Kongenes sverd

Kongenes sverd

Bernard Cornwell

Kongenes sverd Oversatt av Bente Rannveig Hansen

Bernard Cornwell Originalens tittel: Sword of Kings Oversatt av: Bente Rannveig Hansen Copyright © Bernard Cornwell 2019 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2021 ISBN 978-82-02-71760-5 1. utgave, 1. opplag 2021 Cover design by Holly MacDonald © HarperCollinsPublishers Ltd 2019 (HB) | 2020 (PB) Cover photographs © Collaboration JS (helmet and knight); Shutterstock.com (all other images) Sats: Type-it AS, Trondheim 2021 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen, 2021 Satt i 10,3/13 pkt. Meridien og trykt på 70 g Enso Creamy 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Kongenes sverd er tilegnet Suzanne Pollak

Innhold

Kart 8 DEL EN 13 DEL TO 153 DEL TRE 263 DEL FIRE 355

N

Nordsjøen

MERCIA ØSTANGLIA

L

ig a

n

Celmeresburh

Werlameceaster Wicumun Hergas Lundene

lness ughe helness Fug Te m

es

Sceapig

Elentone Cingestun

et und n- s lwa a w S

Fæfresham Contwaraburg

WESSEX Wintanceaster

0

10

20

30 miles

Stedsnavn

Stavingen av stedsnavn i det angelsaksiske England var en inkonsekvent affære, og uenigheten rådet, også om selve navnene. Derfor ble London skrevet som Lundonia, Lundenberg, Lundenne, Lundene, Lundenwic, Lundenceaster og Lundres. Noen lesere vil utvilsomt foretrekke andre versjoner av navnene i listen nedenfor, men jeg har i hovedsak brukt den stavemåten jeg har funnet i enten Oxford Dictionary of English PlaceNames eller den nyere Cambridge Dictionary of English Place-Names, for årene nærmest eller innenfor Alfreds regjeringstid, 871–899 e.Kr. Imidlertid er heller ikke denne løsningen fullstendig sikker. I år 956 ble Hayling Island skrevet som både Heilingcigae og Hæglingaigge.

Jeg har heller ikke selv vært konsekvent; jeg har valgt å bruke det moderne Northumbria i stedet for Norðhymbralond for å unngå antakelsene om at det gamle kongerikets grenser er identiske med grensene i det moderne Englands County of Northumberland. I likhet med selve stavemåten er med andre ord også denne listen upålitelig.

Anderfera – Anover, Wiltshire Basengas – Basing, Hampshire Bebbanburg – Bamburgh, Northumberland Beamfleot – Benfleet, Essex Caninga – Canvey Island, Essex Ceaster – Chester, Cheshire 9

Celmeresburh – Chelmsford, Essex Cent – Kent Cestrehunt – Cheshunt, Hertfordshire Cippanhamm – Chippenham, Wiltshire Colneceaster – Colchester, Essex Contwaraburg – Canterbury, Kent Crepel-porten – Cripplegate, London Cyningestun – Kingston upon Thames, Surrey Dumnoc – Dunwich, Suffolk East Seax – Essex Elentone – Maidenhead, Berkshire Eoferwic – saksisk navn for York, Yorkshire Farneaøyene – Farne Islands, Northumberland Fearnhamme – Farnham, Surrey Ferentone – Farndon, Cheshire Fleot, elven – elven Fleet, London Fughelness – Foulness, Essex Fæfresham – Faversham, Kent Gleawecestre – Gloucester, Gloucestershire Grimesbi – Grimsby, Lincolnshire Hamptonscir – Hampshire Heaburh – oppdiktet navn for Whitley Castle, Cumbria Heorotforda – Hertford, Hertfordshire Humbre, elven – elven Humber Jorvik – dansk navn for York, Yorkshire Ligan – elven Lea Lindcolne – Lincoln, Lincolnshire Lindisfarena – Lindisfarne, Northumbria Ludds port – Ludgate, Lonon Lundene – London Lupiae – Lecce, Italia Mameceaster – Manchester Ora – Oare, Kent Sceapig – Isle of Sheppey, Kent 10

St. Cuthberts grotte – Cuddy’s Cave, Holburn, Northumberland Strath Clota – kongedømme sørvest i Skottland Suðgeweork – Southwark, London Swalwan-sundet– The Swale, Thames Estuary Temes – elven Themsen Toteham – Tottenham, Stor-London Tuede – elven Tweed Weala – The Walbrook, London Westmynster – Westminster, London Wicumun – High Wycombe Wiltunscir – Wiltshire, Buckinghamshire Wintanceaster – Winchester, Hampshire

del en

EN

Hun var ikke det første av skipene mine som forsvant.

Det opprørte havet er endeløst, og skip er små, og Gydene, som simpelthen betyr gudinne, var mindre enn de fleste. Hun var blitt bygd i Grimesbi ved elven Humbre og hadde fått navnet Haligwæter. Hun hadde vært brukt til fiske i et år før jeg kjøpte henne, og siden jeg ikke var interessert i å ha et skip som het Vievann i flåten min, betalte jeg en jomfru en skilling for å pisse i kimmingen, ga skipet det nye navnet Gydene og forærte henne til fiskerfolket i Bebbanburg. De kaster garnene sine langt ute fra land, og da Gydene ikke vendte tilbake en dag da vinden var krapp og himmelen grå, og bølgene brøt hvite og høye mot klippene på Farneaøyene, antok vi at hun var blitt slått i stykker, og at den vesle landsbyen som var Bebbanburg, hadde fått seks enker og nesten tre ganger så mange farløse. Kan hende skulle jeg ha latt navnet hennes i fred. Alle sjømenn vet at man frister skjebnen ved å endre navnet på et skip, skjønt de vet vel så godt at den samme skjebnen kan avverges med jomfrupiss. Og enda kan gudene være like hensynsløse som havet.

