KabulSkjønnhetsskole.qxp
30-11-07
14:00
Side 3
DEBORAH RODRIGUEZ OG KRISTIN OHLSON
Kabul Skjønnhetsskole Oversatt av Sidsel Mellbye
KabulSkjønnhetsskole.qxp
30-11-07
14:00
Side 4
Alle hendelser beskrevet i denne bok har funnet sted, men noen navn på personer, steder og organisasjoner har blitt endret. Noen kronologiske detaljer er også modifisert. Originalens tittel: Kabul Beauty School Copyright © 2007 by Deborah Rodriguez-Turner This translation is published by arrangement with Random House, an imprint of Random House Publishing Group, a division of Random House, Inc. Norsk utgave © J.W. Cappelens Forlag AS, 2008 Omslag: Blæst/Terese Moe Leiner Satt med Adobe Garamond 11pkt. hos Oz Fotosats AS Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,8 Trykk og innbinding: ScandBook ab, 2008 ISBN 978-82-02-27655-3 www.cappelen.no Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med KOPINOR, Interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Kopiering i strid med lover eller avtaler kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.
KabulSkjønnhetsskole.qxp
30-11-07
14:00
Side 5
Denne boken er tilegnet min far, Junior Turner, som gikk bort 5. juni 2002, mens jeg var på min første reise til Afghanistan. Pappa, jeg fikk aldri sjansen til å fortelle deg om Afghanistan og skolen. Du forlot meg altfor tidlig. Jeg vet at du ville blitt glad i Sam, mannen min – han er akkurat som deg, men i afghansk versjon. Jeg vet at du ville vært bekymret, men også veldig glad for at jeg fullfører drømmene mine. Jeg savner deg.
KabulSkjønnhetsskole.qxp
30-11-07
14:00
Side 6
KabulSkjønnhetsskole.qxp
30-11-07
14:00
Side 7
Ved et lykketreff er jeg en Lady Mariam av min tid Jeg har bevissthet, Intelligens og talent Men jeg er dømt til å fortsette Mitt liv I fangenskap bak Fengselets gitter Som var jeg en forbryter Jeg vil uttrykke mine følelser Men ingen vil kjennes ved meg Jeg blir bedt om å holde meg helt i skjul Hvorfor? Siden det faller dem så lett å overse meg og forkaste meg Har de dekket meg til fra topp til tå Amputert mine ben Lukket min munn Å! Jeg vil bli sett Ikke som kvinne Men gjennom min viten Årene går En dag vil mine nedskrevne ord bli funnet En dag vil de spørre hvem som skapte disse enestående ordene Kanskje vil de da Kjennes ved meg som en kvinne som kan utrette noe Jeg har fremdeles et håp …. Farida Alimi
KabulSkjønnhetsskole.qxp
30-11-07
14:00
Side 8
KabulSkjønnhetsskole.qxp
30-11-07
14:00
Side 9
Kapittel 1
⣔⣔⣔⣔⣔⣔⣔⣔⣔⣔
K
vinnene kommer til salongen like før åtte om morgenen. Hadde det vært en hvilken som helst annen dag, ville jeg fremdeles ligget i sengen og prøvd å få sove noen minutter til. Jeg ville sikkert ha forbannet naboens hane for at den vekket meg igjen ved soloppgang. Jeg ville til og med stønnet over grønnsakhandlerne som ramler bortover gaten klokken tre om morgenen med sine støyende hestekjerrer, eller nabolagets mulla som synger sitt langtrukne, sorgtunge bønnerop klokken halv fem. Men i dag er dagen for Roshannas forlovelsesselskap, derfor er jeg påkledd og klar for jobb. Jeg har allerede fått meg fire sigaretter og to kopper pulverkaffe, som jeg måtte lage selv fordi kokka ikke var kommet ennå. Dette er en større prøvelse enn du kanskje tror, siden jeg knapt nok har lært hvordan man koker vann i Afghanistan. Når jeg må gjøre det selv, stikker jeg en tent trefyrstikk borti alle brennerne på den medtatte, gamle gasskomfyren,
KabulSkjønnhetsskole.qxp
30-11-07
14:00
Side 10
10 skrur på en av bryterne, og rygger unna for å se hvilken av de gamle brennerne som eksploderer i flammer. Så setter jeg på en gryte med vann der og ber en bønn om at bakteriene, hva slags type de enn er og som sikkert flyter rundt i Kabul-vannet i dag, må krepere under kokingen. Svigermoren kommer først inn i salongen, og vi utveksler det vanlige afghanske hilseritualet: trykker hender og kysser hverandre på kinnet tre ganger. Roshanna er bak henne, et tynt, klossete, blått spøkelse iført den tradisjonelle burkaen som dekker henne fra topp til tå, med bare et lite nettingfelt som hun kan se ut gjennom. Men nettingen er blitt trukket helt skjev over nesen, og hun dulter inn i dørkarmen. Hun ler og flakser med armene inni det bølgende stoffet, og to av svigerinnene hjelper henne med å manøvrere seg gjennom døren. Vel inne river Roshanna burkaen av seg og henger den over en av hårtørrerne. «Dette var akkurat som Talibandagene om igjen,» utbryter hun, for hun har ikke brukt burka siden Taliban ble drevet ut av Kabul høsten 2001. Roshanna bruker stort sett klær som hun syr selv – fargesprakende shalvar kameezer eller sarier i orkidéeller ferskenfarge, limegrønt og påfuglblått. Roshanna stikker seg ut som en sommerfugl mot det støvfargede, grå Kabul og også mot de andre kvinnene i gatene med deres triste, mørke antrekk. Men i dag følger hun tradisjonen for hvordan en brud skal opptre på forlovelses- eller bryllupsdagen. Hun har forlatt familiehjemmet skjult under burkaen og vil komme til syne seks timer senere, neddynget i øyeskygge, falske øyevipper digre som spurver, en overdådig hårfrisyre og klær med mer glitter og fjas enn et pariserhjul. I Amerika ville de fleste forbundet et slikt ytre med svinsende dragdronninger på vei til fest, akkompagnert av en poplåt fra 50-tallet. Her i Afghanistan leder et utseende som dette, av grunner jeg fremdeles ikke begriper, tankene hen til den gåtefulle jomfru.
