2 | roy jacobsen og anneliese pitz
mannen som elsket sibir | 3
roy jacobsen og anneliese pitz
Mannen som elsket Sibir En sommerfuglsamlers erindringer fra Øst-Sibir
4 | roy jacobsen og anneliese pitz
mannen som elsket sibir | 5
Forord
mine foreldre ga meg mange navn, men kalte meg bare Fritz, og selv har jeg aldri undertegnet med annet, Fritz Dörries. Født som jeg er inn i en kjent entomologfamilie var det vel bare å forvente at det også i meg skulle utvikle seg en overveldende kjærlighet til naturen. Allerede som fireåring ble jeg forhekset inn i de østsibirske ødemarker, ved synet av en sommerfugl med det magiske navnet Parnassius nomion, som min far viste meg en tegning av. Tegningen var laget av hans store forbilde, entomologen Gotthelf Fischer von Waldheim, en nær venn av Humboldt. Men den vakre skapningen eksisterte ikke i noen samling, bare på denne tegningen, og i Sibir. I 1877 gikk jeg som femogtyveåring til fots gjennom Japan og seilte deretter til øya Askold utenfor kysten av Øst-Sibir. Så kartla jeg Suifun i innlandet, områdene rundt Ussuri og dens mange bielver samt den enda veldigere Amur. Jeg streifet omkring i traktene øst og sør for Bajkal, langs grensen til Mongolia, i Kentei og Yablonovoi-fjellene, jeg reiste over halvøya Sidimi mot Korea, gjennom Sutsjan og Sjantalase. Bare navnene gjør meg svimmel. I min begeistring over oppgaven og naturen trosset jeg mange farer, og det ble meg forunt å sette sammen store samlinger av den gang ukjente dyr og planter, tusenvis av redskaper, våpen og husgeråd fra de innfødte folkeslagene
6 | roy jacobsen og anneliese pitz
i Øst-Asia, pattedyr, fugler, slanger og lavere arter. Og sommerfugler selvfølgelig. Som museer og institutter kjøpte og stilte ut for å gjøre Europas befolkning kjent med en verden de knapt hadde hørt om. For en stadig yrkesaktiv nittiåring er selvsagt ikke ånden like viril som da jeg var på streiftog i ungdommen. Men mine mange reiser har etterlatt så dype inntrykk at både store og små, farlige og harmløse opplevelser ennå gløder for mitt indre øye. I mer enn tyve år ga den sibirske jord meg mat, klær og bosted. Jeg er vokst sammen med dette landet, så tett at jeg den dag i dag elsker det høyere enn mitt eget hjem. Det finnes ikke noe mer givende enn å vandre i uberørt natur, i taigaen og over tundraen, der vinteren er hardere, våren mer berusende, somrene mer strålende og høsten mer fargerik enn noe annet sted på jord. Sibir er for meg eventyrlandet. På mange måter er dette også mytisk jord, med både en dramatisk historie og uutnyttede muligheter. Så til tross for alle konfliktene og tragediene som opp gjennom århundrene har hjemsøkt landet, mister jeg aldri troen på det. Og jeg håper de enorme skattene som slumrer der – det være seg bosettingsmulighetene, det sunne folket, det fruktbare jordsmonnet – måtte gjøre navnet Sibir ensbetydende med «framtid». Disse ordene sender jeg mine kjære døtre med på veien.
mannen som elsket sibir | 7
1 etter å ha innhentet de nødvendige instrukser fra forskjellige faginstitutter i Europa gjorde jeg meg reiseklar i løpet av åtte hektiske dager. Jeg var som nevnt femogtyve år og hadde bakgrunn som samler og gartner, jeg hadde vært soldat og lagt bak meg et omfattende privat studium, særlig i biologi, likevel må jeg vel si jeg er autodidakt, som min far. Og den som måtte tro at en insektsamler i Sibir primært er utrustet med støvfrakk, håv og cyankaliumsrør, tar grundig feil. Også haglgevær, rifler og andre våpen skulle bli helt avgjørende, og klærne mine var stort sett identiske med dem de innfødte gikk i, alt annet var ubrukelig. Med et forskudd på farsarven på tusen mark samt det jeg hadde klart å spare opp av gartnerlønnen min, gikk jeg den tredje februar 1877 forventningsfull om bord i det lille dampskipet «Alwine Said», i den hensikt å forlate Hamburg morgenen etter, selv om det var et mildt sagt forferdelig vær den kvelden. Jeg innrettet meg i lugaren jeg hadde fått anvist; for å spare penger hadde jeg tatt hyre som byssegutt. Og siden jeg ikke så noen andre om bord, bega jeg meg inn mellom de øvrige mannskapslugarene, der jeg til min store forbauselse bare fant en døddrukken fyrbøter som lå og snorksov i en skitten køye. Jeg gikk tilbake og la meg, men hadde så vidt sovnet da jeg kjente et kraftig støt, hvorpå baugen på skipet løftet seg og falt ned igjen med et brak. Jeg løp opp på dekk og kunne ikke tro mine egne øyne: Dekket var forvandlet til det rene vinterlandskap. En hylende vind feide snøen
8 | roy jacobsen og anneliese pitz
gjennom havnen idet jeg famlet meg bakover langs rekken og oppdaget at et utgående dampskip hadde brast inn i oss og ødelagt hele akterdekket. Begge ankerkjettingene var røket som hyssing. Men så hørte jeg endelig stemmer. En båt med førstestyrmann og resten av mannskapet kom roende gjennom snøkavet, la til ved skipssiden og klatret om bord. Da de på ny hadde fortøyd skipet, kunne vi endelig gå til køys. Neste morgen dukket også kaptein Schulz opp og ba meg avlegge rapport om hendelsen. Og noen dager senere måtte jeg vitne i sjøretten. Et engelsk dampskip ble holdt ansvarlig for sammenstøtet, og først etter å ha kastet bort to hele uker i dokk, kunne vi forlate Hamburg, det var blitt den nittende februar, og det var jo litt av en start. Den enogtyvende fikk vi igjen med værgudene å gjøre, nå sør i Den engelske kanal. Selv om vi gikk for full maskin, sørget storm og høye brottsjøer for at vi ikke kom oss av flekken. Kaptein Schulz var en storvokst mann i sin beste alder, med det mest imponerende Kaptein Ahabskjegg, men måtte stå fastspent på broen i over to døgn. I ett sett slo dønningene over dekk, alt som ikke var surret ble nådeløst skylt på havet. Et skylight ble revet av og vannet fosset ned i salong og lugarer, man kunne ta seg et bad der inne. Men heldigvis virket pumpene som de skulle, og da vi kom inn i Biscaya, roet det seg endelig.
