Issuu

Oversatt av Inge Ulrik Gundersen

Bazar Forlag/Cappelen Damm AS Postboks 1900 Sentrum 0055 Oslo

www.bazarforlag.no

Originalens tittel: Battle for the Nether

An Unofficial Minecraft book

Slaget om Underverdenen er et originalt Minecraft-faneventyr Det har ingen forbindelse med Minecraft eller MojangAB, men er et uoffisielt arbeid som ikke er sanksjonert eller godkjent av skaperne av Minecraft Slaget om Underverdenen er en fiksjon. Navn, karakterer og hendelser er et produkt av forfatterens fantasi eller er brukt fritt. Noen likheter med faktiske hendelser eller personer, levende eller døde, er tilfeldige

Minecraft® er det offisielle varemerket til MojangAB

Alle egenskapene til Gameknight999 i historien er fri fantasi og representerer ikke den virkelige Gameknight999, som er det motsatte av karakteren i boka og er en flott og omtenksom person.

Teknisk konsulent: Gameknight999

Oversatt fra engelsk av Inge Ulrik Gundersen

Utgitt av Bazar Forlag, et imprint i Cappelen Damm

Omslagsdesign: Sky Pony Press/Skyhorse Publishing Inc.

Omslagsillustrasjon: JiaSen

Tilrettelegging av design: Nic Oxby Sats og grafisk form: Hamar Maskinsetteri

Satt med: Minion 11,8/16 pt

Tr ykk og innbinding: ScandBook UAB

Tr ykt på 70 g Enso Creamy, bulk 1,8

ISBN 978-82-8087-784-0

Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser

Uten særskilt avtale med Bazar Forlag er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring kun tillatt i den utstrekning det er hjemlet i loven eller gjennom avtale med Kopinor, interesseorganisasjonen for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar eller inndragning og kan straffes med bøter og fengsel.

TAKK T I L

Jeg vil som alltid takke familien min: Geraldine, med sin utrettelige optimisme og sitt positive syn på verden; Jack, som minner meg på å møte fr ykten min og følge mine drømmer ; og Holly, min inspirasjon, min klippe, lyset i mitt liv. Jeg vil også takke alle leserne som har kontaktet meg og gitt meg oppmuntrende støtteerklæringer, uten dere ville jeg bukket under for mismot og tvil, og antagelig aldri fullført denne boka. Jeg håper dere liker den.

«Vil man bekjempe fr ykt

– må man handle.

Vil man la fr ykten vokse – kan man vente, nøle, utsette.»

– D AV I D J O S E P H S C H WA R T Z

HVA E R M I N E C RAF T?

Minecraft er et sandkassespill som gir spilleren muligheten til å bygge fantastiske bygg verk av strukturblokker i forskjellige

materialer : stein, jord, sand, sandstein …

Vanlige fysiske lover gjelder ikke, for det er mulig å lage bygg verk i kreativmodus som trosser tyngdekraften eller ikke har synlig støtte.

De kreative mulighetene i dette programmet er utrolige. Man kan bygge hele byer, samfunn som henger på klipper, og til og med byer i skyene. Selve spillet blir imidlertid spilt i overlevelsesmodus. I denne settingen blir spillerne sluppet ned i en verden av blokker, uten annet enn klærne de går og står i. Vel vitende om at natta ikke er langt unna, må spillerne samle ressurser : tre, stein, jern og så videre, for å lage redskaper og våpen slik at de kan beskytte seg når monstrene kommer. Natta er monstrenes tid.

For å finne ressurser må spillerne lage gruver, grave seg dypt ned i kjernen av Minecraft i håp om å finne kull og jern, som begge er nødvendige for å lage våpnene og rustningene av jern man må ha for å overleve. Mens man graver, vil man komme til huler, kamre fylt med lava, og kanskje av og til en forlatt gruve eller katakombe, der skattene ligger og venter på å bli funnet i ganger og rom patruljert av monstre (zombier, skjeletter og edderkopper), som bare venter på å ta den som ikke passer seg.

Selv om landet er fullt av monstre, er ikke brukeren alene.

Det fins digre ser vere der hundrevis av spillere spiller spillet, og alle deler områder og ressurser med andre skapninger i Minecraft. Det fins landsbyer på spillets overflate, og disse små byene er befolket av NPC-er (karakterer som ikke er spillere). Innbyggerne svinser rundt i landsbyen og gjør det landsbyboere gjør, og de har kister med skatter, noen ganger store, andre ganger ubetydelige, skjult i boligene sine. Ved å snakke med disse NPC-ene, eller borgerne, kan brukerne byttehandle gjenstander for å tilegne seg sjeldne edelsteiner eller ingredienser til heksebr ygg, eller skaffe seg en bue eller et sverd.

