Kongens taler

Bjørn Magnus Berge

Kongens taler 1933–1990 BIND I

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2019 Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond og Fritt Ord ISBN 978-82-02-60558-2 1. utgave, 1. opplag 2019 Omslagsdesign: Ingrid Skjæraasen Sats: Type-it AS, Trondheim 2019 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2019 Satt i 10,2/13 pkt. Sabon og trykt på 80 g Ensolux Cream 1,6 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Hanne, Magnus, Birgitte, Caroline og Didrich

Innhold Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

11

1933 – La det bli en jul som bærer preg av alt hva der er norsk.

1934 – En tidsinnstilt bombe . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

1935 – Et håp om bedre og leveligere vilkår for alle . . . . . . . . .

1936 – De mest nervepirrende 20 minutter i norsk historie . . . .

1937 – Så er Norges gamle kongestol atter reist . . . . . . . . . . . .

1938 – Fred i vår tid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

1939 – Skaugum-sammensvergelsen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

1940 – Jeg er glad at Dronningen er død, så hun slipper å oppleve dette . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

1941 – Å ære dem som æres bør . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

1942 – Det var forræderi i Norge . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

1943 – Mitt hjerte blør . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

1944 – Huleboerne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

1945 – Den største og skjønneste dag i det frie Norges historie .

1946 – Lykkelige hjem skaper et lykkelig samfunn . . . . . . . . . .

1947 – Leve Kongen!. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

1948 – Den store tragedien på Svalbard . . . . . . . . . . . . . . . . . .

1949 – Tunge uværsskyer over horisonten . . . . . . . . . . . . . . . . .

1950 – Frihet fra frykt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

1951 – Optimistene fører verden og menneskeheten fremover. .

1952 – Verdensrekord i boligbygging . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

1953 – La det bli mange, mange år til det blir aktuelt for meg å overta landets styre. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

1954 – Jeg tør kanskje bruke et så sterkt uttrykk som elsket . . .

21 27 31 37 45 50 59 66 77 86 97 106 114 121 128 133 143 149 155 162 169 176

1955 – Hvordan har så dette gamle året vært? . . . . . . . . . . . . .

1956 – En sort dag i Europas historie . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

1957 – Et uopprettelig tap . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

1958 – Over hvem natten synes å ha senket seg for alltid . . . . .

1959 – Det var menn i sin beste alder havet tok . . . . . . . . . . . .

1960 – La ikke en gjennomført uforstand besette oss . . . . . . . .

1961 – Besjelet av optimisme. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

1962 – 13 dager i oktober . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

1963 – En reise til ukjent mål . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

1964 – Et selsomt besøk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

1965 – Liberty Bell . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

1966 – Den røde fjær. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

1967 – Vi får legge ryggen til i kneikene . . . . . . . . . . . . . . . . . .

1968 – Den grimme elling . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

1969 – Den norske månelandingen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

1970 – Demokratiske og moralske kalorier . . . . . . . . . . . . . . . .

1971 – En skjebnesvanger flytur til København . . . . . . . . . . . . .

1972 – En politisk thriller av dimensjoner . . . . . . . . . . . . . . . . .

1973 – Jeg har alltid hatt lykkelige dager i dette landet . . . . . . .

1974 – Uansett lengde- og breddegrader . . . . . . . . . . . . . . . . . .

1975 – Sex is essential . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

1976 – En sten i fredens grunnmur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

1977 – Jeg har nesten begått en bok . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

1978 – Også grå skyer forsvinner! . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

1979 – La oss ta imot dem i Fridtjof Nansens ånd. . . . . . . . . . .

1980 – Et folk i sorg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

1981 – Et lys i et dypt mørke. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

1982 – Jeg mener også de som er blitt norske statsborgere . . . .

1983 – Operasjonen som skapte norgeshistorie . . . . . . . . . . . . .

1984 – Vi har også kjempet for friheten. . . . . . . . . . . . . . . . . . .

1985 – Rock for fred . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

1986 – Det er innholdet som teller. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

1987 – Håp om et historisk fredsår . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

1988 – Livet og døden er deler av den samme eventyrlige helhet

184 192 201 213 223 229 236 243 250 256 263 269 274 281 289 295 302 308 314 321 328 335 341 349 356 362 368 373 382 388 393 398 405 410

1989 – Når det støtes i trompeten, kan murene falle . . . . . . . . . 417 1990 – Vikar for far . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 423 Noen ord til takk! . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 430 Noter. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 431

Forord Nyttårstalen er kongens utstrakte hånd til folket.

En hånd som maner til samhold om felles verdier. Verdier som ligger i dypet av den norske folkesjelen. Verdier som tillit og respekt, fellesskap og solidaritet, frihet og likeverd. Verdier som har formet dagens Norge og som de aller fleste ønsker at også morgendagens samfunn skal bygge på.