mannen som elsket sibir | 9
10 | roy jacobsen og anneliese pitz
2 vi passerte fyret på Kapp St. Vincent helt sør i Portugal. Etter en rolig og behagelig seilas over Middelhavet nådde vi Port Said, og ett døgn senere hadde vi også lagt Suezkanalen bak oss. I Rødehavet passerte vi fyret Abdul Kheesan vis-à-vis Emerald Mountains og satte kursen mot Aden, der en del av lasten ble losset. Mange av disse stedene lagde jeg små skisser av, særlig av fyrene, som jeg hadde vært svak for siden guttedagene, og det var tross alt ikke stort annet å ta seg til om bord enn å tegne og lese. Jeg hadde med meg alle de seks bindene av Alfred E. Brehms «Illustrirtes Thierleben», som jeg hadde lest før, men nå virkelig fikk fordypet meg i der vi dampet oss fram over Det indiske hav, som var ulidelig kjedelig for en utålmodig ung mann. Arbeidet som byssegutt tok ikke mange timene, selv om kaptein Schulz var en hard negl som likte å behandle folkene sine røft, det gjorde meg ingenting, jeg hadde vært soldat i den tyske armé. Etter å ha passert Ceylon og Singapore seilte vi nordover langs kysten av Vietnam og Kina og ankret omsider opp i Shanghai, der vi ble møtt av et trist skue: Det var urolige tider i Midtens Rike, briter, tyskere og franskmenn var opptatt med å etablere handelshus i byens havnekvarter, det såkalte Bund. De hadde «concessions», som det het, og var på kant med de lokale myndighetene, som på sin side var viklet inn i interne stridigheter. For øyeblikket var havnen okkupert av hundrevis av kulier, arbeidsløse stakkarer, dømt til sult og nød. Da vi la til kai,
mannen som elsket sibir | 11
fløt to barnelik mellom skipet og kaia. Vi fikk høre at de utsultede ungene rett og slett besvimte og falt hodestups i elven og druknet. Ingen leet en finger for å redde dem, myndighetene hadde bare stilt en liten damper til rådighet, som fisket opp lik, seilte ut og senket dem på dypt vann.
3 i shanghai forlot jeg «Alwine Said» med alt mitt pikk og pakk og gikk over i et japansk dampskip. Også denne reisen forløp uten problemer. Land så vi imidlertid bare ved øya Iwo Shima, før vi noen dager senere ankret opp i Nagasaki på øya Kyushu, den sørligste av Japans fire store øyer. Nagasaki er en vakker by i en enda vakrere bukt, omkranset av frodige, grønne åser, i stor grad bygd av hollendere og portugisere. Det var blitt april, og våren lå foran meg. Fra Nagasaki sendte jeg kofferten min videre med skip til Yokohama og tok selv inn på et tysk gjestgiveri, der jeg ble noen dager for å områ meg og proviantere. Planen var å gå til fots nordover til Osaka, på oppdrag fra Botanisk museum i Hamburg, for å kartlegge plantelivet i landet, noe ingen europeer hadde gjort før. Det hadde imidlertid brutt ut et bondeopprør i regionen, som det keiserlige militære gjorde sitt beste for å nedkjempe. Det klassiske shogunatet var gått under, og krefter som ville åpne Japan mot resten av verden, var i
12 | roy jacobsen og anneliese pitz
ferd med å få overtaket; landet hadde vært nærmest lukket siden 1603. Særlig rundt Nagasaki var kampene heftige og foregikk stort sett i dalene, så jeg måtte legge det meste av ferden over fjell og høydedrag. Utlendinger var spesielt uglesett, og hadde jeg blitt oppdaget, ville jeg uten tvil blitt anklaget for spionasje og skutt. Bare i tidlige morgentimer og i skumringen var det mulig å snike seg ned i terrenget og samle de plantene til herbariet som ikke fantes i fjellene. På disse nedstigningene hadde jeg også anledning til å iaktta kampene på nært hold. Men sant å si kunne jeg ikke bevege meg trygt noe sted, for stadig oftere klatret partene opp i høyden for å utkjempe sine slag der, bøndene bevæpnet med bambusstenger, soldatene med rifler, så det var ingen tvil om hvem som kom til å gå seirende ut av oppgjøret. Helt trygg følte jeg meg bare i de tetteste bambusskogene, der jeg hver kveld bygde meg et provisorisk krypinn av blader og grener.