Gunnar Asbjørnsen
Lev godt med din alder Om de naturlige aldersforandringene
© CAPPELEN DAMM AS 2012 ISBN 978-82-02-34953-0 1. utgave, 1. opplag 2012 Illustrasjoner: Sissel Holt Boniface Foto: Gunnar Asbjørnsen: Side 15, 18, 20, 63, 85, 92, 148. Bjørg Asbjørnsen: Side 6, 35. Mette Marit Asbjørnsen: Side 137. iStockphoto: Side 8, 25, 39, 43, 50, 61, 74, 99, 103, 123, 130, 139, 155. Camera/Bjørn E. Årtun: Side 59, 164. Getty Images: Side 67, 79, 97, 163. Omslagsdesign: Ingeborg Ousland, CMYKDESIGN Omslagsfoto: Getty Images Sats og layout: Sissel Holt Boniface Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, 2012, Latvia Satt i 11 pkt. Scala Pro og trykt på 115 g Arctic Volume White 1,1 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Innhold Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 7 Dine beste år? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 9 Aldring i sin alminnelighet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 10 Aldersforandringer i hud, hår og negler . . . . . . . . . . 15 Aldrende øyne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 24 Hørselsforandringer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 32 Stemmeforandringer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 38 Forandringer i smaks- og luktesans . . . . . . . . . . . . . 42 Munnhulen og tennene . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 45 En kortere og rundere kropp? . . . . . . . . . . . . . . . . . . 51 Skjørere skjelett . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 55 De aldrende ledd . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 60 Muskulaturen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 65 Kondisjonen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 71 Balanse, bevegelighet og fallfare . . . . . . . . . . . . . . . . 76 Kroppstemperatur, væskebalanse og ernæringstilstand . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 84 Infeksjonsforsvaret . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 94 Hjertets aldersforandringer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 98 Blodtrykket . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 101 Lunger og luftveier . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 104 Fordøyelsen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 110 Urinveier og vannlating . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 114 Prostatas aldring . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 118 Seksuallivet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 121 Søvnforandringer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 129 Mentale aldersforandringer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 134 Utfordringer knyttet til sosiale forhold . . . . . . . . . . . 144 Opplev de normale aldersforandringer! . . . . . . . . . . 149 Litteratur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 166 Register . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 172
Forord Dette er en bok om de aldersforandringer vi alle kommer til å merke, bare vi blir gamle nok. På mange områder vil det si fra 50–60-årsalderen. Tiden derfra og fremover er en spennende livsfase som bør møtes med en aktiv innstilling. Enkelte forandringer kan vi utsette. Mye kan kompenseres et stykke på vei. Og noe må vi bare finne oss i. Innholdsmessig hviler denne boken på tre fundamenter. Viktigst er det etablerte lærebokstoffet. Jeg har hatt stor glede av de generelle bøkene som er oppført i litteraturlisten. Til de enkelte kapitler er det også hentet stoff fra andre kilder. Noen av de mest interessante er oppført i listen, og flere av dem er tilgjengelige via Internett. Et annet fundament bygget seg gradvis opp ved 23 års tjeneste som lege for eldre. I denne tiden arbeidet jeg ved geriatrisk avdeling ved Ullevål universitetssykehus. Som de fleste leger erkjenner: Man lærer meget av sine pasienter. Det er også tilfelle når det gjelder aldring. Et siste og spinklere fundament er egne og jevnaldrendes erfaringer. Det er blitt forsterket ved at jeg de siste fem år har undervist om aldersforandringer ved Norsk Senter for Seniorutvikling. Kursdeltagerne er stort sett i en alder da forandringer