Kongens bok av Chris Tvedt

Chris Tvedt

KONGENES BOK Andre bok i Villstjerne-trilogien

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2017 ISBN 978-82-02-56231-1 1. utgave, 1. opplag 2017 Omslagsdesign: Cappelen Damm Omslagsillustrasjon: Geir Moen Sats: Type-it AS, Trondheim 2017 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2017 Satt i 10/14 pkt. Sabon og trykt på Ensolux cream 80 g / 1,6.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Når alt bare er ødeleggelse, er vi takknemlige for hver dag som gir oss håp.

Vi er ikke annerledes enn fuglene over oss.

Vi lengter alle etter vår del av himmelen.

Narabatan, Kongenes bok

Langt inne i det sentrale Asia, gjemt bak høye fjell, ligger Tien Shan, dvergenes rike.

Det ufremkommelige terrenget og det ugjestmilde klimaet har isolert dvergene fra menneskene i tusenvis av år. Få har trengt inn i de ville fjellene og kommet levende ut igjen, enda færre har oppdaget hva fjellene gjemmer. Tengri-La, hovedstaden i Tien Shan, er nesten usynlig for det blotte øye. Bare etter at mørket har falt, avslører lyset fra tusen åpninger at det ligger en stor by i fjellet. I fjellets indre finnes milevis med tunneler og utallige huler, fra de minste og luneste soverom til de største festsaler, etasje etter etasje med verksteder, lagerrom, butikker, markeder og ikke minst gruver hvor dvergene utvinner dyrebart metall og edle steiner.

Dypt nede under byen ligger en hule som ingen oppsøker hvis de kan unngå det. I hulen står en vindskjev dør. Det er Aleksanders port. Bak porten finnes uforståelige skapninger som hater alt som er godt. Dvergene kaller dem demoner.

Munkene i klosteret Tsang-Po slapp demonene inn i verden for lenge siden, men krigerkongen Aleksander den store kastet dem tilbake dit de kom fra og stengte porten.

Ondskapen på den andre siden kan føles og høres av alle som kommer for nær. Den lekker gjennom sprekker og skjevheter, slik fin sand blir drevet med vinden og trenger inn gjennom vinduer og dører i et gammelt hus. Dvergene har voktet Aleksanders port i to tusen tre hundre år.

I menneskenes verden truer krig og uro. Grusomme ledere kommer til makten i land etter land. På våpenfabrikkene arbeides det døgnet rundt, og soldatene marsjerer.

Også bak porten er det uro. Ondskapen har vokst seg større og sterkere. Året 1936 viser en rød stjerne seg på nattehimmelen for første gang, en villstjerne som ikke følger noen kjente naturlover. I de gamle skriftene blir den kalt Dvergsbane, og det står skrevet at den varsler dvergerikets undergang.

Når hammeren har truffet Østen og ørnen flyr over Vesten da skal det komme et tegn En himmelrytter, vill og utemmet skal bringe bud fra fjerne galakser Rytteren skal hete Dvergsbane og for ham skal selv fjellenes hersker knele Det skal bli blod på snø det grønne gresset vil stenkes rødt og demonene vil synge av glede og forventning Og den som er både to og en både hel og halv skal stå mellom løven og lammet lyset og mørket, natten og dagen.

De siste fire linjene i profetien er det eneste som gir håp om at katastrofen kan avverges. Thorgil, sønn av kong Thorkan, er halvt menneske og halvt dverg, «både en og to, både hel og halv». Ved farens død arver Thorgil dvergetronen.

del 1

1. Jakten

I det begynnende morgengryet tok en gruppe dverger seg frem gjennom den snødekte dalbunnen. De kortvokste, kraftige skikkelsene beveget seg forbausende raskt, forholdene tatt i betraktning. Med jevne mellomrom skiftet de på å gå først og brøyte vei i snøen. Rundt halvparten av dem bar en bue i hånden og et kogger fullt av piler over skulderen, andre bar spyd eller sverd. Få hadde hjelmer eller lærbrynjer på.

De første strålene fra solen nådde de høyeste fjelltoppene og forgylte dem. På den blå himmelbuen hang morgenmånen.

Etter en stund tok dvergene av fra stien og begynte å klatre oppover et bratt skar.