Så kom Egil Skallagrimmrson fra det landet jeg hadde skjenket ham, land som dannet grensen mellom mitt 15

territorium og Konstantin av Skottlands rike, og Egil kom sjøveien slik han alltid gjorde, og i buken på «Banamaðr», slangeskipet hans, lå det et lik. «Skylt i land i elven Tuede,» sa han. «Han er din, er han ikke?»

«I Tuede?» spurte jeg.

«Sørbredden. Fant ham på en mudderbanke. Måkene fant ham først.»

«Det ser jeg.»

«Han var en av dine, var han ikke?»

«Jo, han var det,» medga jeg. Den døde mannen var Haggar Bentson, en fisker, rormann om bord på Gydene, en diger brande, glad i øl, arrete etter altfor mye spetakkel, en råtamp, en konemishandler og en dugelig sjømann.

«Han druknet ikke, eller hva sier du?» bemerket Egil.

«Nei.» «Og måkene tok ikke livet av ham.» Egil hørtes ut som han moret seg.

«Nei,» sa jeg, «måkene tok ikke livet av ham.» Haggar var nok snarere blitt økset i hjel. Skrotten var naken og hvit som en fisk, unntatt nevene og det som var igjen av fleisen hans. Digre sår var flenget tvers over magen, brystet og beina, fælslige revner vasket rene av havet.

Egil satte støveltuppen mot et gapende sår som hadde flerret opp Haggar fra skulderen inn til brystbeinet. «Jeg tør påstå at det var øksehogget som var det drepende støtet,» sa han, «men en eller annen skar av ham ballene før det.»

«Jeg la merke til det, ja.»

Egil kroket seg over liket og tvang underkjeven nedover. Egil Skallagrimmrson var en diger brande, men måtte likevel bruke alt han hadde av krefter for å få opp kjeften til Haggar. Det smalt i kjevebeinet, og Egil rettet seg opp. «De tok tennene hans med.»

16

«Og øynene.»

«Det kan ha vært måkene. De takker ikke nei til et øyeeple eller to.»

«Men tungen lot de være igjen,» sa jeg. «Den stakkars lusehunden.»

«En nitrist måte å gå på,» istemte Egil, så snudde han seg og skuet utover havneinnløpet. «Jeg kommer ikke på mer enn to grunner til å torturere en mann før man dreper ham.»

«To?» «For nytelsen? Kanskje han hadde fornærmet dem.»

Han trakk på skuldrene. «Den andre er for å få ham til å snakke. Hvorfor skulle de ellers la tungen sitte igjen?»

«De?» spurte jeg. «Skottene?»

Egil så seg over skulderen på den lemlestede skrotten.

«Noen må han ha ergret, men skottene har vært stillferdige i det siste. Det er neppe dem.» Et nytt skuldertrekk. «Kanskje det var personlig. En annen fisker som han ertet på seg?»

«Ingen flere lik?» spurte jeg. Mannskapet om bord i Gydene hadde bestått av seks menn og to gutter. «Ingen vrakrester?»

«Bare denne stakkars lusehunden foreløpig. Men de andre ligger muligens og flyter der ute fremdeles.»

Det var ikke stort mer å si eller gjøre. Hvis det ikke var skottene som hadde kapret Gydene, gikk jeg ut fra at det var et norsk kaperfartøy, eller det kunne være et frisisk skip som benyttet seg av det tidlige sommerværet til å berike seg med Gydenes fangst av sild, torsk og hyse.

Hvem det enn var, så var Gydene borte vekk, og jeg mistenkte at det overlevende mannskapet var blitt plassert på rorbenkene i kaperskipet. Den mistanken ble til noe nær visshet to dager etter at Egil brakte meg dauskrotten, da Gydene selv ble skylt i land nord for Lindisfarena.

17

Hun var et avmastet skrog som bare så vidt holdt seg flytende da bølgene slynget henne opp på sandbankene.

Ingen flere lik dukket opp, bare vraket, som vi lot ligge i sanden, forvisset om at høststormene ville rive henne i fillebiter.

En uke etter at Gydene braste slingrende i land, ble enda en fiskebåt borte, og det på en vindstille dag så fredelig som noe gudene noensinne hadde skapt. Det forsvunne skipet hadde hett Swealwe, og akkurat som Haggar hadde skipsføreren helst kastet ut garnene sine langt ute på havet, og jeg fikk først nyss om Svalens forsvinning da tre enker kom til Bebbanburg, anført av landsbypresten sin, som gikk under navnet fader Gadd og hadde skralt med tenner. Han bukket. «Den som gjorde det …» begynte han.

«Hvem var det, sa du?» spurte jeg, idet jeg motsto trangen til å herme etter den vislende lyden presten lagde takket være de manglende tennene.

Fader Gadd var nervøs, og det var ikke så rart. Jeg hadde hørt at han holdt prekener der han uttrykte misnøye med at overherren i landsbyen hans var en hedning, men nå som han sto ansikt til ansikt med den samme hedningen, hadde visst motet forlatt ham.

«Bolgar Haruldson, herre. Han er …»

«Jeg vet hvem Bolgar er,» avbrøt jeg. Han var også fisker.

«Han så to skip ute i synsranden, herre. Den dagen Swealwe forduftet.»

