Jens Andersen Astrid Lindgren

Denne dagen, et liv

Astrid_Lindgren_151x226.indd 1

27.08.15 11.50

Jens Andersen

Denne dagen, et liv En biografi om Astrid Lindgren

Oversatt av Agnes-Margrethe Bjorvand

Astrid_Lindgren_151x226.indd 3

27.08.15 11.50

Jens Andersen Originalens tittel: Denne dag, et liv. En Astrid Lindgren-biografi Oversatt av Agnes-Margrethe Bjorvand © Opprinnelig utgave Jens Andersen og Gyldendal, 2014 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2015 ISBN 978-82-02-48375-3 1. utgave, 1. opplag 2015 Omslagsdesign: Stian Hole Omslagsfoto: Stig A Nilsson/TT Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2015 Satt i 11/15 pkt. Palatino Linotype og trykt på 100 g Munken Premium Cream 1,3 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

I sitater er brukt oversettelser av: Odd Bang-Hansen (Mio, min Mio), Agnes-Margrethe Bjorvand (Astrid Lindgren. En livsskildring, Per Pusling og åtte andre fortellinger, Pippi Langstrømpe, Pippi Langstrømpe går om bord, Pippi Langstrømpe går til sjøs, Ur-Pippi), Solveig Blom mfl. (Per Pusling og åtte andre fortellinger), Trond Brænne (Astrid Lindgrens store sangbok), Olaf Coucheron (Astrid Lindgren. En livsskildring, Emil fra Lønneberget gir seg ikke), Bodil Engen (Brevene dine legger jeg under madrassen), Lene Sandvold Evensen (Astrid Lindgren. Krigsdagbøker 1939–1945), Nancy Kobro (Psykologisk barneopdragelse), Lubo Mauer (Kua mi vil ha det gøy), Eva Støre (Britt-Mari letter sitt hjerte), Jo Tenfjord (Alle vi barna i Bakkebygrenda, Brødrene Løvehjerte, Per Pusling og åtte andre fortellinger, Rasmus, Pontus og Trille, Rasmus på loffen, Ronja røverdatter, Samuel August fra Sevedstorp og Hanna i Hult, Sunnaneng, Vi på Saltkråkan) og Kari Marie Thorbjørnsen (Barnets århundre – del 1).

Astrid_Lindgren_151x226.indd 4

27.08.15 11.50

«Hva som i k k e er livets mening, det vet jeg. Å samle på penger og saker og ting, å leve et kjendisliv og pynte seg på ukebladenes kjendissider, å være så redd for ensomhet og stillhet at man aldri rekker å tenke etter i fred og ro: Hva gjør jeg med min korte stund her på jorda?»

(Astrid Lindgren, 1983)

Astrid_Lindgren_151x226.indd 5

27.08.15 11.50

Astrid_Lindgren_151x226.indd 6

27.08.15 11.50

Innhold

Fanbrev til forfatteren · 9 À la Garçonne · 23 Forplantningens mysterier · 61 Håbets Allé · 95 Deres barn er ikke deres barn · 137 Mødre i alle land, foren dere! · 181 Revolusjonen i barneværelset · 223 Sorgfugler og sangfugler · 269 De lyse netters poesi · 315 Kampen om fantasien · 363 Jeg har danset i min ensomhet · 407 Etterord og takk · 461 Astrid Lindgren – et utvalg · 465 Kilder · 468 Navneregister · 475

Astrid_Lindgren_151x226.indd 7

27.08.15 11.50

Astrid_Lindgren_151x226.indd 8

27.08.15 11.50

Fanbrev til forfatteren

I løpet av 1970-tallet ble det stadig travlere på postkontoret på hjørnet av Dalagatan og Odengatan. Det skyldtes en eldre dame som liknet på så mange andre eldre damer man kunne møte på gata, i parken, i matbutikken og på konditoriet i den delen av Stockholm som kalles Vasastan. Hver dag i mange år hadde det dumpet en håndfull brev inn gjennom brevsprekken til den eldre dama. Og da hun fylte rundt år i 1977, 1987 og 1997, måtte postbudene ringe på døra i Dalagatan 46 for å levere sekkevis med pakker og brev med frimerker fra hele verden. Da de mange forsendelsene var lest og besvart, ble de båret opp på loftet i pappkasser som ikke bare rommet glade lykkønskninger og fargerike barnetegninger, men også gullkantede hilsener fra statsmenn og kongelige, samt mer alminnelige brev fra mennesker som bare ville be om en autograf, spørre om kontant økonomisk hjelp eller moralsk støtte til en eller annen politisk sak.