begynner å merkes, og kommentarer om egne opplevelser kan sitte løst. Individuelle erfaringer er ofte både morsomme og instruktive, og jeg har gjengitt en del av dem etter hukommelsen. For at så mange som mulig skal få erfare og oppleve aldersforandringene, er det naturlig å rette oppmerksomheten også mot hvordan man kan minske risikoen for å dø tidlig. Derfor er det til slutt tatt med et kapittel om dette. Boken er skrevet for vanlige lesere uten spesielle medisinske forkunnskaper. Og den er skrevet med glede! Jeg tror mye av denne gleden stammer fra gode opplevelser med nysgjerrige, aktive og godt voksne «studenter». En felles takk til dem. Takk også til en rekke unge og eldre samtalepartnere som har kommet med kommentarer underveis i skrivingen. En spesiell takk til dem som lot meg fotografere aldersforandringer til bruk som illustrasjoner i boken. Og takk til kolleger som har gitt kommentarer til noen enkeltkapitler der de i kraft av sin spesialitet har hatt særlig innsikt. Gunnar Asbjørnsen
8
Lev godt med di n alder
Dine beste år? Et tidsskrift som henvender seg til lesere over 60, betegner seg som «Magasinet for dine beste år». Dette er en bra forventning å ha når man som sekstiåring går fremtiden i møte, og den kan faktisk være realistisk. På denne tiden er barna etter hvert blitt voksne og klarer seg selv. Barnebarna begynner kanskje å ankomme. Økonomien er tilfredsstillende for mange og tillater flere sprell enn før. Yrkeskarrieren går mot slutten, og ved pensjoneringen får man brått langt mer tid til egen rådighet. Kanskje skulle vi kalle seniorårene for mulighetenes livsfase? På den annen side skal vi ikke lukke øynene for at det finnes skyer i horisonten. For når man er i 60-årene, begynner man så smått å merke kroppens aldersforandringer. Få av dem går i ønsket retning. Faktisk har de fleste kurver over våre fysiske funksjoner allerede pekt nedover en stund. Samtidig er det fra 60 års alder at risikoen for alvorlig sykdom begynner å øke merkbart. Vi har på langt nær full kontroll over vår helsefremtid. De genetiske disposisjoner må vi bare akseptere, og en del brikker er allerede lagt ved det liv vi hittil har levd. Hvis man er middels heldig og middels forutseende, vil en norsk 60-årig kvinne ha ca. 25 år foran seg. En mann har noe over 21 år. I vår sammenheng er altså forutseende et nøkkelord. Ved valg av livsstil i vid forstand kan vi ennå påvirke aldersforandringene. Flere av dem kan vi bremse eller forsinke, slik at de ikke blir merkbare før senere i livet. Dess uten kan vi takle dem fornuftig når de innfinner seg. I mange tilfeller er det mulig å kompensere dem, enten ved trening, ved læring av teknikker eller ved bruk av hjelpemidler. Dermed får de liten betydning for dagliglivet. Med kunnskap og litt innsatsvilje kan du øke sjansene for gode seniorår. Det er ofte ikke mye som skal til.
Di n e beste år?
9
Aldring i sin alminnelighet Hva er den grunnleggende prosessen som driver frem aldersforandringene? Mye arbeid har vært nedlagt for å kunne svare på dette, og flere hypoteser har vært fremmet. Hver for seg forklarer de deler av det som skjer. Men en helhetlig teori gjenstår det å finne. Åpenbart dreier det seg om en komplisert og sammensatt prosess. Arvematerialet har betydning for aldersforandringenes opptreden, og i siste instans for hvor lenge du kan leve. Den maksimale alderen for forskjellige dyrearter illustrerer dette. En mus er gammel og går mot slutten av livet når den er to år, mens enkelte skilpadder kan leve til de er godt over 150 år. Innen vår egen art synes noen familier å være mer langlivede enn andre. Det er ikke uvanlig at medlemmene lever til de er omkring 90 år.
Aldringens drivkrefter Bak alle aldersforandringer ligger to hovedfaktorer. Den ene er basert på vårt genetiske utstyr, der vi kan være mer eller mindre heldige med hva vi arver. Denne prosessen ruller og går og er i praksis upåvirkelig. Den andre hovedfaktoren er også viktig og vel så interessant, sett fra vår synsvinkel. Denne representerer alle de ytre «skadelige» påvirkninger vi utsetter oss for gjennom livet. Begge faktorer bidrar til de faktiske forandringer, slik figuren nedenfor illustrerer.
