Issuu

MARK CHEVERTON

Oversatt av Inge Ulrik Gundersen

Bazar Forlag/Cappelen Damm AS Postboks 1900 Sentrum 0055 Oslo

www bazarforlag no

Originalens tittel: Confronting the Dragon

An Unofficial Minecraft book

Møtet med dragen er et originalt Minecraft-faneventyr Det har ingen forbindelse med Minecraft eller MojangAB, men er et uoffisielt arbeid som ikke er sanksjonert eller godkjent av skaperne av Minecraft. Møtet med dragen er en fiksjon. Navn, karakterer og hendelser er et produkt av forfatterens fantasi eller er brukt fritt Noen likheter med faktiske hendelser eller personer, levende eller døde, er tilfeldige

Minecraft® er det offisielle varemerket til MojangAB

Alle egenskapene til Gameknight999 i historien er fri fantasi og representerer ikke den virkelige Gameknight999, som er det motsatte av karakteren i boka og er en flott og omtenksom person.

Teknisk konsulent: Gameknight999

Utgitt av Bazar Forlag, et imprint i Cappelen Damm

Omslagsdesign: Sky Pony Press/Skyhorse Publishing Inc.

Omslagsillustrasjon: JiaSen

Tilrettelegging av design: Nic Oxby Sats og grafisk form: Hamar Maskinsetteri

Satt med: Minion 11,8/16 pt

Trykk og innbinding: ScandBook UAB

Trykt på 70 g Enso Creamy, bulk 1,8

ISBN 978-82-8087-785-7

Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Bazar Forlag er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring kun tillatt i den utstrekning det er hjemlet i loven eller gjennom avtale med Kopinor, interesseorganisasjonen for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar eller inndragning og kan straffes med bøter og fengsel.

Til dem som lider i stillhet

H VA E R M I N E C RAF T?

Minecraft er et utrolig kreativt spill som enten kan spilles på nett med mennesker fra hele verden, eller bare med venner, eller alene. Det er et sandkassespill som gir brukeren mulighet til å bygge fantastiske byggverk av strukturblokker i forskjellige materialer : stein, jord, sand, sandstein … Vanlige fysiske lover gjelder ikke, for det er mulig å lage bygg verk i kreativmodus som trosser tyngdekraften eller ikke har synlig støtte. Nedenfor ser dere et bilde av Gameknights romstasjon, som han bygde på sin egen ser ver.

De kreative mulighetene i dette programmet er utrolige. Man kan bygge hele byer, samfunn som henger på klipper, og til og med byer i skyene. Selve spillet blir imidlertid spilt i overlevelsesmodus. I denne settingen blir spillerne sluppet ned i en verden av blokker, uten annet enn klærne de går og står i.

Vel vitende om at natta ikke er langt unna, må spillerne samle ressurser : tre, stein, jern og så videre, for å lage redskaper og våpen slik at de kan beskytte seg når monstrene kommer.

Natta er monstrenes tid.

For å finne ressurser må spillerne lage gruver, grave seg dypt ned i kjernen av Minecraft i håp om å finne kull og jern, som begge er nødvendige for å lage våpnene og rustningene av jern man må ha for å overleve. Mens man graver, vil man komme til huler, kamre fylt med lava, og kanskje av og til en forlatt gruve eller katakombe, der skattene ligger og venter på å bli funnet i ganger og rom patruljert av monstre (zombier, skjeletter og edderkopper), som bare venter på å ta den som ikke passer seg.

Selv om landet er fullt av monstre, er ikke brukeren alene.

Det fins digre ser vere der hundrevis av spillere spiller spillet, og alle deler områder og ressurser med andre skapninger i Minecraft. Det fins landsbyer på spillets overflate, og disse små byene er befolket av NPC-er karakterer som ikke er spillere). Innbyggerne svinser rundt i landsbyen og gjør det landsbyboere gjør, og de har kister med skatter, noen ganger store, noen ganger ubetydelige, skjult i boligene sine. Ved å kommunisere med disse NPC-ene, eller borgerne, kan spillerne byttehandle gjenstander for å tilegne seg sjeldne edelsteiner eller ingredienser til heksebr ygg, eller skaffe seg en bue eller et sverd.

