Lilas Taha Bitre mandler

Bitre mandler

Lilas Taha

Bitre mandler Oversatt av Mari Johanne Müller

Lilas Taha Originalens tittel: Bitter Almonds Oversatt av Mari Johanne Müller © Lilas Taha 2015 This translation of BITTER ALMONDS is published by Cappelen Damm by arrangement with BLOOMSBURY QATAR FOUNDATION PUBLISHING (BQFP) Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2016 ISBN 978-82-02-48676-1 1. utgave, 1. opplag 2016 Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2016 Satt i 10/12 pkt. Sabon og trykt på 70 g Ensolux Cream 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til kjærlig minne om min far

Kapittel 1

Jerusalem 1948 De ba fem år gamle Fatimah om ikke å snu seg, men ingen ba henne om å lukke øynene. Ingen ba henne om ikke å lytte. Hun klemte ansiktet mot vinduet, en filledukke lå glemt i fanget hennes. Rolig regn la seg som spetter på det kalde glasset, og en flimrende gatelykt kastet brutte, gule stråler over den øde gaten. Fatimah satt stum, trøstet av det myke regnet, og så på scenen som utspilte seg i speilbildet i ruten. Hvis hun satt veldig stille, kunne det hende de glemte at hun var her.

Moren dyttet vekk jordmorens fiklende, geskjeftige hender og skjøv den enorme kroppen til kanten av sengen.

Stønnende kom hun seg på føttene. Hun rykket i kragen på bomullskjolen, rev av knappene på fronten, og brystet, gjennomvått av svette, kom til syne. Hun spredte beina vidt fra hverandre. Væsker dryppet ned og gjorde kjolekanten og det falmede teppet fuktig.

«Legg deg på sengen igjen», instruerte jordmoren med hes røykestemme.

«Jeg klarer dette», peste mamma. «Barnet kommer. Jeg kjenner det.»

«Gjør som jeg sier.» Jordmoren stakk det rynkede ansiktet opp mot mammas. «Babyen din trenger hjelp. Du kommer ikke til å klare å presse den ut selv. Du har forsøkt hele dagen og hele natten …»

7

Døren ble røsket opp. Naboen ved siden av, Subhia, kom inn. Hun lukket døren og brettet opp ermene. «Hva kan jeg gjøre?»

Jordmoren stakk hendene innunder armene til mamma og prøvde å få henne tilbake på sengen. «Kom. Hjelp meg før det er for sent. Løft beina hennes.»

«Vi skulle ha tatt henne med til klinikken.» Subhia bøyde seg ned for å holde føttene til mamma. «Nå er det for sent.

Alle i landsbyen har dratt.»

«Hun er sta. Hadde hun gjort som jeg sa, ville dette barnet vært ute nå.»

Raske rapp fikk tredøren til å riste. Kvinnene stivnet til.

«Vi må gå», sa Subhias mann innstendig fra den andre siden av den lukkede døren.

«Jeg kan ikke gå fra henne nå, Mustafa!» ropte Subhia over skulderen.

«Før eller siden kommer gjengene denne veien. Jeg venter ikke lenger. Barna er i lastebilen. Jeg rydder plass til kvinnene. Skynd dere!»

Subhia grep tak i jordmorens arm. «Hva sier du?»

«Vi får henne ikke engang tilbake i sengen.» Jordmoren ristet på hodet. «Og jeg forlater henne ikke. Bli med mannen din.»

Med et høyt skrik satte mamma seg på huk og dro ned de to kvinnene på hver side av seg. Hun grep tak i sengekanten og holdt pusten. Ansiktet ble skarlagensrødt og øynene var som sveiset igjen.

«Dumme kvinne, ikke press. Tiden er ikke inne!» ropte jordmoren. «Du kommer til å skade deg selv.»

