Livet utenfor av John Grisham

John Grisham

Livet utenfor Oversatt av Pål Heggøy

John Grisham Originalens tittel: Ford County Oversatt av Pål Heggøy Copyright © 2009 by Belfry Holdings, Inc. All rights reserved.

Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2011 ISBN 978-82-02-33111-5 1. utgave, 1. opplag 2011 Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2011 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Bobby Moak * Da A Time to Kill ble utgitt for tjue år siden, gjorde jeg snart den smertelige erfaringen at det å få bøker solgt er langt vanskeligere enn å skrive dem.

Jeg kjøpte selv tusen eksemplarer og slet med å få gitt dem bort. Jeg fraktet dem omkring i bagasjerommet i bilen og solgte dem til biblioteker, hagelag, dagligvarebutikker, kaféer og en håndfull bokhandler.

Jeg fikk ofte hjelp av min gode venn Bobby Moak.

Det er noen historier vi aldri kommer til å fortelle.

Innhold

Til Memphis med blod 7 Raymond 45 Råtne saker 87 Kasino 127 Michaels rom 159 Siste stopp 187 På den andre siden 235

Til Memphis med blod

Da nyheten om Bailey og ulykken spredte seg gjennom den lille bygda Box Hill, fantes det etter hvert flere versjoner av det som hadde skjedd. En person fra entreprenørfirmaet ringte moren hans og fortalte at han hadde skadet seg da et stillas falt sammen på en byggeplass i sentrum av Memphis. Nå lå han på operasjonsbordet, men tilstanden var stabil, og man regnet med at han kom til å overleve.

Moren, som var ufør, veide ett hundre og åtti kilo og var kjent for sine skjøre nerver, gikk glipp av en del opplysninger fordi hun begynte å hyle og bære seg. Hun ringte venner og naboer, og for hver gang hun gjentok den tragiske nyheten, ble ulike detaljer forandret og forstørret.

Hun fikk ikke skrevet ned nummeret til personen fra firmaet, så det fantes ingen å kontakte for å få bekreftet eller avkreftet ryktene som fordoblet seg for hvert minutt som gikk.

En av Baileys kollegaer, også han fra Ford County, ringte kjæresten sin i Box Hill og fortalte en historie som var noe annerledes: Bailey hadde blitt overkjørt av en bulldoser rett ved stillaset og var så godt som ferdig. Kirurgene gjorde det de kunne, men det så ikke bra ut.

Så var det en ansvarlig ved et sykehus i Memphis som ringte og ba om å få snakke med moren hans, men ble fortalt at hun var sengeliggende og ute av stand til å snakke eller komme til telefonen. Naboen som hadde tatt telefonen, forsøkte å presse den ansvarlige for informasjon, men fikk ikke vite noe særlig. Noe hadde rast sammen på byg7

geplassen, kanskje var det snakk om en grøft som den unge mannen hadde arbeidet i, eller noe slikt. Ja, han lå på operasjonsbordet, og sykehuset hadde behov for en del personopplysninger.

Det lille mursteinshuset moren bodde i, ble snart et travelt sted. Besøkende hadde begynt å komme sent på ettermiddagen: venner, slektninger og flere prester fra de små kirkene rundt omkring i Box Hill. Kvinnene samlet seg på kjøkkenet og i stua, og sladderen gikk kontinuerlig mens telefonen fortsatte å ringe. Mennene klynget seg sammen utenfor og røykte sigaretter. Gryteretter og kaker dukket etter hvert opp.

Siden de ikke hadde noe spesielt å ta seg til, og siden det var knapt med informasjon om Baileys skader, grep de besøkende fatt i hver minste detalj, analyserte og dissekerte den, før de ga den videre til kvinnene der inne eller mennene der ute. Et av beina var lemlestet og måtte antagelig amputeres. Det var snakk om alvorlig hjerneskade. Bailey hadde falt fire etasjer med stillaset, eller kanskje var det åtte. Brystet var knust. Enkelte opplysninger og teorier ble ganske enkelt til der og da. Det ble til og med reist noen dystre spørsmål omkring begravelsesforberedelser.

Bailey var nitten år og hadde aldri i sitt korte liv hatt så mange venner og beundrere. Hele bygda ble mer og mer glad i ham for hver time. Han var en bra gutt, godt oppdratt og langt mer sympatisk enn den ynkelige faren, som ingen hadde sett på årevis.

Baileys ekskjæreste dukket opp og ble straks midtpunktet i forsamlingen. Hun var opprørt og fortvilet og stadig på gråten, særlig når hun snakket om sin elskede Bailey.

Men da beskjeden nådde inn til soverommet og moren fikk høre at den lille tøyta var i huset, forlangte hun å få henne kastet på dør. Den lille tøyta menget seg så med mennene utenfor, flørtet og røykte sigaretter. Til slutt kom hun seg av gårde mens hun sverget på å kjøre direkte til Memphis for å se til sin Bailey.

En av naboene hadde en slektning i Memphis, og denne 8

slektningen gikk noe motvillig med på å dra til sykehuset og holde et øye med situasjonen. Første gang han ringte, kunne han fortelle at den unge mannen ganske riktig var i ferd med å bli operert for et antall ulike skader, men at tilstanden syntes å være stabil. Han hadde mistet mye blod. Neste gang slektningen ringte, oppklarte han enkelte forhold. Han hadde snakket med arbeidslederen og fått vite at Bailey hadde skadet seg da en bulldoser kolliderte med stillaset, rev det med seg og sendte den stakkars gutten styrtende ned i en grop fem meter under. De holdt på med å legge murstein på en seks etasjers kontorbygning i Memphis, og Bailey jobbet som håndlanger for mureren.

Sykehuset kunne ikke slippe til besøkende før om tidligst et døgn, men man trengte blodgivere.