Dette spillet er en fantastisk plattform for kreative sjeler som liker å bygge og skape, men de er ikke begrenset til bare å bygge bygninger. Med noe som heter rødstein kan skaperne lage elektriske kretser i spillet og bruke disse kretsene til å drive stempler og andre innretninger, og bygge kompliserte maskiner. Folk har tidligere bygd musikkspillere, fullt fungerende 8-bits datamaskiner og intrikate minispill i Minecraft, det hele drevet av rødstein. Med innføringen av kommandoblokker i versjon 1.4.2 kan man nå bruke kommandokoder til å styre mekanikken i spillet. Det åpnet for en ny kreativ retning i Minecraftspill verden over, slik at man kan lage enda mer avanserte mekanismer i spillet. Det smarte og fine med det, er at det ikke bare er et spill, men et operativsystem som gjør at spillerne kan lage sine egne spill og uttr ykke seg på måter som tidligere ikke var mulig før Minecraft. Det har gitt alle barn, uansett alder og kjønn, muligheten til å skape unike spill, spesiallagde kart og P vP-arenaer (spiller mot spiller). Minecraft er et spill med masse spennende kreativitet, ner vepirrende kamper og skremmende skapninger. Det er et tomt lerret med ubegrensede muligheter. Hva kan du skape?

F RA F O R FAT TE R E N

Mange av dere kjenner historien om hvorfor jeg beg ynte å skrive disse bøkene. Hvis ikke, kan dere lese om det i beg ynnelsen av Invasjonen av Over verdenen og Slaget om Underverdenen. Jeg er rørt av alle de omtenksomme e-postene jeg har fått på hjemmesiden min: w w w.markchever ton.com. Tusen takk til alle mine lesere for oppmuntringen. Jeg har sett av meldingene deres at hær verk og nettmobbing er noe mange av dere har opplevd, og det syns jeg er leit. Jeg håper at bøkene mine kan bidra til å redusere disse problemene og engstelsen dette medfører.

Jeg har selv hatt problemer med mobbing, og vil si litt om det på slutten av boka. Jeg håper at Møtet med dragen og mine egne feil kan hjelpe de av dere som opplever det samme jeg opplevde som barn. Vær sterk og snakk ut.

Takk til alle dere som har sendt e-post. Jeg setter pris på alle de vennlige kommentarene fra både barn og foreldre. Jeg prøver å besvare alle e-poster, og beklager hvis jeg har oversett noen, det har blitt mange. Jeg skal utvide nettsiden min sånn at de som er fans av Gameknight999-serien kan snakke ut, dele tanker og skjermbilder fra Minecraft. Jeg

oppfordrer alle til å bygge en av scenene fra boka og sende bilde til nettsiden. Jeg vil legge ut bildene så alle kan se dem. Se etter oss, Gameknight999 og Monkeypants271 der ute på ser verne. Fortsett å lese, vær snille og se opp for smygere.

Mark Cheverton

K A P IT TE L 1

DE T E N D E L I G E S L AG ET

Gameknight999 svevde g jennom en sølvgrå tåke mens frykten pulser te i hver eneste ner ve. Noe var i ferd med å skje … noe fælt, og han v isste på en eller annen måte at han ikke kunne unngå de dødelige konsekvensene av dette.

Skyen beg y nte å løse seg gradv is opp, og han oppdaget at han befant seg på et stor t platå på toppen av et diger t fjell, grunnfjell. Mens den sølvskimrende tåken la seg på bakken, beg y nte skikkelser å dukke opp g jennom det disige sløret … Borgere, alle bevæpnet og kledd i rustning; de var de overlevende forsvarerne av Minecraft.

