Lamegvære
ClareMackintosh Lamegvære
Oversattav UlrikFarestad
Originalenstittel: LetMeLie
Copyright©ClareMackintosh2018
©CAPPELENDAMMAS,Oslo,2018
ISBN978-82-02-57754-4
1.utgave,1.opplag2018
Omslagsdesign:MiriamEdmunds Omslagsfoto:©MarkOwen/TrevillionImages
Sats:Type-itAS
Trykkoginnbinding:ScandBookUAB,Litauen2018
SattiSabonogtryktpå70gEnsoluxCream1,8
Materialetidennepublikasjoneneromfattetavåndsverklovensbestemmelser. UtensærskiltavtalemedCappelenDammASerenhvereksemplarfremstilling ogtilgjengeliggjøringbaretillattidenutstrekningdeterhjemletilovellertillatt gjennomavtalemedKopinor,interesseorganforrettighetshaveretilåndsverk.
Utnyttelseistridmedlovelleravtalekanmedføreerstatningsansvarog inndragning,ogkanstraffesmedbøterellerfengsel.
www.cappelendamm.no
«Trepersonerkanholdepåenhemmelighet
hvistoavdemerdøde.»
benjaminfranklin
Dødenklermegikke.Detfølessomjeggårmedenlånt frakk–densklirnedfraskuldrenemineogsleperigrusen. Denpasserikke.Denerubekvem.
Jegvilristedenavmeg–harlysttilåslengedeniskapetogfåtilbakedeskreddersyddeklærnemine.Jegønsket ikkeåforlatedetgamlelivetmitt,menjegventeroptimistiskpådetneste–jeghåperjegblirvakkeroglivlig.Foreløpigerjegfanget.
Fangetmellomtoliv. Ilimbus.
Detsiesatdeterenklereåtakleplutseligeavskjeder,at deermindresmertefulle.Folktarfeil.Mansparesforsmertensomfølgeravuttværedeavskjederoglangvarigsykdom,mentilgjengjelderdetskrekkelignåretlivblirborte utenforvarsel.Etlivsomblirrevetbort.Dendagenjeg døde,gikkjegpålinemellomtoverdener,ogsikkerhetsnettetundermegvarifiller.Deneneveienførtetiltrygghet,denandretilfare.
Jegtoketskritt. Ogdøde.
Vipleideåspøkeomådø–daviennåvarungeog fulleavliv,ogdødenbarevarnoesomskjeddemed andre.
«Hvemavosskommertilådøførst,trordu?»spurte duenkvelddavihaddetømtenvinflaskeoglåforanden elektriskepeisenileilighetenjegleideiBalham.Denene
håndendinstrøkmegoverlåretogmildneteffektenav ordene.Jegsvarteutenånøle.
«Du,selvfølgelig.»
Dukastetenputemothodetmitt.
Vihaddeværtsammenienmåned–vihaddenytthverandreskropperogsnakketomfremtidensomomdenikke angikkoss.Ingenforpliktelser,ingenløfter,baremuligheter.
«Kvinnerleverlenger.»Jegflirte.«Deteretvelkjentfaktum.Detharmedgeneneågjøre.Desterkesteoverlever. Mennklarersegikkepåegenhånd.»
Dublealvorlig,lahåndenomansiktetmittogfikkmeg tilåsepådeg.Øynenedinevarsvarteihalvlyset.Lysstrimenefrapeisengagjenskinnipupillene.«Detstemmer.»
Jegvillekyssedeg,menduholdtmegfastmedfingrene. Tommelenpressetmothaken,helttilbeinet.
«Jegvetikkehvajegskullegjorthvisnoeskjeddemed deg.»
Jeggrøssetlitt,tiltrossfordensterkepeisvarmen.Det varsomåsesittegetspøkelse.
«Holdkjeft.»
«Jegvillehadøddselv,»insistertedu.
Jegsatteenstopperfordenungdommeligeaffektasjonen dajegskjøvborthåndendinogfrigjordehaken.Jegholdt fingreneminemellomdine,såavvisningenikkeskullesvi formye,ogkyssetdegtildurulletdegoverpåryggen,med megoppådeg,oghåretmittfaltoveransiktenevåre.
Duvilledøformeg.
Forholdetvarennåferskt–detvarengnistsomkunne slukkeslikelettsomdenkunneflammeopp.Jegkunne umuligviteatduskulleslutteåelskemeg–atjegskulle slutteåelskedeg.Menjegkunneikkelaværeåfølemeg smigretavdedypefølelsenedine,avintensiteteniøynene.
Duvilledøformeg,ogidetøyeblikkettenktejegatjeg villedøfordegogså.
Jeghaddealdritroddatnoenavossskulleblinødttilå gjøredet.
Ellaeråtteukergammel.Øynenehenneserlukket,ogde lange,mørkevippenestrykermoteplekinnene,sombevegersegoppognedmenshundier.Denørlillehåndenligger somensjøstjernepåbrystetmitt.Jegsitterfastisofaenog tenkerpåaltjegkunnehagjortmenshunspiser.Jegkunne halest.SettpåTV.Bestiltmatpånettet.
Ikkeidag.
Detteerikkeendagforvanligegjøremål. Jegbetrakterdatterenmin,ogetterenstundløfterhun øyenlokkeneogserpåmegmedmørkeblåøyne,alvorligog tillitsfullt.Pupilleneerdypebrønneravuforbeholdenkjærlighet–speilbildetmitterlite,menstille.
Elladierlangsomt.Vistirrerpåhverandre,ogjegtenker atmoderskaperverdensbestbevartehemmelighet:Ingen bøker,ingenfilmer,ingenverdensrådkunnehaforberedt megpådenaltoppslukendefølelsenavåbetyaltforen bittelitenperson.Ogatdennepersonenskullebetyaltfor meg.Jegbevarerhemmeligheten,røperdenikkefornoen, forhvemskullejegsidettil?Determindreenntiårsiden jegvarferdigpåskolen,ogvenneneminedelersengmed elskere,ikkebabyer.
Ellastirrerfremdelespåmeg,menfokusetiøyneneblir gradvissvakere,somnårmorgentåkendriveroveretlandskap.Øyenlokkeneglipperengang,toganger,oglukker seg.Sugingen–somvarglupskistarten,ogsåblerytmisk
ogrolig–blirlangsommere,tildetgårfleresekundermellomhvermunnfull.Såslutterhun.Ogsovner.
Jegløfterhånden,trykkerforsiktigmotbrystetmed pekefingeren,brytervakuumetmellombrystvortenogleppenetilElla,ogtrekkerammebehåentilbakepåplass.
Munnenhennesfortsetteråbevegesegendaenlitenstund, førsøvnenblirdypere,ogleppenestivnerienperfektO.
Jegburdeleggehenneframegmenshunsover,ogutnytte tidensågodtsommulig.Hvorlengeblirdet?Timinutter, entime?Deterennåenstundtilvikanfastsetteenrutine. Rutine. Denybaktemødrenesslagord–deterdeteneste samtaleemnetnårbarselgruppenmøtestilmorgenkaffe, noehelsesøsterentvingermegtilåværemedpå. Soverhun godt?Duburdeprøveålahennegråtelitt.Hardulest GinaFord?
