WildflowerHill
–Derdrømmenemøtes
OversattavInaBakkeKickstat
KimberleyFreeman
Originalenstittel: WildflowerHill OversattavInaBakkeKickstat
Opprinneligutgave:
©KimberleyFreeman2010
WildflowerHillwasfirstpublishedinAustraliain2010by HachetteAustraliaPtyLtdandthisNorwegianLanguageEditionis publishedbyarrangementwithHachetteAustraliaPtyLtdthrough SaneTöregårdAgencyAB.
Norskutgave:
©CAPPELENDAMMAS,2011
Denneutgave:
©CAPPELENDAMMAS,2012
ISBN978-82-02-37594-2 1.utgave,1.opplag2012
Trykkoginnbinding:UABPRINT-IT,Litauen2012
Materialetidennepublikasjoneneromfattetavåndsverklovens bestemmelser.UtensærskiltavtalemedCappelenDammASer enhvereksemplarfremstillingogtilgjengeliggjøringbaretillattiden utstrekningdeterhjemletilovellertillattgjennomavtalemed Kopinor,interesseorganforrettighetshaveretilåndsverk.
Utnyttelseistridmedlovelleravtalekanmedføreerstatningsansvarog inndragning,ogkanstraffesmedbøterellerfengsel.
www.cappelendamm.no
Prolog
Sydney,1989
Jentadanset.
Høyrebein,pasdechat.Høyrebein,petitjeté. «Emma,bestemorendinstiltedegetspørsmål.»
«Hmmm?» Venstrebein,pasdechat.Venstrebein,petitjeté. Omogomigjenoverparketten,fradenenesolstrålentilden neste.Hunelsketbestemorshus,spesieltmusikkrommet,der solenlagetetmønstergjennomdeflortynnegardineneogdet varnokplasstilådanseogdanse.
«Emma,jegsa–»
«Lahennevære,kjæredeg,»svartebestemormedsinlave, musikalskestemme.«Jeglikeråsehennedanse.»
Høyrebein,pasdechat…
«Hvishunhaddebruktlikemyetidpåmanerenesinesom hunbrukerpåådanse,villehunikkeblittkastetutavtoskolerallerede.»
Høyrebein,petitjeté…
Bestemorlo.«Hunerbareelleve.Hunharmerennnoktid tilålæresegmanerernårhunblireldre.Ogduinsistererjo pååsendehennetildissesnobbeskolene.»
Venstrebein,pasdechat… «Nei,nei,nei!»Emmatrampet medfoten. Pustdypt.Begynnpånytt.Venstrebein,pasde chat.Venstrebein,petitjeté… Hunmerketstillhetenirommetogkikketopp,ogventetnestenåseathunvaralene.Men bestemorsattderfortsatt,iendypsofavedsidenavflygelet, ogsåpåhenne.Emmaristetpåseg,rettetsegiryggenogså tilbakepåhenne.Overbestemorshodehangdetetstortmaleriavetgummitreisolnedgang:Bestemorsyndlingsmaleri. Emmaskjønteikkehelthvordannoenkunneværesåinteressertiettre,menhunliktedetfordibestemorliktedet.
«Jegtroddeduhaddegått,»saEmmatilslutt.
«Nei,jegharsittetogsettpådeg.Morendingikkfortiminuttersiden.Jegtrorhunermedbestefarihagen.»Bestemor smilte.«Duelskervisstådanse,du,hva?»
Emmakunnebarenikke.Hunhaddeennåikkelærtetord somkunnebeskrivedethunføltefordansingen.Detvarikke kjærlighet;detvarnoemyestørreogviktigere.
Bestemorklappetpåsofaenvedsidenavseg.«Settdeglitt. Tilogmedenprimaballerinamåhvileseg.»
Emmamåtteinnrømmeathunhaddevondtileggene,men hunbryddesegikkeomdet.Hunlengtetetterverkendemusklerogblødendetær.Desaathunbegynteåblibedre.Men bestemorhaddeværtsnillsomhaddesittetogsettpåhenneså lenge,såhungikkgjennomrommetogsatteseg.Etsteddypt inneihusetbledetspiltmusikk:Engammelstorbandsangsom bestefarlikte.Emmaliktebestemormyebedreennbestefar. Bestefarmasteogmaste,spesieltomhagensin.Emmavisste atbestemorenogbestefarenvarviktigemenneskermedmye penger,menhunbryddesegikkenoesærligomhvadegjorde ellerhaddegjort.Bestemorvarmorsom,ogbestefarvarkjedelig,ogdetvardet.
«Fortellmegomdansingendin,»sabestemorogtokden spedehåndentilEmmamellomdemykefingrenesine.«Skal dubliballerina?»
Emmanikket.«Mammasieratnesteningenblirballerina, ogatjegburdegjørenoeannetforsikkerhetsskyld.Menda fårjegikkenoktidtilådanse.»
«Vel,jegharkjentmorendinhelelivethennes.»Dahunsa dette,smiltebestemorsåhunfikksmilerynkeriøyekrokene. «Oghunharikkealltidrett.»
Emmaloogføltesegherligrampete.
«Mendumåarbeidehardt,»sabestemor.
Emmablealvorligogstakkfremhaken.«Detgjørjegallerede.»
«Ja,ja,etteraltådømmejobberdusåhardtmeddansingen atduikkehartidtilnoeannet.Ikkeengangtilåfåvenner.» BestemorfikketdragoveransiktetsomEmmaikkeklarteå tolke.Vardetbekymring?Ellernoeannet?Deblesittendei
taushetenstund.Utenforskintedenlavehøstsolenpåraslende blader.Meninnevardetveldigstilleogvarmt.
