Kjære datter av Elizabeth Little

Kapittel 1

Så snart jeg var løslatt satte Noah og jeg oss i bevegelse.

Klesskift. Parykk. En anonym personbil. Vi bråsnudde én gang. To ganger. Kjørte sørover i østlig retning. I San Francisco fikk vi en jente som lignet meg til å sette seg på et fly til Hawaii. Å, så smart jeg var.

Men du vet sannsynligvis at jeg ikke er særlig smart.

Hør her, du trodde ikke at jeg rett og slett bare ville fordufte, vel? Luske bort og holde meg lavt i terrenget? Kanskje finne meg en fjern øy, en plastisk kirurg, en hvit keramisk maske som dekket halve ansiktet, og en lasso med renneløkke à la Operafantomet? Kom deg ned på jorda.

Men jeg hadde ikke tenkt at det skulle gå så langt. Det finnes oppmerksomhet, og så er det oppmerksomhet, og jo da, det siste gir deg berømmelse og penger og gratis designersko, men jeg er ikke Lindsay Lohan. Jeg forstår konseptet med synkende marginalt utbytte. Men det å ikke vite!

Det var det jeg ikke kunne takle. Det er derfor jeg er her.

Visste du at jo mer du husker, desto mer utvider du din oppfatning av din egen private tid? Ikke det, nei. Det er som studier og dop. Selv om man ikke kan beinfly fra døden, kan vi, hvis vi tar oss sammen og samler minnene, få springmarsjen til å virke litt lenger. Jo da, vi dør nok likevel, men vi vil ha levd mer. Det er jo en trøst, ikke sant?

Hvis du ikke er meg, da.

Bare tenk på hvordan det vil føles hvis noen skulle for11

ære deg en gullmedalje, sånn ut av det blå, og si at den var din. Å, herregud, tenker du. Jeg er suveren! Jeg ble olympisk mester. Men vent nå litt, hva var det jeg vant? Når vant jeg den? Når var det jeg trente? Burde ikke bicepsene mine være Madonna-svulmende? Hvordan kunne jeg glemme det øyeblikket som definerte livet mitt?

Og hva betyr det at jeg gjorde det?

Tenk deg at du i stedet for en gullmedalje ble dømt for drap, så vil du forstå litt av hvordan jeg har det.

Når jeg tenker tilbake på kvelden da mamma døde, er det som å innstille en bordantenne til å fange opp et fjernt tvsignal. Av og til får jeg inn bildet, men stort sett får jeg bare statisk sus, en ugjennomtrengelig vegg av snøvær. Noen ganger er det ikke et bilde engang. Noen ganger mangler tv-apparatet. Dersom jeg hadde hatt tid til å stanse opp og tenke den morgenen, kunne kanskje et par detaljer ha festnet seg, men politiet trakk meg i en faderlig fart ut av huset, inn i en politibil, og bort til stasjonen før jeg fikk tid til å tenke over hva jeg hadde på meg, for ikke å si hva jeg hadde gjort. Ved lunsjtid satt jeg i avhør og pirket størknet blod under neglene, mens to etterforskere forklarte meg hva de ville jeg skulle skrive i tilståelsen.

Ikke at jeg bebreider dem. Jeg hadde alltid ønsket oppmerksomhet.

Så kom rettssaken, som ikke hadde noe med det jeg visste å gjøre, men mer hva andre folk hadde bestemt seg for at jeg visste, og snart mistet jeg evnen til å skille mellom dem.

Og nå sitter jeg her med en floke av minner, et sammensurium av rasende vitneutsagn, skinnhellige magasinportretter, skreddersydde tv-filmer – mindre sammenhengende enn en «Hollywood-historie fra virkeligheten». Jeg aner ikke hva som er mitt lenger.

Og så er det bevisene. De eneste fingeravtrykkene på mors værelse var mine. Den eneste DNA man fant under mammas negler, var sannsynligvis også mine. Det eneste navnetrekket som var skrevet i blod ved siden av mammas lik, var opplagt mitt.

12

(Det stemmer, den biten hadde du vel ikke hørt om engang?)

Det er så sin sak å tviholde på at man er uskyldig når så mange mennesker er overbevist om at man ikke er det. Det er helt umulig når du ikke er sikker på noe lenger – annet enn det fryktelige, ugjendrivelige faktum at du ikke hadde vært særlig glad i din egen mor.

