Juleoratoriet

Juleoratoriet

GÖRAN TUNSTRÖM

Juleoratoriet OVERSATT AV PER QVALE

Göran Tunström Originalens tittel: Juloratoriet Oversatt av Per Qvale Opprinnelig utgave: © Göran Tunström, 1983 Utgitt første gang av Bonniers Forlag, Stockholm 1983 Norsk utgave: © J.W. Cappelens Forlag AS 1984 CAPPELEN DAMM AS, 2009 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 ISBN 978-82-02-60211-6 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: nagelestock.com/Alamy Stock Photo og Shutterstock Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

I

Det første jeg gjorde på Hotellet, var å ringe hjem for å si at jeg var kommet vel frem. Min sønns lyse barnestemme har fått sprekker, der mørket trenger inn. «Har du TV på rommet, pappa?» «Nei, jeg har ikke det,» sa jeg og betraktet snøen som smeltet rundt skoene, «men jeg kommer ikke til å få noe tid til å se på TV, heller.»

«Er det noen kino der, da?» Han er skeptisk til bondelandet. «Det var i hvert fall en kino her da jeg vokste opp.» «At du vil reise til et sånt sted.»

«Det er noe jeg er nødt til å gjøre her,» sa jeg, og lovet å ta en sving innom Storgatan. Han elsker slagordene på kinoplakatene. «Hvis ikke denne filmen skremmer livet av deg, er du alt død.» «In space no one will hear you scream. And if someone could it would even be worse.»

Kveldens film het Tåken, og budskapet var slik: «What you can’t see won’t hurt you. It will kill you.»

Jeg ble stående lenge utenfor Österbergs Ur och Optik: På et underlag av juleglitter og syntetisk snø, blant nissefigurer jeg syntes jeg kjente igjen fra min barndom, var det et virvar av klokker: vekkerur, armbåndsur, lommeur, nette veggur, et gammeldags oldemorur, og små dameur som var umulige å avlese. Jeg telte til syvogtyve forskjellige tidsmålere, og alle var igang.

Og ingen av dem viste samme tid. Én var kvart over to, én tyve over fire, en tredje viste rett før midnatt eller midt på dagen, kanskje. Ufortrødent tikket de ivei, hver og en i sin tid, uten å ense hverandre.

7

Ingen var falsk og ingen sann, ingen for sakte, ingen for fort. Alle var vendt innover mot sin egen mekanikk.

Det var på samme måte utenfor vinduet. I det tette snøfallet gled og snublet folk mot hverandre, og ingen var helt synkroniserte. Når én ble vekket av sitt mareritt, stivnet en annen i minnet om en sommerdag.

Jeg ble nødt til å lukke øynene på grunn av snøen, og trakk frakkekraven tettere omkring meg, lagde meg en lun og stille vik innenfor tøyet, og var i min egen tids forvirrede labyrint, mens jeg fortsatte nedover denne gaten der jeg en gang hadde satt navn på så mye. Samtidig som jeg tok mine voksenskritt, var jeg, med en annen del av meg, bare tre år. Den hånden som holdt rundt vesken, leide samtidig moren min, pekte på en kjeksis, slo seg fri fra et slagsmål i Hellas, fulgte herlighetene i et partitur. Hver eneste handling i fortiden avlet tusen andre muligheter, feide som et vindstøt videre mot sin egen fremtid, tusen fremtider. Og de fortsetter, flere og flere i bevissthetens utmark, skygger som jager en, skygger som selv blir jaget. Det er aldri stille.

Jeg skrådde over Torget og gikk over Bron – vannet alltid like skremmende svart i det trange sundet: hvor mange drømmer om Fall har ikke utspilt seg her! Kom forbi det mørklagte huset der jeg en gang hadde bodd, og kom meg oppover glattisen i kirkebakken. Lerketrær og barlind sto hvite og høytidelige, ville fortelle sine eventyr. Kirken var alt opplyst, men jeg ble stående i snøen og så utover småbyens lys, men så, inne mellom trærne, meg selv falle på ski, få snø i glippen mellom strømpene og underbuksene. Der nede lå Balkongen. Der var Hotellet. Så mange år som var gått, og likevel: samme øyeblikk, samme liv. Samme nødvendighet.

Den skapende død …

8

Da jeg snudde meg for å gå bort til gravene, sto Egil Esping bak meg med snøskuffa i hånden og så på meg.

Han hadde svart frakk og mørke bukser. Han var barhodet, håret var fett og kjemmet bakover, som alltid før.

– Men er det ikke Victor, da. Du er tilbake igjen. Jeg så det i avisa.

– Joo. – Jaa, du kom deg opp og fram du. Så deg på TV en gang. Skal si det er forskjell på folk. Det er lenge sia vi jobba sammen.

Jeg svelget. Jeg følte meg som en forræder.

– Det må være minst tredve år siden.

– Enogtredve, sa Egil Esping. Du slutta i august. Jeg kom jo hit samtidig med deg. Men for meg er det ikke blitt til noe mer. Skal du ha deg litt kaffe?

– Jeg vet ikke riktig …

– Du har litt tid tilovers ennå. Det er vel vrient å dirigere så mye folk, hva? Men det ligger vel til slekta. Det var vel far din som satte igang med dette her? For han var vel far din?

– Mm. – Får jeg bare skuffe unna litt snø. Det er tjue minutter til dere skal starte opp. Det er ikke nødvendig at folk skal dra inn så mye snø i kjerka.

Det var en dyster sommer den gangen vi stelte graver, klipte hekker og rakte grusgangene og satt i det gamle skjulet og sladret om de døde som ble ført inn i bårehuset i en jevn strøm. Det var sommeren før vi flyttet. Esping gikk foran mot det nye menighetshuset og viste meg inn en dør i kjelleren.

– Det var finere i det gamle skjulet, syns du ikke det?

Vinduene sitter så høyt at en er nødt til å stå på en stol for å se ut av glaset. Ikke er det noe å se heller, forresten. Samma folk hele tida. Når ikke du kommer, altså.

Har du sett så fin kaffekoker vi har fått, den står på hele tida.

Egil Esping slo seg ned på en stol, knappet opp frak9

ken, plasserte albuene på knærne, tente en sigarett. Øynene var trette, fingrene nervøse, uavbrutt knipset han asken på gulvet. Han satt lenge og funderte på noe viktig.

– Du … åssen er det, når du skal opp?

– Åssen da, mener du?

– Ja, i TV? Tar du deg noe? En tynn en, eller noe?

– Om jeg drikker, mener du … nei.

– Ikke engang en syltynn en! Han grublet lenge over dette, så trakk han på skuldrene, synlig lettet. Ja, en annen en ville jo aldri ha kommet seg opp engang. Men det er vel mye stress med det. Mange kameraer og greier.

Når det er nakenscener også, hva?

