Lykkelige omstendigheter av Michael Robotham

Lykkelige omstendigheter

Michael Robotham

Lykkelige omstendigheter Oversatt av Kurt Hanssen

Michael Robotham Originalens tittel: The Secret She Keeps Oversatt av Kurt Hanssen Copyright © Bookwrite Pty 2017 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 Utgitt av Bazar Forlag, et imprint i Cappelen Damm ISBN 978-82-02-57748-3 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslagsdesign: Matt Stanton Sats: Type-it As, Trondheim 2018 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Satt i 9.8/12 pkt. Sabon og trykt på Ensolux Cream 70 g 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Sarah og Mark Jeg er såret, såret og ydmyket til det uutholdelige, når jeg ser at hveten blir moden, at vannet ikke slutter å strømme fra fontenene, at sauene får hundrevis av lam, og hundene valper, helt til det virker som om hele landet reiser seg for å vise meg sine sarte, sovende små, mens jeg føler to hammerslag her istedenfor leppene til barnet mitt.

Federico García Lorca: Yerma

del 1

Agatha

Jeg er ikke den viktigste personen i denne historien. Den æren går til Meg, som er gift med Jack. Sammen er de perfekte foreldre til to perfekte barn, en gutt og en jente, blonde og blåøyde og søtere enn sukkertøy. Meg er gravid igjen, og det synes jeg er kjempespennende, for jeg skal også ha barn.

Jeg legger pannen mot vinduet og ser bortover gaten i begge retninger, forbi grønnsakhandleren og frisørsalongen og moteforretningen. Meg er forsinket. Vanligvis har hun allerede levert Lucy på barneskolen og Lachlan i barnehagen på denne tiden og sitter på kafeen på hjørnet sammen med vennene sine. Mammagruppen hennes møtes hver fredag formiddag; de sitter ved et utebord, og parkerer barnevognene som om de stuer biler på dekket på en ferge. En cappuccino med lettmelk, en chai latte og en kanne urtete …

En rød buss kjører forbi og sperrer for utsikten mot Barnes Green, som ligger på motsatt side. Da bussen kjører, ser jeg Meg på den andre siden av veien. Hun er kledd i stretchjeans og en stor genser, og bærer en fargerik sparkesykkel. Lachlan må ha insistert på å bruke den til barnehagen, og det er nok derfor hun er forsinket. Han stoppet sikkert også for å se på endene og på treningsgruppen og på de gamle som holder på med tai chi, som beveger seg så sakte at de nesten kunne vært stop motion-dukker.

Meg ser ikke gravid ut fra denne vinkelen. Det er først 9

når man ser henne fra siden, at kulen på magen blir en fin og rund basketball, som synker lavere for hver dag som går.

I forrige uke hørte jeg henne beklage seg over hovne ankler og vond rygg. Jeg vet hvordan hun har det. De ekstra kiloene mine har gjort det å gå opp en trapp til en treningsøkt, og urinblæren min er på størrelse med en valnøtt.

Hun ser seg for til begge sider før hun krysser Church Road og mimer ordet «unnskyld» til vennene sine, kysser dem på begge kinn og lager kurrende lyder til barna deres.

Folk sier at alle babyer er søte, og det er kanskje sant. Jeg har kikket ned i barnevogner og sett vesener som ligner på Gollum, med utstående øyne og to hårtjafser, men likevel oppdaget at det går an å elske dem fordi de er så nyskapte og uskyldige.

Jeg skal liksom fylle varer i hyllene i rad tre. Denne delen av supermarkedet er vanligvis et trygt sted å skulke unna, fordi butikksjefen, Mr. Patel, har problemer med kvinnelige hygieneprodukter. Han bruker ikke ord som «tamponger» eller «sanitærbind» – han kaller dem «dameting» eller peker bare på eskene som han vil ha tømt.

Jeg jobber fire dager i uken, fra tidlig om morgenen til tre, med mindre en av de andre deltidsansatte er syke. Stort sett fyller jeg varer i hyllene og setter prislapper på dem. Mr. Patel lar meg ikke sitte i kassen, fordi han sier at jeg knuser ting.

Det skjedde én gang, og det var ikke min skyld.

Jeg trodde han var pakistansk eller indisk siden han har et navn som Mr. Patel, men han viste seg å være mer walisisk enn en påskelilje, med knallrødt hår og en liten bart, som får ham til å se ut som Adolf Hitlers rødhårede kjærlighetsbarn.

Mr. Patel liker ikke meg noe særlig, og han har klødd etter å bli kvitt meg helt siden jeg fortalte at jeg var gravid.

«Du må ikke tro at du får fødselspermisjon – du er ikke heltidsansatt.»

«Det hadde jeg heller ikke regnet med.»

«Og legebesøk skjer utenfor arbeidstiden.»

«Selvsagt.»

«Og hvis du ikke orker å løfte esker, må du si opp jobben.»

10

«Jeg kan løfte esker.»

Mr. Patel har kone og fire unger hjemme, men det har ikke gjort ham mer vennlig innstilt mot min graviditet. Jeg tror ikke han liker kvinner noe særlig. Jeg mener ikke at han er homse. Da jeg begynte å jobbe på supermarkedet, var han over meg som et utslett – han benyttet enhver anledning til å stryke seg mot meg på lageret eller når jeg moppet gulvet.

«Oi sann!» sa han og presset ståpikken mot rumpeballene mine. «Skulle bare parkere sykkelen.»

Gris!

Jeg går tilbake til varetrallen og tar prismaskinen og sjekker at den er riktig innstilt. I forrige uke satte jeg feil pris på de hermetiske pærene, og Mr. Patel trakk meg åtte pund i lønn.

«Hva driver du med?» bjeffer en stemme. Mr. Patel har kommet snikende bak meg.

«Fyller på tampongene,» stammer jeg.

«Du stirret ut gjennom vinduet. Du har laget en fettflekk på glasset med pannen.»

«Nei, Mr. Patel.»

«Betaler jeg deg for å dagdrømme?»

«Nei, sir.» Jeg peker på hyllene. «Vi er tomme for Tampax Super Plus – de med applikator.»

Mr. Patel ser kvalm ut. «Vel, se ute på lageret.» Han rygger unna. «Noen har sølt noe i rad to. Du må tørke det opp.»

«Ja, Mr. Patel.»

«Og så kan du gå hjem.»

«Men jeg jobber jo til tre.»

«Devyani jobber isteden. Hun kan klatre i gardintrappen.»

Det han mener, er at hun verken er gravid eller har høydeskrekk, og at hun lar ham «parkere sykkelen» uten å gi ham en feministlekse. Jeg kunne sikkert saksøkt ham for seksuell trakassering, men jeg liker jobben. Den gir meg en unnskyldning for å være i Barnes og nærmere Meg. Ute på lageret fyller jeg en bøtte med varmt såpevann og finner en svampmopp som ikke er slitt helt inn til metallet.

11

Rad to er i nærheten av kassene. Jeg får utsikt mot kafeen og bordene på utsiden. Jeg tar meg god tid med å tørke av gulvet, og holder meg langt unna Mr. Patel. Meg og vennene hennes bryter opp. Kinn blir kysset. Mobiler blir sjekket. Babyer blir spent fast i barnevogner og trillevogner. Meg kommer med en siste kommentar og ler mens hun slenger på det lyse håret. Nesten ubevisst slenger jeg på mitt. Det fungerer ikke. Det er problemet med krøller – de slenger ikke, de spretter.

