Dorthe Nors
Kantslag Oversatt av Pernille Rygg
Dorthe Nors Originalens tittel Kantslag Oversatt av Pernille Rygg © Dorthe Nors og Samleren / Rosinante&Co 2008 Published by agreement with Ahlander Agency Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2015 ISBN 978-82-02-47810-0 1. utgave, 1. opplag 2015 Omslagsdesign: Carol Hayes Sats: Type-it as Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2015 Satt i Sabon 10,5 og trykt på 70 g Enso Lux Cream 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Innhold
Kjenner du Corri? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
9
Gjensidig avlivning. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
14
Buddhisten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
18
Vinterhagen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
27
Den store tomaten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
31
Andungen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
38
Kvinnelige mordere . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
42
Svevet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
48
Nat Newsom, det gripende menneske . . . . . . . . .
54
Hos frisøren overfor myntvaskeriet . . . . . . . . . . .
59
Hegren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
63
Kantslag . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
68
Mor, mormor og tante Ellen. . . . . . . . . . . . . . . . .
75
Den sommeren gikk hun på kirkegårder. . . . . . . .
82
Vadehavet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .
87
Jeg kommer fra et hjem med hunder og katter, og de der kattene var så sjefete at det ikke er til å tro. De dengte hundene morgen, middag og kveld. De fikk så mye bank, de hundene, at én gang i året hadde hundene spart opp så mye hat til katter, at de jaget en av naboens katter opp i et tre bare for å vente på at den kom ned igjen, og så spiste de den.
Kjenner du Corri?
Hun kan høre de andre nede, Janus er der også fremdeles. Han har akkurat sagt ha det til henne oppe på rommet, og nå sier han altså ha det til mor i døråpningen. Så blir det stille, bortsett fra storebroren hennes som skrur på dusjen på den andre siden av gangen. Stekeosen fra karbonadene har trengt helt inn på rommet hennes, og hun ligger på siden i sengen med puta stukket inn mellom knærne. Hun kan fremdeles kjenne det fuktige spyttet hans rett under nesen, og fingrene hans. Han prøvde å være hyggelig, ikke noe annet, og hun slår på tv-en. Ser slutten av noen regionale nyheter, før hun ramler inn i en sending der et eller annet menneske leter etter en forsvunnet pårørende. Kveldens hovedperson er en sønn som ikke kan finne faren sin. Han er tretti, litt lubben, og han er på gråten hele tiden mens han forteller at han ikke er sint på faren sin. Han kan bare ikke forstå at faren ikke har skrevet til ham. Når den kvinnelige programlederen spør om han er lei seg for det, kan sønnen bare nikke. Nå ser man en lyshåret journalist, som Louise kan huske intervjuet statsministeren på nyhetene en gang, rote rundt i arkiver og spørre ut folk på offentlige kon9
torer om opplysninger om sønnens forsvunnede far. Han heter noe så merkelig som Corri Nielsen, og den blonde journalisten står nå ved en boligblokk i en forstad til København, rød teglstein. Han skal ringe på døra på en adresse der noen på kommunekontoret hevder at Corri Nielsen en gang har bodd. Nå skal det bli spennende å se om det er noen hjemme, sier journalisten når han trykker på ringeklokka. En eldre dame med kort, permanentkrøllet hår åpner. Hun ser ikke på kameramannen, og hun virker heller ikke overrasket nok når journalisten sier at han kommer fra Danmarks Radio. Vi leter etter en mann ved navn Corri Nielsen, sier journalisten. Nå åpner kvinnen døra litt mer og sier: Ja, Corri har bodd her. Journalisten nikker. Kjenner du Corri? spør han. Ja, svarer kvinnen. Det viser seg at kvinnen, som Louise syns har et tørt ansikt, har vært gift med Corri Nielsen, men at de ble skilt. Utfra innredningen i leiligheten kan Louise se at de sikkert ikke har hatt særlig mye til felles. Men sånt bryr ikke journalisten seg om. Han vil vite om damen vet hvor Corri kan være nå. Damen smiler, og først nå ser hun rett i kameraet. Hun ser stolt ut: Ja, jeg vet hvor Corri er, sier hun. Selv om Louise vet godt at det ikke er her man skal slå av, er det her hun slår av. Storebroren hennes subber litt rundt ute på gangen, men ellers er det stille. Det er ikke kommet noen sms fra Janus, men han syntes synd på henne for at det gjorde vondt. Hun ser på fotografiet av ham ved speilet, han har brunt hår og vil helst ikke smile på bilder. Det henger også et bilde av mor og far der, fra en ferie på Bornholm. Det er lenge siden, syns hun, og tenker litt på Corri Nielsen og på Janus, som er 10