Uheldig miljø Uheldige livsvaner «Genetisk» aldring Aldersforandringenes drivkrefter.
10
Lev godt med di n alder
Faktiske forandringer
Tar vi huden som eksempel, vil sol og tobakksrøyking representere ytre skadelige påvirkninger som fremskynder dannelsen av rynker og andre alderstegn. En ikke-røyker som heller ikke oppholder seg noe særlig i solen, vil nok også få disse aldersforandringene, men på et senere tidspunkt. Tenker vi oss teoretisk at et individ kunne unngå all skadelig påvirkning utenfra, ville aldersforandringene begrense seg til de genetisk betingede og dermed lenge være relativt beskjedne. De kalles gjerne primære aldersforandringer, og selve prosessen betegnes av noen som «successful aging». Primære aldersforandringer representerer det minimum av forandringer det er mulig å få, om du lever etter alle kunstens regler. De kommer hos alle bare vi blir gamle nok. Det skjer langsomt over mange år. De lar seg heller ikke bremse, og det ligger i deres natur at de ikke kan gå tilbake. Stivere linse i øyet, med påfølgende brillebehov, er et eksempel på slike forandringer. I det praktiske liv vil imidlertid de fleste aldersforandringer, i ethvert organ, være resultat av både den indre prosess og ytre påvirkning. Hva som betyr mest for det endelige resultatet, vil variere. En slags sluttsum, nemlig variasjon i livslengde, har vært studert i tvillingmaterialer. Funnene her taler for at arv står for en tredel av variasjonen. Resten skyldes ytre faktorer, som i prinsippet kan påvirkes.
Hvor gamle kan mennesker bli? Hvor lenge er det mulig å leve hvis både arv, leveforhold og tilfeldigheter er gunstige? Det finnes mange anekdoter om mennesker som skal ha blitt svært gamle. Spesielt gjelder dette fra steder der høy alder er forbundet med tilsvarende aktelse. Problemet har vært å dokumentere alderen overbevisende. Guinness rekordbok har akseptert Jeanne Calment som verdensrekordholder. Hun levde i byen Arles i Sør-Frankrike og døde i 1997. Da var hun 122 år. Jeanne Calment var ifølge Wikipedia ingen helsefanatiker. Hun spiste mye sjokolade, var glad i portvin og røykte et par sigaretter daglig til hun var 117 år. Sin høye alder tilskrev hun et stort forbruk av olivenolje, men genene var heller ikke dårlige. Flere i familien var blitt gamle – mor 86 og far 93 år. Hennes gode helse tillot henne å sykle til hun var 100, og hun bodde hjemme til like før sin 110-årsdag. De siste årene var hennes syn og hørsel betydelig svekket. Hun hadde utpreget sans for humor og er tillagt en rekke friske replikker.
Aldri ng i si n almi n n eligh et
11
At en kvinne har rekorden, er ikke tilfeldig. Kvinner lever som kjent gjennomsnittlig lengre enn menn. Norsk rekord innehas av Maren Bolette Torp, med 112 år og 61 dager. Lengstlevende norske mann, som riktig nok bodde lenge i Canada, er Herman Smith-Johannsen. Han ble 111 år og 204 dager. Særlig høyere enn dette er det urealistisk å sikte i dag. Og trolig er det best at det forblir slik. Hvis man på en eller annen måte skulle klare å øke vår maksimale levealder dramatisk, ville det, blant andre ulemper, etter hvert bli trangt om plassen for våre etterkommere.
Hvorfor bærer vi alderen så forskjellig?
