Kjendisgossip

Kirsti Kristoffersen

Kjendisgossip

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2022 ISBN 978-82-02-73664-4 1. utgave, 1. opplag 2022 Omslagsdesign: Magnus Riise Sats: Type-it AS, Trondheim 2022 Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2022

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Kapittel 1

Det er dagen etter finalen, og kaoset råder på Vigdis’ kontor. Det første som slår meg idet jeg kommer inn døra, er at Vigdis matcher kontoret sitt. Alt er hvitt og beige eller i glass og ser dyrt ut. Vigdis traver fram og tilbake med så lange skritt de korte beina hennes tillater, og ofrer meg bare så vidt et blikk da døra slår igjen bak meg. Mathias, som har ventet på meg, gir meg et kjapt kyss før han også blir stående og se på Vigdis. Med jevne mellomrom mumler hun et eller annet, og gestikulerer oppgitt. Mathias rister på hodet.

– Hun er ikke helt seg selv i dag, ass, sier han. Så ser han på meg og smiler.

– Glad for at du er her. Han tar hånda mi i sin. – Kom, bli med ordentlig inn!

Kontoret er stort, og langs vinduene står både en fancy sofa med bord, i tillegg til et gigantisk skrivebord i glass, som må være der Vigdis sitter og jobber når hun ikke er backstage og snakker i telefonen.

Jeg klemmer hånda til Mathias og ser opp på ham. Det ser ikke ut som at han har grått, eller sovet dårlig, han ser i det hele tatt veldig fin ut.

– Hvordan går det, egentlig? sier jeg. – Sorry at vi ikke kom ned backstage i går, men det var så mye 5

kaos, og så tenkte jeg at dere kanskje ville være alene, og – – Ikke tenk på det, avbryter Mathias.

– Okei, men hvordan har du det?

– Tar det etterpå, sier Mathias, og nikker umerkelig med hodet mot Vigdis, som har stoppet opp med travingen sin.

– Okei, sier jeg, og Mathias klemmer hånda mi igjen, før han slipper den.

Midt i rommet står et kjempestort bord med mange stoler rundt. Faren til Mathias sitter ved enden og ser ned i en PC, det ser ikke ut som han har lagt merke til meg.

Oppå bordet ligger det aviser strødd utover. Det må være absolutt alle dagens aviser, og selv om jeg så alle forsidene utstilt inne på Oslo S på vei hit, dras blikket mitt mot dem som en magnet. «SJOKKET», står det på den ene forsiden, med et stort bilde av Mathias med ganske sjokkert uttrykk i ansiktet. «DRØMMEN BRAST», står det på en annen. «DK–NO: 1–0», står det på en tredje, med et bilde av Ditte som triumferende løfter hånda i været, og Mathias ved siden av med det samme sjokkerte uttrykket i ansiktet.

– Det er typisk at de på død og liv må vinkle det som at Norge tapte for Danmark, sier Vigdis da hun ser hvor jeg ser.

– Men vi gjorde jo faktisk det, da, sier Mathias med et skuldertrekk. – Pappa, Karoline er her, sier han så, og liksom dytter meg litt foran seg. Svein løfter blikket og ser på meg og smiler.

– Hei, Karoline, sier han.

– Ja, hei, sier jeg, og løfter hånda til et slags vink.

Det burde ikke være flaut, jeg møtte ham mange ganger på campingen i sommer, men da var alt annerledes.

6

Da hadde han stort sett på seg en sliten militærshorts og singlet og stod og grillet. Og den gangen var ikke sønnen hans superkjendis. Superkjendis og innehaver av en andreplass i Star Factory. Så jeg blir flau likevel, kjenner rødmen leke i kinnene, men det ser ikke ut til at han legger merke til det. Svein fester derimot blikket på PC-en sin igjen, og får en dyp rynke mellom øyenbrynene. Jeg ser på Mathias, som har funnet en fotball nede ved sofaen, og begynner å trikse med den. Jeg tar av meg jakka, henger den over en stol og setter meg ned ved bordet, jeg også. Ser mer på avisene. Alle har Mathias eller Ditte, eller begge, på forsiden, og skriver om nederlaget i store bokstaver. «FAVORITTEN SVIKTET», står det på den som ligger nærmest meg, og under står det: «SNUBLET I INNSPURTEN: Den store, norske favoritten til å vinne Star Factory-finalen, Mathias Lund, sviktet da det gjaldt som mest, og tapte for danske Ditte Sørensen. Les mer på side 24, 25, 26, 27, 28, 29 og 30.»

