John Ajvide Lindqvist Bevegelsen

Bevegelsen

John Ajvide Lindqvist

Bevegelsen Det andre stedet

Oversatt av Henning J. Gundersen

John Ajvide Lindqvist Originalens tittel: Rörelsen Oversatt av Henning J. Gundersen © by John Ajvide Lindqvist 2015 Published by agreement with Leopard Förlag, Stockholm and Leonhardt & Høier Literary Agency A/S Copenhagen Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2017 ISBN 978-82-02-49790-3 1. utgave, 1. opplag 2017 Omslagsillustrasjon: Alexander Jansson Omslagsdesign: Josefine Edenvik Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2017 Satt i 10 pkt. Sabon og trykt på 70 g Ensolux Cream 1,8 Sitater fra Samuel Beckett Malone dør og Molloy er fra Cappelens utgivelse i 1994, oversatt av Carl Hambro Sitatet fra Samuel Beckett Videre vestover er fra Bokvennens utgivelse i 1993, oversatt av Morten Claussen Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Magnus Bodun og Carl-Einar Häckner I virkeligheten fantes dere I fantasien

1. Utenfor «Lytt til bevegelsen» Tage Erlanders råd til sin etterfølger Olof Palme 1969

Innerst i bakgården til Luntmakargatan 12 i Stockholm ligger det et lite murhus. Jeg var nitten år gammel da jeg flyttet dit i september 1985. Etter å ha vokst opp med mamma på Ibsengatan i Blackeberg var dette mitt første egne bosted. Jeg hadde sagt opp jobben jeg hadde hatt i skolefritidsordningen etter at jeg gikk ut gymnaset, og dertil avsluttet mitt første og foreløpig eneste forhold, til en jente jeg hadde truffet noen måneder tidligere.

Jeg flyttet inn til byen for å ta mine første virkelige skritt inn i voksenverdenen. Jeg hadde en plan om å kunne livnære meg som tryllekunstner. I løpet av sommeren hadde jeg klart å skrape sammen en startkapital på tolv tusen kroner ved å opptre på gata i Gamla stan og Kungsträdgården. Det var nok til fire måneders husleie.

Tre tusen i måneden for en sentralt beliggende enebolig kan jo virke som et kupp, men dette var ikke noe sjarmerende og Astrid Lindgren-aktig, derimot en teglsteinskloss på tolv kvadratmeter der dagslyset knapt nok greide å trenge inn.

Bygningen var ikke regulert til boligformål, og det var en del hysj-hysj omkring leieforholdet. Det ble aldri skrevet noen kontrakt.

Da jeg kom dit for å se på stedet, var over en tredel av gulvet okkupert av et digert skrivebord i mørkt tre. På bordet 9

sto det en møkkete telefon. Papir og tippekuponger lå strødd utover gulvet, som var dekket av et skittengrått vegg-til-vegg-teppe. Jeg fikk aldri helt tak i hva de tidligere leieboerne hadde drevet med, men det lå en småkriminell stemning over det trange, innrøykte rommet. Menn i slitte dresser, overfylte askebegre og mumlende samtaler i det ekle telefonrøret.

For øvrig besto innredningen av en utslagsvask og to kokeplater, men ikke noe bad. Et kott på to kvadratmeter inneholdt et vannklosett uten sete og en servant med brune avleiringer. Jeg ble forklart at dusjen befant seg i vaskeriet.

Dusj og badekar. Til tross for det dystre utseendet var det noe i meg som tente på stedet, og jeg flyttet inn så fort jeg kunne.

Nå, tretti år senere, lurer jeg ofte på hvordan jeg klarte å holde ut gjennom den høsten og vinteren under de forholdene, men alt er jo annerledes når man er ung. Siktet er innstilt på en diffus, men lysende framtid, og øyeblikkets skitt og mørke er bare en forbigående uleilighet. Det fins jo de som har det verre.

Jeg skulle bli tryllekunstner. Jeg hadde gjort det skarpt i både de svenske og nordiske mesterskapene, jeg hadde visittkort og en reklamebrosjyre, jeg hadde rekvisittene. Det jeg ikke hadde var oppdrag nok til å kunne forsørge meg. Flyttingen til sentrum var en del av planen om å endre på akkurat det.

