Mikaela Bley
Jenter uten navn Oversatt av Heidi Grinde
Mikaela Bley Originalens tittel: Flickorna utan namn Oversatt av: Heidi Grinde Copyright © Mikaela Bley 2019 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2021 Published by arrangement with Lennart Sane Agency AB. ISBN 978-82-02-68782-3 1. utgave, 1. opplag 2021 Omslagsdesign og foto: Anders Timrén Omslagsfoto Shutterstock/iStockphoto Sats: Type-it AS, Trondheim, 2021 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen, 2021 Satt i 10/12 pkt. Sabon og trykt på 70 g Enso Creamy 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no.
Dette er fiksjon. Jeg vil understreke at samtlige hendelser og personer er oppdiktet og skapt av min fantasi. Enhver likhet med virkelige hendelser og sammenhenger skyldes derfor rene tilfeldigheter. Likevel har jeg tatt meg den frihet å gjøre bruk av en del virkelige steder og en og annen offentlig person for å gjøre historien så troverdig som mulig. Jeg har prøvd å gjøre det med respekt, og håper jeg har lykkes med det. De fleste steder i boken er virkelighetsnært beskrevet, skjønt jeg har endret enkelte detaljer. I noen tilfeller har jeg benyttet meg av forfatterfriheten og gjort tilpasninger i beskrivelsen av politiets og journalistenes arbeid for å kunne fortelle den fiktive historien.
5
Til Deg
fredag 15. januar
LINN 15.45
Det var nesten umulig å se veibanen i all den virvlende snøen. Linn lente hodet mot den kalde bakruta, stirret ut i mørket og gjespet. Hvor lenge skulle egentlig denne bilturen vare? Jo lenger de kjørte, desto større ble avstanden mellom gårdene, og nå var det sikkert en halv time siden sist hun så et hus. Hun møtte morens blikk i bakspeilet. Stressrynken mellom øyenbrynene, som moren hadde forsøkt å mildne med fillers, var dyp som Marianer-gropen. De hadde lært om verdens største havdyp i Stillehavet i geografitimene på videregående; ingen hadde forlangt at de skulle pugge det utenat, men likevel hadde det typisk nok festet seg i hukommelsen og spratt fram straks Linn så noe dypt. Eller grunt. «Vi skulle vært fremme ved skolen for tre kvarter siden,» sa moren irritert og tok en slurk av kaffen, som sikkert var blitt iskald nå. Det var nesten to timer siden de hadde vært innom en McDonald’s like utenfor Stockholm. «Er det liksom min feil, eller?» spurte Linn. Et tungt sukk fra moren. «Vel, hva skal jeg si … hvis du hadde pakket da du skulle, ville vi kommet av gårde i god tid.» Linn snudde blikket vekk, og merket at det ble vanskelig å puste når hun stirret på de snøkledde trærne som flimret forbi utenfor bilvinduet. Som en siste protest hadde hun satt seg i baksetet, de hadde kranglet helt siden den dagen moren foreslo denne internatskolen. Hva hadde hun her å 11
gjøre, langt ute i tjukkeste skogen? Livet hennes var i Stockholm og ingen andre steder. Fra radioen tipset en munter stemme om billig parmaskinke på Ica Maxi i Nyköping, men den ble brått avløst av voldsom spraking da moren forsøkte å bytte kanal. Til slutt slo hun av radioen, og bilen ble fylt av tung stillhet. Skogen utenfor krøp nærmere, veien ble smalere. «Det er jo ingenting her,» sukket Linn og så ut av vinduet. «Nettopp, vennen min, det er det som er så fint. Det skjer altfor mye rundt deg inne i byen.» «Men det blir så sykt kleint at jeg kommer til å dø!» «Nei, det gjør du ikke … tok du forresten medisinen