Jegnikkerogsmiler,ogsier: Jegskalprøvedet, også henvenderjegmegtilenavdeandrenyemødrene.Ensom erannerledes,ogmindrerigid.Jegbryrmegnemligikke omrutiner.JegharikkelysttilålaEllaliggeoggråtemens jegsitteriunderetasjenogskriverpåFacebookomhvor forferdeligdeteråværemamma!
Detgjørvondtågråtenårmammaikkekommertilbake. Ellatrengerikkeåfåvitedetheltennå.
Hunrørersegisøvnen,ogdenkonstanteklumpenihalsensvulmeropp.Ellaerdatterenminnårhunervåken.
Nårvennerpåpekerlikhetstrekkmedmeg,ellersierathun lignerpåMark,kanjegikkesedetselv.JegserpåElla,og serElla,rettogslett.Mennårhunsover…nårhunsover, serjegmorenmin.Detskjulersegethjerteformetansikt underdefyldigebabykinnene,oghårfestetersåliktat jegvetatdatterenminkommertilåtilbringemangfoldige timerforanspeiletifremtiden,menshunprøveråtemme denene,lillehårlokkensomvokserienannenretningenn resten.
Drømmerbabyer?Hvakandedrømmeom,desomhar såfåerfaringer?JegermisunneligpåsøvnentilElla,og ikkebarefordijegermerslitennåennjegnoensinnevar
førjegfikkbarn,menfordisøvnenminalltidbringermed segmareritt.Idrømmeserjegtingjegikkevetnoeom.
Antagelsenemineerbasertpåpolitirapporterogrettsmedisinerensuttalelser.Jegseransiktenetilforeldrenemine, someroppsvulmedeogødelagtavvannet.Jegserfrykten iansiktenederesidetdefallerfraklippen.Jeghørerskrikene.
Dethenderatunderbevissthetenersnillmotmeg.Foreldreneminefallerikkehvergang–avogtilflyrde.Jeg seratdegårutiløseluften,sprerarmeneogglirlikeover detblåvannet,somspruteroppideleendeansiktenederes. Davåknerjegrolig,ogsmiletblirværendeiansiktettiljeg åpnerøyneneogskjønneratingentingharendretsegsiden jeglukketdem.
Fornittenmånedersidentokpappaenbil–dennyeste ogdyreste–fraplassenforanbilforretningensin.Deretter kjørtehanitiminutter,fraEastbournetilBeachyHead, hvorhanparkertebilen,lotdørenståulåstoggikktiltoppenavklippen.Påveiensamlethansammensteinerforå gjøresegtyngre,ogdatidevannetvarpåsitthøyeste,hoppethanfraklippen.
Alledisseopplysningeneharjegfordirettsmedisineren harforklartdemforosstoganger,punktforpunkt.Jeg sattsammenmedonkelBillyoglyttettildendempede, menforferdeligomstendeligeberetningenomtomislykkederedningsaksjonervedkysten.Jegstirretnedifanget mensekspertenefremlasinemeningeromtidevann,overlevelsessjanserogdødsstatistikk.Ogjeglukketøyneneidet rettsmedisinerenavsakjennelsenomselvmord.
Morenminvaroverveldetavsorg,ogsjumåneder seneregjordehundetsammesomham,ogdetmedslikpinlignøyaktighetatlokalavisenomtaltedetsomet«copycatselvmord».Foreldreneminedødemedsjumånedersmellomrom,menettersomdetvarsammenhengmellomdødsfallene,blehøringeneholdtisammeuke.Jegfikkvitemye iløpetavdetodagene,menikkeomdetsomvirkelig betyddenoe.
Hvorforgjordededet?
Hvis degjordedet,idetheletatt.
Kjensgjerningeneerudiskutable,menforeldrenemine varikkesuicidale.Devarikkedeprimerte,engsteligeeller redde.Detvarumuligåseforsegatdeskullebegåselvmord.
«Deterikkealltidlettåoppdagepsykiskelidelser,»sier Marknårjegtaropptemaet,ogstemmenhansrøperaldri athanerirritertforatsamtalenbevegersegditigjen.«Selv verdensmestoppegående,optimistiskemenneskerkanlide avdepresjon.»
Iløpetavdetsisteåretharjeglærtåholdeteorienemine formegselv.Jegsnakkerikkehøytomdentvilensomliggerlikeundersorgensoverflate.Ingenandretviler.Ingen andreerbekymret.
Pådenannensideerdetingenandresomkjenteforeldrenemineslikjegkjentedem.
Fasttelefonenringer.Jeglardengåtilsvareren,menvedkommendeleggerikkeigjenbeskjed.Inesteøyeblikkkjennerjegatmobilenvibrererilommen,ogjegvetatdeter Markførjegserpåskjermen.
«Sitterdutilfeldigvisfastunderensovendebaby?»
«Hvordangjettetdudet?»
«Hvordangårdetmedhenne?»
«Hundierhverhalvtime.Jegprøverålagemiddag,men kommeraldriigang.»
«Ikkebrydegmeddet–jeggjørdetnårjegkommer hjem.Hvordanfølerdudeg?»Deterenørlitenendringi stemmenhans,ensomingenandrevillehaoppfattet.En undertekst.Hvordanfølerdudeg– idag,avalledager.
«Detgårgreit.»
«Jegkankommehjem–»
«Detgårgreit.Jegmenerdet.»
Markvilleikkehaliktåmåttegåhalvveisikurset.Han samlerpåutdannelseslikandresamlerpåølbrikkereller utenlandskemynter–hanharsåmangebokstavernåat deikkefårplassbaknavnethanslenger.Nårdethargått
noenmåneder,fårhantrykketoppnyevisittkort,ogde minstviktigebokstavenefallerutenforkantenoghavner iglemselen.Dagenskursheter«Verdienavempatiiterapeutensklientforhold».Hantrengerdetikke–empatien hansvaråpenbarfradetøyeblikketjegkominndøren hans.
Hanlotmeggråte,skjøveneskemedpapirlommetørklærmotmegogbamegomåtadentidenjegtrengte. Jegskullebegynnenårjegvarklar,ogikkeetsekundfør. Ogdajegsluttetågråte,menfremdelessletmedåfinne ordene,fortaltehanomsorgensfaser–fornektelse,raseri, forhandling,depresjon,aksept–ogjegskjønteatjegennå ikkehaddekommetforbidetførstepunktet.
IdenfjerdeterapiøktentrakkMarkpustendyptogsa athanikkekunnebehandlemeglenger,ogdajegspurte omdethaddenoemedmegågjøre,innrømmethanathan haddeeninteressekonflikt,ogatdetkunnevirkeuprofesjonelt,menspurteomjegvillespisemiddagmedham.
Hanvareldreennmeg–nærmeremammasalderenn minegen–oghanvirketvanligvismerselvsikkerennnå, dajegsånervenedirreunderoverflaten.
Jegsvartemeddetsamme.«Veldiggjerne.»
Seneresahanathanhaddehattstørrekvalermedå avbryteterapienmin,ennmedåopptreuetiskoggåutmed enpasient.En tidligere pasient,påpektejeg.