Håndlanger for mureren? Moren hadde skrytt av at Bailey hadde steget raskt i gradene og allerede var firmaets assisterende arbeidsleder. Men på grunn av stemningen som rådet, var det ingen som spurte henne ut om denne uoverensstemmelsen.

Mot kvelden dukket det opp en mann i dress, som forklarte at han drev med en form for etterforskning. Han ble vist videre til en onkel, Baileys mors yngste bror, og da de var på tomannshånd i bakgården, presenterte han visittkortet til en advokat i Clanton. «Beste advokaten i Ford County,» sa han. «Og vi jobber allerede med saken.»

Onkelen ble imponert og lovte å holde seg unna andre advokater – «bare en flokk med ambulansejegere» – og kaste på dør det som måtte komme snikende av forsikringsagenter.

Etter hvert ble det snakk om en tur til Memphis. Det var bare to timer med bil, men det kunne like gjerne ha vært fem. I Box Hill var det å dra til storbyen ensbetydende med en times kjøretur til Tupelo, med femti tusen innbyggere.

Memphis var i en annen stat, i en annen verden, og dessuten hadde kriminaliteten der tatt helt overhånd. Mordstatistikken var nesten oppe på nivå med Detroit. De fulgte med på blodbadet hver kveld på Kanal 5.

9

Baileys mor ble mer og mer forkommen for hvert øyeblikk som gikk, og var åpenbart ikke i stand til å reise noe sted, langt mindre gi blod. Søsteren hans bodde i Clanton, men hun kunne ikke dra fra barna sine. I morgen var det fredag, en vanlig arbeidsdag, og man regnet med at en slik tur til Memphis og tilbake, inkludert dette med blodet, ville ta mange timer, og ingen kunne vel egentlig vite når blodgiverne ville være tilbake i Ford County.

En ny telefon fra Memphis brakte med seg nyheten om at gutten var ferdig operert og klamret seg til livet, fortsatt med stort behov for blod. Innen dette nådde fram til mennene som drev omkring ute i innkjørselen, hørtes det ut som om stakkars Bailey kunne dø hvert øyeblikk som helst dersom ikke hans nærmeste styrtet av gårde til sykehuset og åpnet årene.

En helt sto snart fram. Wayne Agnor het han, en påstått nær venn av Bailey som alltid hadde vært kjent som Aggie. Han drev et karosseriverksted sammen med faren, og dermed var arbeidstiden hans tøyelig nok til en kjapp tur til Memphis. Han hadde dessuten en pickup, en nyere Dodge, og han påsto å kjenne Memphis som sin egen bukselomme.

«Jeg kan dra nå med en gang,» sa Aggie stolt til forsamlingen, og meldingen bredte seg gjennom huset om at turen var i ferd med å bli en realitet. En av kvinnene dempet stemningen ved å fortelle at man ville trenge flere frivillige ettersom sykehuset bare kunne ta en halv liter blod fra hver giver. «Man kan ikke gi i litervis,» sa hun. Svært få hadde noen gang gitt blod, og tanken på kanyler og gummislanger skremte mange. Det ble helt stille i huset og på gårdsplassen. Bekymrede naboer som hadde stått Bailey så nær bare for et øyeblikk siden, begynte nå å kjenne seg mer fremmede.

«Jeg blir med, jeg også,» sa til slutt en annen ung mann, som umiddelbart ble rost og hyllet. Calvin Marr het han, og arbeidstiden hans var også tøyelig, men av helt andre grunner – Calvin hadde fått permisjon fra skofabrikken i 10

Clanton og gikk på trygd. Han var livredd for nåler, men ble pirret av tanken på endelig å få se Memphis. Det ville være en ære for ham å bli blodgiver.

Utsiktene til reisefølge ga Aggie mot til å utfordre forsamlingen: «Noen flere?»

Det ble allmenn mumling mens de fleste av mennene studerte skoene sine.

«Vi tar pickupen min, og jeg betaler bensinen,» fortsatte Aggie.

«Når drar vi?» spurte Calvin.

«Med én gang,» sa Aggie. «Det haster.»

«Så sant som det er sagt,» var det noen som la til.

«Jeg skal få sendt Roger av gårde,» tilbød en eldre mann, men dette ble møtt med taus skepsis. Roger, som ikke var til stede, hadde ingen jobb å bekymre seg for, fordi han aldri hadde klart å holde på en. Han hadde hoppet av high school og hatt en broket historie med alkohol og narkotika. Nåla ville i hvert fall ikke skremme ham.

Selv om mennene generelt sett hadde lite kunnskap om blodoverføring, var det vanskelig å tenke seg at noen kunne være så alvorlig kvestet at man trengte blod fra Roger. «Vil du prøve å ta livet av han Bailey?» mumlet en av dem.

«Roger blir med,» sa faren stolt.

Det store spørsmålet var: Er han edru? Rogers kamp mot sine demoner var godt kjent og hyppig diskutert i Box Hill. De fleste visste mer eller mindre når han var av eller på flaska.

«Han er i bra form om dagen,» fortsatte faren med påfallende liten overbevisning. Men det presserende ved situasjonen slo tvilen til side, og til slutt sa Aggie: «Hvor er han?»

«Hjemme.»

Selvfølgelig var han hjemme. Roger dro aldri hjemmefra. Hvor skulle han dra hen?

I løpet av få minutter hadde kvinnene laget til en stor eske med sandwicher og annen mat. Aggie og Calvin ble feiret og klemt og dullet med som om de var på vei for å 11

forsvare landet. Da de fór av gårde, ut for å redde Baileys liv, sto alle i innkjørselen og vinket farvel til de tapre unge menn.

Roger ventet ved postkassa, og da pickupen hadde stanset, lente han seg inn gjennom passasjervinduet og sa: «Blir vi natta over, eller?»

«Har vel ikke tenkt det,» sa Aggie.