KabulSkjønnhetsskole.qxp
30-11-07
14:00
Side 11
11 Kokka kommer like etter kvinnene, hun hvisker at hun skal lage te, og Topekai, Baseera og Bahar, de andre kosmetologene, styrter inn i salongen og tar av seg skautene. Nå begynner vi på den muntre, slarvete prøvelsen som kommer til å ta hele dagen, med å forvandle tjue år gamle Roshanna til en tradisjonell afghansk brud. De fleste salongene ville tatt opp mot 250 dollar – omtrent en halv årslønn for en vanlig afghaner – bare for brudepyntingen. Jeg er imidlertid ikke bare Roshannas tidligere lærer, men også hennes beste venninne, selv om jeg er over tjue år eldre. Hun er min første og beste venninne i Afghanistan. Jeg er veldig glad i henne, derfor er salongbehandlingen bare en av mine presanger til henne. Vi begynner med de delene av Roshanna som ingen får se i kveld, bortsett fra ektemannen. Tradisjonelle afghanere synes at kroppshår er både stygt og urenslig, derfor må alt sammen fjernes på henne unntatt det lange, silkemyke, brune håret på hodet og øyebrynene. Det må ikke sitte noe hår igjen på armene, underarmene, i ansiktet eller i skrittet. Kroppen må være like myk og hårløs som på en jente før puberteten. Vi fører Roshanna bortover korridoren til voksrommet – det eneste i Afghanistan, kan jeg legge til – og hun skjærer grimaser idet hun setter seg på sengen. «Du kunne ha gjort det selv hjemme,» erter jeg henne, og de andre ler. Mange bruder er enten for sjenerte eller for engstelige til å få kjønnshåret fjernet av andre i en salong, derfor gjør de det hjemme – enten napper de det ut for hånd eller river det ut med tyggegummi. Begge metodene er uansett fryktelig smertefulle. Dessuten er det vanskelig å få fjernet håret fullstendig på såkalt brasiliansk vis – der hvert eneste kjønnshår fjernes, foran og bak – når man gjør det selv, også for de få kvinnene her i landet som eier et stort speil, slik Roshanna gjør. «Du vet iallfall at mannen din driver med akkurat det samme
KabulSkjønnhetsskole.qxp
30-11-07
14:00
Side 12
12 et eller annet sted,» sier Topekai med et glis. Jentene flirer av hentydningen til ektemannen som steller den nakne kroppen sin omhyggelig i dag. Han må også fjerne alt kroppshåret sitt. «Men han behøver jo bare å barbere det vekk!» jamrer Roshanna, så rødmer hun og ser ned. Jeg vet at hun ikke vil virke kritisk overfor den nye ektemannen, som hun ikke har møtt ennå, i nærvær av svigermoren sin. Hun vil ikke gi den eldre kvinnen noen grunn til å finne feil ved henne, og når Roshanna ser opp igjen, smiler hun usikkert til meg. Men svigermoren har visst ikke hørt henne. Hun har stått og hvisket utenfor døren med en av døtrene sine. Når hun vender oppmerksomheten mot voksrommet igjen, ser hun på Roshanna med stolt eiermine. Svigermoren valgte ut Roshanna til sønnen sin vel et år etter at Roshanna hadde avsluttet det første årskullet ved Kabul Skjønnhetsskole høsten 2003 og åpnet sin egen salong. Kvinnen var en fjern slektning som kom for å ta permanent. Hun beundret den vakre, uredde, ressurssterke jenta som hadde forsørget foreldrene sine og resten av familien helt siden de flyktet til Pakistan for å slippe unna Taliban. Etter at hun hadde forlatt Roshannas salong, begynte hun å spørre etter flere detaljer om jenta. Hun likte det hun fikk høre. Roshannas far hadde vært lege, og familien hadde levd et privilegert liv helt til de flyktet til Pakistan i 1998. Der fikk han ikke tillatelse til å drive som lege – en helt typisk opplevelse for flyktninger – og måtte arbeide som en ussel skopusser. Innen de vendte tilbake til Kabul, var helsen hans blitt så dårlig at han ikke kunne arbeide som lege. Likevel utførte han tappert sine faderlige plikter ved å følge Roshanna overalt for å passe på henne. Svigermoren hadde ikke hørt noe som helst negativt om Roshanna, kanskje bortsett fra vennskapet med meg. Men selv ikke det skremte henne, siden utenlandske kvinner ikke måles
KabulSkjønnhetsskole.qxp
30-11-07
14:00
Side 13
13 etter de samme strenge reglene som afghanske kvinner. Vi regnes som et helt annet kjønn, vi kan bevege oss frem og tilbake mellom to ellers helt adskilte verdener av menn og kvinner; når vi gjør noe uhørt, som å ta en mann i hånden, er det vanligvis en tilgivelig og forventet blunder. Svigermoren kan til og med ha sett på meg som et pluss, et bindeledd til Amerikas rikdom og makt, siden nesten alle afghanere går ut fra at amerikanere er rike. Og det er vi jo, iallfall materielt. Svigermoren var uansett fast bestemt på å sikre seg Roshanna som førstekona til den eldste sønnen sin, en ingeniør som bodde i Amsterdam. Det var ikke noe uvanlig i dette. Nesten alle de første ekteskapene i Afghanistan er arrangert, og det er gjerne mor til ektemannen som får oppgaven med å velge ut den rette jenta til ham. Han kan godt ta seg en kone nummer to eller tre senere, men det første, jomfruelige lammet er nesten like mye hans mors som hans eget. Jeg ser at Roshanna blir usikker under svigermorens blikk, og jeg trekker alle de andre kvinnene ut fra voksrommet. «Hva med striper i dag?» spør jeg svigermoren. «Jentene mine setter foliestriper mye bedre enn noen andre, mellom her og New York City.» «Bedre enn i Dubai?» spør svigermoren. «Bedre enn i Dubai,» sier jeg. «Og mye billigere.» Tilbake i selve salongen forsikrer jeg meg om at gardinene er trukket helt for slik at ingen menn som kommer forbi, kan kikke inn og se kvinnene barhodet. Det er sånt som kan føre til at salongen min og Kabul Skjønnhetsskole blir stengt. Jeg tenner lys slik at vi kan skru av taklyset. Med all den strømmen som trengs til å smelte voksen, drive lampene til ansiktsbehandlingen, hårfønerne og de andre apparatene i salongen, har jeg ikke lyst til å sprenge noen sikringer. Jeg setter på en cd med julesanger. Det er den eneste jeg finner, og de aner ikke forskjell
KabulSkjønnhetsskole.qxp
30-11-07
14:00
Side 14
14 uansett. Jeg plasserer svigermoren og medlemmene av brudefølget i stolene, en til manikyr, en annen til pedikyr, en til hårvask. Jeg passer på at alle har fått te og de siste utdaterte motebladene fra Statene, og trekker meg tilbake med en sigarett. Vanligvis røyker jeg bare i salongen, men uttrykket i Roshannas ansikt like før jeg lukket døren til voksrommet har gitt meg hjertebank. For hun har en grusom hemmelighet, og jeg er den eneste som kjenner den – hittil.
⣔⣔⣔
Både forlovelsesselskap og brylluper er overdådige begivenheter i Afghanistan. Familiene sparer penger i årevis og setter seg til og med i stor gjeld for å gjøre dem så festlige som mulig. Det spares ikke på noe. Dette landet er tross alt så å si renset for alt som heter offentlig feiring. Det finnes ingen nattklubber, ingen konserter, bare ganske få restauranter – og de få som har åpnet etter at Taliban forsvant, blir stort sett besøkt av folk fra Vesten. Det er noen få kinoer, men det er stort sett menn som oppsøker dem. Hvis en kvinne tilfeldigvis dukker opp, slik jeg selv gjorde en gang da jeg insisterte på at en mannlig venn skulle ta meg med, er det hun som stjeler showet, og hver eneste turban i salen snur seg og alle mennene glor på henne. Det finnes omtrent ingen steder hvor afghanske menn og kvinner kan kle seg pent og treffe hverandre. De omgås nesten ikke i forlovelsesselskaper og brylluper heller. I store forsamlinger blir hundrevis av menn og kvinner adskilt i to forskjellige etasjer i lokalet med to forskjellige orkestre; i mindre forsamlinger er de i samme etasje, men adskilt av et forheng. I begge tilfeller er de stivpyntet. Da jeg først kom til Kabul, ble jeg overveldet over alle butikkene som solgte brudekjoler. Det er omtrent to i hvert eneste kvartal. Utstillingsdukker i full størrelse er plassert i butikkvinduene med hodet i en arrogant vinkel mens de står og ser ut mot gaten
KabulSkjønnhetsskole.qxp
30-11-07
14:00
Side 15
15 i sine fargerike gevanter oversådd med rhinstener og innhyllet i tyll. De ser ut som digre Barbie-dukker – alle er veldig høye og med europeisk utseende – og da jeg var her for første gang, merket jeg meg dukkene i vinduene for at jeg skulle finne veien tilbake til pensjonatet mitt. Jeg lot som om de viste meg veien hjem. Roshannas foreldre ristet på hodet og takket nei da brudgommens mor besøkte dem for første gang med kaker og importerte søtsaker og andre gaver for å be om hennes hånd, men de satte pris på tilbudet. Å si nei var bare en del av ritualet, et tegn på at datteren deres var så dyrebar og elsket at de ikke orket tanken på at hun skulle forlate hjemmet. Det var også første trinn i en kjøpslåingsprosess. I månedene som fulgte prutet fedrene på størrelsen av medgiften, på antall kjoler som brudgommens familie skulle få skredderen sin til å sy til henne, og på mengden av stoffer som de ville skjenke familien hennes slik at de kunne få sydd seg nye klær, på verdien av gullsmykkene som brudgommens familie ville gi til Roshanna. Faren hennes hadde forhandlet godt om alt sammen. Pengemedgiften som skulle betales til familien hennes var på ti tusen dollar, og hun skulle få fem tusen dollar i gull, foruten mye annet utstyr som følger med et overklassebryllup. Roshanna ble ikke rådspurt i noe av dette. I likhet med alle førstegangsbryllupene i Afghanistan var det en ren forretningsaffære, en transaksjon mellom fedre. Men hun ville gjerne gifte seg. Hun er faktisk den eneste av de brudene jeg har truffet i Kabul som virkelig ønsket å gifte seg.
