KimberleyFreeman
Bakglemselensslør
KimberleyFreeman
Originalenstittel: EvergreenFalls
Oversattav:Ann-MagrittSævold
Copyright©2014byKimberleyFreeman
Allrightsreserved.
Norskutgave:
©CAPPELENDAMMAS,2016
ISBN:978-82-02-50550-9
1.utgave,1.opplag2016
Omslagsdesign:ChristabellaDesigns Omslagsfoto:GettyImagesog123RFPtyLtd. Sats:Type-itAS,Trondheim2016 Trykkoginnbinding:ScandBookUAB,Litauen2016
Materialetidennepublikasjoneneromfattetavåndsverklovens bestemmelser.UtensærskiltavtalemedCappelenDammASerenhver eksemplarfremstillingogtilgjengeliggjøringbaretillattiden utstrekningdeterhjemletilovellertillattgjennomavtalemed Kopinor,interesseorganforrettighetshaveretilåndsverk.
Utnyttelseistridmedlovelleravtalekanmedføreerstatningsansvarog inndragning,ogkanstraffesmedbøterellerfengsel.
www.cappelendamm.no
TilminneomStellaVera Sannhetensstjerne
Desnakkerheletidenom«liket»,ogFloraerreddhunskal begynneåskrikeogaldrislutte.Dehvisker,menhviskingener ikkelavnok,slikdenaldriernårmennhvisker,ogdesierdet omogomigjen.«Vikanikkebarela liket liggeietromher.»
«Hvisvilegger liket ibadekaret,vildetkanskjeseutsomen drukning.»«Mendekommertilåundersøke liket,ogdavil definneatdetikkeharvannilungene.»Ogsåvidere.Flora erinnestengtitankenesmørke,dystrefengsel,uteavstand tilåforstånoesomhelstetterathunoppdagetdenstakkars bleke,livløsekroppen.Hunskjelverideniskaldevinden.Den feierinngjennomdenåpnedørenogsnikerseginnpådehøye eukalyptustrærnesomstårsomvaktposternedgjennomden mørkedalen.
«Hvisgamlingenfårsnusenidette,»sierTonyogunderstrekerordenemedåtaetkortdragavsigarettensin,«kommer hantilåstengebankhvelvetmedsjulåser,ogFlorafåringenting.»
Hunvilsiathungirblankeipengene,atdødenaldri harvirketsåbunnløsogendeligogugjenkalleligsomidette øyeblikket,nårhunstårhervedsidenavdetlivløselegemettiletmenneskesomsåsentsomdagenførpustetog gråt.Leppenebevegerseg,menikkeenlydkommerover dem.
«Hvavildugjøre,Florrie?»spørSweetiehenne.
«Deternytteløståprøveåsnakkemedhenne,»sierTonyog risterpåhodetidetsvakelysskinnetfrastormlampen.«Hun
trengerminstetparglasswhiskeyomhunskalkommeutav sjokktilstanden.Hørher,detenestevivetakkuratnå,erat folkikkemåfåvitenoe.Detmåseutsomenulykke.Etfall underenspaserturlangsstien.»
«Isnøen?Vilnoentropådet?»
«Tenkpåomdømmetdettemennesketharhatt,»sierhan, og–å,herregud–nådytterhanidendødemedspissenpåden eneskinnskoensin,slikatkroppenløfteslittoppogsynker nedigjenpågulvet.«Ikkemorsbestebarn,akkurat.»Tony registrererplutseligatFloraståroghørerpå,ogtarsegidet. «Unnskyld,Florrie.Jegprøverbareåværepraktisk.Dumå stolepåoss.»
Floranikker,fremdelesisjokk,uteavstandtilåfordøyedet somerskjedd.
«Hvorlangtskalviflyttedet,da?»spørSweetie.
«Sånærfossensommulig.»
Sweetienikkerogbøyersegnedoggriperomdelivløse benameddestore,kjøttfullehendenesine.Florataretskritt fremforåhjelpetil,menTonyskyverhennetilbake,vennlig, menbestemt.
«Duventerher.Duerientilstandsomutelukkeratdukan hjelpeoss,ogdessutenerdetbitendekaldtute.Jegvilhelst slippeåmåttetakleetliktil.»Hanknipsersigarettstumpenut dørenforanseg,ogdenseileribuegjennomluftenoglander isnøen.Denlillegloensluknerstraks.
Floraseretterdemmensdegår.Destreversegmøysommeligutimørketogkuldenogblirtilsmå,utydeligeskikkelser nedeiendenavhagen,ogsåforsvinnerdenedsteintrappen somførernedoveridalen.Deterbegyntåregne,ogstore, tungedråperfallerfradenmørke,skytungehimmelenoglanderlydløstisnøen.Hunståridørenogventerpåatdeskal kommetilbake,ogfingreneblirlangsomtfølelsesløseikulden.