– Det er det sikkert. Hva er det ellers som hender her, da?

– En vanlig lønnsslave har ikke stort å fortelle, veit du.

Jaså, så det er en masse folk som står og ser på, da? Når det er nakenscener?

– Sikkert. Har du avansert til sjef på kirkegården nå?

– Neimen om jeg har. Men sjefen er bortreist. Da må en bare steppe inn. Ta deg en sigarett, du. Eller kanskje du ikke røyker heller?

– Jo, dessverre.

Snøen smeltet rundt føttene på oss. Han så ned mot dem, og videre mot de store dyp.

– Det var bedre tider før, ja. Nå passer dem så godt på. Før, da hadde jeg sykkelen nede i svingen. Da var det ingen som merka at jeg dro ned til polet og handla litt.

Det går ikke nå lenger. Så de siste fem–seks åra har det ikke blitt noenting. På jobben, mener jeg.

– Er du gift?

– Nei, det ble ikke til det. Men jeg har en unge nede i byen. Seks år nå. En guttunge.

Han så opp, som fra graven.

– Det ble for mye sprit, skjønner du. Det tålte hu ikke.

Husker du Bertil. Han er død.

– Sier du det. Men han var vel gammel.

10

– Det var hagl. Rett inn i kjeften. Han ligger der borte på Nye, rett inntil muren. Hvis du skulle ha lyst til å hilse på, for å si det sånn.

– Så han skjøt seg, da?

– Kjerringa gikk ifra’n. Og så var det spriten da. Ensom som alle haugene. Han kom ikke her på mandan og du veit at han hadde ikke vært borte en eneste dag på tjue år. Ikke en eneste dag, hvor full han enn var. Så vi ringte: ikke svar å få. På ettermiddan dro vi dit. Det hadde tatt halve hue på’n.

– Jeg husker at han drømte om å ligge hjemme en dag og bare høre regnet tromme på låvetaket. Ligge i høyet med en pils.

– Nei, nei, det var Gustav, det.

– Javisst ja.

– Han er død han òg. Ta deg en sigarett, du!

Egil Esping ville alltid være til lags. Ikke til besvær for noen.

Da han var seks år gammel, hadde moren tatt ham med ned til brygga og sagt at de skulle drukne seg sammen, siden han hadde ødelagt livet for henne og gjort henne til skam for familien.

– Jeg har flere. Sigaretter greier jeg meg ikke uten, heller. Så du skal spille Bach. Far din, han ble borte han …?

– Mm. – Jeg pleier å lure meg inn og sette meg, når de spiller.

Er du … religiøs?

– Jeg vet ikke.

– Men det er fint når han leser fra Bibelen, presten.

Han så opp.

– Du trenger jo ikke å si det til noen. At jeg syns det.

Jeg mener, jeg skjønner ikke så mye av det han preker om, men … En blir liksom så rolig. Sånn som. Ja, du skjønner. Jeg leste en bok her. Om sjelevandring. Men kanskje du ikke … tror på sånt noe.

– Nei. – Nåja, det var vel ikke rare greiene heller.

11

Han stilte seg med ryggen mot rommet, og så opp mot vinduet. Lyktene utenfor fikk snøen til å glitre som gullkorn.

– Det er brysomt med gravene når det snør sånn som nå. Sånn som i går, det var hu Eva Bergkvist. Henne kjente du vel?

– Ja, jeg tror det, sa jeg vagt, for det fantes knapt noe ansikt igjen som sto tydelig for meg, men jeg var glad for at han trodde jeg kunne dele øyne med ham i hans ensomhet.

– Visst gjorde du det. Det var kreft. Da hu kom til sjukehuset tok hun til å grine da de spurte om hu hadde slektninger. Nei, sa a. Men noen kjente da? En venn? Nei. Og da skjønte de hvor ensom hu var, og gjorde denne brystkreften til det fineste hu hadde vært med på. Det var det hu sa, da hu kom hjem på perm fra strålebehandling, for hu hadde en knøl så diger som en tomat. Så kom a til Karlstad, der de har sånn pasienthotell. Der fikk a brødskiver med leverpostei og agurk som var skjært tvers over, sånn på langs altså. Det var nesten bare jeg i begravelsen, jeg og presten. Det var vel som det blir når en sjøl … At ingen … Ikke engang guttungen.

Jeg tok en tur bortom gravene. Snøen lå i høye fonner langs gangene, blåsten var sterk, og gravstenene var nedsnødde. Det var umulig å finne noen navn, men: How fit a place for contemplation is the dead of night among the dwellings of the dead … * «Johann Sebastian Bach skapte av vibrerende luft den verdensomspennende, usynlige Gudsstaten, og gikk, mens han ennå levde, inn i den – slik legendens kinesiske maler gikk inn i sitt bilde,» skriver Oskar Loerke.

Det var Bach, det. Men hvem var nå de som orket å holde «jubelens kategorier» i live? Hvem er det som hol12

der språket levende, så det stadig finnes tilgjengelig, år etter år?

Hva var det i meg som hadde orket? Hvilke øyeblikk er det som former våre liv, hvilke ansikter er det som belyses av vår bevissthets første bleke stråler, og gir oss en retning?

Kirkeporten var tung å åpne, og jeg sto en stund og nølte ute i snøen, før jeg skjøv den opp og gikk inn i den opplyste grotten.

– Velkommen, sa jeg til orkesteret og kormedlemmene, som satt fremme i koret, mens jeg lot frakken og skjerfet havne på gulvet. Jeg heter Victor Udde, og dere kan gratulere dere selv med å ha fått meg som dirigent. For hvem skulle ellers tro på et sånt vanvittig foretagende som dette her, å lede jubelkor i vår tid. Dette her er jo en tradisjon som … men det angikk dem jo ikke, det var min egen historie … har noen år på baken. Som dere vet, er det ikke lett å skrape sammen musikere på et lite sted som dette. Likevel …

Det begynte å synge i ryggmargen på meg, det var alltid likedan. Dypt inne i bevisstheten ble dører slått opp, ansikter kikket inn … Men hvor er trompetene? Hvor er Dietrich Fischer-Dieskau? Hvor har vi Wiener Sängerknaben? Hvor er van Kesteren? Det blir sånn fart i Evangelisten, hvis det er han, nemlig. Kan dere overhodet noe om musikk? Er det verdt å ofre lesning av gode bøker, verdt å ofre ambisjonene om å studere ikonmaleriet eller Bhagavadghita på dere? Vi forutsetter det, og la oss nå prise fødselens mysterium. Jauchzet, frohlocket! Auf, preiset die Tage! Trompeter og pauker, hvor er dere?

