Jerntrollet

Alexander Løken

Victoria Vargmo og jerntrollet

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2019 ISBN 978-82-02-61928-2 1. utgave, 1. opplag 2019 Omslag: Anders Bergesen, Superultraplus Sats: Type-it AS, Trondheim 2019 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2019 Satt 10,5/13,5 pkt. Sabon og trykt på 80 g Ensolux cream Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

del 1

Fremmedfolk

Østerdalen, 16. september 1939.

Victoria tok fart og sprang over den veltede eika. Hun var i luften, nesten over, da hun kjente hvordan den ene støvelspissen hektet seg fast i en kvist.

«Hjelp!» rakk hun å pipe, før hun stupte med ansiktet først ned i lyngen.

Hun landet hardt, boken i jakkelommen slo luften ut av henne.

«Gikk det bra?» kom det fra mor, lenger framme på stien.

Victoria løftet hodet. Spyttet ut lyng som smakte beskt mot tunga.

«Jeg tror det.» Hun følte seg mest skamfull. Et par barnåler hadde spiddet haken hennes og minnet om lange, grønne skjeggstubber. Hun nappet dem ut med en grimase.

Mor la armene i kors og sukket oppgitt. Men hun klarte ikke helt å skjule at hun smilte. Et forsiktig, men varmt smil. Kinnene hennes så også varme ut, av farten de hadde holdt gjennom skogen. Selv om hun aldri virket særlig sliten eller andpusten – i motsetning til Victoria.

«Det var bokens skyld,» sa Victoria. Hun karet seg 7

opp og børstet skog av knestrømpene. «Jeg ville ha klart det hvis den ikke hadde vært så tung.»

«Da skjønner jeg ikke hvorfor du drasser den med deg overalt.» Mor slo ut med hendene. «Man trenger ikke bøker her ute i skogen.»

«Men jeg liker å lese,» protesterte Victoria og angret på at hun hadde skyldt på boken og ikke ullskjørtet, som alltid var i veien. Man visste aldri når man fikk sjansen til å lese litt.

«Victoria,» fortsatte mor og prøvde å virke streng.

Hun var nesten førti år gammel, men det ungdommelige ansiktet gjorde at hun liknet mer på en storesøster enn en mor. «Du er ikke skapt for å sitte med nesa i en bok.

Du hører hjemme her ute, blant trærne, med himmelen som tak og lyngen som pute. Du er en av oss, enten du vil det eller ikke.»

Det var en velkjent tale som aldri hadde klart å overbevise Victoria. Hvorfor i huleste skulle det være fristende med en pute av lyng, når man for lengst hadde oppfunnet senger, lakener og dundyner? Var de dyr, kanskje? Men denne gangen orket hun ikke å diskutere med mor. Isteden sukket hun og satte seg ned på en tue. Fukt fra mosen trakk seg gjennom baken på skjørtet og fikk henne til å mislike skogen enda mer.

«Jeg er ikke som deg eller bestemor Alma.» Victoria gløttet opp, nesten trist. «Jeg er et menneske, mor. Og det er alt jeg er.»

«Det er ikke sant,» sa mor og snudde seg vekk. Selv bakfra kunne Victoria se skuffelsen hennes. På måten mor la armene rundt seg da hun fortsatte: «Det er vetteblod i årene dine.»

Victoria ville helst ikke starte en krangel, men nå bølget et uventet sinne opp i henne. Hun sprang på beina.

8

«Faren min er et helt vanlig menneske!» ropte hun.

«Faren din var også det. Og faren til bestemor Alma. Det er ikke mange dråpene vetteblod igjen i oss. I hvert fall ikke i meg!»

Mor bråsnudde, kinnene hennes ulmet enda varmere enn før.

«Men det er sterkere,» snerret hun nesten. «Mye sterkere enn menneskeblod. Du må bare kjenne etter av og til!»

Victoria skvatt til, merket hvordan stridslysten forlot henne.

«Kanskje,» mumlet hun. «Men jeg føler meg uansett ikke hjemme her ute i skogen.» Hun nølte litt før hun fortsatte, for hun visste godt hvordan mor ville reagere. «Jeg vil reise ut i verden sånn som bestefar Edvard gjorde.»

Det brant i blikket til mor nå, en slags villskap som sikkert stammet fra vettedelen i henne.

«Ikke snakk til meg om ham!» smalt hun til. «Bestefaren din forlot mor og meg da jeg bare var en jentunge!»

«Kanskje han ikke følte seg hjemme her, han heller,» sa Victoria, så lavt at hun håpet at mor ikke ville høre det. «Jotneseter er det kjedeligste stedet på jorden. Bestefar har reist rundt i hele verden, til Asia og Afrika. Tenk så fantastisk!»