Uvissheten gnog i meg, marken fråtset i det halvråtne liket som hjernen min var blitt. Og da jeg satt i fengsel, helt isolert fra enhver mulighet til å få oppklart saken, kunne jeg ikke gjøre annet enn å undre meg. Jeg begynte å betrakte hver eneste dagligdagse handling som et tegn, en krystallkule, innvollene i en geit. Hvordan pusser en morder tennene? Hvordan børster en morder håret? Ville en morder ta sukker i kaffen? Melk i teen? Ville hun knytte skolissene én gang? To ganger?

Bare tull. Som om de ville ha gitt meg skolisser.

Av alle utfordringene innesperringen medførte, var dette kanskje det verste: Jeg var et fullstendig rasjonelt menneske som var redusert til å drive rudimentær gjetning. Jeg lovet meg selv at hvis jeg noen gang slapp ut, ville jeg prøve å finne ut hva som egentlig hendte. Jeg måtte jo finne ut hva jeg egentlig var.

Jeg hørte med vilje ikke på stemmen som fortalte meg at den eneste måten jeg kunne finne ut av det på, var å begå nok et mord.

Meldinger

Noah

Kontakt

Tirsdag 17.14 Dette er en test. Funker den nye telefonen? Fikk du dette? (Det er Noah.)

Hva faen betyr dette Det kalles tekstmelding Jeg vet hva det er, jeg vet bare ikke hvorfor vi gjør det Jeg må forsikre meg om at jeg kan nå deg Hva slags folk er det som faktisk ikke kan prate mer?

Velkommen til fremtiden Kan jeg dra tilbake til fengslet nå Venn deg til det eller dø, Jane :)

Kapittel 2

Seks uker etter at jeg kom ut – den siste torsdagen i oktober – sto jeg foran speilet på et hotell utenfor Sacramento og fiklet med håret mitt, som en jentunge i førpuberteten, mens jeg mannet meg opp til å klippe og farge det. Det føltes som jeg hadde stått slik i timevis.

I fengslet var håret det eneste jeg hadde, det siste som fortalte at jeg var meg. Så mye å passe på også; i mange år var de eneste personlige sakene jeg fikk lov til å ha sånne pakker med tyntflytende sjampo som ikke er større enn de ketchupposene man får på McDonald’s. Andre jenter drømte om sex eller narkotika eller røyk; jeg skulle gitt den venstre nyren min for en jævla Pantene. Jeg kunne ha spart meg selv for så mye arbeid hvis jeg hadde raket det av eller klippet det kort, eller brent det, men det gjorde jeg ikke, selv om min forfengelighet gjorde meg både synlig og dønn sårbar.

Bare en amatør vil handle sånn. Å, kutt ut. Jeg kunne ikke noe for det.

Jeg gredde håret med fingrene. Etter alt jeg hadde gjennomgått hadde det fremdeles samme tekstur som noe katten har kastet opp. Glansløse flokete tugger som rakk meg til livet, bare grove hårstrå med splittede tupper. Jeg smurte den fettete hånden over speilbildet, som om jeg var avdøde Liz Taylor som griset til en kameralinse. Det hjalp ikke. Jeg snudde meg vekk.

Noah ville ikke at jeg skulle føle meg innestengt, så han fant en suite til meg på et av disse førsteklasses hotellene hvor man kan bo i lengre tid. Seks hundre kvadratmeter 17

beige på beige dandert med «moderne» møbler og brosjyrer som skrøt av hotellets bekvemmeligheter. Internett! Kabeltv! Bestikk! Det var definitivt det beste stedet jeg hadde vært på mange år.

(Og jeg kunne ikke fordra det. Altfor stort. Altfor mange vinduer. Altfor mange puter. Det eneste stedet jeg kunne sove var i badekaret, ikke at det gjorde meg noe. Alkovene ga like mye trøst som en klem – eller kanskje jeg mener en tvangstrøye.)

Jeg vadet gjennom Noguchi salongbord-kopier som var tilfeldig plassert rundt i værelset og slengte meg ned på sofaen for å få med meg nyhetene. Jeg hadde ikke slått av tv-en siden ankomsten – hver time klikket jeg på HLN før jeg zappet meg gjennom MSNBC, CNN og Fox. Hvis jeg følte meg i det masokistiske hjørnet zappet jeg over på E! Etter en hel måned var mesteparten av nyhetsdekningen mer spekulativ enn hva man kaller undersøkende journalistikk, men det var spekulasjonene jeg var interessert i. Ingenting er mer egnet til å torpedere en god plan enn ren og skjær uflaks.