Det som skjedde i løpet av de drøyt seks månedene jeg bodde der, kom til å slynge livet mitt i en annen retning, og var en medvirkende årsak til at jeg begynte å skrive skrekkhistorier. Vi kommer til det. * 10

Det altoverskyggende minnet jeg har av den perioden er mørke. At jeg tilbrakte min våkne tid i mørke. Det var mye på grunn av husets beliggenhet og enda mer på grunn av døgnrytmen min.

Huset lå inntil fjellveggen, innerst i en trang bakgård der det kun var direkte sollys noen få timer i døgnet midt i sommerhalvåret. I og med at de fireetasjes bygningene rundt var bygd inn i skråningen til Brunkebergsåsen, var det nivåforskjeller mellom inngangsdørene, og to av dem hadde tilgang via en trapp som gikk langs vindusveggen på huset mitt. De som gikk forbi kunne se rett inn i mitt lille rede. I dag ville jeg ha hengt opp noen tynne gardiner for å skjerme mot innsyn og samtidig slippe inn et snev av dagslys. Nitten år gammel nøyde jeg meg med å ha persiennene nede.

I tillegg til alt dette var og er jeg et nattmenneske. Jeg kunne sitte oppe til tre eller fire om morgenen før jeg la ut madrassen på gulvet, redde opp og sov til rundt tolv. Etter å ha fått i meg kaffe og frokost ved skrivebordet kunne klokka begynne å nærme seg to før jeg kom meg ut, og da hadde det allerede begynt å mørkne i vintermånedene.

Det lille lyset jeg fikk, kom fra gatebelysning og utstillingsvinduer, i tillegg til det jeg hadde hjemme, et lysstoffarmatur som badet de tolv kvadratmeterne i et kaldt, hvitt lysskinn.

Som regel nøyde jeg meg med bare å ha skrivebordslampa tent og sitte der i halvmørket.

Hele nabolaget står også for meg som et skyggefullt sted.

For å komme meg ut måtte jeg krysse et trappehus med mørkegrå marmor og brune vegger på vei til hovedporten mot Luntmakargatan. Etter et par skritt i nedoverbakke sto jeg i Tunnelgatan. Til venstre hadde jeg Sveavägen med lys og trafikk, til høyre lå inngangen til Brunkebergstunneln.

11

Mer skal sies om Brunkebergstunneln i løpet av denne fortellingen, men inntil videre nøyer jeg meg med å si at tunnelen som var gravd ut gjennom rullesteinsåsen gikk rett ved siden av bygningen som bakgårdshuset mitt var en del av. Nok om det, foreløpig.

Vanligvis tok jeg turen ned langs den trange passasjen gjennom de vindusløse fasadene i Tunnelgatan. Det var alltid fuktig der, og det sildret vann i sprekkene i asfalten. Etter snaut femti meter nådde jeg de varmt opplyste utstillingsvinduene til Dekorima på Sveavägen.

Det skulle gå enda et halvt år før bildene fra dette stedet gikk verden rundt, og jeg selv ble ettersøkt, men allerede før det syntes jeg at det var noe spesielt med stedet der det nå ligger en bronseplakett til minne om drapet på Sveriges statsminister Olof Palme.

Jeg pleide å stoppe opp der, delvis fordi jeg etter å ha passert gjennom en dunkel passasje omsider kom ut i byens lys, og litt fordi det unnselige lille veikrysset føltes som kvintessensen av Stockholm.

Dersom en turist, etter å ha fått med seg byens severdigheter og fotografert speilbildet av rådhuset i den blanke Mälaren, utsikten fra Västerbron og en av fergene til Djurgården med Söder i bakgrunnen, hadde kommet til meg og spurt: «Hvor skal jeg gå for å finne det virkelige Stockholm, utenom Vasamuseet og Gamla stan?» så kunne jeg godt ha svart: «Still deg i krysset Tunnelgatan – Sveavägen. Stå helt stille.

Se deg rundt. Lytt. Bli stående en stund. Så kan du reise hjem og si at du har vært i Stockholm.»