Hansynesfortsattdeterubehagelig.Folkmøtespå deforskjelligstesteder,sierjegtilham.Foreldrenemine møttespåennattklubbiLondon–foreldrenehansmøttesvedfrysediskenpåMarks&Spencer.Oghanogjeg møttehverandreienleilighetisjuendeetasjeiPutney,i etbehandlingsværelsemedskinnstoler,mykeullpleddog etskiltpådørenmedpåskriftenMARKHEMMINGS, TERAPEUT.TIMEBESTILLING.
«Hvisduvirkeligmenerdet.GiElla-Bellaetkyssfra meg.»
«Hadet.»Jegleggerpåførst,ogjegvetathanpresser telefonenmotleppene,slikhanalltidgjørnårhanerhen-
sunketitanker.Hanharsikkertgåttutforåringe,istedet forådrikkekaffeogmingle,ellerhvanåtrettiterapeuter måttegjørenårdeblirsluppetutavklasserommet.Snart kommerhantilågåtilbaketildeandreogforsvinnefra megietpartimer,menshanprøveråviseempatiitenkte situasjoner.Liksomangst.Oppdiktetsorg.
Hanvilgjernearbeidemedsorgenmin,menjegnekter. Jegsluttetågåiterapidajegskjønteatjegkanprateså myejegbarevil,utenatforeldreneminekommertilbake. Omsidernårmanetpunkthvordenindresmertenbareer tristhet.Ogdetfinnesingenkurmotden.
Sorgenerkomplisert.Denminkerogvokserogerså mangefasettertatjegfårvondtihodethvisjegprøverå pilledenfrahverandre.Detkangåfleredagerutenatjeg gråter,ogsåblirkroppenplutseliggrepetavvoldsomme hulk,såjegknaptfårpuste.Ideteneøyeblikketlerjegog onkelBillyavnoedumtsompappagjordeengang,ogidet nesteblirjegrasendepåegoismenhans.Hvispappaikke haddetattlivetavseg,villeikkemammahellerhagjort det.
Verstavalterraseriet.Denhvitglødendevreden,og skyldfølelsensomalltidkommeretterpå.
Hvorforgjordededet?
Jeghargåttgjennomdageneførpappasdødsfallenmilliongangerihodet–jegharspurtmegselvomvikunneha gjortnoeforåforhindredet.
Farendinersavnet.
JegrynketpannendajegfikkSMS-en,ogventetpåsluttpoengetivitsen.Jegboddesammenmedforeldrenemine, menvarpåenkonferansemedovernattingiOxford,ogjeg sattogpratetovermorgenkaffenmedenkollegafraLondon.Jegunnskyldtemegoggikkforåringehenne.
«Hvamenerdumedathanersavnet?»
Detmorenminsa,gaingenmening.Ordenekomlangsomtut,somomhundreggetdemoppfrabunnen.De
haddekrangletkveldenfør,ogpappahadderastavgårde tilpuben.Detvarikkeuvanlig.Jeghaddeforlengstforsonetmegmedatforeldreneminehaddeetstormfulltekteskap.Uværetgikkvanligvisoverlikerasktsomdetblåste opp.Mendennegangenhaddeikkepappakommettilbake.
«JegtenkteathankanskjesovoverhosBill,»sahun, «menjegerpåjobbennå,ogBillharikkesettham.Jegvet ikkehvajegskalgjøre,Anna.»
Jegforlotkonferansenmeddetsamme.Ikkefordijeg varuroligforpappa,menformamma.Depassetalltidpå atjegikkeskullevitehvorfordekranglet,menjeghadde fåttmedmegettervirkningenealtformangeganger.Pappa stormetut–drotiljobben,tilgolfbanen,ellertilpuben. Mammagjemtesegihuset,ogoverformeglothunsom hunikkehaddegrått.
Dethelevaroverinnenjegkomhjem.Politifolkpåkjøkkenet,medhattenihånden.Mammaskalvsåkraftigat dehaddetilkaltensykepleierforågihennesjokkskadebehandling.OnkelBillyvarblekavsorg,ogLaura,mammas guddatter,lagdeteogglemteåhaimelk.Ingenavossmerketdet.
Jeglestetekstmeldingenfrapappa.
Jegorkerikkedettemer.Verdenbliretbedrestedutenmeg.
«Farendintokenbilfrajobben.»Politimannenvar omtrentpåpappasalder,ogjegundretpåomhanhadde barn,ogomdetokhamforgitt.«Kameraeneviserathan kjørteiretningavBeachyHeadsentpåkveldenigår.» Morenminutstøtteethalvkvaltskrik.JegsåatLauragikk bortforåtrøstehenne,menjegklarteikkeågjøredet.Jeg stosomnagletfast.Jegvilleikkelytte,menføltemegtvungettilågjøredet.
«Våremannskaperrykketutomtrentklokkenhalv elleveidagtidlig,»sapolitibetjentPickettogstirretned pånotatenesine.Detvarvellettereennåsepåoss.«En
kvinneringteogsaathunhaddesettenmannsomfylteen ryggsekkmedsteiner,lalommebokenogmobilenpåbakkenoghoppetfraklippekanten.»
«Oghunprøvdeikkeå stoppe ham?»Jegmenteikkeå rope,ogonkelBillylaenhåndpåskulderenmin.Jegristet denavmegogsnuddemegmotdeandre.«Såhunbarepå menshanhoppet?»
«Detgikkveldigfort.Kvinnenvarsværtoppskaket,som dusikkertskjønner.»DetvarforsentforbetjentPickettå biteavsegtungendahanoppdagetflausen.
«Så hun varoppskaket?Hvordantrorhunatpappa haddedet?»Jegsnuddemegbråttogsåpådeandreforå fåstøtte,førjegstirretpolitibetjenteneinniøynene.«Har dereavhørthenne?»
«Anna,»saLaurastille.
«Hvordankandereviteathunikkedyttetham?»
«Anna,dettehjelperikke.»
Jegvarpånippettilåglefsetilbake,menfikkøyepå morenmin,somlentesegmotLauraogstønnetlavt.Kampenebbetutavmeg.Jeghaddedetvondt,menmamma haddedetverre.Jeggikkbortogkneltevedsidenavhenne, tokhåndenhennesogmerketatkinnenemineblevåteav tårerførjegkjentedemiøynene.Foreldreneminehadde værtsammenitjueseksår.Dehaddeboddsammen–jobbetsammen–ogelskethverandre,imedgangogimotgang.
PolitibetjentPickettkremtet.«BeskrivelsenpassettilMr. Johnson.Vivarpåstedetetterfåminutter.Bilenhansble funnetpåparkeringsplassenpåBeachyHead,ogvedkantenavklippenfantvi…»Hanbletausogpektepåen gjennomsiktigplastposesomlåmidtpåkjøkkenbordet,og jegsåatdeninneholdtmobilentilpappaogdenlysebrune skinnlommebokenhans.Plutseligkomjegtilåtenkepå noeonkelBillyalltidspøktemed–atpappahaddemølli lommene–ogetøyeblikktroddejegatjegskullebryteut ilatter.Istedetbegyntejegågråte,ogjegsluttetikkefør tredagersenere.