«Bra.» Etter noe fram og tilbake ble det til slutt bestemt at Roger, spedbygd som han var, skulle sitte i midten mellom Aggie og Calvin, som var mye større og tjukkere. De satte esken med mat i fanget til Roger, og før de var kommet en kilometer ut av Box Hill, begynte han å pakke opp en kalkunsandwich. Med sine tjuesju år var han den eldste av de tre, og årene hadde ikke fart pent med ham. Han hadde vært gjennom to skilsmisser og utallige mislykkede forsøk på å kvitte seg med rusproblemene. Han var radmager og hyperaktiv, og så snart han var ferdig med den første sandwichen, begynte han å pakke opp den neste. Aggie, som veide over hundre og ti kilo, og Calvin på over hundre og tjue, takket begge nei. De hadde spist gryteretter i et par timer hos moren til Bailey.

Den første samtalen dreide seg om Bailey, som Roger knapt kjente, men som både Aggie og Calvin hadde gått på skolen med. Siden de alle var ugifte, drev praten snart bort fra den falne naboen deres og nærmet seg i stedet temaet sex. Aggie hadde en kjæreste og påsto å nyte fruktene av et ekte kjærlighetsforhold. Roger hadde gått til sengs med hva som helst og var alltid klar for mer. Den sjenerte Calvin var fortsatt jomfru i en alder av tjueen, men dette ville han ikke innrømme. Han løy om et par erobringer uten å komme med særlige detaljer, og slik holdt han seg inne i spillet. Alle tre overdrev, og alle tre visste det.

Da de krysset grensen til Polk County, sa Roger: «Stopp litt der borte ved Blue Dot. Jeg må pisse.» Aggie stoppet ved bensinpumpene utenfor en landhandel, og Roger løp inn.

12

«Tror du han er på flaska igjen?» spurte Calvin mens de ventet.

«Faren hans sa at han var av.»

«Faren hans juger, han også.»

Og ganske riktig kom Roger ut få minutter senere med en sekspakning med øl.

«Oi sann,» sa Aggie.

Da de var på plass igjen, rullet pickupen ut fra grusplassen og fór av sted.

Roger dro løs en boks og tilbød Aggie, som avslo. «Nei takk, jeg kjører.»

«Du kan ikke drikke mens du kjører?»

«Ikke i kveld.»

«Hva med deg?» sa han og tilbød Calvin.

«Nei takk.»

«Er dere gutta avholds, eller?» spurte Roger mens han åpnet boksen, og så drakk han den halvtom i én slurk.

«Jeg trodde du hadde slutta,» sa Aggie.

«Det stemmer, det. Jeg slutter hele tiden. Det er lett å slutte.»

Det var Calvin som nå holdt esken med mat, og av ren kjedsomhet begynte han å gomle på en diger havrekjeks.

Roger tømte den første boksen, rakte den til Calvin og sa: «Hiv den, er du grei.»

Calvin sveivet ned vinduet og kastet den tomme boksen bak på lasteplanet. Før han hadde sveivet opp vinduet igjen, var Roger i gang med den neste. Aggie og Calvin sendte hverandre et par urolige blikk.

«Kan man gi blod når man har drukket?» spurte Aggie.

«Klart man kan,» sa Roger. «Jeg har gjort det mange ganger. Har dere gutta aldri gitt blod?»

Aggie og Calvin dro litt på det, men innrømmet at de aldri hadde gjort det før, og dette inspirerte Roger til å fortelle hvordan tingene gikk for seg. «Du blir lagt på en benk, for de fleste svimer av et øyeblikk. Den helvetes nåla er så svær at en del folk går i bakken av bare synet av den.

Du får en tjukk gummistropp rundt bicepsen, og så leiter 13

søstera fram en god og feit blodåre øverst på underarmen.

Da er det best å se vekk. Ni av ti ganger bommer hun på åra når hun stikker nåla inn – det gjør faen så vondt – og så beklager hun så mye mens du forbanner henne inni deg.

Hvis du er heldig, treffer hun andre gangen, og når hun treffer, spruter blodet ut gjennom en slange som går ned i en liten pose. Alt er gjennomsiktig, så du kan se ditt eget blod. Det er utrolig hvor mørkt det er, en slags mørk, rødbrun farge. Det tar en evighet å få ut en halvliter, og hele tida holder hun nåla inne i åra di.» Han helte i seg ølet, fornøyd med den skremmende framstillingen av det som lå foran dem.

De kjørte i taushet i flere kilometer.

Da den andre boksen var tom, kastet Calvin den baki, og Roger åpnet en tredje. «Øl hjelper faktisk,» sa Roger og smattet med leppene. «Det tynner ut blodet og får hele greia til å gå fortere.»

Det så ut til at han planla å gjøre kål på hele sekspakningen så fort som overhodet mulig. Aggie tenkte at det kunne være smart å få redusert alkoholbeholdningen. Han hadde hørt historier om Roger og de vanvittige fyllekulene hans.

«Jeg tar en likevel,» sa han, og Roger rakte ham straks en øl.

«Jeg gjør vel kanskje også det,» sa Calvin.

«Nå snakker vi,» sa Roger. «Har aldri likt å drikke aleine.

Det er det første tegnet på at du er en ordentlig alkis.»

Aggie og Calvin drakk med måte mens Roger fortsatte å helle innpå. Da den første sekspakningen var unnagjort, erklærte han med perfekt timing: «Jeg må pisse. Stopp der borte ved Cully’s Barbecue.» De var i utkanten av det lille stedet New Grove, og Aggie begynte å lure på hvor lang tid turen kunne komme til å ta. Roger forsvant bak butikken og lettet seg før han smatt inn og kjøpte to nye sekspakninger. Da New Grove var tilbakelagt, åpnet de en boks hver og kjørte videre langs en mørk og smal hovedvei.

