Julian Barnes Tidens larm

Tidens larm

Julian Barnes

Tidens larm Oversatt av John Erik Bøe Lindgren

Julian Barnes Originalens tittel: The Noise of Time Oversatt av John Erik Bøe Lindgren, MNO Copyright © Julian Barnes 2016 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2016 ISBN 978-82-02-50835-7 1. utgave, 1. opplag 2016 Omslag: Elisabeth Vold Bjone Foto: ©Alenavlad/Shutterstock, ©SJ Travel Photo and Video/Shutterstock, ©Valery Lebedev/Shutterstock Sats: Type-it AS, Trondheim 2016 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2016 Satt i Sabon 10/12 og trykt på 70 g Enso Lux Cream 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Pat

En som hører En som husker Og en som drikker. trad

Det skjedde midt i krigstid, på en perrong like flat og støvete som den endeløse sletten omkring. Toget hadde kjørt i to døgn fra Moskva, med kurs østover. Det var to eller tre dager igjen, avhengig av kull og troppebevegelser. Det var like etter daggry, men mannen – som i virkeligheten bare var en halv mann – padlet allerede mot sovevognene på en lav tralle med hjul av tre. Det var ingen annen måte å styre den på enn å hale i fronten av innretningen.

For å forhindre overbalanse gikk det et tau rundt på undersiden som var festet i hempene i bukselinningen hans. Mannens hender var surret inn i svarte remser med tøy, og huden var herdet av tigging på gater og stasjoner.

Faren hans hadde overlevd forrige krig. Han var blitt velsignet av landsbypresten og dro av sted for å kjempe for hjemlandet sitt og tsaren. Da han kom tilbake, var tsaren historie og hjemlandet ikke lenger det samme. Kona hans skrek da hun så hva krigen hadde gjort med mannen hennes. Nå var det en ny krig, den samme fienden var tilbake, men navnene var endret: på begge sider. Men ingenting annet var forandret: Unge menn ble fremdeles sprengt i fillebiter av kanoner, før de ble skåret opp av kirurger.

9

Hans egne ben var blitt fjernet i et feltsykehus blant brukne trær. Alt var for en god sak, på samme måte som sist. Han ga faen. La andre krangle om sånt.

Han var bare opptatt av å komme seg gjennom hver dag. Han var blitt til en overlevelsesteknikk. Under et visst punkt var det dette alle ble til: en overlevelsesteknikk.

Noen få passasjerer var gått ut for å trekke litt støvete luft, andre hadde ansiktene mot vinduene i vognen. Da tiggeren kom bort, begynte han å skråle en grov brakkevise. Noen av passasjerene slengte til ham en kopek eller to for underholdningen, andre betalte ham for å gå videre. Noen kastet myntene med vilje slik at de landet på høykant og trillet av gårde, og lo når han jaget etter dem mens nevene gikk mot betongdekket. Dette kunne få andre, av medfølelse eller skam, til å overrekke pengene mer direkte. Han så bare fingre, mynter og jakkeermer, og var uimottakelig for fornærmelser. Dette var han som drakk.

De to mennene som reiste med sovevogn kikket ut av et vindu og prøvde å gjette hvor de var og hvor lenge de ville bli stående der: minutter, timer, kanskje hele dagen. Det ble ikke gitt noen informasjon, og de visste bedre enn å spørre. Spørsmål knyttet til togets bevegelser – selv fra togets egne passasjerer – kunne få deg stemplet som sabotør. Mennene var i trettiårene, gamle nok til å ha lært slike lekser. Han som hørte, var en tynn, nervøs fyr med briller; han hadde kranser av hvitløk rundt halsen og håndleddene. Reisekameratens navn er tapt for ettertiden, til tross for at han var den som husket.

10

Trallen med den halve mannen om bord kom skramlende mot dem. Lystige strofer om en eller annen landsbyvoldtekt ble brølt opp mot dem. Sangeren stanset og gjorde tegnet for å spise. Som svar holdt mannen med briller opp en flaske vodka. Det var en unødvendig høflighetsgest. Når har en tigger noensinne sagt nei takk til vodka? Litt etter kom de to passasjerene ut til ham på perrongen.

Og dermed var de tre, det tradisjonelle vodkadrikkende antallet. Mannen med brillene bar fremdeles flasken, reisefellen hadde med tre glass. De ble fylt, og de to reisende bukket dypt og skålte som vanlig for god helse. Idet de klinket glassene mot hverandre, skakket den nervøse fyren på hodet – morgensolen blinket kort i brillene – og mumlet en bemerkning. Vennen lo. Så kastet de i seg vodkaen i én svelg. Tiggeren holdt glasset opp for å få mer.