Kong Haakon, nyttårstalens stifter og arkitekten bak det moderne norske monarkiet, skal gjennom mange kloke valg – også i skjebnetimer for landet – bli den fremste forsvarer av disse verdiene. Han blir fanen som alle – uansett politisk ståsted – kan samle seg rundt. Det gjør han i visshet om at han er folkets konge. Da han i 1905 som den unge prins Carl av Danmark blir tilbudt den norske tronen, krever han først en folkeavstemning for å forsikre seg om at det er nettopp ham nordmenn ønsker som sitt statsoverhode. Slik sett blir kong Haakon og det moderne norske kongedømmet det eneste folkevalgte i europeisk historie!

Gjennombruddet for kongens taler kommer først under Den andre verdenskrig. Kong Haakons røst, kringkastet over BBC fra London, skal holde livsmotet og håpet oppe hos krigstrette kvinner og menn, og bli helt avgjørende for motstanden mot den tyske okkupasjonsmakten.

Også kronprins Olav og kronprinsesse Märtha skal gjøre en formidabel innsats for sine landsmenn under de fem lange krigsårene. Kronprinsparet skal gå en god skole og få de beste forberedelser til å støtte sitt folk under deres eventyrlige reise til USA i 1939. I løpet av det 69 dager lange besøket holder kronprins Olav gjerne flere taler hver dag.

Og det er først når han frigjør seg fra manus at han viser seg som den dyktige taleren han er, godt hjulpet av sin usedvanlig gode hukommelse. I tillegg har han en sjelden evne til å gripe stemningen og forstå 11

hva tilhørerne tenker og føler. Kronprinsen kan som få andre opptre både lett og ledig, og samtidig være alvorlig og overbevisende. Under en celeber lunsj på fasjonable Hotel Savoy i London under krigen, hvor også utenriksminister Trygve Lie og fremstående britiske militære deltar, skal kronprins Olav holde en tale – så elegant, så velturnert og så sjarmerende – blir det rapportert, at det vanskelig kan gjøres bedre. Og her skal den sportsinteresserte kronprinsen ta utgangspunkt i de store norske fremgangene i fotballens verden, og naturligvis komme tilbake til OL i Berlin i 1936, hvor det legendariske norske Bronselaget slår Tyskland med hele nazibanden og Hitler himself ringside.

Kronprinsesse Märtha skal holde tre flotte jule- og nyttårstaler til det norske folk (1946, 1948 og 1950) der hun løfter frem de norske kvinnenes store krigsinnsats, samtidig som hun fokuserer på familien og hjemmet som samfunnets grunnleggende bærebjelker. Hennes taler er troverdige, kraftfulle og inspirerende. Gjennom ord og gjerning skal hun bli et forbilde for mange norske kvinner i de første krevende etterkrigsårene. Men det er særlig gjennom sin kamp for Norge som flyktning i USA, under de fem mørke krigsårene, at kronprinsesse Märtha skal skrive sitt navn inn i historiebøkene. Kronen på verket blir da hun i 1942 lykkes i å få den amerikanske presidenten Franklin D. Roosevelt til å be en hel verden om å vende blikket mot Norge («Look to Norway ») hvis de vil vite hva verdenskrigen egentlig dreier seg om. Dette blir viktig både for amerikanernes syn på Norge og nordmenns syn på seg selv, etter det som av flere blir beskrevet som norsk tafatthet, apati og manglende motstand mot de tyske troppene 9. april 1940.

Etter krigens slutt ønsker den aldrende kong Haakon at den yngre garde skal overta plikten med å hilse folket på årets siste dag. Slik blir det til at de fleste nyttårstalene i de første etterkrigsår holdes av kronprins Olav og kronprinsesse Märtha. Ved et par anledninger skal kongehuset endog velge å avstå fra å holde nyttårstaler, som for eksempel i 1953 da kronprinsessens svært alvorlige sykdom skal sette sitt dystre preg på jule- og nyttårshøytiden.

Jeg tror det er svært vanskelig for oss i dag å forstå fullt ut betydningen av kongehusets taler i årene under og etter Den andre verdenskrig.

Dette henger selvfølgelig sammen med krigserfaringene, samt kongehusets – og spesielt kong Haakons – sterke stilling i det norske folk.