14

«Har dere vært på strippeklubbene i Memphis?» spurte Roger.

«Aldri vært i Memphis,» innrømmet Calvin.

«Du mener ikke det?»

«Jo.» «Hva med deg?»

«Ja, jeg har vært på en strippeklubb,» sa Aggie stolt.

«Hvilken da?»

«Husker ikke navnet. De er jo like, alle sammen.»

«Der tar du feil,» rettet Roger strengt mens han så godt som gurglet med ølet. «Noen av dem har disse lekre damene med helt fantastiske kropper, mens andre bruker vanlige horer fra strøket som ikke kan danse en meter.»

Og dette førte dem inn i en lang diskusjon om den legale strippingens historie, eller i det minste Rogers framstilling av den. I gamle dager pleide jentene å slenge av seg alt de hadde, hver eneste tråd, og så spratt de opp på bordene og gjorde et heftig, roterende nummer i strobelyset til høy musikk og rå applaus fra guttene. Så ble reglene endret slik at det ble påbudt med g-strenger, selv om dette ikke ble tatt på alvor overalt. Strippingen på bordene ble etter hvert erstattet av lapdance, noe som førte med seg en hel del regler for fysisk kontakt med jentene. Da Roger var ferdig med den historiske delen, ramset han opp navnene på fem, seks klubber som han påsto å kjenne godt, og ga en imponerende presentasjon av stripperne. Skildringen var detaljert og temmelig direkte, og da han til slutt var ferdig, hadde de to tilhørerne behov for hver sin nye, friske øl.

Calvin, som hadde hatt svært lite kontakt med kvinnelig hud, var oppslukt av samtalen. Han holdt dessuten tellingen med Rogers forbruk av øl, og da han hadde talt til seks – etter cirka en time – fikk han lyst til å kommentere det.

I stedet fortsatte han å høre på sin langt mer verdensvante kompanjong, som var tilsynelatende grenseløst tørst etter øl og i stand til å helle det i seg mens han samtidig beskrev nakne damer i forbløffende detalj.

Etter hvert kom samtalen tilbake i sitt opprinnelige spor.

15

Roger sa: «Vi får antagelig tid til å stikke innom Desperado etter at vi er ferdige på sykehuset, bare sånn for et par drinker og kanskje en striptease eller to.»

Aggie kjørte med høyre hånd hengende over rattet og en øl i venstrehånda. Han holdt øye med veien foran seg og svarte ikke på forslaget. Kjæresten hans ville komme til å hyle og knuse ting hvis hun fikk høre at han hadde brukt penger på å glo på strippere. Calvin på sin side hadde begynt å sitre av forventning. «Høres bra ut,» sa han.

«Ja visst,» la Aggie til, men bare fordi han syntes han måtte.

Det kom en bil i motsatt retning, og like før den passerte, kom Aggie av vanvare borti midtlinjen med venstre forhjul. Han rykket pickupen tilbake i kjørefeltet. Den andre bilen gjorde en brå unnamanøver.

«Det var snuten!» ropte Aggie. Han og Roger kastet på hodene for å se etter. Den andre bilen stoppet brått med alle bremselysene på.

«Visst faen er det snuten,» sa Roger. «Kjør på!»

«Han kommer etter,» sa Calvin i panikk.

«Blålys! Blålys!» skrek Roger. «For helvete!»

Aggie ga instinktivt full gass, og den svære Dodgen brølte over en bakketopp. «Er du sikker på at dette er så lurt?» sa han.

«Bare kjør på, for faen,» ropte Roger.

«Vi har ølbokser overalt,» kom det fra Calvin.

«Men jeg er ikke full,» mente Aggie. «Å stikke av gjør det bare verre.»

«Stikke av har vi allerede gjort,» sa Roger. «Nå gjelder det å ikke bli tatt.» Og med det tømte han en ny boks som om det skulle være hans siste.

Pickupen kom opp i 130 kilometer i timen, og så 140, idet den suste over en lang slette. «Han haler innpå,» sa Aggie og kastet et blikk i speilet før han fokuserte på veien igjen. «Blålysene blinker som bare faen.»

Calvin sveivet ned vinduet og sa: «Vi kvitter oss med ølet!»

16

«Nei!» skrek Roger. «Er du sprø? Han tar oss ikke. Kom igjen, fortere!»

Pickupen fór over en ny liten bakketopp og tok nesten av fra asfalten, før den hvinte gjennom en skarp sving og slingret så vidt, nok til at Calvin sa: «Vi kommer til å dø.»

«Hold kjeft,» bjeffet Roger. «Se etter en innkjørsel. Vi smetter inn et sted.»

«Der er det en postkasse,» sa Aggie og tråkket inn bremsen. Sheriffens utsendte var bare sekunder bak dem, men ute av syne. De tok krapt av inn til høyre, og frontlysene sveipet over et lite gårdshus som lå gjemt under veldige eiketrær.

«Slå av lysene,» sa Roger lynkjapt, som om han hadde gjort dette mange ganger før. Aggie slo av motoren og lysene, og bilen rullet stille langs den korte grusveien før den stanset ved siden av en Ford pickup som hørte hjemme hos Mr. Buford M. Gates, Route 5, Owensville, Mississippi.

Patruljebilen suste forbi dem uten å bremse ned, med blålysene på, men uten sirener. De tre blodgiverne satt lavt i setet, og først da blålysene var langt av gårde, hevet de hodene langsomt.

Huset de hadde valgt, var mørkt og stille. Det var tydeligvis ingen hunder som passet på. Selv verandalyset ved inngangsdøra var slukket.

«Bra jobba,» sa Roger lavt da de begynte å få pusten igjen.

«Bare flaks,» hvisket Aggie.

De så mot huset og lyttet mot hovedveien, og etter et par vidunderlig stille minutter ble de enige om at de faktisk hadde hatt skikkelig flaks.