HøyrearmenminharsovnetunderElla.Jegtrekkerdenut, risterpåfingreneogkjennerenkriblingdablodetvender tilbaketiltuppene.Plutseligblirjegrastløs,ogjegbenytterminenyemammaferdigheterogsnikermegfrifraden sovendekroppen,likestillesomenmarinejeger.Jegbygger oppmedputerrundthennepåsofaen,ogsåreiserjegmeg ogstrekkerpåkroppen,somerstivetterallsittingen.
Farenminsletaldrimeddepresjonellerangst.
«Villehanhafortaltdegomdethvishangjordedet?»sa Laura.Vivarpåkjøkkenet–Laura,mammaogjeg.Politiet,naboeneogalledeandrehaddegått,ogvisattigjen medennummenfølelseogdrakkvin,somgaosssursmak imunnen.Laurahaddeetgodtpoeng,selvomjegikkeville innrømmedet.Pappakomfraenlangrekkemennsom haddetroddmanvar«soper»hvismansnakketom«følelser».
Uansetthvasomvarårsakentilselvmordet,haddedet kommetbråttpåossogstyrtetossnedisorgen.
Mark–ogterapeutenjegerstattethammed–oppfordret megtilåjobbemedraserietjegfølteetteratpappadøde. Jeggrepfattifireordsomrettsmedisinerenhaddebrukt.
Ikkeåndsfriskiøyeblikket.
Dethjalpmegmedåskillemannenfrahandlingen–og medåforståatpappaikkebegikkselvmordforåsårede etterlatte.Istedettydetdensistetekstmeldingenpåathan virkeligtroddeatvivilleblilykkeligereutenham.Ingentingkunneværtfjernerefrasannheten.
Detsomskjeddeetteratpappadøde,varvanskeligere åtakleennselveselvmordet.Jegprøvdeåforståhvorfor morenmin–somselvhaddesettdensorgenogsmerten somselvmordforårsaker,oghaddesettmeggråteforden elskedefarenmin–valgteåutsettemegfordetsammeen gangtil,medvitendeogvilje.
Blodetsummeriørene,somenvepsfangetietglass. Jeggårutpåkjøkkenet,hellerimegetglassvann,presserhendenemotgranittbenkenogbøyermegovervasken. Jeghøreratmammasyngermenshunvaskeropp–athun
kjefterpåpappaogspøromhankan ryddeoppetterseg ensjeldengangiblant. Serformegskyeravmelmensjeg lagerklossetekakerimammasleirbolle.Hendenehennes rundtminemenshunlærermegåformekjeksogbake butterdeig.Ogdajegflyttethjemigjensenere,byttetvipå åstålentmotAga-komfyrenmensdenandrelagdemiddag.Pappasattpåarbeidsværelset,ellersåpåTVistuen. Vikvinnenestopåkjøkkenet–fordiviville,ikkefordivi måtte.Ogvismåpratetmensvilagdemat.
Deteridetterommetjegføleratjegernærmestmamma. Ogdeterherdetgjørmestvondt.
Idagerdetetårsiden.
Sørgendeenkekastersegidøden, stodetiavisen. The Guardian trykketfølgendeoverskrift,medutilsiktetironi: Prestberomatmediaskalslutteåskriveompopulærtselvmordssted.
«Duvisstedet,»hviskerjeg,ogselvomjegvetatsinnsfriskemenneskerneppesiersliketinghøyt,klarerjegikke åholdedetinneetenestesekundlenger.«Duvisstehvor smertefulltdetvar,oggjordedetlikevel.»
JegburdehahørtpåMarkogplanlagtnoefordagen.En distraksjon.JegkunneharingtLaura.Spistlunsj.Gåttpå shopping.Hvasomhelst,sålengejegslappåhengemed hodethjemme,gnurepådesammegamletingeneogtenke påårsdagenformammasdødsfall.Deteringenlogisk grunntilatdennedagenskalværevanskeligereennnoen andre.Morenminerikkemerdødidagennhunvarigår –ikkemerdødennhunkommertilåværeimorgen.
Oglikevel…
Jegtrekkerpustendyptogprøveråristedetavmeg.Jeg setterglassetivaskenoguffermeghøytovermegselv,som omdethjelperåhøreselvbebreidelsen.JegskaltamedElla tilparken.Vikantaomveienforåslåihjeltid,ogpåvei hjemkanvihandleinntilmiddag.Førjegvetordetavdet, erMarkhjemme,ogdagenersnartover.Denneplutselige besluttsomheteneretgammelt,meneffektivtknep.Jegfår littmindrevondtihjertet,ogpressetbakøyneneminker.
Lyvsådutrordetselv, pleierLauraåsi. Kledegtil denjobbenduønsker,ikkedenjobbendufaktiskhar, er enannenfavorittfrase.Hunmeneriarbeidslivet(manmå lytteveldignøyeforåoppdageatdensnobbeaksenten hennesertillært,ikkemedfødt),menprinsippeterlikevel gyldig.Hvismanlatersomalteriorden,følermanseg straksbedre.Ogplutseligeraltgreitpåordentlig.
Jegjobberfremdelesmeddetsistepunktet.
JeghørerdetlilleskriketsomvarsleratEllaervåken,og dajegerkommethalvveisgjennomgangen,serjegatnoe stikkergjennombrevsprekken.Deterentenblittlevertpersonlig,ellersåbledetsittendefastdapostmannenvarher. Jegsådetihvertfallikkedajegplukketopppostenfra dørmattenimorges.
Deteretkort.Jegfikkendatoidagtidlig–beggevar fragamleklassekameratersomlikeråholdesorgenpåen armlengdesavstand–ogdeterrørendeåseatmangemerkersegdatoerpådenmåten.Påårsdagenforpappasselvmordvardetnoensomsatteigjenengryterettpåtrammen medensværtkortbeskjed.
Frysnedellervarmopp.Tenkerpådeg.
Jegvetfremdelesikkehvemdenvarfra.Mangeavkondolansekortenesomkomdaforeldreneminedøde,inneholdthistorierombilenedehaddesolgtiårenesløp. Nøklersomvarblittoverleverttilskråsikretenåringerog overnervøseforeldre.Sportsbilermedtosetersomvarbyttetutmedfamilievennligestasjonsvogner.Bilersomskulle feireatfolkfikklønnsøkning,fylterundeårellergikkav medpensjon.Foreldreneminevarmedimangeforskjellige historier.
Adressenerskrevetutpåetklistremerke,ogpoststempelet erenuklarblekkflekkøverstihøyrehjørne.Kortetertykt ogeksklusivt–jegmåristepåkonvoluttenforåfådetut. Jegstirrerpåbildet.
Forsidenerdekketavsterkefarger:Rundtkantenerdet enbordavsjokkrosarosermedsammenflettedestilkerog
glinsende,grønneblader.Imidtenblirtosjampanjeglass klinketmothverandre.Ordeneeruthevetogdekketmed glitter.
Tillykkemeddagen!
Jegfarersammen,somomnoenharslåttmeg.Erdette enslagssykspøk?Entabbe?Erdetenellerannenvelmenende,mennærsyntslektningsomhartattfeilavbeskjeden? Jegåpnerkortet.
