E d d a - d i k t
b a n d 4
Heltedikt
E d d a- d i k t
G j e n d i k t i n g o g k o m m e n t a r a r a v
K n u t Ø d e g å r d
b a n d 4
H e l t e d i k t
d e l 2
F o r o r d a v k a r i v o g t
I N N H A L D
D E T T R E D J E G U D R U N K V A D E T
O D D R U N S G R Å T
T L E K V A D E T
D E T G R Ø N L A N D S K E A T L E M Å L E T
G U D R U N S E G G J i N G
A M D E S M Å L
E t t e r o r d o g k o m m e n t a r a r a v K n u t Ø d e g å r d
F o r o r d
Av Kari Vogt
Heltek vadene i Den eldre Edda er stor tragediediktning : Det dreier seg om menneskenes sk jebne i denne verden, om mot og styrke, men også om svik og sk yld. Tragedien rammer med full tyngde når helten g jør urett eller noen sviker sin ed. Konflikter og kamp speiler med andre ord det norrøne ættesamfunnet og forankrer fortellingen i et verdensbilde og et samfunnssyn som ble formet i toneangivende mil jøer i Norge og på island. God underholdning må k vadene også ha vært. De egner seg ypperlig til dramatisk fremføring, dialogene er levende og historiene mettet med spenning. Vi hører hvordan helten erobrer « raude gullet og gilde møya » –og han er ikke bare modig og våpenfør, men også klok og skarpsindig :
«… uredd og g jevmild med gull vert du, vakker å sjå til og vis i din tale,»
heter det om Helge Hundingsbane. [ 7]
Slike fortellinger var sikret et langt liv, og mange heltehistorier skulle leve videre i folkeeventyr og billedkunst, i folkesanger og senere tiders diktning og musikk. Det dreier seg selvsagt ikke om en rent norrøn fortellertradisjon. Både Norge og island var åpne for verden utenfor, og mange av historiene har røtter tilbake i folkevandringstidens fortellinger om hunerkongen eller burgundkongens bragder. Da er vi tilbake til 300- og 400-tallet e. Kr., og det er ikke vanskelig å forestille seg hvordan lange tidsreiser kunne tilføre de opprinnelige historiene nye og spennende detal jer. Mye må ha gått tapt underveis mens helt nye episoder ble føyet til. Kansk je er det riktig å si at samlinger som Den eldre Edda ble til i en slags slow motion: Verket er anonymt, og veien fra dikter og frem til den profesjonelle tekstredaktøren – som strøk litt og la til noe annet – er like lang som uoversiktlig.
Hvem som skrev ned de norrøne k vadene og reddet dem fra glemsel – og når og hvordan det sk jedde – har vi altså ingen sikker kunnskap om. Det dreier seg da også om tekster fra ulike tidsepoker, men samlet i ett verk.
Det vi vet er at Codex Regius, Kongeboken, ble funnet på island en gang på midten av 1600-tallet av håndskriftsamleren, biskop Brynjólfur Sveinsson av Skálholt. Han sørget også for at boken raskt ble innlemmet i kongens boksamling i København, og først i 1971 ble den ført tilbake til island hvor den rettelig hører hjemme. Det vakre pergamenthåndskriftet er tidfestet til rundt 1270, det vil si til kristen tid da den gamle religionen og all hedensk praksis for lengst var forbudt ved lov.
i Codex Regius inntar heltediktene stor plass, og det er kansk je ikke så overraskende, for heltehistorier k jenner vi fra alle tider og alle kulturer. Nærmere to tusen år [ 8]
før vår tidsregning ble første versjon av det babylonske Gilgamesh-eposet risset inn på leirtavler. Helten Gilgamesh k jempet mot monsteret Hubaba, og forskere har kunnet vise til episoder i Homers Odyseen som knytter an til denne babylonske heltetradisjonen. Uansett hvordan forbindelsen mellom øst og vest har artet seg, er fortellingen om heltens seier over den onde og destruktive makten hva vi kunne kalle et arketypisk tema. Det kan være hentet fra en « urfortelling » om en seierrik helt eller guddom – men kan like godt være oppstått spontant innenfor rammen av en gitt kultur. Fortellinger om guder og helter bearbeider jo nettopp eksistensielle spørsmål i symbolsk og dramatisk form.