Porten var åpnet. Jeg hørte hvordan min egen stemme stilnet en smule: – Slike verk, det skal dere være klar over, ble skrevet til hver eneste søndag. Mandag, tirsdag ble stemmene skrevet ut. Hele familien Bach jobbet sammen, man ser ikke forskjell på håndskriften til Johann Sebastian og fruens, ære være hennes minne, onsdag, torsdag ble det skrevet 13

kopier, fredag, lørdag øvde man inn, og så var hele løpet kjørt, og man kunne drikke kaffe i ro og fred. Fem– seks hele årganger fins det med sånne verker, men husk at det fantes en masse formler som hjalp dem den gangen; det fantes en emblematikk, et fast system. Denne skapelsesprosessen som vi legger så stor vekt på i våre dager, det var bare farveleggingen av det hele. Den affekt man skulle fremkalle, ga seg mer eller mindre av seg selv, i og med disse emblemene. Disse formlene er almengods. Som et møbel. En stol. En stol skal ha visse egenskaper, den skal ha ben, rygg, sete. Men så har vi van Goghs stol. Og vi har Picassos stoler – det er sånne man husker!

Glem heller ikke at han aldri fikk samarbeide med noen virkelig god dikter. Disse tekstene er for det meste skrevet av overpostmesteren i Leipzig, Heinrici, også kalt Picander. Ikke et vondt ord om postmestere forøvrig, min nabo i Ingesund jobber i postverket, og bedre nypevin skal man lete lenge etter. Og så har vi de avsnitt som bygger på bibeltekster, sammenstilt av Bach. Evangelietekstene er omgitt av koraler, som da er samtidige i vår forstand, der hele spetakkelet, om dere unnskylder, betraktes utenfra. Man kan sammenligne det med en opera, der handlingen skrider frem, og så plutselig stanser.

Alle bevegelser opphører, og noens tanker tar form av arier, evangelier. Eller som i Tolvskillingsoperaen når Sjørøver-Jenny synger på bordellet: Alt stilner. Så mye tid det tar. Men den tiden må det ta og skal det ta.

Eller tenk på brødrene Marx, kjære menighet. Rasende handling, vill forfølgelse, kjærlighet. Så plutselig stiger de utenfor det hele, oppfører en arie av vitser, det er herlig.

For dette er menneskets privilegium: å trekke seg unna tiden og stedet. Mye studier, mine damer og herrer, mye meditasjon, samt en dash teologi i denne panne, sa jeg og pekte på tinningen, og koret smilte.

– OK. Dette her er altså bruksmusikk for julen 1734.

Johann Sebastian benytter seg her av parodien: verdslig 14

musikk til sakrale tekster. Hadde han dårlig tid? Eller var folk så kloke den gang, at de ikke skilte mellom verdslig og åndelig kjærlighet? Det er et spørsmål som det er vel verdt å tenke over. Eros, Agape. Er det mulig å få et glass vann her? Hvordan opplevde tilhørerne det, når de hørte musikken fra de jordiske kammere og saler? Det første stykket, «Jauchzet, frohlocket, auf preiset die Tage», det heter egentlig: «Tonet Ihr Pauken … », en verdslig tekst, og det stemmer faen så bra, beklager, i sin verdslige sammenheng, en høyst vanlig historie fremført i en sal ved hoffet, i et slott, med en gruppe dårlig betalte studenter.

Lakeimusikk, altså. De fine damene og herrene skulle sitte en stund og prate, drikke et glass, og føle at de deltok. Hør nå!

Jeg tok en liten kassettspiller opp av lommen.

– Jauchzet, frohlocket … trompetene …

Jeg holdt kassettspilleren ut mot koret, vugget med i takten, begynte å dirigere Concentus Musicus, og ville trenge vekk Harnoncourt, så på koret, mens jeg trampet det røde skjerfet krøllete under meg: – Koret … wiener den höchsten … et fallende tema, mykt, samme effekt i det verdslige. Schweitzer, Albert altså, sier imidlertid rundt århundreskiftet at disse korene passer bedre til det religiøse siktemål, ariene derimot …

Ssssh! Typisk affekt, temaet kommer … legg merke til rangordningen mellom instrumentene, pauker, trompeter, jubel! Jubel, venner, pam, pam, pam. Nå er det vår tur, ett to …

Jauchzet, frohlocket, auf preiset die Tage! rühmet, was heute der Höchste ge-than!

15

II

En juni i begynnelsen av tredveårene står Solveig Nordensson ute på grusbakken på sin bondegård i Värmland, med bena på hver side av pedalene på den nye sykkelen hun har fått av Aron, liksom nyelsket og varm av glede, med hendene over det blinkende styret. Nå er hun på vei inn til Sunne for å snakke med kantor Jancke om høstens konsert, som endelig skal bli til virkelighet, etter ti års forberedelser. Hun sier til Sidner: – Jeg glemte visst å slå av grammofonen.

Så rufser hun ham i håret, stryker Eva-Liisa over kinnet, og ser utover sjøen og de lange ettermiddagsskyggene på jordene.

– Jeg skal slå den av, mamma, svarer Sidner, men som han mange ganger senere skulle legge til: «Det ble aldri noe av det.» De lytter alle tre en stund inn mot det åpne vinduet, der pickupen danser sine jubelsanger: Lasset das Zagen, verbannet die Klage, Stimmet voll Jauchzen und Fröhlichkeit an!

Dienet dem Höchsten mit herrlichen Chören Lasst uns den Namen des Herrschers verehren!

De stilner nå som så mange ganger før innover mot hverandre, omspunnet av Bachs julemusikk.

– Men først får du skyve meg igang, Sidner.

Og han legger hendene på bagasjebrettet, trykker de bare føttene ned i grusen, gir henne et puff. Solveig set19

ter seg på setet og det bærer utfor, det synger i eikene, sand og småsten spruter opp, og hun trekker hele sommeren inn i lungene, fra trær og grøftekanter, trekker inn duften av mjødurt og gulmaure og prestekraver, og Sidner piler tvers over gården, kommer ut på den bratte kanten rett ovenfor svingen og han roper: «Hei …» og ser kyrne, ser faren, ser hvordan Solveig stemmer føttene mot bremsen, ser at kjedet hopper av, ser at hun ikke kan svinge unna, ser hvordan de forreste av kyrne kaster seg til siden for denne pil av fart, ser hvordan de som dilter etter ikke rekker det, ser at hun farer rett inn i grotten av kjøtt og horn og klover, ser henne falle og bli liggende, mens det tramper og tramper over henne, lenge etter at hun ikke lenger er til – «Det finnes» noterer Sidner i sitt hefte Om Kjærtegn «øyeblikk som aldri tar slutt». * Om «Nuet» skriver Sidner at «det er den tid som høres, når den tordnende trenger inn i vårt sinns passasjer, for derfra å falle ned i det underkroppslige, rikt forgrenede kanalsystem, som er vanningssystemet for vår grøde.»