Men også det faktum at det kun er gjennom taler monarken kommu12

kongens taler

niserer med folket, gjør at man kan øyne betydningen av den årlige radiosendte nyttårstalen. Det har nemlig i alle år vært en uskreven regel at kongen og hans hus ikke gir kommentarer eller lar seg intervjue av norske media. Det er først på 1960-tallet at kong Olav gir det første ordentlige intervjuet noensinne som norsk monark til norske journalister. Også som kronprins har kong Olav gått foran med å uttale seg, men da kun for å profilere Norge overfor utenlandske journalister, som under kronprinsparets store USA-reise i 1939. Senere mykes det hele noe opp, og kong Olav skal selv la seg portrettere i to lengre fjernsynsdokumentarer, henholdsvis i 1963 og 1973, i samtaler med den legendariske NRK-journalisten Kjell Arnljot Wig. Medieprofileringen skal krones med en nær sagt kongelig bokutgivelse i 1977, da kong Olav har vært norsk konge i 20 år. Jeg har nesten begått en bok blir kong Olavs kryptiske kommentar i nyttårstalen samme år. Boken er for øvrig en samarbeidsform vi må helt tilbake til middelalderen for å finne en parallell til: Kongen beretter, skalden formidler. Igjen er det ringreven Kjell Arnljot Wig som kongen betror seg til og deler sine vurderinger med. Slik sett er boken, som får tittelen Kongen ser tilbake, svært unik om ikke enestående i norsk og europeisk historie.

Kong Olav skal innlede en tradisjon med større åpenhet, noe vårt nåværende kongepar har fulgt opp gjennom en prisverdig vilje til å la seg intervjue, særlig sammenlignet med andre europeiske kongehus. Det være seg i sammenhenger hvor kongen og dronningen lar det falle en rask kommentar til journalistenes gjentatte spørsmål, eller lar seg intervjue av ulike media, slik som ved de store jubileer, reiser eller andre viktige markeringer for kongehus, land og folk.

Nyttårstalen er ikke bare en utstrakt hånd, men også en velmenende pekefinger. På sett og vis en bekymringsmelding til folket.

Når kongen velger å vie store deler av en nyttårstale til å advare mot urett, fordommer og splid i befolkningen, er ikke advarselen grepet ut av tomme luften. Få om noen har en dypere innsikt og kunnskap om landet vårt enn kongen. I andre monarkier er kongen kun et symbol, ofte med stor avstand til folket og lite orientert om hva som skjer og rører seg i landet. Kong Haakon, derimot, ønsket å være en konge som bidrar og engasjerer seg for sitt land og folk, noe som ble førende for alle senere monarker. Gjennom å insistere på månedlige samtaler med statsministeren og faste møter med utenriksministeren og for13

svarets ledelse – i tillegg til de formelle statsrådsmøtene – holder han seg meget godt orientert om politiske spørsmål. I tillegg kommer hans utallige møter med vanlige mennesker over hele landet gjennom reiser, besøk og audienser. Kongens råd og formaninger er derfor forankret i en usedvanlig god forståelse for tingenes tilstand her til lands.

Kongen skal også opparbeide seg en forståelse av politiske prosesser som nok overgår de fleste politikeres. Særlig kong Haakon, som sitter nesten 52 år på tronen og gjennomlever to verdenskriger, blir en meget verdifull rådgiver for flere norske statsministre og regjeringer. Det gir kongen en innflytelse og makt som man kan hevde går utover statsoverhodets rolle i et rendyrket konstitusjonelt demokrati. Men kongen har alltid vært seg sin rolle bevisst, så alt skjer på forstandig vis og i ytterste fortrolighet. Ingen statsminister eller andre regjeringsmedlemmer har i ettertid referert fra fortrolige samtaler og møter med Hans Majestet.

Kong Haakons dype innsikt og særlige integritet skal endog lede til at toneangivende krefter i Norge i februar 1941 uttrykker ønske om å gi monarken utvidede politiske fullmakter. Efter å ha talt med forskjellige folk, der er kommet over i den siste tid, skriver kong Haakon i et eget notat, har jeg faat det inntryk at man hjemme forsøker å skape en opinion for at jeg ved hjemkomsten skal ta ledelsen personlig. Det er kanskje ikke så merkverdig at slike tanker gjør seg gjeldende, da det er kong Haakon folket ser opp til som et nasjonalt samlingsmerke fra og med de dramatiske aprildagene i 1940 og gjennom hele krigen. Forslag om økt makt og andre ikke-konstitusjonelle ideer skal imidlertid avvises kategorisk av en klok monark. Hvis han gjorde det, skriver kong Haakon, ville det bety det samme som å ødelegge alt hva han hadde arbeidet for som konge i Norge. Dette skal senere omtales som kongens tredje nei. Hans første nei faller under det berømte statsrådsmøtet i Nybergsund 10. april 1940. Den andre gangen kongen sier kontant nei er da Stortingets Presidentskap, i slutten av juni 1940, ber ham vurdere å abdisere.

Det blir for øvrig sagt at kong Haakon gikk med et bredt smil om munnen i tiden etter at en helt ny og uerfaren arbeiderpartiregjering inntar regjeringskontorene i 1928, og hvor kongens kloke og fortrolige råd virkelig skal bli etterspurt. For kong Haakon skal den norske konstitusjonen bli kompasset å styre etter, og lede til at han med en stor grad av selvfølgelighet aksepterer kategorisk og konsekvent utfal14

kongens taler

let av frie og demokratiske valg. Etter Stortingsvalget i 1928 ser han seg derfor nødt til å gi ansvaret med å danne ny regjering, tross meget sterke innsigelser, til «kommunisten» Christopher Hornsrud, som på den tiden leder Arbeiderpartiet. Nesten ti år senere, under regjeringen Nygaardsvold, skal historieprofessor Jacob S. Worm-Müller bemerke følgende om kong Haakon: Jeg tror han liker seg fryktelig godt i arbeiderpartiregjeringen som rådfører seg med ham og som han setter personlig stor pris på. Når det er sagt, må det også understrekes at «Norges konge er hele folkets konge og har ingen særinteresser i eller for noen politisk fraksjon i landet.» Dette var veien som kong Haakon fulgte i de mange år som brobygger for det konstitusjonelle monarki i Norge, og det er veien jeg har prøvet å følge, fastholder kong Olav, før han avslutter: Og jeg vet at det vil være den veien som min sønn vil følge når han engang har tatt min plass.

Kong Haakons veivalg i 1905, 1928 og 1940 blir dermed helt avgjørende for det norske monarkiet. Senere skal både kong Olav og kong Harald følge i de dype sporene som kong Haakon går opp. Samtidig må monarkiet tilpasses en mer moderne tid, noe særlig kong Harald, i tett samarbeid med dronning Sonja, skal stå i spissen for. Dette kommer vi tilbake til i andre bind av denne boken.

Det er kanskje ikke så rart at tidligere statsminister Oscar Torp ved kong Haakons død i 1957 skal uttrykke: Det har gått en stor politiker tapt i kong Haakon. Alt i alt kan man vanskelig overvurdere den posisjon og den innflytelse kong Haakon har under sin regjeringstid. Vi taler gjerne om kongen og hans råd, men vi kan i enkelte tilfeller og i lys av vår nyere historie nærmest snu det hele på hodet og omtale kongen som regjeringens nærmeste og fortrolige rådgiver og samtalepartner. Igjen, den godeste Torp utdyper det på denne måten: Regjeringene skiftet, men kongen ble og han samlet efterhånden en stor politisk erfaring. Derfor hender det ofte at statsministre og statsråder spør kongen om råd. De kan gjøre det så meget tryggere fordi de vet at kongen aldri søker noe for seg selv og at han er strengt lojal i forhold til sine regjeringer. Det gir grunn til ettertanke. Kanskje vi har hatt og fortsatt har et kongehus som spiller en langt viktigere rolle for vårt demokratiske styresett enn hva vi har vært innforstått med.

De refleksjoner som kongen deler i nyttårstalene, får en helt spesiell mening og verdi. I årene etter krigen kommer dette særlig tydelig fram.

15

Vi har vunnet krigen og nå skal vi vinne freden. Vi skal arbeide videre i deres ånd for å skape et land hvor alle nordmenn kan få det godt, og vi skal ta fatt med friskt mot og med blikket rettet framover mot de store oppgaver som venter oss, skal kong Haakon minne folket om den 31. desember 1945. Senere skal han ta opp konkrete spørsmål folk flest er opptatt av, herunder bolignøden som herjer over store deler av landet, og særlig i nord. Dette gjør det umulig for regjeringen Gerhardsen å kutte budsjettene til boligformål til tross for stadige advarsler om at Norge bruker altfor mye av Marshallhjelp-pengene på nye boliger.

For hvis det i 1952 fantes én person i landet med større autoritet enn Finansdepartementet, Handelsdepartementet og OECD til sammen, så var det kongen, skal historikeren Bjørn Bjørnsen påpeke.

Kongen kan også være en slags konstitusjonell «sikkerhetsventil», og regelrett bidra til å stanse åpenbart lite gjennomtenkte eller forhastede forslag fra regjeringen. Dette skjer naturlig nok ytterst sjeldent, men det har forekommet. En av historiene det refereres til i så måte er da kong Olav, på basis av sitt sterke engasjement for miljøsaken, setter en stopper for et forslag om at fredning av havørn skal oppheves fordi ørnen tar så mange lam. Under statsrådet på Slottet spør Kongen: Hvor mange havørner er det igjen i Norge? Hvilken sikkerhet har vi for at det er de som tar lammene? Vil ikke denne tillatelsen til jakt komme midt under utklekkingen? Da er det vel sannsynlig at hele kull stryker med? Og så videre, og så videre. Statsministeren skjønner at lovforslaget ikke har vært utredet godt nok og redder den pinlige situasjonen med å foreslå at saken trekkes. Siden skal ingen høre mer til havørnen og dens trusler for lammebestanden langs norskekysten.

Et annet betegnende eksempel er følgende: I begynnelsen av 1960årene blir det et problem at mange skaffer seg bil på en fiks måte.

De drar til Sverige og kjøper bildeler, som de så monterer sammen hjemme i garasjen for å unngå lisenskrav og høye avgifter. Regjeringen er bekymret både for sikkerheten og avgiftstapet, og i 1961 foredrar finansminister Trygve Bratteli i statsråd på Slottet et lovforslag Om forbud mot biler sammensatt av importerte deler. Straks spør kongen: Men er ikke alle biler sammensatt av importerte deler? Det kunne ingen benekte og saken blir trukket for å skrives om.

I forholdet mellom konge og regjering er det i vårt land et personlig tillitsforhold som kanskje ikke står omtalt i vår statsrett eller i de lærde 16

kongens taler

konstitusjonelle utredninger, forklarer kong Olav. Jeg tror at denne samarbeidsform er av betydning for begge parter, og det er mitt håp og mitt ønske at samarbeidet mellom konge og regjering alltid må følge i det gode spor vi tradisjonelt har fulgt her i Norge, avslutter han.

I nyttårstalene skal kong Olav ved flere anledninger løfte fram skjebnen til de mange flyktninger etter Den andre verdenskrig og oppfordre sine landsmenn til å hjelpe dem. Jeg tenker da i første rekke på alle de ulykkelige flyktninger som sitter rundt om i Europas flyktningleirer, og over hvem natten synes å ha senket seg for alltid – understreker kong Olav i nær poetiske vendinger i sin tale nyttårsaften i 1958.

Også krigsinvalidenes sak, og den heltemodige innsatsen til norske sjøfolk under krigen, skal han ved gjentatte anledninger dvele ved. Med bakteppe i den kalde krigen skal kong Olav i tillegg bli en varm talsmann for internasjonalt samarbeid og i særdeleshet De forente nasjoner (FN) og verdensorganisasjonens arbeid for fred og sikkerhet.

Tidlig på 1980-tallet endrer kong Olav den tradisjonelle åpningen av nyttårstalene: Kjære landsmenn. Ikke det at han forlater betegnelsen, men som i 1981 da han innstendig påpeker at begrepet selvsagt er en hilsen til alle norske kvinner og menn, vil han i 1982 gjerne understreke at han adresserer seg til også de som er blitt norske statsborgere og dermed våre landsmenn efter å ha valgt Norge som sitt nye hjemland. Det er en klok presisering, som ikke minst mange nordmenn med en fremmedkulturell bakgrunn skal ta til sitt hjerte.

Nyttårstalen er kongens utstrakte hånd og en velmenende pekefinger til oss alle. Samtidig er den et klapp på skulderen til de mange som gir viktige bidrag til samfunnet, men som ikke alltid er så synlige. År etter år skal kongen løfte fram den viktige innsatsen til ulike frivillige organisasjoner og enkeltpersoner, og det enestående arbeidet de gjør for et bedre lokalsamfunn, eller for å lette en tung og vanskelig hverdag for andre. Slike hilsener fra kongen selv – og i årets aller viktigste tale – er utvilsomt av stor betydning for dem det gjelder og til stor inspirasjon for mange.

Det å følge kongens nyttårstaler over de siste 85 år har vært en interessant og begivenhetsrik reise. Fra den spede begynnelsen med kronprins Olavs prøveprosjekt av en juletale i desember 1933, og helt fram til i dag. Taler som har vært til både oppmuntring og ansvarliggjøring, til engasjement og inspirasjon, til samhold og nestekjærlighet. Det er 17

ingen tvil om at kongen og hans rådgivere har lagt stor vekt på – og det har ligget et betydelig arbeid bak – ferdigstillelsen av de årlige talene til det norske folk. Med kong Harald har arbeidet med nyttårstalene blitt ytterligere styrket, og man har profesjonalisert taleskrivningen.

Som seg hør og bør i en norsk virkelighet har kongen vært forsiktig med bruken av retoriske hjelpemidler, men nå og da har statsoverhodet glimtet til med særskilt velvalgte ord og elegante formuleringer. Spesielt i kjølvannet av udådene 22. juli 2011 har mange nordmenn igjen fått øynene opp for betydningen av det talte ord. Også 22. juli-kommisjonen er inne på det samme i sin avsluttende rapport: Terrorangrepene rystet det moderne Norge og førte til en overraskende renessanse for dikt og taler som nasjonsbekreftende uttrykk. Kongen, kronprinsen, statsministeren og Oslos ordfører holdt alle eksepsjonelle taler som i innhold og form virket inkluderende og samlende.

Denne boken handler imidlertid om mer enn gode taler. Nyttårstalene er Norges-historien i miniformat, og fortellingen om et kongehus som tar sin ledergjerning på største alvor. Det er mitt håp at leserne gjennom denne boken vil tydeligere se hvordan kong Haakon, kong Olav og deres nærmeste har satt sitt bumerke på land og folk, og hvor takknemlige vi alle bør være over det kongehus våre forfedre valgte.