Regnetvilvaskevekkdetungefotsporenederesisnøen,og sporeneetterdeslappe,dødearmenesomslepesmellomdem også.Menregnetvilogsåfalleoverliket,leggesegoverdet sometvåttskrud,oggidetenvasstrukkenbegravelse.Flora
leggerhendeneforansiktetoggråter,avsjokkogskuffelseog fortapetoggrusomhetenesomhunutentvilharivente. StakkarsViolet,sierhuninneiseg,omogomigjen. Stakkars,stakkarsViolet.
Kapittel1
Haddejeghatterfaringmedmenn,villejegikkeværtentrettienårgammeljomfruansattiminførstejobb,ogjegville kanskjeklartåsnakkemedTomasLindegaardutenåfremstå somenbablendeidiot.
«Detvanlige?»sajeg,idethankomborttildisken.«Dukan godtfinnedegetbordogsettedeg,såblirduservertvedbordet.Hvisduvil.Ellerikke.Jegmener…dugjørselvfølgelig somduvil.»
Tomassmilte,detglimtetideblåøynene,ogenmassesmå rynkerkomtilsyneiøyekrokene.«Kanskjejegoverraskerdeg idagogbestillernoeheltannet,»sahan.
Jeglo,mensluttetstraks.Latterenminvarliksomaltfor høy.
«Espresso,»sahan.
«Mendeterjodetdualltid…å.»
Hansmilteigjen,ogjegsmiltetilbakeogføltemegetøyeblikksomberuset,slikjegalltidgjordenårhanvarinærheten. JegsåplutseligMrs.Taitkommeinnogskyndtemegbortfor åhjelpehenne.Hunvilleallerhelstklaresegselv,mentrengte hjelptilåsetteseg.Hunvarplagetmedstiveleddoggikkmed stokk.
Hunkomsegpåplasspåstolen.«Takk,vennenmin,»sa hun.«Endobbelkaffelatteogensigarett,takk.»
Hunkomalltidmeddensammemorsomheten.Hunhadde sluttetårøyketrettiårtidligere,menpåstofremdelesathun savnetsigarettenehverenestedag,ogsærligtilmorgenkaffen.
«Bareetøyeblikk,»sajegoggikktilbaketildisken,der
Pennyhaddesattigangkaffemaskinen.Lydenavdenoverdøvetklirringenogpratenikafeenogdendumpe,pulserende dunkingenavmusikken.Tomashaddesattsegvedstambordetsitt,midtilokalet.
Pennysåpåmeg,nikketnestenumerkeligiretningTomas ogsendtemegetmegetsigendesmil.
Jegtrakkpåskuldrene.Jeghaddeingenanelseomhanvar likeinteressertimegsomjegvariham,tiltrossforatvipratet sammensååsihverenestedag.HanvarmedietteamavarkitektersomarbeidetmedåpusseoppdethistoriskeEvergreen SpaHotel,oghanvarkommetheltfraDanmarkforådesigne hotellværelserogforåsjarmeremegisenk.Pennyeidekafeen, somvarenglitrende,glansetlitenkrokiglassogkrom,beliggendevedendenavdennyligferdigoppusseteøstfløyenihotellet.JegvarsikkerpåatTomasvarmerinteressertihenne, hennesveltrentekroppogspanskegenersomhunhaddearvet framorssiden.Ikkeensommeg,entynn,lyshåretjentemed bleke,nestenusynligeøyenbryn.
Pennyskjøvtokopperborttilmeg,denenemedMrs.Taits kaffelatteogdenandremedTomas’espresso.«ServerMrs. Taitførst,»sahunlavt,«ogsådrøyerdudetlitt,ok?Vetdu hvordandugjørdet?»
Jegnikket,gikkborttilMrs.Taitmedkaffenhennesog hentetsåTomassin.
«Takk,Lauren,»sahanogristettosmåsukkerposermellomtommelenogpekefingeren,førhanhelteinnholdetidem nedikaffensin.«Stilleheridag,hva?»
Nåhaddejegsjansentilådrøyedetlitt.«Ja,»svartejeg, «menjeglikergodtatdeterlitttravelt.Duglirinnien rytme.»
Småprat.Jegstofaktiskderogsmåpratet.Detvarikkeså vanskeligsomjeghaddetrodd.
«Lysttilåsettedegetøyeblikk?»sahan,medetvennlig smil.
Etstøtavopphisselse.JegkastetetfortblikkpåPenny,som signaliserteatjegskulletaimotinvitasjonen.Jeghørteatmobilenminbegynteåringeihåndveskenunderdisken,menig-
norerteden.Vipratetomforskjelligeting,lette,dagligdagse temaer,littmindredagligdagsetemaer–hanvarskilt,ingen barn–vihaddeøyekontaktmedhverandre,vilo.Flørtet.Vi flørtet.Tankenfikketnytt,varmtstøttilågåavibrystetmitt. Telefonenminringteigjen.