⣔⣔⣔
Helt fra jeg traff Roshanna under mitt første besøk i Kabul våren 2002, den første våren etter at Taliban var drevet ut, funderte jeg over hennes sørgmodige preg. Hvorfor reagerte jeg så sterkt på dette triste draget når det er millioner av tragiske historier i
KabulSkjønnhetsskole.qxp
30-11-07
14:00
Side 16
16 Kabul? Det er en by stappfull av sorg. Det er så mange mennesker som har mistet sine kjære i de tjuesju årene med krig i Afghanistan, som har mistet hjem og levebrød, som har mistet hele byer og familier, som har mistet hver minste lille drøm de må ha hatt en gang. Og fremdeles skjer det tilfeldige bombeangrep eller plutselige mineeksplosjoner som river vekk den lykken som folk endelig tror de kan få del i. Hvorfor skilte Roshanna seg sånn ut midt i all denne sorgen? Jeg tror det var den muntre, varme og overstrømmende væremåten hennes, de fargerike klærne og det strålende smilet. Hun prøvde så hardt å være lykkelig at det smertet meg når sorgen kom til syne. Hun hadde brukt noen uker på å fortelle meg historien sin. Jeg hadde merket at hun lyste opp når en viss ung mann kom inn i bygningen der hun var sekretær og jeg arbeidet som frivillig i en veldedig organisasjon. Først trodde jeg at hun kanskje var lei seg fordi han ikke var interessert i henne, men så mente jeg å se det samme lyset i ansiktet hans når han fikk øye på henne tvers over rommet. Jeg begynte å erte henne med det. «Fått kjæreste?» hvisket jeg, og da rødmet hun og snudde seg bort. «Vi gifter oss ikke av kjærlighet her,» fortalte hun meg etter at jeg hadde ertet henne noen ganger. «Jeg må gifte meg med den mannen som foreldrene mine velger.» Jeg visste at Roshanna og gutten ikke kunne innrømme hva de følte eller vise det tydelig – egentlig kunne de ikke gjøre noe som helst, for kjæresteforhold eksisterer ikke i Kabul. Men jeg tenkte at kanskje moren hans kunne snakke med moren hennes, og at de kunne etablere et forhold som var bygget på kjærlighet. Alle mulighetene fikk tankene mine til å gå i spinn. Da jeg nevnte det for henne en dag, dro hun meg ut i en mørk korridor. «Det lar seg ikke gjøre, Debbie,» sa hun, og øynene hennes var blanke i det svake lyset. «Jeg var forlovet med en annen tidli-
KabulSkjønnhetsskole.qxp
30-11-07
14:00
Side 17
17 gere. Foreldrene til denne gutten vil aldri la ham få gifte seg med meg.» Jeg sank inn mot veggen. «Hvorfor er det et problem at du var forlovet tidligere? Har du ikke lov til å forandre mening?» «Du forstår ikke,» insisterte hun. «Vi undertegnet nika-khat i forlovelsesselskapet.» Dette andre nesten-ekteskapet fant sted mens Taliban fremdeles satt med makten. Familien hennes levde et usselt flyktningliv i en leir like over grensen i Pakistan. Roshanna var seksten år den gangen og så gløgg at hun i leiren faktisk hadde skaffet seg muligheter til å komme seg videre. Hun lærte seg engelsk og fikk litt datakunnskap og fant seg en jobb som sekretær i en internasjonal bistandsorganisasjon. Hun måtte ofte krysse grensen over til Afghanistan – fulgt av faren sin, selvsagt – for å arbeide for organisasjonen. Dette brakte henne farlig nær Taliban, som da var på høyden av sin makt. De bortførte ofte unge, ugifte jenter uten varsel og tvang dem inn i ekteskap med eldre menn. I denne perioden slapp mange afghanske familier ikke døtrene sine ut av huset av redsel for at Taliban skulle få øye på dem. Men selv med slike forholdsregler kunne Taliban snappe opp et rykte i nabolaget – eller få et tips fra noen som gjerne ville innynde seg hos dem – om en familie med en vakker datter. Da brøt de gjerne opp familiens inngangsdør for å få fatt i henne. Følgelig hadde Roshannas familie et dilemma. De trengte inntekten hennes, men var redde for at hun skulle bli stjålet fra dem og ende i en slavetilværelse med en mann de hatet. Og de hatet Taliban. Som mange andre afghanske familier hadde de hilst Taliban med forsiktig optimisme da de rullet inn i byen for første gang i 1996. Før de kom, var Kabul blitt sprengt i filler av mujaheddinfraksjoner som hadde fillebanket russerne, men etterpå vendt seg mot hverandre i en blodig og rå kamp om
KabulSkjønnhetsskole.qxp
30-11-07
14:00
Side 18
18 kontrollen over landet. Selv om Roshannas foreldre ikke var dypt konservative muslimer, ønsket de å se landet sitt vende tilbake til det normale, og det virket som om Taliban ville sørge for dette. Men foreldrene hennes ble skrekkslagne over å oppleve den økende råskapen som Taliban utviste for å tvinge igjennom sin form for orden. For å trygge Roshanna gjorde foreldrene hennes det samme som mange afghanske familier gjorde på den tiden. De lette desperat etter en passende ektemann blant medlemmene av sin egen stamme i håp om å få henne gift med en god mann før Taliban oppdaget at hun var tilgjengelig. De trodde de hadde lykkes da de fikk vite at en ugift slektning bodde i Tyskland. Det var kjøpers marked for brudgommer på den tiden. Jentenes familier kunne ikke tillate seg å krangle om medgift, kjoler og gullringer med Taliban sirklende rundt som ulver. Derfor kom de fort til enighet, med bare en svært beskjeden medgift. Ettersom familiene ønsket at foreningen skulle inngås så snart som mulig, kom brudgommen tilbake til Afghanistan og til forlovelsesselskapet umiddelbart. Og siden selve bryllupet skulle finne sted i Tyskland flere måneder senere, undertegnet de nika-khat samme kveld. Nika-khat er en ekteskapskontrakt inngått i henhold til islamsk lovverk. Kontrakten, mer enn selve bryllupet, er den som gjør et par til ektevidd mann og hustru. I normale tider blir nika-khat undertegnet en god stund etter forlovelsesselskapet, slik at brudgommens familie får tid til å samle sammen midler til medgiften, klærne, bryllupet og så videre. Roshannas familie gikk til det uvanlige skritt å la henne bli denne mannens ektevidde hustru før bryllupet ved å undertegne nika-khat i forlovelsesselskapet. Familien hans hadde insistert på det for at hun ikke skulle forandre mening og unnlate å gifte seg med ham etter at han var reist tilbake til Tyskland. Og alle var enige om at det ville
KabulSkjønnhetsskole.qxp
30-11-07
14:00
Side 19
19 bli lettere for henne å emigrere dit dersom hun var hans ektevidde kone på forhånd. Men i løpet av noen dager reiste den nye ektemannen sin vei – uten et ord, uten grunn, og uten henne. Hun var knust og ydmyket, men det skulle bli enda verre. To uker senere fikk hun vite at slektningen hadde skilt seg fra henne da han kom tilbake til Tyskland. «Det er så lett for en mann,» sa Roshanna til meg. «Det eneste han behøver å gjøre er å si ’Jeg skiller meg fra deg’ tre ganger i nærvær av vitner. Senere fant vi ut at han enten hadde en venninne eller en førstekone fra før i Tyskland. Da han reiste tilbake dit, bestemte han seg for å trosse foreldrenes ønsker og være sammen med den andre kvinnen.» Roshanna avsluttet historien hulkende, og jeg holdt rundt henne slik jeg en gang hadde holdt rundt mine egne barn. Selv om jeg ikke hadde vært lenge i Afghanistan, visste jeg at det neppe kunne bli verre for en jente. Folk setter ikke velvillige merkelapper som «uforenlige forskjeller» på en skilsmisse i Afghanistan. Hvis en mann skiller seg fra deg, går andre mennesker ut fra at det må være noe galt med deg. De hvisker at du er doven eller sta eller lite flink til å lage mat eller – verst av alt – at du ikke var jomfru. Jeg elsker det afghanske folket, men sladder er nasjonalsporten deres. Frisører kunne hatt «Fortell! Fortell!» som yrkesmotto og har stor glede av den ustoppelige karusellen av avslørte hemmeligheter og antagelser som snurrer og går i hver eneste salong, og jeg regner meg som ekspert på emnet. Jeg lurer på om skampletten etter Roshannas nestenekteskap hadde gått runden i tesalongene og butikkene i nabolaget. Hun bekreftet det og fortalte at mange av de afghanske mennene hun møtte mens hun arbeidet som sekretær, allerede hadde tatt det mentale spranget fra å tenke på henne som fraskilt til å betrakte henne som hore. De hadde benyttet enhver sjanse til å dytte henne inn i mørke kroker og klå på henne på en måte
