Karin Slaughter Knust

Knust

Karin Slaughter

Knust Oversatt av Gry Sønsteng

Karin Slaughter Originalens tittel: Fractured Oversatt av Gry Sønsteng Copyright © 2008 by Karin Slaughter Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2017 ISBN 978-82-02-55893-2 1. utgave, 1. opplag 2017 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2017 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Irwyn og Nita … for alt …

Prolog

Abigail Campano satt i bilen hun hadde parkert i gaten utenfor huset der hun bodde. Hun så opp på herskapshuset de hadde bygget om for nesten ti år siden. Huset var digert – altfor stort for tre personer, spesielt fordi en av dem, med Guds hjelp, ville dra av gårde for å begynne på college om et knapt år. Hva skulle hun gjøre når datteren ble opptatt med å skape seg sitt eget liv?

Da ville det bare være Abigail og Paul igjen, som før Emma ble født. Tanken fikk det til å knyte seg i magen på henne.

Stemmen til Paul spraket gjennom høyttalerne i bilen da han kom tilbake på linjen. «Hør her, vennen min –» begynte han, men tankene hennes var allerede et annet sted da hun kikket opp mot huset. Når var livet hennes blitt så innholdsløst? Når var de viktigste spørsmålene i løpet av dagen blitt til bekymring for andre mennesker, andre ting: Var skjortene til Paul ferdige hos skredderen?

Skulle Emma på volleyballtrening i kveld? Hadde interiørarkitekten bestilt det nye skrivebordet til kontoret?

Hadde noen husket å slippe ut hunden, eller ville hun måtte bruke de neste 20 minuttene til å tørke opp syv liter tiss fra kjøkkengulvet?

Abigail svelget da halsen snørte seg sammen.

«Jeg tror ikke du hører etter,» sa Paul.

«Jeg hører hva du sier.» Hun skrudde av motoren. Det 7

lød et klikk, og så – ved teknologiens magi – ble stemmen til Paul overført fra høyttalerne i bilen til mobiltelefonen hennes. Abigail åpnet døren og la nøklene i vesken.

Hun klemte telefonen mot øret mens hun kikket i postkassen. Strømregning, kredittkortregning, skolepengene til Emma …

Paul tok en pause for å trekke pusten, og hun regnet med at han ville at hun skulle si noe.

«Hvis hun ikke betyr noe for deg, hvorfor ga du henne en bil da? Hvorfor tok du henne med til et sted der du visste at vennene mine kunne dukke opp? Abigail snakket mens hun gikk oppover innkjørselen, men hun følte det ikke helt inn i margen slik hun hadde gjort de første gangene dette hadde skjedd. Da hadde hun bare spurt: Hvorfor er ikke jeg nok for ham?

Nå var det eneste spørsmålet: Hvorfor er du en så stakkarslig drittsekk?

«Jeg trengte bare litt avveksling,» svarte han. Enda en gammel klisjé.

Hun stakk hånden i vesken for å finne husnøklene idet hun gikk opp trappen til verandaen. Hun hadde dratt fra klubben på grunn av ham, droppet den ukentlige massasjen og lunsjen med de nærmeste vennene sine på grunn av ydmykelsen. De hadde sett Paul sammen med en 20 år gammel blondine med bleket hår, som han hadde vært frekk nok til å ta med til favorittrestauranten deres. Hun visste ikke om hun kunne vise seg der igjen.

«Jeg har også lyst på litt avveksling, Paul,» sa hun.

«Hvordan ville du ha reagert hvis jeg gjorde det? Hva ville du ha gjort hvis du snakket med vennene dine en dag og du forsto at det var et eller annet? Du måtte nærmest trygle dem om å si hva det dreide seg om, og til slutt 8

fortalte de at de hadde sett meg sammen med en annen mann.»

«Jeg ville for helvete ha funnet ut hva han het, og så kjørt bort til huset hans for å drepe ham.»

Hvorfor følte hun seg alltid litt smigret når han sa den typen ting? Som mor til en tenåringsdatter hadde hun lært seg å se etter noe positivt i selv de mest brutale bemerkninger, men dette var latterlig. Dessuten hadde Paul så dårlige knær at han knapt klarte å bære ut søppelposene den dagen søppelbilen kom. Det største sjokket burde være at han fremdeles kunne finne en 20-åring som ville ligge med ham.

Abigail stakk nøkkelen i den gamle låsen i inngangsdøren. Hengslene knirket som i en grøsserfilm.

Døren var allerede åpen.

«Vent nå litt,» sa hun, som om hun avbrøt ham selv om han ikke sa noe. «Inngangsdøren er åpen.»

«Hva?» Han hadde ikke hørt etter, han heller. «Jeg sa at inngangsdøren allerede er åpen,» gjentok hun og skjøv den opp.

«Pokker heller. Skolen begynte for bare tre uker siden, og så skulker hun igjen?»

«Kanskje rengjøringshjelpen –» Hun stanset da det knaste i glass under føttene. Abigail så ned og kjente en brå og kald panikk i korsryggen. «Det ligger glass utover hele gulvet. Jeg tråkket akkurat på det.»

Paul sa noe hun ikke hørte.

«Ok,» svarte hun automatisk. Hun snudde seg. Et av de høye sidevinduene ved inngangsdøren var knust. Hun så for seg en hånd som stakk inn, låste opp og åpnet døren.

Hun ristet på hodet. Midt på lyse dagen? I dette strø9

ket? De kunne ikke ha mer enn tre mennesker på besøk om gangen før den sprø, gamle damen på den andre siden av gaten ringte for å klage over bråket.

«Abby?»

Det føltes som om hun befant seg i en slags boble og hørte ting langt bortefra. «Jeg tror noen har brutt seg inn,» sa hun til ektemannen. «Kom deg ut av huset!» bjeffet Paul. «De kan være der inne fremdeles!» Hun la fra seg posten på bordet i gangen, og fikk et glimt av seg selv i speilet. Hun hadde spilt tennis de to foregående timene, og håret hennes var fremdeles fuktig. Noen hårstrå var klistret til nakken, der hestehalen var begynt å løsne. Det var kjølig i huset, men hun svettet.

«Abby?» ropte Paul. «Kom deg ut derfra med det samme. Jeg ringer til politiet fra den andre linjen.»

Hun snudde seg igjen og åpnet munnen for å si noe – et eller annet – da hun så det blodige fotavtrykket på gulvet.

«Emma,» hvisket hun. Hun kastet fra seg telefonen da hun løp opp trappen mot soverommet til datteren.

Hun stanset da hun var kommet opp trappen, sjokkert over å se at møbler var knust, og at det lå glasskår på gulvet. Blikket hennes ble smalt sa hun så Emma ligge som en blodig bylt i enden av gangen. En mann sto over henne med en kniv i hånden.

I noen sekunder var Abigail for lamslått til å bevege seg. Hun gispet etter luft, og halsen snørte seg sammen. Mannen kom mot henne. Hun klarte ikke å fokusere blikket, det gikk frem og tilbake mellom kniven han hadde i den blodige neven, og datteren som lå på gulvet.