De aller fleste som gjennom årene skrev til Astrid Lindgren, ønsket først og fremst å gi spontant uttrykk for sin begeistring og beundring, og de benyttet ofte anledningen til å stille forfatteren et spørsmål eller to. Ikke alltid av en like uskyldig karakter som da en svensk barnehage ville vite om hester virkelig kan spise is, eller da niåringen Kristina fra Järfälla ba om en forklaring på hvordan pappaen til Pippi i tv-serien kunne sende flaskepost mens han satt i fengsel. I haugene med post var det 9

Astrid_Lindgren_151x226.indd 9

27.08.15 11.50

også en hel del fiffige voksenspørsmål: Blikkenslager Karlsson fra Kalmar spurte om lov til å kalle firmaet sitt for «Karlsson på taket», en skogeier i Jämtland ville høre om ikke den naturelskende forfatteren var interessert i et par hektar granskog, og en mann som sonte en fengselsdom for drapet på kona si, skrev til Astrid Lindgren i Dalagatan for å høre om ikke hun kunne tenke seg å skrive en bok om livet hans.

Ikke så få av de 75 000 brevene som den kjente, populære forfatteren mottok helt fram til sin død i januar 2002, og som i dag ligger i Astrid Lindgrens arkiv på Kungliga biblioteket i Stockholm, var av en veldig personlig karakter. Når det gjaldt Pippi og Emils mamma, hadde man tilsynelatende ingen behov for å respektere grensene mellom offentlig og privat. Den eldre Astrid Lindgren ble oppfattet som hele Nordens «kloke kone» og sjelesørger, man kunne lette sitt hjerte og spørre henne til råds om motganger i livet. En kvinne blant brevskriverne ville for eksempel gjerne ha «Astrid» til å mekle i en bitter nabostrid, mens en annen ville høre hvordan hun skulle håndtere den vanskelige gamle moren sin. Og en tredje kvinnelig brevskriver overøste den velstående barnebokforfatteren med tiggerbrev i 14 år. Det ble 72 brev, som hver gang inneholdt nye detaljerte anmodninger om økonomisk hjelp til briller, bilreparasjon, blikkenslagerregninger, spillegjeld med mer. Fra utlandet skrev en østerriksk mann, som lenge hadde ønsket seg et nytt hus, og spurte om ikke Pippis mamma ville gi et større pengebeløp i dollar til hans drømmers Villa Villekulla. Gjennom 40 år kom det lange julebrev fra en far i Danmark som rapporterte om stort og smått i sin kjernefamilie, og som alltid husket å sende med litt av barnas hjemmebakst. Og i stockholmsforstaden Hässelby ble det utløst et sant bombardement av frierbrev. De kom fra en eldre mann som først skygget banen da enkefru Lindgrens forlag blandet seg inn og truet den insisterende beileren med politianmeldelse.

10

Astrid_Lindgren_151x226.indd 10

27.08.15 11.50

Fanbrevene dominerer i arkivet og er et uttrykk for den kolossale betydningen forfatterskapet – på trykk, som film eller tv-serie – alltid har hatt. Strømmen av brev hadde tiltatt helt siden utgivelsen av de skjellsettende Pippi-bøkene på 1940-tallet, og rundt 1960 hadde den blitt litt av en byrde for den flittige forfatteren og travle forlagsredaktøren, som skrev sine bøker om morgenen og i feriene, var på forlaget hver ettermiddag og leste andres bøker og manuskripter på kveldene. Det var likevel først på 1970-tallet, da Astrid Lindgren hadde gått av med pensjon som redaktør, at strømmen av post til Dalagatan 46 fikk en lavineaktig karakter som innebar at Lindgren på begynnelsen av 1980-tallet måtte ha fast sekretærhjelp til å organisere den omfattende korrespondansen med alle sine fans. Det skyldtes tre begivenheter: Utgivelsen av Brødrene Løvehjerte (1973), den såkalte Pomperi­ possa-saken (1976), da Astrid Lindgren gjorde opprør mot svensk skattepolitikk, samt tildelingen av de tyske bokhandlernes fredspris (1978), hvor pasifisten Astrid Lindgren, midt i en nedrustningstid, benyttet takketalen til å bedyre at kampen for varig fred i verden begynner på barnerommet. Med oppdragelsen av kommende generasjoner.