«Jeg bryr meg ikke. Barnet er her!» Mamma skrek ut ordene. Så skrek hun til sin egen mor. Hun skrek til den døde ektemannen. Skrek til Gud at han måtte hjelpe henne, beskytte barnet hennes, gjøre slutt på lidelsene. Skrek til stemmen sviktet henne.

I en kort stund, et lite øyeblikk som ble svevende i tiden, forsvant alle verdens lyder. Ingen regndråper dunket mot vinduet foran Fatimahs ansikt. Ingen kvinne brølte 8

hysteriske instrukser til moren hennes. Ingen panikkslagne naboer banket på døren. Bare én lyd kunne høres.

Et gisp.

Et skrik.

Fatimah løp bort til mamma, glemte at hun skulle være usynlig. «En gutt?»

Kvinnene ignorerte henne. «Å, mamma, se på håret hans», hvisket Fatimah, forbauset over det lodne, røde tjafset.

Jordmoren pakket et håndkle om barnet. Hun la leppene over nesen og munnen på ham og sugde hardt, kinnene ble dype groper i det knoklete ansiktet. Hun trakk seg tilbake, spyttet på det skitne teppet og gjentok prosessen flere ganger. Hun skjøv barnet inn i mammas skjelvende hender.

Enda et bank fikk døren til å riste. «Subhia, vær så snill.

Nå må vi dra.»

Mamma la leppene mot babyens panne. Den lille bevegelsen tømte henne for det lille hun hadde igjen av energi.

«Ta ham.» Hun formet ordene med munnen.

Fatimah strøk håret vekk fra mammas fuktige panne.

«Jeg skal hjelpe deg med å ta vare på ham, mamma.»

Subhia holdt gutten i armene, øynene hennes gransket jordmorens ansikt, morskt og illevarslende.

«Jeg kommer inn!» ropte Mustafa utenfor.

Jordmoren nappet til seg et teppe fra sengen og dekket det meste av mammas kropp.

Mustafa stormet inn, tok tak i skuldrene på kona si og dro henne opp fra gulvet. «Kom deg inn i bilen.» Han knelte på gulvet. «Få med dere det dere trenger. Jeg tar dere med herfra.»

«Gå. Ta med Fatimah også. Jeg blir her med henne.»

Jordmoren dasket vekk hendene hans. «Ta med familien din.»

«Jeg forlater ikke dere to. Det er ingen igjen her. Du må passe på henne på veien til vi kommer til neste by. Hvis det er trygt, finner vi en lege.»

«Hun blør i hjel om du flytter henne.»

9

«Og dere dør begge to om dere blir. Du hørte hva gjengene fra Stern og Irgun gjorde i Deir Yassin. De slaktet folk, kvinner og barn. De vil gjøre det samme når de kommer hit.

Slutt å snakke og få opp farten, gamlemor.»

Subhia satte seg på en haug med tepper på lasteplanet. Hun holdt babyen i armene. Hennes tre måneder gamle sønn, Shareef, sov i favnen til sin åtte år gamle søster, Huda.

Plastpresenningen som skjermet dem mot regnet, sank ned i midten og hvilte på Hudas hode.

Fatimah klemte den lille kroppen ned ved siden av Huda og la hodet til mamma i fanget.

Jordmoren klatret inn. Hun strevde med å få mamma til å ligge behagelig.

«Husket du å lukke døren?» spurte Subhia.

«Jeg gjorde det.» Jordmoren klappet seg på brystet. «Jeg har husnøkkelen her.»

«Vi er tilbake om et par uker.» Mustafa slamret igjen baklemmen på lastebilen. «Med en gang dette er over.»