«Vetdu,»sabestemormenshunskiftetstillingoggaEmmas håndenlitenklemførhunslappdenigjen,«jegvilgjernegi degetløfte.»
«Hvada?»
«Deteretslagsincentiv.»
Emmaventet,littusikkerpåhvaordetbetydde. «Hvisdublirballerina,skaldufåengave.Enveldigdyrebaren.»
Emmavilleikkevirkeutakknemlig,menklarteikkeåspille begeistret.Hunsmiltepentogsa«Tusentakk,»akkuratsom morenvillehaønsketathungjorde.
Detfikkbestemortilåbryteutilatter.«Å,kjæredeg,du blevisstikkedetminstegladfordet.»
Emmaristetpåhodet.«Duskjønnerdet,bestemor,athvis jegblirballerina,harjegalleredealtjegvilha.»
Bestemornikket.«Drømmenhargåttioppfyllelse.»
«Ja.»
«Likevelskaljegholdeløftetmitt,»sabestemor.«Fordu trengernoetiletterpå.Ballerinaerkanikkedanseforevig.»
MenEmmavaralleredeigangigjen.Tankenpåatdrømmenkunneblioppfylt,haddefyltallenerveneogmusklene hennesmeddesperatenergi.Hunvarnødttilåbevegeseg. Pasdechat.Petitjeté.
«Emma,»sabestemorlavt,«ikkeglematsuksessikkeer alt.»Hunhørtestristut,såEmmasnuddesegikke. Hunbarefortsatteådanse.
Beattie:Glasgow,1929
BeattieBlaxlandhaddedrømmer.Storedrømmer.
Ikkeslikeforvirrende,usammenhengendedrømmersominvaderersøvnen.Nei,dettevardrømmerhuntrøstetsegmed førhunsovnet,iuttrekkssengensomvardrattfrempågulvet iforeldrenesiskaldeleilighet.Levende,lengselsfulledrømmer. Etlivmedmoterogstoffer;ogrikdom,såklart.Etlivder denbegredeligesannhetenomdenbegredeligefamilienhennesvilleblekneogforsvinne.Noehunaldrihaddedrømtom, varathunskullebligravidmedsingifteelsker,likeførsin nittendefødselsdag.
Ihelefebruarhaddehunmaniskteltuker,omogomigjen, menshunvredhjernenogprøvdeåfådatoenetilåstemme. Magenvrengtesegvedluktenavmat,brystenebleømme,og dadetbleførstemars,haddedetendeliggåttoppforBeattie atdetvoksteetbarn–HenryMacConnellsbarn–innihenne. Denkveldenankomhunklubbensomomingentingvar galt.HunloavTeddyWildersvitseroglenteseginnmotdet varmetrykketfraHenryshåndmotkorsryggenhennes,mens hunheletidenkjempetimottrangentilåbrekkesegavsigarrøyken.Denførsteslurkenavgin-cocktailenvarstramogbittermottungen.Menhunfortsatteåsmile.Hunvarvanttil åtaklegapetmellomhvahunfølteoghvordanhunoppførte seg.
Teddyklappetbestemtihendenetoganger,ogrøykensteg oppogforflyttetsegsammenmedmenneneogbrandyglassene deresborttildetrundespillebordetsomdominerterommet. TeddyogbrorenBillydrevdenneikkeheltlovligespillebulen overfarensfullstendiglovligerestaurantiDalhousieLane.Det varidennerestaurantenBeattieførsthaddemøttdem.Hun
haddejobbetsomservitrise,ogdetvardetforeldrenefortsatt troddehungjorde.TeddyogBillyhaddepresenterthennefor Henry,ogkorttidetterhaddedeintroduserthenneforklubbenogså:ForGlasgowsmørke,glitrendeunderverden,deringenbryddesegomhvemhunvarsålengehunvarpen.Hun jobbethalvekveldenmedåserveredrinker,ogdenandrehalvdelenmedåholdeTeddyskjæreste,Cora,medselskap.
CoraklappetpåsjeselongensomtegntilatBeattieskulle setteseg.Deandrekvinnenesamletsegforanpeisen.Cora, meddekortekrøllenesombleholdtpåplassoverørenemed etrosasilkebånd,varrommetsubestridtedronning.Selvom ingenavdeandreliktetanken,passetdepååikkeståfornær henneforikkeåbligjenstandforenufordelaktigsammenligning.BeattievilletroliggjortdetsammehvisikkeCorahadde bestemtsegforatdeskulleblihjertevenner.
CoratokBeattieshåndisinogklemteden,detvarhennes fastehilsen.BeattienæretendyprespektforCora,samtidig somhunvarfrykteligmisunneligpådetungtsminkedeøyneneogdetplatinablondehåret,denubesværedesjarmenog detendeløsebudsjettethunhaddetilfrynsekjoleravmusselinellersilkekrepp.Beattieprøvdevirkeligåholdetritt.Hun kjøptesittegetstoffogsyddesineegneklær,ogingenkunne seatdeikkevardesignetogsyddiParis.Hårethennesvar klippetmoteriktigkort,menhunfølteatdetåpneansiktetog destore,blåøyneneødelaallehennessjansertilåvirkemystiskogforførerisk.MenCoravarselvsagtfødttilsinselvsikre glamour;Beattievillealltidmåttekjempeforden.
Corablåsteenlangstrimesigarettrøykutiluftenogsa: «Hvorlangtpåveierdu?»
Beattieshjertegjordeethopp,oghunsåskarptpåCora. Venninnensårettfrem,ogderødeleppeneomsluttetenden avsigarettmunnstykket.EtkortøyeblikktroddeBeattietilog medathunhaddeinnbiltsegspørsmålet.Denforsmedelige hemmelighetenhenneskunnevelaldrislippeutframørketinni henneogkommesegutidenopplysteklubben?
