Michel Houellebecq
Lanzarote Oversatt av Thomas Lundbo
Michel Houellebecq Originalens tittel: Lanzarote Oversatt av Thomas Lundbo Copyright © 2000 Flammarion, Paris All rights reserved. © CAPPELEN DAMM AS, 2010 ISBN 978-82-02-30472-0 1. utgave, 1. opplag 2010 Omslagsdesign: Studio Bergesen Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2010
Innkjøpt av Norsk kulturråd. Published with the support of the Culture Programme (2007–2013) of the European Union.
Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
«Verden er av middels størrelse.»
1
På ettermiddagen den 14. desember 1999 gikk det opp for meg at min nyttårsfeiring antagelig kom til å bli helt mislykket – i år også. Jeg tok til høyre i Avenue Félix Faure og gikk inn på det første og beste reisebyrået. Jenta bak disken var opptatt med en kunde. Det var en brunette med etnisk kjortel og piercing i det venstre neseboret; håret var hennafarget. Jeg prøvde å se avslappet ut og begynte å samle sammen brosjyrer fra utstillingshyllene. «Kan jeg hjelpe deg?» hørte jeg etter et minutt. Nei, hun kunne ikke hjelpe meg; ingen kunne hjelpe meg. Det eneste jeg ville, var å dra hjem og klø meg på balla mens jeg bladde gjennom katalogene for feriehotellene; nå hadde hun imidlertid innledet en samtale, og jeg så ingen vei utenom. «Jeg skulle gjerne reise bort i januar …» svarte jeg med et smil jeg trodde var avvæpnende. «Vil du til Syden?» fortsatte hun uten pause. «Jeg har ikke så god råd,» svarte jeg beskjedent. Samtalen mellom turisten og reisebyråagenten – det er i hvert fall oppfatningen jeg har dannet meg etter 7
å ha lest forskjellige fagblader – har en tendens til å gå utover det rent profesjonelle, hvis den ikke – siden transaksjonen her gjelder et materiale, «reisen», som er rikt på drømmer – mest av alt er avslørende for det som virkelig står på spill – den gåtefulle, dypt menneskelige, nesten mystiske kjernen – i enhver handelsmessig relasjon. Prøv å innta, kjære leser, turistens posisjon et lite øyeblikk. Hva er det som skjer? Du må lytte til alle forslagene fra fagmannen (eller i de fleste tilfellene fagkvinnen) som sitter foran deg. Hun har – dette er hennes funksjon – store kunnskaper om underholdnings- og kulturtilbudene på de ulike feriestedene som tilbys i katalogen hennes; hun har dannet seg et omtrentlig bilde av det typiske klientellet, av hvilke fritidsaktiviteter man kan bedrive på stedet, av mulighetene for å treffe andre; i noen uker vil din lykke – eller i hvert fall mulighetsbetingelsene for lykken – i stor grad avhenge av henne. Det hun må prøve å gjøre – uansett hvor kort møtet er, kan hun ikke bare mekanisk anvende en «standard» ferieformel – er å kretse inn dine forventninger, ønsker eller til og med dine hemmelige lengsler så nøyaktig som mulig. «Tunisia er jo en klassiker, og prisen er veldig god der i januar …» begynte hun, som for å gi meg en liten appetittvekker. «Sør-Marokko også. Det er veldig pent utenfor sesongen.» Hvorfor utenfor sesongen? Sør-Marokko er veldig pent hele året. Jeg kjenner Sør-Marokko godt, antagelig bedre enn den dustekjerringa. Det er mulig det er veldig pent, men det er ikke helt min stil, og det måtte jeg nå få inn i hodet hennes. 8
«Jeg liker ikke araberlandene,» avbrøt jeg, «eller …» Ved nærmere ettertanke kom jeg til å huske en libanesisk dame som jeg møtte på en swingers-klubb: skikkelig heit, med deilig, myk fitte, hun hadde til og med store pupper. For øvrig hadde en kollega fortalt meg om et Nouvelles Frontières-hotell i Hammamet dit det kom grupper med algeriske kvinner som ville more seg med andre kvinner uten å bli passet på av menn; han hadde svært hyggelige minner derfra. Kanskje araberlandene ikke var så dumme likevel, hvis man bare fikk dem bort fra den teite religionen sin. «Det er ikke egentlig araberlandene jeg har noe imot, det er de muslimske landene,» fortsatte jeg. «Du har ikke et araberland som ikke er muslimsk?» Det var litt som en nøtt i et spørreprogram på tv: «Et araberland som ikke er muslimsk … du har førti sekunder fra nå.» Munnen hennes var halvåpen. «Vi har jo Senegal …» fortsatte hun for å bryte stillheten. Senegal, hvorfor ikke? Jeg hadde hørt at hvite menn fortsatt hadde en høy stjerne i Vest-Afrika. Det var nok å vise seg på et diskotek, så fikk man med seg en dame i bungalowen; det trengte ikke være en hore engang, de gjorde det fordi de hadde lyst. Selvfølgelig likte de å få gaver, små gullsmykker, men vis meg den kvinne som ikke liker å få gaver. Jeg vet ikke hvorfor jeg tenkte på dette; det var ikke for å få pult jeg dro. «Jeg drar ikke for å få pult,» sa jeg. Jenta så overrasket opp på meg, og så hadde jeg da også hoppet over flere ledd i resonnementet mitt. Hun fortsatte å bla gjennom mappa: «Til Senegal må du opp i minst 9
seks tusen franc …» konkluderte hun. Jeg ristet bedrøvet på hodet. Hun reiste seg for å gå og se i en annen mappe; de er ikke helt følelsesløse, disse jentene, de er mottagelige for økonomiske argumenter. På fortauet utenfor tråkket folk i snøen, – som litt etter litt forvandlet seg til gjørme. Hun kom tilbake og satte seg ned foran meg. I en plutselig mer direkte tone spurte hun: «Har du tenkt på Kanariøyene?» Piffen gikk litt ut av henne da jeg ikke svarte. Hun smilte profesjonelt: «Folk tenker ikke så ofte på Kanariøyene … Det er en øygruppe i havet utenfor kysten av Afrika, midt i Golf-strømmen; det er mildt klima hele året. Jeg har hatt kunder som har badet der i januar …» Hun lot meg få litt tid til å fordøye informasjonen før hun fortsatte: «Vi har en kampanje på Bougainville Playa. 3 290 franc for en uke, alt inkludert, avreise fra Paris 9., 16. og 23. januar. Hotellet har fire stjerner pluss etter spansk standard. Rom med fullt utstyrt bad, hårføner, air condition, telefon, tv, minibar, egen betalingssafe, balkong med utsikt over svømmebassenget (eller over havet mot et tillegg i prisen). Tusen kvadratmeters svømmebasseng med boblebad, badstue, tyrkisk bad og trimanlegg. Tre tennisbaner, to squashbaner, minigolf, bordtennis. Folkedansshow, ekskursjoner fra hotellet (program finnes på stedet). Reise- og avbestillingsforsikring inkludert.» «Hvor er det?» slapp det ut av meg. «På Lanzarote.»