Kapittel 2

Damaskus Ti år senere, 1958 Fatimah balanserte kleskurven på hodet, tok tak i kjolefalden med en hånd og gikk opp trappene til taket. Hun skjøv opp metalldøren og steg ut i en lys dag. Salryggede tau hang i sikksakk over hele det åpne området. Hun brukte hver centimeter av klessnoren for å henge opp den våte børen, jobbet så raskt hun kunne, nynnet hele tiden. Hun hadde andre plikter, men å vaske klær for den store familien tok hele dagen. Dette var den sjette og siste kurven. Hun hadde begynt ved daggry, og nå ville middagssolen fullføre oppgaven. Hun vippet rundt den tomme kurven så vannet skulle renne ut, og strakte seg.

En gutt ropte en rekke ukvemsord nede på gaten. Fatimah kjente igjen stemmen, men løp til rekkverket likevel, for å sjekke. Broren hennes sto midt i en sirkel med gutter, alle eldre og større enn ham.

«Omar!» ropte hun. «Møt meg nederst i trappen!»

Omar kikket opp og skulte mot søsteren fordi hun hadde avbrutt tumultene. Han dyttet seg gjennom guttemengden og satte kursen mot den treetasjes boligblokken.

Fatimahs løpende trinn ga gjenklang i trappeoppgangen.

Omar ventet på henne ved det siste trinnet. Hånlige guttestemmer kunne høres bak ham.

«Reddet av storesøster!»

«Vi går ingen steder, Omar!»

11

«En ekte mann fullfører det han begynner på!»

«Hva trenger du, Fatimah?» Omars stemme levnet ingen tvil om at han var utålmodig.

Hun ristet ut kjolen sin for å hindre de fuktige flekkene i å klistre seg til beina. «Jeg hørte hva du sa. Hvor mange ganger har jeg sagt at du ikke skal bruke den slags språk?»

«Jeg prøvde å ikke bruke knyttnevene.»

«Det hadde skjedd om jeg ikke hadde avbrutt det, ikke sant?»

Han flyttet vekten fra side til side. «Beklager at jeg bannet.»

«Hva sloss dere om?»

Han trakk på skuldrene, klarte ikke å se uskyldig ut.

«Ingenting.»

Fatimah hadde sine mistanker. Broren hennes stakk seg ut i mengden. Alle i nabolaget visste at han ikke hadde blodsbånd til onkel Mustafa. Hun hadde i det minste de samme fargene som barna hans. Fatimah gikk i ett med de andre, passet inn. Men broren hennes hadde lys hud, gyllenrødt hår og blå øyne. Omar førte seg annerledes enn de andre guttene. Han skred bestemt fremover, rynket pannen som om han konsentrerte seg om noe i det fjerne. Han smilte sjelden og ga inntrykk av å være ute på oppdrag.

Av grunner Fatimah ikke kjente til, pleide en irriterende gammel kvinne å kalle ham for «Engelskmannen», og kallenavnet hadde holdt seg. Broren hennes hatet tilnavnet, og hun visste at det var grunnen til nesten hver eneste slåsskamp han havnet i. Og mest sannsynlig grunnen til denne.

Hun gikk nærmere for å børste skitt av kragen hans.

«Se hva du har gjort med skoleskjorten din. Gå opp og ta den av, så jeg kan vaske den og ha den klar til i morgen.

Hvor mange ganger har jeg sagt at du skal gå rett hjem og skifte?»

«Tusen.» Omar klarte å få det pliktskyldige svaret til å høres ut som en anklage.

Fatimah overhørte det. «Og hva har hendt med håret 12

ditt?» Hun strakte frem hånden for å glatte ut hårstråene som skjøt opp som antenner på toppen av hodet.

Han dukket og lot fingrene gli gjennom håret. «Det blåser i dag.»

«Vent nå litt.» Hun ble smal i blikket. «Hvordan har det seg at du ikke er på skolen?»

«Vet du ikke det?» Omar slo hendene sammen. «Gamal Abdel Nasser kom i dag. Hit til Damaskus!» Stemmen steg av iver og sprakk på det siste ordet. Han kremtet. «Nasser skal erklære seg som leder over unionen med Egypt. Andre arabiske land skal slutte seg til Den forente arabiske republikk.» Han blåste opp brystet og stirret på et sted bak den venstre skulderen hennes. «Vi skal reise tilbake til Palestina.»