Gameknight følte at det var noen ved siden av ham, snudde seg og oppdaget at Oldermann og Murer sto der. De snakket dempet sammen, og de hadde et bister t og bestemt uttr ykk i ansiktet, beg ge to. De så ut over platået og ned mot den store sletta ved foten av fjellet. Det var noe som beveget seg i den blanke tåken som skjulte bakken … noe rasende … noe ondsinnet.

B etyr denne tåken at det er en drøm? tenkte han. Den blanke disen har forekommet i alle drømmene jeg har hatt i det siste.

Gameknight kunne ikke forklare det, men det var noe inni ham som fortalte at det var framtiden han så … at han så sin egen framtid. Og en følelse i ham fikk ham til å skjelve av frykt da han oppdaget hva som skulle skje.

Han skulle bli vitne til sin egen død og slutten på Minecraft.

Skjelvende snudde han seg og så på vennene sine. Ved siden av Murer sto Jeger, ukuelig og sterk, med den fortryllede buen i hånden, og nå var han sikker på at dette var en drøm. Hun så sliten og dratt ut, nesten g jennomsiktig, men hun hadde et blikk av dødelig sinne i øynene.

Hvordan kunne dette være framtiden når Jeger allerede hadde blitt fanget av Malacoda og Erebus på den forrige ser veren? tenkte Gameknight. Hvordan var det mulig?

Gameknight så seg rundt på platået og oppdaget at det var fullt av noe som lignet signallys, g jennomsiktige glasskuber med blokker som kunne lyse, inni. Han så en hel eng av signallys, hundrevis, kanskje f lere tusen. Men det rare var at det bare var lys i to av dem. Det ene lyste klart og sendte en stråle av hvitt lys opp på himmelen. Det var større enn de andre, faktisk digert, og høyere enn noen av borgerne. Foten av signallyset var omgitt av diamantblokker, som også sendte et isblått lys opp på himmelen. Lyset var så sterkt at det føltes brennhett, som om den som kom bor ti strålen, ville gå i oppløsning umiddelbar t. Alle de andre signallysene var av normal størrelse, selv om de så bitte små ut i forhold. Og det var altså bare ett av disse små som lyste. Den klare lysstrålen føltes like varm og dødelig som den store.

Hva er det som foregår her? tenkte Gameknight. Hva gjør jeg her? Hva er det signallyset til? Er dette Det endelige slaget om Minecraft?

Gameknight la merke til at alle oppe på fjellet så redde og

usikre ut. Foran dem var det en bratt trapp som gikk fra slettene nedenfor og opp på den f late fjelltoppen de befant seg på. Det var den eneste veien opp til platået med signallysene. Fjellsidene var bratte og umulige å klatre opp.

Gameknight så på Murer, som kikket nedover åssiden og gransket landskapet. Deretter snudde han seg og rettet de grønne øynene mot ham.

«De kommer,» sa han med streng stemme. «Det må være fem hundre monstre, kanskje tusen, like bak Erebus.» Han løftet en kantete hånd og strøk seg over det veltrimmede skjegget, mens han gransket ansiktene til krigerne sine. «Jeg er redd vi ikke har noen mulighet til å stoppe denne horden. Minecraft er fortapt.»

Fortapt? tenkte Gameknight. Hvis dette er framtiden, betyr det da at vi kommer til å tape slaget om Minecraft?!

Han hadde lyst til å rope, si at de ikke måtte gi opp, men stemmen virket ikke. Han følte seg fanget i sin egen kropp, kunne ikke g jøre annet enn å se på med hjelpeløst blikk.

«For tv il ikke, Spiller-som-ikke-er-spiller,» sa Oldermann. Den kloke stemmen hans runget over fjelltoppen. «Du g jorde alt som kunne g jøres. Det er ingen skam å mislykkes når man har g jort sitt beste.»

«Hva er det du snakker om?» sa Jeger skarpt. Gameknight syntes stemmen hennes var uvirkelig og drømmeaktig. Hun så transparent ut, som om hun ikke var helt til stede, som om skjebnen hennes var uviss. «Hvis vi taper, så taper vi. Det er ingenting å være stolt av.»