10
2
Nyttårsaften 1999 gikk heller dårlig for meg; jeg prøvde å koble meg på internett, men fikk det ikke til. Jeg hadde akkurat flyttet; jeg tror jeg skulle ha reinstallert modemkortet eller noe sånt. Jeg ble raskt lei av de fruktesløse prosedyrene og sovnet i ellevetiden. Det var en moderne nyttårsaften. Jeg hadde valgt turen med avreise 9. januar. På «Relais H»-kiosken på Orly, som nettopp var omdøpt til Relay, kjøpte jeg en drøss aviser. Innholdet i Passion Glisse var som det pleide. I Paris Match var det en flere sider lang sak om en bok av Bernard HenriLévy om Jean-Paul Sartre. Le Nouvel Observateur fokuserte på ungdomsseksualitet og hundreårsdagen for Préverts fødsel. Libération gikk på sin side nok en gang tilbake til Holocaust og plikten til ikke å glemme, og Sveriges smertefulle oppgjør med sin nazistiske fortid. Jeg tenkte at det ikke hadde vært noen som helst vits i å skifte århundre; forresten hadde vi ikke skiftet århundre, det var i hvert fall blitt understreket av en språkforsker som var blant gjestene på diskusjonsprogrammet jeg hadde sett kvelden før; det egentlige 11
århundreskiftet (og derigjennom også årtusenskiftet) ville ikke inntreffe før år 2001 begynte. Når det gjaldt ordenes bokstavelige betydning, hadde han utvilsomt rett, men det var selvfølgelig bare noe han snakket om for å irritere programlederen. Uansett hvordan ordene ble brukt, kunne hele verden se at 2000 begynte med et totall. Flyturen over Frankrike og Spania gikk fint; jeg sov nesten hele tiden. Da jeg våknet, fløy vi over kysten av Portugal, som viste en tørr og hard geomorfologi. Etter hvert svingte flyet ut mot havet. Jeg prøvde nok en gang å engasjere meg i bladene. Sola gikk ned over Atlanterhavet; jeg tenkte på programmet jeg hadde sett kvelden før igjen. En av gjestene var en pornoskuespillerinne som sa at hun ikke tenkte noe spesielt på årtusenskiftet; for henne kom menn alltid til å være menn, og det var det. Historikeren derimot, syntes århundrebegrepet hadde en viss relevans, samtidig som det måtte forstås rent billedlig; for eksempel mente han at det 19. århundre ikke hadde sluttet før i 1914. En genetiker på venstresiden eksploderte: Det var ufattelig og også uanstendig at en så betydelig del av menneskeheten fortsatt døde av sult i år 2000. En akademiker på høyresiden ironiserte: Som alle andre syntes han det var beklagelig med sult og krig, men når det var sagt syntes han det virket meningsløst å skulle prøve å forandre menneskenes situasjon før man hadde klart å endre menneskenaturen på en fundamental måte; underforstått var han altså enig med pornoskuespillerinnen, og det virket som om det 12
vokste fram et slags samhold mellom dem, som bare ble sterkere utover i sendingen. Siden han visste så lite om de siste framskrittene innen molekylærbiologi, var han overhodet ikke klar over at en slik fundamental forandring (som han skråsikkert refererte til som ønskelig, men totalt umulig) faktisk var tenkbar, og dét innen kort tid. Genetikeren på venstresiden var selvfølgelig klar over dette, men siden han var en fanatisk tilhenger av politisk handling og demokrati, avfeide han det som en avskyelig tanke. Kort sagt var dette bare enda en diskusjon for duster. Jeg sovnet og våknet ikke før landingen. Når det er sånn fatt med det 20. århundre, tenkte jeg, er det lenge til vi ser slutten på det. Transporten til hotellet var godt organisert, det skal sies. Det var dette som kom til å stå igjen fra det 20. århundre: vitenskapen, teknikken. En Toyota minibuss var jo tross alt noe annet enn en diligence.
13