Karin Nyman, som er datteren til Astrid og Sture Lindgren og født i Stockholm i mai 1934, var i et halvt århundre vitne til den voksende kulten rundt morens forfatterskap og person.

Hun forteller at menn og kvinner i alle aldre ikke bare skrev, men også ringte til Astrid Lindgren eller banket på hoveddøra i Dalagatan. Ofte uten annen grunn enn at de ville håndhilse på forfatteren og vise sin takknemlighet for all den gleden og trøsten de hadde funnet i forfatterskapets fantasiverden. Også en del unge mennesker fra utlandet skrev til Astrid for å be om hennes aktive hjelp, forteller Karin Nyman:

11

Astrid_Lindgren_151x226.indd 11

27.08.15 11.50

Det var ulykkelige barn og unge i Tyskland som ville flytte til det Sverige de leste om i bøkene hennes, Bakkebygrenda eller Saltkråkan. Det kunne bli et problem for Astrid. Hun ønsket alltid å ordne alt på beste måte for mennesker som ikke hadde det godt, og dette kunne hun ikke egentlig gjøre noe med.

Bak denne typen lange, desperate brev fra et ungt menneske lå det som oftest et havarert familieliv, manglende omsorg og for stor følelsesmessig avstand mellom foreldre og barn. I 1974 skrev for eksempel en ulykkelig tysk tenåring til Astrid Lindgren og ba om hjelp. Inspirert av Lindgrens bøker hadde den unge jenta lært seg svensk, og nå fortalte hun om en far som tyranniserte familien og til og med hadde installert elskerinnen sin i hjemmet.

Astrid hadde vanskelig for å glemme det brevet og kunne ikke la være å referere til det i et helt annet brev, til en svensk tenåring som sikkert ville ha godt av å høre om problemene og utfordringene til en jevnaldrende i et annet land. Den da 67-årige Astrid Lindgren skrev: […] det finnes tydeligvis ingen i hele det tyske riket som hun kan vende seg til. Hun vil egentlig ikke leve, hun vet ikke hva hun vil gjøre, hun prøver seg på det ene etter det andre og blir lei etter veldig kort tid […] Jenta har nok ordentlige psykiske problemer tror jeg, men jeg får ikke helt grep om det, og jeg kan jo likevel ikke hjelpe henne. […] Ja, gud, det er mye elendighet.

I andre av de 30–35 000 brevene i arkivet, som kom fra barn og unge i 50 forskjellige land, kunne man spørre om en eventuell fortsettelse på ei bestemt bok, høre om hvordan man egentlig skriver ei bok, og be «tant Astrid» om å hjelpe brevskriveren fram i køen til en teateraudition eller filmcasting. Drømmen om å bli stjerne i den neste Astrid Lindgren-filmatiseringen var 12

Astrid_Lindgren_151x226.indd 12

27.08.15 11.50

På midten av 1980-tallet, da Astrid Lindgren begynner å se dårligere og dårligere og må ha hjelp til å lese de mange daglige brevene, er det ikke bare privatsekretæren Kerstin Kvint som hjelper til med forfatterens enorme postmengde. Det gjør også datteren Karin Nyman (t.v.). (Foto: Erwin Neu)

også en vesentlig del av et helt spesielt brev som dumpet inn gjennom brevsprekken i Dalagatan våren 1971. Det var sendt fra en by i Småland av tolvåringen Sara Ljungcrantz, og øverst på den første siden i det ekspressive brevet med flere forskjellige håndskrifter og et vell av utropstegn sto det: «Vil du gjøre meg LYKKELIG?» 13

Astrid_Lindgren_151x226.indd 13

27.08.15 11.50

Dette spørsmålet ble innledningen til en lang brevveksling på 1970-tallet mellom den eldre, verdensberømte forfatteren i karrierens begynnende høst, og ei rotløs og tankefull svensk jente som følte seg utenfor i mange av livets sammenhenger og ikke klarte å finne ut av dette med å være et ungt menneske. I begynnelsen av korrespondansen, som er gjengitt i boken Brevene dine legger jeg under madrassen, kan vi lese at Astrid Lindgren gjerne ville hjelpe tolvåringen Sara Ljungcrantz, men at den 63-årige forfatteren hadde behov for å se an den temperamentsfulle jenta.