Funksjonsnivå
Smith-Johannsen gikk på ski etter at han hadde fylt 100 år. Det betyr at han hadde beholdt bra funksjon i hvert fall i muskler, ledd, lunger, hjerte og karsystem. Sånn sett representerte han et ytterpunkt på en skala der vi alle befinner oss. Med enkelte unntak vil våre organer og deres funksjonsevne bygge seg opp gjennom barndom og ungdom for å nå sitt høyeste nivå i 20–30-årsalderen. Deretter er vi stabile i noen år, og så følger en lett synkende fase til bortimot 60 års alder. Herfra avtar den gjennomsnittlige funksjonsevnen raskere, men med stor variasjon fra organ til organ. Det er også bemerkelsesverdig at forskjellen på folk gradvis begynner å øke i denne alderen. Dette er et nærmest allmenngyldig prinsipp som gjelder uansett hvilken funksjon man tar for seg. Aldri er forskjellene mellom mennesker større enn når vi blir gamle. Figuren nedenfor illustrerer dette.
Frisk. Bare primære aldersforandringer Flere kroniske sykdommer. Betydelige aldersforandringer
60 år
70 år
80 år
Alder
Funksjonsnivå etter 60-årsalderen. De fleste vil befinne seg et eller annet sted mellom den røde og den blå linjen. Posisjonen er ikke helt tilfeldig.
12
Lev godt med di n alder
Aldersforandringer utvikler seg langsomt og ganske jevnt, mens sykdom kan komme og forsvinne igjen eller variere i aktivitet. Funksjonelt kan flere forandringer kompenseres ganske bra. Derfor er det ikke grunn til defaitisme. Vårt nivå mellom de to linjene er ikke stasjonært. På lang sikt vil imidlertid funksjoner avta, men så lenge vi ikke blir utsatt for spesielle påkjenninger, går dette bra. Når det gjelder enkelte viktige organer, som hjerte, lunge eller hjerne, skal det imidlertid til slutt bare en liten ekstrapåkjenning til før livstruende situasjoner oppstår. Mang en sykehjemslege kan ha klødd seg i hodet når en 90-åring har gått bort. Hva døde vedkommende egentlig av? På dødsattesten har legen lyst til å skrive «gammel og mett av dage», men vet at det ikke vil bli godtatt. Ofte er det en knapt merkbar lungebetennelse som ligger til grunn. Den gamle har ikke hatt fysisk kapasitet til å takle den, og bukker under allerede før symptomer oppdages.
Reservekapasiteten De fleste mennesker i 60–70-årsalderen er velfungerende i dagliglivet. En eller flere kroniske sykdommer behøver ikke nødvendigvis å være til hinder for dette. De merker lite til aldersforandringene, og kanskje må det spesielle tester til for i det hele tatt å påvise dem. Funksjonsreduksjonen har foreløpig bare skjedd innen reservekapasiteten, det vil si den kapasiteten vi ikke bruker til daglig, men som vi har tilgang til når situasjonen krever det. Heldigvis er denne ekstra kapasiteten betydelig på de fleste områder også hos eldre, men den avtar. Forflytningsevnen er et eksempel på det. For 20 år siden kunne dagens 60-åring, om nødvendig, småløpe de 500 meterne til bussholdeplassen. Det er kanskje ikke mulig for vedkommende nå lenger. De fleste beregner derfor et par minutter ekstra og går rolig i stedet. Livet blir ikke dårligere av den grunn. Hørselen er et annet område der reduksjonen foreløpig spiller liten rolle. Du hører kanskje ikke lenger de fine lydene til gresshoppene. Men hva gjør det, så lenge du ubesværet hører vanlig talestemme? For en 80–90-åring er reservekapasiteten på de fleste områder betydelig redusert, og i den alderen kan man fort få bruk for alt man har av den. Reservekapasiteten kan imidlertid økes i flere organer. Det vil si at den kan bli større ved trening. Muskelstyrke, balanse og utholdenhet er nærliggende eksempler. En del funksjonsreduksjoner, som nedsatt lesesyn, dårlig hørsel eller sviktende balanse, kan lett kompenseres ved hjelp av briller, høreapparat eller spaserstokk. Tapte ferdigheter eller kapasitet kan bøtes på
Aldri ng i si n almi n n eligh et
13
ved enkel tilrettelegging av dagliglivet eller bruk av tekniske hjelpemidler. Dette er forhold vi skal se mer på senere.
