Jenta i veggen av Lena Lindahl

Jenta i veggen

Til minne om de rundt seks millioner jødene som ble drept under andre verdenskrig, de fleste i tyske konsentrasjonsleirer.

Over 700 av dem kom fra Norge.

Lena Lindahl

Jenta i veggen I skjul for nazistene

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2018 ISBN 978-82-02-56966-2 1. utgave, 1. opplag 2018

Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond, Norske barne- og ungdomsbokforfattere og Norsk kulturråd.

Omslag: Stian Hole Sats: Type-it AS, Trondheim 2018 Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Litauen 2018 Satt i 11/13,5 pkt. Sabon og trykt på 100 g Munken premium cream Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Innhold

Kjære Trondheim Krystallnatten Adolf Hitler har en plan «Jøder ere udelukkede fra Adgang til Riget» Arrestasjon hjemme hos mormor I dekning på Byneset På sporet av Betzy Endestasjon Auschwitz En vanskelig hverdag Luftangrep!

Et farlig nabolag Storfangsten som glapp Fanget i veggen Det tredje rike rakner «Elsker, elsker det og tenker på vår far og mor» Tilbake i Trondheim Epilog

11 29 41 65 81 95 103 109 117 130 138 154 164 172 184 192 197

Persongalleri Litteraturliste Noter Bilder Takk

201 202 205 216 220

Betzy sitter inne i veggen. Sammenkrøpet på gulvet, med beina godt trukket opp under seg. Noen ganger må hun sitte slik i flere timer. Helt, helt stille. Det verker overalt i kroppen, og hun får ikke rørt på en eneste muskel. Helt nummen støtter hun seg mot veggen.

Gulvflaten er 50 × 65 centimeter. Selv ei spedbygd ungjente som Betzy er for høy til å stå oppreist. Hun kan stenge døren innenfra ved å trekke den til seg ved hjelp av to hemper, slik at ingenting avsløres fra utsiden. En person som står i soverommet på den andre siden av veggen, vil forhåpentligvis ikke oppfatte at panelet skjuler et hemmelig rom.

Selv om kroppen har dovnet bort, merker hun smerten godt. Betzy aner ikke hvor lenge hun må holde ut denne gangen heller.

Mens Betzy skjuler seg i mørket, raser en krig som hun ikke kjenner rekkevidden av. At familien har forsvunnet, skremmer henne voldsomt. Men ikke bare foreldrene, broren, bestefaren, tantene og onkelen er arrestert. De aller fleste jødene i byen er tatt, og ingen vet hvor de sendes. Betzy kom seg unna da politiet var hjemme hos dem, men hun er ikke trygg. Ikke nå lenger. Hun er så sliten av alltid å være redd, men angsten skjerper også instinktene. Når hun må, er hun 7

kjapp til å gjemme seg. Rommet i veggen har vært redningen flere ganger allerede.

Veggene er tapetsert med svart papir og blendingsgardiner. De er tettet så godt det lar seg gjøre, for at ikke menneskelukt skal sive ut. Nazistene raider stadig hus og hytter, og de har med seg hunder som er godt trente til å finne folk.

Arne har gjort en bra jobb, for rommet er tett som en hermetikkboks. Men dersom det ikke siver ut luft, betyr det at det heller ikke kommer ny luft inn. For hver gang Betzy puster ut, produserer hun litt mer karbondioksid. Hver eneste gang hun puster for å holde seg i live, risikerer hun langsomt å forgifte seg selv.

Lufta er tett og tung. Hun sparer så godt hun kan på både pusten og kreftene. Hun har ikke råd til å få panikk. Da puster hun raskere og bruker for mye av det dyrebare oksygenet.

Lyden utenfor blir stadig høyere og mer støyende. Voksne menn hoier rundt hytta og banker i ytterveggene. At de er fulle, gjør Betzy ekstra oppjaget. Skal hun be hjertet slutte å hamre så hardt i brystet, skal hun puste sakte og rolig på egen kommando?

Vanligvis pleier Arne å sitte i stua og late som ingenting når han får gjester. Han serverer kaffe, og prøver å virke så avslappet som mulig. Om noen skulle oppdage at Arne skjuler ei jødisk ungjente, vil begge bli arrestert og mest sannsynlig drept.