Dette spillet er en fantastisk plattform der man kan bygge

SLAGE T OM UNDERVERDENEN

maskiner (drevet av rødstein, ikke ulikt elektriske kretser), med enkeltstående spill, spesialkart, og PvP-arenaer (spiller mot spiller). Minecraft er et spill med masse spennende kreativitet, ner vepirrende kamper og skremmende skapninger. Det er en verden der man kan få utløp for både eventyrlyst og kreativitet på samme tid. Ha det gøy!

O M F O R FAT T E R E N

Jeg elsker å spille Minecraft med sønnen min nå. Det har ikke alltid vært sånn, sønnen min måtte faktisk dra meg med, til sterk motstand. Men nå … elsker jeg det.

Saken er den, at han så en video om Minecraft på YouTube, og sa selvfølgelig at han bare måtte ha det. I løpet av den neste måneden minnet han stadig meg og kona på at Minecraft var supert, og at han ikke kunne leve uten.

Til slutt ga jeg etter og kjøpte Minecraft. Han valgte sitt eget brukernavn, Gameknight999, og så satte han i gang. Til å begynne med spilte han alene, men det gikk ikke lenge før han beg ynte å rope oss inn på kontoret vårt så han kunne vise oss hva han hadde bygd … og det var ganske imponerende. Han hadde bygd et digert slott, og en hinderløype med bevegelige deler, og en underjordisk by … bygg verkene hans tok helt pusten fra oss. Som ingeniør blir jeg umiddelbart betatt av alt som gir meg mulighet til å bygge noe. Så jeg satt der med sønnen min og lot ham lære meg hvordan man spiller Minecraft. Jeg kjøpte umiddelbart min egen brukerlisens, Monkeypants271 er brukernavnet mitt, og så ga vi oss i vei inn i det

digitale landskapet sammen og bygde tårn, sloss mot zombier og flyktet fra smygere.

Han ble så glad i å spille Minecraft at vi kjøpte en ser ver til ham julen etter. Han holdt på i månedsvis med å bygge ting på ser veren sin: slott, broer, under vannsbyer, fabrikker, alt mulig som fantasien hans kunne komme på. Deretter tok han med seg skolekameratene sine og bygde noen virkelig gigantiske bygg verk. Jeg hjalp selvsagt også til, til dels for å følge med på hva som foregikk, men også fordi jeg er en skikkelig nerd og liker å spille spillet. Jeg ble over veldet over hvor stolt han var av bygg verkene sine. Han lagde videoer som viste bygg verkene og la dem ut på YouTube. Vel, en dag klarte noen andre barn å komme seg inn på ser veren, antagelig fordi sønnen min eller en av vennene hans hadde gitt dem IP-adressen. De andre barna ødela alt han hadde bygd, knuste alt til det bare var et krater igjen. De jevnet alt med jorden, utslettet måneder med arbeid. Neste gang sønnen min logget seg på, så han at alt han hadde bygd var ødelagt, og han ble helt knust. På toppen av det hele la disse ungene ut raseringen av ser veren hans på YouTube.

Dette var det perfekte «læringsøyeblikket» for å snakke om nettmobbing. Jeg prøvde å besvare min sønns spørsmål om hvorfor noen ville gjøre noe sånt, hva slags mennesker som var stolte av å ødelegge det andre hadde skapt, men svarene mine falt på steingrunn. Det var da jeg kom på ideen om å lære opp sønnen min ved hjelp av det han likte best – Minecraft. Jeg skrev den første boka, som heter Invasjonen av Oververdenen, og den lærte barn om nettmobbing og hvordan det virker på andre, i tillegg til at den understreker betydningen av vennskap, med Minecraft som bakteppe for lærdommen.

Sønnen min og jeg spiller fortsatt Minecraft sammen, og vi har skapt bygg verk som forekommer i Slaget om Underverdenen, den neste boka i Gameknight999-serien. I bok nummer tre, Møtet med dragen, følger vi Gameknight og vennene hans til Enden.

Takk til alle som har sendt meg e-post på nettsiden min www.markcheverton.com. Jeg setter pris på alle de vennlige kommentarene fra både barn og foreldre. Jeg prøver å besvare alle e-poster, og beklager hvis jeg har oversett noen.

S e etter Gameknight999 og Monkey pants271 der ute på ser verne. Fortsett å lese, vær snille, og se opp for smygere.

Mark Cheverton

K A P IT TE L 1

GAM E KN I G HT999

Han suste bortover en slags bane, metallskinner som gikk innover i mørket. Hjulene dunket i jevn takt – du-dunk, du-dunk, du-dunk – og lagde gjenklang i tunnelen, et ekko som slo tilbake som en slagverkssymfoni. Da han så seg om, så han de lave, grå sidene og det firkantete lasterommet i kjøretøyet han satt i, og det i kombinasjon med dunkingen fra hjulene for talte ham at han satt i en gruvevogn. Den begrensede plassen fikk ham til å føle seg som en kjempe i en liten jernvogn, men de kalde steinveggene som suste uskar pt forbi, fikk ham til å føle seg liten og ubetydelig.