høy. Han har også lange og pene fingre, men han bruker alltid tungen når han kysser. Det er merkelig at han ikke bruker leppene bare en gang imellom. Det andre er okei, men det minner henne om den gangen hun og broren hennes var med faren på jobben. De skulle sitte og slikke konvolutter for en femmer i timen. De satt der på hver sin side av et stort, ovalt bord og slikket og slikket. Det var okei å sitte der, hvis det bare ikke hadde vært for konvoluttene. Hun kan huske at siden hun ikke gadd å se på broren som ville konkurrere om hvilken stabel ferdigslikkede konvolutter som vokste raskest, så hun isteden ned på arbeidet sitt. Derfor kom hun i skade for å se for lenge på adressene som var trykket på konvoluttene. Alle brevene var til menn, og adressene fikk henne til å tenke på mennesker man ikke hører til. Hun så dem for seg mens de gikk rundt i fremmede stuer. Hun så dem skrå gjennom store idrettshaller, vente ved biler i lyskryss og trille syklene og mopedene sine langs fortauskanten. Ikke bare fremmede, det var mer som blanke papirark man har lyst til å tegne over. Eller som om du går i stå foran butikkvinduet til en slakter sammen med mor og i speilbildet i glasset ser du en mann stille seg opp ved siden av deg. Han ser på den kokte medisterpølsa. Han overveier om han skal kjøpe medisterpølsa, den fremmede mannen ved vinduet, men beslutter seg for at det skal han ikke. Så snur han seg for å gå, og akkurat idet mannen skal gå rundt hjørnet stopper han opp og sender en selv eller ens mor et underlig blikk. Hun hadde forestilt seg situasjonen sånn, og hun hadde forestilt seg hvordan hun fulgte etter mannen gjennom gatene helt fram til døra hans, inn i oppgan11
gen og opp i annen etasje. Hun ble med ham helt inn i leiligheten og ut på kjøkkenet. Her satte mannen på en kaffetrakter og rettet på bildet ved siden av skjenken. Så satte han seg inn i stua, skrudde på tv-en og så nyhetene. Hun hadde sett på mannen mens han nufset på armlenene med tommelfingrene. Hun så på ham under nyhetene, så på ham mens han spiste kotelettene. Etterpå ble hun nødt til å være med på rutinene på toalettet og stemningen i soverommet også, da mannen la bladet fra seg på nattbordet og strakte seg for å slukke lyset. Der hadde han altså ligget i det hvite sengetøyet sitt og luktet dyne, og Louise hadde hatt lyst til å gråte. Hun ville ruske i mannen og spørre om han hadde bil. For hvis han hadde bil så kunne han gjerne kjøre henne hjem nå. Hun hadde ikke lyst til å være der lenger. Nå ville hun tilbake til moren sin, men det kunne hun ikke få til, for den mannen som egentlig var et navn på en konvolutt hadde klistret seg fast til henne, og da hun senere ringte på alle dørene i mannens oppgang for å spørre om de visste noe om han som bodde oppe i annen etasje, så sa folk at det gjorde de ikke. Han kunne hete Olsen, Madsen, Hansen eller Nielsen. Ingen visste det. – Går det bra med deg, skal jeg hente far? hadde storebroren hennes spurt den dagen på farens kontor der de slikket konvolutter, og Louise husker at hun på dette tidspunktet hadde sagt at hun ikke likte limet. – Jeg er rar i magen, sa hun, og så hentet broren faren deres. Men det var den gangen, tenker hun og gnir fingrene sine under trusekanten der huden er tynn, og det strammer fremdeles, men det går vel over. Nå setter mor 12
inn i oppvaskmaskinen nede, og far skrur opp lyden på kveldsnytt. Hun setter mobilen på lydløs og lukker øynene. Ingen beskjeder fra Janus. Det er da et veldig underlig navn.
Gjensidig avlivning
Han plystrer hunden sin til seg, setter på den halsbåndet og trekker den litt bort fra skogkanten, så de ikke akkurat står der og blomstrer. Det er sent på dagen, det er en stor brakkmark mellom ham selv og Morten, så han kan godt bli stående. Morten går rundt nede på gårdsplassen med den røde tispa i hælene. Den er slank og strihåret. Han har alltid bare hatt dachser. Små aggressive dyr, som spiser lærbånd og gulvmattene i bilene. Henrik liker ikke små hunder. Men når de skal på revejakt tar Morten dachsen sin med, og når det er sivjakt tar Henrik med kleiner münsterländeren og lokkeendene sine. De har ofte sittet i den campingvognen som står på Gartnerens jaktrett nede i våtmarka, drukket tynn kaffe av plastkrus til lukten av våt hund og snakket om at det er en praktisk fordeling at Henrik har en stor hund til det ene og Morten har dachser til det andre. Men nå går Morten alene der nede på gårdsplassen. Det lyser svakt fra kjøkkenvinduet. Han må ha glemt å slukke etter seg der inne, og hunden når ham bare til støvleskaftet. Det ser ut som han holder på å fikse noe med døra i gavlveggen. Det er mye som skal fikses nå. Det er mye som skal synke inn. Henrik har for eksempel alltid trodd at 14