Kirken ble raskt en slik historieformidler, og på 1100og 1200-tallet var helgenenes liv – slik de ble fortalt i synaxariet – høyt verdsatt over hele kristenheten. De eldste helgenbiografiene handlet ikke bare om martyrer og hellige ørkenboere, men også om en hel rekke dragedrepende og meget populære soldathelgener – som den hellige Demetrios, Theodoros eller Georg. På samme måte som St. Georg dreper dragen, dreper Sigurd den grådige ormen Fåvne. Sigurd overtar gullskatten, og får i tillegg – som vi straks skal se – ny innsikt og erk jennelse.
Det er imidlertid få eller ingen spor i de norrøne heltek vadene som klart røper kristent opphav. Det er heller det motsatte : Billedkunstnere i kristen tid kunne med største selvfølge knytte an til hedenske motiv, og her står fortellingene om Sigurd Fåvnesbane i en særstilling. Kansk je så kunstneren et indre slektskap mellom soldathelgenene og helten Sigurd da portalen i Hylestad stavkirke ble laget. Verken leg eller lærd har tydeligvis funnet det anstøtelig at kirkeportalen ble smykket med drage[ 9]
drapet. Hylestad er for øvrig ikke den eneste kirken med slik utsmykning, og Sigurd-symboler finner vi i alle de nordiske landene og i England, risset inn på billedsteiner og på steinkors.
Så vi må spørre : Hva er karakteristisk for den norrøne helten? Tre temaer står klart frem. For det første, og mest selvsagte : Helten skiller seg ut ved sin styrke og fremferd. En kort prosatekst i « Sinfjotles daude » gir oss faktisk en slags definisjon. Her heter det om Sigmund og sønnene hans at de « stod langt over alle andre menn i kraft og vokster og d jervskap og all dugleik ». Tegn på overmenneskelige evner og posisjon kan også knyttes til heltens fødsel i en guddommelig, mytisk fortid : i opphavs tider då ørnene skreik, rann heilage elver frå Himmelfjella ; då hadde Borghild i Brålunden fødd Helge den hugstore.
Gutten har da også alle de k jennetegn som i mytenes verden åpenbares i det guddommelige barnet. i norrøn versjon blir det slik :
Han står i brynje, son åt Sigmund, eitt døger gamal.
Og slik trer den fullvoksne helten frem :
… lik ein edelvaksen ask over klunger
eller lik hjortekalven som høg og doggvåt ragar opp over andre dyr og horna hans glør mot himmelen sjølv.
Det dreier seg imidlertid om langt mer enn f ysisk og psykisk styrke. Det andre, sentrale motivet – uløselig knyttet til den norrøne helteskikkelsen – er streben etter innsikt og visdom. i heltek vadene dominerer to skikkelser, Helge og Sigurd. Flere av Sigurd-k vadene, som er de mest omfattende, kan leses som initiasjonstekster, og handler om heltens gradvise innvielse i verdens hemmeligheter og i kunnskapen om hvordan liv bevares. Dette blir tydelig både i kampen med uhyret Fåvne og i møtet med valk yrien Sigerdriva. Fåvne vokter nemlig over mer enn gull, og før han dør, svarer han på Sigurds to spørsmål. Kansk je er det overraskende at det første Sigurd vil vite er hvordan et foster trygt kan forløses. At ættens vel må trygges ved legekunnskap, ligger trolig under. i Sigurds samtale med valk yrien Sigerdriva finner vi det samme motivet.