«Nei –» Mannen langet ut mot henne. Abigail tok et skritt bakover uten å tenke seg om. Hun snublet og falt ned trap10

pen. Hoften og skulderbladene traff det harde treverket da hun gled nedover med hodet først. Det gjorde vondt overalt i kroppen: Albuen traff sprinklene i rekkverket, ankelbenet brakk mot veggen, og hun kjent en sviende smerte da hun forsøkte å forhindre at hodet traff den skarpe kanten på trappetrinnene. Hun landet i gangen, og pusten ble slått ut av henne.

Hunden. Hvor var den idiotiske hunden?

Abigail rullet seg rundt på ryggen og tørket blodet vekk fra øynene. Hun kjente hvordan glasskårene skar seg inn bakhodet.

Mannen kom løpende ned trappen, fremdeles med kniven i hånden. Hun tenkte ikke, hun bare sparket ut idet han kom ned det siste trinnet. Tuppen på joggeskoen traff ham et sted mellom analåpningen og pungen. Hun hadde bare gjort et forsøk, men det spilte ingen rolle.

Mannen snublet og bannet da han falt ned på kne.

Hun rullet seg rundt på magen og krabbet mot døren.

Han tok tak i det ene benet hennes og dro henne så hardt tilbake at smerten skjøt oppover ryggraden og ut i skulderen. Hun famlet blant glasskårene på gulvet for å finne noe hun kunne skade ham med, men de små bitene skar seg bare inn i hånden. Hun begynte å sparke mot ham.

Hun sparket vilt bak seg mens hun beveget seg mot inngangsdøren.

«Slutt!» ropte han og grep rundt anklene hennes med hendene. «Men for pokker, jeg sa at du skulle slutte!»

Hun stanset og forsøkte å trekke pusten, forsøkte å tenke. Det ringte fremdeles i ørene, og hun klarte ikke å konsentrere seg. Inngangsdøren sto åpen en halv meter foran henne, og hun kunne se nedover innkjørselen, ned mot stedet der bilen hennes sto parkert. Hun vred seg rundt så hun kunne se overfallsmannen. Han lå på 11

knærne og holdt rundt anklene hennes slik at hun ikke kunne sparke. Kniven lå på gulvet ved siden av ham. Øynene hans var helt svarte – som to biter granitt under tunge øyelokk. Den brede brystkassen hevet og senket seg da han pustet tungt. Skjorten hans var gjennomtrukket av blod.

Blodet til Emma.

Abigail strammet magemusklene og langet ut mot ham med strake fingre slik at neglene traff ham i øynene.

Han slo henne med flat hånd på siden av øret, men hun slapp ikke taket. Hun presset tomlene inn i øyehulene og kjente at noe begynte å gi etter. Han grep rundt håndleddene hennes og tvang fingrene vekk. Han var så mye sterkere enn henne, men Abigail tenkte på Emma – øyeblikket da hun så datteren i etasjen over.

Måten kroppen hennes lå på, og blusen som var skjøvet opp over de små brystene. Hun var knapt gjenkjennelig; hodet var en blodig, rød masse. Han hadde tatt fra dem alt, selv det pene ansiktet til datteren.

«Din drittsekk!» ropte Abigail. Det kjentes som om armene skulle brekke, da han tvang dem vekk fra øynene.

Hun bet ham i fingrene helt til hun kjente ben. Mannen hylte, men slapp ikke taket. Abigail kjørte kneet opp og traff ham midt i skrittet. Han sperret opp de blodige øynene og åpnet munnen. Hun kjente en sur pust. Han løsnet grepet, men holdt fremdeles fast. Han falt bakover på ryggen og dro henne med seg.

Automatisk la hun hendene rundt den tykke halsen. Hun følte hvordan brusken i halsen hans beveget seg; ringene som utgjorde spiserøret, bøyde seg lik myk plast. Han grep hardere rundt håndleddene hennes, men albuene var som låst fast og skuldrene helt på linje med hendene. Hun la all vekt mot halsen hans. Smerten skjøt 12

gjennom de skjelvende armene og skuldrene, og hun fikk krampe i hendene – det kjentes som om tusen nåler traff nervene. Hun kjente vibrasjoner i håndflatene da han forsøkte å snakke. Blikket ble smalt igjen. Hun så røde prikker i øynene hans. De våte leppene åpnet seg, og tungen stakk ut. Hun satt over skrevs på ham, og kjente hoftebenet hans mot lårene da han spente seg i en bue for å kaste henne av.

Hun kom plutselig til å tenke på Paul og den natten de hadde laget Emma – hun hadde bare visst at de laget en baby. Hun hadde sittet over skrevs på ektemannen på samme måte, for å være sikker på at hun fikk med seg hver dråpe når de skapte et perfekt barn.

Og Emma var perfekt … med det pene smilet og det troskyldige ansiktet. Hun stolte på alle hun møtte, uansett hvor mange ganger Paul advarte henne.

Emma som lå i etasjen over. Død i en blodpøl, med undertøyet trukket ned. Det stakkars barnet hennes.

Hva hadde hun måttet gå gjennom? Hvilke ydmykelser hadde hun lidd på grunn av denne mannen?

Abigail kjente plutselig at hun ble varm mellom bena.

Mannen hadde urinert på dem begge. Han stirret på henne – han så henne – og så ble øynene hans glassaktige.

Armene falt ned til siden, og hendene traff gulvflisene med glasskårene. Kroppen hans ble slapp, og munnen gapte.

Abigail lente seg bakover på hælene og så på den livløse mannen foran seg. Hun hadde drept ham.

første dag

Kapittel 1

Will Trent kikket ut av bilvinduet mens han hørte på at sjefen hans ropte inn i mobiltelefonen. Amanda Wagner hevet egentlig aldri stemmen, men det skarpe tonefallet hadde fått mer enn én agent til å briste i gråt og forlate etterforskningen. Litt av en prestasjon med tanke på at de fleste undersåttene hennes i Georgia Bureau of Investigation var menn.

«Vi befinner oss på» – hun strakte hals og myste mot gateskiltet – «Prado og Seventeenth.» Amanda ble stille i noen sekunder. «Du kunne kanskje finne det på datamaskinen din?» Hun ristet på hodet; hun likte åpenbart ikke det hun hørte.

«Kanskje vi skulle fortsette å kjøre rundt?» foreslo Will. «Da finner vi kanskje –» Amanda la hånden over øynene. Hun hvisket inn i telefonen. «Hvor lang tid tar det før serveren fungerer igjen?» Svaret fikk henne til å komme med et dypt, tungt sukk.

Will nikket mot skjermen på midten av det panelte dashbordet. Lexusen hadde flere ringelyder og bjeller enn hatten til en narr. «Har du ikke GPS?» Hun lot hånden falle og tenkte over spørsmålet, før hun begynte å fomle med noen knotter på dashbordet.