Gameknight snudde seg og så på Oldermann. Den unge gutten med de gamle øynene kikket opp på ham med et trist uttrykk i ansiktet.

«Jeg er lei for at v i ikke kunne g jøre mer,» sa Oldermann MØTE T ME D DRAGEN 15

dempet så bare Gameknight skulle høre det. «Du har sett horden der nede. Du vet at v i ikke kan beseire Erebus og mørkets monstre denne gangen. Vi har knapt hundre soldater ig jen.

De kan ikke stanse den knusende f lodbølgen som ruller mot oss.»

Oldermann snudde seg og så opp på det store signallyset, Kilden, og sukket.

«Jeg antar at det ikke er annet å g jøre enn å kjempe og dø,» sa Oldermann og trakk sverdet.

Gameknight så på det hele med en over veldende tristhet. Hvis dette er framtiden, betyr det da at jeg har ført alle til dette punktet, til nederlag? Er det ikke mer jeg kan gjøre? Hvorfor føles kroppen min, hele jeg, så … så … beseiret? Han orket ikke å se på at vennene ble tilintetg jor t … at Minecraft ble tilintetg jort. Han ville snu seg vekk, men klarte ikke, han hadde ikke kontroll over kroppen sin.

Jeg må gjøre noe … jeg må prøve å hjelpe dem! tenkte han.

Nå kunne Gameknight høre stønningen fra monstrene som var ved foten av trappa opp til toppen av fjellet. Klikkingen fra edderkoppene, hvesingen fra f lammeskrømtene og hylene fra geistene strømmet ut over det underlige landskapet, og fikk forsvarerne på platået til å krympe seg.

«Det er for tsatt noe jeg må g jøre,» sa Gameknight til alle borgerne.

NEI! Det er ikke jeg som snakker! ropte han i hodet sitt, men kroppen ville ikke lystre.

Kroppen hans handlet på egen hånd, la bort sverdet og stilte seg deretter ved siden av signallyset, med den sterke lysstrålen bare noen centimetere fra ansiktet. Han kunne kjenne den utrolige varmen fra strålen, som om all varmen i Underverdenen var presset inn i denne glødende strålen.

«Gameknight, hva er det du g jør?» ropte Oldermann.

Hva gjør jeg?! tenkte Gameknight panisk. Er jeg i ferd med å kaste meg inn i strålen? Hvorfor prøver jeg ikke å redde alle sammen?

«Det der er feigingenes løsning,» ropte Jeger. «Ikke gi opp, kjemp med oss … med meg.» Stemmen hennes var underlig trist, og øynene tryglet ham om at han ikke måtte vike fra sin vei.

«Nei, dette må jeg g jøre,» sa kroppen til Gameknight høyt.

Han kikket på vennene sine og så vantro i alle ansiktene mens de så på at han gikk nærmere den sterke og dødelige lyskjeglen. Så gikk Murer bort fra de andre borgerne og stilte seg ved siden av Gameknight, med et underlig lurt smil i ansiktet.

«Nei, ikke du også!» ropte Jeger vantro.

«Dere vil forstå det etter hvert,» svarte Murer.

Deretter gikk Murer bor t til den andre siden av signallyset og løftet sverdet sitt høyt i været, med begge hender rundt skjeftet. Så kjørte han sverdet i bakken med full kraft. Det lød som et tordenskrall da det trengte ned i grunnfjellet, så hele landskapet ristet. Så tok han godt tak i skjeftet med den ene hånden, rakte den andre kantete hånden til Spilleren-som-ikke-er-spiller, og holdt fast ved blikket til Gameknight.

«For Minecraft,» sa den store borgeren med overraskende mild og beroligende stemme.

«For Minecraft,» hørte han kroppen sin g jenta, og så gikk de inn i den glohete lyskjeglen.