Det andre spørsmålet dreier seg om verdens undergang, og her er det et stedsnavn han ber om ; muligens fordi navnet gir innsikt i eller makt over fremtidige hendelser. Tilblivelse og endetid, fødsel og død, blir sentrale temaer. i stadig nye bilder får vi vite hvordan helten skaffer seg slik kunnskap : Sigurd steker Fåvnes hjerte over
11 ]
ilden og fingrene drypper av Fåvnes blod. Når han brenner seg, lindrer han smerten ved å stikke fingrene i munnen. Da forstår han plutselig fuglenes språk, og meisenes samtaler viser ham hva han nå må g jøre for å redde seg og sin fremtid. Dette er et velk jent motiv også i middelhavslandenes og Midtøstens mytekrets : i Koranen lærer kong Salomo småfuglenes språk, han lytter til og med til maurenes tale ( sure 27:16-19) og får kunnskap som ellers ville vært utilg jengelig. Å k jenne og tolke fuglespråket ble tidlig et tema i religiøs diktning, og har deretter vandret videre i heltek vad og folkeeventyr, også de norske.
Det er nærmest en tilfeldighet at Sigurd får Fåvnes blod i seg. Mer målrettet er han når han vekker valk yrien Sigerdriva som Odin selv har straffet med trolldomssøvn : « Sigurd bad henne då g jeva seg kunnskap, om ho visste om hendingar frå alle verder.» Hun gir ham først en drikk som skal sk jerpe minnet, deretter henvender hun seg til gudene med strofer som kansk je er en av de ytterst få ritualtekster overlevert fra norrøn religion :
Heil dykk, æser !
Heil dykk, åsynjer !
Heil deg, allgode jord !
Måtte de g je oss mål og visdom og læk jehender medan vi lever.
Målet er verken seier eller gull. Over gullet hviler en forbannelse som skal ramme alle senere slekter, og Sigerdrivas fremste oppgave blir å lære Sigurd å mestre alle slags runer, talekunsten og å helbrede skade og sykdom. Gudene holder seg i bakgrunnen i disse k vadene. i én
[ 12 ]
scene i Reginsmål er likevel visdomsguden Odin selv til stede i Sigurds båt og da er det nettopp for å belære den unge helten. ig jen er det kunnskapsmotivet som fremheves.
Nornene, som spinner menneskenes sk jebnetråder, kan være gavmilde. Den norrøne helten er likevel først og fremst en tragisk skikkelse, og dette er det tred je, sentrale temaet i disse k vadene. Helten selv blir et offer, og dramaets utgangspunkt er svik eller forstillelse. Brytes en ed, utløses en k jede av onde hendelser. At edens ukrenkelighet kunne ritualiseres, antydes faktisk i en liten prosatekst i k vadet om Helge Hjovardsson : Mennene er samlet på gården, og « om k velden vart det g jeve høgtidlege løfter. Blotgalten vart leidd fram, mennene la hendene sine på han og gav lovnadene sine ved brageskåla.»
Om dette speiler et før-kristent rituale, vet vi selvsagt ikke. Men som litterært motiv sier det noe om at tillit og g jensidige løfter pekes ut som samfunnets grunnvoll. Sigerdriva belærer Sigurd slik :
Stygge f ylg jer får eit eidsbrot, usæl er han som bryt eidar.
i k vadene er Sigurd helten over alle helter – « den g jævaste av hærkongar ». Derfor blir da også Sigurd og historien om personene som omgir ham en nøkkel til handlingen i heltediktene. Etter ungdommens storverk har nemlig Sigurd inngått fosterbrorskap med Gunnar og Hogne, sønner av kong Gjuke, og ektet deres søster Gudrun. Når Gunnar drar for å beile til Brynhild, Budles datter, følger Sigurd med. Rundt disse fem personene utvikles så et drama i flere akter. Både « Det f yrste
[ 13 ]
Gudrunsk vadet » og « Brynhilds helferd » er deler av dette dramaet.
