Holly Black og Cassandra Clare
JERNPRØVEN Oversatt av John Grande
T I L SE B AST IA N FOX B LAC K, S O M I NG EN HA R S KR E VE T T R UE NDE B ES KJ EDE R O M I I S EN.
µ
ݜÂÚ
PROLOG
P
Å AV S TA N D K U N N E mannen som kjempet seg
oppover den hvite isbreen, kanskje se ut som en maur som langsomt krøp opp langs kanten på en middagstallerken. Langt under ham lå brakkebyen La Rinconada som en håndfull mørke prikker. Vinden tiltok etter hvert som han klatret høyere; han fikk kalde gufs av snøpudder i ansiktet, og de fuktige, svarte hårlokkene frøs til is. Til tross for de ravgule snøbrillene han hadde på seg, krympet han seg i det skarpe lyset fra solnedgangen som ble kastet tilbake fra isen. Mannen var allikevel ikke redd for å falle, selv om han verken brukte tau eller sikring, bare stegjern og en isøks. Navnet var Alastair Hunt, og han var magus. Han formet og bearbeidet den frosne materien i isbreen under hendene mens han klatret. Hånd- og fotfester dukket opp etter hvert som han karet seg oppover. Da han endelig nådde frem til grotten, midtveis oppe på breen, var han halvt frossen og helt utmattet etter viljeanstrengelsene for å ta den verste luven av elementene. Det tappet ham for krefter å bruke magien så uavbrutt, men han hadde ikke turt å sette ned farten. Selve grotten åpnet seg som en munn i fjellsiden og var umulig å få øye på både ovenfra og nedenfra. Han halte seg opp 7
over kanten og trakk pusten dypt og grovt mens han forbannet seg selv for at han ikke var kommet før, for at han hadde latt seg narre. Nede i La Rinconada hadde folk sett eksplosjonen, og de hadde hvisket lavmælt om hva den kunne bety, ilden i isen. Ild i isen. Det måtte være et nødsignal … eller et angrep. Grotten var full av maguser som var for gamle eller for unge til å kjempe, skadede og syke, mødre med spedbarn som ikke kunne forlates – så som Alastairs egen kone og sønn. De var blitt gjemt bort her, på et av de mest avsidesliggende stedene på jorden. Mester Rufus hadde vært bestemt på at de ellers ville være sårbare, i skjebnens vold, og Alastair hadde hørt på ham. Men så, da Dødens fiende ikke var møtt opp på valplassen for å gå i dyst med magusenes førstekjemper, makarjenta de hadde festet alt sitt håp til, skjønte Alastair at han hadde tatt feil. Han hadde dratt til La Rinconada så fort han kunne – det meste av veien hadde han fløyet på ryggen av en luftånd. Fra La Rinconada hadde han tatt seg videre til fots, for Fiendens herredømme over elementæråndene var sterkt og uberegnelig. Jo høyere Alastair hadde klatret, desto reddere var han blitt. De må ha klart seg, ba han inne i seg idet han gikk inn i grotten. Vær så snill, de må ha klart seg. Her oppe skulle han ha hørt lyden av unger som skrålte. Han skulle ha hørt summende, urolige samtaler og duren av dempet magi. Men det eneste han hørte, var ulet fra vinden som feide over de øde fjelltoppene. Veggene i grotten var dekket av hvit is med små røde og brune flekker der blodspruten hadde fått den til å smelte. Alastair dro av seg snøbrillene og slapp dem på bakken, og mens han holdt seg på beina med siste rest av kreftene sine, bega han seg dypere inn i tunnelen. Grotteveggene avga en uhyggelig, selvlysende glød. Det var 8
det eneste lyset han hadde da han beveget seg bort fra inngangen, og det var vel derfor han snublet over det første liket og holdt på å ramle over ende. Alastair spratt tilbake med et rop, og han kvapp sammen idet ekkoet ble kastet tilbake mot ham. Den falne magusen var så stygt forbrent at hun ikke var til å kjenne igjen, men hun hadde på seg et skinnarmbånd med en stor bit hamret kobber som viste at hun var andreårselev ved Magisteriet. Hun kunne ikke ha vært mer enn tretten år gammel. Du skulle ha rukket å venne deg til døden nå, sa han til seg selv. De hadde ligget i krig med Fienden i ti år, selv om det noen ganger føltes som hundre. I begynnelsen hadde det virket helt umulig – en ung mann, riktignok en makar, som søkte å overvinne selve døden. Men