Omars entusiasme hoppet og spratt rundt Fatimah, ansiktet hans var gledesstrålende, det glitret og danset i de himmelblå øynene. Hun prøvde å bevare den strenge tonen.

«Så skolen lot dere gå tidlig?»

«Folk samler seg i gatene rundt Al Diafeh-plassen for å se president Nasser. Jeg skal dit.» Han ble stille og pekte bakover med tommelen. «Når jeg er ferdig med den gjengen.»

Fatimah skulle ønske hun kunne bli med ham for å se den berømte lederen. De siste par månedene hadde ikke folk snakket om annet enn at Nasser var i Syria. Da Nasser nasjonaliserte Suezkanalen to år tidligere, hadde de tre maktene Storbritannia, Frankrike og Israel sammen gått til angrep for å tvinge ham i kne. At han sto imot og ikke ga seg før de fremmede troppene trakk seg ut av Suezkanalen og Sinai, fyrte opp under arabisk nasjonalisme overalt, og han var blitt en stor helt. Omar var ikke den eneste som hadde den modige lederen som forbilde.

Fatimah grep Omar i albuen. «Kom deg så nært presidenten du klarer, jeg vil høre detaljer.»

Humøret til Omar endret seg. Han rynket pannen og trakk pusten dypt. «Snart skal vi vende tilbake til vår fars hus.»

13

Noe ved stemmen hans fikk henne til å tie. Noe alvorlig, noe som fikk ham til å virke eldre enn de ti årene han var. Hva foregikk i hodet til gutten? Han hadde aldri nevnt huset til faren deres før. Men så hadde også feberen lagt seg over nasjonen, den fikk folk til å sitte oppe om natten. Var det håp? Var broren hennes smittet? Han satt som klistret til radioen nesten hver kveld, lyttet til meldingene som ble kringkastet fra palestinske flyktninger i Libanon og Jordan med spørsmål om slektninger som var spredt utover andre flyktningleirer. Omar sa aldri et ord, men hun visste at han ventet for å høre nyheter om overlevende familiemedlemmer. Hvordan kunne man si til en gutt at han var den eneste mannen som hadde klart seg? At videreføringen av slektsnavnet Bakry hvilte ene og alene på hans skuldre?

Hun skjøv tanken fra seg. «Hvor er Shareef? Skulle ikke han også hatt fri?»

Omar snudde seg og kastet et raskt blikk utenfor. Han rykket til med haken. «Shareef er der borte.»

Fatimah gikk rundt ham for å se med egne øyne. Guttene i nabolaget ventet på Omar, Shareef sto utenfor sirkelen. Hun rettet pekefingeren mot ansiktet til Omar. «Han bør ikke bli skadet. Du vet hvor lei seg mamma Subhia blir da. Du får ham alltid til å havne i trøbbel.»

Omar ble knallrød i ansiktet, som en overmoden tomat.

«Det er ikke min skyld at han alltid følger etter meg.»

«Nei, men du skal passe på ham. Shareef er ikke like sterk om deg.»

«Det er han som er eldst.» Omar la armene i kors over brystet. «Om noe burde han beskytte meg.»

«Mener du det? Tre måneders forskjell?» Fatimah ble mildere i stemmen nå. «Når har du noensinne ment at han er eldre? Du beordrer ham rundt som det passer deg. Så neste gang sender du ham hjem før du setter i gang å slåss.

Er det greit?»

Omar hevet øyenbrynene og åpnet munnen for å si noe.

«Og du bør ikke slåss i det hele tatt», skyndte hun seg å skyte inn. «Det finnes andre måter å løse problemer på.»

14

En guttestemme ropte at «Engelskmannen» skulle komme ut og ta tilbake det han hadde sagt.