«Det er en drøss med skip der ute,» påpekte jeg.

«Handelsskip. Det hadde vært underlig om han ikke hadde sett skip.»

«Bolgar sier at de seilte nordover, så sørover.»

Den nervøse tosken var ikke til å bli klok på, men jeg skjønte omsider hva det var han prøvde å si. Swealwe 18

hadde rodd ut mot havet, og Bolgar, en erfaren mann, merket seg hvor hun ble borte i synsranden. Deretter så han mastetoppene på de to skipene gli i retning Swealwe, gjøre et opphold og så vende tilbake. Swealwe hadde befunnet seg under synsranden, så det eneste synlige tegnet på at hun møtte de gåtefulle skipene, var mastene deres som gled nordover, gjorde et opphold, for så å gli sørover igjen, og slike rørelser var ikke forenlige med et handelsskip. «Du skulle ha tatt med Bolgar til meg,» sa jeg. Deretter ga jeg de tre enkene sølv og presten to penny for å ha gitt meg underretningene.

«Hvilke underretninger?» spurte Finan meg den kvelden.

Vi satt på benken utenfor gildehallen i Bebbanburg og glodde over de østre festningsvollene, mot månens ruglete gjenskinn på den vidstrakte sjøen. Innefra hallen hørtes lyden av menn som sang, menn som lo. Det var krigerne mine, alle unntatt de om lag tjue som holdt oppsyn fra de høye murene. En lett østavind førte med seg lukten av sjø. Det var en stille kveld, og Bebbanburgs landområder hadde vært fredelige helt siden vi hadde ridd over åsene og beseiret Sköll i den høye festningen hans et år tidligere. Etter det grumme slaget hadde vi trodd at nordmennene var nedkjempet, og at den vestre delen av Northumbria var tvunget i kne, men veifarende brakte tidender over de høye fjellpassene om at nordmennene kom fremdeles, at de seilte drageskipene sine til vestkysten vår, og at krigerne deres fant jord, men ingen nordmann kalte seg selv konge slik Sköll hadde gjort, og ingen krysset åsene og brakte uorden til Bebbanburgs beitemarker, så det hersket en slags fred.

Constantin av Alba, som noen kalte Skottland, lå i krig med nordmennene i Strath Clota, anført av en konge ved navn Owain, og Owain lot oss i fred, og Constantin 19

ønsket fred med oss inntil han kunne overvinne Owains nordmenn. Det var hva far min hadde kalt «en skotsk fred», hvilket betydde at det kontinuerlig fant sted brutale kvegtyverier, men kvegtyverier er vi vant med, og vi gjengjeldte hvert eneste ett av dem ved å ri inn i de skotske dalene og ta med oss buskap tilbake. Vi stjal nøyaktig like mange som de stjal, og det hadde jo vært mye greiere om det ikke var noen kvegtyverier verken hit eller dit, men i fredstid må unge menn lære å føre krig.

«Underretningene,» sa jeg til Finan og nikket mot sjøen, «går ut på at det ligger kaperfartøyer der ute, og de har plyndret to av skipene våre.»

«Kaperfartøyer er det overalt.»

«Jeg liker ikke disse her,» sa jeg.

Finan, min aller beste venn, en ire som kjempet med sitt folks vrede og med gudenes klokskap, lo. «Har du vond lukt i nesen?»

Jeg nikket. Det fins øyeblikk da innsikt kommer ingenstedsfra, fra en fornemmelse, eller en duft som ikke kan merkes, eller en redsel som ikke har noe utspring. Gudene beskytter oss, og de sender den brå kriblingen i nervene, vissheten om at et harmløst landskap har mordere liggende på lur. «Hvorfor skulle de torturere Haggar?» spurte jeg.

«Fordi han var en drital grinebiter, vel.»

«Han var det,» sa jeg, «men jeg fornemmer at det ligger noe mer der.»

«Og hva har du tenkt å gjøre med det?»

«Dra på jakt, naturligvis.»

Finan lo. «Kjeder du deg?» spurte han, men jeg sa ikke et ord, noe som fikk ham til å le enda mer. «Visst kjeder du deg,» sa han anklagende, «og du trenger bare en unnskyldning for å leke deg med Spearhafoc.»

20

Det stemte. Jeg ville ta Spearhafoc ut til havs, og på det viset skulle jeg dra på jakt.

Spearhafoc var oppkalt etter spurvehaukene som bygde reir i den glisne skogsmarken i Bebbanburg, og likesom de spurvehaukene var hun en jegerinne. Hun var lang med lavt fribord midtskips, og hadde en trassig forstavn kronet med det utskårne hodet til en spurvehauk.

Benkene tok førti roere. Hun var bygd av et par frisiske brødre som hadde flyktet fra landet sitt og anlagt et skipsverft på bredden av Humbre, der de hadde tømret Spearhafoc av gjev mercisk ask og eik. De hadde formet skroget ved å spikre fast elleve lange planker på begge sider av rammeverket, for så å reise en mast av smidig northumbrisk furu, forsterke den med tauverk og feste en rå til den der seilet hennes hang stolt. Stolt fordi seilet synte fram symbolet mitt, Bebbanburgs symbol, nemlig hodet til en snerrende ulv. Ulven og spurvehauken, begge jegere og begge hensynsløse. Selv Egil Skallagrimmrson, som lik nordmenn flest hadde sterkt imot saksiske skip og saksiske sjømenn, måtte motvillig innrømme at han likte Spearhafoc. «Skjønt når sant skal sies,» hadde han sagt til meg, «er hun ikke saksisk, eller hva? Hun er frisisk.»