MensåsnuddeCoraseg,medhevedeøyenbrynoverde mørke,mandelformedeøynene,ogsmilte.«Beattie,duernestengrønnavrøyken,ogduharikkerørtvinen.Iforrigeuke
troddejegkanskjedubryggetpånoe,mendenneuken…Jeg harrett,ikkesant?»
«Henryvetdetikke.»Ordeneglapputavhenneirenfortvilelse.
Coramyknetogklappethennepåhånden.«Ogjegskalikke sietord.Jeglover.Pustut,kjæredeg.Duserjoheltskrekkslagenut.»
BeattiegjordesomCorasaogtvangkroppeninnidenavslappedemykhetensombleforventetavhenne.Huntokimot ensigarettfraCoraselvomdetfikkmagentilåvrengeseg. Hunkunneikkerisikereatnoenandremerketnoeellerbegynteåstillespørsmål.BillyWilder,foreksempel,medsine rødmussedekinnogondelatter.Å,hanvillegodtetseg.Men hunvissteathunikkevilleklareåskjuledetforalltid.
«Dusvarteikkepåspørsmåletmitt.Hvorlangtpåveier du?»saCoraientonesomvarsåhverdagsligathunlike gjernekunnehaspurtBeattiehvahunhaddespistilunsjpausenidag.
«Jegharikkebløddpåsjuelleråtteuker,»mumletBeattie. Hunføltesegfrykteligsårbar,somomhudenvarskreltbort. Hunvilleikkesnakkeomdetellertenkepådetetsekundtil. Hunvarikkeklarforåblimor;baretankengjordehenne kaldheltinnisjelen.
«Fortsatttidlig,da.»Corafantpudderdåseniveskenogåpnetden.Høylyttlatterhørtesfraspillebordet.«Deterfortsatt enmulighetforatdetikkefesterseg.»
Etsekundellertovardetsomomdentyngendefryktenlettetlitt.«Erdetsant?Jegkaningenting.Jegvetatjegerdum, menjeg…»HunhaddetroddpåHenrysforsikringeromat dettealdrikunneskjehvishantrakksegutavhenneiriktig øyeblikk.Hanhaddenektetåtaandreforholdsregler.«Slike ’franskeartikler’erforfranskmenn»,haddehansagt.«Jegvet hvajeggjør.»Hanvartretti,hanhaddekjempetienkrig. Beattiestoltepåham.
«Hørher,»saCoraogsenketstemmen.«Detfinnesting mankangjøre,kjæredeg.Taetvarmtbadhverdag,drikk tran,løprundtogslitdegut.»Hunklappetigjenpudderdåsenogstemmenvendtetilbaketilsittnaturligeleie.«Deter
fortsatttidlig.Minkusinesvenninnevartremånederpåvei dabarnetbarebløddebort.Hunholdtdenvesleskapningen ihendene,denvarikkestørreennenmus.Menhunblehelt sønderknust.Haddelengtetetteretbarn.Gift,såklart.»
Gift.Beattievarikkegift,menHenryvardet.MedMolly, denirskeulvehunden,somhanlikteåkallehenne.Henryforsikrethenneomatdetvaretkjærlighetsløstekteskap,inngåttmellomtopersonersomtroddedekjentehverandregodt, mensomlangsomtvarblittsomfremmedeforhverandre.Men Mollyvarfortsatthanskone.OgBeattievarikkedet.
Hundampetseguelegantgjennomhalvpartenavsigaretten, såunnskyldtehunsegogsaathunmåttejobbe.Menshun gikkrundtmedserveringsbrettet,betraktethunHenrysfirskårnekjakeogdetgyllenrødehårethans,lengtetetteråtapå ham,menmåttepassesegforikkeåødeleggekonsentrasjonen hans.Hunvågetikkeåfortellehamombarnet.Hvorforskape problemerhvisCorahadderettogdetvarenmulighetforat Beattiekunneabortere?Detvilleikkekommenoegodtutav det.Altvillekanskjeværeoverimorgen,ellernesteuke.Helt over.Etparlange,varmebad.Detvarriktignokvanskeligå fåspesieltlangtidpåbadetdedelteideresetasjeibygården, menhvishungikkdittidligommorgenen…
Henrykikketoppfrakortenesineogsåathunsåpåham. Hannikkettilhenne;sånnvarHenry,ingenoverdrevnefakter,ingentåpeligblunkingellervinking.Baredetstødigegrå blikkethansihennes.Hunmåttesevekk.Hanvendteoppmerksomhetenmotkorteneigjenidethuntokserveringsbrettettilbaketildenlillebarenihjørnetavrommetogstilteopp flaskenemedginogbrandypåspeilhyllene.HunelsketHenryslyseøyne;uvanliglyse.Hunkunnelesehamvedhjelpav øynenenårhanikkesanoe,oghansnakketsjelden.Engang, heltistartenavforholdetderes,haddehunsetthamspillepokeroglagtmerketilhvorskarpkontrastenvarmellompupilleneogirisenehans.Hunkunnefaktisklesehvilkekorthan haddepåhåndeniøynenehans:Hvishantrakketgodtkort, utvidetpupilleneseg,mensetdårligkortfikkdemtilåtrekke segsammen.Detvarnestenumerkelig,baresynligforhenne, somkunnestirrepådeøyneneidetuendelige.