Da de kom til toppen av skaret, var måneskiven nesten helt forsvunnet. Det var blitt dag. Thorgil tok av seg hetten, nøt å kjenne solstrålene mot ansiktet for første gang etter en lang vinter. Foran dem lå en frodig dal.

«Der nede holder en flokk med wapitihjort til, Deres Majestet,» sa en dverg som het Salamund og pekte. Skjegget hans var tynt og vokste ujevnt, han var ikke stort eldre enn Thorgil.

«Inne i skogen finner de nok mat til å klare seg gjennom vinteren.»

Thorgil nikket bare, hadde enda ikke fått pusten igjen etter oppstigningen. På alle sider ruvet steile, snøkledte tinder så langt øyet kunne se. Dette var Tien Shan.

13

Mitt rike, tenkte Thorgil stolt. Han kastet et siste blikk på de storslåtte omgivelsene, før han vendte seg mot Salamund.

«Hvordan foregår jakten?» spurte han.

«Det er enkelt,» sa Salamund. «Vi bueskyttere tar stilling i skogen der fremme. Der venter vi mens driverne tar seg rundt på andre siden av skogholtet og prøver å skremme viltet mot oss. Så skyter vi dem når de dukker opp. Verre er det ikke. Du er flink med buen, har jeg hørt.»

Thorgil likte Salamund. Han var fra en gammel og rik familie, men virket ikke snobbete eller overlegen. Tvert imot var han vennlig mot alle og alltid i godt humør.

«Kongen er en strålende bueskytter,» sa Adelthon, som hadde kommet til mens de snakket. «Nesten like god som meg.»

Thorgil smilte. «Vi får se hvem som er best når det kommer til stykket,» sa han.

Adelthon var væpneren hans. Han var også en god kamerat.

De hadde en evig, vennskapelig konkurranse seg imellom om hvem som var best, sterkest eller flinkest.

Jaktfølget beveget seg forsiktig ned de bratte og glatte skråningene mot dalen. Vel nede tok bueskytterne en pause og benyttet anledningen til å spise litt niste, mens de ventet på at driverne skulle komme i stilling. Thorgil la bue og pilkogger fra seg, fant seg en god stilling på en stein, og tygget i seg brød og ost, mens en eldre, erfaren dverg som ledet jakten ga sine ordrer.

«Når solen står over den svarte nuten der borte,» sa han og pekte, «sprer vi oss ut på en lang rekke. Kongen tar stilling i midten, det er slik tradisjonen er. Pass på å holde øyekontakt med hverandre så det ikke blir for store åpninger mellom dere.

Noen hundre meter inne i skogen kommer dere til en liten 14

bekk. På andre siden av den bekken må dere prøve å finne en god posisjon hvor dere skal vente på byttet. Gjør våpnene klare.»

Thorgil og Adelthon hjalp hverandre med å bøye de stive buestokkene slik at de fikk tredd på strengen. Deretter undersøkte de at gåsefjærene som var festet i enden av pilene, ikke var skadet eller satt skjevt.

Da de var ferdige med dette, var det tid for å gå i stilling.

De reiste seg og spredte seg ut på tvers av dalbunnen. På den ene siden av seg hadde Thorgil Adelthon, på den andre siden Salamund. Like bak kom to krigere fra livgarden. De var ikke der for å delta i jakten, men for å passe på Thorgil, og var de eneste som bar brynjer og tunge våpen. Den ene hadde øks over skulderen, den andre krigshammer. Begge var kraftige og erfarne soldater.

Så snart de kom inn mellom trærne, ble det vanskeligere å holde øyekontakt. Salamund og Adelthon var skygger mellom trestammene, bare av og til kunne Thorgil se dem tydelig. Etter en stund kom de til den lille bekken. Thorgil bøyde seg ned, slurpet i seg et par håndfuller iskaldt vann. Et skrik og en plaskelyd fikk ham til å fare sammen. Han reiste seg raskt opp og gikk mot lyden. Like etter fant han Adelthon sittende på en stein. Han holdt hendene rundt den ene ankelen.

«Hva skjedde?» spurte Thorgil.

«Jeg skulle hoppe over bekken, men skled på en stein. Jeg tror jeg har brukket ankelen.»

Han prøvde å reise seg, men sank ned igjen med et stønn.

«Jeg klarer ikke stå på foten,» sa han fortvilet.