Det er ganske åpenbart at han også her henviser til denne dag i juni når han er tolv år og står oppe på bakkekammen og snur seg og ser de røde flettene til Eva-Liisa, ser dem mot mørket i de åpne låvedørene. De løfter seg i farten når hun løper nedover veien for å nå igjen Solveig, hun har armene i været, skjørtet slenger over strømpene som er glidd ned, hun roper: «Vent på meg da, mamma.»

At Sidner roper, hører hun ikke. Han står på samme sted.

«Selv lenge etter at man har begynt å løpe, kan man stå igjen på samme sted. Mens man står der, kan man plutselig oppdage at man er kommet til New Zealand,» skriver han.

Men med en del av seg selv får han tak i Eva-Liisa rett 20

før svingen, nedenfor det utplukkede jordbærstedet, der smaltimian og groblad brer seg ut. Han kaster seg over henne, og de faller begge to på veien, på den tørre leiren. Det brede ansiktet snur seg mot hans, glippen mellom tennene stirrer på ham, ørene hennes stirrer på ham, nesen stirrer, hun prøver å slå seg fri. Han biter henne i kinnet, det kommer blod, hun ligger fullstendig urørlig under ham, kroppen blir slapp, det strømmer varme fra den, de ser hverandre rett inn i tankekildene, jorden vender seg rundt. Hva skal skje nå? Hva skal han gjøre?

Hvordan ser neste verden ut?

– Hva er det du gjør for noe? Er du ikke riktig klok, Sidner?

– Mamma, hvisker han, men stillheten fortsetter. Han ruller seg ned fra maven hennes, kjenner fuktighet i buksene, han lukker øynene. Hvordan skulle verden kunne begynne igjen? Hvilke navn skulle de finne på til hverandre? Om han bare hadde hett noe annet enn Sidner, hadde han ikke trengt å bry seg om det som var skjedd.

Han kunne være en som kom på besøk og bare hørte snakk om det forferdelige som var skjedd oppe på gården under skogen.

Han vil ikke vite navnet sitt, men Eva-Liisa setter seg opp, de hvite underbuksene stirrer på ham.

– Sidner, hva er det som går av deg?

Ikke spør, prøver han å skrike, men stemmen gurgler ned i et svart hull.

Om man bare hadde hatt foreldre som ikke ville kalle ham noenting. Tenk å få hete Risengrynsgrøt eller Gjerdestaur, Søndagsmorgen, hva som helst.

– Jeg vil løpe etter mamma.

– Nei! pisker han inn i øret på henne.

– Du er en ordentlig drittsekk, Sidner.

Sidner har drømt mange ganger at han har falt utfor bratte stup, at han har druknet, men når han har våknet og gått inn i sengen til foreldrene, har han måttet lære seg at med drømmer er det sånn at man bare må vente 21

til de går over. «Vente til verdens lengste drøm går over også, vente år etter år? Vente til man er gammel og endelig får våkne på ordentlig, inne i døden? Er det sånn mitt liv kommer til å se ut?»

Og ungene reiser seg og han sier fullstendig blekt til henne at hun får ikke gå ned dit, vi skal vente her. EvaLiisa tørker seg på kinnet, hånden blir full av blod.

– Din drittsekk, jeg skal si det til mamma. Men som om hun nå ser Sidners øyne.

At de er nye når han rekker frem hånden, de skitne fingrene, og tar på blodet: «Om forlatelse …» Og like blek i ordene er hun: – Hvorfor gjorde du det der?

– En gang, sier Sidner, og føler hvordan ordene bøyer av, bort fra verden, en gang skal det bli åpenbaret.

Da får de øye på Aron. Midt i den springende, byksende buskapen kommer han. I armene har han en blodig bylt, og det er ikke til å se på. Heller ikke til å høre på, det han roper: – Jeg kan ikke samle kyyrne. Jeg kan ikke samle inn kyyyrne. Forbi dem og opp mot Tingene, som nå kler av seg. Huset kler av seg, grantrærne i skogbrynet, hoggestabben utenfor skjulet, øksa midt i stabben, ja gresset kler av seg og snur seg mot veien, de nærmer seg alle sammen for å ta imot ham når han faller.

22

Aron vandrer frem og tilbake på utsiden av søvnen. Her er de hvite og mørkt fiolette blomstene på baunevikkene, som har et nett av dugg rundt seg nå ved firetiden om morgenen. De står i lange rekker på nedsiden av huset.

Gulrøttene er lysegrønne, ennå spede, han går der og ser på rådyrsporene. En gang var han en som burde ha satt opp netting. En gang har han vært en som hadde ivrige fingre.

Over havreåkrene går han, gjennom beitemarkene. Blir stående for å se på noe som først litt etter litt avslører seg som en stein, en kuruke, en tørrkvist. Ganske sakte, hvis det i det hele tatt skjer, glir egenskapene frem av tingene, tar form, legger seg til rette, blir ett med sine navn.

Men det finnes som oftest et hvitt øyeblikk rett før, som kan vare i flere minutter, da steinen nekter å bli stein, hånden nekter å bli hånd, da man ikke engang kan dø, siden man ikke lever.

Vender tilbake mot gården idet solen når den nederste vindusrekken og farver den kobbergul, katten sitter der innenfor og får et stenk av strålene i den svarte pelsen. Står med den ene foten i grønnsakåkeren igjen: Solveigs hellige mark. Aron hjalp henne å grave om våren, men så gikk han derfra og ut på de åpne jordene og lot henne bli sittende igjen på knærne, barbent i vårjord, i frøjord, for han følte seg så underlig fjern for dette med å så. Frøene var for små. Men mot høsten pleide han å komme tilbake, for å dra opp, 23

skjære av ris og pakke ned i sand, bære til jordkjelleren.

Står nå der og betrakter minnet om henne: Foroverbøyd krøp hun langs radene, de myke brystene fylte blusen, håret strøk hun vekk fra pannen, så det ble sittende igjen en stripe jord der. Hun var det vakreste han hadde visst om, alt ble sammenlignet med henne. Hun tålte godt å bli betraktet mens hun sov, og tidlig om morgenen, og i hardt arbeid. I alle sine bevegelser samlet hun inn så mye lys at det strakk til også for ham.

Fant alltid et smil der han minst av alt trodde at smil kunne forekomme.

For det var dårlig med smil i disse trakter. Bøndene her var et folk som ikke lo, å le var et forræderi. Han bøyer seg ned og prøver å føyse henne unna, skal til å luke bort ugresset som alt står høyt mellom baunevikker, sukkererter og rødbeter.

Men det er som om noen skyver hånden hans unna.

Her får du ikke lov til å luke, Aron! Dette er Solveigs jorde! Ugresset venter på henne. Hvis han tok det bort, ville hun aldri komme igjen.

Som et vindpust danser smilet forbi ham.