Dettefikkhenneselvsagttilåsepådeandremennenerundt bordetogprøveåspådereshenderogså.Detvarikkealltid likelett,spesieltnårdetgjaldtBillyWildersomhaddenestenheltsvarteøyne.Mennårinnsatsenvarhøy,ogmennene prøvdesomhardeståholdeennøytralmaske,kunnehunnestenalltidseomdebløffet.Henrysyntesdetvarnoestorttøv. Hunhaddeprøvdåvisehamhvahunmente,menhanhadde dyttethennenedavfangetogsendthennebortfraspillebordet.Hanhaddetaptspilletsidenhanikkehørtepåhenneog haddeværtidårlighumørifleredager.Sånåholdthunseg unna.Detvarikkesåviktig.
Coragjordetegntilathunskullekommetilbake;hunhadde sladderåkommemed.«HardusetthvaIvyO’Haraharpå seg?»
BeattievendteoppmerksomhetensinmotIvy.Hunhadde påsegetflortyntpaljett-ogperlebesatthylsteroverenunderkjoleavsilke,ensilkeblomstihalsen,ogskomedfranskehæler.Denskimrendekjolenvarlittfortrangtildebrede hoftenehennes.Dagensmotevarikkespesieltsnillomman haddelår.DetvarikkeIvysfeil.Endyktigdameskredderkunne drapertstoffetslikathunsåfantastiskut,høy,guddommelig.
«Herregud,»saCora,«hunserjoutsomeiku.» «Deterkjolen.»
Corahimletmedøynene.MenBeattievarikkeihumørtil Corasskarpeanalyseavandrekvinnersmanglerikveld.Hun lyttetnedslåttpåhenneenstund,ogsågikkhuntilbaketil baren.
Kveldenfortsatte–medklirrendeglassogmannslatter,høy jazzmusikkpågrammofonenogdenevinneligesigarettrøyken. Hunbegynteåfølesegslitenoglengtetettersengensin.Men detkunnehunjoikkesi.TeddyWilderlikteåkallehenne Morgengry-Beattie,ogmangegangerhaddehunstiltpåjobbi Camilleskjoleforretningetterbareentimessøvnellerto.Men ikveldfølteBeattiesegdistansertfrabråketoglystighetene. Hunbefantsegisinegenlillemistrøstigeboble.
TilsluttreisteendeligHenrysegfrabordetogsoptesammen enuryddighaugmedfempundsedler.Hanhaddehattenbra
kveld,ogimotsetningtildeandrevisstehannårhanskulle slutte.Halvtspøkefullebeskyldningerbleroptetterham.Han stansetforanbarenoglotikketilåensedetvennenesa.Uten åsmilestraktehanhåndenutetterBeattie.Henryutstrålteen stillferdigautoritetsomingenklarteåståimot.Beattieelsket hamfordet.Andremennfremstosombråketeidiotertilsammenligning.Ogbareettblikkpåhåndenhans,pådetsterke håndleddetogderene,firkantedefingerneglene,minnethenne påhvorforhunidetheletattbefantsegidenneknipen.Hun blehetbareavåsepåham.
Handrohenneinntilsegmedhåndenlangtnedepåhoften, oghunvisstehvahanville.Detveslebakrommetventet,med sinmykedivanogstablermedtommekasserogtønner.Som alltidskalvhundadekomutfradenpeisvarmeklubben,og Henrylolavtogpustethennevarmtiøretidentroathunskalv avbegjær.MenidetøyeblikketinnsåBeattiemedfullstyrke hvordumhunhaddevært,ogdeninnsiktentilintetgjordealt somhetbegjær.
Omhanmerketathunnølte,lothansegikkemerkemed det.Densistestrimenavlysforsvantdahanlukketdørenog tokhenneiarmene.
Denruvarmenfraklærnehans,lydenavpustenhans,rytmenfrahjerteslagenehans.Hunfaltiarmenehansogblehelt moibeinaavkjærlighettilham.Bortefravennenesblikkvar hansåkjærlig.
«Minelskede,»sahannedihårethennes.«Duvetatjeg elskerdeg.»
«Jegelskerdegogså.»Hunvillesidetomogomigjen,med større,vakrereord.
Hanlahennevarsomtnedpådivanenogbegynteåskyve oppskjørtekanten.Hunfrøstil.Hanpressetsegendamerbestemtmothenne,oghuninnsåhvortåpeligdetvaråstritte imot.Detvaralleredeforsent.Hvorforstengeportenetterat hesteneharrømt,somfarenhennesvillehasagt.
Farenhennes .Endaenbølgeavskamogskyldfølelse.
«Beattie?»saHenry,ogstemmenhansvarmykselvomhendeneholdtknærnehennesietjerngrep. «Ja,ja,»hviskethun.«Selvfølgelig.»
Beattieshudvarrosaavdetvarmebadetdahunkleddepå segpådetråbadeværelset.Endaenukehaddepassert,ogde varmebadenegahenneikkeannetennmerkeligeblikkfraMrs. Peters,nabokona.Hungikktilbaketilleilighetenogfantfarenvedkjøkkenbordetderhanalleredevarifullsvingforan skrivemaskinen.Tiltrossfordenkjøligeluften,fikkbekymringenfremettyntlagmedsvetteoverpannen.Hunkunne ikkehuskesisthunhaddesettPaslappeav.Forhverdagsom gikktrakkhansegsammensåhanbletettereogmindre,nesten somenedderkoppsomtrekkerinnbeinaforådø.Dethang klærtiltørkfrasnorensomgikkparalleltmedkjøkkentaket. Masovfortsattbakforhengetsomskiltestuenfrasovedelen.
«Tidligstart?»spurteBeattie.
Hangløttetoppogsmiltelitt.«Jegkunnesagtdetsamme omdeg,»sahanmedsinsirlige,engelskeaksent.Masskotske aksentvartjukkereennGlasgow-tåka,ogBeattieslåetsted midtimellom.«Dukomsenthjemfrarestauranten,ognåer duoppeogklartilåjobbeigjen.»