Praten pleier gå om dagligdagse ting. Om fiske og snekring, og ting som en selvhjulpen ungkar er opptatt av. Det går gjerne et par timer. Når besøket er over, hjelper Arne Betzy ut av veggen. Hun pleier å være støl og medtatt, men får endelig trekke så mye frisk luft hun vil, ned i lungene.

Betzy og Arne er like lettet hver gang det ender godt.

Men akkurat i dag er Arne ute et ærend. Betzy er alene.

8

Da hun ser gjengen komme fra nabohytta, skjønner hun på ganglaget og stemmeleiet at de har festet lenge. Kanskje de håper Arne har mer å drikke på? Kanskje de er sugne på mat? De tråkker rett mot hytta, og ingen er så uvelkomne gjester som akkurat dem. Sønnen til naboen jobber for nazistene og er medlem av en gruppe som senere får navnet «Rinnanbanden». Blant dem er tystere, torturister og drapsmenn.

Derfor gjemmer Betzy seg i veggen. Hun har sittet her lenge, og tør ikke annet. Lufta er blitt så tung at hun svimler. Men nå banker hjertet rolig, fordi hun er så sløv. Mørket inntar alle tanker og redsler, og det kjennes behagelig å bare svinne hen. Idet hun mister bevisstheten, blir hun tung som «en sekk kålrabi»1.

9

Kjære Trondheim

Jeg vet ikke hvordan jeg skal begynne å skrive, men jeg skal prøve. Jeg heter Betzy Haug-Rønning, født 1/7 1919, på E.C. Dahls stiftelse i Trondheim, med fødenavnet Rosenberg. Jeg er jødisk.

Da dette ble skrevet, var Betzy en gammel dame på 79 år.

Teksten hun etterlot seg, er på nesten åtte maskinskrevne A4-sider og befinner seg på Jødisk museum Trondheim.

Historien hennes kan fortelles kort og ukomplisert. Uansett hvor kort den blir fortalt, vil den alltid være oppsiktsvekkende: Ei jødisk jente overlevde det norske holocaust fordi hun hadde et hemmelig gjemmested i en hyttevegg.

Betzy åpnet seg bare for noen få personer som hun stolte på. Mye av historien har til nå støvet ned i store, statlige arkiver og vært glemt. Noe har ligget på vent i mindre, private arkiver som mange ikke engang har visst om.

Historiske fakta og Betzys minner stemmer ikke alltid overens. Sett under ett danner de likevel en historie som er sannsynlig.

Hadde Betzy levd i dag, kunne hun selv fortalt oss alt vi måtte lure på. Om hvordan det føltes å sitte i veggen, hvilke dager de fikk besøk, og hvem som kom. Om hva hun fordrev 11

tiden med. Ville hun ofret en dagsrasjon mat for en kinokveld? Eller frosset et helt vinterdøgn mot et kafébesøk med venninner? Hva savnet hun mest fra tiden som ung og fri i Trondheim? Hun kunne fortalt oss nøyaktig hva hun hørte og så mens hun var i skjul, hva hun tenkte og følte. Hva Arne betydde for henne. Om hun trodde på Gud. Betzy funderte hele livet på om det var riktig å skrive ned de vonde opplevelsene. «Sorgen er min egen», sa hun. Tiden jobbet mot Betzys hukommelse, men notatene hennes ble en viktig veiviser til hva som skjedde.

Dette er Betzys historie: Alt startet og sluttet i Trondheim. Byen hadde alltid vært hennes. Her var hun født. Her hadde hun utforsket omgivelsene, gjort dem til sine. Her hørte hun til. Hele barndommen hennes lå forankret her – i gatene, i skolegården, i synagogen. Og ikke minst i morfars klesbutikk. Betzys store, jødiske familie gjorde hverdagen hennes trygg og meningsfull.

Familien til Betzy var ikke opprinnelig norsk. Noen av dem hadde flyttet fra den lille byen Grajewo nordøst i Polen allerede i 1897. Der var mamma Jenny født. Moren var bare ei lita jente da hun ankom Norge med foreldre og søsken. De forlot en liten by i et fattig jordbruksområde og kom til en norsk, fremmed by i vekst. De forlot også en del av Europa hvor jøder knapt hadde rettigheter, og hvor det til tider foregikk brutale angrep på mennesker med jødisk bakgrunn.

