M Forsynets mann

innhold

1925 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9

1926 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

97

1927 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 227 1928 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 317 1929 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 407 BILDET GÅR I SVART . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 471 1930 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 473 1931 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 531 1932 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 567

SENTRALE PERSONER . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 601

65671 M - forsynets mann – s. 5

10.02.2025 09:46

Forfatteren gjør leseren oppmerksom på at han har valgt å gjengi de maskinskrevne dokumentene, telegrammene og brevene som forekommer i romanen, i overensstemmelse med originalen, også der disse inneholder trykkfeil eller rene språk- eller tegnsettingsfeil: Slike detaljer sier faktisk i seg selv en god del om personligheten til den som forfattet eller skrev av disse dokumentene.

Han gjør dessuten oppmerksom på at det fra og med oktober 1927, i tillegg til datoen i henhold til vår tidsregning, ble obligatorisk å føre opp årstallet i den fascistiske æra med romertall. Begynnelsen på den fascistiske æra ble satt til datoen for marsjen mot Roma, 28. oktober 1922, altså med et avvik på litt over to måneder i forhold til den gregorianske kalenderen.

Og endelig har forfatteren, til tross for at han har villet skrive en «dokumentarisk roman» – hvor han har beflittet seg på å være absolutt tro mot kildene –, i et meget begrenset antall tilfeller og av litterære hensyn tatt seg friheten til noen ubetydelige tidsforskyvninger, samt enkelte ørsmå egne påfunn, forutsatt at dette ikke endrer det essensielle ved epoken og menneskene som var hovedpersoner i den.

I hvor mange tilfeller? La oss si at det ikke dreier seg om flere enn antall fingre på hånden som holder pennen.

På den annen side må vi aldri glemme at tiden, som i vår tidsalder er et av våre mest verdifulle goder, blir menneskeliggjort utelukkende ved å settes inn i en fortelling. En sannferdig fortelling, men ikke desto mindre en fortelling.

65671 M - forsynets mann – s. 7

10.02.2025 09:46

1925

65671 M - forsynets mann – s. 9

10.02.2025 09:46

Benito Mussolini Roma, 15. februar 1925

Han har dårlig ånde, smerten i magen er uutholdelig, oppkastet er grønnaktig, med blodstriper. Hans eget blod.

Papirark dekket av trykksverte flyter omkring i den stinkende pølen. Umulig å lese avisen. Den stolte kroppen hans er oppsvulmet av for mye magesyre og tarmgass, og han svelger luft og gisper etter oksygen med hodet lent bakover mot armlenet på sofaen. Men værelset snurrer rundt ham i en virvlende dans av åpne sår på de betente slimhinnene.

Når sant skal sies, er dette soveværelset, alkoven hvor regjeringssjefen i tur og orden tar imot sine tallrike elskerinner, et lite innbydende sted selv når det ikke stinker av blodig oppkast. Veggene er dekket med rød og svart fløyelstapet; i hjørnet en bedeskammel full av helgenbilder han har mottatt fra folkets kvinner, og medaljer skjenket av krigens menn; den groteske, utstoppede kongeørnen med utstrakte vinger som ble fanget i himmelen over Udine under en squadristsamling; på gulvet et vegg-til-vegg-teppe, rødt det også, der løveungen, en gave fra ivrige beundrere, foretrekker å gjøre sitt fornødne. En stue, et soveværelse, et lite rom for tjenerstaben og ikke engang et kjøkken. Og overalt en gjennomtrengende stank som av et hestesirkus. Velkommen til Italias og verdens yngste statsministers residens.

Smerten hugger tak i ham igjen, klemmer til, dump, insisterende.

Han burde kanskje rope om hjelp med det siste han har igjen av pust.

Men il Duce, fascismens fører, kan ikke godt gi seg til å tigge om assistanse fra en vaktpost som står og halvsover ute på trappeavsat11

65671 M - forsynets mann – s. 11

10.02.2025 09:46

1925

sen, eller fra Cesira Carocci, den godt voksne hushjelpen fra Umbria, dum som et brød og tynn som en spiker.

Dessuten er det ikke første gang. I flere uker og måneder har han vært plaget av stadig tilbakevendende problemer i svelget og spiserøret. Anfallene melder sin ankomst i form av en merkelig appetitt, en steril, kvalmende sult, som et inntørket ekteskap eller en innbilt graviditet, og så kommer flatulensene og rapingen.

Uken før kunne hans trofaste sjåfør Ercole Boratto fra førersetet tydelig kjenne den forferdelig dårlige ånden. I den første svingen i Via Veneto forsøkte han å få et glimt av Sjefen, men i bakspeilet var det ingen å se. Da sjåføren snudde seg mot passasjersetet, fikk han øye på ham, der han lå sammenkrøket på knærne, med hendene presset mot den oppsvulmede magen, de legendariske øynene redusert til to smale sprekker og setetrekket tilgriset av magesyre. De ble nødt til å bære ham helt opp i sengen, sammenklappet som om han hadde fått hjerneslag, med sjåførens lommetørkle til å tørke ham i munnvikene.

Benito Mussolini, fascismens fører, er redusert til en fordøyelseskanal og ingenting annet. Kun det. Avføringsmidler og konsekvensene av dem er det eneste han tenker på. Vår Herre Jesus Kristus gjorde alt sammen feil: Han burde ha skapt oss annerledes, kuttet ut innvollene. Han burde ha skapt oss slik at vi kunne leve av luft, eller sørget for at maten ble absorbert uten at vi behøvde å kvitte oss med restene etterpå. Og i stedet dømte han menneskene til en endeløs kamp for å tømme tarmen, til å måtte lide seg gjennom forstoppelsens prøvelser. Og følgelig, når han, Sjefen for svartskjortenes legioner, Italias erobrer og den mest beundrede italieneren i verden, spiser en porsjon spaghetti med tomatsaus til middag, går det tre dager før han har avføring. Og når det skjer, dersom det skjer, avleverer han en liten tjærelignende klump, hard som en plommestein.