KabulSkjønnhetsskole.qxp
30-11-07
14:00
Side 20
20 som de aldri ville ha gjort overfor en «skikkelig» jente. Faren hennes hadde tryglet henne om å forlate jobben på grunn av dette. Da jeg nevnte at jeg kanskje ville komme tilbake til Kabul og opprette en skjønnhetssalong, grep hun muligheten. Men denne dagen i 2002 sank hjertet mitt da jeg innså at en vakker jente trolig aldri ville bli valgt til noen manns førstekone igjen. Hun ville sannsynligvis bare bli betraktet som kone nummer to eller tre for en mye eldre mann. Hun var også sikker på dette; det var derfor hun gråt hver gang vi snakket om det. Eller jeg trodde iallfall at det var derfor hun gråt. Så kom altså moren til denne ingeniøren valsende inn i salongen to år senere, og Roshannas utsikter endret seg totalt. Jeg var hjemme i Amerika da det hendte, men hadde fremdeles planer om å vende tilbake til Afghanistan så snart jeg kunne. Roshanna og jeg hadde holdt kontakten via e-mail, og helt plutselig forandret tonen i mailene hennes seg fullstendig – det var nesten som om det lød musikk hver gang en av dem dumpet ned i innboksen min. Hun hadde alltid håpet å kunne gifte seg med en mann av god familie, og få barn. Nå virket det som om hun ville få ønsket sitt oppfylt. Jeg ble glad på hennes vegne og hadde ikke lyst til å spørre henne om problemet med det første ekteskapet. Det virket umulig at ingeniørens familie ikke hadde hørt om det, særlig siden de var fjerne slektninger. Kanskje de vanket i helt forskjellige kretser, eller kanskje de var en progressiv familie som ikke ville tenke stygt om henne fordi en drittsekk av en slektning hadde moret seg med henne en kort stund og gitt blanke i om han ødela ryktet hennes. Kanskje de så forbi sladderen og på Roshanna selv, som den beste kone noen kunne ønske seg. Jeg håpet det var slik det var.
KabulSkjønnhetsskole.qxp
30-11-07
14:00
Side 21
21 ⣔⣔⣔ Før forlovelsesselskapet hadde det vært et annet selskap – en slags forsegling-av-avtalen-fest for å feire avslutningen av familienes forhandlinger. Roshanna ba meg delta som hennes æresgjest, og jeg var tilbake i Kabul på den tiden og ville gjerne dele min venninnes store dag. Selskapet ble holdt i et stort hus i et av Kabuls gamle strøk. Menn og kvinner fra begge familier strømmet til, og så ble mennene igjen nedenunder mens kvinnene gikk ovenpå og inn i en sal stappfull av god mat. Da svigermoren kom, rakte hun en kurv med importerte søtsaker til Roshannas mor, deretter kysset hun Roshanna, moren hennes, meg og Roshannas søstre tre ganger på kinnet. Brudgommens søstre og sju av tantene hans samt kusinene fulgte etter med sine kyss. Det var så mye kyssing at jeg fikk vondt i nakken. Så hengte svigermoren et gullkjede om halsen til Roshanna. Det var digert og lignet på den typen kjeder som en bryter vinner etter en turnering. Alle brudgommens søstre og tanter satte en gullring hver på Roshannas små, tynne fingre, inntil de var dekket av gull helt ut til fingerspissene. Jeg hørte latter fra mennene nedenunder, fulgt av klappsalver. Jeg gikk bort til avsatsen og kikket ned, men en av brudgommens søstre trakk meg unna. «De undertegner papirene nå,» forklarte hun. Faren hennes ga antagelig Roshannas far den tykke konvolutten stappfull av medgiften hennes. Da begynte brudgommens kvinnelige slektninger å klappe i hendene og synge mens en av dem slo på en liten tromme. Svigermoren og en av søstrene til brudgommen brettet ut noe som så ut som en diger paraply drapert med et tynt nett med blomster stukket inn. De holdt den høyt hevet, og de andre kvinnene fra brudgommens familie kom dansende bort for å løfte opp ytterkantene av nettet. Så løftet de det over Roshannas hode og sirklet henne inn, fremdeles syngende, dansende, i takt
KabulSkjønnhetsskole.qxp
30-11-07
14:00
Side 22
22 med trommeslagene. Det var som om Roshanna befant seg midt i en lysende, støyende karusell. Hun sto stille mens rommet snurret rundt henne og tok seg nervøst til håret. Ansiktet var blekt mot det bevegelige bakteppet av svigersøstrenes fargerike kjoler, og leppene hardt presset sammen. Bakerst i rommet sto moren og søstrene hennes og holdt rundt hverandre. De så sørgmodig på danserne. Hvis jeg hadde visst det jeg nå vet, ville jeg ikke blitt forskrekket over Roshannas fortapte mine under seremonien. Det er ikke meningen at afghanske bruder skal se lykkelige ut under den slags begivenheter. Akkurat som foreldrene avviser det første ekteskapstilbudet for å vise hvor dyrebar datteren deres er – og fortsetter å se triste ut under hele seremonien – forventes det at datteren skal se ut som om hun heller ikke ser frem til foreningen. Hun skal i stedet se trist ut over å forlate foreldrenes hjem for å flytte til ektemannens familie. Sorgen er et tegn på respekt for foreldrene. Men selv nå når jeg vet dette, tror jeg ikke at den sørgmodige minen bare er påtatt. Bruden forlater tross alt sin egen familie og nærheten hjemme for å flytte til en annen, som kanskje vil påføre henne like mye smerte som glede. En svigermor blir ofte en tyrann etter at bryllupet er over, og tar for gitt at sønnens kone skal bli en slags ulønnet hushjelp som vasker gulvene, henter ved og til og med masserer føttene hennes når de verker. Ektemennene blir av og til tyranner, de også. Eller de blir til fjerne skygger ettersom de tilbringer all sin tid med å arbeide, og i selskap med andre menn, og bare kommer hjemom for et måltid eller to. Mannens nye kone serverer måltidet uten forhåpninger om at han vil prate med henne, eller spise sammen med henne, for den saks skyld. Men den gangen visste jeg ikke det jeg vet nå, og derfor gikk jeg bort til den fortapte Roshanna etter at dansingen var over. Jeg tok hånden hennes, beskyttende og plutselig urolig for fremtiden
KabulSkjønnhetsskole.qxp
30-11-07
14:00
Side 23
23 hennes, siden jeg visste så mye om fortiden. Hun så på meg i redsel og bøyde seg mot meg for å hviske mens hennes nye svigerfamilie fortsatte å synge og klappe. «Å herregud,» sa hun hest. «Dette skjer på ordentlig, gjør det ikke? Hva skal jeg gjøre?» Det var da jeg gjettet hemmeligheten hennes. Hun var ikke jomfru. Jeg fikk ikke sove den natten: Jeg klarte ikke la være å tenke på hvordan hun hadde det. Dagen etter kom hun til skjønnhetssalongen, og vi løp ut til et rolig sted på baksiden, mellom bygningen og muren omkring. Hun lente seg mot veggen og gråt, og tårer blandet med kohl rant i striper nedover kinnene hennes. «Den første ektemannen min, han i Tyskland, tvang meg dagen etter forlovelsesselskapet!» Hun gispet. Hun hadde aldri hatt mot til å fortelle det til foreldrene sine. De ville blitt fortvilet og rasende om de hadde visst det, siden det alltid er en formell fullbyrdelsesseremoni i begynnelsen av ekteskapet hvor paret tilbringer sin første natt sammen som mann og kone, mens familien venter utenfor døren på å få beviset på at bruden var jomfru. Det er den korrekte, eldgamle måten å fullbyrde ekteskapet på, men slektningen hennes hadde kastet seg over henne med et raskt knull da han fikk sjansen – og så stukket av. Roshanna hadde vært altfor skamfull til å fortelle meg det før nå. Og nå var hun på vei inn i et nytt ekteskap med en annen mann som bodde i utlandet. Igjen ville brudgommen og en representant fra familien hennes undertegne nika-khat i forlovelsesselskapet fordi ektemannen hennes – som hun ennå ikke hadde møtt – skulle reise tilbake til Amsterdam et par dager etter selskapet. Han hadde ingen planer om å komme tilbake til Afghanistan før bryllupsfesten – enda så merkelig det virker, så hender det ofte – og familien hans hadde sagt at de ville ha fullbyrdelsesseremonien like etter forlovelsesselskapet.