Er dette slutten? tenkte Gameknight. Det kan ikke være slik det hele slutter. Hvis dette er framtiden, fins det da noe håp … kan framtiden forandres? Hva med …

Plutselig ble alt veldig lyst mens smerten strømmet g jennom kroppen, og så begynte alt å forsvinne. Men like før alt ble svart,

syntes han at han kunne høre noe … stemmer … hundrevis, og det var særlig én han ikke hadde hørt på en evighet. Det var den velkjente stemmen til en venn han hadde savnet så fælt, og idet stemmen beg ynte å f ylle hodet, beg ynte Gameknight999 nesten å smile. Og så ble han tatt av mørket.

K A P IT TE L 2

Å F Ø LG E V E I E N

Gameknight bråvåknet. Det gikk rundt for ham mens hjernen prøvde å forstå hva han nettopp hadde sett.

Var det bare en drøm, tenkte han, eller var det noe annet? Det føltes virkelig, men annerledes … som om han så inn i framtiden, på en måte.

Han husket fortsatt uttr ykket av resignasjon i ansiktene til borgerne, der de så ned på monsterhorden som kom mot dem. Den lille gruppen med forsvarere hadde ingen mulighet til å beskytte Kilden mot invasjonshæren. De ville garantert tape, og Gameknight999, Spilleren-som-ikke-er-spiller, kunne ikke gjøre noe med det.

Han ristet på hodet og prøvde å fortrenge bildene. Men de skramlet rundt i hodet som små hammere og slo løs på motet hans. Han sukket, satte seg opp og så seg rundt i leiren, så etter spor etter monsterhorden. Heldig vis så han bare borgere: Bakere, snekkere, bønder, skreddere, gravere, byggere … folk fra alle deler av Minecraft-samfunnet presset inn i rustning, med våpen innen rekkevidde. De var der for ham, alle sammen, fordi han hadde gitt dem så dårlig samvittighet at de

valgte å bli med ham til Kilden. De hadde ikke klart å stoppe Erebus og Malacoda på den forrige ser veren, og hadde fulgt etter den store monsterhorden til denne ser veren, til Kilden.

Men de var i betydelig mindretall og visste ikke hvor de skulle dra, eller hva de skulle gjøre. I stedet for å legge en plan og gjøre noe nyttig fulgte de bare den svartsvidde veien monsterhorden hadde etterlatt seg, i håp om å finne ut hvilke planer de fr yktelige skapningene hadde.

Gameknight reiste seg og strakte på kroppen, rettet ut r yggen med armene høyt opp i været. Stivhet og stølhet løste seg sakte opp etter natta på den harde bakken. Han kikket opp på den mørke himmelen og så at månens firkantete ansikt var på vei ned mot tretoppene, det var snart soloppgang. Månen lyste litt rødlig, noe de hadde lagt merke til med det samme de kom til dette truede landet. Det hadde noe å gjøre med monstrenes invasjon. De hadde satt flekker på selve veven i Minecraft med sitt brutale og hatefulle nær vær.

Jeg lurer på om solen og månen noen gang vil få tilbake sin vanlige farge? tenkte Gameknight.

Han så seg rundt i leiren og oppdaget at det lå soldater utstrakt på hver flate flekk. De hadde slått leir i en liten dal ved kanten av en furuskog. Små hauger med kropper i rustning her, borgere med pledd over seg der ; de var spredt utover hele den lille fordypningen. Han så faklene som var plassert ut rundt leiren, mest for å hindre monstrene i å klekke i nærheten, men også for å berolige borgerne. Det virket som om mørket gjorde dem fra Over verdenen engstelige, for de hadde for lengst lært, den gang de var uskyldige barn, at natta var monstrenes tid.

Gameknight gikk varsomt rundt de sovende skikkelsene

og bort til utkanten av leiren, der han traff Murer, han som ledet denne hæren. Han patruljerte rundt leiren.

«Spiller-som-ikke-er-spiller,» sa den store borgeren, som stoppet og la neven mot br ystet i honnør, «du burde hvile.»

«Jeg får ikke sove,» svarte han, «så jeg tenkte jeg skulle sjekke omgivelsene.»