Og det til tross for at han ikke røyker, nesten aldri drikker mer, driver regelmessig med sport og følger en streng diett. Men han vet godt hva som er årsaken til det hele: Det var Den store krigen og massenes psykologi som ødela fordøyelsen hans. All denne boksematen som ble fortært i skyttergravene, og alle disse ferdigsmurte matpak12

65671 M - forsynets mann – s. 12

10.02.2025 09:46

m – forsynets mann

kene rekvirert på en eller annen knøttliten stasjon etter et partimøte og slukt i all hast i passasjersetet mens trofaste Boratto kjørte ham til neste møte.

Men strengt tatt hviler ansvaret først og fremst på Giacomo Matteotti, hans umedgjørlige motstander, den «pelskledde sosialisten», jordeiersønnen som ofret seg for noen lutfattige bønder. Eller på liket hans, som ble oppsporet av en liten tispe i et skogholt i utkanten av Roma, foldet sammen som en bok, med bena bøyd bakover, i en grøft som var altfor kort, gravd ut i hui og hast med lite egnede redskaper – en fil fra en smie –, sparket brutalt nedi og deretter for ordens skyld dekket til med litt jord. Det er liket av Giacomo Matteotti som skal ha skylden for denne djevelske forstoppelsen.

Og dessuten den idioten Giovanni Marinelli, Fascistpartiets knuslete og patetiske kasserer, som da Matteotti skulle bringes til taushet, for å spare et par–tre lire, for å slippe å måtte bla opp noen tusenlapper slik at profesjonelle folk kunne få seg et realt måltid og ta med seg et kvinnfolk til sengs, i stedet hadde satt sin lit til fire tullinger og dermed avstedkommet århundrets mest brutale politiske forbrytelse.

Og dermed hadde småligheten til en ubetydelig byråkrat forvandlet en utestengt og fanatisk motstander til en helt, en moderne martyr i kampen for friheten. Og den hadde forvandlet ham, fascismens seierrike Fører, til et smertefullt virvar av sammenfiltrede innvoller. Og mens de harmdirrende minneskriftene økte i antall, opposisjonspressen raste, venstresiden slo alarm til forsvar for friheten, og hele nasjonen varslet Benito Mussolinis endelikt, var han selv blitt tvunget til å ofre samtlige av sine nærmeste medarbeidere, liksom en russisk prins som for å redde sitt eget skinn kaster kuskene sine til ulvene. Ut med alle sammen: Cesare Rossi, Aldo Finzi, De Bono, Marinelli, til og med Balbo. Reddes den som reddes kan. Men så kom 3. januar. Oppgjørets dag. Dagen da Benito Mussolini, rakrygget på statsministerembetets skanse, hadde stått alene mot et Parlament i fullt opprør, og seiret. Dagen da Benito Mussolini hadde sagt: «Jeg.» Jeg alene – hadde han brølt – bærer det politiske, moralske, historiske ansvaret for det som skjedde. Jeg er Italia, jeg er fascismen, jeg er hensikten med kampen, jeg er historiens storslagne drama. Dersom noen 13

65671 M - forsynets mann – s. 13

10.02.2025 09:46

1925

våger å henge meg i denne knudrete grenen, kan vedkommende reise seg nå og finne frem såpe og rep.

Ingen reiste seg. Man var kommet til et avgjørende punkt, og demokratiet hadde vist seg å være forsvarsløst. Og følgelig hadde det underkastet seg.

Selvsagt lød fortsatt en og annen patetisk protest. Kongen hadde nektet å signere en blankofullmakt til oppløsning av kamrene, men senere hadde han nok en gang vist ham sin kongelige tillit. Filippo Turati, den sosialistiske opposisjonens åndelige leder, hadde trukket på skuldrene og beroliget sine støttespillere – «Slapp av, det er bare denne Mussolini som brøler for å skremme spurvene» –, men så nøyde han seg med å bli moralsk indignert, som om moral var en politisk kategori. Halvveis uti januar hadde Giovanni Giolitti, den store statsmannen, fortsatt hatt krefter til å ta offentlig avstand fra forslaget hans om valgreform, men så – uavhengig av hva Matteotti måtte mene – var loven blitt vedtatt med 307 stemmer for og bare 33 mot. Og ikke minst hadde Deputertkammeret i løpet av bare én dag halvveis uti januar vedtatt hele 2376 forordninger foreslått av fascismens fører.

I løpet av 24 timer hadde innenriksministeren hans dessuten satt kroken på døren for 95 politiske foreninger og 159 suspekte politiske virksomheter, oppløst hundrevis av opposisjonelle grupper og organisasjoner, kontrollert 611 telefonlinjer, 4433 offentlige steder, utført 655 husransakelser og arrestert 111 «oppviglere». Under denne flommen av forordninger og arrestasjoner hadde man begravet de siste motstanderne. Og det såpass dypt at selv ikke en tispe med løpetid hadde kunnet grave dem opp. I løpet av denne perioden hadde hele landet kunnet konstatere at Turati, Giolitti og disiplene deres slett ikke var frihetens søyler, men bare dekorative karyatider på fasaden. Alle og enhver hadde konstatert at disse selvbestaltede forkjemperne for antifascismen ikke var noe annet enn en gjeng døende som drømte om å gifte seg.

Og ikke desto mindre – akkurat i dette øyeblikket, mer enn en måned etter den seirende hånden, på denne møkkete sofaen, på dette vegg-til-vegg-teppet tilgriset av løvebæsj, kjenner han fortsatt hvor14

65671 M - forsynets mann – s. 14

10.02.2025 09:46

m – forsynets mann

dan det river og sliter i innvollene. Smerten utvider seg til og med.