Meldingenerskrevetpåenpc,printetutpåbilligpapir oglimtpåinnsiden.
Deterikkeentabbe.
Jegskjelverpåhendene,ogordeneblirutydeligefor meg.Summingenfravepseniøretøkeristyrke.Jegleser detendaengang.
Selvmord?Troomigjen.
Detvarikkeslikjeghaddelysttilådø.Detvarikkeslik jeghaddetenktmegdet.
Nårjegforestiltemegmittegetdødsfall,såjegformeget mørktrom.Soverommetvårt.Jeghaddeputeriryggen,og etglassvannbleløftettilleppenemine,fordihendenevar forsvaketilåholdedet.Smertenebledøyvetmedmorfin. Debesøkendelistetseginnpåradogrekkeforåtafarvel –duvarrødiøynene,menstoisk–ogjeglyttettildevennligeordenederes.
Etterhvertsovjegmerennjegvarvåken,ogenmorgen våknetjegikkeidetheletatt.
Jegspøkteoftemedatjeggjernevillebligjenfødtsom hund.
Detvisersegatmanikkeharsærligmedvalgmuligheter. Mantardetmanfår,entendetpasserellerikke.En kvinnesomlignerenselv.Eldre,styggere.Deterdeteller ingenting.
Detfølesunderligåværeherutendeg.
Tjueseksårvarvisammen.Vivargiftnestenlikelenge. Igodeogondedager.Duhaddepådegdress,ogjeghadde enkjolemedempirelivforåskjuledenfemmånedergamle klumpen.Etnyttlivsammen.
Ognåerjegalene.Jegerensom.Redd.Jegerutepådypt vann,iskyggenavetlivjegenganglevdetilfulle.
Ingentingblesomjeghaddetenkt. Ognåerjegher.
Selvmord?Troomigjen.
Beskjedenerikkeundertegnet.Annakommerikketilå skjønnehvemdenerfra.
Menjegvetdet.Ietheltårharjegventetpåatdette skulleskje,mensjegnarretmegselvtilåtroatstillhetvar detsammesomtrygghet.
Detstemmerikke.
JegkanseformegdenforhåpningsfulleminentilAnna. Nåtrorhunathunskalfåsvarpåspørsmålenesomhar holdthennevåkenomnatten.Jegkjennerdatterenvår.
Hunkanikkefåsegtilåtroatduellerjegvillehoppefrivilligfradenklippen.
Hunharrett.
Medsmertefullklarhetserjeghvasomkommertilåskje videre.Annakommertilåoppsøkepolitiet.Hunkommer tilåkreveetterforskning.Hunkommertilåkjempefor sannheten,forhunvetikkeatsannhetenbareeretskalkeskjulforendaflereløgner.Ogendastørrefare.
Selvmord?Troomigjen.
Mantarikkeskadeavdetmanikkevet.Jegmåhindreat Annagårtilpolitiet.Jegmåhindrehenneiåfinneutsannhetenomdetsomskjedde,førhunkommertilskade.
Jegtroddejegvarferdigmeddetgamlelivetmittden dagenjegkjørtetilBeachyHead,menjegtokvisstfeil.
Jegmåsetteenstopperfordette.
Jegmådranedigjen.
JegringerMarkogleggerigjenenbeskjedomkortet,men denersåusammenhengendeatjegmåstanse,trekkepustenogforklarealtpånytt.
«Ringmegsåsnartduhørerdette,»sierjegtilslutt.
Selvmord?Troomigjen. Budskapeterklart. Morenminblemyrdet.
Detkriblerfremdelesinakkehårenedajegsnurmeg sakteogserpådenbredetrappenbakmegogdeåpne døreneoghøyevinduenepåhverside.Deteringenåse. Selvfølgeligikke.Menkortetjegholder,gjørmegurolig, somomnoenhaddebruttseginnioglagtdetrettihåndenmin,ogdetfølesikkelengersomEllaogjegeralenei huset.
Jegstikkerkortettilbakeikonvolutten.Jegmåkomme megvekkherfra.
«Rita!»
Jeghørertassendelyderfrakjøkkenet,ogklørsomskraperpågulvflisene.Ritaerresultatetavenomplasseringskampanje,ogerenblandingavkypriotiskpuddelogmasse annet.Hunharrødbrunpelssomhengeroverøyneneog framunnvikene,ognårvistusserhenneomsommeren,får hunflekkersomerhvitesomsnø.Hunslikkerhåndenmin entusiastisk.
«Vigårentur.»
Huneraldrivondåbe,ogfykerborttilinngangsdøren, hvorhunleggerhodetpåskakkeogstirrerutålmodigpå meg.Barnevognenstårundertrappenigangen,ogjegleggerdetanonymekortetikurvenunderoverdelenogdekkerdettilmedetteppe,somomdetvirkeligforsvinnernår jegikkekansedet.JegløfterEllaakkuratidettilfredshetenhennestarsluttoghunbegynneråbligrinete.
Selvmord?Troomigjen.
Jegvisstedet.Jegharalltidvisstdet.Jegskulleønskejeg haddeentiendedelavstyrkenhennes–jegmisunnetalltid selvsikkerhetenhennes.Hungaaldriopp.Hunvilleikke hagittopplivet.
«Skalvigåutogfåosslittfriskluft?»
Ellafamleretterbrysteneigjen,menviharikketid.Jeg harikkelysttilåværeidettehusetetøyeblikklenger.Jeg finnerfremstellevesken,sjekkeratalterpåplass–bleier, lommetørklær,gulpekluter–ogslengerlommebokenog nøkleneoppi.DetersomregelnåEllafinnerpååbæsjei bleien,ellerkasteoppallmelkensåjegmåskiftepåhenne. Jegsnuserforsiktigpårumpahennesogtenkeratdetgår bra.
«Fint,dastikkervi!»
Utenforinngangsdørenerdetensteintrappmedtretrinn nedtildetgruslagteområdetmellomhusetogfortauet. Hverttrinnharenlitenfordypningmidtpå,hvorutallige føtterhargåttgjennomårenesløp.Dajegvarliten,pleide jegåhoppefradetnederstetrinnet,ogdajegbleeldreog merselvsikker–mensmammastadigadvarte«værforsiktig!»–kunnejeghoppefradetøverstetrinnetoglande støttpåbeinaioppkjørselen,mensjegstrakteutarmene ogtokimotdeninnbilteapplausen.
JegtarEllaiarmenogskyvervognennedtrinnene,før jegleggerhennepåplassogstapperpleddenegodtrundt henne.Denplutseligekuldeperiodenertydeligvisikke over,ogfrostenglitrerpåfortauene.Grusenlagerendempetknaselydnårdefastfrosnesmåsteinenebrytesfrahverandreunderskoenemine.
«Anna!»