BeattiejobbetpåCamillesBoutiqueiSauchiehallStreet.Det haddehunihvertfallgjortdesistetreukene.Førdethadde hunjobbetikjoleavdelingenhosPoly,etvarehusderkundene varmyemindrekrevende,menklærnemyemindrepene.Alt isistemotefrakontinentetkomtilCamillesBoutique,ogde mestvelståendekvinneneiGlasgowhandletder:Koneneog døtrenetilshippingmagnaterogtoginvestorer.Beattiesåofte atdebruktefemtipundellermerpåenkjoleutenåblunke, menshuntokhjemfireshillingiuken.
«Dutrengerikkeåhatojobbersåveldigmyelenger,»sa hanogbøydehodetforårettepåbrillene.«Jegblirnoksnart ferdig.»
«Detgjøringenting.»Hunkjenteetstikkavdårligsamvittighet.Pavilleblittsjokkerthvishanvissteathunjobbeti klubbenogvaravhengigavdrikkepengerframennsomsynteshunvarpen,elleravatHenrystakktilhennenoenpund hvishanhaddevunnetmyeenkveld.Hantroddehunvaren respektabelpikemedmøydommenintakt.
Hanvendtetilbaketilarbeidet. Klakk,klakk,klakk… Å sehamslik,medbekymringensåtydeligmarkertipannen,
fikkdettilågjørevondtibrystetpåBeattie.Althaddevært såannerledesforbareetårsiden.Pahaddeværtprofessori naturfilosofivedBeckhamCollegeiLondon.Dehaddeikke værtrike,mendehaddehattdetbranok,oghaddeboddien ryddigleilighetvedcollegetmedsolivindueneomettermiddagen.LivetiLondonhaddeværtspennendeforBeattieetter åhavokstoppidenlillegrensebyenBerwick-upon-Tweed, meddenlille,kaldehagenMasteltesåomsorgsfulltmed.Men Pahaddeværtenfrittalendeateist–selvomMahaddesterke skotsk-protestantiskeinnvendinger–ogdennyedekanen,som varkatolikk,hadderasktutvikletensterkmotviljemotham. IløpetavtomånederhaddePamistetjobben,ogleiligheten medden.
Idethunskulletilågåinnbakforhengetforåtrillevekk sengenogfinneskoenesine,saPa:«Tavarepådegselv,min kjæreBeattie.»
Hunstanset.Farenhaddealdrivistnoesærligfølelser,og dissesmåordene– minkjære –traffhenneihjertet.Hungikk tilbaketilbordet,sattesegoverforhamogsåpåmenshan skrev.Hunhaddearvetdetmørkehårethansogdeblåøynene,menheldigvisikkedenmarkertenesenogdesmaleleppene.Derogdafremstohanforhennesomhanalltidhadde gjort:Enfremmed,enhunkjentegodt,menlikevelikkekjente idetheletatt.PengemangelenhaddedrevetdemfraLondon tilGlasgow,derBeattiesmormorfrydetsegoveråkunneforbarmesegoverdem.IngenhaddeennåtilbudtPaennyundervisningsstilling,menhannektetåsøkeandrejobber.Han klamretsegtilforestillingenomatintellektethansvilleseire. Såhanarbeidetmedbokensin,overbevistomatenforlegger villekjøpedennårdenvarferdig,ogatetuniversitet–eteller annetstediverden–villeansetteham.Bestemormentedet varnoestortvås.OmMavarenig,såvistehundetikke.
Pakjenteblikkethennespåsegogkikketlittforundretopp. «Beattie?»
«Erdugladimeg,Pa?»Hvorkomdeordenefra?Hun haddeikkementåsidem.
«Vel…jeg…»Littforfjamsettokhanavsegbrilleneog gnedbrilleglasseneiherdigmotskjorten.«Ja,Beattie.»
«Sammehvajeggjør?Vildualltidværegladimeg?»Hjertetslofortere,drevetavenprimitivfryktforathankunne lesetankenehennes.
«Somenfarskal.»
Hunreisteseg,vurderteåstrykehamlettoverhånden,men ombestemteseg.«Jegerikketrøtt,»løyhun.«Jeghardethelt fint.»
Hansåikkeopp.«Flinkjente.Jegmåarbeidevidere.Denne bokenskriversegikkeselv.»
Lydenavskrivemaskinenfulgtehenneinnpåsoverommet, derhunfantskoenesineogspentedempåseg.Masnorket lavt,ogBeattieblelittoppløftetavåsedetfredfulleansiktet hennes.HunhaddeikkesettMaværeannetennslitenogbekymretilangtid.Stiftetopppåveggenhangmønsterettilen kjoleBeattiehaddeholdtpåmed.Detbrunepapiretvarseget littnedvedstiftenesomholdtdetoppe.Hunhaddemistetlitt avinteressenetterathunoppdagetathunvargravid.Hvorforlageenkjolesomikkevillepassesærligmyelenger?
Beattiesattpåkantenavsengenogholdtunderarmenmot magen.Hvaslagsmysteriervardetsomholdtpååutvikleseg derinne?Hvavardetforetmerkelig,nyttlivsombevegetpå segogvokste?Tankengjordehennesvimmelavfrykt.Hun droøyenbrynenehardtsammenogmanetlivmorentilåkvitte segmedsittinnhold.Mendetskjeddeingenting,detskjedde aldrinoe.