Det skjedde ingenting på skjermen, men lyden fra luftkondisjoneringen ble høyere. Will begynte å le, men hun 17

stanset ham med et skarpt blikk. «Mens vi venter på at Caroline skal finne et kart, kan du kanskje ta frem brukerhåndboken fra hanskerommet og lese bruksanvisningen for meg?»

Will forsøkte å åpne hanskerommet, men det var låst.

Han tenkte at det var som et bilde på forholdet hans til Amanda Wagner. Hun sendte ham ofte ut på en vei med lukkede dører og forventet at han skulle finne en måte å komme seg inn på. Will hadde ikke noe imot et krevende puslespill, men det hadde vært fint om Amanda for en gangs skyld kunne gi ham nøkkelen.

Eller kanskje ikke. Will hadde aldri vært flink til å be om hjelp – spesielt ikke fra en som Amanda. Det virket som om hun førte liste over mennesker som skyldte henne en tjeneste.

Han så ut av vinduet mens hun skjelte ut sekretæren sin for at hun ikke hadde et kart på seg til enhver tid.

Will var født og oppvokst i Atlanta, men det var ikke ofte han befant seg i Ansley Park. Han visste at det var et av byens eldste og mest velstående strøk, der advokater, leger og bankierer for hundre år siden hadde bygget sine misunnelsesverdige herskapshus slik at fremtidige advokater, leger og bankierer kunne bo som dem – trygt isolert midt i en av de voldeligste storbyene på denne siden av Mason-Dixon. Det eneste som hadde forandret seg i årenes løp, var at de fargede kvinnene som trillet hvite babyer i barnevogner, fikk bedre betalt nå.

Med sine svingete veier og mange rundkjøringer virket det som om Ansley ville forvirre, om enn ikke ta motet fra, de besøkende. De fleste av gatene hadde trær på begge sider, brede avenyer der husene lå trukket tilbake på åsrygger for bedre å kunne se ned på verden.

Parker med tett skog, gangstier og husker fantes over18

alt. Noen av gangstiene hadde fremdeles den hundre år gamle brosteinen. Selv om alle husene var arkitektonisk ulike, var det noe likt ved måten de var nymalt på og med pent klippede plener. Will tenkte at det var fordi selv et oppussingsobjekt kostet en million dollar. I motsetning til i strøket hans i Poncey-Highland, som lå mindre enn ti kilometer unna, fantes det ingen regnbuefargede hus eller metadonklinikker i Ansley.

Ute på gaten så Will at en jogger stanset for å tøye ut og kikke stjålent på Lexusen til Amanda. På nyhetene i morges var det blitt utstedt det sterkeste forurensningsvarselet, og det alvorlig, til tross for at temperaturen nærmet seg 40 grader. Will hadde sett minst fem joggere etter at de kom frem til Ansley Park. Alle var kvinner og passet inn i stereotypien på den kvikke, perfekte fotballmammaen med pilateskropp og dansende hestehale.

Lexusen sto parkert nederst ved det som så ut til å være en populær ås, og gaten bak dem var kantet med høye eiketrær som la fortauet i skygge. Alle joggerne hadde saktnet farten for å kikke på bilen. Dette var ikke et strøk der en mann og en kvinne kunne sitte særlig lenge i en parkert bil før noen ringte til politiet. Og det var heller ikke et strøk der tenåringsjenter ble brutalt voldtatt og drept i sitt eget hjem.

Han så på Amanda, som holdt så hardt rundt mobiltelefonen at det virket som om plasten kunne sprekke.

Hun var en tiltrekkende kvinne, hvis man ikke hørte henne snakke eller måtte jobbe for henne, eller sitte i en bil sammen med henne. Hun måtte være i begynnelsen av 60-årene nå. Da Will hadde begynt å jobbe i GBI for over ti år siden, hadde håret til Amanda vært mer mørkt enn grått, men det hadde forandret seg merkbart de siste månedene. Han visste ikke om det var på grunn av noe i 19

privatlivet hennes, eller om hun ikke hadde fått time hos frisøren, men i det siste var alderen begynt å vises.

Amanda begynte å trykke på knotter på dashbordet igjen, i et forsøk på å få GPS-en til å fungere. Radioen ble skrudd på, og hun skrudde den raskt av igjen etter at Will fikk med seg åpningstonene fra et swingband. Hun mumlet et eller annet og trykket på en annen knapp, noe som gjorde at vinduet til Will gled ned. Han kjente et gufs av varm luft, som om noen hadde åpnet en ovnsdør.

I sidespeilet så han en jogger på toppen av åsen, og bladene på koralltrærne beveget seg i vinden.

Amanda ga opp å finne ut av elektronikken. «Dette er latterlig. Vi er det øverste etterforskningsorganet i staten, og så finner vi ikke det helvetes åstedet.»

Will snudde seg. Bilbeltet strammet seg mot skulderen hans da han så oppover åsen.

«Hva er det?» spurte Amanda.

«Den veien,» svarte han og pekte bak dem. Grenene på trærne over dem var viklet inn i hverandre, noe som gjorde at gaten lå i et skumringsaktig mørke. Det var ingen vind på denne tiden av året, bare ubarmhjertig hete. Det han hadde sett, var ikke blader som beveget seg, men blålysene til en politibil som sto i skyggen.

Amanda sukket tungt igjen da hun satte bilen i gir og begynte på en U-sving. Uten forvarsel tråkket hun brått inn bremsen, og den ene armen skjøt frem foran Will som for å hindre at han for ut av frontruten. En stor, hvit varebil tutet da den kjørte forbi. Sjåføren hyttet med neven og kom med noen banneord.

«Channel Five,» sa Will, da han kjente igjen logoen til den lokale nyhetsstasjonen på siden av varebilen.

«De er nesten like sent ute som oss,» kommenterte Amanda og kjørte etter bilen oppover bakken. Hun tok 20

til høyre og så en patruljebil som blokkerte den neste veien til venstre. En gruppe reportere var allerede på plass – fra alle de lokale nyhetsstasjonene samt CNN, som hadde hovedkvarteret sitt bare noen kilometer lenger oppe i gaten. En kvinne som hadde kvalt den mannen som drepte datteren hennes, var en stor nyhetssak hvor som helst i verden, men det faktum at datteren var hvit, at foreldrene var velstående, og at familien var en av byens mest innflytelsesrike, ga den et nesten svimlende skandaløst preg. Et eller annet sted i New York siklet sjefen i avdelingen for TV-film fra virkeligheten ned i BlackBerry-en sin.

Amanda tok frem politiskiltet sitt og viftet med det foran politimannen idet hun kjørte forbi politibilen som blokkerte veien. Det sto flere patruljebiler lenger fremme, sammen med et par ambulanser. Bakdørene sto åpne, men bårene var tomme. Ambulansepersonellet sto utenfor og røykte. En mørkegrønn BMW X5 som sto parkert foran huset, virket malplassert blant de andre kjøretøyene, men den digre SUV-en fikk Will til å lure på hvor bilen til rettsmedisineren var. Han ville ikke bli overrasket hvis det viste seg at patologen også hadde kjørt seg bort. Ansley var ikke et område der en som ble lønnet som en statstjenestemann, var kjent.