Han burde ha vunnet. Han var best. Han var best hele veien, og alle visste det. Og likevel var det ikke Mathias sitt navn Chrissy ropte ut i Oslo Spektrum da vinneren skulle kåres i går kveld. Det skulle vært Mathias som vant! Det var jo det alle trodde, ikke minst Vigdis, som lovte ham det helt fra de først begynte å jobbe sammen.

Han trodde på henne. Og jeg trodde på henne. Eller, mest av alt trodde jeg sånn på Mathias, han gikk jo hele tida videre med glans. Til og med da han mistet stemmen rett før finalen, gikk han videre. Det ga sånn mening at det var han som skulle vinne. Og det er kanskje derfor jeg fremdeles ikke greier å ta inn over meg at det ikke ble sånn.

Jeg blar i en tilfeldig avis blant alle som ligger der, og finner saken om finalen. De har brukt store bilder, ikke 7

bare av sjokkerte Mathias, men fine bilder fra opptredenene hans også. På neste side har noen gitt terningkast til alle låtene til både Ditte og Mathias. «Every Song» har fått terningkast 6. «Det er ingen grunn til å tvile på hva alle Nordens tenåringsjenter skal høre på denne høsten», står det. Det er fint, da. Men det hjelper ikke på det faktum at han ikke vant. «Every Song» er ikke den offisielle vinnerlåten, samme hvor godt folk liker den, det er det Ditte sin låt som er. Selv om den bare har fått terningkast 5.

Emma og jeg tok toget sammen etter finalen i går. Jeg husker knapt noe av den hjemturen. Vi hadde blitt lovet en plass på etterfesten, men det ble ikke noe av. Mathias ringte bare kjapt da han var nede i garderoben og sa at han ville hjem til hotellet i stedet, men at jeg kunne komme til kontoret til Vigdis i dag. Jeg husker at jeg svarte på masse meldinger som kom inn fra alle kanter på turen hjemover, men ikke hva jeg skrev.

Det kommer meldinger i dag også, alle lurer på hva som skjer nå. Jeg har ikke svart på noen av dem. For hva skjer egentlig nå? Vigdis hadde planen klar for Mathias, han skulle rett på turné etter å ha vunnet Star Factory.

Låten som ble sluppet i går kveld, skulle promoteres og framføres overalt, og innspillinga av et helt album skulle begynne så snart kontrakten med plateselskapet var på plass. Alt var klart. Og så. Så tapte han. Mot føkkings Ditte. Som jeg egentlig ikke klarer å være ordentlig sur på. Hun er flink. Hun gjorde bare sitt aller beste. Og det viste seg å være enda bedre enn Mathias sitt beste. Iallfall mente publikum det, som stemte henne fram som vinneren. Og nå er det Ditte som får platekontrakt, og som skal på turné og få alt det som skulle vært Mathias sitt.

8

Det er sikkert ikke sånn at karrieren til Mathias er over. Men ut ifra måten Vigdis traver rundt i ring der oppe, er det lett å forstå at hun ikke er helt fornøyd med tingenes tilstand. Hva tenker hun egentlig om karrieren til Mathias nå?

Jeg legger vekk avisa og ser bort mot ham. Han virker ganske ubekymra, har tunga stikkende halvveis ut på den ene siden av munnen, mens han konsentrerer seg om å trikse med fotballen. Bryr han seg ikke i det hele tatt? Eller har han lagt det bak seg allerede? På togturen til Oslo i morges så jeg for meg at jeg måtte trøste ham fordi han var lei seg, eller roe ham ned fordi han var sint.

Iallfall noe helt annet enn å se på at han trikser med en ball.

– Svein, kan du ikke komme hit og se på det her, sier Vigdis, som endelig har satt seg ned ved skrivebordet sitt.

Faren til Mathias går bort til henne, og i det samme lyder et signal som må være dørklokka til kontoret.

– Karoline, gidder du? Det er nok de første journalistene, sier Vigdis og nikker mot døra.

Mathias skal intervjues i dag, av så å si alt som er av magasiner og aviser og TV og radio og jeg vet ikke hva.

Enda flere som vil høre om hva som skal skje videre, og jeg er minst like spent på svarene som dem.

Jeg løfter av telefonrøret som henger på veggen, og på en liten skjerm ser jeg en mann og en dame som står utenfor hovedinngangen.

– Kom inn, sier jeg og trykker på knappen som åpner døra. Et minutt etterpå kommer de opp trappa, jeg holder døra åpen for dem inn til kontoret.

– Hei, Karoline, sier dama og tar meg i hånda.

– Hei, sier jeg, og blir først overrasket, så glad, for at hun tydeligvis vet hvem jeg er.