Jeg la bena på salongbordet.

Det var midnatt og nyhetskanalene hadde gitt opp å late som de var interessert i noe viktig: Jeg var hovedoppslaget.

Programlederen hadde symmetriske, aggressive trekk og et bistert oppsyn som sto i kontrast til hennes velpleide ytre.

Skulle tro hun deltok i en missekonkurranse. Til tross for rynken var pannen hennes like glatt som glyserinsåpe. Hun var minst to år yngre enn meg.

Jeg gned meg i pannen og tenkte på Botox.

Kvinnens fiskemunn beveget seg. Jeg skrudde opp volumet. «Jane Jenkins, som for ti år siden ble dømt til livsvarig fengsel for drapet på sin mor, ble løslatt for seks uker siden, etter at en domstol omgjorde denne og åtte andre dommer som resultat av etterforskningen av kriminalteknikere fra Los Angeles-politiets bevisforspillelse i perioden 2001 til 2005. Til tross for domstolens kjennelse er den amerikanske offentlighet fremdeles sterkt overbevist om at Jenkins er skyldig. Ifølge en meningsmåling i forrige uke fra ABC ny18

hetsgallup har 87 prosent av de spurte gitt uttrykk for sin overbevisning om at Jenkins er skyldig i å ha drept sin mor.»

En bærer av en Birkin krokodilleskinnsveske sa at de andre tretten prosentene virkelig mente at jeg er skyldig.

«Det kommer derfor ikke som noen overraskelse at Jenkins ennå ikke har vist seg offentlig siden løslatelsen. Hun har ikke engang gitt noen indikasjon på hvor hun befinner seg. Men dersom Jenkins håper på en ny start, vil hun nok bli skuffet. I dag har nemlig kriminalbloggeren Trace Kessler, som har dekket saken siden 2003, utlyst en belønning på femti tusen dollar for opplysninger som kan føre til lokalisering av Jenkins –» Jeg fisket bak tv-apparatet, trakk ut kontakten og ønsket jeg kunne gjøre det samme med Internett. Jeg banket med den neglebitte fingeren på den mørklagte skjermen som viste speilbildet mitt.

Trace Kessler. Mer en løkke rundt halsen enn et horn i siden. Jeg visste han ikke ville nøle, men stramme renneløkken godt til. Å, gi deg. Dette er ingen farbar vei.

Jeg gikk bort til kjøkkenkroken hvor jeg hadde lagt pakken med tre alt-i-ett sakser som Noah hadde gitt meg sist han stakk innom hotellet. Saksene var like skarpe som en bakrus midt på blanke formiddagen. Da jeg prøvde dem på innsiden av armen, etterlot de bare en tørr, rosa stripe. Jeg oppdaget at jeg skar tenner. Jeg prøvde å si til meg selv at Noah sannsynligvis ville betrakte det som et kompromiss.

Det var flaks at han ikke hadde utstyrt meg med lekesakser.

Det ville lignet ham.

Første gang jeg fortalte ham at jeg hadde tenkt å klippe håret, ble han så taus at selv de blå ringene under øynene utvidet seg, som om jeg hadde vist interesse for uran til fremstilling av atomvåpen eller hybride zombier. «Jeg er ikke sikker på om det er en god idé,» sa han, for når det kom til stykket var Noah Washington bare en fyr som overreagerte på det aller minste.

19

Jeg himlet med øynene. «Jeg spør ikke etter et barberblad.»

«Det ville du aldri gjøre. For tydelig.»

«For lett å glemme,» korrigerte jeg – for når det kom til stykket var også jeg en person som overreagerte på det aller minste.

I et av kjøkkenskapene fant jeg et kaffekrus, som jeg snudde med bunnen opp så jeg kunne skjerpe saksene på den uglaserte ringen på undersiden, et knep jeg hadde lært meg i fengselsbibliotekets avdeling for naturbøker, for øvrig helt mal apropos. Jeg førte knivbladet frem og tilbake over den hvite keramikken og merket at irritasjonen avtok, beroliget av den dirrende gjentagelsen, den myke, behagelige skjæringen av bladet.