KabulSkjønnhetsskole.qxp
30-11-07
14:00
Side 24
24 ⣔⣔⣔
Jeg hadde ikke glemt noe av dette i de få månedene siden kontraktsundertegnelsen ble feiret. Jeg sluttet vel å tenke på det, i likhet med Roshanna, fordi jeg ikke kunne gjøre noe med det. Det var heller ingenting hun kunne gjøre, dersom hun hadde tenkt å gå videre og gifte seg med ingeniøren fra Amsterdam. Familien hans ville aldri godta henne som hans førstekone hvis de visste at hun ikke var jomfru. Det ville ingen annen familie heller. Når hun oppsøkte salongen min i disse månedene, snakket vi bare om kjolene til det forestående forlovelsesselskapet og bryllupet, håret hennes, maten de skulle spise, gjestene som skulle inviteres og så videre. Vi skravlet om ubetydelige ting. Vi frydet oss over sladderen som fulgte med kundene mine inn i salongen og fylte den som en kraftig parfyme. Selv når vi var alene, snakket vi aldri om hva som kunne skje under fullbyrdelsesseremonien. Jeg ville ikke tenke på det engang. Jeg ble kvalm hver gang jeg prøvde. Men i dag er endelig dagen kommet for forlovelsesselskapet, etterfulgt av fullbyrdelsen. I salongen inspiserer jeg foliestrimlene i håret til Roshannas svigermor og hjelper svigerinnene med å finne den riktige fargetonen på neglelakken som vil fremheve kjolene deres. Etterpå går jeg tilbake til voksrommet for å inspisere lakenene som ligger pent sammenbrettet i fotenden av sengen. Jeg går for å se etter Roshanna i ansiktspleierommet, og der sitter hun under en spotlight og Topekais skarpe blikk. Topekai har allerede formet det ene øyebrynet til Roshanna i en fin bue, og studerer nå de villfarne hårstråene i det andre som hun skal fjerne med tråd – en gammel teknikk som afghanske kosmetologer bruker. De napper ut hårstrå ved hjelp av et stykke tråd som rulles over huden og fester seg rundt hver enkelt hårsekk. Topekai holder den ene trådenden i munnen mens resten av tråden er surret rundt fingrene hennes. Det minner om det
KabulSkjønnhetsskole.qxp
30-11-07
14:00
Side 25
25 barn driver med når de lager mønstre og figurer med hyssing. Hun peker mot øyekroken til Roshanna der det har dannet seg en tåre, og himler med øynene. Hun tror at Roshanna gråter fordi nappingen gjør vondt. Det kan sannelig være vondt nok, men jeg vet bedre. Når Roshanna endelig kommer ned, er ansiktshuden hennes så ren som på et nyfødt barn. Hun er blek bortsett fra de små flekkene der håret er blitt nappet ut. Alle de andre kvinnene klapper i hendene når hun kommer inn i rommet, glade på hennes vegne over at dagens første store prøvelse er over. Hun vifter seg i ansiktet og smiler. Bahar styrter ut etter varmt vann, begynner på Roshannas pedikyr og fortsetter med manikyr, samtidig som jeg gjør meg ferdig med håret til svigermoren. Til slutt begynner jeg å arbeide med Roshannas hår etter at Baseera har vasket det og blåst det tørt. Jeg deler det inn i små partier med en liten kam og fester dem bak på hodet, så dypper jeg hånden ned i en spesiell krukke med gelé tilsatt gullglitter. Jeg begynner å forme en av hårlokkene til en stor, høy krøll øverst oppå hodet ved hjelp av gullgeleen. Alle i salongen holder pusten for å se om den store krøllen detter sammen, men den blir stående. Jeg former noen av de andre lokkene til store, glitrende krøller helt til det er én stor krone av krøller oppå hodet hennes, som en stabel av gullringer. Til slutt danderer jeg noen av de andre løse lokkene inni og omkring de store gullkrøllene ved å bruke rød, grønn og blå glittergelé. Alle bøyer seg frem med forslag. Hva med krøller som smyger seg nedover kinnene hennes som slanger, holdt på plass med gelé, selvfølgelig? Når jeg påpeker at jeg har allerede brukt alt håret til Roshanna til å lage de store krøllene oppå hodet hennes, tilbyr Baseera seg vennlig å klippe av et par av sine egne lokker og lime dem på brudens kinn. Roshanna takker nei. Til slutt samler alle seg for å se meg legge Roshannas makeup. Det er vanlig å dekke brudens ansikt med en tykk, hvit og matt
KabulSkjønnhetsskole.qxp
30-11-07
14:00
Side 26
26 underlagskrem, nesten som på en geisha. Jeg liker det ikke, og i dag plager det meg enda mer – jeg føler det som om jeg visker ut ansiktet til min venninne. Derfor er jeg lett på hånden, og jeg kan se på Roshanna at hun setter pris på det. Etter at underlagskremen er påført, legger jeg grønn øyeskygge – som står til kjolen – på øyelokkene hennes og stryker den ut mot kantene. Jeg legger et lag glitrende ferskenfarget øyeskygge over, like under brynene, som jeg former med en svart blyant slik at også de buer seg oppover. Hendene mine føles ikke stødige nok til neste trinn, derfor rekker jeg Roshannas lille flaske med kohlpudder til Baseera. Hun ber Roshanna slikke på kohlstiften, dyppe den i flasken og blåse vekk overflødig pudder. Baseera stikker fargestiften inn i Roshannas indre øyekrok, ber henne lukke øyet, og fører stiften langsmed hele øyet slik at våtkanten blir dekket av svart kohl, oppe og nede. Hvis det gjøres riktig, glir stiften langsmed våtkanten og unngår så vidt å komme borti selve øyets overflate. Mens Roshannas øyne er lukket, fester Baseera også et par digre, falske øyevipper på henne. Roshanna åpner øynene og blunker så voldsomt at en av svigerinnene ler. «Du blåser bort håret på gulvet,» sier hun. Til slutt arbeider jeg med Roshannas lepper, trekker dem opp med mørk rødbrun farge og fyller dem ut med rent rødt, som kandiserte epler. Jeg legger på litt makeup og rouge for å fremheve ansiktskonturene og tar et skritt tilbake. Svigermoren griper Roshannas hake og gransker henne. Hun er fornøyd, men lurer på om vi kan feste en rad med rhinsteiner like under Roshannas øyebryn, slik hun så det på en annen brud noen uker tidligere. Nei, sier døtrene hennes; dette er bra, mer blir for mye. Så må jeg løpe for å legge min egen makeup og kle meg om. Snart hører vi tutende biler og ropende menn utenfor, og vaktmannen i komplekset kommer og banker på døren til salongen.