Gameknight999 var redd.

Han var usikker og engstelig, visste ikke hvor han var, hva han g jorde i gruvevognen eller hvor han var på vei. Det eneste han visste, var at han var på vei et sted – fort.

Akkurat da åpnet tunnelen seg, og han så en stor grotte – nei, det var en diger kløft som åpnet seg mot den blå himmelen. Han så zombier, edderkopper og smygere på de bratte veggene, der de hoppet fra sted til sted, og de mest klønete falt i døden. Gameknight kikket ned og så at bunnen av kløfta var full av monstre fra Oververdenen, og de gikk rundt som om de

var på leting etter noe å spise … eller noen. Mange av dem kikket opp på ham, og de sultne, brennende blikkene ga ham frysninger. De ville ødelegge ham bare fordi han levde. Gameknight var glad da han var forbi kløfta, og tunnelveggen ig jen var av massiv stein.

Han kikket på skinnene bak seg og så at de forsvant i det fjerne, og tresvillene var bare uskar pe streker. Men så merket han at vognen saktnet farten, dunkingen fra hjulene gikk stadig saktere og stanset til slutt midt i en tunnel. Gameknight følte at det var forventet at han skulle gå av, og klatret ut av vognen, så redd at han skalv. Han så seg rundt og kunne fortsatt se linjen som strakte seg inn i evigheten, jernskinnene sto i kontrast til den grå steinen. Men så beg ynte de å løse seg opp, ble uskar pe og ute av fokus, på en måte, de rette skinnene mistet kontrasten og løste seg opp i ingenting. Samtidig var det som om steinveggene som var så tett på skinnene, også forsvant, gikk fra hard granitt til en grå tåke. Den kalde, fuktige tåken omsluttet ham som et tungt, vått pledd. Det var noe ved tåkeskyen som skremte ham, som om den skjulte noe farlig og truende.

Og så kom de klagende hylene.

Det var triste hyl som sugde håpet ut av ham, en stønning som lød fortapt og trist på samme tid, men også full av hat og sinne overfor alt som levde og hadde troen på et godt liv. Hylene var rettet mot lysets skikkelser, som fortsatt holdt fast ved tanken på at livet var godt, og ikke bare en lekse i lidelse og fortvilelse, de var rettet mot ham.

Det var zombiehyl … fra mange zombier. Gameknight skalv stadig mer etter hvert som de skumle hylene kjørte istapper av frykt i ham.

Og så kom grønne klør mot ham fra mørket, og den grusom-

SLAGE T OM UNDERVERDENEN 17

me ulingen f ylte luften mens sylskar pe negler suste like forbi ham. Gameknight var lamslått av panikk og sto helt stille mens de råtnende zombiene nærmet seg, dukket sakte fram fra tåken mens stanken av råttent kjøtt slo imot ham og bygde oppunder redselen. Han kikket ned og oppdaget at han hadde et jernsverd i hendene, og armene og br ystet var også kledd i jern. Han hadde rustning på seg, og han hadde et våpen: Han kunne slå tilbake. Gameknight kjempet for å mobilisere en smule mot, og tvang armen sin til å svinge sverdet og hogge ned beistet, men frykten styrte tankene, som var fulle av minner om zombieklør og edderkopptenner som langet ut etter ham – smertene fra da han detoner te på den forrige ser veren dukket for tsatt opp i drømmene. Den forrige Minecraft-verdenen var blitt reddet av hans uegennyttige og heltemodige handling – antagelig hans første handling av det slaget. Men det hadde skjedd på bekostning av holdninger og mot, og g jort at han nå hadde konstant panikk. Han var livredd for monstre, den store Gameknight999, hvordan var det mulig?

Han trakk seg unna zombien og snudde seg for å løpe. Han visste at dette bare var en drøm, men redselen og panikken føltes likevel ekte. Idet han snudde seg, så han rett inn i en masse svar te, hårete bein, utstyr t med grusomme mørke og krumme klør : kjempeedderkopper, minst et halv t dusin. De presset seg sammen og dannet en ug jennomtrengelig mur av hat og forakt.

«Jeg kan ikke slåss mot så mange,» sa Gameknight ut i løse luften.

Han grøsset.

Akkurat da hørte han en lyd i mørket, skranglingen fra løse knokler. Han visste godt hva det betydde – skjeletter. De hvite skikkelsene kom sakte ut av tåken og avskar enhver mulighet for

retrett mot høyre. De hadde hver sin bue klar, spent og med en pil på plass, og pilspissene pekte rett mot ham.

Gameknight skalv så han ristet.