Den kommer fra midt i underlivet og stråler oppover mot den høyre skulderen, og derfra brer den seg nedover hele ryggen og hoftene.

Han forsøker å hale seg opp i sittende stilling. Han klarer det ikke.

Han sliter med å svelge gallen og besvimer.

Det hele skyldes uvissheten. Den usikre tiden, utsettelsene, nølingen, en tid som har vart i årevis, og som ikke tar slutt. En rosenkrans av utflukter. Trass i Sjefens triumf skvetter medlemmene av regjeringen hans fremdeles ved den minste rasling i løvverket. De illojale støttespillerne gir inntrykk av at de støtter ham uansett, men i neste øyeblikk drømmer de om å blåse liv i døde saker fra fortiden, alminnelig stemmerett, proporsjonal representasjon, parlamentarismens fordekte overenskomster. De gamle og utrøstelige moderate stiller seg bak diktaturets maktdemonstrasjon, men i neste øyeblikk savner de den behagelige avkastningen ved oligarkiske privilegier, henvist til hverdagens kompromisser, til de stadige dryppene, til parlamentarisk kaos, over til en politikk redusert til banal administrasjon, til et minimalt resultat med maksimal innsats. Det er straffen for demokratiet, og han soner den i denne blandingen av oppkast og blod. Hva var vitsen med å gjøre revolusjon hvis han deretter skal måtte kjempe for livet dag etter dag?

Men dette er ikke det verste. Det som plager ham aller mest, er at selv om revolusjonen er gjennomført, er de revolusjonære fortsatt der. Selv om du har erobret makten med vold, har du fortsatt de voldelige å slite med. Du sitter igjen med slåsskjempene på slagmarken, de sinnssykes arena, dagenes skum, rabulistene, taperne, forbryterne, de schizofrene, avvikerne, natteranglerne, fengselsfuglene, brannstiftende fagforeningsaktivister, desperate bladsmørere, veteranene som vet hvordan man håndterer skyte- og stikkvåpen, fanatikerne som ikke klarer å finne ut av sine egne tanker, de overlevende som tror at de er dødsdømte helter og forveksler en dårlig behandlet syfilis med et tegn fra skjebnen. Treskaller, undermålere, råskinn, noksagter, som står i evig takknemlighetsgjeld til den krampaktige marsjen mot Roma, og som resten av livet ikke gjør annet enn å lengte tilbake til den. Du sitter igjen med de evinnelige squadristene, 15

65671 M - forsynets mann – s. 15

10.02.2025 09:46

1925

de som ikke gir seg, av den gamle garden, som med klokken i hånd bestandig klandrer deg for at du ikke møtte opp tidligere.

Selv har han ingenting imot vold: Tidsånden er som den er, vold er fortsatt nødvendig. Men utnevnelsen av Roberto Farinacci som generalsekretær for Det nasjonale fascistpartiet får innvollene hans til å knyte seg. Farinacci, som opptrer som sjef for de «uforsonlige», som opptrer som en lombardisk forsvarsmur mot enhver form for antifascisme, som skryter av at han er den uforfalskede revolusjonens vokter – Roberto Farinacci er i virkeligheten en ganske ubehøvlet plebeier som ikke forstår noe annet språk enn makt, han er provinsens triumf over byen, brutalitetens triumf over intelligensen, den taktiske iherdighetens triumf over storslåtte strategier, den lokale bråkmakerens triumf over den olympiske bokseren, kranglefantens triumf over soldaten. Farinacci er ikke annet enn raseri med makt, tilintetgjørelse av fienden, Farinacci blotter bestandig tennene, parat til hugg.

Men, med Francesco Giunta og Cesare Rossi innblandet i Matteotti-affæren, Italo Balbo belemret med rettssaken i forbindelse med drapet på don Minzoni, og Emilio De Bono stilt for Høyesterett, er Roberto Farinacci fortsatt nødvendig. Voldsbruken hans er det eneste saliggjørende. Det var derfor han, Benito Mussolini, i forgårs satte ham til å lede partiet, og det er derfor han nå merker hvordan en ny strøm av oppkast kryper oppover spiserøret.

Og så alt det andre. Den nådeløse kampen om maktposisjoner fascistene imellom; den irriterende biografien til Margherita Sarfatti, som kommer til å blottstille ham for hele verden; de politiske flyktningene, som bringer skam over ham i århundrets øyne; katolikkene, som på død og liv skal krangle med ham om hvordan ungdommen skal oppdras; Italias maktesløshet i Afrika, som får ham til å fremtre som en latterlig ørkensamler; frimurernes obskure komplotter, de intellektuelles arroganse, huset Savoias nedlatenhet, børsspekulasjonene, finanskrisen, brenningen av liren på åpen gate.

Og fremfor alt tanken på døden som utslettelse, døden som apokalypse, som verdens endelikt. Det virkelig tragiske ved situasjonen er følgende: Dersom jeg dør, kommer alt til å gå i oppløsning. Det 16

65671 M - forsynets mann – s. 16

10.02.2025 09:46

m – forsynets mann

fascistiske regimet er i dag Italias væremåte, det er selve Italia, men det ville ikke overleve en time etter grunnleggerens død. Fascismen ville rette huggtennene mot seg selv, fascistene ville rive hverandre i filler på et øyeblikk. Foran oss har vi dette store mysteriet: Ingen stor idé vil noensinne kunne stå imot kannibalismen. Bare jeg, mannen som gir kraft til Staten, til fascismen, bare jeg kan holde tilbake slutten; og følgelig er det jeg som er Staten, det er jeg som er fascismen. Jeg, autodidakten; jeg, stakkaren; jeg, den tungnemme læregutten; jeg, en sønn av folket, som etter å ha fylt førti bestreber seg på å bli flink i sport, et borgerlig privilegium; jeg, som ved hjelp av viljestyrke og utholdenhet blir en fryktet fekter og en habil rytter etter å ha tatt timer hos Camillo Ridolfi; jeg, som lærer å føre et fly, å kjøre motorsykkel, å gå på ski uten å falle, å svømme med stil, som til og med lærer å spille tennis. Jeg, med min utrettelige halsstarrighet, min selvdisiplin, min viljestyrke og mine nøysomme middager, jeg tar meg av alt, jeg kontrollerer alt fra oppføring av skolebygg til lekkasjer i akveduktene, jeg leser hundrevis av rapporter om hva det skal være, jeg noterer for hånd i de hvite margene, time etter time, side opp og side ned hver bidige dag, jeg er det nasjonale muldyret, jeg, den nasjonale oksen. Og følgelig kan jeg ikke dø.