Saksisk eller ei, Spearhafoc gled åkkesom ut gjennom Bebbanburgs smale havneinnløp i den disige grålysningen en sommerdag. Det hadde gått en uke siden jeg ble underrettet om Swealwe, og hele den uken holdt fiskerne mine seg nær land. Opp og ned langs kysten, i alle Bebbanburgs havner, hersket det frykt, så Spearhafoc seilte ut for å få hevn. Det var flosjø og vindstille, og mennene mine rodde med lange, tunge åretak mot strømmen så kjølstripene bredte seg vidt utover bak oss. Ingen andre lyder var å høre enn knirkingen i 21

årene som brøt mot tollepinnene, vannets skvulpende bevegelser langs skroget, slappe bølger som dasket mot strand, og måkenes jammerlige skrik over Bebbanburgs mektige festning.

Førti menn halte i og dro, og tjue til krøp sammen enten mellom rorbenkene eller på plattformen i akterenden. Alle var i brynje, og alle hadde våpnene sine, skjønt roernes spyd, økser og sverd lå i en dynge midtskips sammen med de oppstablede skjoldene. Finan og jeg sto på rormannens korte plattform. «Kanskje det blåser opp senere?» kom det fra Finan.

«Eller kanskje ikke,» brummet jeg.

Finan hadde aldri trivdes ute på havet og skjønte seg ikke på min kjærlighet til skip, og det var bare fordi det lå an til en kamp, at han ledsaget meg denne dagen.

«Skjønt hvem det enn var som drepte Haggar, så er vedkommende helt sikkert borte for lengst,» murret han idet vi la havneutløpet bak oss.

«Sikkert,» istemte jeg.

«Og da kaster vi jo bort tiden.»

«Det skulle jeg mene,» sa jeg. Spearhafoc løftet baugen mot de seige dønningene, og Finan grep fatt i akterstavnen for å holde balansen. «Sett deg ned og ta deg litt øl,» sa jeg til ham.

Vi rodde inn i soloppgangen, og da det begynte å lysne av dag, blåste det opp svak vind fra vest, nok til at jeg lot mannskapet heve råen til topps i masten og slippe fri ulvehodeseilet. Rorskarene hvilte takknemlig da Spearhafoc kruste den langsomt duvende sjøen. Landjorden ble borte i disen bak oss. Det hadde ligget et par mindre fiskebåter ute ved Farneaøyene, men så snart vi befant oss lenger ute på havet, var det verken master eller skrog å se, og vi kunne like gjerne vært helt alene i en stor, vid verden. For det meste kunne jeg la styre22

åren slepe i vannet mens skipet førte oss sakte østover, for vinden var knapt tilstrekkelig til å fylle det tunge seilet. Storparten av mennene mine sov mens solen klatret høyere på himmelen.

Drømmetid. Slik som dette, tenkte jeg, måtte Ginnungagap ha vært, kløften mellom himmelens ild og frosten nedenfor, det tomrommet der verden ble skapt.

Vi seilte inn i et blågrått intet, der tankene mine gled like tregt som skipet. Finan sov. Nå og da stilnet vinden og seilet falt sammen, for så å bule ut igjen med et dumpt smell når den svake brisen vendte tilbake. Det eneste som tydelig viste at vi var i bevegelse, var de lette krusningene i Spearhafocs kjølvann.

Og der i tomrommet tenkte jeg på konger og på død, for Edward levde fremdeles. Edward, som kalte seg Anglorum Saxonum Rex, anglernes og saksernes konge.

Han var kongen av Wessex og Mercia og Øst-Anglia, og han levde fremdeles. Han hadde vært skral, han hadde frisknet til, han var blitt syk igjen, så gikk det rykter om at han var døende, og enda levde Edward fremdeles.

Og jeg hadde sverget på at jeg ville drepe to menn ved Edwards død. Den lovnaden hadde jeg gitt, og jeg hadde ingen anelse om hvordan jeg skulle makte å holde den.

For å innfri eden ville jeg måtte forlate Northumbria og begi meg dypt inn i Wessex. Og i Wessex var jeg hedningen Uhtred, Uhtred den gudløse, Uhtred den forræderske, Uhtred Ealdordeofol, som betyr Djevlenes høvding, og framfor alt gikk jeg under navnet Uhtredærwe, som simpelthen betyr Uhtred den onde. I Wessex hadde jeg mektige fiender og få venner, noe som ga meg tre valg. Jeg kunne invadere med en liten hær, som nødvendigvis ville bli beseiret; jeg kunne fare med et fåtall menn og risikere å bli avslørt, eller jeg kunne bryte eden. De to første mulighetene ville lede til min 23

død, den tredje ville bringe skam over en mann som hadde unnlatt å holde ord, skammen ved å være en edsbryter.

Eadith, min kone, var ikke i tvil om hva jeg burde gjøre. «Bryt eden,» hadde hun sagt syrlig. Vi lå i sovekammeret vårt bak den store hallen i Bebbanburg, og jeg stirret opp i de mørke takbjelkene, svertet av sot og av natt, og unnlot å svare. «La dem ta livet av hverandre,» ba hun meg inntrengende. «Det der er en krangel for søringene, ikke for oss. Vi er trygge her.» Og hun hadde rett i det, vi var trygge i Bebbanburg, men forlangendet hennes vekket harme i meg likevel. Gudene setter merke for hvert løfte vi gir, og å bryte en ed er det samme som å risikere vreden deres. «Er du villig til å dø for en tåpelig ed?» Eadith var harm, hun med. «Er det det du vil?» Jeg ønsket jo å leve, men jeg ønsket å leve uten den skamflekken som skjemte en edsbryter.

