Maria Ángels Anglada Fiolinen fra Auschwitz

Maria Àngels Anglada

Fiolinen fra Auschwitz Oversatt fra spansk av Kaja Rindal Bakkejord, MNO

Bazar Forlag/Cappelen Damm AS Postboks 1900 Sentrum 0055 Oslo www.bazarforlag.no Originaltittel: El violí d’Auschwitz Copyright © by Maria Angels Anglada (Estate of Maria Angels Anglada), 1994 Utgitt etter avtale med Pontas Literary & Film Agency Denne utgave første gang utgitt av Columna Edicions, s.a., 2008 Norsk copyright © CAPPELEN DAMM, Oslo, 2017 Oversatt fra spansk av Kaja Rindal Bakkejord Utgitt av Bazar Forlag, et imprint i Cappelen Damm Omslagsdesign: Smith & Gilmour Omslagsillustrasjon: Alamy Tilrettelegging av design: Nic Oxby Sats og grafisk form: Hamar Maskinsetteri Satt med: Minion 11,2/15,65 pt Trykk og innbinding: Livonia Print Sia Trykt på: 80 g Holmen Book Cream, bulk 1,8 ISBN 978-82-8087-733-8 Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Bazar Forlag er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring kun tillatt i den utstrekning det er hjemlet i loven eller gjennom avtale med Kopinor, interesseorganisasjonen for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar eller inndragning og kan straffes med bøter og fengsel.

FSC® C047286

Til ofrene In memoriam

Takk Forfatteren ønsker å rette en takk til luthieren Ramon Pinto i Comas

Anmerkning Dokumentene som innleder hvert kapittel, er autentiske. Jf.: Reimund Schnabel, Macht ohne Moral – Eine Dokumentation über SS, Röderberg-Verlag, Frankfurt, 1957.

I

Gettovakt 6 Litzmannstadt, 1. desember 1941 Emne: våpenbenyttelse Den 1. desember 1941, fra kl. 14.00 til 16.00, sto jeg på vaktpost nummer 4 i Hohensteinerstrasse. Like før kl.

15.00 så jeg en jødinne klatre over gjerdet utenfor gettoen.

Hun stakk hodet inn mellom stolpene og prøvde å stjele neper fra en vogn som sto parkert der. Jeg benyttet da våpenet mitt. Jødinnen falt om, dødelig såret av mine skudd.

Type våpen: Karabiner 98.

Mengde ammunisjon: to patroner.

Signert: NAUMANN

Reservevakt 1. kompani – Gettobataljonen

Desember 1991 Jeg har alltid vanskelig for å få sove kvelden etter at jeg har spilt konsert. Den spilles om og om igjen i hodet mitt, som et opptak som går på repeat. Og denne konserten hadde attpåtil vært noe helt spesielt – det var på dagen 200 år siden Mozart ble født. Vi hadde spilt i Krakow, en by full av gode musikere, i et værelse i det nydelige Venezia-huset, nå ombygd til konsertsal. Været var surt og hindret oss i å utforske denne byen som var så rik på kunstverk. Det eneste jeg fikk gjort, var å gå meg en tur på Ryneck Glowny midt på dagen, da sola fikk tåka til å lette, før jeg vendte tilbake til hotellet.

I første del hadde pianisten i trioen vår, Virgili Stancu, til tross for at konserten var en hyllest til Mozart, gitt etter for de polske arrangørenes oppfordring og med sin sedvanlige kunstferdighet spilt Chopin-preludiet han hadde i fingrene. I andre del hadde han og jeg spilt sonaten i ess-moll som Mozart skrev til en fiolinist han hadde stor respekt for, Regina Strinassacchi. Deretter ble vi værende for å høre orkesteret spille Sinfonia concertante KV 364 på uklanderlig vis, der de fremhevet de ulike klangflatene og 13

lot den dramatiske undertonen skinne gjennom den elegante og sofistikert sammenflettede fraseringen.

Spesielt ble jeg fengslet av klangen til solofiolinen. Det var en eldre kvinne som trakterte den, orkesterets førstefiolinist, med ekstrem musikalitet og – etter hva jeg kunne oppfatte – med en ekte indre lidenskap. Øynene hennes var triste når hun ikke spilte.

Det var sent på kveld, jeg savnet Electra, og det var som om jeg stadig hørte lyden av denne fiolinen. Det var ikke det at den var så kraftig, heller fløyelsmyk og rik. Naturligvis dreide det seg ikke om et instrument bygd av en av de store mestrene i Cremona, men jeg kunne godt tenke meg at det kunne være en fiolin av den gamle polske skolen.

Mon tro om det var en Mathaeus Dobrucky, fra Krakow, som hadde overlevd alle ødeleggelsene her? Ved nærmere ettertanke hadde denne hatt en mørkere rødbrun, ikke fullt så transparent farge. Det var heller ikke usannsynlig at det dreide seg om et tysk instrument, eller tyrolsk, bygd av en i denne endeløse rekken av fiolinmakere fra Klotzfamilien.

«Nei, du ser vel at dette ikke er en Klotz.»

Hun hadde smilt da hun sa det, men det var ingen glede i smilet hennes. Det var dagen etter konserten. Kvelden før hadde jeg bestemt meg for å spørre fiolinisten selv om opphavet til instrumentet, men først, for å spare meg for all grublingen, hadde jeg dykket ned i en av Eric Amblers glimrende spenningsromaner, som alltid får meg inn i en dyp og behagelig søvn.

Vi møttes på byens musikkakademi – de kalte det ikke konservatorium – dit jeg var blitt invitert. Jeg hadde stått 14

i den rommelige vestibylen og beundret portrettene i olje av alle disse storslagne polske musikerne, fra de aller eldste og frem til min kollega Wienasky, før jeg beveget meg over i en mindre sal for å holde en mesterklasse, det som nå så moteriktig kalles master class.

Da den var over, la kvinnen fiolinen i hendene mine – hennes fiolin. Jeg prøvde den: Strengene responderte akkurat slik jeg ville, akkurat slik myk leire responderer i hendene til den som former den. Det var et lite under.

«Denne ville du sikkert aldri kvittet deg med.»

«Aldri i livet!» svarte hun meg. «Om jeg så holdt på å sulte i hjel. Det er alt som er igjen etter familien min. Du skjønner», fortsatte hun, «denne fiolinen var det min onkel Daniel som lagde, etter mål av Stradivarius-fiolinene. Jeg ville ikke byttet den mot noe som helst!»

«Selvsagt, jeg forstår nå hvorfor du setter den så høyt.»

«Ah, nei, det kan du umulig forstå. For å kunne det må du kjenne hele historien.»

En tung skygge av tristhet la seg over de blå øynene og fremhevet rynkene i det vakre ansiktet hennes. Formålsløst dro hun hånda gjennom det blonde, gråsprengte håret.

Hun pustet raskt, nærmest trett.

Vi måtte avslutte samtalen, for jeg hadde lovt å overvære en forestilling med de viderekomne strykeelevene i konsertsalen. De skulle fremføre Intermezzo av Penderecki – mangeårig rektor ved skolen. I etterkant var det en enkel sammenkomst, som kollegaen min lot til å synes var et ork.

«Blir ikke du utslitt av slike fester?» spurte hun etter en kort stund.

15