din i morges?» Enda en gang stirret moren på henne gjennom bakspeilet. Linn husket ikke, men nikket likevel. «Men fatter du ikke at jeg ikke vil gå på den jævla skolen!» sa hun og sparket i seteryggen foran seg. «Slutt med det der, er du snill,» sa moren surt. «Hva synes du vi skal gjøre, da?» «Jeg vet ikke,» mumlet Linn. Jeansen klødde og satt altfor trangt. «Jeg vet ikke. Det er jo det eneste svaret jeg får fra deg! Vet du hva – jeg orker ikke mer av denne diskusjonen. Ferdig snakket. Inntil du blir atten og myndig, er det jeg som bestemmer.» Nå klødde det i håret. Linn famlet etter mobilen og hodetelefonene, men husket raskt at de lå i hanskerommet i forsetet. «Kan jeg få …» «Eller synes du kanskje det går bra med deg?» «Nei …» Linn strakte på halsen for å få nok luft. «Unnskyld …» sa moren og tørket seg raskt under øyet med pekefingeren. «Jeg tror dette blir veldig bra. Skolen blir en hjelp for deg.» «Men hvor mange ganger må jeg si at jeg ikke trenger hjelp! Om et år flytter jeg hjemmefra, og da blir du kvitt meg.» 12
«Men Linn da, ikke si sånt! Jeg vil da ikke bli kvitt deg!» Moren snudde hodet, strakte fram hånden og la den på benet til Linn. «Nei, særlig …» sa Linn skeptisk og trakk benet til seg. «Det er sant …» Bilbeltet strammet da moren bråbremset. «Faen.» Hun snudde hodet hit og dit. «Jeg vet ikke hvilken vei jeg skal ta her? Det ser ikke ut som den til venstre finnes på gps-en engang. Hvorfor i helvete er dette stedet så vanskelig å finne?» Til slutt valgte hun å svinge til høyre. De kjørte over en bro og fortsatte dypere inn i det snødekte skoglandskapet. «Kan jeg få mobilen min?» spurte Linn. «Vennen min, vi er snart fremme … tror jeg,» sa moren, åpnet hanskerommet og tok fram mobilen. «Og da forsvinner den, vet du.» Hun lød nesten fornøyd i stemmen. «Den er faktisk jobben min,» påsto Linn. «Nei! Du går på skolen, du trenger ikke å jobbe, og det skal du være glad for.» Linn sukket. Hun ville aller helst sluttet på skolen og levd av å være influenser, noe hun faktisk var god til. Og det var iallfall mye bedre enn å stå i butikk hele dagen som moren, og smiske for rike kjerringer fra Östermalm som alle ville ha den samme Dagg-vasen (kommer nå også i svart). Allerede nå kunne Linn, hvis hun ville, tjene mer på varemerket sitt enn moren noen gang kom til å tjene på Svenskt Tenn. «Du skjønner ikke at verden har forandret seg, mamma. Den er ikke som den gangen du var ung og liksom hadde sommerjobb i iskiosken.» Linn låste opp mobilen og gikk inn på Instagram. En av de få tingene hun hadde fått med seg når det gjaldt denne internatskolen, var at sosiale medier var strengt forbudt. Det var til og med strenge regler for hvor mye de fikk bruke internett – nesten ikke i det hele tatt. Bare dét vir13
ket jo kjempemoderne for en tidsmessig skole, tenkte hun surt mens hun begynte å lese reaksjonene på sitt siste innlegg. Hun hadde skrevet om ADHD-trenden, for enda en gang å gjøre bildet mer nyansert. Slik hun så det. Ikke at hun egentlig visste så mye om den – trenden, altså – men hun merket at hun var så jævlig lei av alle kjendisene som snakket om ADHD-en sin som om den skulle vært en slags superpower. I våres hadde flere kjendiser stått fram med diagnosen sin og skrytt av den som om den representerte noe positivt, når både hun og mange andre opplevde det stikk motsatte. Hun hadde lagt ut