«Hvor lenge skal vi sitte her?» spurte Calvin til slutt.

«Ikke lenge,» sa Aggie mens han stirret mot huset og vinduene.

«Jeg hører en bil,» sa Calvin, og de tre hodene dukket ned igjen. Noen sekunder gikk før sheriffbetjenten suste forbi i den andre retningen, med blinkende lys, men fortsatt uten sirener. «Jævelen prøver å finne oss,» mumlet Roger.

17

«Selvfølgelig gjør han det,» sa Aggie.

Da lyden av patruljebilen forsvant i det fjerne, dukket de tre hodene langsomt opp inne i Dodgen, og Roger sa: «Jeg må pisse.»

«Ikke her,» sa Calvin. «Åpne døra,» sa Roger med ettertrykk.

«Kan du ikke vente?»

«Nei.» Calvin åpnet døra sakte, gikk ut og ble stående og se på mens Roger listet seg bort til Forden til Mr. Gates og begynte å tisse på det høyre forhjulet.

I motsetning til sin mann sov Mrs. Gates lett. Hun var sikker på at hun hadde hørt noe der ute, og da hun hadde våknet helt, ble hun enda mer overbevist. Buford hadde snorket i en time, men hun klarte til slutt å få vekket ham fra den dype søvnen. Han strakte seg under senga og grep tak i hagla.

Roger holdt fortsatt på med sitt da et lite lys ble tent på kjøkkenet. Alle tre så det straks. «Løp!» hveste Aggie gjennom vinduet sitt, før han grep nøkkelen og vred om tenningen. Calvin hoppet inn i bilen igjen og gryntet: «Kom, kom, kom!» mens Aggie slo giret i revers og tråkket inn gassen. Roger dro på seg buksene og styrtet mot Dodgen.

Han kastet seg over kanten og landet hardt på lasteplanet blant de tomme ølboksene, og så holdt han seg fast mens pickupen rygget tilbake ned innkjørselen mot veien. Den var ved postkassa idet verandalyset kom på. Den stanset skrensende på asfalten idet inngangsdøra langsomt gikk opp og en gammel mann dyttet opp fluenettingen. «Han har gevær!» sa Calvin.

«Det hjelper ikke,» sa Aggie mens han slo stanga i gir og svidde gummi de første femten meterne av den feilfrie flukten. Etter en kilometer langs hovedveien svingte Aggie inn på en smal landevei og stoppet motoren. Alle tre kom seg ut og ristet løs og måtte le av hvor nære på det hadde vært. De lo nervøst og forsøkte tappert å innbille seg at de ikke hadde vært redde i det hele tatt. De funderte på hvor 18

sheriffens mann kunne være nå. De ryddet ut av lasteplanet og la de tomme boksene igjen i en grøft. Ti minutter gikk, og det var ingen politibil å se eller høre.

Aggie tok til slutt opp det uunngåelige: «Vi må komme oss til Memphis, folkens.»

Calvin, som var mer opptatt av Desperado enn av sykehuset, la til: «Ja visst. Det begynner å bli seint.»

Roger stivnet til midt på veien og sa: «Jeg har mistet lommeboka.»

«Hva for noe?»

«Jeg har mistet lommeboka.»

«Hvor da?»

«Der i stad. Må ha falt ut da jeg pissa.»

Det var mer enn sannsynlig at lommeboka til Roger ikke inneholdt noe som helst av verdi – verken penger, førerkort, bankkort eller medlemskort av noe slag, neppe noe som var mer brukbart enn kanskje et gammelt kondom.

Og Aggie hadde det på tunga: «Hva er det i den?» Men han spurte ikke, for han visste at Roger ville påstå at lommeboka var proppfull av verdisaker.

«Jeg er nødt til å finne den,» sa han.

«Er du sikker på det?» spurte Calvin.

«Det er pengene mine, lappen, bankkort, alt mulig.»

«Men gamlingen hadde gevær.»

«Og når det blir dagslys, kommer gamlingen til å finne lommeboka, ringe sheriffen, som igjen ringer sheriffen i Ford County, og så er vi ferdige. Du er vel ganske tjukk i huet.»

«Jeg mista i hvert fall ikke lommeboka.»

«Men han har rett,» sa Aggie. «Han er nødt til å finne den igjen.» De andre to la merke til at han la trykk på «han» og ikke nevnte noe om «vi».

«Du er ikke redd, vel, bamsegutt?» sa Roger til Calvin.

«Jeg er ikke redd, for jeg skal ikke tilbake dit.»

«Jeg tror du er redd.»

«Gi dere,» sa Aggie. «Vi gjør det sånn her. Vi lar gamlingen få tid til å komme seg i seng, og så ruller vi forsik19

tig ned langs veien til vi nærmer oss huset, men ikke for nær, lar pickupen stå mens du sniker deg ned innkjørselen, finner lommeboka, og så spinner vi av gårde som bare faen.»

«Jeg tipper det ikke er noe i lommeboka,» sa Calvin.

«Og jeg tipper det er mer penger i den enn i din,» kontret Roger og lente seg inn i pickupen etter enda en øl.

«Gi dere,» sa Aggie igjen.

De sto ved siden av pickupen, nippet til ølet og kikket mot hovedveien som lå øde der ute, og etter femten minutter som virket som en time, satte de seg i pickupen, med Roger bakpå. Tre hundre meter fra huset stoppet Aggie på et plant stykke vei. Han slo av motoren slik at de kunne høre biler som nærmet seg.

«Får du ikke kjørt tettere innpå?» sa Roger, der han sto ved døra på førersiden.

«Det er like rundt svingen der borte,» sa Aggie. «Kjører vi nærmere, så kanskje han hører oss.»

De tre stirret mot den mørke hovedveien. En halvmåne kom og gikk med skyene.

«Har du pistol?» spurte Roger.