Pennyrørteplutseligvedskulderenmin.«Beklager,Lauren.»Hunholdtfremmobilenmin,somnettoppvarbegynt åringefortredjegang.«Determorendin,ognåerdettredje ganghunringer.Kanskjedeternoeviktig.»
Defembokstavenelystemotmegfradenlilleskjermen. MAMMA.«Jegbeklager,»sajegtilTomas.«Jegmåtaden.»
«Selvfølgelig,»sahanogtømtekaffekoppensin.«Jegmå gånåogså.»
Jeggreptelefonenoggikkfortbortihjørnetavkafeen,bak stativetmedukeblader.«Mamma?»
«Hvorharduvært?Jegharringttreganger!»
«Jegerpåjobben.Jegkanikkebareslippealtjegharihendene…»Slappav,ikkeværsåbryskmothenne,sajegtilmeg selv.«Jegkanikketatelefonenheletidennårjegjobber,»forklartejeg.«Jegvaropptattmedåservereenkunde.»Jegkastetetblikkoverskulderen.Tomasvargått.Menhanhadde lagtigjennoepåbordet.Jegsattekursentilbakemotdet.
«Jegbleuroligdaduikkesvarte.Hvorforerdudersåtidlig?»
«Jeghardettidligeskiftetidag.Viservererfolkpåveitil jobbennå.»Detvarennøkkelsomlåpåbordet,festettil enlitenmerkelappiplast.Pådenenesidenavdenstonavnethans, TomasLindegaard.Pådenandrestoordene Gamle vestfløy.Jeggikkborttildørenogåpnetden.Langsbeggesideravgatenstoenlangrekkebilerparkert,underhøyebartrær.Etstykkelengerborteigatensattenmannpåenplentraktor,opptattmedåryddepågangstien.Ingenturistervar dukketopppåjaktetterparkeringsplassinærhetenavfossen ennå.Tomasvarikkeåsenoested.
«Jegbeklager,menduvethvorlettjegblirengstelig,»sa mamma.
«Jada,jegvetdet.»Jegstakknøkkelenilommenpådet
lille,svarteforkleetmittoglukketdørenettermeg.Pennysto vedMrs.Taitsbordogpratetmedhenne,menellersvarkafeentom.«Erdetnoeviktig?»spurtejeg.
«Egentligikke,»svartehun.«Deterbare…Adamsbøker…»Jeghørtestemmenhennessnøreseg.
«Jegskaltadem,»sajegresolutt.«Senddemopphit.»
«Hardutenktåbli,altså?»
«Ja,selvfølgelig.»Jegtrakkpustendyptogstålsattemegfor detjegvisstekom.
«Deterlangthjemmefra.»
«Detteerhjemmeformegnå.»
«Vel,jegengstermeg…»
Engstermeg. Dervardeordeneigjen.
«Jeghardetheltfintheroppe.»Merennfint,tenktejeg.Jeg haddedetbedreennjeghaddehattdetnoensinne.JegvarendeligkommetmegvekkfrahjembyenminpåkystenavTasmaniaogboddeiBlueMountains,inærhetenavSydney,helt formegselv.Jegvariferdmedålæremegalletingenesom andremenneskerlærtesegisluttenavtenårene,åbetalehusleie,ordneklesvaskenminselv,handleinnmatvarer.Myesenereennjegburdegjort.
«Detfølesliksomsåfeilatduskalværesålangtborte.Husetherersåtomt,og…erdusikkerpåatduhardetbra?Jeg vilikkeat…detskalskjenoemeddeg.»
Mammapleideåringemegtoellertregangerhverdag,og toellertregangerhverdagsahundissesammeordene,at noekunne«skjemedmeg».Detgjordemegsåfrustrertatjeg holdtpåågåpåveggene,mensamtidigfyltedetmegmeddårligsamvittighet.Vivarikkeenvanlig,alminneligfamilie.Jeg varikkeenvanlig,alminneligdatter.Ingentingvedvårsituasjonvarvanligelleralminnelig.
«Dutrengerikkeåbekymredegformeg,mamma,»sajeg, forminsthundredegang.«Detkanjeglovedeg.» Hunsukket.«Ingenkanlovenoesånt.»
«Jegmåleggepånå,forellerskommerjegtilåfåsparken,» løyjeg.«Detersåtraveltikafeenidag.Sendbøkeneoppover.Jegtrengernoeåfylletidenmedomkveldene.»Kveldene
minevarlangeogtomme.Tv-signalenevarikkeverdensbeste derhvorjegbodde,Pennyvardenenestevennenjeghadde klartåskaffemegtilnå,ogjegkunneselvfølgeligikkeventeat hunskulleholdemegmedselskaphverkveld.Jeghaddefått forvaneåleggemegtidlig,medenkoppte,etstykkefruktkakeognoenutdatertesladrebladerfradenbakredelenav bladhyllenikafeen.