Naboenvår,RobertDrake,stårpådenandresidenav detsvartegjerdetsomskillerhusenevåre.Eiendommeneer identiske:treetasjeshusigeorgianskstil,medlangebakhagerogsmalegangstiersomgårfrabaksidentilforsidenmellomhusene.ForeldrenemineflyttettilEastbourne i1992,dajegdukketuventetoppogavbrøtlivetderesi London,ogdegiftetseg.Minavdødebestefarbetaltefor huset–somliggertogaterbortenforhusethvorpappa voksteopp–medkontanter(«deterdeenestepengenefolk bryrsegom,Annie»)oggasikkertmyemindreennRobert måttegifornaboeiendommen,dahankjøptedenfemten årsenere.
«Jeghartenktpådeg,»sierRobert.«Deteridag,erdet ikke?»Hansmilermedfølendeogleggerhodetpåskakke. DennebevegelsenminnermegomRita,menøynenetil Ritaervarmeogtillitsfulle,ogøynenehanser…
«Morendin,»leggerhantil,itilfellejegikkeskjønner hvahansnakkerom.Stemmenhanserentankeutålmodig,somomjegburdeværemertakknemligformedfølelsenhans.
Roberterkirurg,ogselvomhanaldriharværtannet ennvennligmotoss,harhanetintenst,nestenkliniskblikk somfårmegtilåføleatjegliggerpåoperasjonsbordet. Hanboralene,oghansnakkeromnevøeneogniesenesine, somavogtilerpåbesøk,medenlikegyldighetsomer typiskformennsomikkeharbarn,ogaldriharønsketseg det.
JegviklerbåndettilRitarundthåndtaketpåbarnevognen.«Ja.Deteridag.Såsniltavdegåhuskedet.»
«Årsdagereralltidvanskelige.»
Jegorkerikkeflereplattheter.«Jegskalbaretrilleentur medElla.»
Robertvirkertakknemligforatjegskiftertema.Han tittergjennomsprinkleneigjerdet.«Såstorhunerblitt.»
Detersåmangepleddrundthenneathanumuligkan sedet,menjegnikkerogfortellerhamhvilkenpersen-
tilhunerpå,noesomsikkertermerennhanønskerå vite.
«Utmerket!Kjempebra.Vel,jegskalikkeoppholde dere.»
Oppkjørselenerlikebredsomhuset,mendeterikke plasstilannetennbilerder.Fløyenepåjernportenerskjøvettettinntilgjerdet,ogharaldriværtlukketsålenge jegharboddher.Jegsier«hadet»ogtrillervognengjennomåpningenogutpåfortauet.Pådenandresidenav gatenliggerdetenpark,etområdeforvoksne,medintrikatbeplantningogskiltsomsieratdeterforbudtågåpå gresset.ForeldreneminebyttetpåågåturmedRitader, sentpåkvelden,oghunhaleribåndetnå,menjegtrekker hennemedmegoggåriretningavbyen.Vedendenavhusrekkentarjegtilhøyre.Jegkikkertilbakemothusetvårt, somheterOakView,ogleggermerketilatRobertfremdelesstårioppkjørselen.Hanservekkoggårinnihuset igjen.
VigårlangsChestnutAvenue,hvorflerelignendehus liggerbakglinsendegjerderoglaurbærbuskersomerpyntetmedfunklendehvitelys.Etparavhuseneigatener blittomgjorttilleiligheter,mendeflesteerintakte,ogde storeinngangsdøreneerfrieforringeklokkerogpostkasser.Juletrærersynligeiflerekarnappvinduer,ogjegfåret parkorteglimtavlivenesomlevesidestoreværelsene. Idetførstevinduetliggerengutthenslengtpåsofaen,idet andreløpersmåbarnrundtirommetistrålendefesthumør. Inummersekssittereteldreekteparogleserhversinavis.
Dørentilnummeråtteeråpen.Enkvinne–jeggjetter athunersentiførtiårene–ståriengråmaltgang,med denenehåndenpådørhåndtaket.Jegnikkertilhenne,men selvomhunløfterhåndenforåhilsetilbake,erdetleende smilethennesrettetmotmannenogbarna,somkrangler vennskapeligmensdeprøveråbæreetjuletrefrabilentil huset.
«Forsiktig,dukommertilåmistedet!» «Litttilvenstre.Passpådøren!»
Enlattersalvefratenåringsjenta–etskjevtsmilfraden klønetebroren.
«Deremåløftedetovergelenderet.»
Pappadirigererogblanderseginn,menertydeligstolt avbarnasine.
Plutseliggjørdetsåvondtatjegikkefårpuste.Jegkniperøyneneigjen.Jegsavnerforeldreneminesåfryktelig, tilforskjelligetiderogpåmåterjegikkehaddeforventet. Fortojulersidenvilledethaværtpappaogjegsombar treet,mensmammastoderidørenoglotsomhunkjeftet påoss.VivillehattmasseCadburyRoses-sjokolade,altfor myespritognokmattilåmettedefemtusen.Lauraville hakommetmedenhaugmedpresangerhvishunnettopp haddefåttsegennyjobb,ellerbeklagelserogløfterom fremtidigegaverhvishunvararbeidsledig.Pappaogonkel Billypleideåkrangleomuvesentligheterogkastetmynt foråavgjøretvisten,ogmammablegjernesentimentalog sattepå«DrivingHomeforChristmas»påanlegget.
Markvillehasagtatjegsåpåfortidengjennomrosenrødebriller,menjegersikkertikkedenenestesombare ønskeråhuskedehyggeligestundene.Ogbrilleneerkanskjerosenrøde,menlivetmittbleendretforalltidda mammaogpappadøde.
Selvmord?Troomigjen.
Detvarikkeselvmord.Detvardrap. Noenharstjåletlivetmitt.Noenhardreptmorenmin. Oghvisdedreptehenne,betyrdetatpappahellerikketok livetsitt.Beggeforeldrenemineblemyrdet.
Jeggriperhardererundthåndtaketpåvognen,ogblir plutseligoverveldetavskyldfølelseforallemånedenejeg harbruktpåårasemotforeldrenemineogdenenkle utveienderes–foratdetenktemerpåsegselvenndemde forlot.Kanskjedetvargaltavmegåklandredem.Kanskje deikkevalgteåforlatemeg.
Johnson-familiensbilforretningliggerpåhjørnetavVictoriaRoadogMainStreet,sometlysendefyrtårniutkan-
tenavbyen,derbutikkeneogfrisørsalongenebliravløst avleiegårderogeneboliger.Defargerikeflaggenefrabarndommenminerborteforlengst,oggudvethvabestefar villehasagtomiPadenesomselgernebærerunderarmen, ellerdeenormeflatskjermenesomviserukensspesialtilbud.
Jegkryssergårdsplassenognavigerervognenmellomen elegantMercedesogenbruktVolvo.Glassdøreneglirlydløstoppdavinærmeross,ogdenvarmeluftenlokkeross inn.Julemusikkstrømmerfradedyrehøyttalerne,ogbak skranken,hvormammasatttidligere,erdetnåenvakkerjentemedkaramellfargethudogmatchendehårstriper, menshundunkerdekunstigeneglenesinemottastaturet. Hunsmilertilmeg,ogdetglimterienlitendiamantpå enavfortennenehennes.Stilenhenneskunneikkehavært merforskjelligframammas.Deterkanskjederforonkel Billyansattehenne–detkanikkeværelettågåpåjobbenhverenestedag.Alltiddetsamme,barelittannerledes. Akkuratsomhusetmitt.Somlivetmitt.