9

Jeg smiler mens jeg klemmer hånda hennes, og gjør det samme med mannen som kommer rett bak henne.

Han har et svært kamera med seg. Tenk at journalisten vet hva jeg heter? Hun må ha sett det på Instagram, kanskje?

– Karoline! roper Vigdis med glad stemme, og jeg snur meg fort rundt. Vigdis kommer småløpende bort mot oss, og gir journalisten en klem.

– Sååå godt å se deg, Karoline, sier Vigdis, og vissheten og skammen kommer skyllende over meg. Hun heter også Karoline.

– Fått deg assistent, Vigdis? sier journalist-Karoline.

– Noe sånt! sier Vigdis. – Kaffe?

– Åh, ja takk, sier Karoline, og så får hun øye på Mathias, som har lagt fra seg ballen og står rett opp og ned litt unna oss. – Der er jo stjerna! utbryter hun.

– Herregud, så dritt med gårsdagen, men FOR et show!

Du var helt fantastisk, det må jeg bare si.

– Tusen takk, sier Mathias, og de trekker alle bort mot sofaen.

Jeg blir stående igjen ved døra, helt stiv i kroppen av skam. Tenk at jeg innbilte meg at hun visste hva jeg het.

Det bobler under huden av flauhet.

– Fikser du kaffen, Karoline? sier Vigdis. Først er det ikke godt å si hvem av oss hun mener, men så snur hun seg mot meg med et sukkersøtt smil. Jeg blir rådvill. Jeg vet da ikke hvordan man fikser kaffe? Men det kan jeg ikke si høyt, ikke foran journalistene og alle, det er Mathias som skal ha oppmerksomheten nå, ikke den barnslige kjæresten hans som ingen vet hvem er, hun som ikke engang kan lage kaffe.

Jeg går inn på kjøkkenet og ser meg rundt. Inne i det ene skapet finner jeg i det minste to kopper, og på ben10

ken står det en sånn maskin man har kapsler i. Emma og de har lik. Men hvordan bruker man den? Og hvor er de kapslene?

– Jeg skal hjelpe deg, sier Svein, som dukker opp bak meg. Han trekker erfarent ut den riktige skuffen hvor kapslene ligger, og setter i gang maskinen. Det går så kjapt at jeg knapt rekker å sette koppen under før det kommer kaffe ut.

– Takk, sier jeg. Og så blir det stille. Jeg prøver å komme på noe å si, jeg vil ikke at han skal tro jeg synes det er rart eller flaut, men jeg finner ikke på noe. Så det blir bare rart og flaut likevel.

– For noen rare greier vi er med på, sier Svein med ett.

– Litt av et opplegg, eller hva?

Jeg nikker.

– Her gikk jeg fra å ha en helt vanlig jobb og et helt vanlig liv med kone og barn, og plutselig ringer det journalister hver dag og jeg må jage vekk tenåringsjenter som prøver å slå opp telt i hagen vår!

Han sier det med en liten latter på slutten.

– Oi, ja, shit, sier jeg.

Jeg smiler. Litt usikker på om det er sant, det med jentene og teltet. Mathias har ikke sagt noe om det, men det forundrer meg ikke. Jeg vet hvor intense mange av fansen er. Svein gir meg en ferdig kopp med kaffe.

– Men det er fint for Mathias å ha noen å stole på, sier han så.

Jeg nikker.

– Ja, sier jeg.

– Er det én ting jeg har skjønt i løpet av disse månedene, så er det at det gjelder å vite hvem man kan stole på, sier Svein og gir meg den andre koppen. – Og at man absolutt ikke skal tro på alt man hører eller leser.

11

Jeg nikker igjen og går sakte ut mot sofaen med de to kaffekoppene. Tanken slår meg at det var som om faren til Mathias nettopp hadde kommet med en slags advarsel.

Kapittel 2

Journalisten som heter Karoline og fotografen hennes er bare de første av mange som Mathias skal treffe i dag.

Alle vil snakke med ham. Det er aviser og radio og TV og bloggere om hverandre. Det er jeg som løper for å lukke opp, smiler og hilser på alle, uten å tro flere ganger at noen kjenner meg igjen. Jeg fikser kaffe nå som jeg har lært meg hvordan, og ellers prøver jeg å være minst mulig i veien. Hun var ikke så langt unna, journalistKaroline, da hun spurte Vigdis om hun hadde fått seg assistent. Selv om det kanskje er den siste jobben i verden jeg kunne tenke meg.