Og derfor sitter jeg fastklemt mellom hodepine og forstoppelse, forstoppelse og hodepine. Enkelte ganger har jeg nærmest inntrykk av at hodet mitt er i ferd med å eksplodere, som i dette øyeblikket, på denne sofaen … ja, det er som en kontinuerlig hamring … tusen forskjellige problemer, presserende alle sammen, og alle sammen banker og banker de for å trenge inn i skallen min … boliger i Roma, vann i Puglia, skoler i Calabria og i Messina, en stor jernbanestasjon i Milano … jeg har etter hvert hele Italia i hodet, som et kjempemessig kart med alle sine knutepunkter, en gate her, en jernbanelinje der, en bro, med skogplantingen, havnebassengene, dreneringen, med alle sine maktpåliggende problemer. Og følgelig kan jeg ikke dø.

Klagesangen fortsetter: drapet på Matteotti, Matteottis gjenferd, den dårlige samvittigheten etter Matteotti-affæren. Opposisjonen gnåler om ham hele tiden, de klamrer seg desperat til ham, usikre 17

65671 M - forsynets mann – s. 17

10.02.2025 09:46

1925

på om de i det hele tatt finnes, slik gråtekonene klynger seg til den rituelle gråten stilt overfor dødens sorte mysterium.

Det er sant, ingen tvil om det, Giacomo Matteotti er død. Fascistene mine tok kverken på ham. Men jeg kan ikke dø, og dermed er svaret mitt som følger: Domstolene kommer til å dømme de skyldige.

Et politisk regime kan ikke dømmes av en domstol, bare av Historien.

Når alt kommer til alt, hva koker det ned til, alt dette nasjonale psykodramaet omkring drapet på Matteotti? Til hundrevis av liter med blekk, tonnevis med trykte papirark, kilometervis med dypsindige artikler som ingen leser.

Stillingen min er sterk. Jeg er en kriger. Jeg rikker meg ikke herfra, for alles ve og vel. Jeg bryr meg ikke om avisartikler og nyhetsoppslag, jeg tilhører Historien. Stormen kommer snart til å stilne. Skogen kommer til å roe seg. Underskogen måtte settes fyr på.

Fra tolvfingertarmen via mageporten og helt opp til munnen presser en ny bølge av brekninger seg oppover spiserøret. I en sump av skjelvinger og svette forsøker kroppen instinktivt å kare seg opp i oppreist stilling, med retning badeværelset, toalettskålen.

Benito Mussolini klarer ikke engang å ta ett skritt. Straks han har fått stablet seg på beina, faller han sammen med et brak. Det dumpe smellet av en livløs kropp som treffer gulvet dekket med et rødt veggtil-vegg-teppe. Dette er det siste han husker, at fascismens fører tar avskjed med verden.

65671 M - forsynets mann – s. 18

10.02.2025 09:46

STRENGT KONFIDENSIELT PERSONLIG BER DEM GI BESKJED TIL ARNALDO MUSSOLINI AT H.E. STATSMINISTEREN ALVORLIG INDISPONERT STOPP HAR DEN SISTE UKEN VÆRT PLAGET AV MAGEKATARR SOM SIDEN I GÅR ER BLITT MER INTENS OG KREVER NOEN DAGERS ABSOLUTT HVILE STOPP MEDDELELSEN FORELØPIG NATURLIGVIS KONFIDENSIELL. Telegram fra innenriksministeren til Arnaldo Mussolini via prefekten i Milano

I løpet av de første ettermiddagstimene spredte nyheten seg om at hr. Mussolini skulle være indisponert. Dette ble senere bekreftet i Senatet, da hr. Federzoni ba om utsettelse av arbeidet … Ifølge de opplysningene vi har fått, skal hr. Mussolinis indisposisjon skyldes en influensa av det slaget som er så vanlig på denne tiden av året.

Corriere della Sera, 17. februar 1925

65671 M - forsynets mann – s. 19

10.02.2025 09:46

Benito Mussolini Roma, 16. februar 1925

«De skal ikke få knekke meg, om de så stilte opp kanonene sine her like foran meg.»

Dette skal, ifølge legenden bestyrket av en av de tilstedeværende, være de første ordene fra fascismens fører idet han våknet 16. februar. Fremdeles påvirket av beroligende midler innbiller Benito Mussolini seg muligens at han befinner seg i en skyttergrav, men egentlig ligger han behagelig på to dunputer i sin egen seng, i værelset sitt i tredje etasje i huset til baron Fassini Camossi, like bak Quirinal-parken, i Via Rasella. Solen er i ferd med å stige opp over Roma.

Det første ansiktet han får øye på, så snart den hypnotiske tåken forårsaket av barbituratene har lettet, tilhører husholdersken Cesira Carocci, en middelaldrende kvinne av folket fra Umbria, høy, slank, sterk, ikke særlig pen, med lang hals, svart hår tett inntil hodet, utstående øyne og potetnese. Det var hun som fikk samlet ham opp fra gulvet etter at han besvimte midt i sitt eget oppkast, og siden overvåket hun ham slik en vestalinne ville ha voktet den hellige ild. Idet han våkner, er det gått omtrent seks timer siden hun fant ham sammensunket like foran sofaen, timer preget av vekselvis mageblødninger og brekningsfornemmelser, helt til det endelig ga seg ved firetiden om morgenen.