«Du er en klok leder,» svarte Murer, «alltid på vakt.»

Leder … særlig. For en vits, tenkte Gameknight.

Hele hæren så opp til Gameknight999, Spilleren-somikke-er-spiller, men det var ikke han som var generalen deres. Det var Murer. Han var en ledertype som fikk alle som hørte på ham, til å ønske å gjøre som han sa. Hans omsorg for soldatene ble bare overgått av hans omsorg for sikkerheten til Minecraft. Murer var den egentlige lederen av denne borgerhæren, og det visste Gameknight. Uansett om han likte det eller ikke, følte Spilleren-som-ikke-er-spiller at han bare var et symbol, en gallionsfigur som liksom skulle redde dagen og gjøre alt bedre igjen. Problemet var … at han ikke visste hva han skulle si eller gjøre.

«Det har ikke vært noen aktivitet,» sa Murer idet han snudde seg og så på omgivelsene. «Ingen monstre obser vert noe sted.»

«Er ikke det litt merkelig?» spurte Gameknight.

«Kanskje Malacoda og Erebus samler dem de finner og tar dem med seg, gjør hæren enda større.»

Gameknight gr yntet og nikket.

«Det høres fornuftig ut,» svarte Gameknight.

Selv følgelig hør tes det fornuftig ut, tenkte han bittert. Alt Murer sier høres fornuftig ut!

«Hva gjør du oppe på denne tiden av døgnet, Murer?»

«En god leder står ved sine menn og utfører de samme plikter som han pålegger dem,» svarte den store borgeren, de grønne øynene hans glitret i måneskinnet. «Hadde jeg ikke gjort det, ville jeg bare vært en arrogant, bortskjemt general som soldatene ikke ville kjempet for. De må vite at jeg selv vil gjøre alt jeg ber dem om å gjøre.»

«Men hva er det du ser etter?» spurte Gameknight og stilte seg ved siden av den store borgeren. «Malacoda og monstrene hans er langt unna. De kommer ikke til å angripe.»

«Angrip fienden når han er uforberedt og dukk opp der du ikke er ventet,» svarte Murer, som om han siterte noe han hadde memorert.

Det lød kjent for Gameknight, av en eller annen grunn … merkelig.

«Det ville jeg gjort,» sa den store borgeren, «så det er det jeg er forberedt på.» Han stoppet opp og gransket skogbr ynet før han fortsatte: «Kom, bli med meg.»

Gameknight gikk ved siden av ham og prøvde å rette seg opp så han virket like høy som borgeren, noe som var vanskelig selv om man var like høy som ham. Samme hvor høy han var, følte Gameknight seg alltid liten ved siden av Murer.

Mens de gikk, sank den bleke, rødaktige månen sakte ned under tretoppene, og det beg ynte å gløde rødt i horisonten i øst, det var snart soloppgang. Leiren beg ynte å våkne. Trøtte skikkelser reiste seg i det svake morgengr yet, tok på seg rustningene igjen og plukket opp våpnene. Da soldatene fikk øye på Gameknight, jublet de og sto i givakt med neven mot br ystet.

«Spilleren-som-ikke-er-spiller vil beseire monstrene,» var det en som ropte.

MØTE T ME D DRAGEN 23

«Gameknight999, den tapreste krigeren noensinne,» sa en annen.

Det kom f lere rosende utsagn fra soldatene mens de gikk rundt leiren. Slik hadde det vært siden de kom til denne serveren … til Kilden. Av en eller annen grunn hadde krigerne bestemt seg for at Gameknight999 var en stor helt, modig, tapper og fr yktløs. Alle trodde at han ville redde dem, beseire monstrene i Minecraft og gjøre alt bedre.

For en vits, tenkte han. De vet ikke at jeg ville f lyktet med det samme hvis jeg hadde et sted å f lykte til.