Ukenegikk,oguvesenetklamretsegstadigfastinnihenne. Huninnbiltesegathunhaddekrampernårdetbarevarfryktensomjagetgjennomhenne.Imellomtidenblehofteholderne stadigtrangere,ogsidenhunalltidhaddeværtslank,nestenlittmager,bledengryendekulenpåmagenhennessynlig.Hunvartakknemligforderette,løsthengendekjolenehun gikkmed;foromslagskåpen;foratHenryforetrakkåelskei mørket;ogforathunvaristandtilåleggeutensømutenat detblesynlig.Ogsnartvillenokblødningenestarte,akkurat somhunhaddesettforseghundreganger,jatusenganger.Da villemarerittetværeover,oglivetkunnegåvideresånnsom detskulle.
Detblestadigtyngreåkommesegoppavsengen,ogenkald aprilmorgenklamrethunsegtilsøvnenhelttilmorenvekket henneforsiktig.
«Beattie.Beattie,vennenmin.Dukommerforsentpåjobb.» Beattietvangoppøynene.
«Jegerleifordet,»saMa.«Menjegvilikkeatduskal leggedegutmedsjefendin.Detervanskeligetider.Dukan ikkemistejobbendin.»
«Takk,Ma,»sahunogskjøvvekkdynenoggnedsegiøynene.
Mareistesegoghostethøylytt.Detvirketsomomhostingenaldriskulletaslutt,mensåfikkhunendeligkontrollover den.ImenskleddeBeattierasktpåseg.
«Denhostenhøresstyggut,»sahun. «Å,jegklarermeg.»
«Duharhostetienuke.Kanskjeduburdegåtillegen.»
Masnuddesegmothennemedettristblikk.Øyelokkene hangtungtnediytterkantene,somomdetvarherhunbar allesinebekymringer.«Viharikkerådtillege,barnetmitt, ellertilåtafrifrajobben.Jegblirbraomendagellerto.»
Beattiesåpåhennemenshungikkutistuen,sådrohun enkamgjennomhåretogsminketsegietmatt,litespeilsom varstiltoppmotenhaugmedkofferter.SåikkePahvaMa gikkgjennom?Slodethamaldriathvishanbarefikksegen ordentligjobb…Selvfølgeligsåhandetikke.Mahaddegiftetsegmedhamforhanslysehode,ognåvarhunlenkettil det.
CamillesBoutique,derBeattiejobbetfiredageriuken,var eidavAntoniaHanway,søsteravdenberømteJamesHanwaysomdrevsittegettilskjæreriiBathLane.BeattieslønnligehåpvarathunskullegjøregodtinntrykkpåAntonia,og atdennegodviljenendagskulleføretilenstillinghosJames: Somsyerske,kjoletilskjærer,ellerkanskjetilogmeddesigner. Hunhaddealltidetparsammenbrettedeskisseriveskensin, itilfellehanskullekommeinnombutikkenendag.Mendet gjordehanaldri.
Hungjespetfortsattdahunkompåjobb,noesomgahenne etstrengtblikkfraAntonia.Antoniavarenkrevendekvinne, menBeattietroddeikkehunmenteåværedet.Kundenemåtte gjøreenavtaleførdekomtilbutikken,ogdamåtteBeattie ogdeandreassistentenevartedemoppsomomdevarkongelige.Noenganger var defaktiskkongeligeogså,ogBeattie gikkutfraatdetvardenkonstantenervøsitetensomgjorde Antoniasåslitsomåjobbefor.Menhunhaddeikkenoeimot det,forhunelsketbutikken.Stativermedkjolerstoilange rekkerpådetsjakkmønstredegulvet,prøverommeneikjellerenvaropplystavskinnendelysekroner,ogengulkanarifuglietsmijernsburslomedvingenemensdensåutpågaten gjennomkarnappvinduet.DenhetRex.Lorna,enavdeandre butikkassistentene,haddefortalthenneatdetvardenfjerde gulekanarifuglenvednavnRexsomAntoniahaddeplasserti vinduet.«Nåréndør,kommerhunmedennydagenetter,»sa Lorna.«Hunlikerikkeatkundeneskalmåttetenkepådøden,
selvomdenkommertilårammedemallesammen.Snobbete fjols.»
Beattielærtesegåelskenoenavdekundenesomkominnom CamillesBoutique,menandrehatethuninderlig–ingenmer ennladyMiriamMinchin,ensyltynnkvinneiførtiårenesom varlikesparsommedvennligeordtilandresomhunvarraus medpengenenårdetgjaldthenneselv.Ogtilfeldigvisvardet henneBeattiebetjentedenmorgenenhunkjentedenførste stikkendesmertenivenstreside.
Førsttroddehunathunkunneignoreredet.Hunhentet kjoleetterkjolefrastativene,ogskyndtesegnedtilprøverommet.Hjertetslolittraskere,oghunkjenteetgryendehåp: Nåskjeddedetvirkelig.Devarmebadene,tranenogdenendeløsetryglingenhaddeendeligvirket.Mensamtidigvarhun skrekkslagen.Hvaomdetvarsmertefullt?Grisete?Hvordan skullehunklareåhåndteredetdiskrépåjobben?
«JegsynesdenblåerfinpåDem,»saAntoniatilladyMiriammensBeattiegjordesittbesteforåvirkerolig.«Hvasynesdu,Beattie?»
«Snitteternydelig,»saBeattie.«Ogfargenersåflatterende mothudenDeres–»Ensmertefullkrampesomgikkdyptnedi lysken,fikkhennetilåsnappeetterpustenogholdesegrundt magen.
«Hvaerdet,Beattie?»spurteAntoniamedskarpstemme.
«Jeghar…vondt…»Detvarikkeslikdetskullevære!Hun skullebløstilleogrolighjemme,medbadetinærheten.Ingen skullemerkenoe.