Så nær det hadde vært at han hadde rykket vekk denne mulighet for henne.

Han reiser seg og myser mot solen. Smilet stryker over leppene når han ser utover grønnsaklandet: Dette ville hun aldri kunne avstå fra!

Hva var døden mot denne lysskimrende kjærlighet i trærne, på marken, i morgentåken som lettet der nede på sjøen.

Alt er på plass: I fjor ble låvebygningen nymalt, falurød, hesjestaurene er nye, står lent mot den store bjørka, enga står høy og saftig, kløveren er fuktig. Utenfor kjøkkenvinduet vaier solhattene, og små busknelliker kikker beundrende opp på dem. Katten sitter i vinduet, de blåsvarte ørene rykker til ved lyden av en surrende flue. Ånei, dette avstår man ikke fra.

24

Det er bare å vente.

Aron trenger seg igjennom ripsbuskene og henter stigen på baksiden av huset. Ingen av ungene har smettet ut av døren for å morgentisse ennå, han vil se dem.

Men de sover ikke. De sitter nakne i sengene, i samme verden som han selv, og han har ingenting å gi dem.

Kan ikke komme flyvende til de gapende, hungrende sinnene.

Lener seg inn og skremmer fordi han kommer med så mye mørke.

Det svarte i øynene til Sidner: Han sitter med bena over kors på lakenet og ferdes gjennom brenning og brott.

– Jeg skulle bare, sier Aron og pirker på vinduskittet, en bit løsner, treffer stigen i fallet. Hånden til Aron kan ingenting lenger.

– Jeg er sulten, pappa, sier Eva-Liisa.

Henne ville det gå lettere for. Hennes minner ville nok dunste vekk fra sjelen etterhvert. Men Sidner?

– Sov litt til, dere, klokken er ikke så mye ennå.

– Men du da, hvorfor sover ikke du? Å gi, det var noe som var Solveigs sak. Språket var hennes, hva var da hans? Ingenting. Han var bare en som lånte, ikke ga. Han bare var der i utkanten, kunne iblant stige inn under hennes lys og ta del han også. Men nå … hva var igjen?

Han snubler nedover trinnene og løper ut på jordet, bort på tømmerveien gjennom skogen, og mens han løper forvandles juni til juli. Det blir august og september, regnet faller, åkeren blir leirete og kornet bare ligger der. Vassjuk jord, dype hjulspor, i fjøset rauter de jurstinne kyrne. Aron synker ned på en stein. Ingen har kommet og dratt opp ugresset. Ingen har krøpet ned i sengen til ham. Solveig er ennå for opptatt av sin død, det må være mye å styre med.

25

Alt i oktober det året ga Aron opp, enda han hadde fått hjelp av naboen med både kyr og onn. Han lot det bli auksjon på huset og kyrne. Han visste at han ikke kunne gjøre annet.

Da han siste dagen bar ut de møblene og det husgeråd han hadde bestemt seg for å redde unna, sto Solveig foran speilet i soverommet og sperret veien for ham. Hun knøt et sjal i nakken, hadde en hårnål i munnen, og hun smilte mot ham: – Jeg skal bare gjøre meg istand, sa hun, og øynene deres møttes i speilet. Det tar ikke lang tid.

Aron nikket og gikk mot henne, til han støtte hendene i speilglasset så det ble splintret og gikk i tusen knas.

Sidner sto bak ham, taust, og så ned i skjervene, i de tusen sjøers splinter.

– Kan du hente feiebrettet, Sidner?

– Det har vi pakket ned, det er ute på flyttelasset alt.

– Men gjør som jeg sier, da! ropte Aron, og det var første gang han hadde hevet stemmen mot noen av sine barn.

Og mens Sidner var ute og gravde blant eiendelene på vognen, prøvde Aron å plukke sammen bitene så Solveig ble hel igjen. Han lå på gulvet og så henne blinke i skjervene. Sjalet var lilla, det glimtet til, og han visste at det var øynene hennes, armen måtte være i en annen av skjervene, det kom til å ta lang tid.

– Solveig, hvor er du?

Og nettopp som hun skulle til å svare langt inne fra en glassbit han holdt opp mot lyset, kom Sidner brasende inn i rommet med brett og kost. Han stanset opp: – Hva er det, pappa?

– Vi skal jo flytte herfra. Aron krabbet bortover gulvbordene med hendene fulle av splinter. Da han nærmet seg veggen, krøp han sammen der, klemte rundt bitene så blodet piplet ut mellom fingrene.

– Kan du noensinne tilgi meg for dette her?

– Det er ikke din skyld, pappa.

26

– Jo, sa Aron. Sett deg ved siden av meg. Jeg … orker ikke … å gjøre noenting.

De gråt det tomme rommet fullt, side ved side, med ryggen mot tapetveggen, der det var blitt stygge gule firkanter etter maleriene og fotografiene, der man nå kunne se rifter og støvfiller, en sikkerhetsnål som stakk det blanke hodet opp av en sprekk, høstfluene som gikk over ruten, mørke mot den regntunge himmelen, og utenfor knegget hesten som skulle føre deres liv herfra og inn til byen.

– Skal jeg hente grammofonen?

Litt senere sto den der på en pakkasse som inneholdt sengetøyet. * Ich folge dir gleichfalls mit freudigen Schritten Und lasse dich nicht Mein Leben, Mein Licht Befordre den Lauf Und hör nicht auf Selbst an mir zu ziehen zu schieben, zu bitten

– Jeg fant ikke Juleoratoriet, sa Sidner. Men dette her går vel like bra. Om to måneder skulle mamma ha sunget.

– Det kommer hun til å gjøre, sa Aron …Jeg mener …

– Hold rundt meg, pappa.

– Hvor er Eva-Liisa, jeg vil at hun også … Gå og hent henne.

– Jeg orker ikke.

Men han reiste seg og åpnet vinduet og ropte ut. EvaLiisa satt øverst på lasset i en lenestol og spiste epleskiver fra den store vaskestampen, epleskiver som de hele høsten hadde skåret og hengt på snorer og tørket i lintøyskapet, til det duftet som i paradiset der, og Sidner hadde ofte sneket seg alene dit inn, ikke for å stjele vinterens forråd, men for å kjenne duften av andre høster, 27

andre samtaler ved kjøkkenbordet. Samtaler om musikken. Om Amerika. Om Ildfluene på den verandaen i Kansas der Solveig hadde vokst opp.

– Jeg har ikke lyst til å komme inn, lo Eva-Liisa uten å snu seg mot Sidner, og han slo vinduet fort igjen.

– Hun har alt …

– Ja. Hun har glemt. Hun kommer til å glemme, men du og jeg … Inntrengende, som for å prente inn og besverge glemselen.

Noen tydelige ting midt i kaos. Noe å holde fast ved.