Gameknight visste at han ikke var så modig som alle trodde. Han hatet å være redd, men Minecraft hadde langsomt tæret på tapperheten og handlekraften hans. Han kr ympet seg hver gang han møtte et enslig monster eller en av speidergruppene deres, og tanken på å kjempe mot disse skapningene ga ham fr ysninger. Han hadde lært mye om å trosse sin fr ykt på den forrige ser veren, men det var fortsatt vanskelig, fortsatt noe han kjempet med.

Det var annerledes med Murer. Han var virkelig den første til å gå i kamp. Hvis noen ropte om hjelp, var Murer den første på plass. Hvis det ble obser vert monstre, var han den første til å møte dem. Murer var aldri redd for konfrontasjoner. Han angrep faktisk enhver trussel for å forsvare krigerne i hæren som om de var hans egne barn … underlig.

Plutselig lød en alarm. Noen slo på en br ystplate av jern med f latsiden av et sverd, og ropte: «Edderkoppjockey … edderkoppjockey!»

Murer løp mot stemmen, og Gameknight fulgte nølende etter et par skritt bak. De løp bort til en vakt i utkanten av leiren. Det sang fortsatt i br ystplaten han holdt i hånden.

«Hva er det?» spurte Murer.

«Jeg så en edderkoppjockey der borte,» sa vakten og pekte ut mot de bølgende, gresskledde åsene.

Edderkoppjockeyer var skjeletter som red på r yggen til digre edderkopper. De var raske og kunne forflytte seg over store strekninger i løpet av en dag, hvis skjelettet brukte hjelm og kunne klatre. De var fr yktede motstandere. Malacoda hadde antagelig sendt disse monstrene ut for å finne dem og rapportere posisjonen deres. Gameknight visste at de ikke kunne la denne edderkoppjockeyen rapportere til sin herre … det ville være katastrofalt. Men usikkerheten gnagde ham.

Hva skal jeg g jøre? tenkte Gameknight. Skal jeg ri ut og kjempe mot den … jeg har kjempet mot en av dem før, den gang Minecraft bare var et spill for meg. Men nå … Jeg er fortsatt ikke sikker på hva som vil skje hvis jeg dør. Det er ikke f lere servere å f lytte opp til, dette er toppen av server planet … Kilden. Vil jeg g jenoppstå eller dø på ordentlig denne gangen?

Usikkerheten og fr ykten strømmet gjennom hodet hans og druknet evnen til å tenke. Han så ned i bakken … redd. Jeg har ikke lyst til å slåss mot en edderkoppjockey … ikke nå. Hva skal jeg g jøre … hva skal jeg g jøre?

Murer snudde seg og så på Gameknight, ventet på en ordre eller tegn på lederskap, men han hadde lært å ikke vente særlig lenge. Gameknight så opp fra bakken og møtte det klare, grønne blikket til Murer. Selv hadde han bare usikkerhet og fr ykt i blikket. Men før Gameknight rakk å si noe, ga heldigvis Murer ordrer.

«Dere fire, kom dere på hestene og ta den edderkoppjockeyen,» kommanderte Murer til en gruppe krigere, med en

MØTE T ME D DRAGEN 25

stemme som dundret av selvtillit. «S ørg for at han ikke får røpet posisjonen vår.»

«Ja, kommandant,» svarte borgerne.

«Bueskyttere,» mumlet Gameknight.

«Hva?» spurte Murer.

«Bueskyttere … du bør kanskje bruke bueskyttere så du slipper å gå så nær,» sa Spilleren-som-ikke-er-spiller nølende. De fleste skjelettene var bevæpnet med pil og bue.

«Ja, selvfølgelig,» sa Murer. «Ta med dere noen bueskyttere også. Omring dem med bueskyttere og angrip bare hvis dere ikke kan ta dem med piler. Det er ingen vits i å ta unødige sjanser. Sett i gang!»

Soldatene løp gjennom leiren og samlet våpen og rustninger. I løpet av noen sekunder galopperte en gruppe soldater, noen menn og noen kvinner, ut av leiren og mot der monsteret var blitt obser vert.