Ved siden av sin pertentlige og påpasselige vokterske får den syke øye på de søvnige ansiktene til syv menn, nesten samtlige av den eldre årsklasse, stort sett ukjente. Disse mennene, som er blitt hanket inn fra den samme mottagelsen, er merkelig nok alle iført samme slags 20

65671 M - forsynets mann – s. 20

10.02.2025 09:46

m – forsynets mann

jakke som brukes i gallamiddager, kort foran med lange skjøter bak.

Syv menn i snippkjole ved Historiens hodegjerde.

Mussolini drar ikke kjensel på andre enn sin personlige sekretær Alessandro Chiavolini, en av sine trofaste leger Angelo Puccinelli og den internasjonalt berømte patologen Ettore Marchiafava, universitetsansatt, medlem av Lincei-akademiet og senator, spesialist på tuberkuløs artritt, syfilis og malaria. Også de andre er medisinske autoriteter på sine respektive områder: mage-tarmsykdommer, kardiologi, fysiologi. De er alle skjønt enige angående symptomene: blodig oppkast, blodig avføring, bevisstløshet. Diagnosen er enstemmig: Fascismens fører lider av sår i tolvfingertarmen. At blodkarene i sårene i øvre del av fordøyelseskanalen har sprukket, er hevet over enhver tvil. Prognosen har de imidlertid fortsatt ikke sagt noe om.

I likhet med de etruskiske prestene som gransker leveren til en slaktet geitebukk for å gjette seg til en profeti, skal disse celebre vitenskapsmennene i sin jakt på okkult blod bruke de to påfølgende ukene på å rote rundt i Benito Mussolinis avføring, svart som kaffegrut.

I hele denne perioden skal Cesira Carocci våke over ham uavbrutt, uten å vaske seg eller kle av seg, fjorten dager og fjorten netter i strekk.

65671 M - forsynets mann – s. 21

10.02.2025 09:46

De undertegnede har undersøkt Hans Eksellense Mussolini.

Han lider av sår i tolvfingertarmen og har hatt en blødning natten fra 15. til 16. og fra 16. til 17.

Doktorene Giuseppe og Raffaele Bastianelli og Ettore Marchiafava, egenhendig undertegnet, 17. februar 1925 kl. 10.30 om morgenen.

65671 M - forsynets mann – s. 22

10.02.2025 09:46

Luigi Federzoni, Benito Mussolini Roma, 26. februar 1925

Idet han om morgenen 26. februar begir seg til Via Rasella og sitt første arbeidsmøte med statsministeren etter hans illebefinnende, er Luigi Federzoni fullt ut informert om alle detaljer. Han vet alt om illebefinnendet, han er tross alt innenriksminister, en som har stått last og brast med ham, også i de mest desperate øyeblikkene i kjølvannet av Matteotti-saken. Faktum er at Federzoni, som riktignok av natur og på grunn av sin intellektuelle dannelse ikke lar seg opphisse av squadristenes voldsbruk, allerede 3. januar signerte forordningene om mobilisering av militsen og inndragelse av opposisjonsavisene, samt ordre om å spore opp meningsmotstandere i hele landet. Denne stillferdige og joviale mannen, en sofistikert intellektuell med utdannelse innen både jus og litteratur, forfatter av romaner, noveller og litterære essays, elev av Giosuè Carducci, den sublime retorikkens store dikter, har som innenriksminister ikke desto mindre bestemt seg for å følge med på dette muligens irreversible skrittet i retning diktatur. Luigi Federzoni er derfor en av de få som kjenner til sannheten om Mussolinis sykdom.

Il Duce tar imot ham iført pysjamasjakke og bukser. Han er underlagt en streng diett, kun flytende føde, og er likblek, utmagret og kraftløs. Det berømte hakepartiet, som han vanligvis barberer i all hast på egen hånd, er skjult av mørke skjeggstubber. Overtroisk som alltid fikler han med en «meget kraftfull orientalsk talisman», som han har fått tilsendt fra Gabriele D’Annunzio. Støttet opp av Cesira forsøker rekonvalesenten å ta et par–tre nølende skritt, motvillig, som om han beveget seg på et gulv oversvømt av et sprukket 23

65671 M - forsynets mann – s. 23

10.02.2025 09:46

1925

kloakkrør, og deretter, nesten umiddelbart, legger han seg nedpå igjen.

Den første saken Mussolini tar opp med Federzoni, den mest presserende, er den som angår hans omdømme som ufeilbarlig. Hans faktiske helsetilstand er blitt holdt hemmelig. Avisene har så vidt nevnt et forbigående, sesongrelatert ubehag, en «lett form for influensa» med «meget lav» feber. Bortsett fra legene, husholdersken Cesira Carocci, hans personlige sekretær og broren Arnaldo, som ble informert via en kodet melding av prefekten i Milano, er det nesten ingen som kjenner til alvorlighetsgraden av Benito Mussolinis sykdom. Ikke engang hans kone Rachele. Også hun blir holdt uvitende, og hun har fått forbud mot å oppsøke ham i Roma for ikke å gjøre befolkningen urolig. Ikke engang Margherita Sarfatti, hans dyrebare samarbeidspartner, mentor og mangeårige elskerinne, hun som vanligvis blir holdt underrettet av Cesira Carocci om absolutt alt, inkludert hvilke kvinner han tilfeldigvis går til sengs med, ikke engang hun har kunnet komme på sykebesøk. Dette hemmelighetskremmeriet har imidlertid hatt den motsatte virkningen av det man ønsket: Ryktene sprer seg, sladder florerer, løgnene blir fler og fler. Hundrevis av fortvilede brev fra hele Italia, ofte fra beskjedne bønder, vitner om hengivenhet for ham og gir ham råd om remedier, åndemaning og alskens legemidler, fra stivpisket eggehvite til urteavkok. Enkelte hevder til og med at Benito Mussolini allerede er død. De antifascistiske senatorene som forlot nasjonalforsamlingen for flere måneder siden i protest – de såkalte «aventinerne» – håper på det, iblant offentlig. Etter all denne langvarige, ørkesløse ventingen på at det skal skje noe som kan velte regimet, ser de bare to muligheter: at landets konge bestemmer seg for å ta avstand fra Benito Mussolini, eller at han plutselig dør. Av de to alternativene er det det andre som etter hvert virker mest sannsynlig. Luigi Federzoni forelegger statsministeren teksten til en pressemelding som skal sendes ut til nasjonen.