«Jeg har en pistol,» sa Aggie, «men du får den ikke. Bare snik deg bort til huset, og så tilbake. Det er ikke verre enn det. Gamlingen sover allerede.»

«Du er ikke redd, vel?» kom det hjelpsomt fra Calvin.

«Ikke faen.» Og med det forsvant Roger inn i mørket.

Aggie startet pickupen, og med lysene av snudde han den forsiktig slik at den sto klar til å kjøre mot Memphis. Han slo av motoren igjen, og med begge vinduene nede begynte de å vente.

«Han har drukket åtte øl,» sa Calvin lavt. «Full som faen.»

«Men han tåler det godt.»

«Han har jo gjort det noen ganger. Kanskje gamlingen får tak i ham nå.»

«Det hadde egentlig ikke gjort meg noe, men så ville vi sitte fint i det, vi også.»

20

«Hvorfor skulle han være med i det hele tatt?»

«Vær stille. Vi må høre etter trafikk.»

Roger tok av fra veien da postkassa kom til syne. Han hoppet over en grøft, og løp så med hodet lavt gjennom en bønneåker ved siden av huset. Hvis gamlingen fortsatt holdt utkikk, ville det vel være mot innkjørselen? Roger bestemte seg listig nok for å snike seg innpå fra baksiden.

Alle lysene var slukket. Det lille huset var rolig og stille.

Ikke en eneste bevegelse å spore. I skyggen av eiketrærne krøp Roger over det våte gresset til han kunne se Forden.

Han stanset bak et redskapsskjul, fikk pusten tilbake, og kjente at han måtte tisse igjen. Nei, sa han til seg selv, det fikk vente. Han var stolt – alt hadde gått uten en lyd så langt. Så ble han livredd igjen. Hva i helvete var det han holdt på med? Han tok et godt drag med luft, huket seg så ned igjen og fortsatte toktet. Da Forden var mellom ham og huset, gikk han ned på alle fire og begynte å føle seg fram over grusen lengst nede i innkjørselen.

Roger beveget seg sakte, og grusen knaste under ham.

Han bannet da han ble våt på hendene ved det høyre forhjulet. Da han kom borti lommeboka, smilte han før han kjapt stakk den ned i høyre baklomme. Han stoppet et øyeblikk, pustet dypt inn, og så begynte han på en lydløs retrett.

Gjennom stillheten hørte Mr. Buford Gates alle slags lyder, noen virkelige og noen som omstendighetene hadde manet fram for ham. Rådyrene pleide å komme og gå som de ville, og han tenkte at de kanskje snuste rundt igjen etter gress og bær. Så hørte han noe annet. Han reiste seg sakte fra gjemmestedet på sideverandaen, rettet hagla mot himmelen, og fyrte av to skudd mot månen på ren trass.

Mot kveldens fullkomne ro smalt skuddene gjennom lufta som haubitser, voldsomme eksplosjoner som ga gjenlyd flere kilometer unna.

Nede på hovedveien, ikke langt unna, ble geværsalvene straks fulgt av hvinende dekk mot asfalten, og slik Buford oppfattet det, var lyden av svidd gummi på en prikk lik 21

den han hadde hørt tjue minutter tidligere rett utenfor huset.

De er fortsatt i området, sa han til seg selv.

Mrs. Gates åpnet sidedøra og sa: «Buford!»

«Jeg tror de er her ennå,» sa han, og ladet om hagla si, en Browning, kaliber 16.

«Så du dem?»

«Muligens.»

«Hva skal det bety, muligens? Hva er det du skyter på?»

«Bare kom deg inn igjen, du.»

Døra slo igjen.

Under Forden holdt Roger pusten med hånda i fast grep om skrittet og svettet kraftig mens han desperat forsøkte å avgjøre om han skulle klamre seg fast omkring drivakselen som han hadde bare noen centimeter over seg, eller klore seg nedover grusen som han hadde under seg. Men han rørte seg ikke. De voldsomme smellene ringte fortsatt i ørene hans. Han forbannet de feige kompanjongene sine som hadde stukket av med hvinende dekk. Han turte nesten ikke puste.

Igjen hørte han døra som åpnet seg, og kvinnen som sa: «Her har du en lommelykt. Så ser du kanskje hva du skyter på.»

«Bare kom deg inn igjen og ring sheriffen når du først er i gang.»

Døra slo igjen på ny mens hun fortsatte med tiradene sine. Et minutt eller så senere var hun tilbake. «Jeg har ringt sheriffens kontor. De sa at Dudley var og patruljerte uti området her.»

«Hent bilnøklene mine,» sa mannen. «Jeg tar en kikk langs hovedveien.»

«Du kan ikke kjøre om natten.»

«Bare hent de fordømte nøklene.»

Døra slo igjen nok en gang. Roger forsøkte å åle seg bakover, men grusen laget for mye lyd. Han forsøkte å åle seg framover, i retning av stemmene deres, men også nå ble det for mye subbing og knasing. Det var bedre å vente.

22

Hvis Forden startet i revers, ville han i siste sekund ta tak i den fremre støtfangeren idet den passerte over ham, og la seg slepe en liten meter til han kunne fare opp og spurte gjennom mørket. Hvis gamlingen så ham, ville det ta ham flere sekunder å stoppe, få med seg geværet, komme seg ut og jage etter. Da ville Roger for lengst være forsvunnet i skogen. Det var en plan, og den kunne fungere. På den annen side, han kunne også havne under hjulene, bli hengende etter nedover veien, eller ganske enkelt bli skutt.

Buford kom ned fra sideverandaen og begynte å lete med lommelykten. Fra døra ropte Mrs. Gates: «Jeg har gjemt nøklene dine. Du kan ikke kjøre om natten.»

Det er jenta si, tenkte Roger.

«Du skal se å skaffe meg de fordømte nøklene.»