KabulSkjønnhetsskole.qxp
30-11-07
14:00
Side 27
27 Alle sammen går ut i en tett klynge rundt Roshanna, brudgommens søstre holder hendene rundt krøllekronen oppå hodet for at den ikke skal blåse over ende, svigermoren løfter falden på kjolen hennes slik at den ikke sleper langs bakken, men ikke så mye at beina hennes kommer til syne. Utenfor muren peker brudgommens mannlige slektninger stolt mot bilen. De har brukt hele dagen på å pynte den med tøystoffer og blomster slik at den ser ut som et digert kakestykke med masse glasur på. Roshanna og brudgommens kvinnelige slektninger presser seg inn i bilen og drar også meg med. I hallen skysser brudgommens mor og søstre Roshanna inn med en gang for å ta bilder. Det er et blendende lysrør i taket i fotorommet, og det er bare så vidt jeg klarer å se på henne med lyset som blinker i alt glitteret og gullet og ringene. Fotografen ber henne snu seg hit og dit – hold armene den veien, hodet i den vinkelen, munnen slik. Han vil ha bilder som får henne til å se både uskyldig og forførende ut, omtrent som filmstjernebilder fra 1940-tallet, og som antyder at de ble fotografert mens de svettende eldre søstrene holdt Koranen over hodet. Roshanna ser at en av søstrene står ved siden av meg, og hun gjør grimaser mot oss. Så folder hun hendene under haken og setter opp et henført, svermerisk uttrykk så hun ligner litt på heltinnene i de indiske Bollywood-filmene som alle i Afghanistan ser på. «Skal jeg begynne å synge nå?» spøker hun, for det gjør Bollywood-stjernene i de mest usannsynlige situasjoner. Fotografen legger fra seg utstyret og roper. Han vil at hun skal se ut som de overlegne utstillingsdukkene i butikkene. Fotografen blir endelig ferdig og begynner å pakke sammen sakene sine. Roshanna stirrer på ham som om hun er lamslått over at denne seansen faktisk er over. Søstrene og moren svermer rundt henne. Da åpner en av søstrene døren til en annen sal, og støyen fra alle gjestene der inne velter inn over oss. Roshanna
KabulSkjønnhetsskole.qxp
30-11-07
14:00
Side 28
28 vender et blekt ansikt mot meg. «Gå sammen med meg,» bønnfaller hun og strekker frem hånden. Jeg går bort til henne og griper den skjelvende hånden hennes, og vi går inn gjennom døren. Salen er så full av glitter og stæsj at til og med jeg blir svimmel. Overdådige lysekroner drypper krystalltårer over hodene på hundrevis av kvinner som er kledd som alle de glamorøse utstillingsdukkene. Fløyel, gullbrokade, dusker, små perler, brodert silke – og det er bare én av kjolene! Mens vi vandrer bortover et langt, hvitt teppe som fører til en buegang omgitt av slyngroser, ser jeg en annen side av Kabuls kvinner, som vanligvis er kledd som om de skal i begravelse. Her viser de frem det de har, med splittskjørt, dype utringninger og hæler så høye at de kunne tatt svalestup fra dem og ned i et svømmebasseng. Senere fikk jeg høre at det er her mange potensielle svigermødre finner koner til sønnene sine. I dag blir jeg blendet av å se på dem. Det samme blir kameramennene som sveiper over mengden og får det ene bordet etter det andre til å bruse med fjærene og smile. En av dem går baklengs bortover det hvite teppet foran Roshanna og meg med et kamera på størrelse med en trestamme, og jeg smiler som om jeg skulle være en av filmstjernene som geleider Oscar-vinnerne over scenen. Roshanna ser ned på det hvite teppet, og moren og søstrene følger etter oss og drysser roseblader. En av søstrene holder fremdeles Koranen over hodet på Roshanna, men armene hennes begynner å synke faretruende og Koranen flater nesten ut Roshannas store krøller. I den ene enden av salen spiller et band. Idet vi kommer ut fra buegangen, ser jeg at salen er delt i to av et digert forheng – alle kvinnene er på denne siden, så da går jeg ut fra at alle mennene må være på den andre. Som for å bevise det dukker et mannshode opp gjennom en glippe i forhenget og gliser sleskt mot kvinnene. Han blir raskt dratt tilbake, og
KabulSkjønnhetsskole.qxp
30-11-07
14:00
Side 29
29 forhenget faller på plass. Jeg ser at vi går mot en scene på kvinnesiden av salen der to gullstoler – sånne som konger og dronninger har – står plassert. Det står et bord foran stolene med noe som ser ut som en skattkiste på, og en lyskaster skinner på de tomme stolene. Når vi kommer nærmere scenen, rasler det i forhenget, og helt plutselig kommer en mann til syne på scenen. Jeg kan ikke se ansiktet hans skikkelig ettersom lyset er så skarpt. «Jeg tror det er brudgommen,» sier jeg til Roshanna, men hun vil ikke se opp. Jeg vil snu meg og spørre moren hennes om dette er brudgommen, men hun har heller ikke sett ham. Det sterke lyset fra lyskasteren gjør det dessuten vanskelig å se noe. Vi fortsetter å gå mot scenen, støyen fra mengden bølger rundt oss, musikken blir raskere og Roshanna skjelver så kraftig at det er vanskelig å holde tak i henne. Endelig kommer mannen på scenen i fokus, ansiktet er blekt og han ser lamslått ut, og med ett er svigermoren der og strekker armene ut mot Roshanna. Svigermoren trekker Roshanna opp på scenen og tar brudgommens hånd og legger den oppå Roshannas, men Roshanna rykker til som om hånden hans er glovarm. Så kommer alle familiemedlemmene opp på scenen, og jeg dyttes unna av en gjeng fotografer og kameramenn. Lysene blinker, kameraer surrer og klikker, og mennene som betjener dem presser seg mot hverandre for å få den beste vinkelen. Jeg står på tå for å se hvordan Roshanna takler dette, og klarer å motstå trangen til å rope «Smil,» slik vi gjør ved alle lignende begivenheter hjemme. Men hun ser fremdeles trist ut, og det samme gjør medlemmene av familien hennes. Brudgommen ser ikke trist ut, men han ser ikke glad ut heller. Han ser lamslått ut, som om noen nettopp har slått ham ned og han er i ferd med å komme til seg selv, bare for å bli møtt av en horde kameramenn. Til slutt fører mødrene Roshanna og mannen hennes ned fra scenen og haler dem gjennom mengden mot en dør i den andre
KabulSkjønnhetsskole.qxp
30-11-07
14:00
Side 30
30 enden av salen. Kvinner ved bordene like ved meg reiser seg og gjør tegn til at jeg skal komme bort til dem, og til slutt setter jeg meg. «Hvor ble det av dem?» spør jeg en av kvinnene med en hodepynt besatt med rhinsteiner, og som later til å snakke litt engelsk. «De er gått for å bli kjent med hverandre,» svarer hun. «Og familiemedlemmene skal også møtes.» «Kommer de tilbake hit for å spise?» «Nei, ikke foran alle disse menneskene. Dette er det første måltidet de har sammen som mann og kone.» Bandet begynner å spille igjen. Alle reiser seg og ser på mens brudgommens mor og søstre går ut på dansegulvet. De beveger seg rundt på gulvet sammen med langsomme, grasiøse trinn, duver mot hverandre og trekker seg tilbake, som et stadig skiftende mønster i et kaleidoskop. Noen ganger er moren i sentrum, den kraftige kroppen inntullet i fiolett er forbausende smidig og lett. Andre ganger er døtrene i midten, med armene rett ut mens alle armringene klirrer og glitrer i lyset og hoftene vugger. Roshannas familie sitter på siden. De triste ansiktene deres står i dyster kontrast til all munterheten. Nå endrer musikken seg og dansen blir mer suggererende. Brudgommens søstre vrikker på hoftene og stryker hendene over ansiktet som om de spiller seksuell ekstase. Selv moren svaier overdrevent og vrikker på hoftene et øyeblikk; så ler hun og synker ned i en stol som noen har trukket frem til henne. Og nå følger alle kvinnene søstrene ut på dansegulvet; jeg trekkes med når kvinnen med rhinsteinene på hodepynten og vennene hennes insisterer. Der er jeg omgitt av en form for dans som jeg aldri ville ventet fra disse kvinnene som skynder seg bortover bygatene – når de våger seg ut i det hele tatt – innhyllet i mørke plagg og med nedslått blikk. Dette er Kabul-versjonen av «dirty dancing», de vugger, rister, krummer ryggen og skyter hoftene