Megs frisør, Jonathan, advarte meg og sa at jeg ikke ville kle den samme frisyren som hun har, men jeg ville ikke høre på ham.

Meg står utenfor kafeen og tekster noen på mobilen. Det er sikkert Jack. De diskuterer nok hva de skal ha til middag, eller legger planer for helgen. Jeg liker mammabuksen hennes. Jeg hadde trengt en sånn jeans – noe med strikk i livet.

Jeg lurer på hvor hun har kjøpt den.

Selv om jeg ser Meg nesten hver dag, har jeg bare snakket med henne én gang. Hun spurte om vi hadde mer Bran Flakes, men vi var utsolgt. Jeg skulle ønske jeg kunne sagt ja. Jeg skulle ønske jeg kunne gått ut gjennom svingdørene av plast og kommet tilbake med en eske Bran Flakes bare til henne.

Det var i begynnelsen av mai. Allerede da hadde jeg mistanke om at hun var gravid. To uker senere kjøpte hun en svangerskapstest fra hyllen med apotekvarer, og mistankene mine ble bekreftet. Nå er vi begge i tredje trimester med bare seks uker igjen, og Meg har blitt min rollemodell fordi hun får det til å se så lett ut å være gift og mor. For det første er hun dritlekker. Jeg vedder på at hun kunne vært modell – ikke av den bulimiske catwalk-sorten eller en sånn Side 3-pike som gjør mannfolk gærne, men en sunn og sexy nabojente; den sorten som reklamerer for vaskemidler eller hjemforsikring og alltid løper over blomsterenger eller bortover en strand sammen med en labrador.

Jeg er ingen av delene. Ikke er jeg spesielt pen, men heller ikke stygg. Ufarlig er kanskje det rette ordet. Jeg er den ikke fullt så tiltrekkende venninnen som alle pene jenter trenger, 12

siden jeg ikke stjeler rampelyset fra dem og gladelig tar restene deres (mat og kjærester).

En sørgelig sannhet i butikkbransjen er at folk ikke legger merke til den som fyller varer i hyllene. Jeg er som uteliggeren som sover i en døråpning, eller tiggeren som holder et pappskilt – usynlig. Av og til hender det at noen spør meg om noe, men de ser meg aldri inn i ansiktet når jeg svarer.

Hvis det var en bombetrussel i supermarkedet og alle unntatt meg ble evakuert, ville politiet spørre: «Så dere noen andre i butikken?»

«Nei,» ville de svare.

«Hva med den som fyller varer i hyllene?»

«Hvem?»

«Personen som fyller varer i hyllene.»

«Jeg la ikke merke til ham.»

«Det var en kvinne.»

«Ja vel?»

Der har du meg – usett, ikke verdsatt, en som fyller varer i hyllene.

Jeg kikker ut. Meg kommer gående mot supermarkedet.

De automatiske dørene åpner seg. Hun tar en handlekurv av plast og vandrer bortover første rad – frukt og grønnsaker.

Når hun kommer til enden, vil hun svinge og komme denne veien. Jeg følger henne med blikket og får et glimt av henne idet hun passerer pasta og hermetiske tomater.

Hun kommer inn i min hyllerad. Jeg dytter bøtten unna og tar et skritt bakover mens jeg lurer på om jeg burde lene meg nonsjalant på moppen eller legge den over skulderen som et lekegevær.

«Forsiktig, det er vått på gulvet,» sier jeg, og høres ut som om jeg snakker til en toåring.

Stemmen min overrasker henne. Hun mumler takk og presser seg forbi, så magen hennes nesten kommer borti min.

«Når har du termin?» spør jeg.

Meg stopper og snur seg. «I begynnelsen av desember.»

Hun legger merke til at jeg også er gravid. «Og du?»

«Det samme.»

13

«Hvilken dato?» spør hun.

«Femte desember.»

«Gutt eller jente?»

«Jeg vet ikke. Hva med deg?»

«En gutt.»

Hun bærer Lachlans sparkesykkel. «Du har allerede en,» sier jeg.

«To,» svarer hun.

«Jøss!»

Jeg stirrer på henne. Jeg sier til meg selv at jeg må se bort.

Jeg kikker ned på føttene mine, deretter på bøtten, den kondenserte melken og vaniljekrempulveret. Jeg bør si noe mer.

Jeg klarer ikke å tenke.

Megs handlekurv er tung. «Vel, lykke til.»

«Du også,» sier jeg.

Hun er borte, på vei mot kassene. Plutselig kommer jeg på alt jeg skulle ha sagt. Jeg kunne spurt hvor hun skulle føde. Hva slags fødsel? Jeg kunne kommentert stretchjeansen. Spurt hvor hun hadde kjøpt den.

Meg har stilt seg i kø foran kassen, og blar fort gjennom sladrebladene mens hun venter på tur. Det nye nummeret av Vogue er ikke kommet, men hun nøyer seg med Tattler og et eksemplar av Private Eye. Mr. Patel skanner varene hennes: egg, melk, poteter, majones, ruccolasalat og parmesan. Man kan lære mye om et menneske ved å se på innholdet i handlevognen; vegetarianerne, veganerne, alkoholikerne, sjokoholikerne, de som passer vekten, de på fem-to-diett, katteelskerne, hundeeierne, hasjrøykerne, de som har cøliaki eller er laktoseintolerante, og de som har flass, diabetes, vitaminunderskudd, forstoppelse eller inngrodde tånegler.

Det er sånn jeg vet så mye om Meg. Jeg vet at hun er en frafallen vegetarianer som begynte å spise rødt kjøtt igjen da hun ble gravid, sikkert fordi hun trengte jern. Hun liker tomatbaserte sauser, fersk pasta, cottage cheese, mørk sjokolade og mørdeigskjeks som kommer i bokser.

Nå har jeg snakket ordentlig med henne. Vi har fått kon14

takt. Vi skal bli venner, Meg og jeg, og jeg skal bli akkurat som henne. Jeg skal skape et vakkert hjem og gjøre mannen min lykkelig. Vi skal gå på yoga sammen og utveksle oppskrifter og møtes til kaffe hver fredag formiddag med mammagruppen vår.

Meghan

Enda en fredag. Jeg teller ned, krysser av på kalenderen, risser inn merker i veggen. Denne graviditeten virker mer langvarig enn de to andre. Det er nesten som om kroppen min har gjort opprør mot tanken på å være gravid, og vil vite hvorfor den ikke ble spurt om råd på forhånd.

I går kveld trodde jeg at jeg skulle få hjerteinfarkt, men det var bare sure oppstøt. Kylling Madras var en stor tabbe.

Jeg drakk en hel flaske Gaviscon, som smaker som flytende kritt og får meg til å rape som en lastebilsjåfør. Denne babyen kommer til å se ut som Andy Warhol når han blir født.

Jeg må tisse. Jeg burde gått på do på kafeen, men da var det ikke så prekært. Musklene i bekkenbunnen jobber overtid mens jeg skynder meg gjennom parken, og banner høyt hver gang Lachlans sparkesykkel dunker inn i skinneleggen.

Jeg må ikke tisse på meg. Jeg må ikke tisse på meg.

En treningsgruppe har lagt beslag på det ene hjørnet av parken. Andre steder står personlige trenere over kundene sine mens de sier at de klarer enda en pushup eller situp. Jeg må kanskje gjøre noe sånt når dette er over. Jack har begynt å fleipe med vekten min. Han vet at jeg er større denne gangen fordi jeg ikke tok av meg det jeg hadde lagt på meg da jeg gikk med Lachlan.