Mens Mathias blir intervjuet, stort sett borte i sofaen, søker jeg tilflukt inni en stor, hvit stol som er formet som et rundt egg. Den er hul inni, så da jeg snurrer på stolen med åpningen vekk fra sofaen, er det ingen som ser meg.

Jeg kan lytte til Mathias og intervjuerne helt uforstyrret.

Han får veldig mange av de samme spørsmålene, og jeg lurer på om Mathias og Vigdis har snakket om hva han skal svare på noen av dem. For han høres liksom ikke helt ut som seg selv – men en stivere og mer veslevoksen versjon, som den han iblant ble forvandlet til på Star Factory.

«Hvordan føltes det da Ditte sitt navn ble ropt opp, 13

og ikke ditt?» «Du var jo den store forhåndsfavoritten, er du skuffet?» «Hva føler du nå?» «Hvor går veien videre?»

Mathias svarer og svarer, og er ganske god på å få det til å høres ut som om det er første gang han får nettopp det spørsmålet.

– Oi, godt spørsmål, sier han, og tar en kunstig tenkepause. Jeg hører ham fra inni egget og kan nesten mime det neste han sier, som på autopilot: – Det er klart det var en skuffelse å ikke vinne. Men jeg unner Ditte alt godt, hun var en fantastisk konkurrent med en sinnssyk stemme, og hun fortjente virkelig førsteplassen, sier han.

– Jeg er lei meg for at den fantastiske tida i Star Factory er over, men også veldig spent og gira på veien videre. Nå begynner jobben på ordentlig, jeg lover at dette ikke er det siste dere har hørt fra meg!

Det er gode svar, synes jeg, og han høres voksen ut. Men jeg har fremdeles ikke snakket med ham på tomannshånd, enda det har gått mange timer, og det verker i meg etter å høre hva han egentlig tenker.

– Og, Mathias, gratulerer med ny singel ute! sier en radioreporter med rosa hår, hun og Mathias sitter mot hverandre i sofaen med hvert sitt headset på, med en svær mikrofon mellom dem.

– Tusen takk, sier Mathias. – Liker du den?

– Jeg digger den! Såå catchy og kul! sier reporteren.

– Det er skikkelig kult å høre, tusen takk, sier Mathias.

– Men nå må jeg jo spørre, hvem handler den om?

Hvem er det du skriver alle dine sanger om?

Jeg spisser ørene. Hun er den første som har spurt noe 14

mer om låten, utover hvilke forventninger han har til den og hvordan han har tenkt til å promotere den framover.

Den låten, som jeg hørte på repeat hele togturen inn til byen. «Every song’s about you», synger han. Og den handler om meg. Det kiler i magen hver gang jeg tenker på det.

– Tja, godt spørsmål, sier Mathias og høres lur ut i stemmen. – Hva tror du den handler om?

– Jeg spurte ikke om hva den handler om, for det er vel ganske innlysende, sier reporteren.

– Er det? sier Mathias.

– Skal vi bedrive litt låttolkning her? sier reporteren spøkefullt, og Mathias svarer at det kan han gjerne.

– Okei, jeg tolker det som at det er noen som er veldig forelska, i denne låten, sier hun.

– Mhm, sier Mathias.

– Noen som har fått sin verden snudd på hodet, mistet litt fotfestet, kanskje, og føler seg ensom oppi all oppmerksomheten, sier hun.

Jeg nikker for meg selv inni egget. Jeg har liksom mest tenkt på én og én linje som jeg har kjent meg igjen i.

Som «I fell in love with your smile, it was the summer of my life», for eksempel. Men alt henger sammen, hele låten.

– Dagens beste tolkning, sier Mathias og gir henne en liten applaus.

– Takk, takk! Men hvem, Mathias Lund, hvem er det den handler om?

– Den handler om å ha en person som er helt spesiell, svarer Mathias. – Du vet når det føles som om alt man hører og alt man ser bare handler om den personen. Og når man skal skrive noe, ender alt man skriver opp med å handle om nettopp den personen.

15

– Det du beskriver nå, er vel å være skikkelig forelska?

– Ja … det er jo egentlig det, sier Mathias, og høres både litt sjenert og lur ut i stemmen.

Jeg greier ikke å la være å smile. Det kiler inni meg når han forteller om den. Om meg. Jeg vil bare høre mer.

Høre ham brekke ned låten i små, små biter og hva han har tenkt om meg underveis. Jeg vil vite alt.

– Så artisten Mathias Lund er skikkelig forelska om dagen, da? Og ikke singel lenger? spør reporteren.