Brynhild har sverget at hun bare vil ha den som våger å ri g jennom ringen av ild som flammer rundt henne. Det viser seg at Sigurd alene kan utføre dette vågestykket, og ved trolldom bytter Sigurd og Gunnar skikkelse. Det blir Sigurd i Gunnars ham som farer g jennom ilden, og Brynhild tror at Gunnar har vunnet henne. En dag røper Gudrun likevel hemmeligheten for Brynhild : det er Sigurd, hennes ektemann, som er den egentlige helten. Dette vekker Brynhilds voldsomme raseri, og hun presser sin mann Gunnar og brødrene hans til å drepe Sigurd, til tross for at de er bundet til Sigurd med høytidelig ed.
Gudruns og Brynhilds livsløp har i særlig grad fanget dikterens interesse. Tragedien får dominere. Gudrun sørger dypt over ektemaken Sigurd, men går snart til et nytt ekteskap, denne gang med hunerkongen Atle ( Attila ). i « Det stutte Sigurdk vadet » tegnes et skarpt bilde av Brynhilds vanskelige sinn : Hun krever Sigurds død og lar hans egne svogre utføre illg jerningen, samtidig attrår hun Sigurd. Denne lidenskapen er en sk jebne nornene har valgt for henne, og hun sier selv : …illhuga norner gav endelaus attrå.
Derfor velger Brynhild å dø for egen hånd. Hun setter Sigurd stevne i dødsriket, og i graven tar hun med seg terner og treller. Brynhilds eget dødsøyeblikk foreviger dikteren slik :
[Hun]... tok gullbrynja på og utan glede seig ho saman med sverdet i seg.
Rammen om disse k vadene skifter stadig, og handlingen legges ikke alltid til storgården. Et lite glimt av realitetene får vi i k vadet om Helge Hundingsbane hvor det heter om helten : « Han låg med hæren sin i Brunavågen, røva og åt rått k jøt.» Brutaliteten i heltediktene er utilslørt : i « Atlek vadet » sk jæres hjertet ut av fienden og blir lagt, blodig og fortsatt bankende, fremfor Gunnar. De sier det er Hognes hjerte, men Gunnar avslører dem, siden det sk jelver. Slik måles mot og d jervhet, og Gunnar håner fienden :
Her har eg hjarta til Hjalle den blaute … det bivrar og sk jelv på bordet her, i bringa på han bivra det meir.
Også k vinnene er nådeløse. Er urett begått, egges til hevn, som i første del av « Gudruns egg jing ». Det er som forventet. Men én gang tar Gudrun hevnen i egne hender. Etter Atles svik mot brødrene hennes, dreper Gudrun sine egne og Atles småsønner og serverer k jøttet deres i gildet hjemme på gården. Deretter brenner hun Atle og alle hans menn inne. Slik handler en norrøn Medea.
[ 15 ]
Heltek vadene vitner om en smidig og oppfinnsom litterær overlevering. Skikkelser fra ulike tider knyttes sammen med fiktive slektsbånd. Det finnes ingen sammenhengende eller avsluttende fortelling. Noen temaer er likevel felles : Heltens livsløp formes i kamp, og nesten uten unntak blir seieren midlertidig. Visdom og innsikt er det største gode. K jærlighet forvandles til tragedie, og nornenes sk jebnetråder binder og begrenser både mennesker og guder. Gudene, slik vi k jenner dem fra gudek vadene, er sjelden aktivt til stede i heltediktene. i menneskenes verden er det først og fremst kollektive makter – valk yrier og dverger, alver og g ygrer – som griper inn i heltens liv. Gudek vad og heltedikt møtes likevel i fortellingen om det enestående, det skremmende og det fascinerende.
Det er poeten Knut Ødegårds store fortjeneste at alle disse tekstene nå er tilg jengelige i ny skikkelse.
D
E T F Y R S T E
G U D R U N K V A D E T
Guðrúnarkviða I
Guðrún sat yfir Sigurði dauðum. Hon grét eigi sem aðrar konur, en hon var búin til at springa af harmi. Til gengu bæði konur ok karlar at hugga hana, en tat var eigi auðvelt. Þat er so ˛ gn manna at Guðrún hefði etit af Fáfnis hjarta ok hon skilði tví fugls ro ˛ dd. Þetta er enn k veðit um
Guðrúnu :
Gudrun sat over den daude Sigurd. Ho gret ikk je som andre k vinner, men ho var nær ved å spreng jast av sorg.
Både k vinner og menn kom for å trøysta henne, men det var ikk je lett. Folk seier at Gudrun hadde ete av hjarta til Fåvne og at ho difor sk jøna fuglemål. Dette vert vidare k vede om Gudrun :
Ár var þats Guðrún gørðisk at deyja, er hon sat sorgfull yfir Sigurði. Gerðit hon hjúfra né ho ˛ ndum slá né k veina um sem konur aðrar.
2
Gengu jarlar alsnotrir fram, þeir er harðs hugar hana lo ˛ ttu. Þeygi Guðrún gráta mátti, svá var hon móðug, myndi hon springa.
[ 20 ]
i gamle dagar beid Gudrun dauden då ho sat sorgfull over Sigurd. Ho hulka ikk je, heldt hender i ro, klaga ikk je på k vinnfolk vis.
2
Kloke jarlar
g jekk til henne, freista lindra lidinga hennar.
Men gråta makta ikk je Gudrun, ho ville spreng jast av såre sorga.
[ 21 ]
3
Sátu ítrar
jarla brúðir, gulli búnar, f yr Guðrúnu.
Hver sagði þeira sinn of trega, þann er bitrastan um beðit hafði.
4
Þá k vað Gjaflaug Gjúka systir : « Mik veit ek á moldu munarlausasta. Hefi ek fim vera forspell beðit, tvegg ja dǿtra, þrigg ja systra, átta brǿðra, þó ek ein lifi.»
[ 22 ]
Jarlefruer
g jekk til henne, prydde med gull, hjå Gudrun sat dei. Kvar av dei sa henne sine sorger, dei beiskaste suter dei sjølve laut tola.
4
Då sa Gjavlaug, Gjukes syster : «Eg er mest usæl av alle på jorda. Eg måtte tola å tapa fem menn, to døtrer, tre systrer, åtte brør
men eg åleine lever.»
[ 23 ]
5
Þeygi Guðrún gráta mátti, svá var hon móðug at mo ˛ g dauðan ok harðhuguð um hrør f ylkis.
6
Þá k vað þat Herborg Húnalands dróttning : « Hefi ek harðara harm at seg ja. Mínir sjau synir sunnan lands, verr inn átti, í val fellu. 7
Faðir ok móðir, fjórir brǿðr, þau á vági vindr of lék, barði bára við borðþili. [ 24 ]
5
Men Gudrun makta
ikk je gråta, så sår var sorga over son som var daud og lidinga tung over liket åt kongen.
6
Då sa Herborg, Hunalands dronning : «Om fælare sorg kan eg fortel ja. Mine sju søner sørpå fall, den åttande eg miste då mannen min stupte.
7
Far og mor, fire brør, som vinden greip og velta i sjøen, bårene slo dei mot skipssida.
[ 25 ]
8
Sjalf sk ylda ek go ˛ fga, sjalf sk ylda ek go ˛ tva, sjalf sk ylda ek ho ˛ ndla herfo ˛ r þeira.
Þat ek allt um beið ein misseri, svá at mér maðr engi munar leitaði.
9
Þá varð ek hapta ok hernuma
sams misseris
síðan verða. Sk ylda ek skreyta ok skúa binda hersis k ván hverjan morgin.
[ 26 ]
Eg sjølv måtte stella dei, sjølv g je dei grav, sjølv ta hand om helferda deira.
Alt dette hende eit einaste år, ingen gav trøyst i ulukka mi. 9
Sidan vart eg – same året –teken til fange og førd frå heimen. Eg måtte stella og skobanda binda for hovdingens kone k var ein morgon.
[ 27 ]
Hon ǿgði mér af afbrýði
ok ho ˛ rðum mik ho ˛ ggum keyrði.
Fann ek húsguma hvergi in betra, en húsfreyju hvergi verri.»
Þeygi Guðrún gráta mátti, svá var hon móðug at mo ˛ g dauðan ok harðhuguð um hrør f ylkis.
28 ]
10
Ho skremde meg i si avundsyk je og dreiv meg hardt med hogg og slag.
Betre husbonde hadde eg aldri, men verre husfrue heller aldri.» 11
Men Gudrun makta ikk je gråta, så sår var sorga over son som var daud og lidinga tung over liket åt kongen.
[ 29 ]
Þá k vað þat Gullro ˛ nd Gjúka dóttir :
« Fá kanntu, fóstra, þótt þú fróð sér, ungu vífi
annspjo ˛ ll bera.»
Varaði hon at hyl ja um hrør f ylkis. 13
Svipti hon blæju af Sigurði ok vatt vengi f yr vífs knjám :
« Líttu á l júfan, leggðu munn við gro ˛ n, sem þú halsaðir heilan stilli.»
[ 30 ]
Då sa Gullrand, Gjukes dotter :
«Endå så frod du er, fostermor, trøystar ’k je orda unge vivet.» Ho ville ta linet av liket åt kongen. 13
Så drog ho snøgt av Sigurd kledet, la puta til k vile for knea hennar : «Sjå på din k jære, k yss hans lepper slik du famna f yrsten i live.»
[ 31 ]
14
Á leit Guðrún
einu sinni, sá hon do ˛ glings sko ˛ r dreyra runna, fránar sjónir f ylkis liðnar, hugborg jo ˛ furs hjo ˛ rvi skorna.
15
Þá hné Guðrún ho ˛ ll við bolstri, haddr losnaði, hlýr roðnaði, en regns dropi rann niðr um kné.
16
Þá grét Guðrún Gjúka dóttir, svá at tár flugu tresk í go ˛ gnum ok gullu við gæss í túni, mærir fuglar er mær átti.
[ 32 ]
14
Gudrun såg
på Sigurd då, såg koss sk jegget var stenkt i blod, dei k vasse augo åt kongen brostne, f yrsten skoren av sverd i bringa.
15
Då halla Gudrun sitt hovud mot puta, håret valt laust over logande kinn, og ein regndrope rann ned mot knea. 16
Då gret Gudrun, Gjukes dotter, så tårene trengde seg g jennom tørkle og g jæsene skreik der dei g jekk i tunet, dei gode fuglane frua åtte.
[ 33 ]
17
Þá k vað þat Gullro ˛ nd
Gjúka dóttir :
« Ykkar vissa ek
ástir mestar
manna allra
f yr mold ofan.
Unðir þú hvárki
úti né inni, systir mín, nema hjá Sigurði.»
18
« Svá var minn Sigurðr
hjá sonum Gjúka
sem væri geirlaukr
ór grasi vaxinn, eða væri bjartr steinn
á band dreginn, jarknasteinn
yfir o ˛ ðlingum.
[ 34 ]
Då sa Gullrand, Gjukes dotter : «Eg veit at ingen elska meir av folk på jorda enn de to.
Glad var du ikk je ute eller inne, utan hjå Sigurd, syster mi.»
18
« Slik var min Sigurd hjå søner av Gjuke : Han raga som lauk over låge graset, eller på bandet som bjartaste steinen, ein edelstein framom alle kongar.
[ 35 ]
19
Ek þóttak ok
þjóðans rekkum hverri hæri Herjans dísi. nú em ek svá lítil sem lauf sé opt í jo ˛ lstrum at jo ˛ fur dauðan. 20
Sakna ek í sessi ok í sæingu míns málvinar, valda megir Gjúka. Valda megir Gjúka mínu bo ˛ lvi ok systur sinnar sárum gráti. [ 36 ]
19
Kongens menn
meinte den gong at eg stod over Odins diser.