Alt ligger like i nærheten uten at stedet i seg selv er noe som helst. På det ene hjørnet ligger nedgangen til Hötorgets T-banestasjon, du kan se den blå fasaden til Konserthuset, og 12

lenger bort skimtes glassobelisken på Sergels torg. Bak ryggen din ligger Brunkebergstunneln som forbinder Norrmalm og Östermalm, og like ved siden av deg ligger krysset mellom de to hovedpulsårene i Stockholm, Kungsgatan og Sveavägen. Akkurat der du står skjer det ingenting, men du trenger bare å ta noen få skritt i hvilken som helst retning for at det skal skje noe. Du er i navet. * Da jeg flyttet inn i huset i bakgården var det en uke igjen til valget, og byen var tapetsert med bilder av folk som hadde noe de ville ha sagt. Blant andre jappen i sportsbilen som ville ha orden i økonomien. Jeg hadde fått min første stemmeseddel før jeg flyttet fra Blackeberg, og jeg hadde tenkt å gi den til «sossarna». En viss sympati med venstresiden hadde jeg vel med meg hjemmefra, og alternativene virket frastøtende.

Det var noe sleipt med de borgerlige trynene, mens Palme alltid var Palme.

Det med mørket gjaldt ikke den aller første tiden. Det var september og indian summer, en gyllen måned da jeg kom ut og møtte en lys og luftig by. Jeg brukte dagene til å gå omkring og være til stede. Være stockholmer.

Jeg satt på Konditori Kungstornet og drakk café-au-lait, leste Stig Dagerman og prøvde å se interessant ut. Kunne bli stående en times tid ved tv-skjermene i plateavdelingen til Åhléns og se på videoer med Madonna, Wham og a-ha. Jeg rappet plater der også, tok dem under armen og gikk rett ut.

Kveldene brukte jeg på å opptre som tryllekunstner.

Nordisk mesterskap skulle avvikles i København i slutten av september, og jeg hadde ambisjoner om å vinne i grenen 13

close-up-magi. Det ville ta seg godt ut på cv-en når jeg skulle søke engasjementer som enterteiner på utesteder. Close upmagi stiller høye tekniske krav fordi man har tilskuerne helt innpå seg. Håndgrepene må være usynlige.

Da jeg var tretten, gikk jeg rundt en ukes tid med en femkrone inne i den høyre hånden for å lære fingrene til å oppføre seg normalt og ikke gi inntrykk av at det skjulte seg noe i håndflaten. Da jeg var femten, gned jeg på huden i den samme håndflaten til det begynte å blø. Jeg ville frambringe en blemme som gjorde det mulig å utføre trikset med mynten som opphever gravitasjonen. Illusjonisme var min pasjon og mitt kall i livet.

Jeg hadde to andreplasser i junior-NM. I København skulle jeg for første gang delta som senior, og for å være helt ærlig så trodde jeg ikke at jeg hadde særlig store sjanser. Men jeg hadde bestemt meg for å prøve. Mine dobbelløft, palmeringer og sidesteals sto ikke tilbake for noen andres, og mine gateopptredener som tryllekunstner hadde lært meg hvor viktig det var å skape interesse for å beholde kontakten med publikum.

Den tredje eller fjerde natta mens jeg satt ved skrivebordet med et speil framfor meg og studerte håndbevegelsene mine – det å overføre mynten og det å ikke gjøre det skal se nøyaktig likt ut – ringte telefonen. Klokka var litt over ett på natta, og jeg skjønte ikke hvem som ville ringe meg på denne tiden, men jeg la fra meg det jeg hadde i hendene og løftet av røret.

«Hallo, det er John.»

Det tok et par sekunder før vedkommende i den andre enden sa noe, men til slutt kom det en dempet mannsstemme som spurte: «Er Sigge der?»

14

«Du har nok ringt feil nummer», sa jeg. «Det er ingen Sigge her.»

Ny pause. Deretter kom det: «Har han vært der?»

«Nei. Og han kommer ikke til å komme hit heller.»

«Hvordan vet du det?»

«Fordi jeg ikke kjenner noen Sigge.»

«Selvfølgelig gjør du det. Alle kjenner Sigge.»

«Ikke jeg.»

Personen i den andre enden sukket, som om min motstand mot å akseptere et åpenbart faktum irriterte ham. Jeg var på vei til å legge på da han spurte: «Hva driver du med?»

«Unnskyld?»

«Hva driver du med? Akkurat nå?»

Blikket mitt sveipet over gjenstandene framfor meg. Close-up-duken, myntene og kortstokken. Her må jeg skyte inn noe om det å være nitten år. I dag ville jeg antakelig sagt noe avvisende og lagt på. Jeg har en familie, et hus og et veldefinert liv. Nitten år gammel så grensene annerledes ut, så jeg svarte: «Jeg øver.» «Øver på hva da?»

«Tryllekunster», sa jeg, ikke uten stolthet.