Forventningene fra 1905 er mer enn virkeliggjort.

Bjørn Magnus Berge Strasbourg, 9. november 2018

Folkets gård og kongens gård over mod hinanden højne!

Frit som grander to de står, ser hinanden ind i øjne.

Der går lyn af ånd og ild ud fra dette øjenspil; – Sverres, Håkons, Oskars skygger stilt men stødt i dagen bygger. henrik ibsen

En hel generasjon er allerede ført over på fattigkassa. johan nygaardsvold

1933 – La det bli en jul som bærer preg av alt hva der er norsk Vi nærmer oss nå julen og med den øket omsetning og liv på mange områder. Vi har en glimrende anledning til å vise vårt nasjonale sinnelag – vise vår evne og vilje til å støtte oss selv og vårt eget land og til å yte vår medvirkning til en minskning av arbeidsløsheten, oppfordrer kronprins Olav i sin første jule- og nyttårstale tirsdag 5. desember 1933, før han kommer med en tydelig og klar oppfordring til det norske folk: La det derfor bli en jul, hvor hjemmene bærer preg av alt hva der er norsk.

Det har blitt en klisje, men de harde 30-åra er svært vanskelige for svært mange. Ikke minst herjer arbeidsledigheten på begynnelsen av 1930-tallet. Bakgrunnen var det store børskrakket i New York i 1929. I USA innfører man skyhøye toll-satser for å beskytte amerikansk industri. Det blir en voldsom nedgang i verdenshandelen ettersom ledende handelsnasjoner i Europa iverksetter mottiltak. En bølge av proteksjonisme driver verdensøkonomien inn i handelskrig med økonomisk depresjon og omfattende arbeidsledighet til følge. Krisen når Norge med full styrke høsten 1930. Tallet på arbeidsløse stiger til 110 000. Men verre skal det bli. Vinteren 1932–33 når antallet uten arbeid hele 200 000, det vil si 18 prosent av hele yrkesbefolkningen, som omfattet begge kjønn og både lønnstakere og sjølstendige, ledige1 – noe som la en død hånd over alt økonomisk liv – for å sitere Einar Gerhardsens memoarer.

Ved stortingsvalget høsten 1933 er det naturlig nok de alvorlige økonomiske problemene som står i forgrunnen. De økonomiske kon21

1933 – la det bli en jul som bærer preg av alt hva der er norsk

junkturene har nådd bunnen året før og man kan spore en forsiktig optimisme, men fortsatt er arbeidsledigheten skyhøy. Arbeiderpartiet går til valg på kravet om hele folket i arbeid og blir det største partiet på Stortinget. Dette kommer som et sjokk på mange og statsminister Johan Ludwig Mowinckel fra Venstre erklærer at regjeringen ikke vil fratre før den faktisk blir nedstemt i Stortinget. Kong Haakon har på sin side liten forståelse for Mowinckels stillingtagen. Kongen innser riktignok at det er en risiko forbundet med å overlate regjeringsansvaret til Arbeiderpartiet, som står for en radikal sosialistisk politikk, men at hindre dem vil jo være å gi dem rett i at uten revolusjon tillater ikke det bestående samfunn arbeiderne i å ta ansvar og ledelsen, skriver han i et internt notat 18. oktober 1933.

Det kan her skytes inn at kong Haakon er direkte og personlig ansvarlig for at Arbeiderpartiets Christopher Hornsrud får i oppdrag å danne regjering allerede i 1928. Dette vekker voldsomme reaksjoner hos Høyre og i de andre borgerlige partiene. Den slags svagheter ødela Ludvig 16, var en av kommentarene, mens advokat Per Rygh, som ville ha vært en mulig finansminister i en ny borgerlig regjering, noterer syrlig: det første Udslag af en Kongemagts udøvelse siden 1905 skal være at sætte Bolschevikerne i Regjeringssædet.2 Men kongen mener dynastiet vil være bedre sikret om han blir oppfattet som folkekonge framfor å betraktes som borgerkonge.3 Et systemskifte i norsk politikk er på gang og det er kun et spørsmål om tid før mindretallsregjeringen til Venstre, med støtte av Høyre og Bondepartiet, faller. Det skjer den 15. april 1935 da Mowinckel tvinges til å gå av etter et mistillitsvotum mot regjeringens økonomiske politikk. Det blir husmannssønnen Johan Nygaardsvold som blir ny statsminister, etter at Arbeiderpartiet inngår et kriseforlik med Bondepartiet. Nygaardsvold-regjeringen blir ingen døgnflue. Den skal sitte frem til krigens slutt og innleder en periode på nesten tre tiår med Arbeiderparti-styre.