Omar la hendene på skuldrene hennes. «Ikke vær redd for Shareef. Jeg lar ikke noen skade ham.»

Han sendte henne et sjelden smil. Det gikk rett til hjertet på henne. Hva skulle hun gjøre med denne gutten når han ble mann? Det var bare fint at han ikke smilte mye. Jentene ville smelte foran føttene på ham, og han ville slåss med voksne menn.

«Ikke ødelegg skjorten din. Jeg forventer at du er inne om nøyaktig fem minutter. Du må skifte før du går til plassen.» Hun dunket ham lett på skulderen. «Bruk verken den skarpe tungen eller nevene.»

«Hva skal jeg kjempe med da?» Omar satte kursen tilbake til gaten.

«Tenk, Omar», ropte hun etter ham. «Bruk hodet.»

Han gjorde det. Han gikk rett mot den største gutten i gjengen, tok rennefart og stanget ham ned så han gikk rett i bakken.

Kapittel 3

Tre år senere, 1961 Med hensyn til å ta vare på de fem barna til mamma Subhia var Fatimahs morsinstinkt blant de aller beste. Ungene foretrakk hennes kjærlige og rolige personlighet fremfor sin egne strenge søster, Huda. Huda hadde strevd på skolen, sluttet etter tiende klasse og ble værende hjemme. Den gamle jordmoren tok henne under sine vinger, lærte henne alt som var å kunne om yrket sitt, og hjalp henne med å få jordmorlisens da hun ble atten. Huda ble den aldrende jordmorens høyre hånd, og hun ble ofte tilkalt av det palestinske flyktningsamfunnet. Jobben hennes var et ørlite tilskudd til familiens trange økonomi.

Hjemme fylte Fatimah tomrommet etter storesøsteren og klarte samtidig å få vitnemål fra videregående skole. Onkel Mustafa oppmuntret henne til å starte på sykepleierskolen, sa til henne at han ville finne på noe så de kunne betale for det. Men Fatimah visste at de ikke hadde råd. Siden onkel Mustafa jobbet på ullfabrikken og mamma Subhia var opptatt med å få barn, hadde Fatimah utsatt drømmene sine, eller slått dem fra seg.

«Hva mener du med at du har fått jobb?» spurte mamma Subhia en kveld.

Fatimah kom inn i rommet med et brett tyrkisk kaffe.

Hun satte seg på sengen, var nøye med å ikke forstyrre baby Salma som sov ved siden av moren sin. «Um Waleed fortalte meg at hun har bruk for noen til å hjelpe seg 16

noen timer om kveldene.» Fatimah snakket med dempet stemme. «Det er ikke langt herfra.»

«Um Waleed, kjolesyersken nederst i gaten?»

«Du kjenner henne. Jeg kommer hjem tidsnok til å legge barna, det bør ikke være noe problem.»

«Men habibti, du kan ikke engang tre i en nål.» Når mamma Subhia brukte det kjærlige ordet og det moderlige tonefallet, følte Fatimah seg alltid spesiell.

«Um Waleed sa at hun skal lære meg opp. Og hun trenger meg til å stryke antrekkene når de er klare, og gjøre enkle reparasjonsjobber. Hun skal betale meg for hvert plagg jeg blir ferdig med.» Fatimah lente seg fremover og understreket ordene. «Bare tenk på det. Jeg kan lære et yrke og tjene penger samtidig.»

Mamma Subhia ristet på hodet. «Vi forventer ikke at du skal tjene penger. Hvis du går på sykepleierskolen, får du en utdannelse og en bedre betalt jobb.»

Fatimah senket blikket mot kaffekoppen. «Du vet at det ikke kommer til å skje, i hvert fall ikke på en god stund. Jeg er ikke noe bedre enn Huda, og hun jobber.»

Baby Salma lagde en lyd i søvne som bare moren hennes forsto.