KabulSkjønnhetsskole.qxp
30-11-07
14:00
Side 31
31 frem. De som har langt hår slenger det rundt seg, draperer det over ansiktet, løfter på det og viser adskilte lepper og smektende blikk. De lister armene bak ryggen på hverandre, til siden, over hodet, og hendene beveger seg som om de stryker over usynlige elskere. De danser sammen og fra hverandre, men når de er sammen, beveger de hendene ned langs siden på hverandre, helt ned til gulvet, og vugger hele veien opp igjen mens de berører kinn, armer, hofter. Og nå kikker jeg meg rundt i mengden, forundret. Jeg oppdager at det er menn på kvinnesiden av salen, menn som holder dem rundt midjen, snurrer dem rundt og presser hoftene sine mot dem. Jeg lurer på om politiet kommer til å storme salen og hale dem ut og anklage dem for umoralsk opptreden. Men så ser jeg at de ikke er menn, men kvinner kledd som menn, som oppfører seg som menn, som inntar mannerollen. Jeg rygger ut fra dansegulvet, for denne scenen er nesten for mye for meg når jeg befinner meg midt i den. Da oppdager jeg at enda en mann har stukket hodet inn gjennom forhenget for å se på. Ja visst, en stor hånd dukker raskt opp, tar tak i håret hans og drar ham tilbake, men det gjør meg nysgjerrig. Jeg går over mot glipen i forhenget og lager et bitte lite kikkehull som jeg kan titte gjennom. Den samme ville scenen utspiller seg på den andre siden, bare med andre klær og mindre glitter, og med en sterk eim av mannssvette. Mennene danser med hverandre, flakser med armene, skyter frem hoftene, holder tett rundt hverandre, vrikker seg ned mot gulvet mens de fører hendene nedover sidene på hverandre. Jeg blir lamslått og trekker forhenget litt mer til siden for å se mer. Mennene har åpenbart ingen problemer med å berøre og danse med hverandre. De viser ikke bare hengivenhet overfor hverandre, men også seksuell kraft. Jeg lurer på hva som ville skje hvis de to sidene av salen kom sammen en gang, lurer på om noen av mennene og kvinnene noen gang finner en måte å snike
KabulSkjønnhetsskole.qxp
30-11-07
14:00
Side 32
32 seg vekk på sammen. Plutselig får jeg ikke tid til å fundere mer. Noen av mennene har sett meg kikke gjennom forhenget, og de trekker det ytterligere til side. Der står jeg og stirrer, som en kvinne med hodet på giljotinen. Det føles som om alle mennene der inne snur seg for å se og rope. Rødmende trekker jeg hodet tilbake og går bort. Dansingen på kvinnesiden har begynt å roe seg, for nå er maten på vei. Bordene med røde duker er dekket til rundt tjue personer, men maten som bringes inn er nok til førti eller flere. Stabler av kebab på fat, pasta fylt med purre og dekket av kjøttsaus, boller med auberginer, ris med nøtter og rosiner. Matserveringen pågår i timevis, virker det som, ettersom familien må sikre seg at ingen forlater festen uten å ha forsynt seg minst ti ganger. Det er ikke bestikk på bordet, og alle spiser med hendene. Jeg beundrer måten de andre kvinnene klarer å spise på uten å søle så mye som en dråpe saus eller et riskorn. Noe kål i yoghurtsaus faller ned i fanget mitt og jeg feier den raskt til side, men snart ender det med at jeg har mer mat utenpå enn jeg klarer å få i meg. Jeg mister så mye at jeg fremdeles er sulten når servitørene kommer tilbake for å fjerne fatene. Med det samme maten er borte, reiser kvinnene seg, kysser meg på kinnene og begynner å bryte opp. Jeg er usikker på hvordan jeg skal komme meg hjem, men til slutt får jeg se en av Roshannas søstre løpe mot meg. Hun sier at Roshanna vil at jeg skal bli med hjem til foreldrene hennes sammen med noen andre æresgjester og brudgommens familie. Vi går ut og jeg presser meg inn i brudebilen igjen med en fortumlet Roshanna og seks andre kvinner i trange kjoler og høye hæler. Idet vi begynner å kjøre, tuter en bil bak oss og kommer opp på siden, og en mann med videokamera lener seg ut av vinduet på passasjersiden. Nå begynner et vanvittig race idet føreren av brudebilen prøver å gjøre det så vanskelig som mulig for video-
KabulSkjønnhetsskole.qxp
30-11-07
14:00
Side 33
33 bilen å holde følge med oss. Vi raser opp og ned gatene i Kabul, sneier folk til fots og på sykkel, hviner rundt hjørner. Vi passerer en buss, og utrolig nok ender vi med å kjøre mot kjøreretningen, nesten oppå fortauet. Vi er nær ved å sneie en tålmodig, støvete vannbøffel som står ved siden av en gjeng kranglende mannfolk. Sjåføren flirer over at han har ristet av seg videomannen, og vi runder et hjørne, men der er den andre mannen, rett imot oss. Han lener seg så langt ut av vinduet at jeg er sikker på at han vil falle ut, men han vinner kampen; han klarer å filme sjåføren vår som desperat rygger ut i trafikken igjen samtidig som kvinnene bak i bilen – unntatt Roshanna – hyler av latter. Å kjøre bil i Kabul er ikke akkurat noen spasertur i parken, det kan jeg fortelle deg, men nå trodde jeg virkelig at vi ville bli drept alle sammen på vei til Roshannas foreldre. Når vi kommer frem, tar vi av oss skoene ved døren og går inn i stuen. Roshanna og den nye ektemannen sitter på de eneste stolene i rommet, og vi andre synker ned på puter. Jeg vinker og smiler så bredt jeg kan til Roshanna, men hun gir ingen respons. Hun og ektemannen sitter uten å røre hverandre, uten å smile, som brud- og brudgomdukker som er plassert på stoler. Roshannas søster tar meg i armen og fører meg bort til henne, klapper på puten ved siden av henne, og jeg setter meg ved siden av venninnen min, som bare kaster et blikk på meg og fortsetter å stirre ut i luften. Et øyeblikk er det vanskelig å tro at denne kvinnen med de døde øynene og den stive kroppen er min Roshanna. Men jeg vet at fullbyrdelsesseremonien er neste post på bryllupsagendaen. Jeg innser at hun er så lammet av frykt at hun ikke kan gjøre annet enn å stirre. Jeg kan ikke engang se at hun puster. Alle får servert te og søtsaker. Det er mye prat blant gjestene og familiene. Jeg forstår dem ikke fordi min dari – den persiske dialekten som de snakker i Afghanistan – ikke er særlig god, og
KabulSkjønnhetsskole.qxp
30-11-07
14:00
Side 34