Astrid hadde nemlig ikke likt det første brevet fra Sara. Det inneholdt et alt annet enn ydmykt ønske om å få prøvefilme, etterfulgt av en utskjelling av barneskuespillerne i den siste Pippi-filmen og en krass kritikk av Björn Bergs tegninger i den nye boken om Emil fra Lønneberget. Jenta så ikke ut til å ha et dårlig selvbilde, selv om det var det hun innerst inne ønsket å uttrykke.

Astrid Lindgrens første svar til Sara var derfor kortfattet og kjølig. Faktisk litt av en skjennepreken. Jenta skammet seg så mye da hun leste brevet, at hun skylte det ned i toalettet.

Forfatteren av noen av Saras yndlingsbøker hadde minnet henne om faren ved å være misunnelig, og i forlengelsen hadde hun spurt om Sara kunne skjønne hvorfor hun hadde så få venner, ofte var alene og følte seg ensom i livet?

Nettopp «ensomheten» – dette så tabubelagte, negativt ladede begrepet i vår nordiske kultur, som det er vanskelig å sette ord på, selv om vi alle kjenner følelsen og prøver å være alene på mange forskjellige måter i løpet av livet – ble i de påfølgende årene en rød tråd i brevvekslingen mellom den ensomme tenåringen og den ensomme forfatteren. På 1970-tallet kunne Astrid Lindgren se tilbake på et liv der hun både som barn, ungdom, enslig mor, kone, enke og kunstner hadde gjort seg mange tanker om det å være overlatt til seg selv og henvist til sitt eget selskap. Til tider hadde hun fryktet denne ensomheten og andre 14

Astrid_Lindgren_151x226.indd 14

27.08.15 11.50

ganger lengtet så usigelig etter den. Og hun, som i forlengelsen av sitt smålandske slektsmotto «Vi sä’r inget utåt» (Vi si’r ikke noe utad) alltid satte grenser for hva offentligheten skulle vite om mennesket bak forfatteren Astrid Lindgren, snakket ofte overraskende åpent om ensomheten i privatlivet når noen spurte om det. Et eksempel er et intervju i en svensk avis på 1950-tallet, der journalisten ville vite hvordan Astrid Lindgren taklet det plutselige tapet av ektemannen i 1952. Hun svarte: Først og fremst vil jeg være sammen med barna mine. Deretter vil jeg være sammen med vennene mine. Og så vil jeg være sammen med meg selv. Helt og fullstendig meg selv. Mennesket har et skjørt, lite forsvar mot det livet kan finne på å slå til med, hvis hun ikke har lært seg å være alene. Det er nesten det viktigste av alt.

Astrid Lindgrens faste overbevisning om at mennesket bør kunne tåle å være alene i alle sine aldre, ble også et sentralt punkt i hennes forsiktig rådgivende brev til Sara, som hadde så vanskelig for å omgås familiemedlemmer, venner, lærere og psykologer, og heller ikke likte seg i sitt eget selskap. Da Astrid Lindgren, i de første fire–fem brevene fra Sara, langsomt begynte å gjenkjenne noe av seg selv i den unge jentas følelse av å være – som hun skrev – «ensom og glemt og dritet i» begynte den aldrende forfatteren å løfte på sløret om sin egen vanskelige ungdom: Å, jeg skulle så ønske at du kunne få være glad og ikke behøve å ha for mange tårer på kinnet. Skjønt det er bra at du er en slik som kan føle og bry deg om og tenke sørgelige tanker, jeg føler meg beslektet med deg nettopp derfor. De vanskeligste periodene i et menneskes liv tror jeg er den første ungdommen

15

Astrid_Lindgren_151x226.indd 15

27.08.15 11.50

To tenåringer med 50 års mellomrom. I brevvekslingen med Sara Ljungcrantz på 1970-tallet ser Astrid Lindgren en flik av seg selv som ung, utilpass jente i Vimmerby på begynnelsen av 1920-tallet. (Foto: Privat eie/Saltkråkan AB)

og alderdommen. Jeg husker min ungdom som noe forferdelig melankolsk og tungt […].