Detgikketøyeblikkutenatnoeskjedde,derdenenestebevegelsenvarladyMiriamsblikksomflyttetsegfraBeattiesansiktognedtilmagenhennes,ogsåtilbaketilansiktet.Beattie krympetseg.LadyMiriamhaddeskjøntdet.
«Jegmågåhjem,»klarteBeattieåpressefremmenshun snuddesegogløpmottrappen.
«Ventnålitt!»saAntonia,tydeligbekymretoverinntrykketBeattiegjordepåladyMiriam.
«Lahennegå,»saladyMiriam.
Hunflyktet.Opptrappen,utavbutikkenogutpådenregnvåtegaten.
Likeetterpåslappsmertentaket.Hunklarteåpusteigjen. Hjem.Hunmåttekommeseghjem.Hungikktrekvartalerførhunkompåathunhaddelagtigjenkåpenibutikken. Hunfikkgåsehudpåarmene.Denfuktige,grågatenbredte segutforanhenne,ogpustenhennesgikkhøyereennlarmen fratrafikken.
Såkjentehunetstikkavsmerteigjen.Smertenvarsåhard ogskarpathunknakksammen.Huntvanglittluftnedilungeneoginnsåathunikkekunnegåhjemidennetilstanden. Pavillesehenne,ogdessutentrengtehunenlege.
Hunfantsegettørtstedunderenbutikkmarkiseogprøvde åklarnehodetnoktilåtenke.Hunhaddeikkepengertillege.
DethaddejoManevntsåsentsomimorges.Såkomhuntil åtenkepådengangenpåklubbendaHenryogBillyWilder haddeværtforfulletilåfinnesegihverandresspøkerlenger oghaddehavnetislagsmål.Billyknusteetglassihodetpå Henry,ogdetvilleikkeslutteåblø.Medetlommetørklepressetmotsåret,haddeHenryforetattennattligvisitttildoktorMackenzieiWestGeorgeLane,sammenmedenangrende Billy.DoktorMackenziehaddeforløstHenrytrettiårtidligere oghaddeværtfamilienslegeheltsidendengang.Kanskjehvis hunbahamomhjelp,fortaltehamatbarnethunvariferd medåmistevarHenrys…
Menskammen,problemenehunvillepåføreHenry. Smertenvaraltforintens,huntrengtehjelp.Hunsnuddeog gikktilbakemotWestGeorgeLane.Skyeneoverhenneble mørkere,ogyretgikkoveriregn.Hardt,kaldtregnsomfossetnedirennesteinenogsprutetetterhjulenepåbilenesom rasteforbi.Hunholdtseginntilhusenesåhunikkeskullebli sprutetpå,mendahunvarfremme,varskoenegjennomvåte. Derstohunidebløteskoeneogklarteikkeåfåoppdørentil doktorMackenzieslegekontor.Detvaringenmarkiseråfinne lyunder,ogregnetslonedoverhennesomomhunikkevar stortbedreennenavkassenemedsøppelsomstoutenfordørenidetsmalesmauet.
Ogderogdaføltesdetikkesomomhunvardetheller. Hunfikktåreriøynene,ogforførstegangsidenhunhadde skjøntathunvargravid,tillotBeattiesegågråteoverdet.Hun
gråtovertapetavuskyldenogstolthetensin,ogdetlillehun haddeigjenavselvrespektetterfamiliensnedrykkilivet.Men ogsåoverbarnet,somikkehaddebedtomåbliunnfangetog somaldrivillefåsjansentilåpusteinndenråGlasgow-luften, kjennemorensberøringellersefarensstålgråøynesmile.Hun gråtnedihendenesinemensregnetstyrtetnedrundthenne, også,somvedettrylleslag,stansetmedettstyrtregnet.
«Gårdetbrameddeg,jentami?»
Hunkikketopp.Regnetslofortsattnedrundthenne,men enhøy,bredskuldretherremannmedendiger,svartparaply stovedsidenavhenneoggahennelymotregnet.
Beattietørkettåreneogtoksegsammen.«Takk,såsniltav deg.Jeg…jegburdebarekommemeghjem.»
«Mådusnakkemedlegen?»Hanpektepådørentillegekontoret.
Hunkikketfradørentilmannenogristetpåhodet.«Jeg harikkepenger.»
«Detgårbra.Kominn.Jegkanikkeladegståherutei regnetienslikforfatning.»Hanfantfremetsettmednøkler,åpnetdørenogskyssethenneinnenfor,oghunskjønteat herremannen var doktorMackenzie.Hansatteparaplyeniet stativveddøren,bahenneventeidettommeventeværelset, ogdryppetpågulvetmenshantokavsegfrakken.Resepsjonenvarubetjent.Hanfantetstivt,hvitthåndklepåinnsiden.
«Jegjobbervanligvisikketorsdagettermiddag,»sahan.«Du varheldigsomstøttepåmeg.»
Huntørkethåretmedhåndkleet.Rommetluktetsterktav sitronoljeogsalve.
«Kominn,»sahanogførtehenneinnpåetundersøkelsesrommedensmalbenkunderenhvitlampesomhangiet kjedefrataket.Hansattesegvedskrivebordet,menhunfølte segikkekomfortabelnoktilågjøreannetennåblistående foranhamsomenuskikkeligskolepike.
«Nå,hvaerdetsomerproblemet?»
«Jegergravidog…»Hunblerødogvarmikinnene,til trossforathunskalv.«Jegtrorjegholderpååmistebarnet. Jegharfrykteligvondt…»
Hanrynketikkepannenellervisteandretegntilmisbilli-
gelse.Istedetreistehansegoghjalphenneopppåbenken. «Jegfårtaentitt,da,»sahanogglattetdenfuktigekjolen hennesovermagenmenshanbevegethendenebestemtover den.Hunsåpåansiktethansogholdtpusten.Porenepånesenhansvarstore,ogdetgråkinnskjeggetgroddehøytopp påkinnenehans.