Spearhafoc ledet oppmerksomheten min bort fra knipen da vinden tok til å blåse friskere og hun satte opp farten, og jeg grep styreåren igjen og kjente vannets virvlende bevegelser gjennom det lange asketreskaftet.

Dette var i det minste et enkelt valg. Fremmede hadde slaktet mennene mine, og vi seilte for å få hevn, over et hav som kruste seg i vinden og glitret av sol så langt øyet kunne se. «Er vi hjemme snart?» spurte Finan.

«Jeg trodde du sov.»

«Bare blundet så vidt,» gryntet Finan; så stablet han seg på beina og stirret rundt seg. «Det er et skip der ute.»

«Hvor hen da?»

«Der.» Han pekte mot nord. Finan var mer skarpsynt enn noen mann jeg noensinne har kjent. Han begynte å bli gammel, han som jeg, men synet hans var like kvast 24

som det alltid hadde vært. «Bare en mast,» sa han, «ikke noe seil.»

Jeg stirret inn i disen, men så ingen verdens ting. Så syntes jeg at jeg skimtet et flimmer mot den bleke himmelen, skjelvende som et kloremerke lagd med kull. En mast? Jeg mistet den av syne, fant den igjen, og vendte skipet nordover. Seilet protesterte til vi fikk halt styrbord seil tott, men så lutet Spearhafoc atter mot vinden, og vannet skummet høyere opp langs flankene hennes.

Mennene mine begynte å røre på seg, vekket av Spearhafocs plutselige livskraft, og ga seg til å speide etter skipet i det fjerne.

«Hun har ikke noe seil,» påpekte Finan.

«Hun har motvind,» sa jeg, «så de ror. Det må være et handelsskip.» Jeg hadde ikke før sagt det, før det lille kloremerket i den disige horisonten var borte vekk, erstattet av et nylig heist seil. Jeg glodde på de uskarpe konturene av det digre, firkantede seilet, så mye lettere å skjelne enn masten. «Hun kommer mot oss,» sa jeg.

«Det er Banamaðr,» sa Finan.

Jeg lo av det. «Du gjetter bare!»

«Jeg gjetter ikke,» sa Finan, «hun har en ørn på seilet, det er Egil.»

«Ser du det?!»

«Gjør ikke du?»

De to skipene våre seilte mot hverandre nå, og det tok ikke lange tiden før jeg tydelig kunne se en hvitkalket bordgang som avtegnet seg skarpt mot de mørkere plankene i skrogets nedre del. Jeg så også det store, svarte omrisset av en ørn med utspente vinger på seilet, samt ørnehodet som kronet den høye forstavnen. Finan hadde rett, det var Banamaðr, et navn som betydde «drapsmann». Det var Egils skip.

25

Da Banamaðr nærmet seg, firte jeg seilet mitt og lot Spearhafoc stampe i de livate bølgene. Det var et tegn til Egil om at han kunne komme opp langs siden, og jeg så på mens skipet hans bøyde av mot oss. Hun var mindre enn Spearhafoc, men like gjevt, et frisiskbygd kaperskip som var Egils store glede, for som nordmenn flest var han aldri så lykkelig som når han var ute på havet. Jeg så sjøen bryte hvitt mot baugen på Banamaðr.

Hun bøyde av fortsatt, storråen ble senket, og menn halte seilet innenbords, vendte den lange råen med de beslåtte seilene forut og akterut, og dermed ålte hun seg opp langs vår styrbord side så smekkert som noen sjømann kunne ha ønsket seg. En mann i baugen på Banamaðr kastet ut et tau, et annet tau kom flytende mot meg fra akterenden hennes, og Egil kauket til mannskapet sitt at de måtte drapere seilduker og kapper over den bleke plankegangen for at skipene våre ikke skulle støte sammen og bordene bli liggende og gnure mot hverandre. Han gliste mot meg. «Gjør du det jeg tror du gjør?»

«Kaster bort tiden!» ropte jeg tilbake.

«Kanskje ikke.»

«Og du?»

«Leter etter de lusehundene som tok skipene dine, vel. Får jeg komme om bord?»

«Stig på!»

Egil ventet mens han bedømte bølgene, så hoppet han over. Han var nordmann, hedning, skald, sjømann og kriger. Han var høyreist, som meg selv, og håret hans var langt og viltert, selv om han var glattbarbert. Haken hans var så spiss som baugen på et drageskip, han hadde dyptsittende øyne, et økseblad av en nese, og en munn som smilte både titt og ofte. Menn fulgte ham begjærlig, kvinner enda mer begjærlig. Jeg hadde kjent ham i 26

bare et år, men i løpet av det året hadde jeg kommet til å like ham og stole på ham. Han var ung nok til å være sønnen min, og han hadde hatt med seg sytti norske krigere som hadde sverget troskap til meg i bytte mot den jorden jeg hadde skjenket dem langs sørbredden av Tuede.

«Vi burde fare sørpå,» sa Egil brått.

«Sørpå?» spurte jeg.

Egil nikket til Finan. «God morgen, herre.» Han kalte bestandig Finan «herre», til forlystelse for dem begge.

Så vendte han seg mot meg igjen. «Du kaster ikke bort tiden. Vi møtte en skotsk kjøpmann som seilte nordover, og han kunne fortelle at det er fire skip der nede.»