Meddelelsen bagatelliserer sykdommens alvor og informerer italienerne om at «Hans Eksellense statsminister Benito Mussolini har stått opp av sengen for første gang for å ha en samtale om løpende saker med innenriksminister Luigi Federzoni». Mussolini leser det 24

65671 M - forsynets mann – s. 24

10.02.2025 09:46

m – forsynets mann

tynne maskinskrevne arket, veier det i hånden, legger det ved siden av seg og begraver det under den orientalske talismanen fra D’Annunzio.

«Hva er det Farinacci driver på med?»

Idet han ber innenriksministeren fortelle ham hva Det nasjonale fascistpartiets nye leder har fore, er Mussolini klar over at det er et angiveri han ber om. Fiendskapet og rivaliseringen mellom de to mennene er noe alle kjenner til. For å galvanisere de mest voldelige squadristene tok Farinacci fatt på sitt nye verv ved å erklære at hans «sekretariat ikke startet i februar 1925, men 10. juni 1924», med andre ord den dagen Giacomo Matteotti ble myrdet. I disse lange, kritiske månedene for fascismen har lederen for de «uforsonlige» faktisk åpent påtatt seg ansvaret for drapet på den sosialistiske parlamentarikeren, og han har aldri lagt skjul på sin aversjon mot Federzoni, denne ministeren som anses for å være for moderat og mistenkes for å drive med dobbeltspill. Mer enn én gang har ras-fyrsten1 fra Cremona forelagt Mussolini personlig det han kaller «pissoarvoteringen», som gir klar beskjed om at antall fornærmelser rettet mot Federzoni på offentlige toaletter rundt om i Italia – de undertrykte antifascistenes aller siste talerstol – er ekstremt lavt, hvilket tyder på at motstandernes hat mot ham er ubetydelig. Et avgjørende argument, ifølge Roberto Farinaccis syn på verden. For denne typen mennesker er faktisk hat målestokken for alt.

Også disse første dagene hans som partisekretær forblir Farinacci, i likhet med alle store krigere som har sin egen avstumpethet å takke for at de er sterke, den samme som før: Han spiller rollen som ekstremist, han tar sikte på å befeste partiets kontroll over prefekturene, han varsler klappjakt på alle dem som har vist tegn til svakhet under Matteotti-krisen, han sier at han ønsker å feie ut «levningene» av det liberale demokratiet, at han vil tilintetgjøre de siste restene av antifascisme og fortsette «svartskjortenes seierrike revolusjonsmarsj», han beskylder enhver som er uenig med ham, for å være opportunist, og han ser sammensvergelser overalt.

1 Etiopisk føydalhøvding; på italiensk, polemisk brukt betegnelse på egenrådige lokale fascistle-

dere.

25

65671 M - forsynets mann – s. 25

10.02.2025 09:46

1925

På den annen side har det til og med i dette innestengte, oppkastog diarébefengte værelset sivet inn historier om utallige komplotter som troløse støttespillere, hevngjerrige motstandere og ambisiøse fascister visstnok planlegger for selv å kunne ta over etter Benito Mussolini. Ett av disse ryktene angår nettopp Luigi Federzoni, mannen som står rett foran ham, han som etter alt å dømme har sammensverget seg med de to karyatidene Salandra og Giolitti for å danne et moderat triumvirat i den hensikt å svekke il Duce.

Benito Mussolini sier ingenting, han lytter i taushet til den detaljerte redegjørelsen fra innenriksministeren, han lar blikket vandre til siden og bort på nattbordet, hvor melkeglasset står og glitrer i lyset og minner ham om det eneste måltidet han er innvilget.

Slik er det, ingenting å gjøre med det: Det er umulig å holde rede på hvilke intriger som pønskes ut rundt sengen til en dødssyk, hvilke underjordiske spill som kontrollerer maktkampen, alle oppstøtene av middelmådige ambisjoner. Frem til dagen før er du en titan, så gir kroppen seg til å utskille en masse dritt og blod, og dermed er du redusert til en fordøyelseskanal og ingenting annet.

Men man kan ikke la motløsheten ta overhånd. Italienerne – i likhet med alle folkeslag som er opptatt av det estetiske – setter pris på en slank og stram figur, de ønsker stilmessig kontinuitet, de forlanger konsekvens hos dem som har ambisjoner om å lede dem.

Dermed fisker fascismens fører frem Federzonis pressemelding om hans helsetilstand, som den orientalske talismanen fra Gabriele D’Annunzio har hatt i midlertidig forvaring, han ber Cesira Carocci finne frem en av de røde og blå yndlingsblyantene sine av merket Faber, deretter stryker han med en resolutt strek egenhendig over ordene «for første gang» der det opplyses om at han har stått opp av sengen, og tilføyer med svære bokstaver adjektivet «lang» der det er snakk om hans samtale med innenriksministeren.