Jeg tok saksen med meg inn på badet, grep tak i en hårfloke og strammet til. Håret hadde omsider begynt å tørke, krølle seg og ekspandere, noe som pleide å gjøre mor helt fra seg. Hun prøvde alltid å få meg til å sette det opp i en hestehale, en knute eller en chignon. «Du kunne bli så stilig, hvis du bare gjorde et forsøk,» sa hun en gang i et sjeldent øyeblikk av moderlig optimisme. Jeg glodde inn i speilet, grep hele håret og laget en såte øverst på hodet. Det fikk halsen min til å virke lengre, kjeven ble skarpere, øynene klarere.

Selv i det grusomme lyset på hotellets baderom, kunne jeg jo se at hun hadde hatt rett. Kanskje var det noe pent ved meg likevel.

Helvete heller. Det er jo bare hår.

Neste lørdag kom Noah rett før klokken fem om morgenen, som han hadde lovet. Han boltet døren bak seg før han ga meg et rart blikk. «Ja, det er jo en måte å unngå fotografene på.»

«Du smigrer meg.»

Han slengte en pose smultringer bort til meg. «Det var det beste jeg fikk til på denne ukristelige tiden av døgnet.»

Jeg aksepterte motvillig. Jeg hadde prøvd å legge på meg så mye som mulig, men jeg kunne jo ikke akkurat springe ut 20

etter en hamburger og pommes frites. Å be et bud komme med mat var utelukket. Derfor hadde jeg levd på nudler – kyllingnudler, kyllingnudler med fløtesaus, kyllingnudler med chilismak. Jeg este ut for å ta igjen for tapte krefter.

Dersom jeg satt helt stille kunne jeg kjenne saltoppløsningen sive gjennom huden. Hva skulle jeg ikke gitt for en deilig frisk salat eller et brekkmiddel.

Noah så på da jeg tvang den siste smultringen ned, mens han ga mine spisse albuer eller utstående krageben et kritisk blikk. Han kunne ikke engang se det verste, det innsunkne brystbenet, de knivskarpe hofteskålene. Det er slikt som skaper psykologisk liminalitet, prematur fødsel og nær forestående død. Og fengselsmat. «Du er fremdeles altfor tynn,» sa han.

«Du er fremdeles altfor sjefete.»

Han så raskt til siden, et typisk unnvikende blikk. Jeg pleide å tenke meg at dette var noe han gjorde med alle sine klienter, at han sørget for faglig distanse, for å forsikre seg om at han ikke hadde svarene på de spørsmålene han aldri hadde tenkt å stille. Men dette var en annen form for unnvikelse. Det var meg han helst ville se stå uten svar.

Noah var den syvende advokaten min, eller kanskje den åttende? Herregud, enda en ting jeg ikke husker. Jeg vet at den første som tok saken var en av min forhenværende stefars advokater med pokerfjes, men han sa takk for seg da det gikk opp for ham hvilken overveldende bevisbyrde jeg hadde mot meg. Nestemann var en PR-kåt Hollywoodadvokat, men jeg kvittet meg med ham da jeg oppdaget at han brukte skjorter med sukkerkulørte striper. Så fulgte den ene mer useriøse advokaten verre enn den andre, slike som ber en om å saksøke hvis man glir på et bananskall. Noen av disse var ute etter pengene jeg ville arve hvis vi klarte å hoppe over en statutt eller to, og noen av dem ville bare i rampelyset.

Men Noah ville ikke ha noe å gjøre med penger eller berømmelse eller til og med makt, hvilket selvfølgelig var grunnen til at jeg valgte ham. Til min advokat, mener jeg.

21

Vi hadde vært sammen siden 2006, som var året da jeg endelig kom såpass til hektene at jeg kunne begynne å tenke på å anke. Han er – vel, hvordan kan jeg beskrive Noah? – høy, pen, reservert. Uryddig brunt hår som blekner og blir blondt i sommerhalvåret. Hans sørstatsaksent var som hentet ut av Tennessee Williams’ skuespill, genetisk tenderte hudfargen mot en bondes bruntone. Han hadde vokst opp lutfattig i en liten gudsforlatt by i Mississippi, men han var sulten på alt annet enn det pappa fortalte ham. Optimismen hadde han utrolig nok intakt. Jeg tør vedde på at han reiser hjem hvert år til høsttakkefesten i den tro at denne gangen skal han endelig få overtalt familien Brown til å komme seg over søksmålet mot utdanningsrådet.