Amanda satte bilen i revers for å parkere mellom to patruljebiler. Parkeringssensoren begynte å plinge da hun tråkket på gasspedalen. «Ikke kast bort tiden der inne, Will. Vi bruker ikke krefter på denne saken med mindre vi overtar den.»

Hun hadde sagt noe lignende minst to ganger etter at de dro fra Tinghuset. Den døde jentas bestefar, Hoyt Bentley, var en entreprenør i milliardærklassen som hadde skaffet seg en del fiender i årenes løp. Avhengig 21

av hvem du snakket med, så var Bentley enten byens store sønn, eller en gammel kompis – en velstående skurk som fikk ting til å skje bak scenen uten å bli skitten på hendene. Uansett hvilken versjon som stemte, så hadde han lommer som var store nok til at han hadde kjøpt seg en del politiske venner. Bentley hadde tatt en telefon til guvernøren, som hadde kontaktet direktøren for Georgia Bureau of Investigation, som igjen hadde gitt Amanda oppdraget med å kikke på drapssaken.

Hvis drapet hadde noen kjennetegn som indikerte at det kunne dreie seg om en leiemorder eller noe annet enn et innbrudd og overfall som var gått galt, ville Amanda ta en telefon og snappe saken fra Atlanta-politiet raskere enn en smårolling røsket til seg yndlingsleken. Hvis det viste seg å bare være en tilfeldig hverdagstragedie, ville hun sannsynligvis overlate forklaringen til Will mens hun freste tilbake til Tinghuset i den stilige bilen.

Amanda satte bilen i gir og kjørte noen centimeter fremover. Det plinget voldsomt da hun kjørte enda nærmere politibilen. «Hvis Bentley har gjort noen så sint at de har drept barnebarnet hans, får saken en helt ny vinkling.»

Hun hørtes nesten håpefull ut ved tanken. Will forsto at hun ble opprømt – det å løse en slik sak ville bety enda en fjær i hatten for Amanda – men han håpet at han aldri kom til et punkt der han betraktet dødsfallet til en tenåringsjente som et trinn opp på karrierestigen.

Og han var ikke sikker på hva han skulle mene om den døde mannen heller. Han var drapsmann, men også et offer. Med tanke på at Georgia var en stat med dødsstraff – spilte det noen rolle at han var blitt kvalt her i Ansley Park, i stedet for å bli spent fast til en båre og gitt en dødelig injeksjon i Coastal statlige fengsel?

22

Will åpnet døren før Amanda fikk satt bilen i fri. Den varme luften traff ham som et slag i magen. Det var vanskelig å puste i noen sekunder før fuktigheten tok over, og han lurte på om det var slik det føltes å ha tuberkulose.

Han tok allikevel på seg dressjakken og skjulte pistolhylsteret som var festet bak på beltet. Det var ikke første gang han spurte seg selv hvor lurt det var å gå med dress og vest i midten av august.

Amanda virket uberørt av heten da hun kom bort til ham. En gruppe med politikonstabler sto ved enden av oppkjørselen og så på dem, der de kom over gaten. De kjente igjen Will, og Amanda advarte ham. «Jeg trenger vel ikke å si at du ikke akkurat er velkommen i Atlantapolitiet for øyeblikket.»

«Nei,» svarte Will. En av politimennene gjorde et poeng av å spytte på bakken da de gikk forbi. En annen konstabel nøyde seg med å heve langfingeren. Will klistret på seg et smil og stakk tommelen i været som tegn på at han ikke hadde noe imot dem.

Fra den første dagen i jobben hadde Atlantas borgermester sverget på å gjøre noe med korrupsjonen som hadde fått gå upåaktet hen av forgjengeren hennes.

I løpet av de siste årene hadde hun jobbet tett sammen med GBI for å få anlagt sak mot de mest åpenbare overtrederne. Amanda hadde vært vennlig nok til å la Will gå inn i løvens hule. For et halvt år siden hadde han avsluttet en sak som endte med at seks etterforskere i Atlanta-politiet fikk sparken, og som tvang en av byens mest høytstående tjenestemenn til å førtidspensjonere seg. De hadde solide bevis – politifolkene stjal penger fra arrestasjoner i forbindelse med narkotikahandel – men ingen likte at en fremmed fyr kom og avslørte dem, så Will hadde ikke akkurat fått venner under etterforskningen.

23

Amanda var blitt forfremmet, Will var blitt en paria.

Han lot som om han ikke hørte at en eller annen hveste «drittsekk» bak ryggen hans, og forsøkte å konsentrere seg om den saken som lå foran dem, da de gikk oppover den svingete oppkjørselen. Hagen var full av alle slags eksotiske blomster som Will ikke engang visste navnet på. Huset var enormt, med høyreiste søyler som holdt balkongen i annen etasje oppe, og en svingete granittrapp som førte frem til inngangsdøren. Bortsett fra gruppen med sure politifolk som skjemmet omgivelsene, var det en imponerende eiendom.

«Trent!» ropte en eller annen, og han så kriminalbetjent Leo Donnelly komme ned trappen. Leo var en kortvokst mann, minst 30 centimeter kortere enn Wills 1,92. Ganglaget hans var blitt en Columbo-aktig subbing siden sist de jobbet sammen, og han minnet om en opprømt ape. «Hva i helvete gjør du her?»

Will nikket mot kameraene og ga Leo den mest troverdige forklaringen. Alle visste at GBI ville kaste en baby i Chattahoochee-elven hvis det betydde at de kom på kveldsnyhetene. «Dette er sjefen min, dr. Wagner,» sa han til Leo. «Hei,» sa Leo og nikket til henne før han snudde seg mot Will igjen. «Hvordan står det til med Angie?»

«Vi er forlovet.» Will kjente at Amanda så undersøkende på ham med en kald intensitet. Han forsøkte å avlede oppmerksomheten ved å nikke mot den åpne døren. «Hva har vi her?»

«Mye hat til deg, kamerat.» Leo tok frem en sigarett og tente den. «Det er best du er forsiktig.»

«Er moren fremdeles inne i huset?» spurte Amanda.

«Første dør til venstre,» svarte Leo. «Makkeren min er der sammen med henne.»

24

«Hvis dere vil unnskylde meg, mine herrer.» Amanda avfeide Leo som om han skulle ha vært en tjener. Blikket hun sendte Will, var ikke særlig mye vennligere.

Leo blåste ut en strime med røyk mens han så etter henne da hun gikk opp trappen. «Hun er litt kjølig, ikke sant? Omtrent som tørris.»

Will forsvarte henne automatisk, på samme måte som man tar en håpløs onkel eller utagerende søster i forsvar hvis noen utenfor familien angriper dem. «Amanda er en av de dyktigste politibetjentene jeg noen gang har jobbet med.»

Leo ble mer detaljert i vurderingen. «Fin rumpe til å være så gammel.»