65671 M - forsynets mann – s. 26

10.02.2025 09:46

Sykdommen som har plaget statsminister Mussolini, kan nå betraktes som kurert, allikevel har behandlende lege pålagt statsministeren en viss periode der han kan hvile ut og komme til krefter … I dag var statsministeren oppe av sengen i noen timer og hadde en lang samtale på kontoret sitt med innenriksministeren, hr. Federzoni.

Pressemelding fra statsministerens sekretariat, 27. februar 1925

Enkelte fascistiske dissidenter og enkelte tilhengere av Calza Bini samles på Caffè Feraglia på Piazza Colonna, og ofte samtaler de under kolonnaden der. Gruppen, som selvsagt er ledet av Calza Bini selv, er motstandere av statsråd Federzoni, som de anklager for sammensvergelse mot selveste statsministeren og for å dra nytte av hr. Mussolinis rekonvalesens for å rede grunnen for de tidligere nasjonalistene før valget. Med andre ord nasjonalistene under ledelse av hr. Federzoni gjør seg tydeligvis klare til å spenne ben under hr.

Mussolini.

Rundskriv fra politiet, tidlig 1925

27

65671 M - forsynets mann – s. 27

10.02.2025 09:46

1925

Det finnes kun ett kort å spille ut, nemlig Hans Majestet Kongen. Dersom dette skulle slå feil, er det bare å pakke kofferten og emigrere til utlandet.

Anna Kuliscioff, brev til Filippo Turati, tidlig 1925

Deres Eksellense, dersom magesåret De lider av, befinner seg i den øvre delen av magen (før mellomgulvet), er jeg overbevist om at jeg skal kunne helbrede Dem uten operasjon … utelukkende ved hjelp av plante- og urteavkok. Disse plantene er fullstendig harmløse og har, etter mine anvisninger, allerede helbredet mer enn 20 pasienter som led av samme sykdom.

Brev fra Nice til Mussolini fra den angivelige legen Poulain de Marceval

65671 M - forsynets mann – s. 28

10.02.2025 09:46

Quinto Navarra, Benito Mussolini Roma, 23. mars 1925

«Hør, den første applausen er bestandig for Navarra.»

Med en håndbevegelse peker Benito Mussolini bort på portieren sin, Quinto Navarra. Hierarkene ler. Chiavolini, Federzoni og de andre fremste fascistlederne som ledsager il Duce denne første gangen han skal vise seg offentlig etter at han ble friskmeldt, ler av morsomheten hans. Hemningsløst. I halvmørket i Sala della Vittoria i Palazzo Chigi brister svartskjortene ut i en støyende latter. De ler høylytt av den vittige replikken fra denne mannen som elsker musikk, men som hater sang, som gjerne gnikker på fiolinen sin og endatil unner seg en dans med bondepikene «sine» hver gang det er folkefest på et torg et sted, men som sjelden spøker, og som ingen noen gang har hørt synge. Il Duce er tydelig smigret av den krypende underdanigheten, det er bare så vidt han klarer å skjule hvor glad han blir.

Quinto Navarra er den første som viser seg for folkemengden, som står og venter på il Duces tale nedenfor balkongen på hjørnet mellom Via del Corso og Piazza Colonna. Etter å ha åpnet glassdøren og kjent trykkbølgen fra ovasjonene stige opp fra gaten, trekker han seg tilbake til et hjørne av salen. Det er dette som er plassen hans: i lønngangenes skygge. Glassdøren ut mot balkongen blir imidlertid stående på vidt gap ut mot vårlyset denne sene romerske formiddagen. Man ser ikke folkemengden, man hører bare lyden av den. På innsiden vaier gardinene, svulmende i den svake vestavinden, balkongen venter på Ham, øde og forlatt.

Han er fremdeles rekonvalesent. Legene har i flere uker krang29

65671 M - forsynets mann – s. 29

10.02.2025 09:46

1925

let om hvilken behandling som er den beste: Noen holder en knapp på at han bør opereres, andre foretrekker streng diett og absolutt hvile. For bare et par dager siden dukket det opp enda en spesialist.

Etter iherdige oppfordringer fra Margherita Sarfatti dro den eminente nevropatologen av jødisk avstamning Bellom Pescarolo, spesialist på behandling av ondartede svulster og kongefamiliens livlege, i hemmelighet til Via Rasella. Da Pescarolo for første gang sto ansikt til ansikt med fascismens fører, fikk han se en mann som fremdeles var tydelig preget av sykdommen. Benito Mussolini virket gusten og blek, dehydrert som følge av konstant diaré, innhul, svekket grunnet en diett bestående av nesten utelukkende melk. Legen rådet ham til å unngå enhver form for anstrengelse.

Men i dag er det seksårsjubileet for grunnleggelsen av det paramilitære kampforbundet Fasci di combattimento, ydmyke Quinto Navarra har åpnet glassdøren på vidt gap, og Benito Mussolini skal tale til folkemengden. Han må for all del ikke miste grepet om massene: Blir det stille altfor lenge mellom folkemengden og dens ledere, vil det være uhyre skadelig for de sistnevnte.

Skal han sette sin lit til smiskingen fra hierarkene, som gratulerer ham fordi han etter sigende skal ha funnet tilbake «energien fra den gang han var ung og slank»? Neppe. Skal han slå seg til tåls med den opprinnelige fascinasjonen, minnet om det første møtet i den halvtomme salen i handelsforeningen på Piazza San Sepolcro i Milano i mars 1919? Umulig. Det er ikke mer enn seks år siden, og allikevel er disse snaut hundre opprømte veteranene som la grunnlaget for fascismen, gått over til å bli en fanatisk horde; denne lallende bevegelsen med noen få hundre tilhengere er blitt et parti med mer enn en halv million medlemmer; og denne politikkens eventyrer, som er hatet av sine tidligere sosialistkamerater, fryktet av de rett-tenkende og dømt nord og ned av alle, er nå regjeringssjef for en nasjon som kaster seg i støvet for hans føtter.