Han gjorde et nikk med hodet mot sør. «Langt ute til havs,» sa han, «så langt at de ikke har land i sikte. Fire saksiske skip som bare ligger der og venter. Han ble stoppet av det ene skipet og avkrevd tre skilling i skatt, og da han ikke kunne betale, stjal de hele lasten hans.»

«De krevde skatt!»

«I ditt navn.»

«I mitt navn,» sa jeg dempet, harmdirrende.

«Jeg var på vei tilbake for å gi deg beskjed.» Egil så innover i Banamaðr, der førti menn ventet. «Jeg har ikke mange nok menn til å stille opp mot fire skip, men sammen kunne vi vel volde litt skade?»

«Hvor mange menn i skipene?» Finan hadde kommet bort til oss, og så hissig ut.

«Førti om bord i det skotten ble stoppet av. Han sa at to av de andre var omtrent på samme størrelse, og at det siste var mindre.»

«Vi kunne volde litt skade, ja,» sa jeg hevnlystent.

Finan hadde iakttatt mannskapet til Egil mens han hørte på oss. Tre menn tok møysommelig ørnehodet ned fra forstavnen. Deretter la de fra seg den tunge 27

treklumpen på det vesle fordekket og gikk for å hjelpe de andre som gjorde seilet loss. «Hva gjør de?» spurte Finan.

Egil snudde seg mot Banamaðr. «Hvis de svinebeistene der ute får se et skip med en ørn på seilet,» sa han, «så vet de at det er et stridsskip. Ser de ørnen min, skjønner de at det er meg. Så jeg snur seilet bak fram.»

Han smilte. «Vi er et lite skip, så de kommer til å tro vi er et lett bytte.»

Jeg forsto hva det var han antydet. «Så jeg skal følge etter deg?»

«Under årer,» foreslo han. «Er du under seil, ser de deg fortere. Vi narrer dem ved å bruke Banamaðr som agn, og etterpå kan du hjelpe meg med å gjøre kål på dem.»

«Hjelpe?» hermet jeg hånlig, noe som fikk ham til å le.

«Men hvem er de?» ville Finan vite.

Det var det spørsmålet som gnog i meg da vi rodde sørover. Egil hadde gått tilbake til skipet sitt, og stampet foran oss med et seil der den grå, intetsigende siden vendte framover. Trass i det han hadde foreslått, var Spearhafoc også under seil, men nesten en kilometer bak Banamaðr. Jeg ville ikke at mennene mine skulle være utkjørte etter hard roing når de skulle slåss, og dermed var vi blitt enige om at Egil skulle snu Banamaðr dersom han fikk tre skip i sikte. Han skulle snu og late som om han flyktet inn mot kysten, og på den måten, håpet vi, lokke fienden dit hvor vi lå i bakhold. Jeg skulle låre seilet når han snudde, for at fienden ikke skulle se det mektige ulvehodet, men snarere anta at vi bare var nok et handelsskip som ville vise seg å være et lett bytte. Vi hadde tatt spurvehaukhodet ned fra forstavnen. De digre, utskårne symbolene var der for å blid28

gjøre gudene, for å skremme fiender og fordrive onde ånder, men sedvanen tilsa at de kunne fjernes i trygt farvann, så snarere enn å være fastspikret i eller lasket sammen med forstavnen lot de seg enkelt løfte av.

«Fire skip,» sa Finan tonløst. «Saksere.»

«Og listige sådanne,» sa jeg.

«Listige? Synes du det er listig når noen terger deg?»

«De angriper skip fra Bebbanburg, men nøyer seg med å sjikanere de andre. Hvor lang tid tror du det tar før Konstantin får nyss om at Uhtred av Bebbanburg konfiskerer skotske skipslaster?»

«Han har sikkert hørt det allerede.»

«Så hvor lang tid tror du det tar før skottene bestemmer seg for å straffe oss?» spurte jeg. «Konstantin er kan hende i krig med Owain av Strath Clota, men han har likevel skip han kan sende til kysten vår.» Jeg betraktet Banamaðr, som krenget lett i vestavinden og etterlot seg en hvit kjølstripe. Til å være slik en liten båt var hun kvikk og fyrig. «Noen,» fortsatte jeg, «er ute etter å vikle oss inn i en krangel med skottene.»

«Og ikke bare med skottene,» sa Finan.

«Ikke bare med skottene,» istemte jeg. Skip fra Skottland, fra Øst-Anglia, fra Frisia og fra alle vikingenes hjemland seilte forbi kysten vår. Selv skip fra Wessex.

Og jeg hadde aldri krevd noen skatt på disse skipslastene. Jeg syntes ikke jeg hadde noe med det om en skotte seilte langs kysten min med et skip fylt med skinnfeller eller leirvarer. Riktignok tok jeg meg betalt hvis et skip la til i en av mine egne havner, og det samme gjorde alle andre. Men nå lå det altså en liten flåte i mitt farvann som krevde inn skatt i mitt navn, og jeg hadde en sterk mistanke om hvor den flåten hadde kommet fra. Var det som jeg trodde, kom de fire skipene sørfra, fra landområdene til Edward, Anglorum Saxonum Rex. 29

Spearhafoc pløyde baugen ned i den grønne sjøen, og hardt, hvitt skum ble pisket opp på dekk. Banamaðr hogg seg også fram, drevet av en økende vestavind, og begge seilte vi sørover for å finne skipene som hadde drept forpakterne mine, og dersom jeg hadde rett med hensyn til de skipene, så hadde vi en blodfeide i vente.