«Han forlot familien sin,» hvisket mor og vendte seg bort fra Victoria igjen. «Du har ikke lyst til å bli som ham.»

«Jeg har ikke lyst til å bli som deg heller,» ville Victoria si. «Plukke blåbær og gjete sauer, kanskje gifte meg så jeg kan få barn som også kan lære å plukke blåbær og gjete sauer.»

9

Det var ikke noe liv. I alle fall ikke et sånt liv hun ønsket seg.

Bestefar Edvard hadde skjønt det. Det var gått tjuefem år siden han forlot bygda deres, Jotneseter, forlot Østerdalen, forlot Norge, og ingen hadde sett ham siden. Kanskje han var død nå, men han hadde helt sikkert levd et spennende liv. Et meningsfylt liv.

Victoria sparket i lyngen, med et lite håp om å drepe en barkbille eller et annet kryp. I et øyeblikk hatet hun skogen, med sine trøtte, mosedekte trær. Surklende myrer, sauebæsj og kvae som klistret fingrene sammen. Hun hatet til og med utsikten fra fjelltoppene, stjernehimmelen på sensommerkveldene og den lune tryggheten fra et knitrende bål. Alle de tingene som mor og hele slekten hennes levde for.

Victoria oppdaget kvisten som hadde spent bein på henne. Den stakk opp av trestammen som en ertende pekefinger. Hun grep den og knakk den tvers av. Det gjorde godt, og hun smilte olmt, før hun skottet bort på mor. Mor kom sikkert til å be henne være mer varsom med skogen.

«Trærne er våre venner,» ville hun si.

Og Victoria ville svare: «Den eika er dau, og den bryr seg ikke døyten om deg eller meg.»

Men mor sa ingenting. Hun så ikke engang i Victorias retning. Isteden hadde hun lent hodet litt bakover og litt på skakke. Som om hun lyttet. Været i luften.

«Det kommer noen,» sa hun lavt, fremdeles uten å vende seg mot Victoria.

«Hva så?» Victoria tok seg til å pirke i en maurtue.

«Det er sikkert bare noen fra Jotneseter som er ute på jakt.» De dumme maurene klatret opp på pinnen, i et stakkarslig forsøk på å forsvare hjemmet sitt.

10

Mor ristet på hodet.

«Da bråker de i så fall unødvendig mye,» sa hun. «Og jeg hører en som pruster som en rømt gris.»

Victoria avbrøt maurplagingen og rettet seg opp. Også hun hadde bedre hørsel enn de fleste, og skarpere luktesans, noe hun nødig innrømmet overfor mor.

Hun lyttet. Det knaket i døde greiner på skogbunnen ikke langt unna. Var det bare én mann? Hun hørte pusten hans nå, rask og hvesende. Han var tydeligvis ikke skogsvant. Det hendte man møtte turister her ute, men sjeldent så langt fra Jotneseter. Hun og mor hadde gått hjemmefra i grålysningen, og nå sto solen høyt på himmelen. Nesten ubevisst tok hun noen skritt nærmere mor. De kunne skimte bevegelse mellom furuene nå, i den retningen de selv hadde kommet fra.

Til hennes overraskelse var det to menn, ikke én, som kom gående gjennom skogen. De to stoppet et øyeblikk da de fikk øye på mor og Victoria, før de fortsatte. Det ville ha vært den enkleste sak i verden å gjemme seg for dem. Selv Victoria kunne gå i ett med naturen om hun ønsket, og mor var nærmest som en skogånd her ute – usynlig selv fra et par meters hold.

Men av en eller annen grunn ble de bare stående og vente på de to mennene. Den forreste av dem rundet trestammen som Victoria hadde prøvd å hoppe over.

Han smilte bredt og løftet hånden til en hilsen. Det var tydeligvis han som pustet så tungt, og det forundret ikke Victoria, for han var temmelig liten og stutt, med romslig mage. Men han var ung, med et fuglerede av lyse krøller over et rødblussende ansikt. Han var kledd i mørkeblå jakke og nikkers, rutete strømper og beksømstøvler. Sikkert en bygutt – en student, kanskje?

11

«God dag,» utbrøt han, fremdeles smilende. Han måtte lene seg mot trestammen for å få igjen pusten. «Og for en fin dag for en skogstur. Selv om jeg må innrømme at kondisjonen min kunne vært bedre.» Latteren hans gikk over i en slags tørrhoste.