Thorgil kunne se hvor vondt han hadde det og vinket på de to vaktene.

15

«Dere to hjelper ham til et mer behagelig sted. Sørg for at han har alt han trenger mens han venter.»

«Vi er her for å passe på deg, konge,» protesterte den eldste av dem, en litt overvektig dverg med uvanlig stor nese.

«Jeg tror ikke de hjortene er så farlige at det er nødvendig,» sa Thorgil. «Gjør som jeg sier.»

Motvillig tok de Adelthon mellom seg og gikk. Thorgil så seg rundt, men kunne ikke få øye på noen av de andre. Han plystret lavt. Litt etter dukket Salamund opp. Thorgil forklarte hva som hadde skjedd. «Vi må trekke litt lenger til venstre,» sa han, «slik at det ikke blir for store hull i rekken.»

Salamund nikket og forsvant igjen. Thorgil så seg rundt, fant en veltet trestamme å gjemme seg bak. Han lente buen mot stammen, la pilkoggeret klart ved siden av og satte seg ned i snøen med ryggen mot det veltede treet. Nå var det bare å vente på hornsignalet som signaliserte at driverne var klare til å sette i gang.

Det var merkelig stille inne i skogen.

Ingen fugler kvitret, la han merke til. Kanskje det var for tidlig på året for dem. Etter noen uker med sol og mildvær ville de sikkert være i full gang. Snøsmeltingen var allerede begynt.

Det dryppet og sildret fra trærne.

Noe raslet lenger fremme.

Thorgil satte seg opp, la en pil på strengen og prøvde å se hvor lyden kom fra, men det var for mange busker foran ham og trærne sto for tett.

Hjorten kom rett mot ham, og den kom raskt. Det var en bukk, mye større enn Thorgil hadde ventet. Det takkede geviret var enormt. Før han fikk hevet buen, gjorde dyret et sprang. Thorgil rakk ikke engang å løfte buen før han falt på rygg. Over seg fikk han et kort glimt av tett rødbrun pels, 16

svarte øyne og en skummende kjeft, så var hjorten borte. I forfjamselsen glapp Thorgil buestrengen og så pilen forsvinne opp mellom tretoppene.

Han kom seg langsomt på beina og børstet av seg snø og barnåler, glad for at ingen hadde sett ham dumme seg ut. Hjorten hadde kommet så raskt og uventet. Som om den var blitt skremt av noe.

Kunne det være bjørn i nærheten? Han visste at det fantes brunbjørner i fjellene, og at de kunne være gretne når de akkurat hadde kommet ut av hiet. Tanken fikk Thorgil til å røre urolig på seg. Han stirret inn mellom trærne.

Først så han ingenting, men så vokste en skikkelse frem fra skyggene og tok langsomt form. Ikke en bjørn. Noe mye verre.

Thorgil kunne tydelig se den skittenhvite pelsen, den butte snuten, og de små ondskapsfulle øynene. En yeti!

Med langsomme bevegelser, forsiktig, for ikke å provosere frem et angrep, strakte Thorgil hånden ut etter en ny pil uten å slippe monsteret med blikket. Yetien knurret lavt, liksom advarende, en surklende, ekkel lyd som fikk Thorgil til å stivne et øyeblikk. Han kjente en pil under fingrene, nølte, så rev han den opp av koggeret.

Yetien var utrolig rask. Før Thorgil hadde fått løftet buen, var den over ham. Thorgil kastet seg til siden, unngikk så vidt kjevene som klappet sammen ti centimeter fra strupen hans. Øyeblikket etter ble han truffet av et slag fra den ene poten som sendte ham kast i kast bortover skogbunnen. Halvt i svime prøvde han å komme seg opp, men klarte det ikke før hoggtennene sank dypt inn i ryggen hans. Thorgil skrek av smerte og dødsangst mens yetien ristet ham slik en katt gjør med en mus.

Endelig slapp Yetien taket. Thorgil lå i snøen og klynket.

Han kjente ingen smerter lenger. En klissen varme spredde 17

seg i ryggen. Det begynte å mørkne for øynene hans, som om dagen allerede var over og solen var på vei ned.

Et krigsrop gjallet. Ut av øyekroken skimtet Thorgil Salamund komme stormende gjennom skogen med trukket sverd.

Så ble alt svart.