Betzys besteforeldre reiste til Trondheim. Byen var mindre enn hovedstaden, som da het Kristiania. Opp dit kunne man komme både med tog og dampskip, og det var allerede i ferd med å vokse frem et jødisk miljø der.

Mange trøndere syntes det var uvant og fremmed med jødene. De hadde andre matvaner, og de snakket med polsk, 12

russisk eller jiddisk aksent. Men jødene i Trondheim tilpasset seg. De fikk jobber eller skapte sine egne arbeidsplasser.

De fikk norske venner og deltok i byens kulturliv. Samtidig tok de vare på sin egen religion og sine tradisjoner, ikke minst fordi de startet opp sin egen menighet og innviet en synagoge.2 Betzys mormor Rebekka og morfar Abraham Samuel Philipsohn ville bygge et godt og trygt hjem for familien sin.

Fem barn hadde de med seg da de kom til Norge. Femten år senere hadde de åtte: Frida var eldst, så kom Jakob, Jenny – som skulle bli Betzys mor, Phillip, Esther Rosa, Benjamin, Elisabeth og Maja.

Morfar var handelsmann, og jobbet flittig som selger.

I 1910 kunne han åpne egen butikk, Samuel manufaktur & herrekonfeksjonsforretning. Den lå i Prinsens gate 28a, midt i Trondheim sentrum.3 Dette var selve familiebedriften. Mormor var hjemmeværende og tok seg av barna. Etter hvert som de vokste til, hjalp de morfar med handelen på ulike vis.

Betzys mamma, Jenny, var den tredje eldste i søskenflokken. Jenny var mørk, med bølgete hår som hun gjerne samlet i en knute bak i nakken. De høye kinnbeina harmonerte med en pen munn, og øyenbrynene lå som bestemte buer over de dype, mørke øynene. Betzy husket henne alltid som en sterk kvinne.

I 1917 giftet Jenny seg med Bernhard Rosenberg fra Minsk i Hviterussland. Han var også mørk, med brune, snille øyne. Bernhard jobbet som omreisende selger, men reisingen ga ikke særlig uttelling. Jennys foreldre var bekymret, og hjalp datteren så godt de kunne til livets opphold.

To år etter bryllupet ble Betzy født. Jenny og Bernhards første barn var nydelig som ei dukke, med bølgete, mørkt silkehår og morens utsøkte ansikt. Og har du en morfar med 13

klesbutikk, ja, da er du velkledd fra livets start. Betzy ble leid inn i livet med solid familiekjærlighet og mengder av tantedulling.

Fem år etter kom vesle Charles til verden. Han lignet på faren i farger og trekk, men smilte helt ut i ytterkantene. Faktisk struttet ørene søtt ut også! Charles var en glad og grei gutt. Han skulle Betzy få ha som sin høyt elskede lillebror i nesten 18 år.

Om du hadde spurt Betzy om hun hadde en fin oppvekst, ville hun nok svart ja. Den hadde alle de gleder og bekymringer man trenger for å fylle et godt liv.

Hun hadde en familie som elsket henne akkurat slik hun var. Og nettopp derfor elsket hun dem like høyt tilbake.

Betzy var et barn av første verdenskrig. For det var året etter at den store, blodige krigen tok slutt, at trønderjenta ble født. Selv om denne krigen ikke nådde Norge med artilleri og nedslakting av soldater, så kom verdensfreden også til Trondheim, i form av arbeidsledighet og dårlige tider.

Betzy vokste opp på Pappenheim, hvor det bodde mange som ikke hadde så god råd. Her leide foreldre og besteforeldre en kommunal leilighet i første etasje i Nedre Kristianstens gate 11.4 Dette var enkle boliger, og det var meningen de skulle forbedres med årene. Mange hadde papp som veggisolasjon, eller papp i taktekkingen, derav navnet. Det var nemlig ikke bare mangel på mat og arbeid, men også på byggematerialer. Derfor ble det ingen forbedringer, og husene sto standhaftig der og utførte sine oppdrag: å gi tak over hodene til familier som tok til takke med det midlertidige.

For 40 kroner i måneden fikk storfamilien Rosenberg/ Philipsohn leie to rom og kjøkken. Her bodde småjenta Betzy, lillebror Charles, mamma Jenny, pappa Bernhard, mormor Rebekka, morfar Abraham Samuel, tantene Elisa14

beth, Maja, Rosa og Frida samt onkel Jakob en liten periode – hele 11 personer!

Det var folksomt også i de andre toromsleilighetene i oppgangen. I etasjen over bodde et ektepar med seks barn. Og i tredje etasje var de 14 stykker på samme areal som de andre: ett ektepar med ni barn, og ett par med en baby.

I denne trangboddheten ble Betzy som liten smittet av en farlig sykdom.

Familien satte opp en stor lapp på ytterdøren: «Skarlagensfeber!» På den tiden var dette en sykdom mange døde av. Folk ble redde og ville ikke komme for nær. Familien tok sine forholdsregler og unngikk smitte. I nesten tre måneder levde Betzy nokså ensomt og isolert, før hun ble frisk igjen.

Det var tøft for ei lita jente, men Betzy hadde større prøvelser i vente.

I nummer 15 bodde Siss.5 Hun var et par år yngre, men Betzy likte så godt å leke med henne. Akkurat som Betzy, hadde hun en lillebror. Dessuten hadde hun en flott huske som de elsket å gynge i.

Betzy begynte på Singsaker skole høsten 1926. På denne tiden var det vanlig med rene jente- og gutteklasser.6 Skolen var flott og nokså ny, med store, bratte tak dekket med sorte, hollandske teglpanner.7 Over tre etasjer i tillegg til loftet var de pussede teglsteinsveggene brutt opp av smårutete vinduer som slapp lyset inn. Det var den første skolen i byen som hadde eget svømmebasseng.

Rundt skolen var det plantet løvtrær, og der var hekk, plener og blomsterbed. På andre skoler i byen var det vanlig med et enkelt uværsskur hvor elevene kunne søke tilflukt på ruskete dager. Singsaker skole hadde prektige haller inne i bygningen der de kunne oppholde seg.8 Skolegården var delt i en gutteside og en jenteside hvor de lekte, kranglet og lo. Elevene hoppet tau og paradis, og de 15

Singsaker skole i Trondheim var en ny og moderne skole. Høsten 1926 begynte Betzy Rosenberg i 1. klasse.

Betzys pappa het Bernhard Rosenberg, og jobbet som omreisende selger.

Mamma Jenny Rosenberg og vesle Betzy hos fotografen.

drev med ballspill. Dessuten var noen av dem litt rampete.

I 1926 fikk Trondhjems skoleinspektørkontor anmodning fra politiet om å advare elevene mot en populær og tiltagende sport: «å henge bak på motorvogner under fart», fordi de «ødelegger så vel bagasjebærerne, som bilens baklys, og derved atter foranlediger at chaufførene kommer i konflikt med politiet».9 Det var helst de større barna som tøffet seg.

Dette året begynte Betzy i første klasse.

Hjemme forsøkte storfamilien Rosenberg/Philipsohn å holde ved like de jødiske tradisjonene. Spesielt besteforeldrene, Rebekka og Abraham Samuel. Mormor kunne hebraisk, akkurat som morfar. De brukte det mest i bønn og når de leste hellige skrifter. Sannsynligvis gikk Betzy i cheider, jødisk religionsskole. Der kunne hun lære såpass hebraisk at hun kunne følge med på gudstjenesten. Hun kunne jiddisk bedre, et blandingsspråk mellom gamle, tyske dialekter og noe hebraisk. At det har likheter med tysk, skulle hun få nytte av senere.

Mormor var det mest religiøse mennesket Betzy visste om.

Hun var svært nøye med reglene rundt mat, og særlig under de viktigste høytidene.

At de skulle spise koshermat, var en selvfølge. Kosher er hebraisk og betyr «godkjent etter jødisk lov». Kjøtt skulle slaktes på en spesiell måte, og ble som regel importert fra Danmark til høye priser. Kjøttet skulle for eksempel kun være fra drøvtyggende pattedyr med kløvde hover, som okse og geit. Sjømat med finner og skjell var tillatt, og det var det heldigvis nok av i Trondheim. Familien laget mange fiskemiddager.

Sabbaten startet hver fredag ved solnedgang og varte til solnedgang lørdag kveld. Da skulle alt være ryddig og rent.

Tiden var forbeholdt hvile og gudstjeneste, og verken mennesker eller dyr skulle arbeide. Betzy gledet seg alltid til 17

den gode sabbatsmaten, og at de hadde tid til hverandre og kunne snakke sammen lenge.

Spisestuebordet var dekket med hvit duk, og under sabbatsmåltidet tente og velsignet mormor to lys. Sabbatsbrødet, challa, var flettet sammen av tre deigstrimler som symboliserte Gud, den hellige skriften, Toraen, og Israels lovede land.

Familien brukte ulike serviser og bestikk for kjøtt, fisk og melk. Om de hadde spist kjøtt, måtte de vente en stund før de kunne innta meieriprodukter.

Under sabbaten skulle man verken lese avisen eller gå på kino. Det var heller ikke lov å bruke fyrstikker. Men hva skulle man gjøre når man bodde i kalde Norge, og trengte varme i ovnen? Familien ga nabogutten en femøring og ba ham tenne opp. Så fikk heller de andre naboene sladre så mye de ville.

Synagogen de gikk i, var ny i 1925. Det mosaiske trossamfunnet i Trondheim hadde vokst, og ville ha eget bygg. De hadde kjøpt og satt i stand den gamle jernbanestasjonen, en flott murbygning med rekker av buede vinduer fordelt over to høye etasjer. Gjennom disse vinduene falt dagslyset inn i gudstjenesterommet.

Rabbineren sto fremme ved bimah’en, talerstolen. I skinnet fra vakre kandelabre leste han fra de hellige torarullene.

I taket hang to gedigne lysekroner, og under dem satt menigheten og lyttet, sang og ba. Mennene satt på tunge, grønnmalte trebenker med davidstjernen innfelt i gull på sidene.

Kvinnene hadde sin plass oppe på galleriet, med overblikk over hele salen.

Da Betzy var nesten ti år, reiste morfar, tante Maja og tante Rosa til Kirkenes i Finnmark. Han hadde ambisjoner om å drive forretning også helt i nord. Betzys pappa 18

var fremdeles omreisende selger, eller omførselshandler, som slike ble kalt. Det var i grunnen ganske vanlig at jødiske menn pakket sekken full av varer og reiste rundt for å selge dem. De gikk fra gård til gård, eller reiste mellom havnene der fiskere kom inn og trengte forsyninger.

Livet på landeveien var slitsomt, og selgerne var sjelden hjemme. Mange av dem lengtet til familien sin og håpet på å kunne reise til dem i de store høytidene. Veien hjem var ofte for lang. Derfor markerte de gjerne slike høytidsdager sammen med andre omreisende selgere, rundt fremmede bord, i fremmede hus i byer langt unna sine nærmeste.

Etter at Bernhard ble pappa til Betzy, bodde han ikke fast i Trondheim på sju år. Omførselshandelen gikk ikke så godt.

Muligens ble også han utsatt for Den norske kjøpmannsforeningens svertekampanjer. For mange norske kjøpmenn med egen butikk så på omreisende selgere som irriterende konkurrenter. Etter hvert avslørte kampanjen rasistiske holdninger innen handelsstanden. I «Kjøpmannsbladet» gikk redaktøren til hardt angrep: «… deres priser i forhold til varenes kvalitet er av den art, at man kommer til aa tenke paa racens mindre tiltalende egenskaper».10 Bernhard greide ikke forsørge familien sin som han ønsket. Derfor bodde Betzy, Charles og mamma Jenny sammen med mormor Rebekka og tantene Elisabeth og Frida, mens faren var ute og reiste, og morfar drev butikk nordpå sammen med de andre tantene.

Betzy var særlig begeistret for den yngste, tante Maja. Det var bare sju år mellom dem, derfor kjente hun seg ekstra nær.