Jeg burde ikke ha dårlig samvittighet. Gravide kvinner skal kunne spise sjokolade og gå i fornuftige pysjer og elske 16

med lyset av. Ikke at det skjer så ofte for tiden. Jack har ikke tatt på meg på flere uker. Jeg tror han har en merkelig uvilje mot å ligge med en kvinne som bærer hans barn. Han ser på meg som en slags jomfruelig madonnaskikkelse som ikke må besudles.

«Det er ikke fordi du er feit,» sa han her om kvelden.

«Jeg er ikke feit, jeg er gravid.»

«Selvsagt, det var det jeg mente.»

Jeg kalte ham drittsekk. Han kalte meg Meghan. Han gjør det når vi krangler. Jeg hater den lange utgaven av navnet mitt. Jeg liker Meg, fordi det får meg til å tenke på nutmeg – muskatnøtt – et eksotisk krydder som menn og nasjoner utkjempet kriger for.

Jack og jeg har mer trefninger enn slag. Vi er som diplomater fra den kalde krigen som sier hyggelige ting til hverandre mens vi i hemmelighet bygger opp et ammunisjonslager. Når er det ektepar går tomme for ting å si til hverandre? Når minker lidenskapen? Når blir samtalene intetsigende og kjedelige? Når inntar iPhonen middagsbordet? Når går mammagrupper fra å koseprate om barna til å snakke stygt om ektemennene sine? Når blir en stueren mann et bevis på kjærlighet? Når blir gapet mellom alle kvinners drømmemann og alle menns drømmekvinner en reise fra pol til pol? Ååh, dette er bra. Jeg burde skrive det ned og bruke det i bloggen min.

Nei, det kan jeg ikke. Da jeg giftet meg med Jack, lovet jeg at jeg ikke skulle bli en sånn kone som skulle forandre ham til noe han ikke er. Jeg forelsket meg i ham «as is», fra stativet, rett fra emballasjen, ingen nødvendige justeringer. Jeg er tilfreds med mine valg og nekter å kaste bort tiden på å tenke på alternative liv.

Ekteskapet vårt er ikke så ille. Det er et partnerskap, et møte mellom likesinnede og åndsfrender. Det er først på nært hold at feilene kommer til syne, som en skjør vase som noen har mistet i gulvet og limt sammen igjen. Ingen andre legger merke til noe, men jeg passer på den vasen i tankene, håper at den fortsatt holder vann, og sier til meg selv at samlivspro17

blemer er som fartshumper som får oss til å senke farten og lukte på rosene.

Jack og jeg hadde ikke planlagt å få enda et barn. Dette er «oi sann»-babyen vår, uhellet, uventet, men ikke uønsket – i hvert fall ikke av meg. Vi hadde en sjelden frihelg da vi feiret førtiårsdagen til en venn. Moren min tilbød seg å passe Lucy og Lachlan. Jack og jeg drakk for mye. Danset. Ramlet til sengs. Elsket neste morgen. Jack hadde glemt kondomene.

Vi tok en sjanse. Hvorfor skulle vi ikke det, når man tenker over hvor mange ganger vi hadde lurt oss til et kjapt knull bare for å bli avbrutt midt i coitus av «Mamma, jeg er tørst!» eller «Mamma, jeg finner ikke Kanin» eller «Mamma, jeg har tisset i sengen».

De foregående graviditetene mine var planlagt som militære kampanjer, men denne var bokstavelig talt et skudd i blinde.

«Hvis det blir en jente, burde vi kalle henne Roulette,» sa Jack da sjokket hadde gitt seg.

«Vi skal ikke kalle henne Roulette.»

«Ok.» Disse vitsene kom etter krangler og gjensidige beskyldninger. De har gitt seg nå, men dukker sannsynligvis opp igjen hvis Jack blir sint eller stresset.

Han er sportsreporter i en kabelkanal, kommenterer Premier League-kamper direkte og leder oppsummeringer av målene og hvem som scoret. Om sommeren dekker han diverse andre idrettsarrangementer, som Tour de France, men aldri Wimbledon eller British Open. Han er en stigende stjerne, noe som betyr større arrangementer, mer tid på lufta og høyere profil.

Jack elsker å bli gjenkjent. Vanligvis er det av folk som har en vag følelse av at de har truffet ham før. «Er ikke du …?» spør de når de avbryter samtalen vår; de ser henrykt på Jack og ignorerer meg. Jeg ser på bakhodene deres og får lyst til å si: «Hei, jeg heter hakket lever.» Isteden smiler jeg og lar dem få det lille øyeblikket sitt.

Etterpå ber Jack om unnskyldning. Jeg liker at han er 18

ambisiøs og vellykket, men av og til skulle jeg ønske at vi fikk mer av hans sprudlende, offentlige jeg enn den stressede fyren som kommer sent hjem eller går tidlig.

«Kanskje hvis du begynte å jobbe igjen,» sa han i går kveld, og det er et annet sårt punkt. Jack misliker at jeg «ikke har jobb». Hans ord, ikke mine.

«Hvem skulle passe barna?» spurte jeg.

«Andre kvinner jobber.»

«De har dagmamma eller au pair.»

«Lucy går på skolen, og Lachlan er i barnehagen.»

«Halve dagen.»

«Og nå er du gravid igjen.»

Disse diskusjonene tar for seg de samme temaene mens vi kaster granater fra skyttergravene våre.

«Jeg har bloggen min,» sier jeg.

«Hvilken nytte gjør den?»

«Jeg tjente to hundre pund på den forrige måned.»

«Hundre og sekstiåtte,» svarte han. «Jeg fører regnskapet.»

«Se på alt jeg får tilsendt helt gratis. Klær. Babymat. Bleier.

Den nye barnevognen er toppmodellen.»

«Vi hadde ikke trengt ny barnevogn hvis du ikke var gravid.»

Jeg himlet med øynene og forandret taktikk. «Hvis jeg begynte å jobbe igjen, ville vi bruke hele lønnen min på barnepass. Og i motsetning til deg, Jack, så stempler jeg ikke inn og ut. Når våknet du sist fordi noen hadde mareritt, eller fordi du måtte hente vann?»

«Du har rett,» sa han sarkastisk. «Det er fordi jeg står opp og går på jobben så jeg kan betale for dette vakre huset og de to bilene og alle klærne i garderobeskapet … og feriene, skolepengene, treningssenteret …»

Jeg burde holdt kjeft.

Jack gjør narr av bloggen min, Møkkaunger, men jeg har over seks tusen følgere, og i forrige måned kalte et foreldreblad den for en av de fem beste mammabloggene i Storbritannia. Jeg burde ha slått tilbake med det faktum, men da 19

hadde han allerede gått for å dusje. Han kom ned igjen bare iført den korte slåbroken, noe som alltid får meg til å le. Etter å ha bedt om unnskyldning tilbød han seg å massere føttene mine. Jeg hevet et øyenbryn. «Hva har du tenkt å massere dem med?»

Vi endte opp med en kopp te på kjøkkenet og begynte å diskutere om vi skulle skaffe en barnepike, mens vi la fram de samme argumentene for og imot. Jeg elsker tanken i teorien – alenetid, ekstra søvn og ekstra energi til sex – men så ser jeg for meg en polsk jente med stram kropp som bøyer seg for å fylle oppvaskmaskinen, eller kommer ut av badet lett innpakket i et håndkle. Er jeg paranoid? Kanskje. Fornuftig? Absolutt.