Will tenkte på det som hadde skjedd i bilen, hvordan armen til Amanda hadde skutt frem da hun trodde de kom til å bli truffet av varebilen. Det var det mest moderlige han hadde sett henne gjøre.

«Jeg skal vedde på at hun er god i sengen,» sa Leo. Will forsøkte å ikke grøsse og tvang bildet ut av hodet.

«Hvordan går det med deg?»

«En prostata som gjør at jeg lekker som en sil. Har ikke fått meg et nummer på to måneder, og jeg har en hoste som ikke forsvinner.» Han hostet, som for å bevise det. «Hva med deg?»

Will rettet ryggen. «Jeg kan ikke klage.»

«Nei, ikke når Angie Polaski venter hjemme.» Den megetsigende latteren til Leo minnet Will om hvordan en astmatisk barneskjender ville høres ut hvis han røykte tre pakker om dagen. Angie hadde jobbet 15 år i Sedelighetspolitiet før hun sykmeldte seg. Leo trodde hun var en hore bare fordi jobben krevde at hun kledde seg som en.

Eller kanskje det skyldtes alle mennene hun hadde ligget med i årenes løp.

25

«Jeg skal hilse fra deg,» sa Will.

«Ja, gjør det.» Leo kikket opp på ham og tok et dypt drag av sigaretten. «Hva gjør du egentlig her?»

Will trakk på skuldrene. Han visste at Leo ville bli rasende hvis noen tok saken fra ham. «Bentley har mange kontakter.»

Leo hevet det ene øyebrynet med en tvilende mine.

Trass i den skrukkete dressen og en panne som en neandertaler, hadde han vært politimann lenge nok til å forstå når noen egentlig ikke svarte på spørsmålet. «Har Bentley sendt dere hit?»

«GBI kan bare involvere seg i saker hvis det lokale politiet eller myndighetene ber om det.»

Leo snøftet frem en latter. «Du glemte kidnapping.»

«Og bingo,» la Will til. GBI hadde en egen gruppe som etterforsket statens bingohaller. Det var den typen jobb man fikk hvis man gjorde feil person sint. For to år siden hadde Amanda forvist Will til fjellene i den nordlige delen av Georgia, der han tilbrakte tiden med å arrestere bondeknøler som solgte metamfetamin, og tenkte over hvor lite lurt det var å ikke gjøre som sjefen sa. Han tvilte ikke på at en bingohall ble neste arbeidssted hvis han noen gang gjorde henne sint igjen.

Will nikket mot huset. «Hva har skjedd her?»

«Det vanlige.» Leo trakk på skuldrene. Han tok et dypt drag av sigaretten før han stumpet den med skoen.

«Moren kommer hjem etter å ha spilt tennis. Døren er åpen.» Han la sigarettsneipen i jakkelommen før han ledet Will inn i huset. «Hun går opp i annen etasje og finner datteren død og voldtatt.» Han pekte mot vindeltrappen over dem. «Drapsmannen er fremdeles i huset og kommer mot moren – som forresten er jævlig sexy 26

– det oppstår en slåsskamp, og overraskende nok er det han som ender opp død.»

Will så på den brede inngangen. Døren var dobbel; den ene var lukket, den andre åpen. Sidevinduet som var knust, befant seg et stykke fra dørhåndtaket. En eller annen måtte ha en lang arm for å stikke hånden inn og åpne døren.

«Noen kjæledyr?» spurte han.

«En 300 år gammel gul labrador. Han var i bakhagen.

Ifølge moren er han stokk døv. Han sov sannsynligvis gjennom det hele.»

«Hvor gammel var jenta?»

«17 år.»

Tallet ga ekko i den flislagte hallen, der lukten av lavendel luftfrisker og Leos svette og nikotinstank blandet seg med det metalliske snevet av brå død. Ved enden av trappen lå kilden til den mest fremtredende av luktene. Mannen lå på ryggen med håndflatene vendt opp ved hodet, som om han overga seg. En middels stor kjøkkenkniv med trehåndtak og tagget egg lå en halv meter fra hånden hans, oppå knust glass. Den svarte dongeribuksen så tilsmusset ut, og huden på halsen hadde røde merker etter kvelningen. En antydning til bart fikk leppen til å se skitten ut, og han hadde kviser ved kinnskjeggene. Lissen på en av joggeskoene hadde løsnet og var stiv av størknet blod. Drapsmannens T-skjorte hadde – noe upassende – en tegning av et dansende kirsebær med stilken på snei i en megetsigende vinkel. Skjorten var mørkerød, så det var vanskelig å se om de mørkere delene var blod, svette, urin eller en kombinasjon av alle tre.

Will fulgte blikket til den døde mannen opp til lysekronen som hang over dem. Glasset laget en klimprende 27

lyd, der den svaiet i lufttrykket fra luftkondisjoneringen. Hvite lysflekker danset rundt i hallen da solen ga gjenskinn, der den kom inn gjennom palladiumvinduene over dørene.

«Har dere identifisert ham?» spurte Will.

«Det ser ut til at han har en lommebok i baklommen, men han kommer ikke akkurat til å stikke av. Jeg vil ikke snu liket før Pete kommer.» Han mente Pete Hanson, byens rettsmedisiner. «Gjerningsmannen ser ung ut, ikke sant?»

«Jo,» svarte Will, og tenkte at han sannsynligvis ikke var gammel nok til å kjøpe alkohol. Amanda hadde vært opprømt ved tanken på at det kunne dreie seg om en leiemorder, men med mindre Hoyt Bentleys fiender hadde en ransliga av leiesoldater bestående av collegegutter på lønningslisten, tvilte Will på at det var tilfellet. «Kan det være kjæresten hennes?» spurte han.

Leo trakk på skuldrene igjen. Det så ut som et tic. «Det kan se sånn ut. Det klikker for kjæresten. Han dreper jenta og får panikk da moren kommer hjem, så han går løs på henne. Men problemet er at Campano sverger på at hun aldri har sett ham før.»

«Campano?» gjentok Will og kjente at det knøt seg i magen.

«Abigail Campano. Det er moren.» Leo så på ham.

«Kjenner du henne?»

«Nei.» Will så ned på liket og håpet at stemmen ikke røpet ham. «Jeg trodde etternavnet var Bentley.»

«Det er faren til kona. Ektemannen er Paul Campano.

Han selger biler og eier flere forhandlere. Du har sikkert sett reklamen. ’Du sier aldri nei til Campano.’»

«Hvor befinner han seg?»

Mobiltelefonen til Leo begynte å ringe, og han tok 28

den av klipsen i beltet. «Han er her hvert øyeblikk. Han snakket med henne i telefonen da det skjedde. Det var han som ringte nødtelefonen.»

Will kremtet for å få igjen stemmens bruk. «Det skal bli interessant å få vite hva han hørte.»

«Synes du det?» Han så undersøkende på Will før han åpnet mobiltelefonen. «Donnelly,» sa han.

