenes praksis da de flyttet fra akademiske korridorer til å danne utgangspunkt for de fleste investeringsbeslutninger i sektoren, og med dette gjorde antakelsene som disse modellene er fundert på, mindre urealistiske (MacKenzie 2006; Bernstein 2007). Utover slike performative effekter på markeder har økonomifaget også påvirket den politiske sfæren som er ansvarlig for finanssektorens regulering. For å forstå betydningen av økonomisk teori for økonomisk politikk kan vi gjøre et resonnement i fem trinn: fra tolkningsrammer, via hegemoni, sosialisering og disiplinering til oversettelse. Et hermeneutisk perspektiv vil tilsi at all forståelse er preget av forutforståelser, mens kognitive psykologer og atferdsøkonomer er mer

Opportunistisk keynesianisme – om bankstere og økonomisk politikk

tilbøyelige til å snakke om hvordan bedømminger og beslutninger formes av (tolknings)rammer; grunninnsikten er uansett den samme. Slike rammer og forutforståelser drar oppmerksomheten mot noen fenomener eller aspekter ved noen fenomener, mens andre blir liggende i skyggen. Slik svekkes den intellektuelle beredskapen mot noen problemer (for eksempel finansiell ustabilitet og perverse effekter av opsjonsordninger). Andre virkninger av et regime derimot fremstår som åpenbare: for eksempel at høye aktivapriser, på aksjer, boliger eller råvarer, reflekterer realøkonomisk fundert etterspørsel (og ikke spekulasjon), eller at sterke incentiver gir gode prestasjoner. Et institusjonalisert styringsfag som samfunnsøkonomien (heri opptatt finansiell økonomi) leverer tolkningsrammer, situasjons- og problemforståelser til politiske og teknokratiske beslutningstakere. Faget har i realiteten monopol på leveranse av faglige råd til institusjoner som sentralbanker og finansdepartement på det nasjonale nivå, og i internasjonale organisasjoner som IMF, Verdensbanken, OECD og BIS. Et slikt monopol blir mindre potent som maktfaktor hvis faget som besitter monopolet, selv er pluralistisk i sin natur. Men som Andrew Abbott (1988) har påvist, for et profesjonsfag er det viktig å fremstå noenlunde enhetlig. Alt annet svekker «ekspertenes» faglige autoritet. Etter vår vurdering er økonomifaget heller ikke særlig pluralistisk i den forstand at ulike perspektiver blir brutt mot hverandre der det teller. Tvert imot gir det en mer treffende beskrivelse av de siste 30 års utvikling å si at den nyklassiske retningen er hegemonisk, mens alternative tilnærminger er skjøvet ut i periferien. Dette gjelder både med hensyn til utdanningssystemet og i tidsskriftsverdenen. Det nyklassiske hegemoniet innebærer at det vi med økonomenes egen analyseteknikk kan kalle den representative økonom, utsettes for en kraftfull sosialisering. En viktig mekanisme i denne sosialiseringsprosessen har en av oss tidligere beskrevet som epistemologisk glideflukt: