Allan Klynne
Kleopatra Historien og mytene Oversatt fra svensk av Hege Mehren, MNO
© Allan Klynne 2008 Originalens tittel: Kleopatra – liv och legend Oversatt av Hege Mehren Opprinnelig utgave: Prisma, Stockholm, 2008 Published by agreement with Norstedts Agency Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2010 ISBN 978-82-02-32314-1 1. utgave, 1. opplag 2010 Omslagsdesign: Sara R. Acedo Omslagsillustrasjon: Kleopatras død, maleri av Julius Kronberg, 1883. Foto: Göran Wink Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2010 Satt i Sabon 10,2/13 pkt. og trykt på 100 g Munken Premium Cream 1,3 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
innhold
takk
9
innledning
11
kapittel 1 Den rare jenta med stemmen 19 · Den tunge arven 21 · Byen ved vannet 28 · Fløytespilleren 33 · Ulvungene 35 · Et urolig år 44 kapittel 2 Kongen uten land 47 · Veien hjem 53 · Ukjent mor 58 · Best i klassen 60 kapittel 3 Den som elsker sin far 65 · Vinn eller forsvinn 69 · Borgerkrigen 76 · Uventede ankomster 80 kapittel 4 Pakten 87 · Den uimotståelige 92 · Dagen derpå 98 · Krigen i Alexandria 99 · Bryllupsreise på Nilen 106 · Vesle-Caesar 111 kapittel 5 Nilen blandes med Tiberen 115 · Kleopatra blir Venus 122 · 20 måneders ferie 126 · Hovmod står for fall 130 · Tyrannen er død! Lenge leve republikken! 135 · Å revidere historien 139 · Alene 141 kapittel 6 Isis og Horusbarnet 145 · Uhellige allianser 152 · Dionysos møter Afrodite 161 · Fiskelykke i Alexandria 169 5
kleopatra
kapittel 7 Svogerpolitikk 174 · Mellomårene 183 · Kleopatras nye æra 192 · Krigen mot Partia 197 · Antonius velger side 203 kapittel 8 De uforliknelige 209 · Seire i øst 219 · Donasjonene i Alexandria 226 · Kongenes dronning 233 kapittel 9 Apollo mot Dionysos 244 · Kleopatras underskrift 251 · Orakelets stemme 256 · Skilsmisse 260 · Krigserklæringen 266 kapittel 10 Ombyttede roller 272 · Fellen klapper igjen 280 · Slaget ved Actium 290 · Etterdønninger 297 kapittel 11 Knuste håp 304 · Venner i døden 311 · Undergangen 316 · Kleopatra og ormen 326 kapittel 12 Pax Augusta 339 · Barn til besvær 345 · Ekkoet av en dronning 350 kapittel 13 Ti millioner Kleopatraer 359 · Den onde, den gode og den sterke 360 · Horen i haremet 371 · Fra vamp til diva 378 · Hvem eier Kleopatra? 386 noter 395 kronologisk oversikt 397 slektstavle 400 illustrasjonsfortegnelse 401 bibliografi 402 personregister 411
Jeg er krigens herskerinne. Jeg er lynets herskerinne. Jeg gjør havet rolig og får det til å storme. Jeg er å finne i solens stråler. Jeg er med på å styre solens bane. Det jeg bestemmer, blir fullbyrdet. Alt adlyder meg. fra Hymne til gudinnen Isis, 1. årh. f.Kr. Jeg blir ikke den første kvinnen som styrer over Nilens byer: Egypt gjør ikke forskjell på kjønn og vet å tåle en dronning. lucan: Pharsalia, 10.90-93 «Caesar er mektig …» Visst er han stor i våpenbragde, men å ha seiret i krig regnes som ingenting i kjærlighet. propertius: Elegi II.7.5-6 Det finnes ikke noe mer underholdende enn skildringen av tidsvilkårenes skiftninger og omveltningene i menneskenes skjebner. Det var ganske visst ikke så behagelig for meg, da jeg fikk smake det, men det er likevel fornøyelig lesning. cicero: Ad familiares V.12
takk
jeg vil rette varm takk til min forlegger, Stefan Hilding, som med sitt gode humør og sin oppmuntring var til stor hjelp under arbeidet. Jeg står også i takknemlighetsgjeld til min redaktør, som med sine forslag til forbedringer av teksten påvirket sluttresultatet betydelig. En varm anerkjennelse går også til min gamle lærer og venn dosent Johan Flemberg for hans oversettelser til svensk fra gresk og latin. Det er takket være hans gedigne kunnskaper om den antikke kulturen og de klassiske språkene at partiene fra Lucan, Plinius den eldre, Josefus, Martialis og De sibyllinske oraklene for første gang kunne presenteres i svensk språkdrakt. Jeg retter videre en varm takk til fil. lic. Florence Vilén, som leste igjennom hele manuskriptet og kom med verdifulle kommentarer og kritiske synspunkter om innholdet. Jeg vil også takke fil. dr. Anna Blennow for viktige bemerkninger om vanskelighetene med latinen i Ciceros brev. En spesiell takk går til Ingemar Lagerström, som stilte sin oversettelse av Plutark til rådighet for meg før den gikk i trykken. Blant familie, venner og kjente som på ulike måter har vært til hjelp under arbeidet, vil jeg spesielt takke Per J. Andersson, Leif Eriksson og Mats Petersson. Min kone, Cecilia, og min sønn, August, måtte i nesten et år tåle å ha en for lengst avdød kvinne som familiemedlem. For deres tålmodighet og støtte finnes det ikke ord som kan uttrykke hvor høyt jeg setter dette. Boken tilegnes dem begge. Stockholm, januar 2009
9
innledning
ta på deg en blåsvart parykk, legg massevis av kajal rundt øynene og vift med en slange, så kommer folk omkring deg høyst sannsynlig til å utbryte: Kleopatra! Det er ikke mange historiske personer som har så stor gjenkjennelsesfaktor som Egypts siste dronning – kanskje er hun rett og slett historiens mest kjente kvinne. Men hvordan kan det ha seg at alle «vet» dette? Det beror neppe på at undervisningen på skolen bruker mer tid på henne enn på andre personligheter. Svaret er snarere at en lang rekke forfattere, dramatikere og kunstnere i århundrenes løp har brukt Kleopatraskikkelsen på en måte som har gjort henne til et ikon og hennes liv til en myte, med kraft til å fascinere flere mennesker enn bare dem som er spesielt interessert i antikkens historie. Beretningen om hennes liv inneholder tidløse spørsmål om makt og forræderi, kjærlighet og svik, edel dåd og grusomhet, for ikke å snakke om store doser av vold, luksus og sex. Forholdet mellom Kleopatra og den romerske feltherren Marcus Antonius fremstår gjerne som arketypen på en lidenskapelig og destruktiv kjærlighetsforbindelse. At alt sammen utspilles i en krets av samfunnstopper mot en bakgrunn av eksotiske miljøer, og attpåtil i en avgjørende fase av historien, gjør historien særlig ladet. Vi møter en uimotståelig kvinne som manipulerer eller manipuleres av flere av Romerrikets mektigste menn, en som nesten blir verdens herskerinne og som til slutt tar livet av seg med en giftslange. Historien om Kleopatra, hvor kjente personer som Julius Caesar og keiser Augustus passerer revy, passer perfekt til både teater og moderne massemedier, og følgelig er den blitt utnyttet i film, tv og reklame på en måte som nærmest har gjort Kleopatra til et solid varemerke. Men samtidig er Kleopatra litt av en kameleon, noe som naturligvis bare øker hennes tiltrekningskraft. I det ene øyeblikket er hun en femme fatale som man enten kan hige etter eller være redd for, i det 11
kleopatra
neste er hun en gøyal jente som man kan avfeie eller le av. Hun er samtidig en målbevisst kvinne som tar makten over sitt eget liv i et mannsdominert samfunn, og flerbarnsmor med fraværende fedre, som det er fullt mulig å identifisere seg med og beundre. Iblant er hun en krigshissende dronning som vil skape et flerkulturelt samfunn. Kleopatra har til og med måttet være et symbol på Østens underlegenhet overfor Vesten og til og med kvinnens usselhet i Guds skaperverk. Men hvem var den virkelige Kleopatra, hun som levde fra år 69 til år 30 f.Kr. og i historiebøkene kalles Kleopatra VII? Selv historikerne har problemer med å si noe sikkert om henne. Opplysningene fra antikken er knappe og ofte dunkle, ettersom hun for det meste fungerer som en biperson i beretningene om kjente romeres liv. Det finnes mangfoldige luker der hun helt forsvinner ut av syne. Det å skulle frigjøre seg fra den negative romerske tradisjonen og presentere en historie på hennes egne premisser, er derfor vanskelig. Lenge var noe slikt heller ikke av interesse. På slutten av 1800-tallet skjedde det imidlertid en revurdering av Kleopatra i historievitenskapen, til en viss grad i protest mot billedkunsten, der hun klisjémessig ble fremstilt som en orientalsk haremsdame med dekadente overtoner. Siden da har hun stort sett fått beholde sitt gode rykte samtidig som hun har gjennomgått stadig flere mutasjoner i populærkulturen. Det råder ikke akkurat noen mangel på Kleopatrabiografier, særlig ikke på engelsk. På svensk, derimot, er det ikke blitt skrevet noen biografi om Kleopatra siden 1923, da Karin von Francken ga ut Kleopatra och hennes samtid. Noen kortere oversikter kan man riktignok finne i for eksempel Arne Furumarks Redan de gamla grekerna (1961) og i den kunsthistoriske betraktningen Kleopatra blir Ariadne: Identitet och förvandling (2003) av Hans Henrik Brummer, men noen mer inngående monografi med utgangspunkt i både historisk og arkeologisk forskning mangler fremdeles. Hensikten med denne boken er å fylle det tomrommet. Hovedvekten ligger på Kleopatras liv så langt det lar seg rekonstruere, med det formål å fortelle ikke bare hva som hendte, men også forklare hvordan forskningen har kommet fram til det. At den samtidig kommer til å dreie seg om et stort antall menn, steder og hendelser som er både fremmede og fjerne i tid og rom, er uunngåelig dersom vi skal forstå den historiske sammenhengen; Kleopatra eksisterte jo ikke i et vakuum. Denne bokens siste kapittel utgjør en opp12
innledning
summering av hvordan Kleopatra er blitt brukt og misbrukt gjennom historien og fram til i dag, dog uten ambisjoner om å kunne dekke alt som er skrevet om emnet. En uttømmende studie av hennes plass i kunstens, litteraturens og filmens historie ville lett kunne fylle flere atskilte bind. * Biografier om historiske personer pendler gjerne mellom to ytterligheter. Enten får vi et idolportrett der objektet gjerne fremstår som mer moderne og likt oss enn rett og rimelig er, eller så får vi et hatportrett, der hovedpersonen blir et totalt fremmed og ubegripelig monster. Den allvitende forfatteren gjør krav på å presentere en slags sannhet, men selv om målet hadde vært å finne en balansert middelvei, er det nesten dumdristig å påstå at man objektivt kan bedømme mennesker som levde for mer enn to tusen år siden. Her finnes det også en etisk dimensjon: Hvilket ansvar har en biograf for en død person, som jo ikke kan forsvare seg? Ettersom primærkildene, det vil si originaldokumenter av typen protokoller, testamenter eller brev fra antikken, er få og mangelfulle sammenlignet med senere perioder, er det også ofte vanskelig å få øye på de virkelige individene bak alle navnene. Vi blir for det meste sittende med ulike beretninger som blir vridd og vendt mot hverandre, fulle av mer eller mindre anonyme statister. Dette gjelder spesielt antikkens kvinner, som opptrådte bak mennene og hadde større innflytelse på offentlig politikk enn mange vil tro. At de er forblitt usynlige i den mannlige historieskrivningen, skyldes et tankemønster eller, for å bruke et aktuelt begrep, et kjønnsmaktsystem, der en god kvinne i prinsippet skulle være en ubemerket hustru, mens en ond kvinne manifesterte seg ved å erobre det offentlige rommet på en «mannlig» måte. Faktisk er det få av antikkens kvinner, om noen i det hele tatt, foruten Kleopatra, det er mulig å gi en hel biografi, og i hennes tilfelle bare fordi hun er blitt så svartmalt. Nå handler denne boken jo ikke akkurat om noen forsømt kvinneskjebne. Nettopp derfor kan det være nyttig å huske på at dersom Kleopatra ikke hadde levd og virket i akkurat den avgjørende brytningstiden hun var med på, ville hun sikkert vært like anonym som de trettitre andre Kleopatraene vi kjenner fra antikken. Men hvordan kan man så vite noe om et menneske som levde for 13
kleopatra
over tusen år siden? I streng forstand kan vi naturligvis ikke vite noe som helst om en persons tanker og motiver. Fra Kleopatras hånd finnes det ingen private brev som avslører personlige grublerier og følelser, ingen dagbøker der vi kan følge hennes vekst og fall, ingen arkiver der vi kan gå igjennom dokumenter om styret av riket hennes eller finne regninger som forteller om kostnadene ved de makeløse festene hennes. Dessuten mangler vi troverdige øyenvitneskildringer av Kleopatra. Vi er henvist til andrehåndsopplysninger av overveiende fiendtlig karakter som vi kan bedømme sannhetsgehalten av, men neppe nå fram til den absolutte sannheten. * De påliteligste kildene til Kleopatras liv er en blanding av den antikke romerske historieskrivningen, biografier om kjente menn samt poesi. Mange av disse tekstene finnes i flere ulike versjoner, ettersom det snek seg inn misforståelser og skrivefeil i manuskriptene når de ble kopiert for hånd i middelalderen. Flere av dem har overlevd bare i form av komprimerte sammendrag, med det resultat at beretningen er blitt full av selvmotsigelser og uklarheter. Å finne ut hvordan alt sammen henger sammen innbyrdes, er filologens oppgave, mens arkeologen bidrar med viktig informasjon i form av mynter, inskripsjoner, skulpturer og andre funn som gir mer konkret kontakt med fortiden. Tekster av personer (det vil si menn) som virkelig hadde med Kleopatra å gjøre, er påtakelig sparsomme med opplysninger om henne. Den romerske politikeren og taleren Marcus Tullius Cicero (106–43 f.Kr.) sløser ikke bort mye blekk på henne i sin ellers detaljerte brevskrivning. Hans forfatterkollega, feltherren Gaius Julius Caesar (100–44 f.Kr.), nevner henne bare i forbifarten når han i sin bok Borgerkrigen behandler deres møte i Egypt. Begge disse mennene hadde sikkert sine grunner, det som i akademisk språkbruk kalles bevisst usynliggjøring. Den greske geografen Strabon (ca. 64 f.Kr.–21 e.Kr.) oppholdt seg i Alexandria i årene etter Kleopatras fall, men gir i sin Geografi bare noen korte opplysninger, noe som er forbløffende med tanke på at det måtte finnes massevis av tilgjengelig informasjon, ikke minst øyenvitneskildringer. Det som i stor utstrekning har lagt grunnen for bildet av Kleopatra, er i stedet latinsk poesi. Horats (65–8 f.Kr.) Oder, Propertius’ (ca. 14
innledning
50–15 f.Kr.) Elegier og Vergils (70–19 f.Kr.) Aeneiden ble skrevet i årene like etter Kleopatras undergang og død. De har karakter av lojalitetserklæringer og propagandaskrifter for å forherlige keiser Augustus og Romas verdensherredømme og inneholder hatske uttrykk som meretrix regina («horedronningen») og fatale monstrum («det skjebnesvangre udyret»), etiketter som har festet seg og fått uforholdsmessig stor betydning for det negative bildet av Kleopatra. En alvorlig mangel er at det ikke finnes bevart noen samtidige historieverk som beskriver eller kommenterer Kleopatras karriere. Livius’ (59 f.Kr.–17 e.Kr.) omfangsrike romerske historie, Ab urbe condita (Fra byens grunnleggelse), er gått tapt når det gjelder disse årene. I stedet må vi lete etter spredte kommentarer i verk med varierende målsetting og av skiftende kvalitet, som Velleius Paterculus’ (ca. 19 f.Kr.– etter 31 e.Kr.) Historiae Romanae (Romersk historie), den jødiske historikeren Josefus’ (39–100 e.Kr.) Den jødiske oldtidshistorie, Plinius den eldres (23/24–79 e.Kr.) leksikon Naturalis Historia eller Lucans (39–65 e.Kr.) episke dikt Pharsalia. Det er først med Plutark (ca. 46–120 e.Kr.) og Sveton (ca. 70–ca. 130 e.Kr.) at vi får vite flere detaljer, eller rettere sagt anekdoter, om Kleopatra som person. Begge disse forfatterne skrev biografier, ikke historiske oversiktsverker, noe Plutark også innrømmer åpent. Sveton har i sin bok Romerske keisere benyttet seg av kuriøse og trivielle detaljer for å gjøre sine personskildringer mer interessante for leseren. Plutark på sin side ordner i sine Livsskildringer med sammenligning hovedpersonene etter moralske kriterier for på den måten å belyse forskjellige personlighetstyper. Det er i hans biografi om Marcus Antonius vi finner de mest utførlige skildringene av private scener med Kleopatra. Ettersom Plutarks grunntese er at Antonius’ liv sporet av på grunn av vellystig levnet, er Kleopatras rolle for en stor del gitt på forhånd. Det er altså først omkring 140 år etter hennes død at Kleopatra virkelig blir tydelig. For å ta en svensk parallell er det som om vi hadde måttet vente helt til våre dager før det ble skrevet noe skikkelig om for eksempel Karl den femtende og dronning Lovisa. Midt på 100-tallet skrev Appianos, som selv stammet fra Alexandria i Egypt, et samleverk om Roms historie med flere kompletterende opplysninger om Kleopatras liv. Dessverre slutter fremstillingen av den aktuelle perioden flere år før Kleopatras død. Tilnærmingsmåten er 15
kleopatra
likevel symptomatisk for antikkens historikere: Offisielle dokumenter spiller en underordnet rolle, rykter og muntlige beretninger brukes ukritisk, og selve utvalget av kjensgjerninger er gjort for å skape en god historie. Når det gjelder tumultene etter mordet på Caesar, skriver Appianos at han akter å begrense seg til å «behandle hendelser som overrasker med sin uvanlige natur eller bekrefter det som allerede er sagt». Det lyder ikke som seriøs historieskrivning, men snarere som dårlig journalistikk. Tidshullet mellom Kleopatra og hennes historikere blir enda mer tydelig når vi kommer til Cassius Dio Cocceanus (ca. 150–235 e.Kr.), ofte kalt Dio Cassius eller bare Dio, som skrev en historiebok som antakelig ble til mellom årene 210 og 230 e.Kr. Til tross for at den er av sen dato, er den viktig fordi Dio baserer seg på forfattere som er gått tapt, deriblant Livius. Her presenteres endelig en mer sammenhengende, om enn også negativt farget, historisk fremstilling av Kleopatra. Men hvis vi bruker det tidligere tankeeksperimentet på nytt, er det som om det først i dag skulle utgis et verk om Marie Antoinette og den franske revolusjonen, og fremdeles uten bruk av primærmateriale fra arkivene. Under senantikken (ca. 300–600-tallet e.Kr.) dukker Kleopatra opp med jevne mellomrom i alt fra leksikon til kristne verdensbeskrivelser, men det kommer ingen nye fakta på bordet. Tvert imot merker vi i stedet hvordan legenden om Kleopatra begynner å ta form på bekostning av den historiske skikkelsen. * Den største vanskeligheten med fortellingene om Kleopatra er kanskje det som kalles biografiske faktoider. Begrepet betegner usanne påstander som utgir seg for å være fakta, skrøner som gjentas så mange ganger at de til slutt blir tatt for gitte sannheter. Ordet faktoid ble innført i 1973 av den amerikanske forfatteren Norman Mailer i hans biografi om Marilyn Monroe. Fenomenet rammer mange såkalte kjendiser eller andre offentlige personer når halvsannheter om dem begynner å bli spredd i mediene, der rykter raskt får et liv utenfor all kontroll. Kleopatra og Marilyn har antakelig en god del felles på det punktet. I dag er det nok svært vanskelig å finne kvinnelige regjeringssjefer, presidentkandidater eller kongehusmedlemmer som åpent og ærlig 16
innledning
våger å påstå at de har Kleopatra som forbilde. Grunnen er kanskje ikke først og fremst at hun tapte sitt rike og begikk selvmord, men at hun er blitt for vampete, uanstendig, fremmedartet og overveiende forbundet med en ulykkelig kjærlighetshistorie. Paradoksalt nok kan man derfor påstå at den historiske Kleopatra er blitt utydelig og glemt nettopp på grunn av sin levedyktige stjernestatus. Egypts siste dronning fortjener et mer nyansert bilde, som forhåpentligvis vil tre fram i denne boken. Beretningen presenteres kronologisk, men kunne like godt begynt med nåtiden som utgangspunkt. Sammenlignet med den perioden på to tusen år da hennes minne har gjallet gjennom historien, er Kleopatras trettiniårige liv bare en kort episode.
kapittel 1
❧ 69–60 f.Kr. Den rare jenta med stemmen · Den tunge arven · Byen ved vannet · Fløytespilleren · Ulvungene · Et urolig år
intet menneske er et ubeskrevet blad som tjueettåring. De fleste ville vel snarere hevde at deres selvforståelse og verdensanskuelse for lengst har fått faste konturer i den alderen, ja, kanskje til og med mene at de ikke har forandret seg nevneverdig siden sitt tjueførste leveår. Dronning Kleopatra VII av Egypt, derimot, klatrer nettopp som tjueettåring inn i historien tilsynelatende uten noen som helst fortid. Der hun under Julius Caesars forbausede blikk triller ut fra en sammenrullet matte og deretter reiser seg og strekker seg ut med sin ungdommelige spenst, fødes hun billedlig talt både i våre og den romerske imperatorens øyne. Dette er skapelsens øyeblikk, det er kjærlighetsgudinnen Venus som stiger opp av havet i sitt sneglehus, det er krigsgudinnen Athene som gjør et sprang ut av sin fars Zevs’ hode fullt utrustet med hjelm og skjold. Men fremfor alt er det et menneske, en ung kvinne som akkurat der og da ikke kunne vite noe om sin egen fremtid. Den effektfulle entreen røper en betydelig vilje til å regissere sitt eget liv, men makten over livet hennes skulle til slutt ligge i andres hender. De romerske forfatterne hadde ingen interesse av å tegne et mer inngående eller nyansert bilde av Kleopatras bakgrunn. På det ubeskrevne bladet hennes kunne de tvert imot risse inn en historie etter eget forgodtfinnende og etter et fordomsfullt mønster som ble sittende fast som en uutslettelig tatovering straks blekket hadde tørket. Hvem var denne kvinnen med den mørke, sensuelle stemmen, hun som så freidig lurte seg inn i et strengt bevoktet palass og frimodig stilte seg ansikt til ansikt med Romerrikets mektigste mann? Hvorfor 19
kleopatra
vakte hennes nærvær et slikt hat hos lillesøsteren og slik redsel blant tjenerne? Hvordan lyktes hun i det hele tatt med å rekruttere sin egen hær for å føre krig mot sin trettenårige lillebror? Når ble hun den dristige og selvsikre personen hun så ut til å være? Det er et like merkverdig som ergerlig faktum at vi mangler alle former for beretninger om Kleopatras oppvekst. Det finnes ingen rapporter om forbløffende horoskoper stilt i tiden omkring hennes fødsel, ingen anekdoter om et lite barns tapre kamp i vuggen mot farlige dyr, ingen notater om guders velvilje i form av underlige jærtegn – ikke noe slikt som ellers var så vanlig i levnetsskildringer av antikkens berømte personligheter. Kleopatras barndom og ungdom er fullstendig tomme. Vi svever i total uvitenhet om hvordan forholdet til foreldre og søsken utviklet seg, hvem hennes første venner var, og hvilke intellektuelle eller emosjonelle opplevelser som kom til å bli avgjørende for livet hennes. Antakelig skyldes dette at slike opplysninger ble bevisst utelatt av antikkens forfattere, eller at de rett og slett ikke hadde noen slik informasjon til rådighet. Hvis vi hadde hatt en annen versjon skrevet av noen som sto henne nær, for ikke å snakke om en offisiell biografi forfattet av en lojal historiker, ville nok bildet blitt et helt annet. Da hadde vi sikkert fått møte en selvsikker kvinne som tidlig lærte seg politikkens realiteter, en viljesterk jente oppdratt til et storslått selvbilde. Samtidig kommer man ikke bort fra at Kleopatra tilhørte en fullstendig dysfunksjonell familie der incest og drap på foreldre og søsken utgjorde rammene for livsvilkårene. I en stor del av ungdomstiden svevde hun sannsynligvis i påtakelig livsfare. Svært tidlig ble hun øyenvitne til opprør mot sin fars regime, politiske intriger og snikmord. At barndomsopplevelsene kom til å bli avgjørende for hvordan hun som voksen tenkte og handlet, er neppe noen dristig antakelse, men alle forsøk på psykologiske vurderinger av hennes karakter kan ikke bli annet enn gjetninger. Var hun en innbilsk og bortskjemt unge med ekstremt selvbekreftelsesbehov, en som i sin utagerende egoisme betraktet verden som en lekeplass for egne innfall og nykker? Eller var hun tvert imot en beregnende og ondskapsfull liten jentunge, en øyentjener som av ren selvoppholdelsesdrift tidlig hadde lagt seg til å spionere på menneskene i omgivelsene for å hisse dem opp mot hverandre? Kanskje 20
kapittel 1
69–60 f.kr.
var hun snarere et uvanlig begavet og følsomt barn som med sin sjarm og livsglede vekket omgivelsenes sympati og beundring? Bildet av den voksne Kleopatra lar oss ane trekk fra alle disse personlighetstypene. Sannheten er vel at denne kvinnen som med så stor suksess kom til å håndtere både storpolitiske konflikter og private intriger, var et spesielt sammensatt menneske, og at det var nettopp denne blandingen av klokhet og grusomhet som gjorde at hun i to årtier kunne overleve på sin utsatte post som dronning i det undergangsdømte Egypt. For å kunne danne oss et bilde av den verden som gradvis åpenbarte seg for den unge Kleopatra og preget henne, må vi sette henne inn i en større sammenheng. Og da dreier det seg ikke bare om den tiden vi kaller 60-tallet f.Kr. Det hele begynner flere hundre år før i de to stormaktene Egypt og Rom, hvor Kleopatra kom til å spille den avgjørende rollen i deres endelige konflikt.
Den tunge arven Da Kleopatra ble født, i år 69 f.Kr. – det er ukjent akkurat når, men det var antakelig i andre halvdel av året – var kongeriket Egypt i politisk og økonomisk krise. På overflaten virket det eldgamle landet rikt og mektig, men storhetstiden var for lengst forbi. Faraoenes epoke, med sine pyramider, kolossale templer og enorme statuer, var allerede historie. Deres etterfølgere ved makten, den makedonske kongeætten Lagidene, som Kleopatra tilhørte, hadde også lagt sine glansdager bak seg. Fra å ha vært en betydelig maktfaktor i østre del av middelhavsområdet, hadde riket gjennom innbyrdes stridigheter sunket ned til å bli en isolert bakevje nesten uten evne til å hevde sin status som suveren stat. Særlig overfor Romerriket, som i løpet av hundre år hadde drevet utvidelse av sitt interesseområde østover. Det riket Kleopatra med tiden skulle arve, hadde sitt utspring i Aleksander den stores erobringer drøyt 250 år tidligere. Den unge kongen av Makedonia hadde på få år klart å beseire det mektige perserriket, som i generasjoner hadde truet den greske verden. Sommeren 334 f.Kr. innledet han historiens mest omtalte erobringstokt, som kom til å føre de makedonske og greske soldatene fra Lilleasias vestkyst og helt til India. Det var enorme landområder de la under seg: Syria, 21
kleopatra
Egypt, Mesopotamia, Persia og til og med våre dagers Pakistan. Da Aleksander døde i Babylon i 323 f.Kr. bare 33 år gammel, oppsto øyeblikkelig spørsmålet om hvordan dette vidstrakte landområdet skulle kunne holdes sammen. Det lot seg naturligvis ikke gjøre overhodet. Aleksanders generaler begynte å slåss seg imellom og fant det snart for å godt å skave ut utvalgte biter å herske over. En av generalene var Ptolemaios, sønn av Lagos. Han mente Egypt hadde flest fordeler som maktbase. Det var flere grunner til det. Ikke bare var landet rikt på jordbruksprodukter og gull. Det var dessuten lett å forsvare ettersom Nilen rant fram mellom ugjennomtrengelige ørkener samtidig som landet på unikt vis forbandt Middelhavet, Afrika og Rødehavet. Men fremfor alt hadde et orakelsvar sagt at Aleksander var sønn av guden Amon Ra, den egyptiske parallellen til grekernes Zevs. Med den nyanlagte byen Alexandria og et for lengst etablert, effektivt system for skatteinnkreving, fantes det altså ideologiske og infrastrukturelle forutsetninger for å grunnlegge et eget dynasti og et eget rike. Etter nesten tjue års strid mellom Aleksanders etterfølgere var grensene mellom de tre store maktsfærene blitt noenlunde permanente. De to sterkeste, ved siden av hjemlandet Makedonia, var stort sett identiske med bykulturenes vugge, Mesopotamia og Egypt. Over de orientalske delene hersket Selevkos, mens Egypt og Kypros ble regjert av Ptolemaios. De to residerte i hver sin nyanlagte hovedstad, henholdsvis Antiokia og Alexandria. Mellom 306 og 305 f.Kr. la de nye herskerne i rask rekkefølge til seg kongetitler for å være på samme nivå. Dette var et kontroversielt skritt ettersom mange av de greske undersåttene hadde røtter i demokratiske bystater. Man hadde altså knust det forhatte persiske kongeriket bare for å se nye gresk-makedonske monarkier vokse fram i stedet. Selevkos og Ptolemaios kom til å grunnlegge hvert sitt dynasti, som også etter hvert ga navn til de rikene som er kjent fra historiebøkene under de kronglete betegnelsene selevkiderriket og det ptolemeiske riket. I større perspektiv innebar Aleksanders felttog at Orienten ble åpnet for gresk kultur og vise versa. Et stort antall grekere utvandret og slo seg ned i de erobrede områdene. Et resultat av dette var ikke bare økt kontakt mellom ulike folkeslag, men også raskere tempo i utvekslingen av ideer, i tillegg til en økonomisk blomstringstid. På den måten oppsto den livskraftige blandingskulturen som kalles den hellenistiske. 22
kapittel 1
69–60 f.kr.
Det mest dynamiske stedet for denne utviklingen var Alexandria. I løpet av noen årtier ble den nyanlagte byen forvandlet til et sentrum for internasjonal handel og ikke minst for kultur og vitenskap. Særlig sistnevnte fikk støtte fra herskerne fordi det ga høyere prestisje og status i konkurranse med nabolandene. Det ptolemeiske riket hadde sin storhetstid de første hundre årene, da landet ble styrt av fremgangsrike konger i direkte arvefølge: Ptolemaios I Soter «Redderen» (303–283 f.Kr. ), Ptolemaios II Filadelfos «Den som elsker sine søsken» (283–246 f.Kr. ), Ptolemaios III Euergetes «Velgjøreren» (246–221 f.Kr. ) og Ptolemaios IV Filopater «Den som elsker sin far» (221–204 f.Kr. ) De ulike tilnavnene kan virke merkelige, men må sees på bakgrunn av den gamle egyptiske tradisjonen med at faraoene drev med inngifte for å beholde familiens guddommelige posisjon. Lagidene var nøye med ikke å blande sitt blod med egypternes og fortsatte i samme stil. Til å begynne med giftet kongene seg først og fremst med gresk-makedonske kvinner fra nabolandene, men allerede Ptolemaios II valgte i stedet å gifte seg med sin søster Arsinoe. Fra og med den fjerde kongen ble ekteskap mellom søsken enerådende praksis: I prinsippet var alle konger og dronninger helt fram til Kleopatra VII frukter av incestuøse forbindelser. Det var en følsom skikk, for den slags forbindelser var å betrakte som uakseptable i greske øyne. Politisk sett var det likevel et viktig instrument for å skaffe seg legitimitet hos egypterne: Både presteskapet og vanlige folk kunne i et slikt ekteskap se en mystisk union som understreket herskerparets guddommelige status, og derfor ble de godtatt som direkte etterkommere av faraoene. At makedonerne dessuten fikk fraktet hjem gudebilder og hellige gjenstander som perserne hadde røvet fra egyptiske templer, gjorde dem populære hos landets befolkning. Med hjelp fra rådgivere fra de gamle prestefamiliene kunne de nye herskerne fremstå på en passende tradisjonell måte i form av enorme relieffer med hieroglyfinskripsjoner. Dette var ikke bare tomme fakter, men konkret manifestasjon av at den fremmede militærmakten viste respekt og engasjement for den lokale religionen. Herskermodellen var for så vidt ikke helt fremmed for grekerne heller. I deres mytologi fantes det åpenbare paralleller, ikke minst i forholdet mellom sjefsguden Zevs og hans kone Hera. Grensen mellom guder og mennesker var dessuten flytende, med flere eksempler på 23
DDAACCI IEAN
I
A
TTHHRRAAKKI IEAN Byzanthion Bysants
Puteoli Pompeji Pompeii
Pella
Brundisium Tarentum
Thessalonika
MAKEDONIA
EEggeei es rk -a havet
Pergamon Pergamon
GG AA L L A
Sardinien Sardin Sardinia ien
ASIA
Smyrna Smyrna Efesos
Patrai Athen
Korinth
Sicilia Karthago
HY YN N
L
TT H
A
B B II
Roma Rom
T
A T T I I E AN
I Korsika Korsika
Svartehav
II LL LL YY RR Ad II ri EA at N er ha ve t
K A P PA D O K I A
Miletos
Peloponnesos Peloponnesos
KIL
Sparta
IKI
A
Rhodos Kypros Kreta
M
I
D
D
E
L
H
A
V
E
T
Kyrene
KYRENAIKA
Kanobos Alexandria
Pelousion
EGYPT Memfis
Nil en
Roma Det ptolemeiske riket Makedonia Selevkiderriket Karthago
Hermonthi
DET ØSTRE MIDDELHAVET på midten av 200-tallet f.Kr. 0
1 000
Svartehavet
Pergamon Pergamon
NP
ASIA
Smyrna Smyrna
xes
TT H
HY YN N
E-
I IA
Ara
O TS O S N
GG AA L L A
Bysants Byzanthion
NOT O - P
B B II
A T T I I E AN
AKKI IEAN
kilometer
Samosata Zeugma Tarsos
Efesos
IKI
A Antiokia
Euf rat
is
KIL
r Tig
K A P PA D O K I A
Miletos
Seleukeia
Berytos Tyros
T
Palmyra
S Y S Y R I R I E N A
Kypros
FFEØNNI CI CI EI AN
Rhodos
Laodikea
Damaskus
Jerusalem Jerus alem Askalon
Judea Kanobos Alexandria
Pelousion
EGYPT Memfis
Nil
Rø
en
de
Dendera
ha
Hermonthis
Thebe
ve t
Berenike
Babylon
kleopatra
mennesker som var blitt opptatt i gudenes krets. Derfor skjedde etter hvert en endring i holdningene til konger som påberopte seg guddommelighet, og snart ble det ansett som et privilegium å få lede et av de presteskapene som støttet dyrkingen av levende og døde kongepar. Søskenekteskapene fikk også den virkningen at kvinnene ble mektige i seg selv, ikke bare som ekteskapskandidater. Men egypterne og nykommerne hadde tross alt ulik oppfatning av kongen som levende gud, noe som førte til en vanskelig balansegang for monarkiet. I bunn og grunn vendte det ptolemeiske riket seg mot verden utenfor Egypt. Hovedstaden lå ved kysten og ikke, slik som tidligere, et sted langt opp ved Nilens løp. Fornuftsekteskap for kongelig avkom ble ikke inngått med det hjemlige aristokratiet, men ble arrangert med makedonske og selevkidiske kongehus, og nybyggerne slo seg ikke ned i det indre av landet, men holdt seg først og fremst i Alexandria, der middelhavsområdets sterkeste flåte voktet rikets interesser. Alle kongene bar altså navnet Ptolemaios. Dronningenes navn viser større variasjon: Berenike, «den seierbringende», Arsinoe, «den edelmodige», og Kleopatra «sin fars ære» – etter kleos, «ære», og patros, «far». Tallet etter navnet er moderne tilføyelser for at forskerne skal kunne holde dem fra hverandre. I takt med at ekteskapene ble mer innfløkte, tidvis med flere konger og dronninger på tronen samtidig, ville det ellers være lett å gå seg vill. I eldre litteratur kalles derfor Kleopatras far ofte Ptolemaios XI, ikke XII, som er den vedtatte betegnelsen i dag. Forutsetningen for landets sterke økonomi var den årlige oversvømmelsen av Nilen, med livgivende vann og næringsrikt slam som ga åkrene noen avlinger som var enestående i middelhavsområdet. Et effektivt byråkrati av makedonere og grekere sørget for at landets egyptiske undersåtter betalte skatt, landsby for landsby, distrikt for distrikt, i alle landets 42 strengt overvåkede regioner. Antallet innvandrere er blitt anslått til rundt sju millioner. Bortsett fra noen av de største templene eide kongen all jord i landet og kunne ta inn skatt fra undersåttene tilsvarende 40–50 prosent av avlingene. En slik utsugerøkonomi forårsaket så stor elendighet at bøndene i flere tilfeller overga landsbyene sine og flyktet ut til oasene i ørkenen, med det resultat at vanningskanalene ble tilstoppet av slam og det ble hungersnød. For 26
kapittel 1
69–60 f.kr.
å gjenopprette orden krevdes væpnet innsats, noe som neppe styrket lojalitetsbåndene mellom egypterne, grekerne og makedonerne. I selve Alexandria var det ofte de etniske konfliktene som var sterkest, med stadige opptøyer som ikke sjelden var av politisk natur. I begynnelsen hadde kongefamilien fremstått som en hvilken som helst familie innen det nye folkets ledende sjikt, men etter hvert som et overdimensjonert hoff med komplisert seremoniell vokste fram, forandret dette seg. Innviklede hierarkier og motstridende interesser skapte grobunn for intriger, der evnukker og lykkejegere ved hoffet gjerne tok imot hjelp fra hovedstadens befolkning for å fyre opp under følelsene. Det ptolemeiske rikets siste hundre og femti år utgjør en uoversiktlig røre av merkverdige politiske allianser, familiefeider, nytteløse kriger og makeløs sløsing med ressursene. I året 168 f.Kr. inntraff en avgjørende hendelse, som ble begynnelsen på den nedgangsperioden som kom til å vare helt til «vår» Kleopatras tid. Som så mange ganger før lå Egypt i krig med selevkiderriket. Konflikten tok en fatal vending da fiendens konge, Antiokhos IV, uventet klarte å invadere Egypt og til å med bli kronet til konge i den eldgamle byen Memfis. Det flyktende kongeparet, søsknene Ptolemaios VI og Kleopatra II, henvendte seg da til den romerske stormakten og ba om hjelp til å fordrive inntrengeren, som for øvrig var onkelen deres. Romerne hadde et horn i siden til selevkidene og kongen deres, ettersom hans far i sin tid hadde hatt Hannibal som militær rådgiver. I den nåværende situasjonen hadde Italias bondefolk fått tilstrekkelig med selvtillit til å blande seg inn i de hellenistiske rikenes anliggender. I slaget ved Pydna samme år hadde de beseiret selveste Makedonia, Aleksander den stores eget kjernerike, noe som definitivt forskjøv maktbalansen i verden. Akkurat da Antiokhos skulle til å innta Alexandria, ankom det romerske sendebudet Gaius Popillius Laenas og forlangte at selevkidene skulle rømme Egypt omgående. Da Antiokhos svarte at han ville tenke seg om, tok romeren en kjepp og tegnet en sirkel rundt ham i sanden. Laenas forklarte at det romerske folket og senatet krevde et svar før Antiokhos trådte ut av sirkelen. Den overrumplede Antiokhos gikk etter kort nøling med på romernes vilkår. Fra den dagen av fungerte det ptolemeiske riket i praksis som et romersk protektorat, og dets regent måtte anstrenge seg for å være amicus et socius populi 27
kleopatra
Romani, «det romerske folkets venn og forbundsfelle». Atskillige medlemmer av Lagidenes ætt dro også senere til Rom for å be om hjelp i ulike familiefeider, deriblant «vår» Kleopatra. Det ptolemeiske riket fortsatte riktignok å være den antikke verdens mest velstående som rådet over det som kanskje var Middelhavets sterkeste flåte, men da Kleopatra ble født, hadde landets eksistens allerede i hundre år vært avhengig av den romerske republikkens samtykke. Et sted i Alexandria lå Aleksander den stores grav, et sted vi kan gå ut fra at Kleopatra hadde besøkt alt som barn. Ptolemaios I Soter hadde gjennom et kupp lagt beslag på katafalken med Aleksanders levninger under transporten hjem fra Babylon til Makedonia, og hans etterfølger hadde deretter oppført et overdådig mausoleum. Verdenserobrerens uttørkede mumie lå til offentlig skue i en kiste av alabast og ble omhyggelig stelt av et spesielt presteskap. I en annen del av byen lå gravstedene til kongene og dronningene av Lagidenes ætt. Sammen med storesøster Berenike, lillesøster Arsinoe og de to lillebrødrene Ptolemaios var Kleopatra VII bare siste ledd i en lang lenke av herskere som hadde levd og dødd i denne verdens største metropol.
Byen ved vannet I motsetning til byer som Roma og Athen, der man i dag kan beskue imponerende levninger fra antikken, finnes det nesten ingen spor av det fordums Alexandria. Moderne bebyggelse har spredt seg over bykjernen, og den gamle kystlinjen er blitt så forandret at store deler av den ligger under vann. Først i de senere år er de sunkne partiene blitt gjenstand for marinarkeologiske undersøkelser, men hoveddelen av vår kunnskap om byen hviler fortsatt på opplysninger i antikkens litteratur. Alexandria ble således anlagt på en landtunge mellom Middelhavet og innsjøen Mareotis, i den vestre delen av Nilens delta. Klimatisk sett var beliggenheten ideell, ettersom vindene fra både havet og innsjøen sørget for behagelig temperatur selv i den ellers stekende sommeren. Aleksanders arkitekt, Deinokrates, hadde konstruert byplanen etter et strengt geometrisk mønster. To tretti meter brede kryssende 28
kapittel 1
69–60 f.kr.
ALEXANDRIA 0
M I D D E L H AV E T
5
kilometer Fyrtårnet Faros
Faros Den store havnen Heptastadion
asLochiasen odden Den kongelige havnen
Timonium PA L A S S OMRÅDET
Kibotoshavnen
AgoraGymnasion?
K a n o b o s g a t e a n
Sarapistemplet
ob Kan
osk
ana
len
MAREOTISSJØEN Alexandria var lenge antikkens største by. Vår kunnskap om hvordan byen så ut, baserer seg i store deler på antikke kilder, men undervannsarkeologi har siden 1990-tallet gitt oss ny informasjon om de delene som sank i havet under jordhevninger på 300–500 e.Kr.
hovedgater utgjorde hovedaksene fra øst til vest og fra nord til sør. Fem bydeler oppkalt etter de fem første bokstavene i det greske alfabetet inneholdt i sin tur symmetrisk utformede boligkvartaler langs snorrette gater. Innbyggerne var en blanding av grekere, makedonere, «orientalere» og etter hvert innfødte egyptere, som i begynnelsen ikke fikk lov til å flytte dit. Et sterkt jødisk nærvær gjorde seg gjeldende fra midten av 100-tallet f.Kr. da selevkiderrikets overgrep i Judea forårsaket omfattende utvandring til Egypt. Befolkningsgruppene bodde opprinnelig segregert i de ulike bydelene, men grensene løste seg etter 29
kleopatra
Fyrtårnet på Faros slik Maerten van Heemskerck tenkte seg det på 1500-tallet. Tårnet var 130 meter høyt og bygget i tre seksjoner: På en 70 meter høy firkantet sokkel sto en åttekantet bygning fulgt av et rundt tårn helt øverst. Fyret raste sammen etter jordskjelv på 700- og 1300-tallet e.Kr.
hvert opp, slik at man med rette kan snakke om en kulturell smeltedigel. Innbyggertallet lå på rundt en halv million mennesker, noe som gjorde Alexandria til den antikke verdens største by. I tillegg til typisk greske fenomener som et teater og et stadion kunne Alexandria skilte med unike byggverk. Et av dem var Aleksanders mausoleum, et annet var kongeslottet på Lochiasodden. Da Kleopatra ble født, hadde slottet svulmet opp så det dekket nesten en tredel av byens flateinnhold, med gårdsplasser omgitt av søyleganger, parker og en kunstig innsjø. I tilknytning til palassområdet lå også Museion, musenes helligdom, tilegnet vitenskapens gudinner. Anlegget er blitt kalt verdens første statsuniversitet og kom til å bli den hellenistiske verdens forskningssentrum for både humaniora og naturvitenskap. Lærde menn ble rekruttert med løfte om garantert lønn. Der fikk de leve uforstyrret, med private arbeidsværelser og egen spisesal, for å 30
kapittel 1
69–60 f.kr.
vie seg til astronomi, medisin, matematikk, zoologi, filologi, filosofi og andre vitenskapelige disipliner. Underlige planter, mineraler, dyr og insekter ble samlet sammen og utstilt – det er derfor liknende samlinger i dag heter museer. Den zoologiske hagen like ved, med elefanter, krokodiller, flodhester, løver, aper og andre sjeldne dyr, fungerte også som propaganda for Egypts eksepsjonelle rikdom. I laboratorier og verksteder ble det eksperimentert på en måte som savnet sidestykke både før og senere i antikken. Obduksjoner av mennesker førte til økt kunnskap om menneskekroppen, og mekaniske eksperimenter frembrakte nye redskaper og nytt krigsmaskineri. Blant de oppdagelsene som særlig har fascinert ettertiden, er Herons forsøk med dampkraft, Erastothenes’ utregning av jordklodens omkrets og Aristarkhos fra Samos’ metode for å påvise at det er jorden som kretser rundt solen og ikke omvendt. Særlig det siste ble likevel ansett for meningsløs viten og ble kraftig motarbeidet slik at det etter hvert ble glemt. Forutsetningen for å samle all denne kunnskapen var hukommelse, her i form av verdens første og største bibliotek. Da det var på sitt aller største, skal det ha inneholdt 700 000 bind eller papyrusruller. Samlingen var omsorgsfullt ordnet alfabetisk og etter emne, en nyvinning av et påfunn av flittige overbibliotekarer, som forresten selv i mange tilfeller var fremstående poeter eller vitenskapsmenn. Det var i Alexandrias bibliotek at de korrekte utgavene av Homers Illiaden og Odysseen ble redigert og sammenfattet. Der ble også de klassiske greske dramaene og den greske lyrikken bearbeidet. Skrivesalene var fulle av eksperter som skrev kommentarer og korrigerte ikke bare gresk, men også hebraisk, persisk og annen litteratur. Lagidene ga sine forskere mer eller mindre frie hender til å bygge opp en komplett samling av originalutgaver. Et «fjernlån» fra Athen av originalteksten til Aiskhylos, Sofokles og Evripides’ tragedier ble beholdt da avskriften var ferdig – i stedet ble kopiene sendt tilbake. På Kleopatras tid hadde virksomheten imidlertid stagnert lenge. Spesielt ille var det imidlertid ikke for handelen, som stort sett gikk blomstrende, takket være at Alexandria fungerte som transitthavn for varer fra det indre av Afrika og fjerne land på den andre siden av havene. Nedover Nilen ble det fraktet elfenben, ibenholt og gull. Fra India kom krydder som pepper, kardemomme og kanel, fra Arabia røkelse og myrra. Gjennom Asias ørkener skred karavaner fram, ful31
kleopatra
lastet med brokede stoffer og tepper. Alt ble losset og lastet i Alexandria, byttet eiere på byens torg, agora, for så å bli skipet ut og sendt over Middelhavet. Vi kan bare gjette på hvilke inntrykk all støyen og ståket gjorde på Kleopatra og søsknene når de sammen med noen voksne fikk bli med ut i byen. Det var en kakofoni av skrik og rop på forskjellige språk, et mylder av mennesker med varierende opphav, og hvor de enn vendte seg, var det en overflod av eksotiske varer med spennende lukter og utseende. Basarene var proppfulle av byens berømte produkter, som sminke, parfymer og glassflasker med mangfoldige farger og fasonger, sølvservise med figurer i relieff langs kantene, eller dreide skåler av onyks og alabast. På byens kanaler ble det slept prammer fulle av Egypts største rikdom – korn fra Nilens fruktbare marker, som skulle ut til havnen for å bli lastet på de havgående skipene. Men den største handelsvirksomheten foregikk rundt landets mest ettertraktede og unike produkt, papyrus. Papyrus var en uunnværlig del av hverdagen for hele den siviliserte verden, uansett om det gjaldt den myke og glattpolerte skrivevarianten eller det grove omslagspapiret til fisk. Og både produksjon og avkastning var det kongen som hadde monopol på. I havnen lå handelsflåten og ventet i skyggen av det to hundre år gamle fyrtårnet på øya Faros. Med sine nesten 130 meter var dette antikkens høyeste bygning, nest etter pyramidene. I det øverste rommet ble det om natten tent ild som veiledning for sjømennene langs den flate kyststrekningen. Fyrtårnet ble regnet som et av verdens sju underverker og var et velkjent orienteringspunkt for antikkens mennesker, ikke minst fordi det også var å finne på diverse suvenirer som var til salgs i byen. Det er ingen grunn til å tvile på at da Kleopatra og hennes søsken var små, fremsto Alexandria for dem som verdens midtpunkt, og at faren deres, kongen, i deres øyne var den rikeste og mektigste mannen i hele verden.
32
kapittel 1
69–60 f.kr.
Fløytespilleren Den snart femtiårige Ptolemaios XII hadde sikkert et annet og mye dystrere perspektiv på tilværelsen. La gå at han ble regnet som en av verdens rikeste menn, kanskje rett og slett den rikeste. Kongehusets skatteinntekter løp årlig opp i 14 000 sølvtalenter, noe som med moderne regnemetoder tilsvarer omtrent 364 tonn sølv. Hans staselige tilnavn – Theos Filopator Filadelfos Neos Dionysos – Guden, den som elsker sin far, den som elsker sine søsken, den nye Dionysos – tydet på makt og prestisje. Men alt dette var egentlig bare rent teoretisk. I praksis befant Kleopatras far seg i en ytterst prekær situasjon. Kongetittelen hans var nemlig ikke offisielt anerkjent av romerne. Grunnen til det var at forgjengeren og fetteren hans, Ptolemaios XI, hadde testamentert bort Egypt til det romerske folk som takk for at de hadde hjulpet ham å komme til makten. En slik forføyning var ingen nyhet; flere riker hadde havnet under Romas kontroll på liknende måter. Ett av dem var Kyrenaika, som tilsvarer kyststrekningen av det som i vår tid er Libya. Området hadde lenge vært en del av det ptolemeiske riket før innbyrdes stridigheter mellom Lagidene resulterte i at det brøt seg løs. I 96 f.Kr. var landet gjennom testamente havnet under romersk overhøyhet. Med selve Egypt var det ikke like enkelt. Ptolemaios XII’ forgjenger hadde nemlig regjert i bare atten dager da den rasende befolkningen i Alexandria slo ham i hjel etter at han hadde drept sin egen hustru og dronning, og dessuten sin svigermor. Hendelsen utløste ingen gledesrus i Roma, tvert imot. Egyptspørsmålet var så komplisert at ingen klarte å bestemme seg for hvordan man burde reagere. I hele sin regjeringstid var derfor Ptolemaios XII nødt til å betale enorme bestikkelser til de ledende politikerne i Roma i håp om å bli diplomatisk anerkjent, men uten hell. Hvis han ikke fikk kongetittelen akseptert som legitim, ville romerne til sjuende og sist ha et perfekt påskudd til å invadere landet, sette en stopper for kongedømmet og forvandle Egypt til en romersk provins. Men det fantes også andre og mer akutte problem. Hele landet sydet av misnøye over kongen og regjeringen hans. Egypterne kunne ikke glemme at kongens far hadde slått ned et opprør og nesten fullsten33
kleopatra
dig tilintetgjort den eldgamle byen Theben, et viktig religiøst senter med aner fra faraoenes tid. Den gresktalende eliten, på sin side, hatet ham på grunn av hans unnfallenhet overfor romerne. Folket og kjøpmannsstanden raste over at skatter og tollavgifter stadig ble økt for å finansiere kongens enorme utbetalinger til Romas korrupte politikere. Det verste av alt var kanskje likevel at ledende skikkelser i hoffapparatet betraktet ham som illegitim av helt andre grunner enn romerne. Den første kong Ptolemaios I Soter var riktignok hans tipp-tipp-tipptippoldefar, men moren hadde bare vært farens elskerinne, ikke søster eller hustru. Kleopatras far tilhørte med andre ord en sidelinje som ikke helt og holdent fylte forventningene om en virkelig farao. På folkemunne hadde Ptolemaios XII fått tilnavnet Auletes – fløytespilleren – på grunn av sin kjærlighet til blåseinstrumentet. En aulos var ingen enkel hyrdefløyte, snarere en slags obo, og ikke direkte lett å traktere. For antikkens kronikører var denne interessen nok til å skildre ham som en lettvekter som var mer opptatt av fester og konserter enn å styre riket sitt. I virkeligheten er det grunn til å betrakte Kleopatras far som en kulturinteressert regent som til og med forsøkte å blåse liv i det slumrende forskningsmiljøet i Mouseion. Musikken var kanskje den eneste gleden han hadde i sin trøstesløse og krevende tilværelse. Om Ptolemaios noensinne reflekterte over sitt eget liv, og det hadde han sikkert grunn til å gjøre, må det ha forekommet ham ganske håpløst komplisert allerede fra starten av. I 107 f.Kr. hadde farmoren, Kleopatra III, fordrevet farens hans, Ptolemaios IX, til Kypros. Selv ble han sammen med fetterne sine sendt til den greske øya Kos. Der fikk de asyl i legeguden Asklepios’ tempel, kanskje mest takket være de to tusen begrene av sølv og onyks som de hadde klart å få med seg fra det kongelige skattkammer, for ikke å snakke om Aleksander den stores egen kappe. Deretter hadde Ptolemaios som tenåring levd som gissel hos kong Mithradates VI av Pontos, som hadde skapt seg et eget rike i noen av det vaklende selevkiderrikets tidligere provinser. Mithradates hadde nettopp startet et stort opprør mot romerne som kom til å vare i nesten tretti år, og det til tider med så stor fremgang at romerne nesten mistet grepet om Lilleasia. Under oppholdet ved Svartehavet fikk Ptolemaios oppleve hvordan 80 000 romere i 88 f.Kr. uten forvarsel ble drept på én og samme dag, i tillegg til de reaksjonene en slik terrorhandling med34
kapittel 1
69–60 f.kr.
førte. Selv reddet han seg unna hos slektninger i Syria, mens en av fetterne klarte å komme seg til Italia. Der gikk romerne med på å innsette ham som konge av Egypt, men med det lille forbehold som ble tatt inn i testamentet hans. En kongetittel som Ptolemaios XI altså bare fikk beholde i knappe tre uker. Tilbake av Lagidenes ætt sto da bare Ptolemaios og hans halvsøster Kleopatra Tryfaina, som i motsetning til ham selv var legitim i dynastisk forstand, altså ikke halvblods. Selv om Ptolemaios hadde ønsket det, var det ikke lenger mulig å unnslippe slektens drepende logikk. I 80 f.Kr. ble han hentet hjem til Egypt, utropt til konge og tvunget til å inngå ekteskap med søsteren. Etter det hadde Ptolemaios regjert, men ikke regjert likevel, over det siste selvstendige riket i Aleksander den stores fotspor.
Ulvungene Da Aleksander den store erobret Egypt, hadde romerne ennå bare så vidt begynt på ekspansjonen som skulle komme til å gjøre dem til herrer over Italia. For menneskene i den østlige middelhavsverden var det lille folket ved Tiberen stort sett ukjent. Skarpsynte iakttakere i de greske koloniene på Sicilia og i Sør-Italia hadde derimot begynt å få øynene opp for dem. Sammenlignet med de marmorskinnende greske byene eller den mektige handelsbyen Karthago virket nok Roma som bare én i mengden av italienske avkroker der gammeldagse tempel av tuff, tre og terrakotta lå trengt inne i en leirete bebyggelse uten struktur. Byens innbyggere, derimot, utmerket seg med sin patriotisme, sin organisatoriske begavelse og en selvtillit som savnet sidestykke hos de øvrige folkeslagene på den apenninske halvøya. Grunnlaget for det romerske selvbildet hvilte i stor grad på det politiske systemet deres. Roma var en republikk der alle medborgere i prinsippet tok del i politikken. Ved avstemninger i forskjellige folkeforsamlinger hadde folket rett til å velge kandidater til offentlige embeter, som var tidsbegrensede, og dermed garanterte en konstant rotasjon i statens øverste ledelse. Riktignok kom disse kandidatene fra den bemidlede klassen, men for å ha sjansen til å vinne en post var det om å gjøre å vise seg kompetent, noe som ga samfunnet et preg 35
kleopatra
av meritokrati, der de best egnede skulle styre over res publica, «den allmenne saken». Toppsjiktet i samfunnet var senatorene i en rådgivende forsamling på 300 medlemmer som skulle borge for erfaring og kontinuitet. Den øverste posten, konsulatet, var delt mellom to menn for å unngå enevelde. Slik hadde det ikke alltid vært. Ifølge tradisjonen var Roma blitt grunnlagt i 753 f.Kr., og deretter regjerte sju langlivede konger fram til 509 f.Kr. da den siste av dem ble styrtet ved et kupp. Det var da den nye «forfatningen» ble lansert, og helt siden den dagen var ordet konge – rex – blitt betraktet med den største skepsis blant romerne. For greske observatører fremsto systemet som en blanding av et oligarki og demokrati, der fåtallet og flertallet i folket med hell balanserte hverandre. I den samme perioden som Aleksanders arvtakere forsterket sine riker i øst, utvidet Roma sin innflytelse over det midtre Italia. Den gradvise ekspansjonen hadde som forutsetning så vel militær overlegenhet som et sinnrikt juridisk system der forbundsfeller ble knyttet til Roma på forskjellige nivåer. Noen ble fullverdige romerske borgere, andre ble selvstendige allierte, mens andre igjen fikk medborgerskap, men uten stemmerett. Et finmasket nett av lojalitetsbånd ble på den måten spunnet over hele landet, der spesielt eliten begynte å betrakte Romas interesser som sine egne. Ved å anlegge kolonier for romerske borgere på en rekke strategiske steder ble Italia også urbanisert i hurtig tempo. Motstanden fra etruskere, samnitter og andre folkeslag var til tider hard, men i løpet av to generasjoner hadde Roma reist seg til å bli den mektigste byen på den italiske halvøya. En av Aleksanders etterkommere, kong Pyrrhos av Epirus, invaderte Sør-Italia i 280 f.Kr. for å hjelpe de truede greske byene der, men heller ikke han klarte å stanse Romas legioner – resultatet ble bare en rekke såkalte pyrrhos-seire. Dermed var det klart at Roma var blitt en helt annen aktør enn tidligere, noe som snart kom til å bli enda tydeligere i konflikten med byen Karthago. Etter seirene i den første puniske krigen, 264–241 f.Kr. ble Roma en sjømakt med Korsika og Sardinia som de første provinsene. Den andre puniske krigen, 218–201 f.Kr., ga i begynnelsen et kraftig tilbakeslag med Hannibals invasjon av Italia, men da det hele var slutt, sto Roma likevel igjen som seierherre. Roma var nå den ubestridte hersker over det vestlige Middelhavet. 36
kapittel 1
69–60 f.kr.
Under Hannibalkrigen hadde Makedonia stilt seg på Karthagos side. Det gjorde at romerne begynte å vende blikket østover. Gjennom flere hurtige og vellykkede felttog ble Roma slynget inn i en ny verden som var dominert av mektige kongeriker og gresk kultur. Historisk sett gikk det hele svært fort. Etter at Makedonia var endelig beseiret, ble Hellas i 146 f.Kr. en romersk provins, og samme år ble Karthago grundig knust. Roma var blitt så godt som enehersker over Middelhavet. Romerne hadde likevel et ideologisk og kulturelt problem å løse. Ifølge tradisjonen var byen blitt grunnlagt av tvillingene Romulus og Remus på det stedet der de som spedbarn hadde drevet i land etter å ha blitt satt ut i Tiberen i en kurv. Legenden om grunnleggelsen rommet flere mindre smigrende detaljer. Først var guttene blitt reddet av en ulvinne som så diet dem til en hyrde kom og tok seg av dem. Senere hadde de som unge menn gjort seg til ledere for røvere og utstøtte individer i området. Under grunnleggelsen av selve byen Roma hadde Romulus slått i hjel sin bror da denne hånlig hoppet over den lave muren som skulle markere den fremtidige bymuren. Da byen så sto ferdig, hadde den ingen kvinner, noe som ble avhjulpet ved å røve døtrene og hustruene til nabofolket sabinerne. Kunne vel noe godt sies om et slikt folk? For grekerne var romerne barbarer uten verken kultur eller tilknytning til gudene på Olympen, bare simple sønner av en ulvinne, lette å hate. Men det fantes en parallell fortelling som svært tidlig ble innlemmet i det romerske tankegods, antakelig allerede på 300-tallet, kanskje faktisk under kongetiden på 500-tallet. Den handlet om Aeneas, en av de få som hadde unnsluppet det brennende Troja da grekerne med Odyssevs list hadde inntatt og rasert byen. Aeneas omtales i Homers Illiaden, og blant grekerne fantes fortellinger om at han hadde seilt vestover for å grunnlegge en ny og mektig by. Spørsmålet var bare hvilken? Det er uklart hvordan alt dette ble podet inn i romernes forestillingsverden, men den endelig aksepterte versjonen fikk avgjørende betydning for selvoppfattelsen deres. Ved ankomsten til Italia hadde Aeneas grunnlagt byen Lavinium ute ved kysten, ikke langt fra Roma. Derfra hadde hans sønn Iulus senere grunnlagt byen Alba Longa oppe i Albanerfjellene, hvorpå en lang rekke konger fulgte etter hverandre, inntil kong Numitors datter Rhea Silvia under mystiske omstendigheter ble gravid. Det ble sagt at faren var krigsguden Mars, og frukten av 37
kleopatra
forbindelsen ble satt ut i Tiberen. Resten kjenner vi fra før. På denne måte ble romernes hjemlige myter flettet sammen med grekernes, noe som økte statusen deres betraktelig i internasjonale relasjoner. Roma var med andre ord det gjenoppståtte Troja som med gudenes hjelp var kommet for å hevne seg på grekerne. Spørsmålet om hvorvidt den enorme ekspansjonen hadde imperialistisk ideologi som drivkraft eller ikke, er omtvistet. Det kan faktisk hevdes at Roma nærmest ufrivillig ble trukket inn i den ene krigen etter den andre etter hvert som nye forbundsfeller ba om hjelp i ulike konflikter. Sendebud og legasjoner ankom i stadig større antall, og til tider var senatet fullstendig rådløse og på en måte fanget av sitt eget rykte. Imens hadde erobringene gjort den bemidlede klassen enda rikere. Slavedrevne plantasjer trengte vekk Italias småbønder, og den sosiale uroen i samfunnet økte. Det ble mer og mer åpenbart at det konservative senatet ikke var skikket til å håndtere utfordringene. I det siste tiåret før 100 f.Kr. inntraff en viktig forandring. Opprør i Afrika og invasjoner av keltiske folkeslag fra Sentral-Europa hadde med forferdelig tydelighet vist at romerne begynte å miste grepet på sine svære erobringer. Da trådte det fram en såkalt homo novus, «en ny mann», som til tross for mangel på innflytelsesrik slekt ble valgt til konsul. Denne mannen, Gaius Marius, innså nødvendigheten av å omorganisere den romerske hæren. Fra hovedsakelig å ha vært en vernepliktshær av mobiliserte bønder, ble legionene heretter på det nærmeste en yrkeshær formet etter nye avdelingsprinsipper og med standardisert utrustning. De romerske soldatene kom snart til å bli mer lojale overfor sine egne felttegn og kommandanter enn mot den romerske staten. Det som militært sett hadde vært en vellykket reform, fikk nå katastrofale politiske ringvirkninger. Det politiske liv ble splittet i to leire. En konservativ falanks, som motstanderne ironisk kalte optimates, «de beste», sto overfor en samling misfornøyde aristokrater og idealistiske reformatorer, som ble kalt populares, «de folkelige». Grensen dem imellom var lenge utydelig, men i takt med at klimaet hardnet under trykket fra politiske ambisjoner og personlig fiendskap, ble politikken snart forvandlet til et spill på liv og død. Til slutt braket partene sammen i væpnet konflikt da de konservatives mann Lucius Cornelius Sulla forsøkte å knuse Mariustilhengerne. I 84. f.Kr. vendte han hjem fra sine felttog i Lilleasia, inva38
kapittel 1
69–60 f.kr.