«Jeg har gjemt dem.»

Buford mumlet noe i mørket.

Dodgen raste panisk i flere kilometer før Aggie til slutt saktnet ned så vidt og sa: «Vet du hva, vi er nødt til å dra tilbake.»

«Hvorfor det?»

«Hvis han ble truffet, må vi forklare det som har skjedd, nøyaktig slik det skjedde.»

«Jeg håper endelig at han ble truffet, og i så fall kan han ikke si noe. Hvis han ikke kan si noe, kan han heller ikke sladre på oss. La oss komme oss til Memphis.»

«Nei.» Aggie tok en U-sving, og så kjørte de i taushet til de kom til landeveien der de hadde stoppet tidligere. Med bilen parkert inntil et gjerde satt de på panseret og grublet over hva de skulle gjøre. Snart hørte de en sirene, før de så blålysene passere i stor fart nede på hovedveien.

«Hvis det neste er en ambulanse, er vi ille ute,» sa Aggie.

«Roger også, i så fall.»

Da Roger hørte sirenen, fikk han panikk. Men etter hvert som den kom nærmere, gikk det opp for ham at den ville dekke over lydene han ble nødt til å lage under flukten.

Han fant en stein, ålte seg fram under bilen og kastet stei23

nen i retning av huset. Den traff et eller annet, for Mr. Gates sa: «Hva var det?» og løp tilbake til sideverandaen.

Roger gled som en slange vekk fra bilen, gjennom den ferske urinen han hadde lettet seg for tidligere, og gjennom det våte gresset helt fram til et eiketre, idet sheriffbetjent Dudley kom farende mot åstedet. Han sto på bremsen og svingte brått inn i innkjørselen så grusen sprutet og støvet føyk. Rabalderet reddet Roger. Mr. og Mrs. Gates løp Dudley i møte mens Roger snek seg videre inn i mørket. I løpet av sekunder hadde han kommet seg gjennom en rad med busker, forbi en gammel låve, og så ut av syne i en bønneåker. En halv time gikk.

Aggie sa: «Jeg tror vi bare må dra tilbake til huset og fortelle alt. Så får vi vite åssen han har klart seg.»

Calvin sa: «Men kommer de ikke til å melde oss for å ha stukket av, og kanskje for fyllekjøring attpåtil?»

«Så hva foreslår du?»

«Snuten har antagelig dratt nå. Ambulansen har ikke kommet, og det betyr at Roger har klart seg bra, hvor enn han er. Jeg tipper han har gjemt seg et sted. Jeg synes vi skal kjøre forbi huset én gang, se godt etter, og så komme oss til Memphis.»

«Vi kan jo prøve.»

De fant Roger haltende langs veien i retning av Memphis. Etter å ha utvekslet noen skarpe ord ble de enige om å dra videre. Roger inntok sin plass i midten; Calvin satt ved døra. Ti minutter gikk uten at noen av dem sa noe.

Alles øyne stirret rett fram. Alle tre var sinte, rasende.

Ansiktet til Roger var oppskrapt og blodig. Han oste av svette og urin, og klærne hans var tilsølte med skitt og gjørme. Etter noen kilometer sveivet Calvin ned vinduet, og etter noen kilometer til sa Roger: «Kan du ikke sveive opp det vinduet?»

«Vi trenger frisk luft,» forklarte Calvin.

De stoppet og kjøpte en ny sekspakning for å roe nervene, og etter et par slurker spurte Calvin: «Skjøt han på deg?»

24

«Jeg veit ikke,» sa Roger. «Jeg så ham ikke engang.»

«Hørtes ut som en kanon.»

«Du skulle ha hørt det fra der jeg lå.»

Aggie og Calvin syntes dette var komisk, og begynte å le.

Med nervene på plass igjen fant Roger latteren smittende, og snart satt alle tre og gapskrattet av gamlingen med geværet og kona som hadde gjemt bilnøklene og antagelig reddet livet til Roger. Og tanken på sheriffbetjenten Dudley som fortsatt suste opp og ned langs hovedveien med blålysene på, fikk dem til å le enda råere.

Aggie holdt seg til de mindre veiene, og da en av dem krysset Highway 78 like utenfor Memphis, tok de av inn på påkjøringsrampen og flettet seg inn i de fire filene med trafikk.

«Der framme er det en veikro,» sa Roger. «Jeg må få vasket meg litt.»

Inne på kroa kjøpte han en NASCAR-T-skjorte og en kaps før han vasket ansiktet og hendene på toalettet. Da han kom tilbake til bilen, ble Aggie og Calvin imponerte av forvandlingen. De raste av gårde igjen, den lysende byen var nær. Klokka var blitt nesten ti.

Reklameskiltene ble større og lysere og stadig tettere, og selv om guttene ikke hadde nevnt Desperado på en time, ble de plutselig minnet om stedet da det foran dem dukket opp et forførerisk bilde av en ung dame i ferd med å rive av seg de få fillene hun hadde på. Hun het Tiffany og smilte selvtilfreds ned på trafikken fra en enorm reklameplakat for herreklubben Desperado, med de mest sexy stripperne i hele sør. Dodgen senket farten betraktelig.

De nakne beina hennes virket kilometerlange, og det trange, flortynne kostymet var åpenbart designet for å kunne rives av hvert øyeblikk som helst. Hun hadde tupert, blondt hår, tykke, røde lepper og øyne som ganske enkelt glødet. Bare muligheten for at hun kunne være på jobb noen få kilometer lenger framme, og at de kunne stikke innom og se henne i levende live – ja, det var til å miste pusten av.

25

Det gikk et par minutter uten at et ord ble sagt, mens Dodgen langsomt gjenvant marsjfarten. Til slutt sa Aggie: «Jeg tror vi må komme oss til sykehuset. Bailey kan jo være død allerede.»