«Annie!»
DetharalltidværtAnnie.AldriAnna.
OnkelBillyerbrorentilpappa,ogerselveinnbegrepet av«evigungkar».Hanharenhåndfullkvinneligevenner, somnøyersegmedenfredagsmiddagogenheisaturtil Londonnåogda,oghanharfastpokerkveldmedkompisenedenførsteonsdagenimåneden.
DethenderjegforeslåratviskaltaendrinkmedBev ellerDianeellerShirley,menBillysvareralltiddetsamme. «Jegtrorikkedet,kjæreAnnie.»
Detbliraldrinoemeravstevnemøtenehans.Middag eralltidbaremiddag–endrinkerbareendrink.Ogselv omhantarinnpådefinestehotelleneiLondonogoverøsersineutvalgtefølgesvennermedgaver,gårdetalltidflere månederførhanserdemigjen.
«Hvorforholderdudempåavstand?»spurtejegen gang,etteratvihaddedrukketaltformange«Johnsonsgin ogtonic»,somvikallerdetifamilien.
Billyblunkettilmeg,menstemmenvaralvorlig.«Så ingenskalblisåret.»
Jegomfavnerhamogpusterinndenvelkjenteduftenav etterbarberingsvann,tobakkognoeubestemmeligsomfår megtilåpresseansiktetmotgenserenhans.Hanlukter sombestefar.Sompappa.SomallemenneneiJohnsonfamilien.NåerbareonkelBillyigjen.
Jegtrekkermegtilbakeogbestemmermegforåsidet medengang.«Mammaogpappabegikkikkeselvmord.»
OnkelBillysetteroppenresignertmine.Viharsnakket omdettefør.
«ÅAnnie…»
Mendennegangenerdetannerledes.
«Debledrept.»
Hanserpåmegutenåsinoe–granskeransiktetmitt medengsteligeøyne–ogsågeleiderhanmeginnpåkontoret,vekkfrakundene,ogplasserermegienavdedyre skinnstolenesomharståttheriallevighet.
Kjøpermanbillig,måmankjøpeflereganger, sapappa alltid.
Ritaleggersegnedpågulvet.Jegserpåbeinamineog huskerhvordandeengangitidendingletfrakantenav setet,førdegradvisvokstenedtilgulvet.
Jeghaddearbeidsukeher.
Jegvarfemtenårgammelogbleoppfordrettilåblimed ifamiliebedriften,mendetblesnarttydeligatjegikkeville haklartåselgevanniSahara.Pappavaretnaturtalent.
Hvaerdetmansier?Ensomkanselgeistileskimoer.Jeg pleideåsepåmenshanvurdertekundene– kandidatene, somhankaltedem.Hanbemerketbilendekjørte,klærne degikki,ogsåvalgtehanenpassendetilnærmingsmåte, somomhanhaddeenmenyåvelgefra.Hanvaralltid segselv–alltidTomJohnson–menaksentenhanskunne bevegesegetparhakkoppellernedpåfinhetsskalaen, ellersåerklærtehanathanvarstorfanavWatfordFC, TheCure,brunelabradorer…Mankunnesenøyaktignår
koblingenoppsto–selvesekundetdakundenebestemte segforatdevarpåbølgelengdemedpappa,ogatTom Johnsonvarenfyrmankunnestolepå.
Jegfikkdetikketil.Jegprøvdeåhermeetterpappa, ogprøvdeåjobbesammenmedmammabakskrankenog smileslikhunsmiltetilkundene,ogspørreombarnaderes, menjegskjønteselvatdetvirketpåtatt.
«JegtrorikkevårkjæreAnnieegnersegsomselger,»sa Billy–ogikkeforåværeslem–daarbeidsukenvarover. Ingenvaruenige.
Pussignokendtejegoppmedåbliselger.Deterdet veldedighetsarbeidgårutpå,ibunnoggrunn.Jegselger månedligedonasjoner,fadderbarn,legaterogtestamentariskegaver.Jegselgerdårligsamvittighettildemsom gjernevilhjelpe.JegharjobbetforReddBarnasidenjeg sluttetpåuniversitetet,ogdetharaldriføltespåtatt.Det vistesegatjegrettogslettikkevarlidenskapeligopptatt avbilsalg.
Billyharpåsegenmørkeblå,nålstripetdress,ogmedde rødesokkeneogbukseseleneserdetutsomhanjobberpå WallStreet,noejegvetertilsiktet.IngentingBillygjør,er tilfeldig.Slikpynthaddevirketjåletepåandre,menBilly klerdet–selvombukseseleneerlittstrammeovermagen –oghanharetsnevavironisomgjørathanvirkertiltalende,ikkeprangende.Hanerbaretoåryngreennpappa, menhårfestetserikkeuttilåvike,oghvishanhargråhår vedtinningene,erderetusjertbort.Billyerlikenøyemed sittegetutseendesommedutstillingslokalet.
«Hvaskaldettebety,Annie?»Hansnakkervennlig,slik hanalltidgjordenårjegfaltogslomeg,ellerhavnetikrangelpålekeplassen.«Harduhattenvanskeligdag?Jeghar værtlittuteavmegselv.Gledermegtildenerover,for åværeærlig.Årsdager,altså.Mangeminner.»Bakbryskhetenhanserdetensårbarhetsomfårmegtilåsverge formegselvpåatjegskaltilbringemertidsammenmed ham.Førstakkjeginnombutikkenheletiden,menetter atmammaogpappadøde,harjegbarekommetmedunn-
skyldninger,ogsåformegselv.Jegerfortravel,Ellaerfor liten,væreterfordårlig…Sannheteneratdetgjørvondt åværeher.
«Vilduspisemiddaghosossimorgen?»
Billynøler.
«Værsåsnill.»
«Greit.Detblirhyggelig.»
GlassetmellomutstillingslokaletogkontorettilBillyer etenveisspeil,ogpådenandresidenserjegatenavselgernetarenkundeihånden.Hankasteretblikkiretning avkontoretoghåperatdenstoresjefenfårdetmedseg. Billynikkeranerkjennende,somomhanleggersegsalget påminnetilnesteevaluering.Jegbetrakterham,foråse omhanvilrøpenoe,ogjegprøverålesetankenehans.
Forretningenehargåtttregt.Pappavardrivkrafteni bedriften,ogonkelBillybleknustdahandøde.Ogda mammaogsådøde,troddejegenstundathanskullebryte fullstendigsammen.
JeghaddenettoppfunnetutatjegvargravidmedElla, ogjegdrotilbutikkenforåhilsepåonkelBilly,mender hersketdetfulltkaos.Kontoretvartomt,ogdelavebordeneiventeområdetvarfulleavpappkrus.Kundenegikk alenemellombilenepåplassenutenfor.Kevin–ennokså nyselgermedmasserødthårpåhodet–sattoppåresepsjonsskrankenogflørtetmedresepsjonisten,envikarfraet byråsomhaddebegyntukenetterjul.
«Menhvorerhan?»
Kevintrakkpåskuldrene.«Hankomikkepåjobbeni dag.»