Hvor skal han så finne krefter nok til å gjenoppta dialogen med massene etter besvimelsesanfallene, diareen, de blodige brekningene? Det har ingen hensikt å se seg rundt: Den fascistiske revolusjonen sykner hen i en atmosfære av usikkerhet, av halvkve30

65671 M - forsynets mann – s. 30

10.02.2025 09:46

m – forsynets mann

dede viser. Den eneste avgjørende manøveren i løpet av ukene som rekonvalesent har vært fjerningen av toppene i Den nasjonale krigsveteranforeningen, som i de foregående månedene hadde engasjert seg i kampen mot fascistenes voldshandlinger. For øvrig har rekonvalesenten valgt å gå taktisk rundt grøten i samtlige spørsmål: Planen om en reform av de væpnede styrker er sendt tilbake til Senatet; valgreformen er satt bort til et vitenskapelig utvalg; til og med statsråd De Stefanis innstramminger av børssystemet har il Duce gått med på, til tross for den tydelige motstanden fra bedriftsledernes side. Og den uhørte streiken blant jern- og metall-arbeiderne, organisert i Brescia av nettopp den fascistiske fagbevegelsen – som i stedet burde sørge for fred i samfunnet – og ledet med fynd og klem av den pussige partisekretæren fra provinsen, Augusto Turati, en knivskarp journalist, glødende idealist og fremragende fekter, som visstnok skal ha beskyldt bedriftslederne i Brescia for å være antipatriotiske etter at de nektet å øke lønningene –, til og med den har han funnet seg i.

Ryktene om komplottene til Federzoni og Farinacci og gudene vet hvem andre, fortsetter å svirre, de desperate løgnene til sosialistene, som regner med at han snart skal dø, fortsetter å spre seg. De fascistiske jern- og metallarbeiderne streiker som kommunister, frimurerne fortsetter å smi sine renker, spekulantene fortsetter å spekulere, folk rømmer fra børsen, småsparerne får panikk, mistilliten til liren fører til økt kapitalflukt. Så hvor skal han nå finne styrken til å snakke til denne tilbedende folkemassen?

Svaret er innlysende: i selve styrken. Hvor ellers, om ikke der?

Mussolini skrev det klart og tydelig i artikkelen han leverte Margherita Sarfatti til det siste februarnummeret av Gerarchia. Fascismen er en religion, og det hellige ordet i enhver religion er og har alltid vært ett og bare ett: lydighet! Når han tenker på de prøvelsene han har utsatt tilhengerskaren sin for disse seks årene, særlig de siste månedene, når han tenker på de utallige lojalitetserklæringene han tross alt har mottatt, blir alt det andre borte: Bitterheten over alt forræderiet, over kjødets skrøpeligheter; til og med den avskyelige uredeligheten blant tilhengere og motstandere blir borte. Det eneste som 31

65671 M - forsynets mann – s. 31

10.02.2025 09:46

1925

står igjen, er sjefens stolthet, han som adlyder og adlydes i henhold til krigens uforanderlige lov.

Det er hos dem, fotsoldatene, som er like dumme og ufortrødne som trekkhunder, han skal finne sin styrke. Politikk er selvsagt ikke vitenskap, politikk er kunst, umiddelbar forutsigelse. Utenfor politikken er det å leve det samme som å vegetere, men for ham er det å leve noe ganske annet. For ham er det å leve en kamp, et sjansespill, å vise standhaftighet.

Benito Mussolini tar en plutselig avgjørelse og stiger ut på balkongen. Folkemengden som ser ham komme til syne på hjørnet mellom Via del Corso og Piazza Colonna i Roma klokken tolv 23. mars 1925, kan ikke unngå å legge merke til hvor sykelig mager han er, hvor smal han er i ansiktet. Men de ser at han lever, etter å ha fryktet for at han var død, og derfor jubler de. En ovasjon av ren og skjær entusiasme stiger opp mot renessansefasaden på Palazzo Chigi.

«Romas svartskjorter! Jeg kan ikke motstå trangen til å la dere høre stemmen min. Ikke bare fordi det vil glede dere …»

Folkemengden roper: Ja! Ja! «… men også for å bevise at sykdommen ikke har fratatt meg talens bruk.»

Folkemengden roper: Bra! Med en diskré håndbevegelse ber taleren folket om å være stille.

Han har dårlig tid og enda noen ord han skulle ha sagt: «Min tilstedeværelse på denne balkongen feier på et blunk bort korthuset av latterlige ‘det sies at’, av stakkarslige ‘det går rykter om’. Jeg for min del vil fortelle dere at våren er kommet, og at vi har det beste i vente. Det beste, for meg og for dere, er at den fascistiske kampen fortsetter med full kraft, hele tiden og hvor som helst, mot hvem som helst.»

Folkemengden roper: Ja! Ja! «Ønsker dere det?»

Fra den overveldende folkemengden høres bare ett overveldende brøl: Ja! Statsministeren smiler og vifter med hånden til takk. Han ser vir32

65671 M - forsynets mann – s. 32

10.02.2025 09:46

m – forsynets mann

kelig tilfreds ut: Under de store historiske krisene forlanger folk tydelige planer, de slutter opp om de rette fanene, de med rett farge.

Før han trekker seg tilbake, kaster Benito Mussolini en vårblomst ned på plassen. En ung avantgardist plukker den opp, kommer regimets aviser til å notere seg.

Med en rask og diskré håndbevegelse, uten at folkemengden ser det, lukker Quinto Navarra balkongdøren. Beskyttet av gardinene faller Benito Mussolini utmattet sammen på en stol. Atter en gang dreier Historien mot et indre drama.

65671 M - forsynets mann – s. 33

10.02.2025 09:46