«Greit,jegskalgjøredet,men…»
«Hadet,mamma.»
JegmerketPennysblikkpåmegmensjegslappmobilenned ihåndveskenigjen.
«Eraltiorden?»spurtehun.
«Jada,deterdet.Heletiden,»svartejeg.
Senere,myesenere,komjegtilåhuskepåTomas’nøkkel.Jeg haddeslengtforkleetpåsengendajegkomhjem,ogsattkursenrettforbadet.LeilighetenjegleideiEvergreenFallslåpå baksidenavMrs.Taitshus,femminuttersspaserturfrakafeen.Badetvarknøttlite,menbadekaretvardypt,ogvinduet vedsidenavdetvendteutmotenusjenert,privathage.Jegble liggendeikaretognytebadetmittenstund,menetterpå,da jegholdtpååleggeklesvaskenivaskemaskinen,hørtejeglydenavnoesomslomotinnsidenavtrommelen.Jegtokforkleetutigjen,tokfremnøkkelenogkjenteetlitestøtavdårligsamvittighet.
Jeglanøkkelenpåkjøkkenbenkenogsattemegforåspise middag–endaenferdigrettsomjeghaddevarmetimikrobølgeovnen,biffStroganoffdennegangen–ogmensjegspiste, studertejegnøkkelenilysetfrataklampen. TomasLindegaard.Vakkertetternavn,tenktejeg.Utenforvardetbegyntå mørkne.Byggeplassenlånoktomogforlattnå,ogpåkafeen haddePennysikkerthengtoppskiltetmed«Stengt.»Jegvisste hvorTomasboddemenshanjobbetpåhotellprosjektet:Jeg haddesettleiebilenhansståparkertutenforetlitehusienden avenlanginnkjørselkantetaveiketrær,firekvartalerbortenforderhvorjegboddeselv.Tankenpåågåbortogbankepå dørenhansfikkhjertetmitttilåøkefarten.
JegtokpåmegenrenT-skjorteogjeans,dropåmegskoene ogforlotleiligheten.
Kveldenvarbehageligvarm,ogluftenluktetavbartrærog eukalyptus.JeghaddeflyttettilEvergreenFallspåforsommeren,ognåtremånedersenere,imars,haddejegennåtilgode åoppleveenenesteubehageligvarmdag.Enlettbrisblåste, oghimmelenhaddeenfargesomavblektrav,ispeddlette, rosaskyer.Jegtokstienoppovermothovedveienoghørtedet knaseavkvisterogbarnålerunderskoene.
IngenbilstoutenforTomas’hus.Endypskuffelsebredte segimeg.Hvahaddejegegentligventet?Hvahaddejeghåpetpå?Hendelserifortidenmingjordeatjegaldrikomtilå fåetnormaltforholdtilenmann,menjeglengtetintenstog medhelemitthjerteetteråfåopplevedet.
Jegsukket,snuddeoggikkhjemoverigjen.
Menjeghaddeikkelysttilågåhjem.Kanskjehanvarborte påbyggeplassenfremdeles,tenktejeg.JeglakursenmotEvergreenSpaHotel.
Hotelletvarenstor,vakkerbygning,ogakkuratnålåde gamlemurveggenebadetifargenefrasolnedgangen.Dentilhørendeeiendommenstraktesegenhelkilometerfraendetil ende,oglåplassertlittinnenforkantenavenskråning,med utsiktutoveråssiderogdalersålangtøyetrakk.Tostore, hundreårgamlebartrærflankertehovedinngangen,ogbegge varomgittavetmeterhøytbed,overgroddavugressoggule blomster.Hotelletvarbygdi1880-årene,haddehattsinstorhetstidibegynnelsenav1900-talletogvarsidenforfalt,etter andreverdenskrig,dadetvarblittbruktsomkommandosenterfordetmilitære.På1960-talletvardetblittgjortethalvhjertetforsøkpåårenoveredet,ogdavarvestfløyenblitt restaurertsåpassatdenkunnebrukestilbrylluperogandre tilstelninger.Sidenvardenblittgjenspikret,påsammemåte somrestenavbygningen.Menså,åretfør,haddeeiendomsutviklernedukketopp.Tomasvarkommet.Pennyhaddeleid kafeen.JeghadderømtfraforeldrenemineiTasmaniaogtiggethenneomåskaffemegjobbsomservitørforsmåbyens innbyggereogturister,menførstogfremstforarbeidslagetpå
hotellet.ØstfløyenpåEvergreenSpavarsnartferdigoppusset ogskulleåpnesenerepååret.