Jeg traff Jack under Beijing-OL. Jeg jobbet på mediesenteret og tok meg av de akkrediterte journalistene. Jack jobbet for Eurosport. Han var fortsatt ganske fersk, lærte seg knepene, fikk se hvordan ting ble gjort.

Vi hadde det begge for travelt i Beijing til å legge merke til hverandre, men da lekene var over, holdt vertskringkasteren fest for alle affilierte medier. Innen den tid hadde jeg blitt kjent med mange journalister. Noen var ganske berømte, men de fleste var kjedelige og snakket bare jobb. Jack virket annerledes. Han var morsom. Kul. Sexy. Jeg likte alt ved ham, inkludert navnet hans, som fikk ham til å virke så vanlig. Han hadde også et flott smil og filmstjernefrisyre. Jeg betraktet ham fra den andre enden av rommet, og gjorde den tabben at jeg planla hele forholdet vårt i løpet av seksti sekunder. Jeg så for meg at vi giftet oss i London, dro på bryllupsreise til Barbados og fikk minst fire barn, hund, katt og et stort hus i Richmond.

Festen var i ferd med å avsluttes. Jeg tenkte på noe kvikt jeg kunne si, og banet meg fram gjennom folkemengden.

Men før jeg rakk fram til Jack, ble han stoppet av en kvinnelig reporter fra Sky Italia. Svært hår. Frodig. Ansiktene tett inntil hverandre. De måtte rope for å bli hørt. Tjue minutter senere så jeg ham gå sin vei med den italienske damen, og jeg følte meg umiddelbart sviktet. Jeg fant på minst tolv grunner 20

til at jeg ikke likte Jack. Han var kjepphøy. Han hadde stripet hår. Han bleket tennene. Jeg sa til meg selv at han ikke var min type, fordi jeg ikke likte pene menn. Det var kanskje ikke et bevisst valg. Pene menn la seg vanligvis ikke etter meg.

Det gikk to år før vi møttes igjen. Den internasjonale olympiske komité holdt en mottakelse for delegatene som var i London for å inspisere arenaene til 2012-lekene. Jeg så at han kranglet med en kvinne i foajeen. Han var opphisset og bestemt på grunn av noe. Hun gråt. Senere så jeg ham alene ved bardisken, hvor han drakk gratis børst og kapret fat med kanapeer fra forbipasserende kelnere.

Jeg presset meg fram mellom kroppene og sa hallo. Smilte.

Var det galt av meg å utnytte at han var sårbar?

Vi småpratet. Lo. Drakk. Jeg prøvde hardt ikke å prøve for hardt.

«Jeg trenger litt frisk luft,» sa Jack, og holdt på å falle ned av krakken. «Har du lyst til å gå en tur?»

«Ja visst.»

Det var fint å komme seg ut, gå i takt, lene seg inntil hverandre. Han visste om en kafé i Covent Garden som holdt oppe lenge. Vi snakket til de kastet oss ut. Jack fulgte meg hjem, helt fram til inngangsdøren.

«Kan jeg invitere deg med ut?» spurte han.

«På date?»

«Er det greit?»

«Ja visst.»

«Hva med frokost?»

«Klokken er halv tre om natten.»

«Brunsj, da.»

«Fisker du etter å få overnatte?»

«Nei, jeg ville bare forsikre meg om at jeg får treffe deg i morgen.»

«Du mener i dag?»

«Ja.» «Vi kan spise lunsj.»

«Jeg vet ikke om jeg kan vente så lenge.»

21

«Du høres klengete ut.»

«Det er jeg.»

«Hvorfor kranglet du med den kvinnen jeg så deg sammen med?»

«Hun gjorde det slutt med meg.»

«Hvorfor det?»

«Hun sa at jeg var altfor ambisiøs.»

«Er du det?»

«Ja.» «Var det alt?»

«Hun sa at jeg hadde drept fiskene hennes.»

«Fiskene hennes?»

«Hun har tropiske fisker. Jeg skulle liksom passe dem, og så skrudde jeg av varmen ved et uhell.»

«Mens du bodde sammen med henne?»

«Vi bodde ikke akkurat sammen. Jeg hadde en skuff. Det var der hun hadde ballene mine.»

«Hun gråt.»

«Hun er en god skuespiller.»

«Elsket du henne?»

«Nei. Er du alltid sånn?»

«Hvordan sånn?»

«At du avhører folk.»

«Jeg er interessert.»

Han lo.

Det første ordentlige stevnemøtet vårt var en lunsj i Covent Garden, i nærheten av der vi begge jobbet. Han tok meg med til Opera Terrace. Etterpå så vi på gateartistene og sangerne og de levende statuene. Jack var hyggelig selskap.

Nysgjerrig og oppmerksom; den ene gode historien førte til den neste.

Vi gikk ut igjen neste kveld, og delte taxi hjem. Det var over midnatt. Vi skulle begge på jobb neste dag. Jack spurte ikke om å få bli med inn, men jeg tok hånden hans og førte ham opp trappen.

Jeg forelsket meg. Vilt. Dypt. Håpløst. Alle bør få oppleve det én gang – selv om kjærlighet aldri bør være håpløs. Jeg 22

forgudet alt ved Jack – smilet, latteren, utseendet, måten han kysset på. Han var som en evigvarende sjokoladekjekspakke.

Jeg visste at jeg kom til å spise altfor mange og bli kvalm, men jeg spiste dem likevel.

Et halvt år senere giftet vi oss. Jacks karriere blomstret opp før den stagnerte litt, men nå er den i gang igjen. Jeg ble gravid med Lucy, og takket nei til en forfremmelse som ville ført meg til New York. To år senere ankom Lachlan, og jeg sluttet i jobben for å bli hjemmeværende. Foreldrene mine hjalp oss med å kjøpe huset i Barnes. Jeg ville flytte lenger sørover og få et mindre boliglån. Jack ville ha både riktig postnummer og livsstil.

Så her er vi – den perfekte kjernefamilien – med en «oi sann»-baby på vei mens tvilen og midtlivskranglene begynner å komme til overflaten. Jeg elsker barna mine. Jeg elsker mannen min. Men av og til må jeg grave i hukommelsen for å finne øyeblikk som gjør meg virkelig lykkelig.

Mannen jeg forelsket meg i – han som sa at han elsket meg først – har forandret seg. Den sorgløse, ubekymrede Jack har blitt til en irritabel mann som er så anspent at følelsene ligger innpakket i piggtråd som er så stram at jeg ikke får løsnet den. Jeg er ikke så opptatt av de feilene han gjør, eller fører oversikt over svakhetene hans. Jeg elsker ham fortsatt. Jeg gjør det. Jeg skulle bare ønske at han ikke var så opptatt av seg selv eller stiller spørsmål ved hvorfor ikke familien vår er mer som Disney Channel-typen, der alle er lykkelige, friske og vittige, og enhjørningene står tjoret fast i hagen.

Agatha

Skiftet mitt er ferdig, og jeg kler meg om på lageret, ruller sammen kjortelen med navneskiltet til en ball og stikker den inn bak boksene med olivenolje og hermetiske tomater. Mr. Patel forventer at de ansatte skal ta med seg uniformen hjem, men jeg tar ikke klesvasken for ham.

Jeg drar på meg vinterjakken og sniker meg ut gjennom bakdøren, rundt søppelkasser og gamle pappesker. Jeg trekker hetten over hodet og innbiller meg at jeg ser ut som Meryl Streep i Den franske løytnantens kvinne. Hun var en hore som ble forlatt av en fransk skipsoffiser, og tilbrakte livet med å stirre ut på havet mens hun ventet på at han skulle komme tilbake. Min sjømann kommer hjem til meg, og jeg venter barnet hans.