«Erdetgreit?»spurtehan.«Jegmåløftekjolendinutav veien.»
Hunnikketoglukketøynene.Såkjentehundekaldehendenehansmotdennaknehudensin.Derulletneddenøverste delenavhofteholderen,pressetogkjente.OgbevegetseglengernedtilstederderbareHenryhaddetattpåhennefør.Men detføltesannerledesdennegangen.Ikkehettoglidenskapelig,menkaldtogklinisk.
«Dublørikkeidetheletatt.Hardetkommetnoeblod?»
«Nei,»klartehunåfåfrem.
«Hvorgammelerdu?»
«Tjueen,»løyhun.
«Ersmertenlikdekrampenemanharunderdenmånedlige blødningen?»
Beattiekrympetsegavforlegenhetoveråsnakkeomslike tingmedenmann.«Nei,determyelengerned,påvenstre side.Faktiskså…»Hunhaddeværtsåoverveldetavskamog fryktathunikkehaddelagtmerketildet.«Jegtrordeteri ferdmedågiseg.»
Hanfomletmedklærnehennes,ogdetgikkoppforhenne athunvarpåkleddigjen.Hunåpnetøyneneogsattesegopp. DoktorMackenzievartilbakeistolensinigjen,menhunble sittendepåbenken.
«Deterganskevanligpådettestadietavetsvangerskapå fåslikesmertersomdedubeskriver.Deterkroppendinsom forberedersegtilfødselen.Seneneibekkenetstrekkerseg.Du erung,sådetgjørnoklittmervondtfordeg.Duersikkert nettoppferdigmedåvokse.»
Fødselen?Hunhaddeikkeengangtenktpåden.Detgikk heltrundtforhenne.
«Sådeteringengrunntilbekymring.Babyenerfullstendig friskogrask.»
Detuunngåeligevedsituasjonenvarsomomensteinvar blittsluppetnedpåmagenhennes.«Nei!»glappdetutav henneførhunrakkåtasegidet.Tårenetruetmedåkomme igjen,menhuntvangdemtilbake.
DoktorMackenziesøyenbrynskjøtiværet.«Ah,jegforstår.»
«Takk,»sahunoglotsomomaltvariordendahunkløv nedfrabenken.«Jegskalikkeoppholdedegmer…»Menhikstenetvangsegutavhenne,oghansattehennebestemtned ienstolvedsidenavskrivebordetograktehenneetlommetørkle.
«Duerikkegift,erduvel?»
«Nei,»sahun.
«Vetfarenomdet?»
HuntenktepåHenry,påatdoktorMackenziehaddekjent hamsomlitengutt.«Ikkeennå.»
«Dumåsidettilham.»Stemmenhansblemyk.«Dubæreretlitebarninnider,jentami.Hanellerhunharværtder inneitremåneder.Risikoenforåaborterenåersværtliten. Skjønnerduhvajegsier?Deteringenveiutenom.Duernødt tilåsidettilham.»
Hunstakktærnenediskoene.«Hanergift,»klartehunå fåfrem.
Hanpressetleppenesammenoglagettodypefurersomforsvantinniskjegget.«Jegskjønner.»
«Synesdufortsattjegbørsidettilham?»
«Jegkanikkeseatduharnoeannetvalg,jentami.»
Utenforhaddeskyenelettetogregnetblittsvakere.Beattiegikk tilbaketilCamillesBoutiqueforåbeAntoniaomunnskyldning,kommemedbortforklaringer,tviholdepåjobbensin. Dettevarikkeriktigtidspunktåståutenarbeid.Allesnakket om«Denstoredepresjonen».Tilogmeddestorerederiene nøltemedåansettefolk.Beattievissteathunblenødttilå trygle.Såhunringtepådørenoggikkborttilkarnappvinduet foråkikkeinn.Antoniakomutfraprøverommeneiunderetasjen.DahunfikkøyepåBeattie,blehunmørkiansiktet. Antoniaåpnetdørenpågløtt.«Hvaerdet?»
«Jegvillebaresiunnskyld,jeg–»
«Duserutsomendruknetkatt.Jegvilikkehaslikesom degibutikkenmin,BeattieBlaxland.Jegharetrykteåtavare på.»
«Jegskalgåhjemogskifteogkommeretttilbake,»saBeattie,klaroverathunlødbådefortviletogdesperat.
«Skifte?Selvomduskifterklær,kanduikkeendredendu er.LadyMiriamgjordemegoppmerksompådetsomharforegåttlikeundernesenpåmeg.Duermedbarn.Ogduerikke enganggift.DetgårrykteromatduhengermedHenryMacConnell.Erbarnethans,kanskje?Hanharfaktiskenkone.»
«Værsåsnill,Antonia,»bønnfaltBeattiedesperat.«Jegklarermegikkeutenlønnenmin.Familienminer–»
«Detburdeduhatenktpåførdudrassetproblemenedine inngjennommindør.Etdusinjentertryglermegomjobb,og ingenavdemergravide.Jegmanglerikkefolkåtaav.Hvorforskullejegvelgeåbeholdedeg?»
«Værsåsnill…Værsåsnill!»
«LadyMiriamharsagtathunikkekommertilbakehvis ikkeduforsvinner.Jegmåtenkepåforretningen.»
Beattiesvelgethardt.Hunmåhasettfullstendigfortviletut, forAntoniamyknetetøyeblikk.
«Jegerleifordet,barnetmitt.»Stemmenvarlav,oghun møtteikkeBeattiesblikk.«Mendufårikkesettedinebeini butikkenmin.»Såskjøvhunigjendøren.