Sara gjemte alle brevene fra Astrid under madrassen. Det var lange brev som aldri snakket ned til den unge mottakeren, men kretset solidarisk rundt jentas problem- og konfliktfylte virkelighet og samtidig avspeilte det utilpasse unge mennesket Astrid selv hadde vært den gang hun het Ericsson til etternavn.

En både intelligent, dypt melankolsk, opprørsk, lengselsfull og identitetsforvirret tenåring i en by langt ute på landet på 1920-tallet. Denne gradvise gjenopplevelsen av hennes egen ungdom blusset for alvor opp våren 1972, da Sara i et veldig dramatisk brev hadde fortalt om et kortere opphold på en ungdomspsykiatrisk klinikk, der hun hadde blitt plassert på grunn av angstanfall og gjentatte oppgjør med familien. Aldri før had16

Astrid_Lindgren_151x226.indd 16

27.08.15 11.50

de Sara følt seg så «stygg, dum, barnslig, lat», skrev hun. Astrid Lindgren svarte øyeblikkelig. Og hun innledet sitt medfølende brev med de ømme ordene «Sara mi Sara», som i likhet med tittelen på romanen Mio, min Mio kunne rettes mot hvert eneste menneskebarn som både i konkret og overført betydning satt alene på en benk i en tom park: «Stygg, dum, barnslig, lat» skriver du i brevet ditt at du er. At du ikke er dum og ikke tåpelig kan jeg slutte med sikkerhet av brevene dine, hvordan det er med det andre, kan jeg ikke uttale meg om. Men at man er stygg tror man a l l t i d når man er tretten år, i den alderen var jeg overbevist om at jeg var styggest av alle og at ingen n o e n s i n n e ville kunne bli forelsket i meg – men etter hvert merket jeg at det ikke sto fullt så dårlig til som jeg hadde trodd.

Brevvekslingen mellom de to kulminerte da Brødrene Løve­hjerte hadde kommet ut i 1973–74, og Astrid hadde voldsomt mye å gjøre. Ikke bare med intervjuer og opplesninger i inn- og utland, men også i forbindelse med en rekke dødsfall blant mennesker som hadde stått henne nær hele livet. Først og fremst den nesten jevnaldrende storebroren Gunnar, som i deres ungdom hadde vært en nær, fortrolig venn av motsatt kjønn, som Astrid, i ofte galgenhumoristiske brev, kunne lette sitt ville, danseglade jentehjerte overfor. Midt i all sorgen over Gunnars altfor tidlige død i 1974 var det samtidig som om all verdens mennesker ville diskutere Brødrene Løvehjerte med forfatteren.

Også Sara. Hun hadde fått et dedisert eksemplar av boken i posten, kastet seg over den og etterpå lest en «dum» anmeldelse i Dagens Nyheter, som hun trøstende skrev til Astrid. Hvordan kunne noen la være å elske en bok som var så ulidelig spennende og samtidig så hjertevarm og full av trøst? Det hadde ikke Astrid Lindgren noe svar på. Til gjengjeld ville hun gjerne 17

Astrid_Lindgren_151x226.indd 17

27.08.15 11.50

Saras brev og konvolutter med opplysninger som «Innhold: bare søppel» avspeiler jentas lave selvbilde. Noe Astrid Lindgren intuitivt forstår, og 12. juni 1975 skriver hun til sin unge brevvenninne: «Alle vil bli elsket, det er sant og visst – og jeg tror de fleste svært unge jenter tviler enormt på sine muligheter for å bli det.» (Foto: Kungliga biblioteket/Saltkråkan AB)

mene noe annet om en annen ting i Saras brev vinteren 1973–74, og det var nyheten om at den nå 15-årige jenta hadde forelsket seg i en av lærerne sine. Livet og kjærligheten hadde etter hvert blitt så innviklet for Sara at hun forsøkte å analysere seg selv på et eget ark i et brev til Astrid i desember 1973: Jeg hadde lenge grunnet over hva det var som gjorde at jeg ikke virkelig levde.

Jeg var kommet så langt i mine funderinger som til falskhet og tapt identitet. Jeg ville jo så gjerne være meg selv. Men hvem var jeg. Ennå tror jeg ikke at jeg kjenner et eneste menneske som er seg selv.