Mamma Subhia la hånden på barnets mage og kjærtegnet den. «Huda har aldri vært interessert i skolen. Vi hadde ingen andre muligheter for henne. Og uten Omar får jeg ikke Nadia til å åpne en bok. Det bekymrer meg at hun er så avhengig av ham. Hun blir elleve snart, hun er ingen liten jente lenger.» Mamma Subhia la den andre hånden på Fatimahs kinn. «Du er smart, habibti. Du kan skape en fremtid for deg selv.»

Fatimah så inn i mamma Subhias øyne og kjente at varmen fra henne rant over. Uten å nøle hadde denne kvinnen tatt dem til seg etter at deres egen mor døde på veien da de flyktet, og hun hadde gitt dem et hjem, behandlet dem som sine egne barn. Noen ganger litt bedre. Hun skyldte henne mye, og Omar kunne takke henne for at han var i live.

Hun kunne ikke la denne familien ta ansvar for utdannel17

sen hennes, og hun måtte finne en måte å betale for Omars utdannelse på også.

«Om et par år er Omar ferdig på videregående. Jeg må tenke på fremtiden hans.» Fatimah tok den siste slurken av kaffekoppen. «Om jeg begynner å jobbe nå, vil jeg klare å spare opp nok til å sende ham på universitetet.

Babyen krevde oppmerksomhet med et høyt skrik.

Mamma Subhia løftet henne opp mot skulderen og klappet henne på ryggen. Hun fortsatte å gråte.

«Og i tillegg må vi tenke på Shareef», fortsatte Fatimah.

«Onkel Mustafa har nok å hanskes med. La meg hjelpe.

Jeg skal lage i stand en flaske.» Hun skyndte seg ut på kjøkkenet og håpet hun kunne hjelpe mamma Subhia med å stilne babyens gråt. Hun hadde ikke klart å amme siden hun hadde født sønnen sin, Shareef. Høy feber hadde herjet med henne i ukevis, og jordmoren forbød henne å amme ham. Det samme hadde hendt med døtrene Nadia og ett år gamle Farah. Familien hadde måttet kjøpe dyr morsmelkerstatning til hvert barn, inkludert Omar. Enda en grunn til at Fatimah skulle finne en jobb, hjelpe til hjemme. Fatimah gikk tilbake til soverommet og leverte fra seg flasken. Snart ble Salmas gråt avløst av sugelyder.

«Ser du hvordan du hjelper til?» Mamma Subhia smilte ned mot barnet sitt. Hun la hodet på skakke og myste med øynene. «Er ikke sønnen til Um Waleed en av lærerne på gutteskolen?»

«Waleed? Jeg tror han er historielærer. Hvordan det?»

«Waleed og moren hans er bra folk. Det er ikke sikkert dette er en dårlig idé likevel. La oss diskutere det med Mustafa når han kommer hjem.»

«Det er første torsdag i måneden.» Fatimah skjulte et smil bak hånden. «Onkel Mustafa kommer sent hjem i kveld.» Så lenge hun kunne huske, hadde onkel Mustafas eneste fritidssyssel vært den ene kvelden i måneden når han dro på kafé med venner og hørte på den fortryllende stemmen til den legendariske sangeren Umm Kulthum på radio. Folk la planene sine rundt den første torsdagen i hver 18

måned. Det var nesten ingen som gikk glipp av den ekstatiske, nattelange hendelsen.

Mamma Subhia ga barnet til Fatimah og kom seg raskt på føttene. «Jeg kan ikke tro at jeg glemte å skru på radioen. Konserten begynner snart.» Hun gikk ut i stua.

«Jeg snakker med Mustafa om jobben din i morgen. Sett frem en skål med mandler han kan kose seg med i morgen tidlig.» Mamma Subhia blunket til Fatimah og skrudde på radioen. «Å spise mandler får ham til å mimre om Palestina. Det vil hjelpe til med å få ham i godt humør.»