Jeg var blitt tipset om Noah av en av de få fengselsbetjentene som ikke taklet hva obligatorisk isolasjon gjorde mot oss i Høysikringsblokken, og straks jeg hadde fått det privilegium å få tilgang til penn og papir, begynte jeg å skrive til ham. Det måtte sytten brev til før han lot seg overbevise om å avlegge meg et besøk, for jeg visste at et personlig møte var avgjørende. Hvis han hadde vurdert saken utelukkende ut fra det innfløkte materialet – eller bare på grunnlag av mine egne uttalelser – ville han aldri ha tatt i den.

Men så snart han festet blikket på meg, hadde jeg ham på kroken. Jeg hadde sett verre ut, men bare nesten. Jeg var bare skinn og bein og halvveis katatonisk. Jeg kunne ikke engang tro at han virkelig var der, før det var gått tjue minutter av intervjuet. Han var den første som hadde besøkt meg på mange år.

Som ventet var medfølelsen hans like brå som den var ubetenksom. Det er ikke mange fordeler man har av å tilbringe sju uker i enecelle, men en av dem er å inngi sympati på humanitært grunnlag.

Dette er en av de tingene du må vite om Noah: Uansett hva du må ha hørt, ønsket han virkelig å være annerledes, å slå et slag for de undertrykte masser eller noe sånt (fyren pottetrente sikkert i ett år så han kunne gjøre sitt for mil22

jøet). Han frelste meg via rene assosiasjoner. Var han Torvel, var jeg Valmont. Var han Hillary, var jeg Bill. Var han Cindy Lou Who, var jeg Grinchen som stjal julen.

Hvis jeg hadde vært et bedre menneske, ville jeg ha latt ham gå for mange år siden.

Den morgenen i hotellsuiten så Noah ut som han hadde vært oppe hele natten, og det hadde han sikkert også, med alt det jeg hadde bedt ham ordne for meg. Han hadde rufset til håret så det sto rett til værs, og det vanlige oppsynet hans – som hengekjakene på en hund – hadde gått over fra bassett til blodhund. Da han satte seg foran meg, falt øynene igjen før han tvang dem opp igjen.

Han trakk en struttende saksmappe opp av den flekkete og ille medfarne dokumentkofferten han yndet å drasse rundt på for å kompensere for sitt pene utseende.

«Papirene dine,» sa han.

Han holdt på mappen et øyeblikk lenger enn nødvendig.

Jeg åpnet mappen. Øverst lå det et førerkort. Jeg holdt det opp til lyset. En ujevn pannelugg og nusselige korketrekkere. Briller med stålinnfatning kjøpt på tilbud med linser som antar farge som våt papp. Håret mitt var sånn. Jeg så ut som en person som ikke vet hva onanering er.

Jeg ante ikke hvordan Noah hadde klart å få laget førerkortet så kjapt. Han må ha kontaktet en som virkelig sto i gjeld til ham.

Noah iakttok meg mens han prøvde å sette seg godt til rette i en Bauhaus-stol som lignet på noe fra et barnehjem i en Dickens-roman.

«Det er god plass i sofaen,» sa jeg mens jeg fremdeles glodde på førerkortet.

«Det møblet er laget av stein,» sa han. «Kan du gi meg en god grunn til at jeg valgte dette hotellet?»

«Dette er første anledning du har hatt til å skjemme meg bort.» Jeg tok opp neste ark. «Ingen problemer med navneforandringen?»

«Nei. Det er legitimt – vel, legitimt nok. Tenker du å bruke Becca eller Becky?»

23

«Kaller du meg Becky går jeg rett til People magasin og sier at yndlingsboken din er Kildens utspring.»

Dersom jeg hadde frie hender til å velge meg et hvilket som helst navn i verden, ville jeg ha valgt Corlaie eller Delphine, et sånt navn som en lady gir sin lille skjødehund. For ingen – absolutt ingen – dagdrømmer mer om søte navn enn jenter som heter Jane, og det med god grunn. Ja, for selv de mest berømte Jane-er vi har er bare noen tørrpinner i verdensklasse. Austen, Eyre, Doe? Peppermøy, tosk, lik. Det er et under at jeg har klart meg så godt som jeg har.