Noe å prøve om og om igjen med tungen, med hånden, med øynene. At «når vi satt der den siste dagen, du og jeg, pappa, og du sa …» Men samtidig: Det ville aldri hjelpe noe. I dette øyeblikk løsnet huset fra dem. Nå løsnet Arons virke fra hans hender, fra og med nå var alt nytt, ukjent, uten navn. Herfra og frem til døden.

Det regnet tungt da de kom ut på tunet. En nabo holdt på å legge en presenning over flyttelasset, og de så øynene til Eva-Liisa kikke frem av mørket.

– Jeg har en kjempefin hule her inne.

Sidner bar grammofonen. Den fikk ikke plass under presenningen som alt var surret fast, han satte den øverst på lasset, trakten åpnet seg mot det tomme rom.

Aron sto på trammen. Naboen kom og rakte frem hånden.

– Jeg skjønner hvordan det føles, sa han.

– Du skal ha takk for all hjelp. Nå og i sommer.

– Det var ikke stort jeg kunne gjøre. Mot det aller tyngste.

– Jeg vet det, men uten deg …

– Jeg håper at du ikke kvier deg for å komme tilbake på besøk. Du vet at du og Solveig, dere har … Også naboen snudde seg bort, tørket seg med håndflaten, og Aron så henne igjen: Stor, veldig, vokste hun over landskapet, borte på det gamle jordet hans, ved hesjene.

– Du skjønner hva jeg mener.

Det hadde vært så mye med Solveig som var anner28

ledes. Naboen sendte Aron et blekt smil gjennom det tårevåte, så de begge skulle tenke på det samme: kyssingen ved høylys dag. For der hadde Solveig vært pioneren.

Hit til disse traktene hadde det ikke nådd før Solveig en vakker dag, midt på blanke formiddagen hadde omfavnet og kysset ham, og da naboen, som hadde stått i nærheten, forbauset hadde sett på dem, hadde Aron sjenert gjort seg fri fra armene til Solveig, tørket seg om munnen og sagt: «Det kommer fra Amerika.» Og disse ord hadde spredt seg som en løpeild gjennom grenda, kunne snart høres fra hver eneste bonde, når de klokken tolv på dagen ville ta favnen full av kvinne, ord som gjorde dem hete i kroppen: – Nå skal du få smake noe fra Amerika.

Kvinnene hadde vegret seg i førsten, de blåste og mente at sånt kunne kanskje gå an i Amerika, men ikke her.

Men giften hadde spredt seg, og nå var det ingen som lenger mente at det ødela eller reduserte arbeidslysten, det hendte til og med at man så en nyperose i blusen på dem alt ved middagstid.

– Og all musikken inne fra huset her! Det blir stille omkring her nå. Det er fælt som det regner, dere vil ikke vente til …

– Det gir seg nok, sa Aron.

Han gikk ned fra trammen og bort til Basso og strøk regndråpene av ryggen på dyret. Hesten ville han ikke gi fra seg, og kanskje kunne den trengs inne i byen. Langsomt begynte den å røre på seg, langsomt bremset den seg nedover bakken, rundt svingen forbi Øyeblikket, der alle gikk med bøyde hoder. Aron var sammenslått som en paraply, ingenting beskyttet ham fra verdens syn. Tømmene hang slakt i hendene på ham. Sidner gikk ved siden av ham og ville leie ham i den andre hånden.

Naboen hevet hånden til en siste hilsen. Snudde seg oppover mot skogen.

Veien snodde seg ned mot sjøen, gikk forbi den vesle saga, handelsboden og over tunet på gårdene. Her og der 29

så man ansikter bak rutene, folk gjemte seg, dette var for vondt å se og snakke om. Og ungene!

Det var nesten ikke løv igjen på trærne. Bortenfor grenda strakte skogen seg høy og mørk. Kråkene flakset over dem, Basso luntet langsomt, hjulene gnisset, og tyggingen til Eva-Liisa under presenningen var en lyd som åt seg inn i dem. Aron tenkte på alle hjemkomster fra byen langs veien, hvor sterkt han hadde lengtet, hvor bankende utålmodig han hadde vært.

Det var alltid som å komme hjem til ordenes bolig.

For Aron hadde tingene vært lukket før han traff henne, verden hadde ikke villet ha ham. Slik kan mennesker komme til hverandre, slik hadde det vært for dem. Han fikk se hvordan hun brøt opp ting etter ting, slik at de ble rike, skimrende av betydninger, av mening. Inn i ordenes verden hadde han flyttet.

Nå var han ute i tausheten igjen.

Her hadde han kommet med sykkelen skjult under melsekkene. Den var skinnende sort med gult mønster.

Han hadde sett den utenfor Asplunds sportsbutikk, og Asplund selv hadde sagt at det var den dyreste, men at det var hun verdt, Solveig. Om morgenen på fødselsdagen hadde han satt sykkelen mot villvinen på verandaen.

Klokken fem, da solen brøt frem, hadde han ført henne ut i bare nattkjolen, ungene kom etter, de visste og vekslet blikk. Han sto litt skrått bak henne, og hun snudde seg og overøste både ham og ungene med alt dette hun eide så mye av: kjærtegn, kyss.

Et og annet løv falt ennå til marken inne i skogen. En hare bykset over veien, Sidner hadde klatret opp på toppen av flyttelasset, satt der med grammofon og en bunke med bakelittplater i favnen. Her var veien rett i flere kilometer, det var ingenting å se, ingenting å glede seg over. På mandag skulle han begynne på en ny skole, få nye venner, og han var redd. Redd for at han ikke kunne snakke med dem, redd for å begynne å gråte midt i timen.

Her ute i grenda hadde ungene latt ham være i fred, nå 30

ville det nok en gang bli så mye å forklare, å gjenta og få kontakt med i hukommelsen. Han kikket misunnelig ned på Eva-Liisa, som hadde sovnet i lenestolen under presenningen: å kunne glemme, sånn som han visste at hun holdt på å gjøre! Ville ikke Solveig finnes hos henne i det hele tatt, da?

Disse første syv årene hennes?

Gården de hadde bodd på?

Ville den ikke finnes? Fins ikke de første årene? Kan man bare stryke dem ut … sånn!

Den første og eneste de møtte på veien inn til Sunne, var en rund liten kone som kom vuggende mot dem på langt hold, som en svane på land. Da hun fikk øye på flyttelasset, gikk hun ut i grøften, og bak sin bukett av lyng, gjorde hun seg til gran og stein, til gress og blåbærris.

– Den første duen, sa Aron da de var forbi. Den utsendte fra vårt nye land.

– Hvem var det?

– Tror hun heter Angela … Mortens. Hun er sikkert på vei til en eller annen begravelse eller til et bryllup, og så har hun gått seg vill. Hun pleier å gjøre det.