Det var første gang på flere timer at Bailey ble nevnt.

«Sykehuset er åpent hele natta,» sa Roger. «Stenger aldri.

Hva tror du at dem gjør, pakker sammen om kvelden og sender alle hjem?» Til dette liret Calvin av seg en god lattersalve for å vise sin støtte.

«Så dere har lyst til å stikke innom Desperado?» spurte Aggie og spilte med.

«Hvorfor ikke?» sa Roger.

«Vi kunne jo like godt det,» sa Calvin og nippet til ølet mens han forsøkte å se for seg Tiffany som gjorde tingene sine.

«Vi stikker innom en times tid, og så skynder vi oss videre til sykehuset,» sa Roger. Til å ha drukket ti øl var han forbløffende klar i talen.

Dørvakten målte dem mistenksomt med øynene. «Får jeg se ID-en din,» snerret han til Calvin, som var tjueen, men så yngre ut. Aggie så verken yngre eller eldre ut enn han var. Tjuesju år gamle Roger skulle man tro var førti.

«Jaså, Mississippi?» sa dørvakten med åpenbare fordommer mot folk fra nabostaten.

«Jøss da,» sa Roger.

«Ti dollar for inngang.»

«Bare fordi vi er fra Mississippi?» spurte Roger.

«Nei da, smartingen, alle betaler for inngang. Hvis du ikke liker det, kan du klatre opp på traktoren igjen og komme deg hjem.»

«Er du så hyggelig mot alle kundene dine?» sa Aggie.

«Jøss da.»

De fjernet seg litt, klynget seg sammen og rådslo om de skulle bli værende og betale. Roger fortalte at det var en annen klubb ikke langt unna, men gjorde oppmerksom på at de nok også der måtte ut med en lignende sum i inngangspenger. Mens de sto der og hvisket og funderte over 26

tingene, prøvde Calvin å kikke inn gjennom døra for å få et glimt av Tiffany. Han stemte for å bli, og dette ble etter hvert enstemmig vedtatt.

Innenfor ble de inspisert av to nye røslige og humørløse vakter før de ble geleidet inn i hovedsalen, som hadde en rund scene i midten, og på denne scenen, akkurat da, var det to unge damer, en hvit og en svart, og begge var helt nakne mens de vrikket og vred på seg.

Calvin stivnet til da han så dem. De ti dollarene i døra var straks ute av minnet.

Bordet deres sto ikke mer enn fem, seks meter fra scenen. Klubben var halvfull og dominert av unge arbeidskarer. De var ikke de eneste bøndene i byen. Vertinnen deres hadde ikke på seg annet enn en g-streng, og da hun plutselig var der og sa: «Hva vil dere ha? Minimum tre drinker,» gikk Calvin nesten i bakken. Aldri før hadde han sett så mye forbuden hud.

«Tre drinker?» spurte Roger, og forsøkte å holde øyekontakten.

«Det stemmer,» kom det fort fra henne.

«Hva er det for en øl?»

«Fem dollar.»

«Og vi er nødt til å bestille tre?»

«Tre hver. Det er reglene. Hvis du ikke liker det, kan du ta det opp med vaktene der borte.» Hun nikket mot døra, men de flyttet ikke blikkene fra brystet hennes.

De bestilte tre øl hver og studerte omgivelsene. På scenen var det nå fire dansere, og alle sammen vred seg omkring mens høy rappmusikk ristet i veggene. Vertinnene beveget seg hurtig mellom bordene som om de fryktet å bli tuklet med om de holdt seg for lenge ved et bord. Mange av kundene var blitt fulle og bråkete, og snart brygget det opp til striptease på bordene. En av vertinnene klatret opp på et bord i nærheten og satte i gang med øvelsene sine mens en gjeng med trailersjåfører stakk penger i g-strengen hennes.

Snart hadde hun en krans av dollarsedler omkring livet.

Et fat med ni høye og veldig smale glass med øl kom 27

til bordet, øl som var lysere enn lyst og så utvannet at det lignet mer på tynn sitronsaft. «Det blir 45 dollar,» sa vertinnen, noe som forårsaket hektisk fomling i lommer og lommebøker. De fikk til slutt samlet sammen det riktige beløpet.

«Er det sånn at dere fortsatt gjør lapdance?» spurte Roger.

«Det spørs.»

«Han har aldri vært med på det,» sa Roger og pekte på Calvin, som straks stivnet til.

«Tjue dollar,» sa hun.

Roger fant fram en 20-dollarseddel og la ut, og et øyeblikk etter satt Amber på fanget til Calvin, som med sine hundre og tjue kilo hadde fang nok til en hel liten trupp av dansere. Musikken dundret i veggene mens Amber vrikket og ristet, og Calvin bare lukket øynene og undret seg over hva ekte kjærlighet egentlig var.

«Kjenn på beina hennes,» instruerte Roger, den erfarne.

«Han får ikke røre,» sa Amber strengt mens hun samtidig hadde rumpa si godt presset ned mellom Calvins massive lår. Noen bøller ved et bord i nærheten fulgte flirende med og utfordret snart Amber med alle slags mulige obskøne forslag, og hun visste å spille med for publikummet sitt.

Hvor lenge kommer denne sangen til å vare? tenkte Calvin for seg selv. Den brede, flate panna var dekket med svette.

Plutselig snudde hun seg med ansiktet mot ham, hele tiden i takt med musikken, og i minst et minutt holdt Calvin denne deilige, dirrende, nakne kvinnen i fanget. Det var en omveltende opplevelse. Calvin ville aldri bli den samme igjen.

Sørgelig nok tok sangen slutt, og Amber spratt opp og smatt unna for å ta seg av de andre bordene sine.

«Du er klar over at du kan få treffe henne etterpå,» sa Roger. «På tomannshånd.»

«Hva for noe?» spurte Aggie.

28