Å stritte imot aldringen «Ungdom er det eneste som er verd å eie,» sa Oscar Wilde. Han om det, men det er et utbredt ønske å beholde ungdommens vitalitet og utseende så lenge som mulig. Følgelig har man stadig jaktet på substanser som skulle bremse aldringsprosessen. En rekke vitaminer og naturprodukter er forsøkt, men dokumentasjonen for virkning er svak eller helt manglende. Foreløpig er det grunn til å være skeptisk til slikt. Hvis det en dag skulle komme et middel der effekten var vitenskapelig dokumentert, ville det være en verdensbegivenhet og få så mye publisitet at man neppe går glipp av nyheten. For smågnagere finnes det en sikker metode. Det er vist at deres levetid øker merkbart hvis de blir sulteforet. De ble sammenliknet med en kontrollgruppe som fikk spise fritt. Man vet ikke om noe tilsvarende gjelder for mennesker, men uansett ville det være lite fristende å skulle gå sulten gjennom livet. Det er tankevekkende at store deler av befolkningen i industrialiserte land tenderer mot den andre ytterligheten. Mange er overvektige. Det er ikke risikofritt.
Aldring og sykdom De aller fleste sykdommer blir vanligere med alderen, og spesielt gjelder dette de kroniske. Mange sykdommer bruker flere tiår på å utvikle seg. Det gjelder blant annet forkalkninger i blodårene og slitasjesykdommer i leddene. En generelt svekket motstandskraft i høy alder er også en del av forklaringen. Derfor er det ikke uvanlig for gamle å ha flere sykdommer samtidig. Ofte opptrer også akutte forverringer på toppen av kroniske tilstander. Et annet viktig forhold er at aldersforandringer kan modifisere sykdommenes symptomer, slik at de fremtrer annerledes enn hva som er typisk hos unge og middelaldrende. Dermed blir diagnostikken vanskeligere. Det er heller ikke alltid like enkelt å avgjøre hva som er fremskredne aldersforandringer og hva som er sykdom. Det er selvsagt en viktig distinksjon. Hvis du selv feilaktig skylder på alderen, kan diagnose og behandling bli forsinket. Tar legen feil den omvendte veien, kan det ligge an til nytteløs og kanskje skadelig behandling. Uansett, er du selv i tvil og det dreier seg om mer enn en bagatell, er det fornuftig å rådføre seg med fastlegen. Egentlig har man heller ikke på medisinsk hold alltid vært klar over hva som var hva. Enkelte tilstander som før ble oppfattet som aldersforandringer, ansees i dag som sykdom.
14
Lev godt med di n alder
Aldersforandringer i hud, hår og negler Ta en titt på din egen håndbak. Der vil du se at noe er endret fra yngre dager. Har du passert 60 med noen år, vil du sannsynligvis finne litt ujevn pigmentering og noen lysbrune flekker. Dernest vil du kanskje stusse over hvor tynn huden virker. Konturene av senene er blitt lettere å se, og hos mange fremtrer de blålige samleårene med meget tynn og gjennomskinnelig hud over seg. Der huden til daglig må bevege seg mest, særlig over fingerleddene, er det tydelige rynker. Dette viser at den ikke er så elastisk som før. Hvis du strekker ut fingrene, ser det ut som det er for mye av den. Disse aldersforandringene i håndbakens hud er sjelden vår største bekymring. Verre kan det være med ansiktet vi møter i speilet hver morgen. Noen av forandringene er til stede der også, og vi blir minnet om at vi har levd en stund. På grunn av elastisitetstapet begynner huden å «sagge». Den synker ned og danner folder der det ikke burde vært det. Det har heldigvis ikke store funksjonelle konsekvenser. Unntaket må være hvis huden på øvre øyelokk siger så langt ned at det reduserer synsfeltet. Heldigvis kan dette lett korrigeres ved et lite kirurgisk inngrep.