Sidner snudde seg og så kona klatre opp av grøften, og stille seg opp med buketten foran ansiktet, helt stille, og se etter dem med et isvannsmil mellom de smale leppene.

Mot kveldsleite nærmer de seg Sunne. Der har Aron fått leilighet og jobb.

Der skal de ta fatt på ny.

Og Sidner er tolv år og snart skal grammofonen og kassen med plater gli av lasset, idet hesten rygger for en bil, bakken blir full av bakelittskår. Men først et sitat fra Om Kjærtegn: «Det eneste som har varighet er tonen som klinger hen, som rekken av hverdager stadig prøver å overdøve, men aldri klarer å utrydde fullt og helt.»

Nå faller platene mot bakken.

31

Sleipner Brink, et av radioens første ofre, sto på kne foran sofaen med høretelefoner på, og lyttet til helvetesapparatet som han omsorgsfullt hadde plassert på det blomstrete sofasetet.

Hans hustru hylte og skrek om hverandre. Radioapparatet gikk henne på nervene. Siden den dag svoger Torin hadde gitt dem apparatet, var deres verden i forfall.

Hvor lite hun enn likte forsiden av ektemannen, var det verre å til stadighet beskue baksiden, ryggen og de skitne fotsålene.

– Du har glemt å måke under Rosa, ropte hun, det er tredje dagen på rad at jeg er nødt til å gjøre det sjøl. Og ikke har du vært ute i skjulet heller.

Men Sleipner hørte ingenting annet enn herlighetene fra radioen: – Assyrisk var diplomatsproget i hele den nære Orient fra cirka år 2000 til henimot år 700 før Kristus. Et fremragende eksempel på det assyriske sprogs betydning som interasiatisk kommunikasjonsmiddel finner vi i en samling dokumenter og brev til den egyptiske faraoen Amenophis den fjerde, som er funnet i landsbyen TellelAmara i Egypt, og som dateres til år 1400 før Kristus.

Alle disse mer eller mindre offisielle dokumenter er for det meste skrevet på assyrisk, og er alle skrevet med kileskrift …

Et brus overdøvet foredragsholderen.

– … hvordan dagliglivet artet seg i Eufratdalen i det 32

annet årtusen før Kristus, og i 1901 fant man den store lovsamling som kong Hamurapi – bibelens Amrafal – lot utgi år 2000 før Kristus. I løpet av det syvende og åttende århundre ble assyrisk fortrengt av det annet store semittiske sprog …

Sleipner skulle aldri få vite hvilket sprog det var, og det formørket hele hans tilværelse. Victoria dengte til ham over ryggen, så han gikk på hodet i sofaen.

– Svogern din kommer snart. Du har jo lovet å hjelpe ham.

– Damn it, er de her alt?

– Snart, i hvert fall.

– Det er jo ikke nå. Du kunne i det minste ha ventet til den forbaskade operaen begynte.

– Jeg leser ikke radioprogrammet, skrek Victoria.

– Du kan vel knapt nok lese noe annet, heller, svarte han, men ble straks mildere: Jaså, så Aron og ungene var på vei. Kunne du ikke ha sagt det før.

Victoria fnyste, og gikk bort til vinduet. Sleipner låste ned høretelefonene og radioapparatet i en kiste, la nøkkelen i lommen, satte seg ved kjøkkenbordet og så ut mellom trærne, mot steinhoggeriet, der broren Torin arbeidet med en gravstøtte.

Victoria bøyde seg over ham.

– Har han sagt noe?

– Om hva da?

– Om ungen … Om Zetterbergjenta, skjønner du vel.

Om det er han?

– Det er ikke vår business. Torin får passe sine egne saker.

Sleipner dro kjøkkengardinen til side, og så bort mot brorens veldige hode med det flammende røde håret og de bleke øyenbrynene, de var som rugåkeren en sommermorgen. Ryggen var bred og overarmene kraftige, han var en dyktig steinhogger, ingen kunne si noe annet.

– Men han må vel vite om det er han?

– Du kan vel spørre ham, hvis du er så interessert.

33

– Det er ikke jeg som er broren hans. Har han sagt noe om å gifte seg, da?

– Nei. – Det ville nok Zetterbergs aldri gå med på. Torin er vel ikke fin nok for dem.

– Det synes ikke du han er heller.

– Jeg har ikke sagt at han ikke er snill.

– Men dum, har du sagt. Og Torin er ikke dum. Tror du at en idiot kan ta flysertifikat. Han var ikke stort mer enn atten da han tok det. Yngstemann av alle. Tror du at han ville få hånd om flyvemaskinen oppe ved Broby hvis han var en vanlig dumstut?

– Han kunne i det minste kle seg litt bedre. Jeg ville iallfall ikke våge å fly med ham.

– Det er ingen som ville slippe et så hysterisk fruentimmer som deg opp i et fly.

– Det ville aldri falle meg inn å reise til værs i løse luften heller.

– Tror du at en idiot kunne klare å bygge en sånn radio som kan ta inn hele Europa? The whole of Europe? You bastard, mumlet Sleipner, og sank sammen over kjøkkenbordet, sånn at han med det ene øyet kunne kikke på radioprogrammet for kvelden, men Victoria var lykkelig over å få prate med mannen, og ville ikke risikere å ødelegge anledningen.

– Men å gå med løse kvinner på den måten. Dere er tross alt prestesønner.

– Vi vet ingenting om hvor løsaktig denne Zetterbergjenta er, og prestesønner og prestesønner, fru Blom. My father was not a real priest.

– Snakk så jeg skjønner deg.

– Min far var bareier i Kansas. Det har jeg fortalt deg tusen ganger.

– Men før det? Mine foreldre husket ham jo.

– Jeg tror jeg må barbere meg før de kommer.

– Det var ikke verst.

– Det er lørdag i dag.

34

– Som om du skulle bry deg noe om det. Tenk at Solveig og du og han …

– Trekk ikke inn henne nå, I warn you.

Sidner skriver i den første svarte boken med voksbind: «Onkel Sleipner og tante Victoria har gått seg vill i Krangleskogen. Der er det trangt mellom trærne, de støter mot hverandre rett som det er. Jeg kan ikke forestille meg at de kysser eller kjærtegner hverandre. Det er så stor forskjell på deres ekteskap og ekteskapet til mine foreldre.