Menvestfløyen,denopprinneligemursteinsbygningenmed sineflotte,buete,italienskinspirertevinduerogsinevakregesimser…vel,derhaddedetknaptværtfolkpåfleretiår.
Ogjeghaddenøkkelen.
Mittlivhaddetilnåbeståttavåunngåspontanetingoghandlinger,altsammenforåspareminmorsnerver.Jeghaddealdri klatretitrær,aldriværtuteogkjørtbilmedgutter,aldrikunnetblimedpåstrandennårvennenemineinvitertemegmed (nårjeghaddehattvenner,da,ogdethaddejegvelegentlig aldrihatt,foringenhaddenoensinnesyntesatjegvarmoroå væresammenmed).Jeghaddevokstoppogsettaltgjennom minmorsperspektiv.Hunvillehatetatjegstakknøkkeleni låsenogvreddenrundt.Hunvillehatetatjegkastetetsiste blikkrundtpådentommebyggeplassen,somlåomgittav høyetrær,dervindenrasletlettigreinene,fjerntfralydeneav trafikkenutepåhovedveien.Hunvillehatetatjeggikkinn, lukketdørenettermegogbefantmegimørke.Ogfordihun villehatetdet,gjordejegdet.
Allevindueneibygningenvarblittspikretigjenienfjern fortid,ogstrømmenvarikkekoblettil,såjegtokfremmobilenminogslopålyset.Detlysteganskesvakt,mennoktilå hindremegiåsnubleiting.Jeglysterundtmegogsåatjeg befantmegienslagsvestibyle,medoppsvulmetparkettogavskalledepartieroppeunderdethøyetaket,loddenttapetsom varbegyntåløsneihjørneneoghangslaptutfradeflekkede veggene.Lysekronenitaketvarstøvetogødelagt.Denreflektertelysetframobilenmin,oglysstråleneblebruttogglitretsomtusenkrystallaktigegnisteroverveggene.Jegsnappet etterpustenogtrakkimegenmassestøvsomfikkmegtilå hosteitrettisekunderutenstans.
Jegbleståendeenlangstund,midtivestibylen,ogprøvde åforestillemeghvordandenhaddesettutdengangendaden varny,oghvordandenvilleseutomnoenårnårTomasog arbeidskollegaenehansvarferdigmedoppussingen.Jegfølte
atjegvarprivilegertsomfikkanledningtilåsedenslikden varnå.Uoppusset,urørt,pregetavtidenstann.
Jeglysterundtmedlykten.Pådenenesidenlåengang somsvingteavrettforanmeg,ogpåandresidenvardeten trapp.Jegstolteikkepåattrappenvillebæremeg,såjegfortsattebortgjennomgangen,forbinoentommerom,ogbefant megplutseligietstortgrovkjøkken.Gulvetvarbelagtmed ujevnefliser,ogengigantiskstøpejernsovndominerteheleden eneveggen.Destorekvadratiskeutslagsvaskenevarfulleav gjørmeogslagg.Etavbordeneideneneveggenvarborte, oggjennomåpningensåjegundersidenavenutvendigtrappeoppgang.Overdenvardethengtoppetskiltmedadvarselen:«FARE,ADGANGFORBUDT».Jegføltemeglittilletil mote.Jegburdeikkegåttinnhit.
Jeggikktilbakesammeveisomjegvarkommet,gjennom gangenogvestibylen,borttildøren.Denlotsegikkeåpne. Dervarikkenoenøkkelhullpåinnsiden,oghåndtaketvar ogsåborte.Detenestesomstoigjenetterdet,varenmetallstangsomstakkutavdøren.Jegplassertetelefonenmellom tenneneslikatdenlystenedpåføttenemine,oggrepomstangenmedbeggehenderogprøvdeavallekrefteråfåvriddden rundt,mendetenestejegoppnådde,varathendeneblerøde ogsåreogluktetgammeltmetall.
Pulsenøktefarten.Jegvarinnestengt,ogingenvissteatjeg varher.JegkunneringetilPennyellertilMrs.Tait.Ellertil minmor–tankenpådetsistefikkmegtilålehøyt,oget øyeblikkglemtejegredselenjeghaddefølttilåbegynnemed. Jegsloavlysetpåtelefonenforåsparepåbatterietmensjeg tenktegjennomsituasjonen.
Selvfølgelig,tenktejeg,bygningenvarjokjempesvær,så detfantesganskesikkertandreutganger.Jeggikkinngjennomgangenigjenogkikketetterutgangeridetommerommene.Grovkjøkkenetvarspikretigjenmedlemmer.Ienden avgangenvardettodører:Denenevardetuhindretadgangtil,ogdenandrevarplassertunderenlangtrapp.Jeg prøvdeååpnedenførste,menhåndtaketrikketsegikke.Jeg satteinnnøkkelen,mendetgikkikkeanåvridenrundt.Jeg
prøvdedenandredøren,ogdetskullevisesegåværeenstor tabbe.