18

Astrid_Lindgren_151x226.indd 18

27.08.15 11.50

Astrid Lindgren ble så fascinert av Saras brev at hun på nyttårsaften – en dag hun vanligvis takket nei til selskap og nøt ensomheten til lyden av Beethoven og Mozart, en god bok og de sedvanlige nyttårsnotatene med tilbakeblikk på året som hadde gått – ga seg til å svare på Saras brev. Sittende foran skrivemaskinen i en av årets siste timer lot hun tankene vandre.

Tilbake i tid, til ungdomsårene i Vimmerby: «Når jeg leser det du skriver om deg selv, synes jeg at jeg kjenner igjen mye av sånt som jeg gikk og grublet over da jeg var på samme alder som du.» Og det var særlig den filosofiske innledningen i Saras analyse, som handlet om menneskets uvilje mot å vise fram sitt sanne jeg, Astrid Lindgren gjerne ville kommentere: Nei, det har du så rett i! Det er ikke noe menneske som åpner seg fullt og helt, selv om man lengter etter å kunne gjøre det.

Men hver enkelt er innestengt i sin ensomhet. Alle mennesker er ensomme, selv om noen har så mye folk rundt seg at de ikke forstår det eller merker det. Før en vakker dag …

Men du er forelsket, og det er en herlig tilstand.

For det andre Astrid Lindgren ble grepet av i Saras selvransakende julebrev, var hennes beskrivelse av forelskelsen i læreren.

Lindgren unnlot omhyggelig å løfte moralske eller advarende pekefingre. I stedet skrev hun, og gjentok i flere påfølgende brev, at kjærlighet er verdens beste kur mot angst og usikkerhet: «En forelskelse, selv om den er ’ulykkelig’, øker livsfølelsen, det er udiskutabelt.»

Sara Ljungcrantz og Astrid Lindgren møttes aldri, og de kom aldri nærmere hverandre enn i brevene fra 1972–74. Bortsett fra i ett brev i 1976, der den nå 17-årige Sara fortalte hva hun hadde fått ut av å lese om igjen Astrids tre bøker fra 1950–53 om den unge Kati på Kaptensgatan. Trilogien om den unge jenta som reiser til USA, Italia og Paris, hadde gitt Sara både reiselyst 19

Astrid_Lindgren_151x226.indd 19

27.08.15 11.50

20-åringen Kati er hovedperson og jeg-forteller i Astrid Lindgrens tre bøker: Kati i Amerika, Kati i Italia og Kati i Paris, som kom ut i Sverige i 1950–53 og noen år senere i Norge.

og livslyst, men hun var også nødt til å spørre forfatteren om det var Astrid Lindgren som 18–19-åring som var modell for hovedpersonen: «[…] følte du det virkelig slik da du var ung?»

Dette relevante spørsmålet fikk 68-årige Astrid Lindgren til å tenke på noe hun hadde funnet da hun ryddet i noen skuffer og oppdaget noen brev og gulnede papirlapper fra det vanskelige året 1926, da hun hadde vært nødt til å flytte hjemmefra: Jeg fant en papirlapp for litt siden, en som jeg skrev da jeg var omtrent så gammel som du, den lå i et brev og lød slik: Life is not so rotten as it seems. Men jeg syntes – akkurat som du – at livet var fryktelig råttent. Så det kan jo hende at Kati-bøkene er litt «jugete» [Saras uttrykk, red.], hvis man vil at de skal uttrykke hvordan det føles å være helt r i k t i g ung. Men Kati hadde 20

Astrid_Lindgren_151x226.indd 20

27.08.15 11.50

jo allerede modnet litt, hun var ikke så veldig ung. Jeg ville bare ta livet av meg i ett sett da jeg var 19–20 år og jeg bodde sammen med en jente som ville det enda mer […] Men senere begynte jeg etter hvert å tilpasse meg og syntes livet var svært så hyggelig. Nå, i min nåværende høye alder, synes jeg man har veldig vanskelig for å være glad, ettersom verden ser ut som den gjør, og min trøst er at jeg i k k e er ung lenger. Gud, så oppmuntrende dette blir! Merker jeg plutselig. Unnskyld for det! […]

Adjø med deg, Sara. Life is not so rotten as it seems.

Astrid_Lindgren_151x226.indd 21

27.08.15 11.50