Og enda er onkel Sleipner, akkurat som mamma, fra Kansas, der hun sa at det hersket en hjerteligere atmosfære, så da burde jo også han ha lært seg å vise sine innerste følelser, som jo ikke burde være redd for dagens lys. Men kanskje det er sånn at tante Victoria har overtatt, sånn at følelsene bare trives i mørket, og det er jo det vanlige her i landet. (Med visse unntak for den lyseste sommertiden, når mangelen på mørke så å si tvinger følelsene frem i lyset.) Ja, formodentlig er det sånn at det tilfelle av kyss ved høylys dag som jeg har sett, ikke fantes før jeg selv var barn, fordi det var mamma som innførte det, og at man tidligere hadde benyttet mørket, noe som må lyde ille for en sydlending. (Undersøk dette!!!) Men man må jo ikke glemme de lange vintere, som består av opptil åtti til nitti prosent rent mørke.» * Aron, som er avholdsmann, har fått ansettelse som brukseier Björks brennevinsforvalter og hotellvaktmester på Hotell Sunne. Leilighet følger med stillingen: to rom og kjøkken over hotellet, med utgang på baksiden av huset (hvis man ikke vil gå gjennom kjøkkenet og gjennom korridoren og ut hovedinngangen). Fra vinduene i midtrommet der oppe kunne man se halve byen, og man hadde utsikt til brennevinslageret, en lav, men bastant granittbygning, med en tung dør som det måtte to nøkler til for å åpne. Sleipner og Torin venter på dem når 35

de kommer skramlende inn på den blanke og våte brolegningen. Den første vendingen går de tomhendte oppover trappene, brødrene vil ha Aron til å gå først, blir stående bak ham på dørstokken, og Sleipner ser at Victoria alt har plassert en pelargonia der som signal på at verten er klar til å ta imot dem.

De trekker inn den rene lukten av ferniss og maling: Her er det lyst og rent.

– Fine, fine, sukker Torin, og legger sin tunge hånd på skulderen til Aron. Men Aron vil gå ned igjen: – Jeg begynner å bære, mumler han, for det er som om han ikke har lov til å vurdere leiligheten positivt. Som om han skulle svikte Solveig. Og det har han jo alt gjort, ved å ikke vente på henne borte på gården. Så står han der med kjøkkenbordet, og Sleipner rekker hånden frem mot det.

– Hvor vil du ha det?

– Det er det samme, sier han og skynder seg ut igjen for å slippe å ta initiativet. Han gjør seg til tjener. Han gjør seg til bærer av fremmede ting: kofferter, sølvtøy, kommodeskuffer; rett innenfor døren stiller han dem, hever ikke blikket, haster ut igjen når Sleipner vil stanse ham. Han vil ikke ha noe med dette å gjøre. Det er jo bare et provisorium. Og forresten så er jo Sidner med.

Han skal jo også bo her. Han kommer langsomt oppover trappen med de knuste grammofonplatene under armen, han presser dem mot kroppen, han passerer Aron med stumme øyne. Så blir de likevel til slutt stående ved siden av hverandre på dørstokken, og Sidner gjør Aron den glede å spørre hvor de skal sove.

Det er ikke mange valgmulighetene. Aron får sin seng på kjøkkenet, det vil han ha, og henviser til arbeidet, om det skulle bli noe natteflying … Sidner får det innerste rommet, og Eva-Liisa det i midten, Eva-Liisa som hadde sovet nesten hele veien, og sover ennå når han bærer henne opp og legger henne i sengen midt på det skinnende gulvet under en naken, svingende lyspære.

36

Der får han også øye på sin bør; nettopp som han har lagt henne ned og det farer igjennom ham: – Hvor lenge vil jeg orke å holde barna samlet?

Som at nå kommer det spørsmålet til å hvirvle gjennom hodet på ham hver dag. Nå når han ikke lenger er noen, ikke engang en dårlig bonde som svikter kyr og åkre. Et ingenting uten språk, uten egenskaper; hvor lenge vil jeg orke å være disse ungenes samlende punkt? Å våkne om morgenen og ta fatt med deres behov.

Og mine egne. Hvor skal jeg finne meg selv igjen?

Sleipner og Torin iakttar ham med halvt bortvendte ansikter, og når bord og stoler til slutt står der de skal, havner de rett overfor hverandre, og den store hånden til Torin strekker seg mot ham over bordplaten.

– Hun var den beste av alle, brother! Pappa sa take care of her. Just before he died.

– Snakk så han skjønner det, sier Sleipner og gir ham en dytt på skulderen, men Torin hører ikke.

– I remember when she sang on the veranda among the fireflies …

– Ildfluene, sufflerer Sleipner. Da hun sang på verandaen.

– Such a voice!

– For en stemme!

– And how beautiful she was. My little sister.

– Min lillesøster, så vakker hun var.

– Jeg skjønner det selv, sier Aron. Jeg rakk å lære meg litt. Hun lærte meg litt.

– And that hair!

– Og håret.

– Jeg skjønner, sier Aron. Håret.

– What did you say? spør Torin og løfter hodet mot Aron. You remember her hair too?

– Husker du håret også? sufflerer Sleipner.

– Javisst husker jeg håret hennes.

– Good. Wasn’t it lovely? Not my red hair. Not at all, brother.

37

– Ikke mitt røde hår, ikke i det hele tatt, fortsetter Sleipner, men plutselig er det begravelse på ny. Hundre mennesker midt i sommerdagen, den bedøvende blomsterduften, sødmen, tårene. Det er kirkekoret som plutselig tier midt i sangen, det er kantor Janckes hender som stivner i luften og ikke orker lenger: – Fordi det var du, Solveig … som fødte dette koret, som fødte og ga næring til vårt arbeid. Som inspirerte oss kveld etter kveld. Det var du som. Solveig, gi oss kraft til å … fortsette. * Det er Eva-Liisa som rykker dem tilbake, ved at hun våkner og kommer farende gjennom rommene. – Hvor er vi? Pappa?

– Vi skal bo her.

– Jeg vil ikke. Jeg vil hjem.

– Dette her er hjemme nå.

Det er noen som sier det. Noen som slår fast at sånn er det. Noen prøver å trekke kniven ut av det som ble sagt.

– Iallfall en stund fremover. Merker at den sitter fast.

Sliter og drar: – Det blir nok fint, skal du se.

– Jeg vil hjem.

Og slik fortsetter det. Kniven skal vri seg rundt i replikkene. Og Aron synker ned ved bordet med Eva-Liisa på fanget, stryker henne tafatt over håret, og han hører hvordan det skriker ut av ham: – Jeg er bare femogtredve!

– Such is life. Torin går opp og ned på kjøkkengulvet.

Such is life, brother.

– Hold opp, Torin. Sleipner rister av seg brorens tungsinn, og løfter på gardinen. Det blir nok en forandring.

Her på hotellet kommer du til å treffe mye rart folk, Aron. Franskmenn og amerikanere, i alle fall engelsk38

menn. Trenger du hjelp til å oversette, så er det bare å si ifra. Brukseier Björk holder hoff her, det er rent ut sagt et jævla liv iblant. Torsdagsklubben. Du kommer til å få se både det ene og det andre.

– Nå går vi til Beryl Pingel og får oss litt mat i livet.

39