Hud merket av solen og alderen.
Aldersforan dri nger i h u d, hår og n egler
15
Ansiktshuden hos eldre mennesker har i varierende grad smårynker og mer markerte furer. De siste skal i hvert fall delvis kunne avspeile våre dominerende ansiktsbevegelser i løpet av livet. Har du for eksempel smilt mye, eller vært nærsynt og myst mye, gir det tydelige rynker ved øynene! Ansiktshuden er den del av oss som tydeligst røper alderen, ved siden av holdningen og bevegelsesmønsteret. I motsetning til våre øvrige organer blir huden ofret langt mer interesse for sitt utseende enn for sin funksjon. Huden er blant kroppens største organer. Den består av to lag, overhuden og lærhuden. Under den siste ligger det varierende mengder fettvev. I tillegg til å endre hudens utseende vil aldringen også påvirke flere av funksjonene til huden.
Forsvaret mot omverdenen svekkes Huden utgjør mesteparten av vår grense mot omverdenen og er første linje i forsvarsverket mot skadelig kjemisk og fysisk påvirkning utenfra. Vi beskyttes også mot infeksjoner ved at mikroorganismer normalt ikke klarer å trenge gjennom hel hud. I overhuden er det dessuten celler som identifiserer fremmed substans og er av betydning for immunforsvaret. Det blir færre av disse med alderen, noe som er med på å gi en litt økt tendens til hudinfeksjoner. I overhuden finnes pigmentceller. Antallet av disse avtar med årene, så selv etter mye sol får vi ikke den dype, jevne brunfargen mange kunne få som unge. Dette har mer enn kosmetisk interesse, siden pigmentcellene reduserer de ultrafiolette strålenes påvirkning av de dypere lagene. Der kan disse strålene både påskynde aldersforandringer og disponere for svulstdannelse. Mennesker med naturlig mørk hud er bedre beskyttet enn lyse. Et naturlig «eksperiment» har vist dette ved at lyse nordeuropeere som utvandret til solrike Australia, fikk økt forekomst av hudkreft. Når det gjelder selve huden, virker mørkhudede som regel yngre enn lyse hvis soleksponeringen gjennom livet har vært noenlunde lik.
Huden blir skjørere Grensen mellom overhuden og lærhuden er ujevn og bølgete hos unge. Den kan minne om et tredimensjonalt puslespill. Med årene jevner den seg ut, og festet mellom de to lagene blir mindre solid. Dette forklarer at gamle mennesker, kanskje særlig fra 80 års alder, lettere opplever at overhuden løsner hvis de får et overflatisk skrubbsår. Den kan bli liggende som en tynn oppkrøllet fille i utkanten av sårområdet. Som ved andre skrubbsår er overflaten ømfint-
16
Lev godt med di n alder
lig. Hvis såret ellers er rent, får man både beskyttelse og god smertelindring ved å dekke området med tynt mikroporplaster. Dette hindrer verken dusjing eller annen vask og kan sitte på et par uker eller til det løsner av seg selv. I siste del av senioralderen kan det lett oppstå myntstore mørkerøde blødninger like under hudoverflaten. Det kan skje selv etter nesten umerkelige støt eller berøringer. Mest utsatt er håndbak og underarmer der huden er tynnest. Forklaringen er tynnere karvegger og at det sparsomme bindevevet omkring gir mindre støtte enn før. Fenomenet er ikke forbundet med smerter og er selvfølgelig helt ufarlig. Etter som dagene går og blodfargestoffet brytes ned, skifter fargen mot det gulaktige og er gjerne helt borte etter to–tre uker.