Det er derfor ikke det spor overraskende at kronprins Olav i sin tale til det norske folk ved årets slutt i 1933 har fokus på økonomi, vekst og fremgang. Kronprinsen peker på at en viktig vei fremover er å støtte våre egne produkter og virksomheter, men vel og merke – når pris og kvalitet kan konkurrere med utlandets. Lenger kan han ikke gå uten å bli beskyldt for proteksjonisme og konkurransevridning. Han under22

kongens taler

streker at det å bruke landets egne varer er en effektiv hjelp til å innskrenke arbeidsløsheten og til å lette de vanskelige økonomiske forhold som råder så mange steder, og at det også er en kameratskapsgjerning mot sine egne det å nytte deres ytelser. Han fremholder videre at en slik holdning også har andre fordeler: Det er styrkende for et folks karakter og livskraft at det vurderer seg selv og sitt eget arbeide etter fortjeneste; det er skadelig og nedverdigende alltid å anse det for det beste som er fremmed og importert. Før han velger å gi sine landsmenn et lynkurs i grunnleggende makroøkonomi, som selv landets fremste sosialøkonomer ville vært stolte av: Det er, som tidligere påpekt, ikke gitt at vi skal minske importen utover det vi kan betale med vår eksport, fordi vi, som alle andre land, selvfølgelig trenger utlandet. Det er bare et spørsmål om hva det er lønnsomt å importere og hva vi ikke behøver å importere. Og vi må i besvarelsen av dette spørsmålet huske, at jo mindre vi importerer av de varer vi kan lage selv, desto bedre råd får vi til å importere saker som vi ikke kan produsere her hjemme, hvilket igjen bidrar til å høyne vår levestandard.

Om kronprinsens tale er en medvirkende årsak er uvisst, men uansett peker de økonomiske pilene stadig brattere oppover de nærmeste årene. Fra 1933 til 1939 skal den norske industriproduksjonen øke med hele 49 prosent. Med vekst og bedre levevilkår skal folk også holde seg friskere. Folkesykdommen tuberkulose skal ramme færre og en større andel av dem som blir smittet, skal overleve. Hus blir også bedre isolert og det blir innlagt sentralvarme og elektrisk lys.

Vannposter forsvinner fra torg og gater, og drikkevann fra beskyttede vannreservoarer føres i kobberrør inn i hus og leiegårder. Elektrikeren installerer varmtvannsberedere og noen steder monterer en rørlegger et vannklosett. I det hele tatt blir alt mer lettvint. Elektriske komfyrer erstatter de gamle vedkomfyrene. Strykejern og støvsugere gjør også sin entré. Vaskepulver, kjøkkensåpe og oppvaskkummer og mange andre redskaper gjør gulvene rene og vinduene blanke. Det er en ny tid som marsjerer inn.4 Men alt er langt ifra rosenrødt. Tunge uværsskyer truer i horisonten. En stor del av veksten i Europa skyldes nemlig en stadig økende opprustning og militarisering, spesielt etter at Adolf Hitler kommer til makten i Tyskland i januar 1933. Samtidig går Arbeiderpartiet av ideologiske årsaker inn for avrustning og subsidiært for de lavest mulige 23

1933 – la det bli en jul som bærer preg av alt hva der er norsk

militærbevilgninger.5 Kong Haakon arbeider imidlertid iherdig i kulissene for å mane til mer realisme og å stimulere til en større kriseforståelse. Til en britisk admiral skriver han i 1932: Får Hitler makten i Tyskland og beholder den, har vi en ny krig i Europa før vi er blitt ti år eldre. Gang på gang skal han ta opp alvorlige endringer i den internasjonale situasjonen med regjeringen, uttrykke bekymring og be om mer informasjon. Men hans advarsler blir regelmessig avvist med at han ser altfor mørkt på utviklingen. Som konge må han selvsagt være lojal mot den nøytralitetslinje som politikerne velger å følge, men han stiller stadig vekk spørsmål om vi har styrke til å utøve en korrekt nøytralitetspolitikk.6 Kongen taler imidlertid til døve ører og prisen blir at landets militære forsvar blir forsømt og at Norge blir et altfor lett bytte for tyske invasjonsstyrker da landet angripes i april 1940.

Sist, men ikke minst, må det nevnes at kronprins Olav fyller 30 år den 2. juli 1933 og at Den kongelige norske seilforening (KNS) feirer sitt 50-årsjubileum dette året. I en felles markering for de to begivenheter i Universitetets aula i Oslo holder kronprinsen ikke færre enn tre taler. Den første ved åpningen for å ønske kong Haakon, dronning Maud og kronprinsesse Märtha velkommen og for å takke kongen for at han er foreningens høye beskytter, deretter taler han for gjestene – både de innenlandske og utenlandske, og alle dem som har gjort KNS tjenester, før han avslutningsvis holder en tale på ikke mindre enn halvannen time for KNS, som gir en ualminnelig grei og opplysende oversikt over seilsporten og KNS’ historie – skal vi tro Aftenposten.