(Men det er da i det minste en viss verdighet over navnet Jane. Da jeg ble arrestert, bestemte tabloidene seg for å kalle meg Janie, noe alle har brukt siden. Som om jeg trengte enda en grunn til å hate Aerosmith.)

Men i min verden var det ikke plass til innfall – det var det aldri – derfor valgte jeg et navn man kunne stole på … og straks glemme. Rebecca Parker var perfekt, så perfekt at jeg var redd jeg ville glemme det selv.

Noah kremtet. «Følger du med?»

Jeg rotet rundt i mappen, og minnet meg selv på – hva var det den fordømte skrankeadvokaten kalte det igjen – tilstedeværelse. «Sosialstønad?» spurte jeg.

«Den er der,» sa han. «Tok meg mesteparten av de siste fjorten dagene. Det meste sto i kø eller på vent. Det var en fullkommen anledning til å tenke over min strålende karriere og lure på hvor alt gikk galt.»

«Du burde ha gjort som jeg,» sa jeg. «Tjueseks, søkkrik og jeg har ikke engang gått på videregående.»

«Du vet vel hva mamma sier når jeg snakker med henne? ’Noah,’ sier hun, ’hvorfor kan du ikke bli mer som den hyggelige jenta Janie Jenkins.’»

«Hun er ikke alene om det.»

Det var en flau vits, men jeg måtte smile. Noah grep hånden min og gned fingertuppene over knokene mine, før jeg trakk hånden til meg.

«Hva med pengene?» spurte jeg.

Etter et øyeblikk skjøv han en brun konvolutt bort til meg 24

over salongbordet. Jeg åpnet den og fant kontoutskrifter og overføringer og investeringer og en bunke med sedler. Tilbakeholdelsen av mammas arv var blitt hevet, men i alle andre henseender var jeg en rømling. Jeg måtte unngå transaksjoner som kunne spores, men å gå med så mye kontanter på seg var nesten like risikabelt.

Jeg begynte å telle sedlene, men da jeg kom ut av tellingen for tredje gang, ga jeg opp. Jeg la hodet i hendene og lukket øynene. Fra sideværelset hørtes en lyd, en lav rumling – jeg hadde glemt å slå av viften på badet. Borte i korridoren smalt det i en dør.

Jeg skulle til å si et eller annet, men Noah bøyde seg frem og avbrøt meg med et ansiktsuttrykk jeg kjenner så altfor godt. «Hør her,» sa han, «du er en voksen kvinne, du kan gjøre hva du vil –» (Når har vel en setning som begynner med «hør her» noensinne gått i favør av personen som ble snakket til?)

Jeg pustet ut. «Har du virkelig tenkt å gjøre dette?»

«Jeg mener bare du bør vurdere den muligheten at å forsvinne er umulig.»

«Det kan jeg vel. Den hyggelige dommeren sa at det kunne jeg.»

«Hvert eneste nyhetsbyrå og hver eneste tv-kanal har kjørt opptak fra rettssaken.»

«Bra – da venter jo folk å se meg slik jeg har vært.»

«Jane, de har til og med laget en film om deg.»

«Enda bedre. Da vil alle tro at jeg ligner på dama i filmen.» Jeg rynket pannen. «Hvordan er det med den dama, forresten? Spiller hun den ungen fra Trollmannsfilmen fremdeles?»

«Kan du være alvorlig et øyeblikk?»

«Alt ordner seg, Noah, jeg er ingen idiot, heller.»

«Ikke vanligvis.»

«Aldri.»

«Jeg vet ikke om det nødvendigvis er så bra.» Han gjorde en pause, satte seg bedre til rette og gredde fingrene gjennom håret igjen. «Det går ennå an å ombestemme seg. Du 25

kan ennå få et liv i full offentlighet. For å si det som det er, jo mer du prøver å gå i dekning, desto mer vil de prøve å finne deg, og det er begrenset hva jeg kan gjøre der jeg er.»

Jeg prøvde å la være å tenke altfor mye over det jeg nå måtte si.

«Ja – siden du bringer det på bane – det er på tide å avslutte engasjementet ditt.»

«Unnskyld?»

«Ikke misforstå. Jeg er vanvittig takknemlig for alt du har gjort. Men fra nå av –» Han strammet kjevemusklene. «Du mener at jeg ikke er nyttig lenger?»