Sår gror langsommere Cellene i overhuden fornyes kontinuerlig fra dypere lag, men denne prosessen går langsommere med årene. Etter hvert blir det heller ikke så rikelig med små blodkar i lærhuden. Dette gjør at sår ikke gror så fort som hos unge, og det er anslått at en 70-åring må ha dobbelt så lang tid som en 20-åring før arret er like solid. Etter operasjoner er det fornuftig at stingene får sitte litt lenger hos eldre. Sluttresultatet blir heldigvis omtrent like sterkt, og selve arret blir gjerne vel så pent som det ville blitt hos unge. Røyking gjør at sår gror langsommere, fordi blodsirkulasjonen i huden reduseres, og fordi blodets oksygenbærende evne er mindre.
Noen får tørrere hud og kløe Produksjonen av fettstoffer og fuktighet i huden blir redusert med årene. Særlig på vinterstid, når luften inne har lav fuktighetsgrad, kan huden kjennes tørr og ru. Hyppig dusjing eller bading med rikelig såpebruk trekker i samme retning. De naturlige råd er å dusje kortere og sjeldnere. Hvis du ikke driver svettefremkallende aktiviteter, er det kanskje nok med et par ganger i uken? Smør gjerne huden med fuktighetskrem daglig på de aktuelle områdene. Kremen behøver ikke være dyr, og det er tryggest å bruke en uparfymert variant. Ull eller andre grovere tekstiler rett mot huden kan lett irritere den. Tørrheten kan av og til forårsake en plagsom kløe. Betegnelsen er pruritus senilis eller gammelmannskløe. Den kan forekomme på områder som vaskes mye, men kan også omfatte større deler av kroppen. Grunnbehandlingen retter seg mot den tørre huden, men det finnes også kløestillende midler som kan lindre. En sjelden gang kan kløe være begynnersymptom ved
Aldersforan dri nger i h u d, hår og n egler
17
enkelte indre sykdommer. Eller det kan av og til dreie seg om en bivirkning til medikamentell behandling. Derfor kan det være lurt å spørre fastlegen om råd hvis slik kløe oppstår og vedvarer over uker. Det gjelder uansett alder.
Huden som sanseorgan Via huden oppfatter vi berøring, temperatur og smerte. Berøringssansen holder seg bra på områder med kroppsbehåring, mens den avtar noe i håndflater og fotsåler. Det gjør at man med fingerspissene ikke lenger kan registrere så små detaljer som i yngre dager. Eldre klager sjelden over dette. Antagelig har det sammenheng med at evnen ikke settes på alvorlige prøver i dagliglivet. Smerteoppfattelsen fra huden har vært undersøkt eksperimentelt i forskjellige aldersgrupper. Resultatene er ikke entydige, så forandring av praktisk betydning er lite sannsynlig.
Temperaturregulering Her har huden en viktig oppgave. Siden den utgjør vår yttergrense vil den mer eller mindre direkte delta i varmeutvekslingen. Blodgjennomstrømningen kan variere innen vide grenser. Dette skjer automatisk, uten at vi kan påvirke det med vår vilje. Er omgivelsene kjølige, minsker huden varmetapet ved at blodårene trekker seg sammen. Huden blir da kald og blek. Omvendt er det hvis vi er for varme. Med alderen reduseres blodomløpet i huden, og blant annet av den grunn blir reguleringskapasiteten mindre. Se mer om temperaturregulering fra s. 84.
Seborroiske vorter blir vanligere Disse kalles også gammelmannsvorter og er en godartet hudforandring som opptrer hos mange eldre. Det er gjerne flere av dem, og de er vanligst på overkroppen. Størrelsen er ofte som en gammeldags tiøring. Fargen kan variere fra nesten hudfarget til mørk brun. Overflaten er kløftet og furet, nesten som på en vanlig vorte. Andre kan minne om en flat rosin som ligger på huden. Fastlegen kan enkelt skrape dem bort med et skarpt instrument, Gammelmannsvorte på brystveggen. eller de kan fjernes ved frysing.
18
Lev godt med di n alder