Leo gikk ut, og Will så seg rundt i hallen. Han så på den døde kroppen og det knuste glasset. Det hadde åpenbart oppstått et kraftig håndgemeng her. Det var blod smurt utover gulvet, og to typer joggesko hadde avsatt vaffelmønster på de kremfargede flisene. Et spinkelt bord som så ut til å være en antikvitet, hadde veltet, og en glassbolle lå knust ved siden av. Det lå en sprukken mobiltelefon på gulvet – det så ut som om noen hadde tråkket på den. Post lå strødd rundt lik konfetti, og en kvinnes håndveske lå opp ned. Innholdet føyde seg til resten av rotet.

Ved veggen sto en lampe på gulvet, som om noen hadde plassert den der. Sokkelen var sprukket, og lampeskjermen var skjev. Will lurte på om noen hadde rettet den opp, eller om lampen utrolig nok hadde havnet rett opp og ned. Han lurte også på om noen hadde lagt merke til det blodige, bare fotavtrykket ved siden av lampen.

Blikket hans fulgte den nypolerte tretrappen, og han så to sett blodige avtrykk etter joggesko, men ingen flere etter nakne føtter. Det var skrapemerker og dype spor der sko og kroppsdeler hadde truffet gipsplatene, et tegn på at minst én person hadde falt. Og fallet måtte ha vært hardt. Abigail Campano visste at hun kjempet for livet. Den døde ungdommen ved enden av trappen var ingen lettvekter. Musklene syntes godt under den røde T-skjorten. Han måtte ha vært sjok29

kert over å bli overmannet selv da han trakk sitt siste sukk.

Will så for seg plantegningen av huset og forsøkte å orientere seg. En lang gang under trappen førte til baksiden av huset, og det som så ut som et kjøkken og oppholdsrom. Det var to rom ved siden av inngangspartiet – sannsynligvis ment å være dagligstuer da huset ble bygget, for å skille kvinnene fra mennene. En skyvedør var trukket for det ene rommet, men døren til det andre, som så ut som et bibliotek, sto åpen. Veggene var av mørkt panel, og det sto bokhyller langs veggene. Ved en stor, dyp peis lå det allerede ved klar til et bål. Møblene var solide, sannsynligvis av eik. To store skinnstoler dominerte rommet. Will regnet med at det andre rommet var innredet på motsatt måte, med hvite eller kremfargede vegger og mindre maskuline møbler.

Annen etasje var sannsynligvis utformet som de fleste av disse gamle herskapshusene – fem–seks soverom langs en lang, T-formet gang, med det som en gang hadde vært tjenernes trapp ned til kjøkkenet på baksiden. Og hvis de andre husene i strøket var likedan, ville det være et vognhus utenfor som var blitt bygget om til garasje med en leilighet over. Det å måle opp og skissere det hele til rapportene ville være litt av en jobb, og Will var glad det ikke var han som måtte gjøre det.

Han var også glad for at han ikke måtte forklare hvorfor det enslige, blodige fotavtrykket i gangen førte opp trappen, i stedet for ut mot inngangsdøren.

Leo kom inn i huset igjen, åpenbart irritert etter telefonsamtalen. «Som om jeg ikke har nok folk i ræva på grunn av denne prostatagreia.» Han nikket mot åstedet.

«Har du løst saken for meg?»

30

«Hvem er det som eier den grønne BMW-en som står parkert ved fortauskanten?»

«Moren.»

«Hva med jenta – har hun bil?»

«En svart Beemer, tro det eller ei. En 325 kabriolet.

Foreldrene tok den fra henne da hun begynte å få dårlige karakterer.» Han pekte mot huset tvers over veien. «En nysgjerrig nabo sladret på henne da hun så at bilen sto i oppkjørselen i skoletiden.»

«Har naboen sett noe i dag?»

«Hun er eldre enn hunden, så ikke få noen forhåpninger.» Han trakk halvt på skulderen. «Jeg har sendt noen over som snakker med henne nå.»

«Er moren sikker på at hun ikke kjente igjen drapsmannen?»

«Helt sikker. Jeg fikk henne til å se på ham igjen da hun var blitt roligere. Hun har aldri sett ham før.»

Will kikket på den døde mannen. Alt rimte, men samtidig var det mye som ikke stemte. «Hvordan kom han seg hit?»

«Aner ikke. Han kan ha tatt bussen og gått fra Peachtree Street.»

Peachtree Street var en av de mest trafikkerte gatene i Atlanta, og lå mindre enn ti minutter unna. Busser og tog gikk frem og tilbake over og under bakken, og brakte tusenvis av mennesker til kontorbygninger og butikker langs gaten. Will hadde hørt om kriminelle som hadde gjort dummere ting enn å planlegge et brutalt drap etter bussruten, men forklaringen kjentes ikke riktig. Dette var Atlanta. Bare de veldig fattige eller økologiske eksentrikere brukte offentlig transport. Mannen som lå på gulvet, var en velstelt, hvit ungdom som hadde på seg det som så ut til å være en dongeribukse til 300 dollar, og et 31

par Nike joggesko til 200 dollar. Han hadde enten en bil, eller så bodde han i nabolaget.

«Vi har en patruljebil ute som ser etter en bil som ikke hører hjemme her,» sa Leo. «Var du den første etterforskeren på åstedet?»

Det gikk noen sekunder før Leo svarte, for at Will skulle få med seg at han gjorde det for å være grei. «Ja, det var jeg,» svarte han til slutt. «Nødtelefonen fikk meldingen rundt 12.30. Jeg var akkurat ferdig med lunsjen på det smørbrødstedet på Fourteenth. Jeg kom hit tre sekunder før patruljebilen. Vi gjennomsøkte huset for å være sikre på at det ikke var noen her, og så ba jeg alle om å komme seg til helvete ut.»

Fourteenth Street lå mindre enn fem minutters kjøretur unna. Det var flaks at den første politibetjenten som kom til huset, var en etterforsker som kunne sikre åstedet. «Var du også den første som snakket med moren?»

«Hun var helt ute av seg. Hun skalv på hendene og fikk ikke frem et ord. Det tok ti minutter før hun klarte å roe seg ned og kunne snakke.»

«Så du synes dette virker innlysende? To tenåringer krangler, og så kommer moren hjem og får en slutt på det?»

«Er det det Hoyt Bentley sendte deg for å undersøke?»

Will lot som om han ikke hørte spørsmålet. «Dette er en følsom sak, Leo. Bentley spiller golf med guvernøren.

Han sitter i styret i halvparten av veldedighetsorganisasjonene i byen. Ville du ikke blitt mer overrasket om vi ikke var her?»

Leo trakk halvt på skuldrene. Kanskje det var noe ved åstedet som bekymret ham også, for han fortsatte å snakke. «Moren har vergesår. Du ser spor etter håndgemenget – ting er knust, og det er søkk i veggene. Den 32

døde gutten har også noe av det samme, inkludert bitemerker på fingrene da moren forsøkte å få hendene hans vekk. Og han hadde seg med jenta i annen etasje. Undertøyet er dratt ned, behåen er trukket opp. Det er blod overalt.»

«Oppsto det håndgemeng i annen etasje?»