På østsiden av Putney Common tar jeg dobbeltdekkerbussen til linje 22 langs Lower Richmond Road til Putney Bridge. I begynnelsen av svangerskapet var folk usikre på om de skulle gratulere meg eller spandere på meg medlemskap på et treningssenter, men nå blir jeg tilbudt sitteplass på busser og overfylte tog. Jeg nyter å være gravid, å føle at babyen inni meg strekker seg, gjesper, hikker og sparker. Det er som om jeg aldri er alene mer. Jeg har noen til å holde meg med selskap og høre på fortellingene mine.

En forretningsmann sitter overfor meg, kledd i dress og slips. Han er midt i førtiårene, og håret har samme farge som 24

sjampinjongsuppe. Jeg legger merke til at blikket hans flytter seg over babymagen min. Han smiler, synes jeg er tiltrekkende. Fertil. Fruktbar. Er ikke det et fint ord? Jeg har aldri tenkt over det før. Frukt-bar. Man legger tyngden på «frukt» og støter ut «bar».

Herr Forretningsmann sjekker rockestjerneutringningen min. Jeg lurer på om jeg kan forføre ham. Noen menn tenner på å ligge med gravide kvinner. Jeg kunne ta ham med meg hjem, binde ham fast og si: «La meg ta på deg.» Jeg kommer selvsagt ikke til å gjøre det, men Hayden har vært borte i sju måneder, og en jente har sine behov.

Sjømannen min er kommunikasjonstekniker i Royal Navy, selv om jeg egentlig ikke vet hva det betyr. Det har noe å gjøre med data og etterretning og brifing av overordnede offiserer – noe som hørtes veldig viktig ut da Hayden prøvde å forklare det for meg. Akkurat nå er han om bord på HMS Sutherland og jakter på somaliske sjørøvere et eller annet sted i Det indiske hav. Oppdraget varer i åtte måneder, så han er ikke hjemme før til jul.

Vi møttes på nyttårsaften på en nattklubb i Soho. Det var varmt og bråkete, altfor dyre drinker og strobelys, og jeg var klar til å dra hjem lenge før midnatt. De fleste mennene var fulle. De sjekket ut tenåringsjentene med kjoler som så vidt dekket skrittet, og høye hæler som sa: Knull meg. Jeg synes synd på dagens horer – de klarer ikke lenger å skille seg ut i mengden.

Innimellom klarte en og annen å ta mot til seg og spørre en jente om hun ville danse, men de ble stort sett avvist med et kast med håret eller en grimase fra malte lepper. Jeg var annerledes. Jeg sa hei. Jeg viste interesse. Jeg lot Hayden presse kroppen sin mot min og rope inn i øret mitt. Vi kysset hverandre. Han tok meg på rumpa. Han gikk ut fra at han hadde ordnet seg.

Jeg var sikkert den eldste kvinnen på klubben, men jævlig mye stiligere enn alle de andre. Greit, jeg innrømmer at tyngdekraften har gjort sitt inntog på rumpa, men jeg har et pent ansikt når jeg sparkler det ordentlig, og med det rette antrek25

ket klarer jeg å skjule bilringene. Aller viktigst er det faktum at jeg har flotte pupper. Har hatt det siden jeg var elleve eller tolv, da jeg først ble oppmerksom på at folk stirret på bysten min – menn, gutter, ektemenn, lærere og familievenner. Til å begynne med ignorerte jeg dem – puppene, mener jeg. Senere prøvde jeg å slanke dem bort og pakke dem inn, men de lot seg ikke presses sammen eller klemmes flate eller gjemmes bort.

Hayden er en puppemann. Det skjønte jeg fra første gang han festet blikket på meg (eller dem). Menn er så lette å gjennomskue. Jeg så at han tenkte: Er de ekte? Det kan du vedde på, kompis!

Først trodde jeg at han kanskje var for ung for meg. Han hadde fortsatt kviser på haken og så litt mager ut, men han hadde nydelig mørkt, bølgete hår, noe jeg alltid synes er bortkastet på en gutt.

Jeg tok ham med meg hjem, og han pulte meg som en mann som visste at han ikke skulle få seg et nummer de neste åtte månedene, noe som sikkert stemte, selv om jeg ikke vet hva sjøfolk bedriver når de har landlov.

I likhet med mange av de andre kjærestene mine foretrakk han å ha meg øverst, så puppene hang ned rundt ansiktet hans mens jeg gynget og stønnet. Etterpå vasket jeg meg på badet og hadde halvveis regnet med at Hayden skulle kle på seg og gå. Isteden la han seg dypt under dynen og slo armene rundt meg.

Neste morgen var han fortsatt der. Jeg laget frokost til ham. Vi gikk og la oss igjen. Vi spiste lunsj og gikk og la oss igjen. Det var omtrent alt som skjedde de neste to ukene.

Til slutt våget vi oss ut, og han behandlet meg som om jeg var kjæresten hans. På det første ordentlige stevnemøtet tok han meg med til National Maritime Museum i Greenwich. Vi tok River Bus-båten fra Bankside Pier, og Hayden pekte på landemerkene langs veien, som HMS Belfast, et museumsskip ved Tower Bridge. Hayden kunne hele historien – at det hadde blitt skadet av en tysk mine under andre verdenskrig og senere deltok i invasjonen i Normandie.

26

På Maritime Museum fortsatte han å informere meg, fortalte om Lord Nelson og hans kamper mot Napoleon.

Det var spesielt ett maleri som opptok meg. Det het Tahiti Revisited, og viste en øy i Sør-Stillehavet med høye klipper, frodige skoger, palmer og yppige kvinner som badet i en elv.

Da jeg stirret på scenen, kunne jeg kjenne den varme sanden mellom tærne og lukte gravmyrtblomstene og føle saltvannet som tørket på huden.

«Har du noen gang vært på Tahiti?» spurte jeg Hayden.

«Ikke ennå,» sa han, «men jeg skal dit en dag.»

«Får jeg bli med?»

Han lo og sa at jeg så sjøsyk ut på River Bus-båten.

På et annet stevnemøte dro vi til Imperial War Museum i Sør-London, og jeg fikk vite at over femti tusen sjøfolk døde under andre verdenskrig. Da ble jeg redd for Hayden, men han sa at det siste britiske krigsskipet som gikk tapt, var HMS Coventry under Falklandskrigen, og det skjedde før Hayden ble født.

Vi hadde tre måneder sammen før Hayden måtte tilbake på skipet. Jeg vet at det ikke høres lenge ut, men jeg følte at jeg var gift med ham i den tiden, at jeg var en del av noe større enn oss to. Jeg vet at han elsker meg. Han har sagt det.

Og selv om han er ni år yngre enn meg, er han gammel nok til å slå seg til ro. Vi har det fint sammen. Jeg får ham til å le, og sexen er veldig bra.

Hayden vet ikke at jeg er gravid. Dummingen, han tror vi gjorde det slutt før han dro. Han tok meg på fersken da jeg gikk gjennom e-posten og tekstmeldingene hans, og overreagerte fullstendig, kalte meg paranoid og sprø. Det ble sagt ting som jeg er sikker på at vi begge angrer på. Hayden stormet ut av leiligheten min og kom ikke tilbake før etter midnatt. Full. Jeg lot som om jeg sov. Han fomlet med klærne, dro av seg jeansen, falt på ræva. Jeg skjønte at han fortsatt var sint.