Den andre mannen var hans rake motsetning. Han var sikkert dobbelt så gammel, høy og slank, med brunt hår, kortbarbert langs tinningene. Uten et ord ga han Victoria og mor et kort nikk. Han ble stående halvveis skjult bak den veltede stammen, som om han gjemte seg litt. Men Victoria så allikevel arrene som strakte seg oppover halsen og kinnet hans. Over det ene øyet hadde han en brun skinnlapp – akkurat som sjørøveren i en av favorittbøkene hennes.

«God dag,» sa mor og smilte høflig, men litt nølende.

«Hva bringer dere hit, såpass langt fra de kjente turstiene?»

Den unge, småtjukke mannen tørket pannen med et lommetørkle. «Å, vi er ikke turister,» svarte han vennlig, og lo litt.

«La meg få presentere oss: Mitt navn er Anton Brunvang, og dette er min kompanjong herr Stumm.» Han lente seg framover og tok mor og Victoria i hånden etter tur.

«Stum?» bemerket Victoria da hun trykket den klamme håndflaten hans. Huden hennes var grov i forhold. «Er det derfor han ikke sier så mye?»

Brunvang lo igjen, en slags irriterende sauebreking.

«Navnet er en tilfeldighet,» svarte han. «Herr Stumm er tysk, og han ble skadet i en eksplosjon for mange år siden. Han kan ikke lenger snakke, er jeg redd.»

Mor la armene i kors.

«De ser ikke ut til å ha det samme problemet, herr 12

Brunvang?» sa hun. «Og hvis dere ikke er turister, hva gjør dere da her i Østerdalen? Er dere på jakt?»

Brunvang kremtet.

«På en måte. Vi kom faktisk for å treffe Dem, fru Vargmo,» sa han. «For De er Astrid Vargmo, ikke sant?

Og du, unge dame, er Victoria?»

Han visste hva de het. Igjen var det som om luften ble slått ut av Victoria, men denne gangen skyldtes det ikke noen bok. Den andre mannen, herr Stumm, tok noen skritt nærmere. Han fiklet med noe i lommen på den grågrønne jakken.

«Jeg forstår ikke …» Stemmen til mor skalv litt, selv om hun prøvde å skjule det. «Hva vil dere med oss?»

Herr Stumm trakk hånden opp av lommen igjen. Nå holdt han noe. Noe som fikk Victoria til å svette. En pistol.

«Vel, vi bryr oss egentlig ikke om dere,» svarte Brunvang følelsesløst. «Bare vetteblodet som renner i årene deres.»

Et spyd i skogen

«Løp!» skrek mor, og før hun rakk å tenke seg om, hadde Victoria lagt på sprang. Ikke vekk fra de to mennene, men mellom dem. Hun tok sats, hoppet, og denne gangen fløy hun over trestammen med god klaring.

Straks føttene hennes traff bakken på den andre siden, var de igjen i bevegelse. Skogen var hennes venn nå. Hver stein og tue hjalp henne videre, der hun sparket fra mot dem og bykset som en gaupe gjennom lyngen.

Men så lød det et skarpt smell, og rett etter runget stemmen til Brunvang: «Victoria! Stopp!»

Hun bremset litt, selv om hun visste at hun ikke burde, og kastet et blikk over skulderen. Herr Stumm sto med pistolen i været. Det røyk fra løpet da han senket den – og rettet den mot mor. Selv herfra sved lukten av krutt i neseborene.

«Det neste skuddet går ikke opp i luften!» ropte Brunvang. «Kom tilbake hit, hvis du vil at moren din skal leve.»

Victoria hadde stoppet helt opp nå, som om beina ikke lenger lystret. Sakte snudde hun seg. Hun kunne ikke forlate mor.

«Ikke hør på ham!» skrek mor. «Løp til Jotneseter.

Hent hjelp!»

14

Herr Stumm langet ut med pistolen og traff mor rett over hårfestet. Med et stønn falt hun på knærne i lyngen.

En stripe blod rant nedover pannen hennes.

«Nei! Slutt!» ropte Victoria. «Ikke slå henne!»

Det virket. Hun klarte å fange oppmerksomheten hans. For nå flyttet herr Stumm pistolen mot Victoria.

«Vær så snill,» hvisket mor. «Victoria er alt jeg har. Ta meg isteden.»

Brunvang klukket litt, en hånlig latter.

«Jeg skulle gjerne tatt med begge to, fru Vargmo,» sa han. «Men jeg var nede på legekontoret i Alvdal i går kveld. Fikk sniktittet litt på journalen din. Der sto det at du ikke lenger kan få barn, at du er ufruktbar. At det var et lykketreff at du i det hele tatt fikk lille Victoria for fjorten år siden. Så vi har egentlig ikke bruk for deg.»