Hvordan skulle han nedkjempe alle disse monstrene? Han var ikke modig lenger, alt motet var sprengt i fillebiter av alt det

TNT-et – nei, revet i stykker av alle klørne og tennene på den forrige serveren. Han var bare et skall fullt av frykt.

Han snudde seg mot venstre og gikk sakte bor t fra de tre gruppene, håpet å f lykte uten å måtte slåss, men idet han beveget seg, hør te han en lys latter. Det var en sinnssyk lyd, en skadefro latter, fryd over andres lidelse. Det var en grusom lyd som treng te inn i sjelen hans og sendte nåler av panikk g jennom siste rest av fatning. Og så kom kilden til latteren ut av mørket. Det var en mørk skikkelse, med en farge som størknet blod, mørkerød og med lange, hengslete armer som hang nesten ned til bakken, og ty nne bein som bar en like mørk overkropp.

Det var Erebus, kongen av endermennene fra den forrige Minecraft-serveren – serveren som Gameknight hadde reddet.

Dette beistet var hans private mareritt, den mest brutale og onde skapningen han kunne tenke seg.

Han sto der rett foran monsteret. Øynene lyste som alltid med et hv itt hat mot alt som levde. Ønsket om å ødeleg ge strålte ut som et eget ondskapens kraftfelt. Gameknight tok et skritt tilbake. Skikkelsen var delvis g jennomsiktig, som om den ikke var helt til stede. Monstrene bak endermannen kunne ses g jennom den transparente kroppen.

«Nå, Spiller-som-ikke-er-spiller, vi møtes ig jen,» sa Erebus med høy, skjærende stemme.

Gameknight fikk gåsehud på armene.

«Dette er bare en drøm, det er ikke virkelighet,» sa han til seg selv om og om ig jen.

Erebus lo en isnende latter og ble massiv et øyeblikk, før han ig jen ble transparent.

«Ja, det er en drøm,» skurret Erebus. Stemmen hans minnet Gameknight om lyden av glass mot glass, den fikk det til å ise i tennene. «Men det betyr ikke at dette ikke er ekte, din idiot. Du vet for tsatt ingenting om Minecraft og ser ver planene det eksisterer på.» Han lo ig jen. «Uvitenheten vil bli din bane.»

«Nei, du er ikke ekte,» sa Gameknight bedende. «Det kan du ikke være. Jeg … drepte deg på den forrige ser veren … Du kan ikke være ekte.»

«Bare fortsett å si det til deg selv, Spiller-som-ikke-er-spiller, og når jeg finner deg på denne neste serveren, skal jeg minne deg på hvor uvirkelig jeg er … når jeg knuser deg.»

Erebus skrattet ig jen, og latteren g jallet i hodet som en hammer mot en krystallvase, og knuste nesten livslysten.

«Jeg … skal … n-nedkjempe deg, som på den forrige serveren,» stotret Gameknight, ikke særlig overbevisende.

«Ha … for en vits,» skurret Erebus med den lyse, g jennomtrengende stemmen sin. «Jeg ser feigheten i deg som en diger ondar tet sv ulst. Motet ditt ble tydelig v is ig jen på den forrige serveren. Du er bare et skall, en tom kiste som venter på en kald kropp. Du blir tidsnok min.»

Endermannen tok et truende skritt fram, og g jennomsiktigheten g jorde ham ikke mindre truende. Gameknight slo blikket for t ned, v ille ikke provosere skapningen ved å møte blikket hans. Den mørke monsterskikkelsen raget over ham og virket stadig høyere jo nærmere han kom, til Gameknight følte seg som en liten loppe foran en kjempe.

«Jeg ser nederlag i deg, Spiller-som-ikke-er-spiller. Jeg har allerede v unnet, feigheten din garanterer utfallet av kampen vår.» Erebus stoppet opp, og så bøyde han hodet fram så de lysende, onde øynene stirret rett ned på Gameknight999. «Du beseiret meg kanskje på den forrige serveren, men jeg kom meg likevel til dette server planet. Og når jeg ødelegger denne verdenen, vil jeg komme til Kilden, og den skal også få føle min vrede, til alle levende skapninger skriker etter en nåde som aldri v il komme. Vent på meg i frykt.»

Med et lite v ink ga Erebus tegn til at de andre monstrene rundt ham skulle rykke fram. Råtne, grønne hender strakte seg etter ham og rev i ham, mens hundrev is av piler treng te inn i kroppen. Så satte de giftige edderkoppene tennene i ham så hele kroppen hans skrek av smerte. Verden løste seg sakte opp i mørke, og øynene til endermannen var det siste som forsvant, der de lyste av et overveldende, sydende hat.

Endelig ble han omsluttet av underbev issthetens kalde, mørke tomhet idet drømmen svant. Men følelsen av smerte og redsel hang ig jen i Gameknight.