Nøkkelengledlettinninøkkelhullet,ogdetgikkanåvri denomogså.Jegdyttetidøren,mendenvilleikkeåpneseg, såjeglamerkraftidyttet,og– krasj!
Hjertetbanketfortere.Detkomtrekrasjetterhverandre, oglyderavtingsomramletoverende.Jegtenteforsiktiglysetilyktenogsårettinninoesomsåutsometlagerrom,så vidthøytnokundertakettilatmankunneståoppreist.Da jegskjøvoppdøren,haddejegufrivilligdyttettilentungkeramikkurnesomigjenhaddetruffetdetenebordbenetpået gammelt,gebrekkeligbord.Bordethaddeveltet,ogaltsom haddeståttpådet,hadderastnedpågulvet–bøker,lamper, kofferter,eskermedalskenskrimskrams,ogendaandregjenstandersomjegikkeklarteåidentifisere.Urnenhaddeoverlevd,menetkomplettteservisevarknust.
Jegstoforanetvanskeligdilemma:brukerestenavbatterietpåtelefonentilålysemed,ryddeoppirotetsombestjeg kunne,ogprøveåskjulefadesenmin,ellerjegkunneringe Penny,fortellehennehvajeghaddegjort,ogbiteimegydmykelsen.
Jegvalgteentredjeløsning:ryddeoppsåfortsommulig, finneTomasogtilståalt,ogtilbymegåbetaleforteserviset. Ogkanskjeforbordet.Hanvillesannsynligvistroatjegvar komplettidiotogaldrisnakkemedmegmer.Mendentankenvarpåenmåteenlettelseogså,fordatrengtejegikke lengergåoglengteoghigeetternoejeguansettaldrikunne få.
Jegstøttetmobilenmotveggenforåfålysnoktilågjøre detjegskulle.Bordetkunneikkereddes.Detskaddebenetvar knekt.Jegplukketoppbiteneavteservisetoglademutenfor døren,ogsårettetjegoppigjenveltedekartongerogkofferter, samletsammennoenskohorn,noengamlelysarmatureroget pardørklinker,ogryddetdemtilside.
Derettersnuddejegenveltetkartongogstoplutseligogså påengammelgrammofon.Noenrustneklemmerpåtreavsideneogetødelagthåndtakrøpetatdenhaddeværtbærbar.
Jegløftetdenforsiktigoppogsåatdenenesidenhaddesprukketifallet.Jegsattedennedpågulvetvedsidenavmobilen min,oglysetfaltpånoehvittsomvarhalvveisskjultisprekken.Jeggrepfattidetogdroutenbunkemedkonvolutter, ombundetmedetfalmetfløyelsbånd.
Jegløsnetbåndetogbladdegjennomkonvoluttene.Ingen varmerketmednavnelleradresse,mendetvarhelttydelig noeidem.Jegåpnetdenførsteogtokutnoensprø,gulnete papirark.Devarskrevetpåmedblekk,ogblekkethaddeantattenbrunaktigfargemedårene.
Minelskede,hvilkentorturdeterikkeåkunnekommetil degikveld…
Kjærlighetsbrev.Gamlekjærlighetsbrev.Jegsnappetetter pusten.Jeghaddestjåletennøkkel,tattmeginnientom,forlattbygningogfunnetenbunkemedgamlekjærlighetsbrev. Jegføltemegplutselignestenøravopphisselse. Nåskulledu settmeg,mamma. Dettevarnettoppopphisselsenogeuforienjeghaddegåttglippavhelelivetfordijeghaddeværtaltforforsiktig. Nåskulledusettmeg,pappa.Jegfestetbåndet ombreveneigjen. Nåskulledusettmeg,Adam.Etplutselig støtavskyldfølelsefikkeuforientilåkjølne.Hvordankunne jegtenkeslik?Ingentingavdetsomvarskjedd,haddevært Adamsskyld.Hanhaddealdriønsketåbliårsaktilnoeav detsomvarskjedd,ikkenoemenneskepåklodenvilleønsket det.
Jeglabrevenevedsidenavtelefonen,forsøkeåryddeså godtsommuligførjeggikkogskjøvbordetinnmotveggen,slikatdetstoavsegselv.Såstakkjegbreveneijakkelommen,lukketdørenogforlotstedet.Vedhjelpavlysetpå mobilenfantjegveientilbaketilgrovkjøkkenet,tildeteneste vinduetsomikkevarspikretigjen.Jeglentemegmotvasken ogprøvdeåskyveoppvinduet,menfikkdetbareoppnoen centimeter.Jegklatretopppåkjøkkenbenken,plantetføttene idenskitnevaskenogdroivinduetavallekrefter.Detgafra segetstønn,ogsågikkdetopp,ogfriskkveldsluftstrømmetinn.Jegklatretut,lukketvinduetettermegoggikkrundt bygningen,overparkeringsplassenogutigaten.Detvarblitt
heltmørktmensjegvarinne,såjeggikkbortunderengatelykt,trampetskittenavskoenemineogsåatklærnevarfulle avstøv.Mensjegstoderogprøvdeåtørkestøvetvekk,hørte jegenbilsomtutet.Jegsnuddemegogsåtofrontlyssomnærmetseg.Jegtrådtetilside,utpådetfuktigegresset,ogbilen stoppetvedsidenavmeg.DetvarTomas.