derte Italia og utropte seg selv til diktator. Det var en tittel som man i ytterste nød kunne ha i seks måneder, med fullmakter som minnet om en konges. Det ble gjennomført en grusom rekke med mord og utrenskninger i de ledende kretser. Dommedagsstemningen senket seg over det romerske samfunnet, som var tvunget til å gå videre under skinn av status quo. Republikken var på sammenbruddets rand. En forfatning som ble skapt over 400 år tidligere for å passe til et samfunn på nærmest kommunalt nivå, var direkte uegnet til å administrere et stort imperium. Karrierestigen, som var fastlagt etter alder og valgbarhet, var nå blitt satt helt ut av spill. Folketribunene som skulle fungere som bremsekloss mot senatets makt, edilene som skulle overvåke den praktiske driften av Roma, pretorene som tok hånd om lovene, kvestorene som voktet finansene, konsulene som hadde kommandoen over hæren – alle kjøpte seg stemmer eller lot seg bestikke i en kynisk karusell. Det i teorien så egalitære samfunnet var i praksis blitt til et plutokrati der bare de aller mest velstående kunne gjøre hevd på makten. Det gjaldt spesielt kampen om konsulpostene, med kostbare valgprosesser der kandidatene risikerte å gå personlig konkurs. Håpet besto i at man i løpet av det påfølgende året, da man kunne få tittelen prokonsul, det vil si stattholder eller guvernør, ville kunne utsuge den provinsen man fikk tildelt. Helst burde man også skaffe seg en militær spesialkommando for å bekjempe et opprør eller pirater, og dermed beholde makten lenger enn ett år, som var normalt. Én som lyktes med det, var den unge adelsmannen Gnaeus Pompeius Magnus. I 67 f.Kr., da Kleopatra var to år gammel, ble han innvilget ekstraordinær kommando for å renske Middelhavet for piratflåter, noe han gjorde så effektivt at problemet var ute av verden på mindre enn et halvår. Det var da han senere overtok oppgaven med å fullføre krigen mot Mithradates VI av Pontos, at han til slutt kom i kontakt med Kleopatras far. En annen kilde til ulykke var forholdet patronus-cliens, en gammel struktur som gjennomsyret hele det romerske samfunnet. En patron var en person som tilbød økonomisk og juridisk hjelp til mindre bemidlede personer, som i sin tur var forventet å utrette tjenester av forskjellig slag i egenskap av førstnevntes klient. Det var ikke snakk om primitiv beskyttelsestjeneste, men et gjensidig gi-og-ta-forhold i hverdagslivet. Men det som en gang hadde fungert på lokalt samfunnsnivå, 39
kleopatra
var nå blitt blåst opp til det ugjenkjennelige slik at hele armeer kunne regnes som klienter. Og ikke nok med det: Seierrike feltherrer hadde begynt å knytte personlige bånd med fremmede konger og folkeslag etter samme mønster. Slike klientkongedømmer var egentlig formelt underlagt det romerske folk og senatets lover, men i praksis var det fullstendig uklart hvordan de skulle forholde seg ved en intern konflikt mellom romerne. I senatet svevde nå enkelte personer høyt over sine kollegaer, som engstelig grupperte seg i skiftende konstellasjoner alt etter hvordan de dagspolitiske spørsmål vippet hit eller dit – ikke minst når det kom til organisering og styring av samveldet. Et av de mest følsomme utenrikspolitiske spørsmålene gjaldt synet på Egypt. Hvordan skulle man egentlig håndtere det merkelige landet? Det var så komplett annerledes enn andre områder romerne kjente til. Romerne betraktet seg selv som et ungt folk med den gudegitte oppgave å herske over andre som hadde mistet sin kraft og vitalitet. Egypts urgamle kultur med sine merkelige guder med dyrehoder virket både skremmende og lattervekkende. Kunnskapen om de virkelige forholdene i landet, derimot, var dårlige. Egentlig kjente romerne bare til Alexandria, ikke hva som fantes bortenfor. Vi må forsøke å forestille oss hvilke hårreisende – men sannferdige – historier som var i omløp om det eiendommelige landet. Den om dronning Kleopatra II var kanskje den mest kjente: Først hadde hun giftet seg med sin bror, kongen, og fått en datter og en sønn med ham. Men da syrerne invaderte Egypt og kongen var drevet på flukt, hadde hun giftet seg om igjen med en annen bror, som også ble utropt til konge. En sånn familie var det altså gamle Popilius Laesas hadde hjulpet i nøden mot selevkidekongen Antiokhos! Og ikke nok med det; etter å ha regjert sammen med begge brødrene giftet Kleopatra II bort sin datter fra det første ekteskapet med sin andre mann, altså broren, også kalt Isterbuken. Dronningen var altså søster, hustru og svigermor samtidig! Isterbukens grusomheter førte snart til opprør, hvorpå han tok med sin unge hustru og rømte til Kypros. For å hevne seg på Kleopatra, som satt igjen med makten, fikk de to i samråd drept hennes fjortenårige sønn fra første ekteskap. Gutten ble altså drept av sin søster og onkel som hevn mot moren! Da familiefeiden til slutt hadde lagt seg, vendte Isterbuken tilbake til Egypt, der Kleopatra tok imot ham som om ingenting hadde hendt. Som god romersk borger kunne 40
kapittel 1
69–60 f.kr.
man ikke føle annet enn forakt for en så degenerert slekt. Ville det ikke være bedre å la legionene gjøre slutt på hele greia og forvandle Egypt til en veldrevet og lønnsom romersk provins? For de besluttende embetsmenn og senatet var saken ikke like enkel. Det var ingen lett affære å ordne en ny provins på et politisk stabilt og økonomisk fordelaktig grunnlag. For eksempel hadde det tatt tjue år å få en ordentlig guvernør i Egypts naborike, Kyrenaika. Men det fantes menn i senatet som argumenterte ivrig for å annektere Egypt. En av dem var Gaius Julius Caesar, som ble regnet blant «de folkelige» – tanten hadde vært gift med Marius. I 65 f.Kr. hadde han som edil påkostet noen makeløse festpill i Roma for å vinne folkets gunst. Finansieringen hadde skjedd med lånte midler, og derfor satt han nå med gjeld opp til ørene. Egypts rikdommer utgjorde en fristende løsning. Det syntes også Marcus Licinius Crassus, den rikeste mann i Roma, som med stigende uro hadde fulgt Pompeius’ suksess i krigen mot Mithradates. Burde han snappe til seg Egypt? Var det ikke på tide å håve inn gevinsten slik den forrige kongens testamente ga grunnlag for? Caesar argumenterte ivrig i senatet for denne løsningen under påskudd av at et lovforslag om jordutdeling til Italias fattige på den måten ville få en rask og praktisk løsning. Debatten bølget fram og tilbake. Marcus Tullius Cicero, den berømte taleren og politikeren, som flere ganger hadde hevdet at Egypt tilhørte Roma, skiftet uten problemer standpunkt og tok i bruk all sin talekunst for å vise hva som egentlig lå bak Caesar og Crassus’ planer. Ingen enkeltperson i republikken måtte få gleden av å skaffe seg en provins i et slikt skattkammer. I løpet av sine år i embetet ville vedkommende da bli rikere enn noen av sine likemenn, så til de grader at han ville kunne mønstre en hel rekke legioner på egen bekostning. Slikt måtte unnvikes for enhver pris. Så mens de ledende familier i Roma holdt et vaktsomt blikk på hverandre, ble saken stående bom fast. Det var altså denne ubesluttsomme forsamling som Kleopatras far lå i forhandlinger med om sin og barnas fremtid. For ettertiden fremstår det tydelig hvordan det romerske politiske system hadde kommet til veis ende. Personlig vinning, påtatt ansvarsfølelse, manglende helhetstenkning, mistenksomhet og misunnelse blokkerte alle initiativ til konstruktive løsninger. Fiksete jurydomstoler bestemte hva som var 41
DDAACCI IEAN
Bononia
I
A
MAKEDONIA
Dyrrachium
Puteoli Sardinien Sardinia
TTHHRRAAKKI IEAN
Pompeii
Filippi 42 f.Kr.
Brundisium Tarentum
Bysants
Thessalonika
EEggeei es rk -a havet havet
Farsalos 48 f.Kr.
Korfu Actium 31 f.Kr.
Pergamon Mytilene Smyrna
ASIA
Y
L
N
TH
A
BI
Roma Rom
T
G A L A T I A
I Korsika
Svartehav
II LL LL YY RR Ad II ri EA at N er ha ve t
Leukas Efesos
Patrai Sicilia
Zakynthos
Utica
Athen
Korinth Peloponnesos
K A P PA D O K I A
Miletos
Sparta
Kartago Karthago
IEAN LI IKKI KKI IL
Rhodos
AFRIKA
Kypros
Thapsus 46 f.Kr.
Kreta
NU NUMIDIEN MIDIEN NUMIDIA
PRO
M
KO
N
SU
LA
I
D
D
E
L
H
A
V
E
T
RIS Kyrene
KYRENAIKA
Kanobos Alexandria
Pelousion
Paraetonium
EGYPT Memfis
Nil en
Roma Det ptolemeiske riket Andre områder underlagt Roma Partia Områder underlagt Partia
Hermonthi
Svartehavet
Artaxata
Pergamon e Smyrna
ASIA
Y
N
IA
-P
O
xes
MEDIA
TH
Bysants
Ara
BI
G A L A T I A
AKKI IEAN
ARMENIA
OS NT
Fraaspa
Samosata Zeugm Zeugma
P A R T I A
Tarsos arsos
Efesos
Antiokia
is
IEAN LI IKKI KKI IL
r Tig
K A P PA D O K I A
Miletos
Euf rat
Ktesifon
Berytos Tyros
T
Palmyra
S Y R I A
Kypros
FØ E N I CKI A
Rhodos Babylon
Laodikea
Damaskus
Jerusalem Jerus alem Askalon Masada
Judea Kanobos Alexandria
Pelousion
Paraetonium
EGYPT Memfis
Nil
DET ØSTRE MIDDELHAVET 63 f.Kr. de
kilometer
ha
Hermonthis
1 000
Rø
en
0 Dendera Thebe
ve t
Berenike