Neste morgen lot jeg ham sove og gikk i butikken for å kjøpe bacon og egg til frokost. Jeg la igjen en lapp til ham.

27

Klem. Kyss. Da jeg kom tilbake, hadde han allerede dratt.

Lappen lå sammenkrøllet på gulvet.

Jeg prøvde å ringe ham. Han svarte ikke. Jeg gikk ned til bussholdeplassen og til jernbanestasjonen, men jeg visste at han hadde dratt. Jeg la igjen beskjed og sa at jeg var lei meg, og tigget ham om å ringe meg, men han har ikke svart på noen av e-postene eller tekstmeldingene, og han har slettet meg som venn på Facebook.

Hayden skjønte ikke at jeg prøvde å beskytte oss. Jeg vet om mange kvinner som med glede ville stjele kjæresten eller ektemannen fra en annen. Ta for eksempel eksen hans, Bronte Flynn, et skikkelig ludder, beryktet fordi hun tok «en Britney» (gikk uten truse). Hayden følger henne fortsatt på Facebook og Instagram, og legger igjen kommentarer på de horete bildene hennes. Det var på grunn av henne at jeg sjekket mobilen hans – av kjærlighet, ikke av sjalusi.

Uansett, vi er gravide nå, og jeg har ikke lyst til å avsløre den nyheten for Hayden på e-post. Det må gjøres ansikt til ansikt, men det lar seg ikke gjøre hvis han ikke vil snakke med meg. Marinepersonell har lov til å ha tjue minutter med satellittsamtaler i uken når de er til sjøs, men mottakerne må stå på en liste. Hayden må gjøre klart at jeg er kjæresten eller partneren hans, og gi Marinen nummeret mitt.

I forrige uke snakket jeg med Marinens velferdskontor og fortalte dem at jeg var gravid. En hyggelig dame noterte detaljene mine og var veldig medfølende. De kommer til å få Hayden til å ringe meg nå. Kapteinen skal gi ham en direkte ordre. Det er derfor jeg har vært hjemme hver kveld og ventet ved telefonen.

Meghan

Faren min fyller sekstifem år og pensjonerer seg denne måneden, etter førtito år i samme finansfirma. I kveld holder han bursdagsmiddag, og Jack er forsinket. Han lovet å være hjemme halv seks, og nå er den over seks. Jeg har ikke tenkt å ringe ham, da anklager han meg bare for å mase.

Endelig kommer han, og han legger skylden på trafikken.

Vi begynner å krangle i bilen. Vi må hviske mens Lucy og Lachlan sitter fastspent i setene og hører på musikken fra Frost.

Jack akselererer gjennom et gult trafikklys.

«Du kjører for fort.»

«Du sa at vi er forsinket.»

«Og nå har du tenkt å drepe oss?»

«Ikke vær dum.»

«Du skulle dratt før.»

«Du har rett. Jeg burde kommet hjem i tolvtiden. Så kunne vi lakket neglene sammen.»

«Dra til helvete!»

Ordene glipper bare ut. Lucys hode spretter opp. Jack sender meg et blikk som sier: Ja vel? Mens barna hører på?

«Du sa et stygt ord,» sier Lucy.

«Nei, det gjorde jeg ikke. Jeg sa rødbeter. Vi får kanskje det til middag.»

29

Hun skjærer en grimase.

«Jeg liker ikke rødbeter. Det er ekkelt,» sier Lachlan, som roper mer enn han snakker.

«Du har aldri smakt det før.»

«Ekkelt, ekkelt,» synger han enda høyere.

«Ok, da får vi spise noe annet,» sier jeg.

Vi kjører i taushet, i rykk og napp gjennom trafikken i retning av Chiswick Bridge. Jeg skummer av stille raseri, og tenker på alle måltidene som har blitt ødelagt av at Jack har kommet for sent. Jeg kan ikke fordra ham når han gjør narr av og bagatelliserer det jeg gjør. Vi er framme hos foreldrene mine klokken sju. Ungene løper inn.

«Av og til er du en skikkelig dritt,» sier jeg og tar salatene, mens Jack bærer inn reisesengen.

Søsteren min kommer ut for å hjelpe til. Grace er seks år yngre enn meg, lykkelig singel, men alltid i følge med en tiltrekkende og vellykket mann som tilsynelatende tilber bakken hun går på, selv om hun samtidig tråkker på ham.

«Hvordan har pappa det?» spør jeg.

«Han holder hoff.» Vi gir hverandre en klem. «Han har fyrt opp grillen. Vi må nok spise forkullede pølser og kebaber igjen.»

Grace og jeg ser ikke akkurat ut som søstre. Jeg er penere, men hun har mer personlighet, har jeg hørt folk si, noe jeg syntes var en kompliment da jeg var fjorten, men nå vet jeg bedre.

Jack setter opp reisesengen på et av gjesterommene, før han går ut til mennene som står rundt grillen – en grill jevner ut alle store samfunnsforskjeller, og den som holder grillklypen, er konge. De første to ølene hans går ned på noen minutter.

Han henter en tredje. Når begynte jeg å telle?

Mamma trenger hjelp på kjøkkenet. Vi har dressing på salatene og smør på potetene. Grace leker med Lucy og Lachlan, og holder dem opptatt fram til det blir middag.

Hun sier at hun elsker barn, men jeg har en mistanke om at det bare gjelder andre folks barn, som kan leveres tilbake når de blir overtrette eller begynner å gråte.

30

Jeg hører latter utenfor. Jack har fått alle til å knekke sammen med en av historiene sine. De elsker ham. Han er midtpunktet på alle fester – tv-stjernen som er full av sladder om overganger og signeringer. Det er mange menn som vet mye om fotball, men alle bøyer seg for Jacks kunnskaper om temaet, fordi de innbiller seg at han har ekstra innsikt eller innsidekunnskap.

«Han der har du vært heldig med,» sier mor.

«Unnskyld?»

«Jack.»

Jeg smiler og nikker mens jeg fortsatt ser ut i hagen, der flammene danser fra grillen.

«Jeg har ingen anelse om hva jeg skal gjøre med ham,» sier mor, med henvisning til at pappa har blitt pensjonist.

«Han har planer.»

«Golf og hagearbeid? Han kommer til å kjede vettet av seg om en måned.»

«Dere kan jo alltids reise.»

«Han vil bare dra til steder der vi har vært før. Det blir som pilegrimsreiser.»

Hun minner meg på den gangen de dro tilbake til hotellet i Hellas der de hadde vært på bryllupsreise. Klokken tre om natten ble de vekket av en russer som viftet med pengesedler og forlangte sex.

«Stedet hadde blitt bordell.»

«Høres ut som et spennende eventyr,» sier jeg.

«Jeg er for gammel for den slags spennende eventyr.»

Etter at kjøttet er behørig kremert, setter vi oss. Lachlan og Lucy har sitt eget lille bord, men jeg ender opp med å sitte sammen med dem, der jeg lokker Lucy til å spise og hindrer Lachlan i å drukne pølsen sin i ketsjup.

Det blir skålt, og det holdes taler. Pappa blir sentimental og grøtete i stemmen når han snakker om hvor mye familien betyr for ham. Jack kommer stadig med kvikke kommentarer, men det er verken riktig tid eller sted.

Klokken ti bærer vi hvert vårt sovende barn ut i bilen og tar farvel. Jeg kjører. Jack halvsover. Jeg vekker ham da vi 31

er hjemme, og vi gjentar barnebæringen, en til hver sin seng.