34 den eneste her inne som snakker engelsk godt – Roshanna – snakker ikke. Så begynner brudgommens familie og de andre gjestene å ta farvel i små grupper, og jeg reiser meg, både lettet over å gå og skyldbetynget over å forlate venninnen min. Men igjen tar søsteren hennes et godt tak i armen min. Hun rister på hodet mens hun snakker i vei. Moren kommer også bort, og napper meg i armen. «Vær snill og bli her,» hvisker hun og legger de kalde fingrene sine på håndleddet mitt. Roshannas mor snur seg mot bruden og brudgommen. Hun gjør tegn til dem og de reiser seg, selv om Roshanna setter fast hælen sin i puten og vakler forover. De følger etter moren bortover gangen, og Roshanna er fremdeles litt ustø på føttene. Hun dulter inn i veggen, som om hun har drukket, men dette har vært en streng, tradisjonell muslimsk affære helt uten alkohol. For min egen del sender jeg varme tanker til flasken med Johnny Walker Red på rommet mitt hjemme. Jeg hører en dør slå langt bak i huset; og så blir jeg ført til et gjesteværelse sammen med fire andre kvinner. Vi legger oss på putene i selskapsklærne våre, og én etter én faller vi i søvn. Jeg sovner sist. Jeg blir liggende og lytte etter lyder fra gangen, men alt er stille, og til slutt slipper jeg tak i frykten. Eller den slipper tak i meg. Jeg sovner iallfall. Og våkner av at noen rister i meg. Roshannas mor står over meg og vifter med et hvitt lommetørkle mens den lange, svarte fletten dingler over hodet mitt. Hun snakker fort og klemmer Koranen inn mot brystet. Innimellom slutter hun å snakke og dekker Koranen med kyss. Jeg ser bort på en av Roshannas søstre, som gjør en grimase og prøver å forklare. «Ikke blod,» hvisker hun. Jeg husker at det skal være beviset på Roshannas jomfrudom; et blodig lommetørkle som droppes utenfor døren til fullbyrdelsesrommet. Roshannas mor snakker i vei fremdeles, hurtige, desperate ord
KabulSkjønnhetsskole.qxp
30-11-07
14:00
Side 35
35 som kanskje heller ikke ville hatt noen mening på dari; hun griper hånden min og lirker lommetørkleet inn i min knyttede neve. Hun og søsteren begynner å hale meg bortover gangen. Jeg protesterer, men det hjelper ikke. De åpner døren til fullbyrdelsesrommet, og i det svake lyset ser jeg Roshanna sitte sammenkrøpet i den ene enden av rommet. Ektemannen sitter på sengen. Han vender ansiktet bort fra døren, og da haler Roshannas mor henne ut av rommet og lukker døren. «Det går ikke,» sier ektemannen plutselig. Jeg trodde ikke at han snakket engelsk, men det gjør han, iallfall litt. «Det går ikke.» Jeg er ikke sikker på hva han mener, men han virker bekymret, ikke sint. Har han problemer med å få reisning? Har hun problemer med å bli våt? Selv om han er førti år gammel, kan det være mulig at han ikke vet hva han skal gjøre her inne? At han hele livet har fått høre at sex er så skittent og stygt at han aldri har prøvd? Jeg kommer til at disse spørsmålene er for omfattende å takle for meg, selv om mange av de afghanerne jeg har truffet, later til å tro at amerikanere kan ordne opp i hva som helst. Jeg forsøker en annen vinkling. «Av og til kommer det ikke noe blod, selv om kvinnen er jomfru,» sier jeg. «Hvis hun arbeider for hardt eller for eksempel faller ned trappen, kommer det av og til ikke noe blod.» Han nikker, de mørke øynene er rettet mot gulvet. «Iblant er det vanskelig å ha sex hvis kvinnen er nervøs,» fortsetter jeg. «Du må være forsiktig. Du må ta veldig forsiktig på henne slik at hun kan slappe av.» Han sier ingenting. Jeg har ikke lyst til å bruke kroppsspråk for å vise ham hvor han bør ta på henne. Jeg stryker meg over armen i stedet. «Akkurat som du klapper en hund hvis den er redd,» legger jeg desperat til. Det er det eneste jeg kommer på, men han ser rart på meg. Så husker jeg noe en afghansk venn
KabulSkjønnhetsskole.qxp
30-11-07
14:00
Side 36
36 fortalte meg forleden dag, nemlig at muslimer ikke liker hunder fordi en av dem visstnok hadde bitt Profeten. «Jeg vet alt det der,» sier han plutselig heftig. «Men det går ikke.» Da banker Roshannas mor på døren og leder Roshanna tilbake til rommet. Hun stryker henne over håret og smiler til meg som om jeg skulle ha gjort alt bra igjen. «Farvel, farvel, farvel,» sier moren og drar meg ut av rommet. En av søstrene følger meg tilbake til gjesteværelset mens moren setter seg like utenfor døren til fullbyrdelsesrommet. De andre kvinnene er våkne og venter på meg i gjesteværelset. Jeg vedder på at de ville gjort hva som helst for å ha hatt en dariengelsk ordbok akkurat nå, slik at de kunne spurt meg hva som foregår. Jeg bare vifter med hånden som om problemet borte i gangen er så ubetydelig at de ikke trenger å bry seg med det, og legger meg til rette på puten igjen. Jeg ignorerer dem til de slutter å snakke og sovner igjen, og merkelig nok sovner jeg selv. Men jeg sover dårlig; jeg er tilbake i bilen på vei til bryllupet, og sjåføren braser inn i andre biler hele tiden og jeg er igjen redd for at vi vil dø, alle sammen. Noen rister i meg. Roshannas mor er tilbake og vifter med det rene, hvite lommetørkleet, kysser Koranen, klemmer den mot brystet, vugger frem og tilbake, jamrer og gråter, snakker fort til meg og til døtrene sine, som igjen ber meg om å reise meg fra puten. Denne gangen ser moren hennes om mulig enda mer vettskremt ut enn før. Jeg vet ikke hvor mange prøverunder Roshanna vil få før brudgommen kommer til at familien hans er blitt holdt for narr, at hun ikke er jomfru, at hun er en skam og en ydmykelse for begge familiene. Jeg prøver å opptre som om det ikke er noe stort problem, at paret bare trenger litt mer oppmuntring. «La meg snakke med Roshanna alene,» sier jeg. Brudgommen forlater rommet, og jeg legger armene rundt
KabulSkjønnhetsskole.qxp
30-11-07
14:00
Side 37
37 min skjelvende venninne. «Jeg er redd,» hvisker hun. «Det gjør så vondt når han presser seg inn i meg at jeg trekker meg unna. Jeg kan ikke noe for det.» «Prøv å slappe av,» sier jeg. «Pust langsomt. Det gjør ikke så vondt hvis du kan slappe av.» Så gir jeg henne det rådet som mange kvinner som ikke liker sex, klamrer seg til; len deg tilbake, skill bena og prøv å tenke på noe annet. Jeg sier at det ikke kommer til å gjøre vondt etter de første par gangene, at hun kanskje til og med vil nyte det like mye som jeg gjør. Hun ser på meg som om jeg prøver å overbevise henne om at hun kommer til å like å tygge knust glass en dag. «En ting til,» sier jeg. «Hvis det skjer igjen, så si til dem at du vil snakke med meg enda en gang. Men denne gangen lar du ikke moren din ta lommetørkleet.» Jeg kysser henne og går. Jeg ser på klokken, for jeg vet at etter innkallingen til morgenbønnen kommer svigerfamilien tilbake til huset. De venter å få se et blodig lommetørkle. Denne gangen får jeg ikke sove. Og sant nok, moren hennes er tilbake i rommet etter omtrent en halvtime, hun gråter, kysser Koranen, bønnfaller meg om å snakke med Roshanna igjen. Jeg er klar for henne denne gangen, med vesken min dyttet innunder kjolen. Tilbake i fullbyrdelsesrommet ber jeg Roshanna om å få det hvite lommetørkleet og tar en neglesaks ut av vesken. «Hva er det du gjør?» spør hun. Jeg biter tennene sammen og stikker saksen inn under en av neglene mine, klipper den ned så kort jeg klarer, til blodet pipler. Jeg gnir fingeren mot lommetørkleet og rekker det til henne. «Her er jomfrudommen din,» sier jeg. «Gjem det under puten og dra det frem neste gang han går inn i deg. La moren din komme inn og finne det.» Hun legger hendene over ansiktet igjen, og jeg går ut.
KabulSkjønnhetsskole.qxp
30-11-07
14:00
Side 38
38 Tilbake i gjesterommet sovner jeg nok en gang og våkner akkurat idet himmelen begynner å lysne. Huset er i vilt kaos. Jeg hører Roshannas mor jamre og skrike. Dørene smeller, det er fullt av folk i gangen, alle snakker samtidig. Jeg famler meg opp fra puten, full av redsel for at ektemannen har oppdaget det blodige lommetørkleet under sengen, eller at det av en eller annen grunn ikke ser ut slik det skal. Men når jeg styrter ut i gangen, ser jeg at Roshannas mor hyler av glede. «Jomfru!» roper hun triumferende til meg mens hun vifter med lommetørkleet med mine blodflekker på. «Jomfru!»