«Litt, men ikke som her nede.» Han ble stille i noen sekunder. «Vil du se henne?» spurte han.

Will satte pris på tilbudet, men Amanda hadde gjort det helt klart at hun ikke ville at han skulle involvere seg i saken med mindre det så ut til å dreie seg om en leiemorder. Hvis han la merke til noe, uansett hvor ubetydelig det måtte virke, kunne det tenkes at han måtte avlegge vitneprov om det under rettssaken.

Men hun kunne ikke ta ham for å være nysgjerrig.

«Hvordan ble jenta drept?»

«Det er vanskelig å si.»

Will kikket bak ham, mot den åpne inngangsdøren.

Luftkondisjoneringsanlegget i huset sto på fullt for å holde tritt med heten som kom inn. «Har du tatt fotografier av alt her inne?»

«Både opp og nede,» svarte Leo. «Vi skal ta fingeravtrykk og alt det andre etter at likene er fjernet.

Og det er da jeg lukker døren her, siden du virker så ivrig. Jeg prøver å holde turismen på et minimum. En sak som denne vil tiltrekke seg noen mektige personer.»

Will tenkte at det var å ta svakt i. Ingen hadde meldt om en fremmed bil i nabolaget. Med mindre Leos teori om offentlig transportmiddel stemte, bodde gutten sannsynligvis i Ansley Park. Fra tidligere erfaringer tenkte Will at det var store muligheter for at han kom fra en familie av advokater. Leo måtte gjøre alt helt etter regle33

mentet, ellers ville han bli spist levende i samme sekund som han inntok vitneboksen.

«Hvordan døde hun?» Will formulerte spørsmålet fra i sted litt annerledes.

«Det er et jævla griseri – ansiktet hennes ser ut som en rå hamburger, og det er blod overalt. Jeg er overrasket over at moren kjente henne igjen.» Leo ble taus i noen sekunder, og forsto at Will ønsket et mer konkret svar.

«Jeg gjetter på at han slo henne før han knivstakk henne til døde.»

Will så på den døde mannen på gulvet igjen. Håndflatene var dekket av størknet blod, og det var ikke det man ventet hvis noen hadde slått gjentatte ganger med knyttet neve. Eller en som hadde holdt i en kniv. Knærne på dongeribuksen så mørke ut, som om han hadde knelt i noe vått. T-skjorten var trukket opp til ribbena, og et blåmerke gikk ned til bukselinningen.

«Ble moren skadet?» spurte Will.

«Hun har kloremerker på baksiden av armene og hendene, som jeg nevnte i sted. Hun har et ganske dypt kutt i håndflaten etter et glasskår på gulvet.» Leo fortsatte ved å ramse opp. «Mange blåmerker, kløyvet leppe, litt blod i øret. Kanskje brist i ankelen. Jeg trodde den var brukket, men hun kan bevege den.» Han gned seg over munnen og ønsket sannsynligvis at han hadde en sigarett der.

«Jeg ringte etter en ambulanse, men hun sa at hun ikke ville dra før datteren var fjernet.»

«Brukte hun det ordet? ’Fjernet’?»

Leo bannet lavt da han tok frem en notisbok med spiralrygg. Han bladde opp på den angjeldende siden og viste den til Will.

Will rynket pannen da han så det uleselige skribleriet.

«Har du tatt fingeravtrykk av en kylling?»

34

Leo leste høyt. «’Jeg lar ikke datteren min bli værende her. Jeg drar ikke herfra før Emma gjør det.’»

Will merket seg navnet, og jenta begynte å bli en person i stedet for bare et anonymt offer. Hun hadde vært baby en gang i tiden. Foreldrene hadde holdt henne, beskyttet henne og gitt henne et navn. Og nå hadde de mistet henne.

«Hva sier moren?»

Leo lukket notisboken. «Bare rene fakta. Jeg skal vedde mye på at hun var advokat før hun ble smelt på tjukken og ga opp karrieren for det gode liv.»

«Hvorfor det?»

«Hun er forsiktig med det hun sier, og hvordan hun sier det. Det er mye ’Jeg følte’ og ’Jeg var redd for’.»

Will nikket. Hvis du påberopte deg å ha drept noen i selvforsvar, måtte du ha en klar oppfatning av at du sto i fare for å bli drept da du ble angrepet. Campano la åpenbart opp til det, men Will visste ikke om det var fordi hun var smart, eller fordi hun fortalte sannheten. Han så ned på den døde mannen igjen – de blodige håndflatene og den blodige T-skjorten. Det hadde skjedd mer her enn det man så ved første øyekast.

Leo la hånden på skulderen til Will. «Jeg må advare deg om –» Han stanset da skyvedøren gikk opp. Amanda sto ved siden av en kvinne. Bak dem så Will en kvinne som satt i en dyp sofa. Hun var kledd i en hvit tennisdrakt og hadde lagt den skadete foten på et stuebord. Tennisskoen sto på gulvet ved siden av henne.

«Spesialagent Trent,» sa Amanda og lukket døren bak seg. «Dette er kriminalbetjent Faith Mitchell.» Amanda målte Leo med blikket fra topp til tå, som om han var et stykke bedervet fisk, før hun snudde seg mot kvin35

nen. «Spesialagent Trent står til rådighet. GBI tilbyr all den hjelp dere ønsker.» Hun hevet det ene øyebrynet mot Will, som tegn på at det motsatte var tilfellet. Og så – kanskje fordi hun trodde han var dum – la hun til: «Jeg trenger deg på kontoret om en time.»

Det faktum at Will hadde forutsett dette, gjorde ham ikke mer forberedt. Bilen hans sto parkert ved Tinghuset.

Donnelly kom til å bli værende på åstedet helt til de ble ferdige, og alle politikonstablene som sto utenfor, ville like å få Will Trent alene i baksetet på en patruljebil.

«Agent Trent?» Faith Mitchell virket irritert, noe som fikk Will til å tro at hun hadde sagt noe han ikke hørte.

«Unnskyld?» sa han.

«Ja, særlig,» mumlet hun. Will bare blunket og lurte på hva han hadde gått glipp av.

Det virket ikke som om Leo syntes det var noe unormalt ved samtalen. «Sa moren noe?» spurte han Mitchell.

«Datteren har en bestevenninne.» I likhet med Leo hadde Faith Mitchell en notisbok med spiralrygg. Hun bladde til hun kom frem til navnet. «Kayla Alexander.

Moren sier at vi sannsynligvis finner henne på skolen.

Westfield Academy.»

Will kjente igjen navnet på den dyre, private videregående skolen som lå i utkanten av Atlanta. «Hvorfor var ikke Emma på skolen?»

Faith henvendte seg til Leo, selv om det var Will som stilte spørsmålet. «Det har vært noe skulking den siste tiden.»

Will var ingen ekspert, men han kunne ikke se for seg at en tenåringsjente skulket skolen uten å få med seg bestevenninnen. Med mindre hun skulle møte en kjæreste. Han kikket mot trappen igjen og skulle ønske han 36

kunne gå opp og se på åstedet. «Hvorfor var ikke moren hjemme i dag?»