De ga ham en runde til, tok glasset fra ham og steg opp i toget igjen. Tiggeren var takknemlig for alkoholrusen som strømmet gjennom hans avkortede legeme, og trillet bort til neste gruppe med passasjerer. Da de var tilbake på plass i setene, hadde mannen som hørte, allerede nesten glemt hva han hadde sagt. Men han som husket, hadde bare så vidt begynt å huske.

En: På avsatsen

Det eneste han visste, var at dette var den verste tiden.

Han hadde stått ved heisen i tre timer. Han var i gang med sin femte sigarett, og tankene vandret.

Ansikter, navn, minner. Stykker av torv som lå tungt i hånden. Svenske sjøfugler som flakset over hodet hans. Enger med solsikker. Lukten av blomsterolje.

Den varme, søte duften av Nita på vei bort fra tennisbanen. Svette som strømmer fra et spisst hårfeste.

Ansikter, navn.

Ansiktene og navnene på døde også.

Han kunne ha tatt med seg en stol fra leiligheten.

Men nervene ville uansett holdt ham oppreist. Og det ville sett påfallende eksentrisk ut å sette seg ned mens han ventet på heisen.

Situasjonen var oppstått helt ut av det blå, likevel var den fullstendig logisk. Som resten av livet hans. Som seksuelt begjær, for eksempel. Det kom helt ut av det blå, likevel var det fullstendig logisk.

15

Han prøvde å tenke på Nita, men hjernen lystret ikke. Den var som en spyflue, støyende og promiskuøs. Den landet selvfølgelig på Tanja. Men så summet den videre til den andre jenta, Rozalija. Rødmet han ved tanken på henne, eller var han i all hemmelighet stolt over den perverse episoden?

Marskalkens patronat – det var også kommet ut av det blå, likevel var det fullstendig logisk. Kunne det samme sies om marskalkens skjebne?

Jurgensens vennlige, skjeggete ansikt. Og med det, minnet om morens sterke og sinte grep rundt håndleddet hans. Og faren, hans godmodige, elskelige, upraktiske far, som sto ved pianoet og sang «Krysantemumene i hagen har for lengst visnet».

Kakofonien av lyder i hodet. Farens stemme, valsene og polkaene han spilte mens han vartet opp Nita, fire støt fra en fabrikkpipe i fiss, hunder som overbjeffer en usikker fagottist, et rabalder av perkusjon og messing bak en jernbeslått regjeringslosje.

Lydene ble avbrutt av en fra den virkelige verden: et plutselig surr og grynt i heisens maskineri. Nå var det foten hans som vandret, den sparket over ende den lille kofferten som sto lent mot leggen hans. Han ventet, med ett tom for minner, kun fylt av frykt. Så stanset heisen i en etasje lenger nede og sansene hans våknet igjen. Han løftet kofferten og kjente innholdet flytte mykt på seg. Noe som fikk tankene hans til å hoppe til historien om Prokofjevs pyjamas.

16

Nei, ikke som en spyflue. Mer som en av myggene i Anapa. Landet hvor som helst, sugde blod.

Han hadde tenkt at han kom til å være herre over hjernen sin mens han sto der. Men om kvelden, alene, så det ut til at hjernen var herre over ham. Vel, det nytter ikke å flykte fra skjebnen, som dikteren forsikret oss om. Det nytter heller ikke å flykte fra hjernen.

Han husket smerten kvelden før de fjernet blindtarmen hans. Kastet opp tjueto ganger, brukte alle skjellsordene han kunne på sykesøsteren, før han tryglet en venn om å hente militssoldaten for å skyte ham og få slutt på smerten. Få ham til å komme og skyte meg for å få slutt på smerten, hadde han bønnfalt. Men vennen hadde nektet å hjelpe.

Nå trengte han ikke en venn eller en militssoldat. Det fantes allerede nok frivillige.

Alt hadde begynt ganske nøyaktig, fortalte han hjernen sin, om morgenen den 28. januar 1936, på jernbanestasjonen i Arkhangelsk. Nei, svarte hjernen, det er ingenting som begynner på den måten, på en nøyaktig dato og et nøyaktig sted. Alt begynner mange steder og til mange tider, noen av dem selv før du ble født, i fremmede land og i andres hjerner.

Og siden, hva som enn måtte skje etterpå, vil alt fortsette på samme vis, andre steder og i andres hjerner.

17