«Ogdutenkerikkeatduburderingeham?»
DajegkjørtehjemtilBilly,prøvdejegåignorerepanikkensomspredtesegibrystet.Hanhaddebaretattsegen fridag.Hanvarikkesavnet.Hanvilleikkegjøredetmot meg.
Jegringtepådørklokken.Jeghamretpådøren.Ogda jegrotetiveskenforåfinnemobilen,samtidigsomjegforberedtemegpååsideordenejeghaddelærtunderhørin-
genomforeldrenemine– bekymringforlivogsikkerhet–åpnetBillydøren.
Dethviteiøynenevardekketavtynne,rødestriper. Skjortenvaråpen,ogdressjakkenvarsåkrølleteatjeg skjønteathanhaddesovetiden.Endunstavalkoholslo motmeg,ogjeghåpetatdetvarfrakveldenfør,ogikkefra idagtidlig.
«Hvemharstyringenibutikken,onkelBilly?»
Hanstirretforbimegogutpågaten,hvoreteldreektepargikklangsomtbortoverfortauetogdroentrillebag etterseg.
«Jegklarerdetikke.Jegkanikkeværeder.»
Jegkjenteenbølgeavsinne.Troddehanatjegønsketå giopp?Troddehanathanvardenenestesomhaddedet vanskelig?
Inneihusetvardetfrykteligrotete.Glassbordetistuen vardekketavettyntfettlag.Kjøkkenbenkenvarfullav skitnetallerkener,ogdetvaringentingikjøleskapet,forutenenhalvtomflaskehvitvin.Detvarikkeuvanligathan ikkehaddeordentligematvarerihuset–onkelBillymente athyppigerestaurantbesøkvarenavfordelenemedåvære singel–menhanhaddeikkenoemelk,ikkenoebrød. Ingenting.
Jegskjulteforferdelsenmin,oglatallerkeneneivasken, tørketavkjøkkenbenkenogplukketopppostenfragulvet igangen.
Hansendtemegettrøttsmil.«Duerensnilljente, Annie.»
«Klesvaskenfårdutaselv–jegnekteråvaskeunderbuksenedine.»Raseriethaddedempetseg.Jegkunneikke klandreBilly.Jegkunneikkeklandrenoen.
«Jegerleimeg.»
«Jegvetdet.»Jeggahamenklem.«Mendumåkomme degtilbakepåjobben,Billy.Deansatteerbareunger.»
«Jegvetikkeomdeternoenvitsidet.Vihaddesekskunderigår,ogallevardekksparkere.»
«Dekksparkereerbarekjøperesomennåikkevetatde
erkjøpere.»Jegfikkenklumpihalsendajeggjentokpappasfavorittordtak.Billyklemtearmenmin.
«Hanvarveldigstoltavdeg.»
«Hanvarstoltavdegogså.Hanvarstoltavdetdereto haddefåtttilmedbutikken.»Jegtiddeetøyeblikk.«Dumå ikkeskuffeham.»
Billyvartilbakepåjobbenførlunsj,oghangaKevinet sparkirævaogutlovetenflaskesjampanjetildenførste selgerensomgjordeetsalg.Jegvisstathanvilletrengemer ennsjampisforåfåJohnson’sCarspårettkjøl,menBilly varidetmistetilbakevedroret.
Detvarpappasomfikksattinnenveisspeilet,etparuker etteratbestefargikkavmedpensjon,ogBillyogpappa flyttetinnpåkontoret,medhvertsittskrivebordihversin endeavrommet.
«Sådeikkeskalsluntreunna.»
«Sådeikkeskalseatderetarførtilureriløpetavdagen, tenkerjeg.»MammagjennomskuetJohnson-guttene.Det haddehunalltidgjort.
Billysnursegmotmeg.«Jegvilletroathanmannendin skulletasegfriidag.»
«HanheterMark,ikke hanmannen. Jegskulleønskedu kunnegihamensjanse.»
«Jegskaldet.Såsnarthangjørdegtilenærbarkvinne.»
«Vileverikkepåfemtitallet,Billy.»
«Tenkathanlotdegværealeneidag.»
«Hantilbødsegåblihjemme.Jegsaatjegklartemeg.» «Åpenbart.»
«Jeggjordedet.Inntiljegfikkdette.»Jegroterunder vognentilElla,finnerkortetoggirdettilham.Jegbetrakterhammenshanserpågratulasjonenogdenbeskjeden somerprintetutoglimtpåinnsiden.Hanerstilleenlang stund,ogsåleggerhankortettilbakeikonvolutten.Kjeven hansstrammerseg.
«Sykejævler.»Førjegrekkeråstoppeham,riverhan kortetitobiter,ogsåiendato.
«Hvaerdetdugjør?»Jegfareroppfrastolenoggriper
detopprevnekortet.«Vitrengerdet.Vimågidettilpolitiet.»
«Politiet?»
«Troomigjen. Deterenbeskjed.Deantyderatmamma bledyttet.Kanskjepappaogså.»
«Annie,kjæredeg,viharsnakketomdettehundrevis avganger.Dutrorvelikkeoppriktigatforeldrenedineble myrdet?»
«Jo.»Underleppenminskjelver,ogjegbiterdenfasttil jeghargjenvunnetfatningen.«Jo,detgjørjeg.Jegharalltidtenktatdeternoesomikkestemmer.Ogjegharaldri troddatnoenavdemvaristandtilåbegåselvmord,ihvert fallikkemamma,somvisstehvordanvibleberørtavpappasdødsfall.Ognå–»
«Deterbarenoensomvillagebråk,Annie!Eneller annenselvgodskittstøvelsomsynesdetermorsomtålese dødsannonserogplagesørgendefamilier.Akkuratsomde drittsekkenesomskaffersegoversiktoverbegravelserog bryterseginnnårfolkerborte.Deharsikkertsendtmasse slikekortsamtidig.»Jegvetatdeterkortetsavsendersom harvekketvredenhans,mendetføleslikevelsomhaner sintpåmeg.Jegreisermeg.
«Isåfallharviengodgrunntilågåtilpolitiet.Såkan definneuthvemsomharsendtdet.»Jegblirdefensiv.Hvis ikkebristerjegigråt.
«Viharikkehattforvaneåløpetilpolitietidennefamilien.Viervanttilåløseproblemenevårepåegenhånd.»
«Problemenevåre?»JegskjønnerikkehvorforBillysettersegpåbakbeina.Skjønnerhanikkeatdetteendrer alt?«Detteerikkeet problem, Billy.Detteerikkeenkrangelsomkangjøresoppbakenpub.Detkandreiesegom drap. Ogjegbryrmegomhvasomskjeddemedmoren min,selvomduikkegjørdet.»Jegbitermegitungen,men deterforsent.Billysnursegvekk,menikkeførjegharsett densåreminenhans.Etøyeblikkstirrerjeghjelpeløstpå bakhodethansogprøveråsiunnskyld,menordenekommerikkeut.
JegtrillerEllautavkontoretoglardørenståpåvidtgap. HvisBillyikkevilhjelpemeg,gårjegtilpolitietalene. Noenhardreptmorenmin,ogjegskalfinneuthvemdet er.