Jeg er utslitt, og klokken er ikke engang elleve.

Jack vil ha en siste drink.

«Har du ikke fått nok?» sier jeg, og får lyst til å bite i meg ordene så snart de er ute.

«Hva sa du?»

«Ingenting.»

«Nei, jeg hørte deg.»

«Unnskyld. Jeg mente det ikke.»

«Jo, det gjorde du.»

«La oss ikke krangle. Jeg er trett.»

«Du er alltid trett.»

For trett til å ha sex, mener han.

«Jeg har hatt lyst på sex hele uken, men du var ikke interessert,» svarer jeg, noe som teknisk sett ikke er sant.

«Kan du klandre meg?» spør Jack.

«Hva skal det bety?»

Han svarer ikke, men jeg vet at han sier at han ikke synes jeg er tiltrekkende nå, og at han ikke ville ha enda et barn.

To er nok – en gutt og en jente – vi har det vi trenger.

«Jeg gjorde det ikke med vilje,» sier jeg. «Det var et uhell.»

«Og du bestemte deg for å beholde det.»

«Vi ble enige om det.»

«Nei, du bestemte det.»

«Ja vel? Er det det du sier til kompisene dine på puben – at du er en sånn tøffelhelt at jeg tvang deg til å få barn?»

Jacks neve strammer seg rundt glasset, og øynene lukker seg, som om han teller til ti. Han tar med seg drinken ut i hagen og tenner en sigarett fra pakken han gjemmer høyt på en hylle ved siden av kjøkkenklokken. Han vet at jeg hater at han røyker. Han vet også at jeg ikke kommer til å si noe.

Det er sånn kranglene våre er. Vi hakker på hverandre istedenfor å kaste tallerkener. Vi går etter de ømme punktene, svakhetene og pinlighetene som vi har lært oss å finne i løpet av et ekteskap.

En gang gjorde vi et poeng av at vi aldri skulle legge oss 32

mens vi var sinte på hverandre. Jeg vet ikke når det tok slutt.

Jeg sier til meg selv at alt kommer til å bli bra når barnet er født. Tvilen hans kommer til å forsvinne. Vi kommer til å bli lykkelige igjen.

Agatha

Av og til føler jeg at fortiden min tikker inni meg som en fantomklokke som forteller meg hvilke datoer som må markeres, og hvilke synder man må gjøre godt igjen. I dag er en sånn dato – 1. november – en slags årsdag, og det er derfor jeg er på vei nordover under en grå og dyster himmel på en National Express-buss som holder seg i innerste fil på motorveien.

Jeg ruller pannen mot vinduet og ser på biler og lastebiler som tar oss igjen. Hjulene spytter vann, og vindusviskerne gynger fram og tilbake. Regnet er usedvanlig passende. Mine barndomsminner handler ikke om endeløse somrer, lange skumringer og sirisser som spiller i gresset. Min ungdoms Leeds var evig grå, kald og regnfull.

Familiehjemmet mitt er borte, revet for å gi plass til et bulkgodslager. Moren min kjøpte seg nytt – et lite rekkehus, ikke så langt fra det gamle huset vårt – med penger som stefaren min etterlot seg. Han døde på en golfbane, etter å ha sendt ballen ut i en dam – hjerteinfarkt. Hvem visste vel at han hadde et hjerte? Mor ringte for å fortelle meg nyheten, og spurte om jeg ville komme i begravelsen, men jeg sa at jeg heller ville godte meg på avstand.

Jeg skal ikke treffe mor i dag. Hun «overvintrer i Spania», som hun liker å kalle det, noe som betyr at hun steker seg som en kylling foran et basseng i Marbella mens hun drikker 34

sangria og snakker stygt om lokalbefolkningen. Hun er ikke rik, bare rasist.

Fra busstasjonen i Leeds drar jeg til nærmeste blomsterhandler, og får henne til å lage tre små kroner av brudeslør og grønne blader. Hun pakker dem inn i silkepapir og legger dem i en blank papireske, som jeg stikker ned i skuldervesken. Etterpå kjøper jeg et smørbrød og noe å drikke, før jeg tar en drosje langs A65 helt til Kirkstall, der den krysser elven Aire. Drosjen setter meg av i nærheten av Broadlea Hill, der jeg klatrer over et gjerde og følger en sølete sti gjennom skogen.

Jeg kan navnene på de fleste trærne og buskene, i tillegg til fuglene, takket være Nicky, min eksmann. Han trodde ikke at jeg hørte etter når han viste meg ting, men jeg nøt å høre på historiene hans og forundret meg over hvor mye han visste.

Jeg traff Nicky en måned etter at jeg fylte tretti – akkurat da jeg trodde at det ikke lenger var tid til å treffe verken den rette eller bare en eller annen tilfeldig. De fleste vennene mine var gift eller forlovet eller i langvarige forhold. Noen var gravide for andre eller tredje gang; de ville enten ha en stor familie eller mer trygd eller tok bare alt som det kom.

Jeg bodde i London og jobbet som sekretær for et vikarbyrå, stort sett for kvinner i fødselspermisjon. Jeg hadde en hybel i Camden over en kebabsjappe, som serverte slagsmål og dönerkebaber når pubene stengte dørene om kvelden.

Det var halloween. Gjenger med hekser, troll og spøkelser banket på døren min og holdt fram poser og kurver. Etter å ha gitt nok en donasjon til britiske tannleger ble jeg stående barføtt på kjøkkenet og følte meg som en melkekartong som har blitt stående altfor lenge i kjøleskapet.

Laptopen min sto åpen på kjøkkenbordet. På begge sider av den lå hauger med utskrevne ark. I tre måneder hadde jeg transkribert lydbånd for en forfatter som het Nicholas David Fyfle, som skrev krigshistorie og biografier om berømte soldater. Han sendte lydbånd til meg med bud, og jeg returnerte transkripsjonene. Vår eneste andre form for kontakt kom 35

via de sære notatene han skrev i margen hvis han ville at jeg skulle skrive enkelte deler om igjen.

Jeg lurte på om han flørtet med meg. Jeg lurte på hvordan han så ut. Jeg så for meg en stille, plaget kunstner som skapte vakker prosa på et kvistværelse, eller en uflidd, drikkfeldig krigskorrespondent som levde livet på kanten. Jeg kjente ham bare fra notatene og stemmen på lydbåndene. Den hørtes mild og snill ut, enkelte stavelser fikk ham til å stamme, og han lo nervøst når han kom ut av det.

Jeg tok en beslutning. Istedenfor å postlegge transkripsjonene leverte jeg dem for hånd, og banket på døren til huset hans i Highgate. Nicky så overrasket ut, men også fornøyd.

Han inviterte meg inn og laget te. Han var ikke så kjekk som jeg hadde håpet, men han hadde et hyggelig ansikt og en mager kropp og klær som det så ut som om han skulle vokse inn i.

Jeg spurte om bøkene hans. Han viste meg biblioteket sitt.

«Leser du?»

«Jeg leste mye da jeg var liten,» sa jeg. «Nå for tiden strever jeg med å velge.»

«Hva slags historier liker du?»

«Jeg liker dem med en lykkelig slutt.»

«Det gjør vi alle,» lo han.

Jeg foreslo at jeg kunne transkribere båndene hjemme hos ham for å spare på utgifter til bud og gjøre prosessen raskere. Jeg skulle komme hver dag klokken ni og jobbe i spisestuen hans, bare med en pause for å lage te eller varme mat i mikrobølgeovnen. Det gikk flere uker med flørting før Nicky kysset meg. Jeg tror han var jomfru. Øm og hensynsfull, oppmerksom, men ikke dyktig. Jeg ville at han skulle stønne eller rope mens vi elsket, men han var alltid stille.