«Med mindre det femte lovtillegg er forandret i løpet av de siste par ukene, vil jeg si ja.»

«Så det var det? Jeg burde visst at du ville ha gjort noe slikt.»

«Ikke ta det personlig. Vi er jo ikke elskere akkurat.»

(Jeg er ikke videre snill av meg, men barmhjertighet er noe annet.)

Noah satte dokumentvesken fra seg med et smell og slo opp låsene. Et øyeblikk etter landet en plastpose i fanget på meg.

«Denne vil du vel ha,» sa han.

Jeg så ned og bekjempet lysten til å legge hendene for øynene. I posen lå alle de sakene jeg hadde tatt med til politistasjonen den formiddagen – og de eneste personlige eiendelene jeg hadde mottatt da jeg ble løslatt. Jeg så en leppestift som det tøt rosa masse ut av, flere øyenskygger hadde falt ut og lå i et eneste rot. En dåse solpudder hadde skilt seg, to deler fet masse, en del som lignet avføring. Dernest en fyrstikkeske, et nøkkelknippe, sovepiller, tilbehør og altfor mange kredittkort.

«Jeg ba deg jo kaste disse greiene,» sa jeg.

«Du har ikke en anelse om hva som finnes her.»

«Jeg har ikke behov for det.»

«Men se på det da, i det minste.»

«Jeg vil ikke ha det.»

26

«Jane –» Med det samme han la hånden på skulderen min visste jeg hva som kom, men jeg var altfor sliten til å stå imot. Så jeg lente meg bare tilbake og så ut av vinduet, mens han gikk gjennom mye juggel som passet bedre på broderte pynteputer og julekort. Han avsluttet slik han pleide. «Du gjorde det ikke, jeg skulle ønske du kunne tro meg.»

Og jeg avsluttet som jeg pleide: «Jeg tror deg.»

Det er noe annet du må vite om Noah. Han mente at hvis man trodde på noe, ble det sant.

JANE JENKINS Fra Wikipedia, den frie encyklopedi (omdirigert fra Janie Jenkins) Jane Jenkins (født 22. november 1986), er en drapsdømt amerikansk millionærarving.

Barndom [rediger] Mange detaljer i Jenkins’ barndom er uklare, siden familien nekter å samarbeide med pressen og Jenkins’ egne forklaringer om barndommen er avvikende. Men de helt grunnleggende fakta er kjent: Hun er datter av Marion Elsinger (født Jenkins) og den sveitsiske industrimagnaten Emmerich von Mises, som døde rett etter at datteren var født. Jenkins tilbrakte størstedelen av oppveksten i Sveits og nærliggende områder. Hun flyttet til Los Angeles med moren og stefaren i august 2001.

Gjennombrudd [rediger] Jenkins’ kjendisstatus skyldtes rykter om et forhold til den britiske sangeren Oliver Lawson, som var i vanskeligheter. De kunngjorde aldri forholdet, men Jenkins var sammen med Lawson da han ble lagt inn på grunn av en overdose. Paret ble aldri sett sammen igjen, men på grunn av sin sans for moter og menn kom hun i rampelyset, og snart ble det skrevet om henne i tabloidaviser og sladrespalter.

Selv om Jenkins’ stjerne var stigende, nektet hun å jobbe for tv eller film, noe som er uvanlig i Hollywood. I 2002 uttalte hun at hun foretrakk å bruke tiden på ting som ikke «suger».

Privatliv [rediger] Hun har vært i et forhold med Tobey Maguire, Joshua Jackson, 29

Oliver Lawson og Jim Adkins fra Jimmy Eat World. Hun hadde en tibetansk lhasa apso som hun kalte «Fuckface».

Arrestasjon og domsavsigelse [rediger] Sommeren 2003 ble Jenkins’ mor funnet død i sitt hjem i Beverly Hills. Jenkins, som aldri hadde lagt skjul på sitt vanskelige forhold til moren, ble arrestert senere samme dag. Etter rettssaken som pågikk en måned og krevde to ukers juryarbeid, ble Jenkins dømt til livsvarig fengsel for overlagt drap. Hun hadde på seg en Alexander McQueen-kjole da hun mottok dommen.

I september 2013 ble Jenkins løslatt som resultat av mistanken om bevismanipulasjon ved Los Angeles-distriktets kriminaltekniske laboratorium. Det er ikke kjent hvor hun nå oppholder seg.