Kronprinsparets gode venninne Nini Roll Anker er ikke like imponert, skriver Tor Bomann-Larsen i boken Æresordet: Hans foredrag var en gåsegang av formenn, generalforsamlinger, pokalseilaser og paragrafer og umulig! Johan Anker sank til slutt sammen over sine egne hender der han satt oppe på podiet.7

24

kongens taler

Tale ved H.K.H. Kronprins Olav i kringkastingen, 5. desember 19338 For Norge er utenrikshandelen og særlig skipsfarten viktigere ledd i det økonomiske liv enn i de fleste andre land.

Eksporten, skipsfarten og hvalfangsten gir oss en kjøpekraft overfor utlandet, som ikke alene er betingelsen for at vi kan importere, men som også er betingelsen for den kreditt vi har i utlandet, og for hvilken vi har kunnet gå til den store utbygging av våre kommunikasjoner og andre anlegg, som vi nå endog knapt kan tenke oss å være uten.

Utenrikshandelen tilfører også på annen måte vårt land verdier, vi mottar ved den impulser og vi tilføres likvide midler, som er anvendbare over hele verden og gjør at vi også innenlands kan holde en utviklet pengehusholdning og et høyere kredittnivå enn vi ellers ville ha kunnet.

Det er derfor rimelig at landets myndigheter er engstelige for å fremme restriksjoner overfor import eller pengeanvendelser utenlands, som kan lede til at Norges utenrikshandel eller skipsfart kommer i miskreditt ute. Våre økonomiske interesser gjør det ønskelig at vi har venner i utlandet.

Man kan imidlertid ikke se bort fra den tendens, som for tiden hersker i alle andre land i retning av en beskyttelses- og selvforsyningspolitikk som virker hemmende for vår eksport. På grunn av denne politikk er det her hjemme fremkommet opinionsytringer for sterkere beskyttelse av norsk produksjon ved importrestriksjoner. Slike restriksjoner kan som tidligere nevnt få ganske alvorlige følger for vår utenrikshandel, og kan dessuten skape misnøye på mange hold innenlands likesom de kan virke tilbake på vår egen produksjon så denne blir for dyr.

En vei kan vi imidlertid, uten å skade vår handelspolitikk, gå i denne sak, og det er at vi støtter våre egne produkter og virksomheter når pris og kvalitet kan konkurrere med utlandets.

Det er mange grunner til at vi her i Norge bør gjøre dette i større utstrekning enn hittil; et middel til at så skal kunne skje er at vi alle har kjennskap til hva der virkelig kan produseres av gode og konkurransedyktige norske varer.

Man kan vel si at de forskjellige distrikter i Norge i så henseende ikke på langt nær kjenner hverandre godt nok. Det sydlige Norge kjenner ikke 25

1933 – la det bli en jul som bærer preg av alt hva der er norsk

nok til forholdene i det nordlige Norge, Østlandet vet ikke om alle de varer som kan frembringes på Vestlandet, osv. – ikke i den utstrekning som det kunne være ønskelig.

Vi har ofte sett eksempel på at utstillinger av all slags produkter fra landsbygden, for eksempel i Oslo, vekker sterk interesse og kjøpelyst.

Det er kjøperne som på denne måten kommer mer direkte i kontakt med de varer man kan levere på de forskjellige steder i landet, således at det derigjennom oppstår en sunn og øket vareomsetning landsdelene imellom, bygget på etterspørsel og tilbud.

Det å bruke landets egne varer er en effektiv hjelp til å innskrenke arbeidsløsheten og til å lette de vanskelige økonomiske forhold som råder så mange steder; det er dessuten også en kameratskapsgjerning mot sine egne det å nytte deres ytelser. Det er styrkende for et folks karakter og livskraft at det vurderer seg selv og sitt eget arbeide etter fortjeneste; det er skadelig og nedverdigende alltid å anse det for det beste som er fremmed og importert.

Det er som tidligere påpekt, ikke gitt at vi skal minske importen utover det vi kan betale med vår eksport, fordi vi som alle andre land, selvfølgelig trenger utlandet. Det er bare et spørsmål om hva det er lønnsomt å importere og hva vi ikke behøver å importere. Og vi må ved besvarelsen av dette spørsmålet huske, at jo mindre vi importerer av de varer vi kan lage selv, desto bedre råd får vi til å importere saker som vi ikke kan produsere her hjemme, hvilket igjen bidrar til å høyne vår levestandard.

Vi nærmer oss nå julen og med den øket omsetning og liv på mange områder. Vi har her en glimrende anledning til å vise vårt nasjonale sinnelag – vise vår evne og vilje til å støtte oss selv og vårt eget land og til å yte vår medvirkning til en minskning av arbeidsløsheten.

La det derfor bli en jul, hvor hjemmene bærer preg av alt hva der er norsk.