et lignende innlegg på bloggen i sommer som hadde sporet helt av. Hun var blitt invitert til Nyhetsmorgon, og det var blitt en hissig debatt rundt diagnosen og det at hun kritiserte folk som ville forherlige den. Sant nok hadde hun fått flere følgere, men halvparten av dem hatet henne. «Nå er det like før … tror jeg,» sa moren, mens Linn begynte å skrive et nytt innlegg. Et som skulle bli det siste, siden hun ikke ante hvor lang tid det ville ta før hun fikk bruke mobilen igjen. I mangel av noe bilde la hun bare ut en svart firkant. Hun kunne ikke godt legge ut et bilde av skogen eller snøen uten å røpe hvor hun var på vei. Dere vet jo at jeg har vært ganske langt nede i det siste … Vel, jeg skal ikke plage dere mer med det. Jeg ville bare si fra at jeg antagelig ikke kommer til å være så aktiv en stund fremover. Men jeg skal sjekke inn av og til, og snart er jeg tilbake på fulltid igjen. Dere betyr så utrolig mye for meg. Jeg elsker dere! Stay tuned. Xoxo Linn Hun så seg rundt og stirret opp på de høye murene som plutselig tårnet seg opp utenfor bilvinduene. «Jeg sa jo at det var et jævla fengsel!» freste hun. De kjørte langsomt bortover en lang, praktisk talt upløyd 14
vei som førte fram til en stor, rød bygning – en herregård. Hvor hadde hun havnet? I et av de opplyste vinduene i annen etasje så hun noen jenter stå og glo. «Jeg vil ikke!» sa hun da bilen stanset. Moren gikk ut og åpnet bakdøren. «Kom igjen, Linn.» «Jeg går ikke ut her,» sa hun og la armene i kors. Snøen føk inn i bilen, og hun hutret i den kalde vinden. «Her har vi Linn, skjønner jeg,» sa en vennlig stemme litt lenger borte. Linn så opp mot huset, og så en velstelt kvinne i femtiårsalderen komme ned trappen og bort til bilen. «Jeg heter Amelia og er rektor ved denne skolen.» Hun bøyde seg fram og rakte fram hånden. «Velkommen, Linn.» Enda en hjelpende hånd, tenkte hun og trykket motvillig den tørre, kalde hånden. «Jeg beklager veldig at vi er så sent ute.» Bilen gynget da moren smelte igjen lokket til bagasjerommet. «Det gjør ingenting,» forsikret Amelia og børstet vekk litt snø fra skulderen. «Takk, det var godt å høre. Det var et forferdelig føre, og det var ikke helt lett å finne fram heller,» sa moren og satte kofferten til Linn fra seg i snøen før hun grep Amelias hånd. «Nei, du er ikke den første som har virret rundt mellom skog og innsjøer her ute,» sa Amelia. «Estelle heter jeg,» sa moren til Linn og pekte på baksetet. «Og dette er min datter Linn.» «Ja, vi har alt hilst på hverandre,» sa Amelia og sendte Linn et lite smil. «Så fint.» Moren bøyde seg ned og hvisket: «Linn, vær så snill og kom ut av bilen, vi har jo snakket om dette.» «Nei, du har snakket om det,» hveste Linn, men endret raskt strategi da hun møtte morens mørke blikk. «Jeg lover at jeg skal skjerpe meg, mamma, vi kan dra hjem igjen nå. Kors på halsen!» «Det er for sent,» sukket moren. «Du lovet å prøve ett semester.» 15
«Fordi jeg ikke hadde noe valg!» sa hun sint. Det var virkelig for sent. Hun skulle aldri ha satt seg i bilen. Hun skulle ha pakket kofferten og stukket av i går. Nå var det ingen vei tilbake. Før hun gikk ut av bilen, sendte hun innlegget og stakk mobilen i lommen. Uten å se på moren strakte hun på seg og trakk den kalde luften dypt ned i lungene. Snøen virvlet fremdeles rundt dem da de gikk opp den islagte trappen mot hovedinngangen.