Personen i den andre enden sammenfattet situasjonen: «Du sitter oppe midt på natta og øver på tryllekunster.»

«Ja. Det stemmer.»

«Hva vil du oppnå med det?»

Jeg oppfattet ikke noe ondsinnet i måten han stilte spørsmålet på. Bare en tone av oppriktig undring. Det fantes et enkelt svar og det var det jeg ga: «Det er nordisk mesterskap om et par uker, og …»

Den andre avbrøt meg. «Nei, nei. Hva vil du oppnå?»

«Jeg skjønner ikke hva du mener.»

15

«Nei, vel. Tenk litt på det da.»

Vedkommende la på og jeg ble sittende der med røret i hånden. Det var røret til den samme befengte telefonen som sto der første gang jeg så stedet. Jeg hadde vasket og tørket av den, og fått nytt nummer. Plutselig fikk jeg den kjipe tanken at det gamle nummeret hang igjen i selve telefonapparatet.

Hva vil du oppnå?

Det kunne jo være en som likte å tulleringe. En lokal «Kalle Sändare» som ringte rundt til folk på måfå og stilte spørsmål om livsførselen deres. Jeg gjenopptok øvelsen med mynten fordi jeg fortsatt ikke var helt uanstrengt når jeg gjorde Han Ping Chien.

Jeg hadde utført det fiktive kastet atskillige ganger før jeg plutselig oppdaget at jeg ikke tenkte på hva jeg gjorde. Tankene mine var helt andre steder.

Hva vil du oppnå?

Jeg ville at det skulle se ut som om jeg kastet mynten fra høyre hånd, mens jeg egentlig beholdt den der. Samtidig skulle jeg slippe ned en mynt fra venstre hånd slik at det så ut til å være mynten fra høyre hånd som landet igjen. Jeg ville gjøre det på en sånn måte at ikke engang de som kjente trikset kunne se hvordan det ble utført. Det var bortimot umulig, og det var akkurat det jeg ville oppnå. Det hadde tatt meg femti, seksti timer å kunne utføre bevegelsen såpass godt som jeg gjorde, men den var ikke perfeksjonert. Fortsatt manglet det siste nivået som gjorde den umulig å gjennomskue.

Utvikling av tryllekunster går igjennom flere stadier. Man øver inn en bevegelse til man er drittlei, og så plutselig en dag har det skjedd en påtakelig forandring. Alle muskler i hender, fingre og armer samarbeider, og bevegelsen er like naturlig som å gripe om en gaffel.

16

Det var det jeg ville oppnå før NM, og nå var jeg blitt distrahert. Hendene beveget seg mekanisk og uten finesse. Jeg bestemte meg for å ta kvelden og få meg en dusj. Jeg fant fram et par rene underbukser og et håndkle før jeg bega meg av sted til vaskeriet. * Vaskeriet var et sted med store motsetninger. På den ene siden lå det sprengt inn i fjellet like inntil Brunkebergstunneln, og tyngden av steinmassene kunne føles som et trykk i hodet og kroppen. På den andre siden var rommet lyst og luktet rent. Det inneholdt to vaskemaskiner, to tørketromler og et tørkeskap. Et bord til å legge sammen tøy på, og en overraskende komfortabel lenestol der man kunne sitte og vente mens maskinene gjorde seg ferdige. Innerst i rommet var det en dør som førte inn til et slags kombinert bad og toalett.

Dette rommet hadde ikke blitt tilgodesett med den samme oppussingen som vaskeriet hadde fått. Badekaret var nesten antikt, med inngrodd misfarging i den krakelerte emaljen, dusjhodet var rustent, og det kom vann bare ut gjennom halvparten av hullene. Gulvflisene var sprukne, og det gikk en dyp sprekk i pussen tvers over taket. Som for å skjule den begredelige standarden rommet hadde, besto belysningen bare av en svak lyspære i taket.

Det at rommet så ut som det gjorde og at det var plassert innerst i et hjørne av bygningen var nok til å framkalle en følelse av klaustrofobi når jeg sto i badekaret med de spede vannstrålene sildrende over kroppen. Jeg tror det kom av fjellveggene. Selv om jeg ikke kunne se dem så kunne jeg fornemme dem rundt meg, alderdommen og tyngden fra dem.

17

Jeg pleide å dusje raskt for å komme meg tilbake til det lyse vaskeriet, det gjorde jeg også denne kvelden. Jeg gikk ut av det halvmørke rommet med håndkleet over skulderen og satte meg i stolen, for jeg kjente at det gamle vanlige begynte å svelle opp inni meg.