Maja hadde glimt i øyet, snertne hatter, og hun malte leppene røde. Gjennom hele oppveksten beundret Betzy henne som en storesøster. Selv på sine gamle dager skrøt Betzy av tantens nydelige, kastanjebrune hår. «Tante Majas hår var berømt blant byens frisørdamer», kunne Betzy si.

19

Siden Maja jobbet i morfars butikk i Kirkenes, fikk ikke Betzy sett henne ofte. Det lå en lang, dyr båtreise mellom dem. Maja skjønte hun var savnet, så innimellom sendte hun små gaver i posten til Betzy. Innholdet var ikke nødvendigvis det viktigste, men at det var pakket inn i en ustoppelig kjærlighet og omsorg som alltid nådde frem.

Tante Elisabeth ble igjen i Trondheim. Knapt 20 år gammel fikk hun ansvar for klesbutikken familien eide der.

Mamma Jenny tok seg av hjemmet, de to barna Betzy og Charles, og deres mormor Rebekka. Den aldrende damen hadde et svakt hjerte, og legen hadde anbefalt henne ikke å ha for anstrengende arbeid.

Elisabeth syntes dagene kunne være slitsomme, og merket det særlig om Jenny ble syk. Da falt alt arbeidet på den unge jenta. Mens faren og søstrene var i Finnmark, sendte hun et brev til Rosa: … det er så sørgelig stille på butikken. Er alene hele dagen.

Om kvelden må jeg koke mat for mor og se til både Jenny og børnene. Dem ligger alle tre i høi feber og sterk forkjølt, og sover bare dag og natt. Jeg har kjøpt på Apoteket til dem Honning og Riga balsam, og gjir dem det i teskevis. Når kommer dere hjem? Svar om det da dere hvet jo selv å forstå at noen må være hjem, og mor må ikke røre hånden borti arbeidet på flere måneder nu fremover. Skriv snart når en kan komme hjem. Kan ikke Maja få reise hit alene først. Det er da håbløst for mig å være alene å la dem hjemme ligge uten pleie, så syk som dem er. Nu håber jeg du skriver snart. Intet mere nyt. Hilsen til dere alle tre fra din søster Elisabeth. Skriv!11 Da Betzy var 12 år, flyttet hele familien til «Treslottet», en stor trebygning i Hans Nissens gate.12 Det må ha gått greit 20

for morfars forretninger, for leiligheten hadde tre rom og kjøkken, og attpåtil elektrisk lys. For dette betalte de nå 60 kroner i måneden.

Ikke så lenge etter at de hadde flyttet dit, ble tante Elisabeth syk. Vakre, sjarmerende tante Elisabeth som var så viktig for alle i familien, og ikke minst for driften av butikken.

Hun fikk tarmslyng, noe som ikke bare var fryktelig smertefullt, men også livstruende.

På en måte var de heldige, for de bodde i samme gate som St. Elisabeths hospital. Sykehuset ble drevet av de katolske elisabethsøstrene, og nonnene bodde på hybler i byggets fjerde etasje.13 Siden de bodde så nær, kom nonnene hjem til dem og stelte Elisabeth. Betzy ble fascinert av dem. Nonnene var katolske, Betzy og familien var jødiske, men ingen syntes det spilte noen rolle hvilken religion de tilhørte.

Elisabethsøstrene var strengt religiøse, og Betzy syntes de var så fine, snille mennesker. Draktene deres var mørke og fotside, den mørke kysen på hodet hadde en dukkeaktig, hvit krans som ble knyttet i sløyfe under haken. Det var som det strenge, mørke ble brutt opp i en lys vennlighet.14 Nonnene var fra Polen, akkurat som mamma Jenny og mormor Rebekka. De kunne prate polsk med hverandre, og ble godt kjent. Betzy trodde noen av dem hadde søkt klosterlivet på grunn av kjærlighetssorg. Det gjorde sterkt inntrykk på henne at de hadde gitt opp livet i hjemlandet for å tjene den guden de trodde på.15 Men selv om Elisabeth fikk ligge i sin egen seng, og selv om det gjorde godt med nonnenes trygge, varme omsorg, så var det ikke nok. Til slutt måtte hun gi tapt for sykdommen.

Da var hun bare 21 år.

Betzy visste det ikke da, men elleve år senere skulle tantens tragiske død være med på å redde hennes eget liv.

21