«Hun er i klubben sin hver uke. Hun kommer vanligvis ikke hjem før klokken 15.»

«Så hvis noen holdt øye med huset, visste de at Emma var alene.»

«Jeg trenger litt luft,» sa Faith til Leo. Hun gikk ut og ble stående på verandaen med hendene i siden. Hun var ung, trolig i begynnelsen av 30-årene, middels høy og pen på den måten tynne, blonde kvinner skulle være pene – men det var noe som gjorde at hun ikke var tiltrekkende. Kanskje det var måten hun skulte på, eller glimtet av intenst hat i øynene hennes.

Leo mumlet frem en unnskyldning. «Beklager. Jeg forsøkte å si fra at –» På den andre siden av gangen gikk skyvedøren opp igjen. Abigail Campano sto i døråpningen med det ene benet hevet så hun ikke skulle legge vekten på den skadete ankelen. I motsetning til med Faith var det noe inntagende ved det blonde håret og den perfekte, melkehvite huden. Selv om hun var hoven rundt øynene etter å ha grått, og leppen fremdeles blødde etter kuttet, var hun vakker.

«Ms. Campano,» begynte Will.

«Abigail,» sa hun mykt. «Er du agenten fra GBI?» «Ja. Jeg kondolerer.»

Hun så forvirret på ham, sannsynligvis fordi hun ennå ikke hadde forstått at datteren var død.

«Kan du fortelle meg litt om datteren din?» Hun stirret fortsatt tomt på ham.

«Du fortalte kriminalbetjent Donnelly at hun skulket skolen den siste tiden,» forsøkte Will.

Hun nikket langsomt. «Hun klarte åpenbart å –» 37

Stemmen døde hen da hun så på den døde mannen på gulvet. «Kayla fikk henne til å begynne å skulke i fjor.

Hun har aldri gjort noe sånt før. Hun har alltid vært snill og prøvd å gjøre det rette.»

«Var det andre problemer?»

«Det virket så betydningsløst.» Leppen skalv da hun forsøkte å holde tilbake følelsene. «Hun begynte å svare stygt og gjøre ting på egen hånd. Hun forsøkte vel å løsrive seg, men vi ville fremdeles at hun skulle være den lille datteren vår.»

«Hadde Emma noen andre venner enn Kayla? En kjæreste?»

Abigail ristet på hodet og la armene rundt livet. «Hun var så sjenert. Hun hadde ikke lett for å få venner. Jeg forstår ikke hvordan dette kan ha skjedd.»

«Har Kayla en bror?»

«Nei, hun er enebarn.» Stemmen hennes ble grøtet.

«Som Emma.»

«Kan du lage en liste over andre ungdommer hun var sammen med?»

«De var bare bekjente. Emma valgte alltid ut én person som –» Stemmen hennes døde hen igjen. «Hun hadde egentlig ingen andre enn Kayla.» Det var i tonefallet hennes, som var så bestemt når det gjaldt datterens ensomhet her i verden, at Will følte tristheten hennes.

Han håpet også inderlig at Leo hadde tenkt å snakke med denne Kayla. Hvis hun hadde så stor innflytelse på livet til Emma Campano som moren antydet, visste hun sannsynligvis mer om hva som hadde foregått i dag, enn noen annen.

«Finnes det noen som bærer nag til deg eller mannen din?»

Hun ristet på hodet igjen. Hun var som hypnoti38

sert ved synet av den døde mannen som lå i gangen.

«Alt skjedde så raskt. Jeg forsøker å tenke over hva jeg gjorde … hva jeg kunne ha –» «Jeg vet at du er blitt spurt om dette før, men er du sikker på at du ikke kjenner igjen mannen?»

Abigail lukket øynene, men han forestilte seg at hun fremdeles så datterens drapsmann. «Ja,» svarte hun til slutt. «Han er helt fremmed for meg.»

De hørte plutselig en mann som ropte foran huset.

«Kom dere til helvete vekk!»

Will hørte støy utenfor, og politikonstablene ropte til en eller annen at han skulle stanse. Paul Campano kom løpende opp trappen som om han skulle ha djevelen i hælene. Han dyttet vekk Faith Mitchell og kom brasende inn i huset. En konstabel fikk tak i henne da hun snublet bakover, farlig nær kanten på verandaen. Ingen av dem så særlig fornøyde ut, men Leo bare viftet med hånden som tegn på at de ikke skulle gjøre noe.

Paul sto i gangen med nevene knyttet. Will lurte på om det var noe genetisk – om man enten var den typen person som knyttet nevene eller lot være.

«Paul …» hvisket Abigail og løp bort til ham.

Paul fortsatte å holde hendene knyttet, selv da han la armen rundt sin kone.

Faith var fremdeles sint. Stemmen var kort. «Mr. Campano, jeg er kriminalbetjent Mitchell ved Atlantapolitiet. Dette er kriminalbetjent Donnelly.»

Paul var ikke interessert i presentasjoner. Han kikket på den døde mannen over skulderen til Abigail. «Er det den jævelen som har gjort dette?» Stemmen hans ble til en knurring. «Hvem er han? Og hva gjør han i huset mitt?»

Faith og Leo utvekslet et blikk som Will ikke ville ha 39

sett hvis det ikke var for at han holdt øye med dem. De var makkere og hadde sin egen kode, og det så ut som om Faith trakk det korteste strået denne gangen.

«La oss gå ut på verandaen og snakke om dette, Mr. Campano,» sa hun.

«Hvem i helvete er du?» Paul stirret på Will med de små, stikkende øynene som nesten ble borte i det kjøttfulle ansiktet.

Will burde ikke ha blitt overrasket over spørsmålet eller måten det ble stilt på. Sist gang Paul Campano hadde snakket til ham på den måten, var Will ti år, og de bodde begge på et barnehjem i Atlanta. Mye hadde forandret seg siden den gang. Will var blitt høyere, og håret hans var blitt mørkere. Det eneste som var forandret ved Paul, var at han var blitt tykkere og muligens mer ondskapsfull. «Mr. Campano, dette er agent Trent fra GBI,» sa Leo. Will forsøkte å godsnakke litt med Paul, for å få ham til å føle at han kunne være til hjelp. «Vet du om datteren din hadde noen fiender?» spurte han.

«Emma?» sa han og stirret på Will. «Naturligvis ikke.

Hun var bare 17 år.»

«Hva med deg?»

«Nei,» glefset han. «Ingen som ville gjøre noe –» Han ristet på hodet, ute av stand til å fullføre setningen. Han så på den døde drapsmannen igjen. «Hvem er den drittsekken? Hva kan Emma ha gjort mot ham?»

«Alt du kan gi oss av informasjon, vil være til hjelp.

Kanskje du og din kone kunne –» «Hun er der oppe fremdeles, ikke sant?» avbrøt Paul og kikket opp mot trappen. «Ungen min er der oppe.»

Ingen svarte ham, men Leo tok noen skritt mot trappen for å hindre ham i å gå opp.

40