etter hvert som Fiendens makt økte og hæren av kaosbitte vokste, var det ikke til å komme bort fra at trusselen var blitt prekær … for så å munne ut i denne nådeløse nedslaktingen av de aller mest hjelpeløse, de aller mest uskyldige. Alastair kom seg på beina og gikk lenger inn i grotten mens han fortvilet lette etter ett bestemt ansikt blant alle de andre. Han skjøv seg forbi likene av eldre mestere fra Magisteriet og Kollegiet, barn av venner og bekjente og maguser som var blitt skadet i tidligere kamper. Blant dem lå de maltrakterte likene av de kaosbitte; de virvlende øynene deres hadde mørknet én gang for alle. Selv om magusene ikke hadde vært forberedt, hadde de visst gitt dem god motstand, så mange av Fiendens tjenere som de hadde tatt av dage. Alastair stavret seg forbi alt dette med valne fingre og tær mens skrekken gnagde i magen på ham … og så fikk han øye på henne. Sarah. Han fant henne helt innerst i grotten, der hun lå inntil en vegg av uklar is. Hun lå med åpne øyne og stirret tomt frem9
for seg. Irisene så skitne ut, og hun hadde små isklumper i øyenvippene. Han bøyde seg ned og dro fingrene over det kjølige kinnet hennes. Han trakk pusten skarpt, og et hulk skar gjennom luften. Men hvor var sønnen deres? Hvor var Callum? Sarah holdt en dolk i et fast grep med høyrehånden. Hun hadde hatt et usedvanlig talent for å forme malm som hun påkalte fra jordens dyp. Denne dolken hadde hun laget selv det siste året på Magisteriet. Den hadde et navn: Semiramis. Alastair visste hvor høyt Sarah hadde skattet denne kniven. Hvis jeg først skal dø, vil jeg dø med mitt eget våpen i hånden, hadde hun alltid sagt. Men han hadde ikke villet at hun skulle dø i det hele tatt. Han lot fingrene streife det kalde kinnet hennes. Han kastet seg rundt idet han hørte et hulk. Et hulk, her i denne grotten som var full av død og stillhet. Et barn. Han snudde seg og lette desperat for å finne ut hvor den spinkle gråten kom fra. Det virket som om lyden kom fra et sted nærmere inngangen. Han stormet tilbake den veien han hadde kommet, mens han snublet over lik, enkelte av dem stivfrosne som statuer – til han med ett så nok et kjent ansikt stirre opp på ham fra blodbadet. Declan. Sarahs bror. Han var blitt skadet i det forrige slaget. Det så ut til at han var blitt kvalt med en ualminnelig grusom form for luftmagi; han var blå i ansiktet, og øynene var røde av brustne blodkar. En av armene hans lå strukket ut til siden, og under armen, med et pledd som beskyttelse mot det iskalde grottegulvet, lå Alastairs spedbarnssønn. Mens han sto der og stirret forbløffet på ham, åpnet gutten munnen og ga fra seg nok et spinkelt, klynkende ul. Som i transe, og mens han skalv av lettelse, bøyde Alastair 10
seg ned og løftet sønnen sin. Gutten så opp på ham med store, grå øyne før han åpnet munnen og hylte igjen. Og da pleddet falt til side, skjønte Alastair hvorfor. Det venstre beinet til barnet hang ned i en grusom vinkel, som en brukket gren. Alastair forsøkte å helbrede gutten ved å påkalle jordmagi, men han hadde bare krefter igjen til å lindre noe av smerten. Med hamrende hjerte pakket han sønnen sin godt inn i teppet og karet seg tilbake gjennom grotten dit Sarah lå. Han holdt barnet som om hun kunne se det, og satte seg på kne ved siden av henne. «Sarah», hvisket han med gråtkvalt stemme. «Jeg skal fortelle ham at du døde mens du beskyttet ham. Jeg skal oppdra ham til å minnes hvor modig du var.» De tomme, bleke øynene hennes stirret på ham. Han holdt barnet enda tettere inntil seg og strakte seg frem for å ta Semiramis ut av hånden hennes. Og da han gjorde det, la han merke til noen underlige merker i isen ved kniven, som om hun hadde klort der idet hun døde. Men disse merkene så ut til å ha blitt tegnet med overlegg. Da han bøyde seg lenger ned, så han at det var ord – ord som kona hans hadde brukt sine siste krefter på å risse inn i isen før hun døde. Da han leste dem, føltes det som to harde knyttneveslag i magen. DREP BARNET