«Trengerduskyss?»spurtehan,medsvakaksent. Jegvarsåflauatjegknaptfikkfremetord.«Jeg…eh,jeg måsnakkemeddegomnoe.»
Hanhevetøyenbryneneogsmiltesvakt.«Settdeginn,så kjørerviborttilmeg.Jegborlikeinærheten.»
Borttilham.Jegsukket.«Ok.»Jegsattemeginnibilen, medkjærlighetsbreveneilommen,ogetparminutterettervar vibortevedhusetderhanbodde.
Ensensorlampetentesautomatiskdavinærmetossverandaenhans.Jegventetpåathanskullespørremeghvajeg haddegjortbortepåEvergreenSpa,menhansnakketistedet omhvilkendeiligkvelddetvar,oghvorgodthanliktesegher iBlueMountains,ogomhvorannerledesdetvaråboiKøbenhavn.Jegersikkerpåatjegsvarteham,menhjernenmin jobbetpåhøygirforåfinneuthvordanjegskullefåfortalt hamdetjeghaddegjort.
Hanslengtenøklenefrasegpåetlitebordogvistemegut ikjøkkenet.Jegtokavmegskoeneitilfelledetfremdelesvar skittpådem.
«Vilduhanoeådrikke?Te?Kakao?Kaffetrorjegikkeat jegvågeråtilbydeg.Denerdetbedreatdulagertilmeg.»
«Neitakk.»
«Jegharlystpåkakao.Jeglagerdenslikminmorgjorde. Denervirkeliggod.»
Jegtvangfremetlitesmil.«Ok,jeglarmegfriste.»
«Settdegoglamegfåhørehvadetvarduvillesnakkemed megom.»
Jegsattemegvedkjøkkenbordetogfulgtehammedblikketmenshanfantfremenkjeleistøpejern,somhansatte påkomfyren.Hansnuddesegforåhentemelkutavkjøleskapet,ogmenshanstoslikatjegikkekunneseansiktet
hans,sajeg:«Duglemtenøkkelentilvestfløyenpåkafeeni dag.»
«Å,sådetvarderjegladenigjen.Jegharendevendtkontorettogangerforåfinneden.»
«Huff,jegbeklager.Jegladeniforklelommen,ogsåringte morenmin,og…hunkanværeganske…distraherende.»
«Detgjøringenting.»
«Erdu…gårduofteinnivestfløyen?»
Hanheltemelkikjelen,ogsåkomhanborttilbordetog satteseg,hanogså,foråventemensmelkenblevarm.«Ikke særligofte,nei.Vibegynnerikkearbeidetderføromminstet halvtår,kanskjeikkeføromtolvmåneder.»
«Jeggikkinn.»Pulsenhamretiøreneminemensjegsa det.JeghusketengangjeghaddevekketAdamfradypsøvn, ogmammahaddeskrekettilmeg.Dahaddejegfåttomtrent sammefølelsesomdenjeghaddenå.Enfølelseavåhagjort noefrykteliggalt.Hansmilte.«Slempike.»
«Ja,ogdajegskullegåutigjen,fikkjegikkedørenopp.Jeg prøvdeååpneenannendørsomjegfant,mendenførteinntil etlagerrom,ogjeg…jegkomtilårivenedendeltingder.»
«Hvaslagsting?»
«Enmasseting.Jegknusteetgammelttesett.Herregud,jeg håperikkedetvarantikt.»
Hansmiltefremdeles,ogdetberoligetmeglitt.
«Jegerforferdeligleifordet.Jegpleiervanligvisikkeåoppføremegslik.Jegharlevdetlivsåstreitogkorrektatdetnestenikkeertilåtro.Duanerikkehvorkorrektjegharvært. Jegskjønnerikkehvasomgikkavmegikveld.»
«Kanskjedetvarnysgjerrighetensomløpavmeddeg.» Hangikktilbaketilkomfyrenforårøreimelken.«Ikketenk merpådette.Detgjøringenting.»
«Menjegknustejoting.»
«Vestfløyenbleryddetforlengesiden.Detersikkertbare noegammeltkrimskramssomliggerigjender,tingutennoen verdi.Ihvertfallingentinguerstattelig.Glemdet.»
Lettelsenstrømmetgjennommeg.«Detersniltavdegåsi det.»