En blodfeide er en krig mellom to familier, begge bundet ved ed til å utslette den andre. Min første blodfeide hadde vært mot Kjartan den grusomme, som hadde slaktet ned hele huslyden til Ragnar, danen som hadde adoptert meg som sin sønn. Jeg hadde sett fram til den feiden, og avsluttet den også, ved å drepe både Kjartan og sønnen hans, men denne nye blodfeiden sto mot en mye mektigere fiende. En fiende som levde langt mot sør i Edwards Wessex, der de kunne reise en hær av huskrigere. Og for å drepe dem var jeg nødsaget til å fare dit, til stedet der denne hæren ventet på å få has på meg. «Hun snur!» sa Finan, og avbrøt tankerekken min.

Banamaðr snudde visselig. Jeg så seilet hennes bli låret, så formiddagslyset gi gjenskinn i årebladene idet de ble skubbet ut over vannet. Så de lange årene synke og nappe, og så Banamaðr kjempe seg vestover som om hun flyktet for å komme seg i sikkerhet i en northumbrisk havn.

Så det lot til at blodfeiden hadde kommet til meg.

Jeg hadde syntes godt om Æthelhelm den eldre. Han hadde vært den mest velhavende ealdormannen i Wessex, herre av en rekke landeiendommer, en elskverdig – ja, edelmodig – mann, og likevel hadde han dødd som min fiende og min fange.

Ikke at jeg hadde drept ham. Jeg hadde tatt ham til fange da han kjempet mot meg, og dernest behandlet 30

ham med den ærbødighet som rangen hans innbød til.

Men så hadde han pådratt seg en svettesyke, og enda vi hadde årelatt ham, enda vi hadde betalt de kristne prestene våre for å be for ham, og enda vi hadde tullet ham inn i skinnfeller og gitt ham de urtedrikkene som kvinnfolk påsto kunne helbrede ham, hadde han krepert. Sønnen hans, Æthelhelm den yngre, spredte den løgnen at jeg hadde tatt faren hans av dage, og han sverget på å ta hevn. Han erklærte en blodfeide mot meg.

Ikke desto mindre hadde jeg ansett Æthelhelm den eldre for å være en venn, før eldstedatteren hans ektet kong Edward av Wessex og ga kongen en sønn. Den sønnen, Æthelhelms dattersønn Ælfweard, ble ætlingen. Kronprins Ælfweard! Han hadde vært en trumpete og bortskjemt unge som vokste opp til å bli en sur og tverr og egenrådig ung mann, ondskapsfull og forfengelig. Likevel var ikke Ælfweard Edwards eldste sønn, det var det Æthelstan som var, og Æthelstan var også min venn.

Så hvorfor var ikke Æthelstan ætlingen? Fordi Æthelhelm spredte det falske ryktet at Æthelstan var en lausunge, at Edward aldri hadde giftet seg med moren hans.

Så Æthelstan ble landsforvist til Mercia, der jeg hadde møtt ham, og der jeg hadde kommet til å nære beundring for gutten. Han vokste og ble en kriger, en rettskaffen mann, og den eneste skavanken jeg kunne finne hos ham, var at han klorte seg fast til den kristne guden med en inderlig lidenskap.

Og nå var Edward syk. Man visste at han snart kom til å dø. Og når han døde, ville det bli en kamp mellom Æthelhelm den yngres tilhengere, som ønsket Ælfweard på tronen, og dem som visste at Æthelstan var bedre skikket til å være konge. Wessex og Mercia, forent i en ustadig union, ville bli splittet av krig. Og derfor hadde 31

Æthelstan bedt meg sverge en ed på at jeg, ved kong Edwards død, skulle drepe Æthelhelm og slik utslette makten han hadde over stormennene, som nødvendigvis måtte møtes i witanet for å anerkjenne den nye kongen.

Og derfor ville jeg bli nødt til å fare til Wessex, der fiendene mine var tallrike.

For jeg hadde sverget en ed.

Og jeg var ikke i tvil om at Æthelhelm hadde sendt skipene nordover for å svekke meg, for å distrahere meg, og – med litt flaks – ta kverken på meg.

De fire skipene kom til syne i sommerdisen. De stampet i sjøen, men da de fikk øye på oss, heiste de seil og snudde, og tok opp forfølgelsen.

Banamaðr hadde låret seilet for at de fire skipene ikke skulle se den svarte ørnen som vendte akterut, nå da hun lot som om hun flyktet vestover. Og i det øyeblikket Banamaðr snudde, låret også vi seilet, for at fienden ikke skulle se Bebbanburgs ulvehode.

«Nå ror vi!» ropte Finan utover toftene. «Ro!» Sommerdisen var i ferd med å lette. Jeg så de fjerne seilene svulme i kastevinden, og jeg merket meg at de halte innpå Egil, som bare hadde tre rorskarer på hver side. Hadde han synt fram flere årer, ville det ha vært opplagt at skipet hans ikke var noe handelsfartøy, men et slangeskip stuvende fullt av menn. Jeg lurte et øyeblikk på om jeg skulle følge hans eksempel, men kom til at de fire skipene i det fjerne neppe ville frykte ett enslig krigsskip. De var oss tallmessig overlegne, og jeg var ikke i tvil om at disse mennene var sendt for å drepe meg hvis sjansen bød seg.

Så jeg ville gi dem sjansen.

Men ville de benytte seg av den? Mer presserende 32

var det at de halte innpå Banamaðr, drevet hardt av den friske vinden, og jeg besluttet å røpe meg, så jeg ropte til mannskapet at de skulle heise storseilet igjen. Jeg mente at synet av ulvehodet muligens ville få fienden til å betenke seg, men den gang ei. Denne fienden hadde tydeligvis stor tro på å vinne den forestående kampen, selv mot Uhtredærwe.