På denne tiden av døgnet fungerte vaskeriet noen ganger som et anneks til min egen bolig, i og med at ingen andre benyttet seg av det etter klokka ti. Jeg sank ned i stolen, lukket øynene og trakk pusten. Jeg nøler med å kalle nattefrykten min for «angst» av respekt for de som virkelig sitter i den skrustikka, men det var ikke langt unna. En flimrende uro, bølger fra et mørkt hav som slo mot en fjern strand langt inne i brystet.

Vaskeriet hjalp. Lyset som fløt gjennom øyelokkene, duften av andre menneskers rene klær. Selv om rommet for øyeblikket tilhørte meg, var det også et kollektivt sted som bidro til å lindre ensomheten. Jeg pustet gjennom nesen så rolig som jeg klarte, trakk i meg mikroskopiske partikler av mine naboers liv.

Som så ofte i våkenettene mine dukket minnet om barnet i skogen opp igjen. Det satt en lås inni meg, noe som hindret meg i virkelig å knytte meg til andre mennesker, og isolerte meg. Nøkkelen til den låsen lå i hendelsen med barnet i skogen, men jeg kunne ikke finne den.

Jeg hadde sittet og knuget armlenene på stolen i et kvarters tid da jeg tok avgjørelsen. Hvis jeg skulle lykkes med prosjektet å bli voksen, så måtte jeg nedkjempe barndommens demoner, eller i det minste få satt navn på dem.

Jeg gikk tilbake til huset mitt og skrivebordet der jeg skjøv tryllesakene til side og i stedet la fram en penn og en skriveblokk. Jeg hadde aldri prøvd å skrive noe på denne måten, så 18

for å komme i gang begynte jeg med å skrive ned fortellingen om barnet i skogen som om det skulle vært et eventyr. * En gang for mange år siden, på et sted som het Blackeberg, var det en gutt som likte seg best i skogen. De andre barna pleide å erte ham og kalle ham grisen, og sa at han var stygg og ekkel. Til slutt begynte gutten å tro på det selv, og derfor trakk han seg inn i skogen.

Skogen var egentlig bare et mindre skogholt mellom Ibsengatan og Råcksta träsk. Der hadde gutten bygd en liten hytte av bordbiter og greiner, høyt oppe i et tre. Hver dag etter skolen satt gutten i trehuset sitt og fantaserte om verdener som liknet vår, men likevel var helt annerledes. Verdener der han ble sett opp til og hadde en viktig rolle. Han drømte om superkrefter og at han hadde venner som var vampyrer, regisserte scener der han tok hevn og rev hodet av de som plaget ham, eller kastet dem i et flammehav.

En ettermiddag i begynnelsen av september kom gutten som vanlig til hytta i treet. Han hadde med seg en Dajm og en Japp som han hadde nasket på Sabis. Dem hadde han tenkt å spise mens han drømte om framtidige triumfer.

Allerede da han sto ved roten av treet og kikket opp mot hytta la han merke til noe rart. Gjennom sprekkene i gulvplankene kunne han se noe rødt som ikke hadde ligget der dagen før. Han syntes også at han så en bevegelse, men da gutten ropte fikk han ikke noe svar.

Han var ingen modig gutt, annet enn i fantasien, og det var like før han sprang hjem og håpet at problemet ville løse seg selv, at den som befant seg i hytta ville være borte i mor19

gen. Men det var noe med varsomheten i den bevegelsen han hadde skimtet som gjorde at han likevel klatret opp i treet.

Inne i hytta, klemt inn i et hjørne, satt det en guttunge på fem eller seks år. Han hadde på seg en slitt og utbleket, tynn anorakk og flekkete joggebukser. Ansiktet var skittent og fullt av sår, øynene redde. Han så ut som en krigsflyktning, kanskje Iran-Irak. Men han så svensk ut.

«Hei», sa gutten til barnet. «Hva gjør du her?»

Ungen bare stirret på ham. Da gutten klatret inn i hytta presset ungen seg lenger inn i kroken, som om den ville presse seg gjennom veggen og forsvinne. Gutten satte seg i det motsatte hjørnet og klødde seg i hodet. Han kikket ut gjennom åpningen. Så små unger burde ikke være alene i skogen.

«Hvor er foreldrene dine?»