«De får tak i den,» sa Murer selvsikkert.

Han snudde seg og la armen rundt en annen soldat, og hvisket noe i det firkantete øret. S oldaten satte av sted og samlet tjue andre krigere. Noen av dem la bort våpnene og tok fram en spade fra arsenalet. Gameknight så etter dem da de løp bort fra leiren og mot en stor kolle i nærheten. Der begynte de å stable jordblokker på toppen av kollen, den ene oppå den andre, lagde silhuetter som lignet folk og hester. En av dem plasserte ut en blokk med flammestein, som de hadde tatt med fra Under verdenen etter slaget mot Malacoda på den forrige ser veren. Soldaten satte tennstålet borti den, og den tok f yr med det samme og gjorde de kunstige figurene på toppene lettere å se, særlig om natta.

«Hva er det de gjør der borte?» spurte Gameknight.

«De lager en liten avledning,» svarte Murer.

Han gikk og stilte seg ved siden av Gameknight for å beundre soldatenes arbeid. Han så silhuetter rundt et leirbål, noe som lignet hester borte i skogbr ynet, soldater inne mellom trærne, skikkelser som lå på bakken.

«All krigføring er basert på villedning,» sa Murer som om han siterte noe han hadde lært.

Gameknight skulle til å si noe da det slo ham at det var noe kjent ved dette utsagnet også … veldig kjent, faktisk.

Det der har jeg hør t før, tenkte Gameknight. Det vet jeg! Men hvordan kan det ha seg? Vi er i Minecraft, og ikke i den f ysiske verdenen.

Gameknight tenkte seg om, prøvde å finne ut hvor han hadde hørt det før, men klarte det ikke. Puslespillbitene tumlet rundt i hodet, uklare og sløret av for virring.

«Vi må gi inntr ykk av at vi er der vi ikke er, for å for virre fienden,» tilføyde Murer.

«Det er lurt,» sa en ung stemme ved siden av Gameknight. Han snudde seg og så at Oldermann sto ved siden av ham, med et stort smil som lyste av håp i det barnlige ansiktet. Gameknight hadde møtt Oldermann på den første ser veren, den gang han ble trukket inn i Minecraft av farens oppfinnelse, digitaliseringsomformeren. På den ser veren hadde Oldermann vært en gammel, gråhåret mann kroket av alderen. Etter å ha reddet den ser veren fra Erebus, kongen av endermennene med sin monsterhær, hadde Oldermann gjenoppstått på den neste ser veren som ung gutt. Det var alltid sjokkerende, og litt skremmende, å se de kloke, gamle øynene i det unge ansiktet. Årene med erfaring lyste klart i de klare, blå øynene. Men etter kampene på den forrige ser veren, kampene i Under verdenen,

hadde Gameknight endelig avfunnet seg med at det var sånn vennen hans så ut nå: en klok, gammel oldermann i kroppen til en ung gutt. Han var antagelig den beste vennen han hadde hatt i hele sitt liv … bortsett fra vennen hans i den f ysiske verdenen, da; Shawny.

Skulle ønske Shawny var her for å hjelpe oss nå.

«Hjelp,» ropte en stemme.

Murer la på sprang uten å nøle, med sverdet trukket og klart. Gameknight trakk også sverdet sitt og skyndte seg etter den store borgeren, med Oldermann ved sin side. En gruppe krigere fulgte hakk i hæl. Gameknight hørte klangen av sverd som ble trukket ut av sliren idet krigerne bak ham gjorde seg klar til kamp. Fr ykt og usikkerhet beg ynte å sno seg som en slange rundt motet til Gameknight, den skjelldekte slangekroppen var full av alle tenk om han kunne forestille seg. Mens han nølende fulgte etter Murer, kjente han at den store slangen av fr ykt klemte til rundt motet og presset det sammen til ingenting. Men siden han ikke hadde noe valg, tok han godt tak rundt diamantsverdet sitt og løp mot den nye faren. MØTE T ME D DRAGEN 27