det var konas skyld, fordi man kunne merke på henne at noe av det hun likte best ved Morten var at han ikke var bra nok. Det kan ikke ha vært lett for Morten å være gift med en sånn som alltid higet etter stjernene. Hun var for høyttravende, og det må ha vært pinlig for Morten når de barna som hadde kona i dansk på skolen kalte henne for Lerkefuglen. Man kan se det på huset der nede også. Vinduene er smårutede og svenskrøde. Det er satt flettede pilegreiner ved hoveddøra og når man kommer inn fortsetter det med langbord i stua, hjemmesydde stoltrekk, og det henger noe de kaller fabulerende kunst på veggene. Man endte alltid med å virke litt feil når man var på besøk hos Morten og kona hans. Særlig fremsto Tina plutselig som den typen som ikke har noe imot å stikke hånden inn i en and og trekke ut kråsen. Det var fordi hun var oppvokst på landet. Hun visste hvordan det meste så ut inni. Hun brydde seg ikke om at ting luktet litt heller, hvis de kunne brukes til noe. Hun både forsynte seg og bød på, men kona til Morten var en sånn som helst ville karre til seg fra omgivelsene. Ting skulle ha diplomer, navn og sertifikater. Selv hundene til Morten skulle ha stamtavler og lange navn, men det likte Morten ved henne. Han syntes også at hun så fantastisk ut med skolesekken, det lyse håret og de lilla busserullene. Han likte å kose seg med at hundene hans, som han kalte Muggi, Molly og Sif for å ikke bli latterliggjort, egentlig hadde avanserte navn. En av dem het i virkeligheten Ariadne Pil-Neksø. Det siste etter en kennel på Nordjylland, og Morten likte å fortelle hvor mye Ariadne Pil-Neksø hadde kostet, men Ariadne Pil-Neksø klarte aldri å jage rev fra hiet, og Henrik skjøt den bak huset mens den holdt på å grave i et muldvarphull. 15
Det er sånt man gjør, tenker han og stikker hånden ned til den store hunden sin. Det er skumring, den slikker ham i hånden med den våte tungen. Han ser på jaktkameraten sin som går rundt nede på gårdsplassen, frem og tilbake, nå med noe som likner en boremaskin. Morten har også hunden sin hos seg. Et sånt levende lite dyr, fullt av instinkter, men dypest sett skrøpelig og alltid på nippet til å komme til kort. Dette merkelige båndet mellom hunden og jegeren som han ikke helt kan sette ord på, men det tilsvarer vel å pisse i kryss og det er også derfor en jeger skal kunne skyte sin egen hund. Det er sånn det er: Skyt din beste venn, men man skal også erkjenne hva man ikke makter. Det var sånn Morten hadde uttrykt det da han for snart ti år siden hadde sittet i kjøkkenet og påstått at hunden han hadde den gangen hadde kreft. – Man skal kjenne seg selv godt nok til å vite hvor man ikke strekker til, hadde Morten sagt: – Hvis du skyter den, så fikser jeg den der når det blir dens tur. Morten hadde pekt ned på Henriks første jakthund. Den var en skikkelig stor og flott hund som lå foran radiatoren og så på ham. De hadde blitt enige om å holde det for seg selv, og han skjøt som avtalt Mortens kreftsyke hund, og tre år senere skjøt Morten den første av hans egne hunder. Dermed var de skuls, for den neste til Henrik døde av seg selv. Men sånn hadde det ikke vært med hundene til Morten. Det hadde vært noe annet med hundene hans, og det er det jo ikke noe galt i. Både fra jegerens og hundens synspunkt er et rent skudd det beste. Det hadde vært verre for dyret å bli dyttet inn i en bil og kjørt til dyrlegen. Et rent skudd når hunden holder på med noe den liker er 16
en god død for en hund, akkurat som noen gjerne kunne skyte ham en dag han er så langt inne i Tina som han kan komme. Det hadde vært helt i orden, og likevel står han der i skogkanten og føler ubehag mens Morten går rundt på gårdsplassen sin på en måte som gjør det lett å se at kona og barna har flyttet. Noen overraskelse kan det jo ikke akkurat ha vært. I årevis har alle visst at hun var en sånn som var på vei bort. I årevis har alle ment at Morten gikk der og så liten ut målt mot henne, og det hadde jo alltid vært hyggelig i Gartnerens campingvogn selv om Morten hadde blitt en skikkelig skrytepave med årene. De hadde alltid vært gode kamerater, men det manglet en viss balanse i det. Han hadde aldri sviktet. Han skjøt den første av hundene til Morten da den var på vei opp av et revehi. Den neste skjøt han oppe mellom juletrærne. Den tredje hadde lidd så fælt etter noe Morten hevdet var en påkjørsel, men som godt kunne vært noe annet. Den var så dårlig at Henrik var nødt til å legge den til rette for skuddet, og hunden med det latterlige navnet tok han seg av på jordet bak huset. Den femte ble skutt i hagen en dag kona ikke var hjemme, men nå var det den siste dachsen som gikk der nede på gårdsplassen i hælene på Morten. En mann og hans hund i skumringstimen, men ikke bare det. Han var nødt til å ta det inn nå. Se godt etter, for det var sånn det var: Det var noe inne i Morten som unndro seg lyset. Noe Tina hevdet var en spesiell type komplekser. Han visste ikke hva det var. Han visste heller ikke hva han skulle si om det, annet enn at det luktet slakteavfall og at lukten smittet.