No er eg lita som eit lauv på piletrek vist når kongen er daud. 20
Eg saknar i setet og i senga venen min, det valda g jukungar. Gjukungar valda mi vonde sorg og si systers såre gråt.
[ 37 ]
Svá ér um lýða landi eyðið sem ér um unnuð eiða svarða.
Mana þú, Gunnarr, gulls um njóta. Þeir munu þér baugar at bana verða er þú Sigurði svarðir eiða.
22
Opt var í túni teiti meiri, þá er minn Sigurðr so ˛ ðlaði Grana, ok þeir Brynhildar biðja fóru, armrar vættar, illu heilli.»
[ 38 ]
No legg de for folket landet øyde slik de sveik dei svorne eidar. Gullet skal ikk je gleda deg, Gunnar, dei blenk jande ringar vert din bane, du som svor åt Sigurd eidar. 22
Tidt vart det festa livleg i tunet, som då min Sigurd sala Grane og reid til Brynhild og bela til henne, det vonde vettet som valda ilt.»
[ 39 ]
Þá k vað þat Brynhildr
Buðla dóttir :
«Vo ˛ n sé sú vættr vers ok barna
er þik, Guðrún, gráts um beiddi ok þér í morgun málrúnar gaf.» 24
Þá k vað þat Gullro ˛ nd Gjúka dóttir :
« Þegi þú, þjóðleið, þeira orða.
Urðr o ˛ ðlinga hefir þú æ verit.
Rekr þik alda hverr illrar skepnu, sorg sára sjau konunga ok vinspell vífa mest.»
[ 40 ]
Då sa Brynhild, Budles dotter : « Måtte ho sakna make og born, ho som fekk gråten fram i deg, Gudrun, og tunga di løyste i dag tidleg.» 24
Då sa Gullrand, Gjukes dotter : «Tei , ditt utyske, med dei orda ! Vond norne var du for kongar – på beiske lagnads bylg jer dreiv du –og gav sår sorg for sju kongar og k vinners verste venskapsøydar.»
[ 41 ]
25
Þá k vað þat Brynhildr, Buðla dóttir : «Veldr einn Atli o ˛ llu bo ˛ lvi, of borinn Buðla, bróðir minn.
26
Þá er vit í ho ˛ ll húnskrar þjóðar eld á jo ˛ fri ormbeðs litum.
Þ ess hefi ek gangs goldit síðan, þeirar sýnar sáumk ey.»
27
Stóð hon und stoð, strengði hon elvi.
Brann Brynhildi, Buðla dóttur eldr ór augum, eitri fnǿsti, er hon sár um leit
á Sigurði.
[ 42 ]
25
Då sa Brynhild, Budles dotter : «Atle valdar åleine alt illt, min eigen bror, Budles son.
26
Vi såg i halla til hunarfolket eldglimt hjå kongen frå ormegullet.
Den ferda laut eg lida for sidan, det synet sleppte meg aldri.»
27
Ho stod ved stolpen og samla seg kraft. Det brann i Budles dotter, flamma or augo, ho fnyste gift då ho såg på såra i Sigurds lik.
[ 43 ]
Guðrún gekk þaðan á braut til skógar á eyðimerkr ok fór allt til Danmarkar ok var þar með Þóru Hákonardóttur sjau misseri. Brynhildr vildi eigi lifa eptir Sigurð. Hon lét drepa þræla sína átta ok fim ambáttir. Þá lagði hon sik sverði til bana, svá sem segir í Sigurðark viðu inni sko ˛ mmu.
Gudrun g jekk bort derifrå til skog og øydemark og fór heilt til Danmark, der ho var sju halvår hjå Tora Håkonsdotter. Brynhild ville ikk je leva etter Sigurd. Ho lét drepa åtte av trælane sine og fem trælk vinner. Så gav ho seg sjølv banesår med sverd, slik det er fortalt i Det stutte Sigurdk vadet.