«Troddedujegvilleskjelledegutellernoe?»
«Jegvarikkesikker.»
«Jegerbaregladforatduikkeskadetdegderinne.Jeger slettikkesikkerpåomforsikringenvårvilledekketdet.»
«Jegholdtmegvekkfratrappen.»
Hangjordeklarkakaoen,blandetidenlitthonningogfylte oppitodigrekrus.«Hvordankomdudegutigjen?»
«Etavvindueneigrovkjøkkenetvarikkespikretigjen.»
«Flinkpike.»Hankomtilbaketilbordetmedkoppene,og sattesegigjen.
Jegsmaktepåkakaoenmin.Denvarsøtogglattsomsilke. «Å,»utbrøtjeg,«sågoddener.»
«Jegskalfortellemammaatdulikteden,nestegangjeg snakkermedhenne.»
Jegsmiltetilham,ogsåhusketjegplutseligbrevene.«Se her,»sajegogdrodemoppavlommenogskjøvdemover bordet,borttilham.«Jegfantdisseinneiengammelbærbar grammofon.»
«Hvaerdetfornoe?»Hanløsnetforsiktigbåndetogåpnetdenenekonvoluttenogtokutbrevpapiret.Hanlestede førstelinjene,ogsåsåhanpåmegigjenogsmilte.«Kjærlighetsbrev?»
«Jegtrordet.Jegkikketbaresåvidtpåetavdem.»
Hanrensketstrupen. «’Minelskede.Idaglåjegisolskinnet bortenfortennisbanenoggjenopplevdeitankenemøtetvårti gårkveld,ogmunnenminkjentesfullavsøtsaftfradin…’» Tomaslo.«Dettekanjegikkelesehøyt.Deteraltfordristig.»
Jegkjenteatjegrødmet.Hanbrettetbrevarketsammen igjenograktemeghelebrevbunken.«Beholddem.Menla megfånøkkelenmintilbake.»
«Erdusikkerpåatjegkanbeholdedem?»
«Ja,jeginsisterer.Lesgjennomallesammenoglamegfået referatfradebesteavdem.Seomduklareråfinneuthvem deerskrevetavogtil.Hvisdelågjemt,kandethendeatdette kjærlighetsforholdetharværthemmeligogså.Kanskjeduhar dumpetbortienhemmelighet.»
Tankenfikketlitestøtavopphisselsetilågåavibrystet mitt.Ellerkanskjedetskyldtesatjegsattdersammenmed Tomas,vedkjøkkenbordethans,ogdrakkkakaoslikmoren hanslagdeden.Kanskjedetvarrenlykkefølelse.
Vipratet.Hanfortaltemegommorensin,ogjegfortalte ham–litt–ommin.Jegvarikkeredetilålahamfåhelelivshistorienminennå.Ikkefordidetvilletattsålangtidåfortelleden–jegkunneskrevetdennedogfåttplasstildenpået knappenålshode–menfordijegvilleathanskullefåbliskikkeligkjentmedmegførst.
Hvemjegnåegentligvar.Jegvisstedetfremdelesikke.
Hantilbødmegmerkakao.Jeghaddeveldiglysttilåbli, menvissteatmorenminkunneringeigjennårsomhelst,og jegvilleikkesnakkemedhennesåTomashørtedet,ogjeg kunneikkelaværeåsvareheller,fordavillehunfåpanikk igjen.
«Deterbestjeggårnå,»sajeg.«Mentakklikevel.» «Trengerduskyss?»
«Nei,jegborlikeinærheten.JegleierenleilighetbakMrs. Taitshus.Deneldrekvinnensomalltidsitterpåkafeen,du vet.»
«Ja,jegkjennerhenne.Huninvitertemegpåteenettermiddaglikeetteratjegkomhit.»
Vigikkutpåverandaen.Møllenstoogstangetmotlyseti utelampen.
«Vel,godnatt,»sajeg.
«Fredag,»sahanplutselig.«Kanjegfåinviteredegmedut påmiddagda?»
Dettoketøyeblikkførhjernenminklarteåfølgemedhjertet,somalleredesangjamedoperastemme.«Fredagkveld?Ja, gjerne,detharjegveldiglysttil.»
«Fint.»Hanvirketlettet.Hansmiltebredt.Fordijeghadde sagtjatilåblimedhamutpåmiddag.Jeghaddeproblemer medåtrodet.«Kanjeghentedegklokkenseks?»
«Ja.Detblir…vel,jegserdegpåkafeenimorgen,ikke sant?»
«JegbliriSydneydenestedagene,så…»
«Vel…»Jegsmiltefåret.«Serdegpåfredag,da.» Jeggikkhjemoverimørket,åndeløsavopphisselse.Telefonenringte,ogjegvissteatdetvarmamma,menjegstønnet ikkeengang.