Han oppførte seg som et typisk mannfolk når han var sammen med vennene sine, drakk øl og spilte på hester, men sammen med meg var han annerledes. Han tok meg med på lange gåturer på landet, vi undersøkte slottsruiner og kikket etter skogsfugler. Under en av disse «ekspedisjonene» fridde Nicky til meg, og jeg sa ja.

36

«Når skal jeg få treffe foreldrene dine?» spurte han.

«Det skal du ikke.»

«Men de kommer til bryllupet, ikke sant?»

«Nei.» «De er foreldrene dine.»

«Det bryr jeg meg ikke om. Vi har mer enn nok andre gjester.»

Selv etter at vi var gift, forsøkte Nicky å forhandle fram en forsoning. «Du kan ikke bare slutte å snakke med dem,» sa han. Men det kunne jeg, og det gjorde jeg. Det var som ethvert annet forhold – hvis begge parter slutter å anstrenge seg, vil det visne og dø.

Jeg følger en ridesti full av små dammer, den heller svakt nedover. Av og til kikker jeg meg over skulderen, men ingen følger etter meg. Den store magen er skjult under kåpen, men jeg kjenner vekten av babyen i hofteleddene og presset mot bekkenet. Jeg klatrer klossete opp en bakke og må holde meg fast i små busker. Kvister og dødt løv brekker og blir knust under støvlene mine. Jeg kommer til en grøft og hopper over den, omtrent like elegant som en spretten flodhest.

Solen skinner stadig sterkere, og jeg er varmere nå, svetten renner under kåpen. Jeg følger en svingete sti til jeg kommer til en treklynge ved siden av ruinene av et gårdshus. Jeg hører vannet som renner ned i en dyp dam ved bunnen av en foss som ligger lenger nede i skråningen.

Jeg setter meg på kne på den fuktige jorden og rydder bort slyngplanter og ugress, og drar opp klumper med vekster og jord. Langsomt avdekker jeg tre små steinvarder som er plassert med jevn avstand fra hverandre rundt i lysningen. Da jeg er fornøyd, tar jeg av meg jakken og legger den på bakken som et provisorisk piknikteppe, og lener ryggen mot den oppsmuldrede veggen til gårdshuset.

Jeg fant dette stedet lenge før jeg traff Nicky. Jeg må ha vært elleve eller tolv da jeg syklet langs trekkveien forbi Kirkstall Abbey og smien i retning av Horsforth. Jeg syklet i bomullskjole og sandaler, og husker at jeg vinket til kanalbåtene som ble manøvrert gjennom slusene. Da veien svingte, 37

fikk jeg så vidt et glimt av en skorstein mellom trærne. Jeg kjempet meg fram gjennom tornebusker og slyngplanter, og fant ruinen av gårdshuset. Den føltes nesten forhekset, som et eventyrslott som hadde falt i søvn for tusen år siden.

Mye senere tok jeg med meg Nicky hit, og han forelsket seg også i stedet. Jeg sa at vi burde kjøpe eiendommen og restaurere huset; han kunne skrive, og så skulle vi få en skokk med unger. Nicky lo og sa: «Brems nå litt», men jeg prøvde allerede å bli gravid.

Ubeskyttet sex var som å kjøpe et skrapelodd hver tjueåttende dag i håp om å vinne. Jeg vant ingenting. Vi gikk til leger og fertilitetsklinikker og alternative healere. Jeg prøvde hormonsprøyter, vitaminer, medisiner, akupunktur, hypnoterapi, kinesiske urter og spesialdietter. Den opplagte løsningen var prøverørsbefruktning. Vi prøvde fire ganger, brukte opp alle sparepengene, og hvert mislykkede forsøk førte til enda mer hjertesorg. Et ekteskap fylt av håp ble til et ekteskap fylt av desperasjon.

Nicky ville ikke prøve om igjen, men han gjorde det for min skyld. I det siste forsøket klamret et foster seg til livmoren min som et skjell på en steinete strand. Nicky kalte det «mirakelbarnet» vårt. Jeg bekymret meg hver eneste dag, siden jeg ikke trodde på mirakler.

Ukene gikk. Månedene. Jeg ble større. Vi våget å velge navn (Chloe hvis det ble en jente, og Jacob hvis det ble en gutt). Jeg var trettito uker på vei da jeg ikke lenger kjente at babyen beveget seg. Jeg dro rett på sykehuset. En jordmor koblet meg til en maskin og klarte ikke å finne hjerteslag.

Hun sa at barnet sikkert bare lå i en vanskelig vinkel, men jeg visste at noe var galt. En lege kom. Han tok også ultralyd, og fant verken blodtrykk eller hjerteslag.

Jeg hadde en død baby inni meg, sa han. Ikke et liv. Et lik.

Nicky og jeg gråt i det uendelige og sørget sammen. Senere den dagen satte de i gang fødselen. Jeg gikk gjennom smertene og riene, men det kom ingen barnegråt, ingen glede. Jeg fikk en bylt, og stirret inn i øynene til en fortsatt varm baby38

jente som ikke hadde levd lenge nok til å trekke pusten eller vokse inn i navnet sitt.

Det var hit vi kom med asken hennes, Nicky og jeg. Vi begravde Chloe ved siden av det falleferdige gårdshuset, over fossen, vårt spesielle sted. Vi lovet å komme tilbake hit hvert år på Chloes fødselsdag – som er i dag – men Nicky orket aldri å besøke stedet. Han sa at vi måtte «gå videre», et uttrykk jeg aldri har forstått. Planeten roterer. Tiden går. Vi går videre selv om vi står stille.

Ekteskapet vårt overlevde ikke ettervirkningene. Vi tok ut separasjon i året som fulgte – min feil, ikke hans. Min kjærlighet til et barn vil være større enn min kjærlighet til en voksen, fordi det er en kjærlighet som ikke er basert på fysisk tiltrekning eller felles opplevelser eller intime gleder eller tid man tilbringer sammen. Den kjærligheten er betingelsesløs, umålelig, urokkelig.

Skilsmissen gikk enkelt og greit for seg. Fem års ekteskap endte med et pennestrøk. Nicky flyttet fra London. Det siste jeg hørte, var at han bodde sammen med en lærer i Newcastle – en skilt kvinne med to tenåringssønner – en fiks ferdig familie, bare tilsett vann og rør rundt.

Jeg tar fram roastbiffsmørbrødet og en brus, åpner plasttriangelet og spiser langsomt mens jeg samler smulene i hånden. En rødstrupe hopper mellom de spinkle greinene på en busk og setter seg på toppen av Chloes varde, der den gynger fra side til side. Jeg kaster smulene på gresset. Rødstrupen hopper ned og hakker på gaven min; innimellom legger den hodet på skakke og ser på meg.

I dag er det Chloes fødselsdag, men jeg sørger over alle babyene mine – dem jeg mistet, og dem jeg ikke kunne redde.

Jeg sørger over dem fordi noen må ta ansvar.

Før jeg forlater lysningen, åpner jeg glidelåsen på ryggsekken og tar ut de små blomsterkronene. Jeg prøver å unngå å brekke kronbladene, og legger én krone på hver varde og sier navnene deres.

«Jeg skal få en baby til,» sier jeg til dem, «men det betyr ikke at jeg kommer til å elske dere mindre.»