Noe forandret seg i ansiktet til ungen, som om det la seg en skygge over det. Gutten bøyde seg fram og spurte: «Skal vi lete etter foreldrene dine?»

De allerede oppsperrede øynene til ungen utvidet seg enda mer, og han ristet på hodet i en så liten bevegelse at det virket mer som en skjelving.

«Næhei», sa gutten. «Hva skal vi gjøre da, da?»

Ungen svarte ikke, og gutten tok fram godsakene sine.

Ungen fikk et begjær i blikket og gutten rakte fram Jappen.

«Vil du ha?»

Forsiktig, som om sjokoladen var en kobra som når som helst kunne bite, strakte ungen ut hånden sin og tok imot den. Det var noe rart med fingrene hans, de spriket ut i alle retninger. I samme øyeblikk ungen hadde trukket til seg sjokoladen, rev han av papiret og stappet den i seg så fort at biter av papiret fulgte med inn i munnen. Ungen gomlet i vei mens han pustet tungt gjennom nesen.

20

«Jøss», sa gutten. «Du var visst sulten, du?»

Gutten kikket på Dajmen sin, veide for og imot. Han var ikke så veldig sulten, men ganske fysen på noe digg. Da ungen hadde dyttet i seg Jappen, rakte gutten likevel fram den andre godbiten også.

«Her. Ta den også.»

Denne gangen nølte ikke ungen før han grep sjokoladen.

Gutten satt i hjørnet sitt og så på mens kjevene til ungen knuste karamellkjernen med kraftige knaselyder. Det var litt morsomt. Som å ha et husdyr. * Det hadde begynt å lysne mens jeg skrev, og et svakt lys silte inn mellom lamellene i persiennen. Mens jeg skrev de siste setningene hadde øyelokkene begynt å bli tunge, og jeg la fra meg pennen. Jeg var ikke sikker på om dette var noe bra prosjekt, men nå var det i hvert fall påbegynt.

Etter at jeg hadde rullet ut madrassen og lagt meg, ble jeg liggende lenge våken og lure på hvordan jeg skulle fortsette historien. Det var første gang jeg ble konfrontert med skrivingens plager og gleder, og jeg bestemte meg for at det uansett lå mest glede i den. Ved å fortelle historien mistet den sin truende og formålsløse tilstand, og ble til noe jeg kunne vri og vende på, betrakte fra forskjellige vinkler som om den var noe jeg kunne håndtere. * Den neste dagen ble noe av et sosialt sjokk for meg, siden jeg havnet i samtale med ikke mindre enn to av naboene mine.

21

Til tross for at jeg tilbrakte en del tid i vaskeriet hadde jeg ennå ikke benyttet det til dets egentlige formål, men IKEAbagen jeg brukte som skittentøysekk begynte å bli like full som garderobeskapet var tomt, så jeg hadde reservert en vasketime.

Det tok en stund å finne ut av hvordan maskinene fungerte, og jeg brukte nesten hele den tiden jeg hadde til rådighet. Det var bare fem minutter igjen da jeg lastet de rene og tørre klærne over i bagen samtidig som en velkledd herre kom inn i rommet.

«Straks ferdig», sa jeg.

Han viftet avvergende med hånden og spurte: «Er det du som bor i gårdshuset?»

Jeg var usikker på lovligheten av leieforholdet mitt, så jeg mumlet noe uforståelig og vrikket på hodet i en gest som kunne bety hva som helst. Han må likevel ha tatt det som en bekreftelse ettersom han sa: «Det er bra. Det er koselig at det lyser der om kveldene.»

Beroliget av hans positive innstilling benyttet jeg anledningen til å spørre: «Vet du hvem som bodde der tidligere?»

«Nei. Det kom og gikk folk der hele tiden. Det virket litt … suspekt, for å si det rett ut.»

Jeg tok resten av klærne mine ut av tørketrommelen og renset lofilteret. Da jeg gikk ut passerte jeg skittentøyskurven hans. Skjorter, bukser og undertøy. Det bemerkelsesverdige var at alle plaggene var brettet nøye sammen. Før de ble vasket. Jeg sa ha det og gikk inn til meg selv.

Etter å ha sortert klærne mine bestemte jeg meg for å spise lunsj på Kungstornet. Jeg tok med meg skriveblokk og kulepenn for eventuelt å fortsette på fortellingen. På vei ut av porten støtte jeg på en person jeg hadde lagt merke til tidligere.

22