Seilet blafret der det steg, smalt i vinden, så ble det halt tott, og Spearhafoc lutet forover idet farten økte. Årene ble tatt inn i skipet, og rorskarene trakk på seg ringbrynjer og fant fram skjold og våpen. «Hvil mens dere kan!» kauket jeg til dem.

Sjøen var hvitspettet, for nå ble bølgetoppene pisket til skum. Spearhafoc dukket baugen ned så vannet fosset opp på dekk. Så steg hun igjen før hun styrtet ned i den neste dønningen. Styreåren var tung i hendene mine, farten fikk den til å riste, og det krevde all min styrke å skyve den fra meg eller trekke den til meg. Jeg seilte fortsatt sørover for å konfrontere de fire skipene, for å utfordre dem, og det samme gjorde Egil. To skip mot fire.

«Tror du det er Æthelhelms skip?» spurte Finan.

«Hvem skulle de ellers være sine?»

«Han befinner seg neppe om bord i noen av dem,» fnyste Finan.

Jeg lo av dette. «Han sitter trygt hjemme i Wiltunscir.

De slimålene der er menn han har leid inn.»

Slimålene hadde spredt seg ut nå, og lå på en rekke og sperret veien for oss. Tre av skipene så ut til å være mer eller mindre på størrelse med Spearhafoc, mens det fjerde, som lå lengst mot øst, var mindre, ikke større enn Banamaðr. Dette skipet sakket akterut ved synet av oss der vi jaget sørover, som om de var motvillige til å ta del i en kamp. Vi var stadig langt unna, men det fore33

kom meg at det minste skipet hadde ytterst få menn om bord.

Da var det noe annet med de større skipene, som fortsatte å komme mot oss. «De er godt bemannet,» sa Finan nøkternt.

«Skotten til Egil sa at det var omtrent førti menn i det skipet som stoppet ham.»

«Jeg ville ha gjettet på flere.»

«Det finner vi ut.»

«De har bueskyttere også.»

«Har de?»

«Jeg ser dem.»

«Vi har skjold,» sa jeg, «og bueskyttere foretrekker et stødig skip, ikke en balje like ustyrlig som en villhingst.»

Rorik, tjeneren min, kom med hjelmen min. Ikke den fineste jeg hadde, som var kronet med en sølvulv på spranget, men en dugelig hjelm som hadde tilhørt faren min, og som jeg bestandig lot ligge igjen om bord i Spearhafoc. Kinnstykkene av metall hadde rustet og var blitt erstattet med kokt lær. Jeg dro hjelmen over hodet, og Rorik snørte igjen kinnstykkene sånn at det eneste en fiende ville se, var øynene mine.

Tre av skipene hadde ikke noe symbol på seilene sine, men fartøyet lengst mot vest, nærmest den usynlige northumbriske kysten, synte en sammenkveilet slange, formodentlig vevd av ull, akkurat som ulven vår. Det ovdigre tøystykket var forsterket med rep som dannet et diamantmønster, og gjennom det trådte den svarte slangen fram. Jeg kunne se at vannet frådet hvitt rundt baugen hennes.

Egil hadde dreid Banamaðr rundt, og så ikke lenger ut som om han ubehjelpelig var på flukt mot havnene langs den northumbriske kysten. I stedet seilte han nå sørover sammen med Spearhafoc. Som meg hadde han 34

heist seilet sitt, og mannskapet hans drev og halte det tott idet vi kom opp på siden av ham. Jeg krummet hendene rundt munnen og ropte tvers over det skummende vannet. «Jeg sikter meg inn på det andre!» Jeg pekte på skipet nærmest fartøyet med slangeseilet. Egil nikket som tegn på at han hadde hørt meg. «Men jeg angriper slangeskipet!» Jeg pekte igjen. «Du også!»

«Jeg også!» ropte han tilbake. Han smilte, og det lyse håret hans flommet ut under kanten på hjelmen.

Fienden hadde spredt seg ut på en linje slik at hvilke som helst to av skipene deres kunne omringe oss. Hvis den metoden hadde fungert, kunne de borde oss fra begge sider på en gang, og sverdarbeidet ville være bittert og blodig, men unnagjort i en fei. Jeg lot dem tenke at planen ville lykkes, ved at jeg satte en mer rom kurs mot det andre skipet vestfra, og så hvordan de to større skipene la om kursen så vidt, mot det stedet der de innbilte seg at vi kom til å møte rekken deres. De lå fortsatt spredt utover, med minst fire eller fem skipslengder mellom hvert av dem, men rekken var i ferd med å krympe. Det minste skipet, tregere enn de andre, sakket stadig mer akterut.

Egils skip, tregere enn mitt fordi hun også var kortere, var blitt liggende etter, og jeg ga ordre om å slakke på styrbord skjøte for å saktne Spearhafoc. Så snudde jeg meg og vinket til Egil og gjorde tegn til at han skulle komme opp på min styrbord side. Han forsto, og langsomt gled Banamaðr fram til høyre for meg. Vi skulle gå til kamp sammen, men ikke der de hadde håpet.

«Kristus!» bannet Finan. «Det er jo mengder av menn i den digre møkkbalja!""Hvilken møkkbalje?»

«Den i midten. Sytti menn? Åtti?»

«Og hvor mange i slangebalja?»

«Kanskje førti–femti?»

35