– Altså, jeg har vel aldri sagt at sangen handler om meg, sier Mathias. – Den er skrevet med tanke på at mange kan ha det på den måten i løpet av livet, og handler egentlig ikke om en konkret person, liksom.

Jeg synker. Inni meg vokser et svart hull som drar meg nedover, det føles som om jeg faller, selv om jeg sitter helt stille. Hvorfor sa han det sånn? Har jeg misforstått alt, handler den ikke om meg likevel?

– Okei, jeg skjønner iallfall at vi ikke får noe mer ut av Mathias Lund angående kjærlighetslivet hans, sier reporteren inn i mikrofonen. – Låta hans «Every Song» er ute nå!

Så er intervjuet ferdig. Jeg fortsetter å sitte helt stille i eggestolen med beina løftet oppunder meg, lener meg tilbake mot det myke, mørke stoffet og ser opp i taket.

– Nå har du fortjent en pause, sier Vigdis til Mathias da radioreporteren har gått. – Vi kan stikke ut og fikse litt lunsj. Svein, bli med?

Jeg hører døra smelle igjen bak dem, og så noen som sier «Karoline?». Jeg svarer ikke, synker fortsatt. Eller flyter, helt alene i mørket.

Mathias stikker hodet inn til meg og smiler.

– Her du sitter, sier han. – Er det plass til meg òg?

Jeg nikker, men uten å gi plass til ham. Mathias be16

gynner å klatre inn, hele den lange kroppen hans, og jeg greier ikke å la være å le av hvordan han stabler armer og bein inn i stolen, helt til vi sitter helt inntil hverandre og han har et bein på hver side av meg.

– Hei, sier han og lener seg fram for å kysse meg.

Jeg møter ikke kysset hans, og han åpner øynene og ser på meg med et spørrende uttrykk i ansiktet.

– Jeg trodde at sangen handler om meg, sier jeg.

Mathias tar hendene mine i sine, fletter dem sammen.

– Den gjør jo det, sier han og smiler. – Har du hørt på den? Liker du den?

– Jeg liker den ikke, sier jeg, og Mathias rynker pannen.

– Jeg elsker den, legger jeg til.

Mathias smiler stort og slipper den ene hånda mi for å dra sin egen gjennom håret.

– Herregud, jeg er så sliten, sier han, og lener seg tilbake i stolen. – Au, sier han. – Det er ikke akkurat kjempekomfortabelt her inne.

– Det var det før du presset deg inn med de lange beina dine, sier jeg.

Mathias ler, men jeg forblir stille.

– Er det noe galt, eller? sier Mathias og møter blikket mitt.

– Hmm, sier jeg først.

Jeg vil egentlig ikke være en som føler så mye hele tida, men jeg kan ikke akkurat styre det.

– Si det, da, hvis det er noe, sier Mathias.

– Hvorfor kunne du ikke bare si til hun journalisten at sangen handler om meg? I stedet for at den handler om hvem som helst?

Jeg ser ned på hendene mellom oss, pirker litt på håndbaken min.

17

– Vil du det? At alle, absolutt alle, skal få vite det? sier Mathias.

Jeg kjenner at han ser på meg, men jeg møter ikke blikket hans.

– Ja. Eller. Jeg vet ikke.

– Vigdis sier at det kan være bra med litt mystikk rundt låta, liksom at folk kan connecte med den uten å vite nøyaktig hvem og hva den handler om, sier Mathias.

«Vigdis sier». Mathias høres ut som en liten papegøye som bare gjentar alt som kommer fra manageren hans.

Jeg hater det.

– Mhm, sier jeg.

– Og det er vel egentlig litt bra for deg også, da? sier han. – Du vet hvor mye kaos det blir med fansen, hvor mye dritt de skriver om deg og til deg hver gang det er et eller annet. Jeg vil ikke at du skal få noe mer hat, sier han.

Da møter jeg blikket hans. Han ser oppriktig ut, og jeg tror på ham. Han mener det han sier. Og antakelig har han rett, det er sikkert for det beste at det ikke er så åpenlyst hvem sangen handler om, og at han ikke forteller til alle journalister som spør, at han er forelska og ikke singel i det hele tatt.

Jeg lener meg fram og kysser ham. Mathias kysser meg tilbake, og jeg skjelver litt idet han drar tungespissen sin lett over leppene mine. Han smiler inn i munnen min, og jeg kjenner den velkjente følelsen av hjertet mitt som banker hardere og fortere. Mathias. Jeg elsker ham. Men jeg klarer ikke helt å riste av meg følelsen av å synke fra i stad, da han satt der to meter unna og liksom lot som at vi to ikke eksisterer. Som om jeg ikke finnes.