Han vendte oppmerksomheten mot Victoria.

«Du, derimot, er ung og frisk. Blond og blåøyd. Et perfekt eksemplar av den ariske rasen.»

Victoria forsto ikke.

Arisk? Hva betydde det? Og hvordan visste de at hun og mor stammet fra vettene? Vettene var et folkeslag som en gang hadde vandret i disse skogene, men som nå nesten var utdødd. I århundrer hadde de vært en godt bevart hemmelighet, ikke mer enn folketro, en myte hvisket om rundt leirbålet.

«Gjør hva du vil med meg,» sa Victoria lavt og gikk forsiktig nærmere. «Bare ikke slå henne mer.»

«Fornuftig jente.» Brunvang gned håndbaken under den svette dobbelthaken sin. «Du vil trives godt i Berlin.»

«Berlin?» Victoria presset ordet ut mellom tørre lepper. Å reise hadde alltid vært hennes største drøm, men nå fylte tanken henne med frykt.

15

«Det er noen menn der som er svært interessert i å ta en nærmere titt på deg,» fortsatte Brunvang. «Du vil bli en sensasjon i forskningsmiljøet! Men først må vi få deg til Oslo.»

Victoria holdt pusten, hadde mest lyst til å lukke øynene, stenge alt sammen ute.

«Vær så snill, ikke ta henne.» Mor kikket opp på de to mennene. Blodet fra pannen hadde nådd leppene hennes og dryppet mot skogbunnen når hun snakket. «Jeg kan ikke leve uten henne …»

«Det skal du få slippe, fru Vargmo.» Brunvang nikket mot herr Stumm og fortsatte følelsesløst: «Skyt henne.»

Uten en mine rettet den arrete tyskeren pistolen mot mor igjen, men mor stirret bare trassig tilbake mot det svarte løpet.

Victoria skrek og presset igjen øynene. Skuddet smalt.

Det gjallet smertefullt i ørene, før det like raskt ble bråstille i skogen. Den eneste lyden var hennes egen pust, hennes egne hjerteslag, vinden i trekronene. Men så hørte hun noe annet. Lav gråt.

«Mor!» Victoria sperret opp øynene igjen og skvatt til av synet som møtte henne. Mor satt på bakken, hun blødde fremdeles fra hodet, men virket ellers uskadd. Skuddet hadde bommet! Herr Stumm, derimot, sto og vaklet. Han så forvirret på Victoria, og deretter ned på det som spiddet magen hans. Et trespyd.

Spydet hadde stoppet i en tue foran ham og holdt ham oppe som et grotesk fugleskremsel. Han gapte lydløst, som om han prøvde å si noe, før han deiset sidelengs ned i lyngen. Der ble han liggende urørlig.

Anton Brunvang brøt stillheten med et høyt hvin. Den runde kroppen hans spant rundt, overraskende fort, før 16

han la på sprang. Victoria kjente raseriet presse seg opp, hun ville løpe etter ham, avslutte det hele. Hun bøyde seg ned mot pistolen som fremdeles var låst i grepet til herr Stumm, prøvde å vri den ut av fingrene hans, men en stemme stoppet henne.

«Ikke gjør det. La ham løpe.»

Victoria reiste seg igjen, og i samme øyeblikk kom en kvinne gående ut av skogholtet. Kvinnen var kledd i en grå ullkappe, med en hette som dekket håret. Victoria visste at det var like lyst som hennes, under all skitten.

«Bestemor?»

Bestemor Alma var nesten sytti år gammel, men de fleste ville ha gjettet at hun var i trettiårene. Bare de litt matte, blå øynene avslørte at hun hadde levd lenge. Med fillete klær av dyreskinn og pels minnet hun mest om en slags huleboer. Og det var jo faktisk det hun var. Når hun ikke vandret i skogen, tilbrakte hun tiden i vettenes rike, et nettverk av underjordiske tunneler.

«Er du uskadd, Victoria?» Bestemor grep henne rundt skuldrene.

«Skal vi bare la ham gå?» Victoria prøvde å vri seg løs.

Hun rakk å få et glimt av Anton Brunvang som sprang i panikk mellom trærne, før han forsvant ut av syne.

«Vi har ikke tid,» svarte bestemor. Med en skitten tommel sveipet hun bort en tåre fra kinnet til Victoria.

«Vi må få moren din til Jotneseter.»

Mor lå på skogbunnen nå, bevisstløs. Håret hennes var klistret sammen av blod, der herr Stumm hadde slått henne.

Bestemor Alma hadde rett: De måtte få mor hjem, ellers kunne hun dø her ute.

17